mandag 31. mai 2010

10) Ef. 5, 14. Våkn opp!


Ef. 5, 14.
Våkn opp!

Dette bibelverset sier i grunnen tre ting til oss kristne. I første rekke er det talt til oss, slik som brevene i NT er. Men dernest strekker det seg ut til alle folk, ettersom Gud er interessert i og elsker hvert menneske i denne verden.

I. Du må våkne!
1) Etter sammenhengen tar dette verset først og fremst til de troende. Vi er ofte så lunkne og sløve og lite brennende i ånden, jfr. Rom. 12, 11. Sløvheten leder oss til frafall og fører menneskene bort fra Gud og frelsen. Det ser vi allerede i GT. Det lyder et vekkerrop ved profeten Jesaja, kap. 26, 19; 51, 17; 52, 1; 60, 1-2.

Menigheten i Laodikea (Åp. 3, 15-16) fikk denne attesten at den verken var kald eller varm. De troende var ikke helt med Jesus, men heller ikke ennå borte fra Gud. De var lunkne, noe midt i mellom. Litt med Gud og litt med verden. Det er den farligste stilling, for man ser ikke hvilken vei man går på. Og det er den vanskeligste stilling, for da har vi så lett for å slå oss til ro med den kristendom vi har. Det er vanskelig for en troende å erkjenne at han er på feil vei. De andre kan nok trenge et slikt alvorlig ord, men vi?

Vårt indre liv kan sovne og dø. Da er det lite hjelp i alt det andre om selve livet er borte. Da vil vi få det svart framfor porten: Jeg kjenner deg ikke! Og du går til fortapelsen. Da hjelper det ikke om andre troende og presten kjenner oss.

I vårt arbeid for Gud kan vi lett sovne. Det blir mekanisk og rutine og går så godt menneskelig talt. Faren er særlig stor i vår tid som organiserer så mye kristendom. Reiseruter blir lagt og overholdt. Predikantene ”kan” en del taler, og med mye sang og musikk blir det ”godt” på møtene. Da må vel Gud gjøre resten?

Vi kan også miste selve gløden og nøden for sjelers frelse. Kall det gjerne ”olje på lampen”. Mat. 25. Da glir vi gjerne inn i en søvn og drømmer om bedre tider. Det er til oss alle det lyder nå: Våkn opp! Vi har ansvar for hverandre og for andre. Alle mennesker er vår nød. De må bli frelst.

Er du en av dem som er åndelig søvnig? Da sier Bibelen nå: Du må våke. Dette går galt. Du må skynde deg før den siste vekkelsens røst har stilnet.

Vi trenger vekkelsesrøster i vårt land nå. Vi behøver domsbasuner som våger å ruske kraftig i de sløve og folk som er mer opptatt av sitt eget enn av Guds sak. Det kan hende sekretærer og predikanter og styremedlemmer. Alle er utsatt for djevelens listige angrep.

Vårt eget er nå vår store synd, vår kardinalsynd. Vi har ikke tid for Gud. Alt annet har vi tid til, bare ikke for Gud!

Guds budskap til oss lyder som aldri før: Bli våken! Og styrk de andre. Åp. 3, 2.

2) Men det er også et budskap til deg som er frafallen og ugudelig. Til deg som lever i verdens dype mørke og ferdes mellom døde mennesker, og du er selv åndelig død. Du sover syndens dype søvn og har ro. Djevelen har dysset deg i søvn på mange måter. Dertil harv han så ofte brukt åndelig sovemedisin. Falske religioner og sekter i mengdevis har beroliget millioner dyrekjøpte sjeler. Og ikke så få er blitt beroliget i sin synd av søvndyssende prekener.

Til deg lyder et rop fra Herren nå: Våkn opp! Du sover jo. Du ser ikke den rette verdien av livet. Du leker med livet og med synden. Og kanskje gjør du som Søren Kierkegaard sier i ”Øieblikket”: Du leker kristendom.

Men intet av dette er en lek. Det er alvor og farligere enn fyrstikker og dynamitt for barn.

Det lyder et bud til deg: Våkn opp. Omvend deg. Gjør bot. Fall på kne for kongen og erkjenn din synd og søvn. Da sier Bibelen: Gud er trofast og rettferdig, han vil tilgi og rense deg. 1. Joh. 1, 9.

3) Men det er også et bud til alle folk og land utenfor samfunnet med Gud. Til de som lever i syndens mørke i hele verden, i verdslighet og hedenske religioner.

Det er et bud til alle hedningfolk. De som er sunket dypest ned i avgudsdyrkelse må få høre dette ordet. Gud vil at alle skal bli frelst og kjenne sannheten. Også de må få høre at det går an å bli fri. Frelsens dør står åpen for alle. Vi ønsker at det skulle lyde til alle, derfor er vi med i misjonsarbeid. Vi må ut med budet.

Like ens gjelder det vårt eget land. Her er mange verdslige mennesker i vårt land. De lever for dette livet og innretter seg her i verden som om de skulle være her alltid. Mange er sluttet å regne med Gud. Mange tusener er utenfor samfunnet med Gud. I tillegg har vi fått mange hedninger til oss. Det er muslimer og buddhister og andre. De er ikke frelst og kommer ikke til himmelen. Derfor behøver vi en sterk ”Indremisjon” i vår tid. Vårt eget land er en misjonsmark, og nye krefter må sette sinn. Er det ingen som er kalt til å være misjonær i Norge?

Her må vi våke. Hva skal det bli av alt folket i vårt land om ikke noen våkner opp og ser: Dette er min misjonsmark. Kristne mennesker må slutte å tenke mer på høy lønn og fritid og status enn på Guds rike i landet. For her har vi sviktet.

Vi behøver altså et vakt kristenfolk som våger å se sannheten i øynene. De må se sitt ansvar for våre egne. Du vil vel egentlig at de nærmeste og naboer skal bli frelst?

4) Endelig må vi våke over læren og forkynnelsen. Jeg skal ikke gå nærmere inn på det her, men bare si at mange er sløve og sover på dette området. Det er ikke så nøye med læren eller hvilke forkynnere vi bruker.

Vi trenger en rett lære. Derfor er vi takknemlig til Gud for alle de rette lærere Gud sender oss. Det gjelder både leg og lærd, med og uten høyere eksamen. De skal stake ut veien for oss, så læren blir fra Gud!

Skal kristendommen består i vårt folk, må vi ha en rett forkynnelse. Mange sekter og partier kommer ofte av en svak forkynnelse. Da har svakheten lett for å flytte ned til hjertelivet. Natten kommer – da kan ingen arbeide. La oss våke og be.

II. Stå opp fra de døde.
Bibelen sier at alle mennesker er døde i synder og overtredelser av natur. Kol. 2, 13; Ef. 2, 1. Det er på grunn av synden. Gud sa i Edens hage: Den dag du eter av treet, skal du dø. 1. Mos. 3. Bibelen sier videre: Den som synder, skal dø (Esek. 18, 4) og: Syndens lønn er døden (Rom. 6, 23).

Den første synd førte til åndelig død for alle mennesker. Det er arvesynden. Vi er født inn i en syndig slekt.

All synd fører til åndelig død. Om synden er grov eller fin i våre øyne, har ikke noe å bety. Synden bærer døden i seg. Og åndelig død er adskillelse fra Gud (Jes. 59, 2). Alvoret i fortapelsen i helvete – som er den annen død (Åp. 20, 14) – blir nettopp dette: Mennesket skal for alltid være skilt fra Gud. De er uten anledning til å bli frelst og få del i Guds velsignelse. Her har vi mange anledninger, men der vil de aldri få høre mer at de kan forenes med Kristus og bli fri sin synd.

Derfor lyder ropet nå så sterkt her: Stå opp! Fly bort og flykt til fristaden. Det er ikke slik at vi kan gjøre noe til frelse. Men den åndelige død betyr ikke at ansvaret for vår frelse blir tatt fra oss her i livet. Vi blir stadig bedt om å vende om og å komme til Jesus.

Over hele jorden lyder dette ropet: Kom til Jesus! Du hører det i kirker og bedehus, i aviser og blader, i radio og fjernsyn. Det er Han som kan gjøre oss levende og gi oss evig liv. Ingen andre kan det, heller ikke vi selv.

Men Han vil og kan. Kom som du er og fri frelst. Han gir deg nytt liv her på jorden. Noe helt nytt skjer med det menneske som kommer til Frelseren. Det gamle er borte og alt er blitt nytt. 2. Kor. 5, 17. Ingen ting er større her på denne jord. Og til slutt: Når vi går herfra og begynner på evigheten, da får vi del i dette livet i fullt mål. Det er et evig liv. Vi blir gjenfødt til dette åndelige livet ved troen på Jesus. I himmelen skal vi virkelig få takke Gud for denne frelse.

- Men nå legger vi merke til at det står slik i teksten: Stå opp fra de døde. Det betyr at vi som kristne skal på en måte forlate de verdslige mennesker. Ved troen blir det et skille mellom oss og verden. Det fører til at vi ikke kan trives i selskap og fest blant de åndelig døde. Vi har jo ikke de evige liv felles. En kristen merker snart at han ikke tilhører de verdslige, han er av en helt annen karakter og har en annen innstilling til livet.

Det er et betenkelig tegn på en ”kristen” når han trives i verdslig selskap. Da er han begynt på veien tilbake til døden. Han prøver nok å forklare det og rettferdiggjøre seg ved at han skal vinne dem for Gud. Men du vinner aldri et verdens menneske ved å selv bli verdslig. Vi er lysets barn – og de er mørke. De går ikke sammen. Der er oppstått en skille, og det er satt av Gud selv. Det må vi også våke over.

III. Kristus skal lyse for deg.
I en gammel bibel står det slik: Kristus skal opplyse deg. Og det er Jesus som er det sanne verdens lys. Jeg er kommet som et lys til verden, for at hver den som tror på meg, ikke skal bli i mørke, sier han. Joh. 12, 46.

Nå skal vi stanse for tre ting ved lyset, som er bilder på Jesus Kristus og hans forhold til oss.

1) Først: Lyset skinner og opplyser. Det er gjerne hovedoppgaven til lyset. Det skal lyse! Det er så selvfølgelig, synes vi. Men er det det i åndelig forstand? Det skal lyse deg ut av det mørke du er i, og på den måten sette deg fri. ”Det folk som satt i mørke, skal se (har sett) et stort lys, sier Jesaja 9, 2. Dette store lyset er Jesus. Ja, nå er det så stort at det lyser rundt om i hele verden. Det har lyst millioner av mennesker ut av det tette syndemørket, og inn i lysets rike.

Det skal lyse deg gjennom anfektelsens dype mørke. Når alt synes håpløst, og du tror alle har forlatt deg, da er lyset der. Det skinner for deg gjennom Guds ord og en sann forkynnelse. Du får oppleve at nådens sol skinner for deg på nytt. Igjen får du glede deg i frelsen og friheten i Kristus. Da synger du gjerne lovsanger til Gud.

Og lyset har også lovet å lede deg det siste, mørke stykket av livet – gjennom dødsskyggens dal. Salme. 23.

Når døden sin brottsjø deg møter.
Vil Jesus dra båten i land.

Han sa han skulle være med alle dager. Det gjelder også den siste dagen – før du står i herlighetens rike!

2) Dernest: Lyset varmer! Å, hvor kaldt og mørkt og øde det ofte er her. Vi strides og kives og lager kulde omkring oss noen ganger. Og vi må ikke undre oss over at noen fryser i hjel iblant oss – hvis vi ikke har noen varme å gi dem.

Dere, la Jesus få slippe mer til i dagliglivet. For han er det store lyset, som også varmer. Han makter å smelte det kalde og harde med kjærlighetens flamme. Så ofte har det vært godt når det var kaldt i mitt hjerte. Da kunne jeg sende bud på ham. Han kom med sin varme og gjorde det godt igjen.

3) Til slutt: Lyset brenner! Vi tenker her på gammeldags lys, stearinlys. Det var en åpen flamme. Alt som var i nærheten ble tent og brent.

Slik er det også der Jesus får komme nær. Der brenner han opp all synd og urenhet. For alt som ikke tåler hans nærhet, forsvinner når han kommer med sin makt. Noen ganger ser det uskyldig ut. Men det som ikke er rent i Guds øyne, det vil han fjerne.

Det at lyset brenner, sier også at han tenner en flamme i mitt hjerte. Vi blir tent i brann for ham i vår sjel. Det kommer en hellig iver i vårt liv. Da vil vi leve rent og rett for Gud, og vi ønsker å tjene ham med livet slik at nye kunne vinnes for himmelen.

Om riktig mange ble tent av Mesteren på den måten. Den himmelske ild må tennes i vårt hjerte og liv. Det avhenger av om han får slippe til hos oss og lede oss nærmere Gud i vår erkjennelse. For der i helligdommen er det varmt. Der er ilden alltid tent.

En brennende kristen er en som ofte er i Guds nærhet, for å bli tent av ham. Da skjer det at han også blir en lys for andre og får lede noen til det store Lyset. Skal vi be om at det må skje også i våre dager? Gud er den samme og vil være oss nær.

La din alterilds hellige flamme
Aldri slukkes, o Herre, i meg.
Jeg for verden korsfestet vil være –
Jeg vil leve, ja leve for deg.
.
- Det er selvsagt ikke min tanke at all forkynnelse i dag er dårlig eller feil. Men litt surdeig vil snart gjennomsyre hele deigen, sier Paulus. Vranglære og en svak forkynnelse har en egen evne i seg til å trenge gjennom og ødelegge mye.

lørdag 29. mai 2010

9) Joh. 1, 41-52. Vi har funnet Messias


Joh. 1, 41-52.
Vi har funnet Messias!

Filip møtte en dag Jesus, og han fikk det enkle kallet av Mesteren: Følg meg! v. 44. Det var så enkelt og liketil at alle kunne forstå det. Alle som møter Jesus får et slikt kall. De som møter ham på livets reis, får høre: Kom! Følg meg!

Filip møter Natanael litt senere og begynner å vitne: Vi har funnet Messias – Jesus fra Nasaret! V. 42. 46. Han som loven og profetene vitner om, har vi funnet. Her sier Filip at Bibelen forteller oss om Jesus. Det er skrevet om ham på nær sagt alle Bibelens blader. Jesus er Bibelens hovedtema. Det klarner for oss etter hvert med årene: Bibelens bøker gir oss et stadig større lys over Messias.

Det er ofte slik: Noen har funnet Jesus, en vekkelse har så smått begynt. Disse nye blir så grepet av det de har opplevd at de må bringe det videre til andre. Og slik blir vekkelsen ført videre til andre. De nyfrelste er de beste vekkelsestalere, sa predikanten Sven Foldøen. De har fått noe, og det må andre også få.

Det er et stort ansvar, men også en stor glede. – Vi har funnet Messias! Har du?

Men Natanael var av de som tvilte: Kan det komme noe godt fra Nasaret. Kan det være mulig? Sa han. Er det på den måten en skal bli frelst? Nei, det var vanskelig.

Kom og se, sa Filip. Prøv selv, da får du erfare at det er på den rette måte. Og det er slik vi må svare. Vi kan ikke forklare alt i kristendommen. Vi skal ikke diskutere bort problemene. Vi skal si: Kom selv og se. Prøv det selv. Se!

Du må selv komme. Det er ikke frelse i å bare høre om Jesus og kristendommen. Natanael måtte møte ham og oppleve ham. Og det samme trenger vi nå. Spørsmålet er om vi har møtt Jesus personlig, bekjent vår synd for ham og bedt om nåde og tilgivelse.

Natanael fikk et møte med Frelseren. Han fikk se ham. Da trodde han. Derfor tror jeg, v. 51. Natanael ble en kristen den dagen. Han ble frelst.

Det gjelder for alle. Du kan møte ham i dag. Men er det nok? Skal det ikke mer til enn å tro? – Nei, det skal ikke det. Det er nok. Paulus sa til fangevokteren i Filippi: Tro på den Herre Jesus, så skal du bli frelst. Du og ditt hus. Apg. 16, 31. Det er løftet Gud har gitt.

Og i Romerbrevet skriver han: Vi holder for at mennesket blir rettferdiggjort ved troen, uten lovgjerninger (Rom. 3, 28). Og videre: Den som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige (kap. 4, 15).

Bibelen har bare vist oss en vei til frelse. Det er å tro på Jesus. Alt annet er forgjeves – om det er aldri så godt og aktverdig. Den veien Gud har vist, fører fram.

Du skal få se større ting enn dette, sier Jesus til ham, v. 51. Det ble en stor dag for sjelen den gang vi ble frelst. Dere kan klage og klynke og forsøke å få det til å se smått ut. Likevel vet jeg i mitt hjerte at det var en stor dag da Jesus frelste meg. Jeg var ikke fullt 15 år gammel. ”Aldri den herlige dag vil jeg glemme.” Og vi kan ikke glemme den. Det jeg da fikk er så dyrebart for min sjel at jeg hverken kan eller vil misse det. Det er alt for meg. Vi syntes vi kunne ikke bli lykkeligere på jord.

Da stanser Jesus oss og sier: Du tror nå og synes det er stort! Men hør: Du skal få se det som er større enn dette. Ja, det sier han.

Og kristenlivet er en stadig marsj fremover, på en måte. Jesus sier at vi skal se større ting. Og det er i grunnen et ynkelig kristenliv som står på samme stadium hele livet. For Bibelen taler om vokster.

Her tenker vi ikke på ekstase og store følelser i livet. Men vi tenker på erfaringer med Gud, nye gleder og Guds omsorg i sorg og motgang. Han viser oss mer av det som står i Ordet. Noen ganger kan motgangen være en større velsignelse enn mye medgang. For da erfarer vi at Gud er tro mot sitt ord og gir oss det vi behøver dag for dag.

Og det største av alt vi skal oppleve, er ennå framtid. Det er gjenkomsten. Jesus selv henter sin dyre brud og tar henne hjem til seg. Kan vi egentlig forstille oss hvordan de blir i himmelen? Det blir vår største dag.

Du skal få se større ting enn det som er på jorden. Det gjelder deg som lever i troen.
.

torsdag 27. mai 2010

8) Joh. 12, 24. Hvetekornet.


Joh. 12, 24.
Hvetekornet.

Det er Palmesøndag, og noen grekere spør om å få se Jesus. Og de trodde at dette skulle være nok – å se ham. Da er det Jesus sier: Dersom ikke hvetekornet dør…

Han sier det om seg selv, først og fremst. Han er hvetekornet. Han var et menneske slik vi er det. Ca. 30 år gammel begynte han sin gjerning – og gikk omkring i tre år og gjorde vel.

Så ble han dømt til døden. Og han gikk frivillig i døden, for deg og meg. Oppe på Golgatahøyden hang han på korsets tre og ble pint i sjel og legeme. Han utåndet, og det ble mørke over hele landet.

Men han ble ikke der. Noen tok hans legeme og la det i en grav, en ny grav som ingen hadde ligget i før.

Det var nødvendig at Jesus døde og ble gravlagt.

Hvorfor?

Da bærer det meget frukt!

Han bar frukt – og det vil her si frelste sjeler. Men for at han kunne bære frukt, måtte han selv dø og legges i jorden. Og fordi han elsket oss mer enn noe annet, gikk han denne veien – en dødens vei for deg og meg.

Bildet er klart: Liksom kornet umulig kan bære frukt av seg selv, men bare når det ligger gjemt i den svarte jorden, slik er det med kristendommen. Der er livets vei egentlig en dødens vei. Og dødens vei blir til liv for mange. Halleluja.

Skriften sier klart at nå er Jesus død. Det er en avsluttet gjerning for ham. Den skal aldri i evighet gjentas. ”En er død for alle,” 2. Kor. 5, 14-15. Og denne ene er nettopp Jesus Kristus. Historien kan ikke fortelle om noen andre som er død for alle. Det står også slik: Gud viser sin kjærlighet mot oss derved at Kristus døde for oss. Rom. 5, 8. ”Oss” betyr her alle mennesker på jorden.

Dersom Kristus ikke var død for alle, ble ingen frelst. For da ble det bare det ene korn – Jesus selv. Og alle andre gikk til fortapelsen.

Men nå døde hvetekornet. Og da sier ordet her at det skulle bære mye frukt. Det er alle de som lar seg frelse. Tre ting må vi nevne her: Det skal bli . Det står også slik: Gud viser sin kjærlighet mot oss derved at Kristus døde for oss. Rom. 5, 8. ”Oss” betyr her alle mennesker på jorden.

Dersom Kristus ikke var død for alle, ble ingen frelst. For da ble det bare det ene korn – Jesus selv. Og alle andre gikk til fortapelsen.

Men nå døde hvetekornet. Og da sier ordet her at det skulle bære mye frukt. Det er alle de som lar seg frelse. Tre ting må vi nevne her: Det skal bli mye frukt. Det blir ikke noen få sjeler i himmelen. Nei, mange skal komme dit. Salen ble full av gjester, sa han en gang. Og vi gleder oss til den stappfulle salen med lovsang til Lammets pris. Det ble slaktet for vår skyld, og det skal vi takke ham for da. Jesus skal vinne den største seier: Han får en stor flokk av verdens sjeler som sin brud. – Skal du være med der?

Dernest merker vi oss at han bruker uttrykket: Det skal bære frukt. Det er ikke snakk om håndverk eller industri, det er frukt. Det er tale om noe som spirer og gror og modnes. Det kan ikke fremtvinges eller bli laget. Det må få vokse. Og det tar tid. Men om høsten er alt klart. Frukten må som regel stå til høsten, da er den ferdig.

Og vi venter på den store høst i verden da den modne frukt skal samles inn. Da skal Herren gi sine engler befaling om å samle inn de gylne aks. Og aksene samles inn i låven, mens agnene og ugresset brennes opp utenfor. Da er spørsmålet: Hva slags rot er du av. Det tales ikke om hvordan vi ser ut, men hvor vi kommer fra.

I teksten vår i dag står det at Jesus er såkornet. Dette kornet har dannet røtter og spirer opp. Midt blant alle verdens mange ting finner vi en plante som spirer opp av denne roten. Det er fra ham vi må komme om vi skal ha åndelig liv i oss. Det er ikke nok å øve oss opp til å ligne en kristen i tale og oppførsel. Jesus sa til Nikodemus at han måtte bli født på ny, Joh. 3. Vi får liv i Gud ved en ny fødsel der Gud gjør alt for oss.

Til slutt minner dette ordet oss om at Kristi død er av den aller største betydning for oss troende. Vi har sett at hvis han ikke var død, var det en umulighet å bli et Guds barn. Det kunne ikke skje på noen annen måte. Da var vi utenfor.

Og nettopp fordi dette er av stor betydning for Guds folk, kommer Kristi død til å få en spesiell betydning for Guds barn. Den står i en særstilling. Det er et kjennetegn på at du hører Jesus til.

Først blir Jesu død det sentrale og midtpunktet i hans liv. Skal han vitne om Gud, må det bli om Jesus død. Skal han be, må han takke for det Jesus gjorde. Det er jo det eneste som kunne redde ham fra den evige ild. Grunntonen i alt blir dette: ”Han gikk frivillig i døden for meg.”

Å, hvor mye religiøst snakk vi har! Mange taler om Gud og Jesus generelt. Men hører du noe om hans død? Og hva den betyr for oss.

Dernest: Jesu død bringer glede og trøst i vår sjel. Det er ikke lenger nok å si at vi er kristne. Vi leser og ber og går litt på møte. Trøst og fred og glede får vi ikke i sjelen med tanke på det vi selv har gjort. Da spør vi umiddelbart: Har jeg gjort nok, og er det godt nok? Nei, Jesu død kan gi oss det. For hans død er evig og gjelder alle og kan aldri gjøres til intet.

Du som ennå er ufrelst: Dette kornet ble lagt i jorden for deg også. Ved å komme til ham og bekjenne din synd og tro at Jesus vil tilgi og frelse deg, kan også du få del i frelsen.

Vil du det?
Så kom da, for ”alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn – de er født av Guds. Joh. 1, 12.
Amen.
.

onsdag 26. mai 2010

7) Luk. 14, 15-24. Fire store kall.


Luk. 14, 15-24.
Fire store kall.

Vi har hørt denne lignelsen fortolket og talt over mange ganger, og kanskje litt ulikt. Her er flere sannheter. Nå undres jeg på om her ikke også er en kort misjonshistorie skjult i det som Jesus forteller? Det er kanskje den korteste som noen gang er fortralt. Og det gjelder særlig innbydelsen som Gud sender til menneskene – de nådekall vi får. Og vi finner at det særlig dreier seg om fire store nådekall til slekta. Jeg håper ikke dette vil være å presse teksten utilbørlig. Det kan her fungere som en illustrasjon på Guds gjerning.

I.
Det første vi ser er i v. 16: En mann gjorde et stort selskap (nattverd) og innbød mange. Først legger vi merke til at han taler i fortid. Det er noe som er skjedd, et tilbakelagt stadium for Jesus på en måte. Vi ser også at han innbød mange, altså ikke alle. Dette gir til kjenne at det dreier seg om ”fine” folk. Det alminnelige er ikke at en mann innbyr mange småkårsfolk til et stort selskap. Her er det Jesus som taler.

Nå forteller Skriften at Gud en gang i tiden innbød noen av verdens befolkning og gav dette folk et særlig løfte. I 1. Mos. 12, 2 finner vi at Gud sier til Abraham: Og jeg vil gjøre deg til et stort folk. Løftete gjaldt altså ikke noen andre enn Abraham og hans familie her. Ingen andre slekter hadde del i dette løftet. Ser vi på Skriften og historien, finner vi at det virkelig ble mange.

Med andre ord: Gud gjorde en pakt med Abraham og hans familie og innbød dem til å være hans folk. For her er begynnelsen til jødefolket, Israel.

II.
Det andre kallet finner vi i v. 17. Han sendte sin tjener ut – kan det være andre enn Jesus? Vi merker oss at det er brukt entall, og kan følgelig ikke brukes om oss som Guds sendebud. For vi er mange.

Ved den tid nattverden skulle holdes kom han. Det var en bestemt tid. Og vi minnes ordet av Jesus: Himlenes rike er kommet nær (Mat. 4, 17). Han skulle si til de innbudte, jødene. Jesus var nettopp sendt til dem, som han sier i Mat. 15, 24.

Budskapet til tjeneren var: Kom, for nå er det ferdig. Jesus begynte sin virksomhet med å tale slik: Tiden er fullkommen, omvend dere og tro på evangeliet. Mark. 1, 15. Og han avsluttet livet med å rope: Det er fullbrakt. Joh. 19, 30.

Da skjer noe merkelig i lignelsen: Alle unnskyldte seg, v. 18-20. Og senere skal vi se at ingen av disse fikk være med på festen. Og faktum er at de ville ikke så lenge at de kunne ikke til slutt! Slik var det da Jesus kom. I Luk. 13, 34 ser vi det. Jesus sier: Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn --- Og dere ville ikke.

III.
Nå leser vi v. 21 og finner et tredje kall nevnt: Gå i hast ut på byens gater og streder. Nå er det blitt hastverk. Han har arbeidet hele dagen, og det lir mot kveld. Grensene er nå flyttet ut på byens gater og veier.

Etter Jesu oppstandelse får noen kvinner dette budet: Gå av sted i hast. Mat. 28, 7. Og disiplene fikk budet: Gå ut i all verden. Da sa Jesus: Dere skal være mine vitner, i Jerusalem og ---- Apg. 1, 8. Og her begynte de å virke, og grensene ble flyttet stadig lenger ut. Midt-Østen fikk høre Ordet, Europa fikk budet. De fattige skulle få høre. Gud gjør ikke forskjell på folk. Alle skal få en anledning. Rom. 2, 11.

Det ble gjort. Men det er ennå rom. Noen mangler, for huset skal bli fullt!

IV.
Og det fjerde og siste kall finner vi i v. 23. Nå lyder det kort og klart: Gå ut! Et enkelt kall og befaling. Det siste. Og vi merker oss noe: Gå ut på veiene og ved gjerdene. Nå er altså grensene flyttet helt ut til det siste sted. De er ikke lenger i byen. De er kommet ut på landet. Hedningene skal få høre, og der er millioner som ennå venter. Har de fått et spesielt kall?

Misjonshistorien sier ganske klart at det skjedde. William Carey er et eksempel på det. Misjon var ganske uinteressant for den kristenflokken som Carey talte til i 1792 og sa: Vent store ting av Gud, og våg store ting for Gud! Han fikk et kaldt svar: Vil Gud frelse hedningene, greier han det uten vår hjelp.

Men Carey reiste ut, til India. Noen få hadde gjort det samme før. Men dette ble snart et verdenskall for de kristne, i USA, i England, i Europa, i Norge. Og fordi dette var et kall fra Gud og ikke noe påfunn av mennesker, ble folk drevet ut i tjenesten. Hedningemisjonen ble en realitet.

Nå kommer et tillegg i teksten som ikke har stått før: Nøde dem inn, sier Jesus. Huset skal bli fullt. Det greske ordet (anangkazå) betyr å tvinge noen, nøde dem så å si med makt. Vi skal ikke bruke fysisk makt. Ingen kommer til himmelen med det. Men det handler om å overtale og forkynne så sterkt vi kan. Da er det Ånden som må lede dem til omvendelse. Det kan ikke vi.

Og huset ble fullt. Nå haster det, før Jesus kommer igjen. 2. Pet. 3, 12. Hvem skal bli den siste som inntar sin plass i Guds rike? Kanskje det er du som leser dette nå! Men utsett det ikke, kom i dag.

Vi så i begynnelsen at det bare var en tjener og ikke mange. Hvordan skal vi forstår det? Paulus sier at vi er Kristi sendebud, ja vi går i hans sted. 2. Kor. 5, 20. Når vi t aler og formaner, er det som om Gud selv gjør det. Vi er mange sendebud. Men det er egentlig Guds egen Sønn som gjør det. ”Den som hører dere, hører meg,” sa Jesus. I Guds rike er det slik at det er Jesus som går omkring og taler.

La oss derfor lytte til ham, selv om budbæreren på jorden er skrøpelig. Guds eget ord er ikke skrøpelig.


mandag 24. mai 2010

6) Åp. 3, 1. Navn av å leve.


Åp. 3, 1.
Navn av å leve.

Min erfaring er at Guds ord er rikt og vi makter ikke å tale om alt på en gang. Her skal vi bare tale om en ting ved dette verset, nemlig litt om hva slags folk som var med i menigheten i Sardes. Og jeg ønsker ikke å bli misforstått her.

Studerer vi dette avsnittet finner vi at det var flere grupper – gjerne ”kristne” – i denne menigheten. Alle var medlemmer, men du for en forskjell! Nå skal hver enkelt av oss sitte med et spørsmål i dag: Hva slags gruppe tilhører jeg? Slik kan vi spørre flere ganger – og vsare ærlig.

Den første gruppen vi møter, kalles døde. Jesus sier det: Du er død. Da mener han åndelig død. Det ser ut som at det var de fleste i Sardes. De hadde ikke åndelig liv. De var uten samfunn med den levende Gud. Det er alvorlig.

Men det står mer om dem: De hadde navn av å leve. De var det vi kaller navnkristne. Det var altså ikke vanlige ufrelste folk, men slik som de andre regnet med var troende og som selv regnet seg for det. Og det er verre: Å ikke kjenne sin egen stilling for Gud. De lever i hykleri, og det blir alltid dømt strengt.

Men noe er kanskje enda verre, jar verst av alt: Det er å være en så god hykler at de andre ikke forstår at noe er feil! Da er det virkelig fare på ferde. Når hykleriet er så raffinert og fint at ingen merker at noe er galt, da kan jo ingen advare dem. De er så flinke i kristendom, at alle tror det er ekte.

Og jeg har en beklemmende følelse av at det er slik i dag. Vi er blitt så lærde og flinke på alle vis, at vi også etteraper sann kristendom. Og noen gjør det så bra at ingen ser det er galt og advarer. Mon det gjelder mange? Noen av oss?

Men om vi ikke ser det selv, kjenner Jesus oss. Ingen ting kan skjules for ham. han har øyne som ildsluer (2, 18). Han vet om vår stilling, og på tross av at det er alvorlig, er det vår eneste redning og håp. Disse ordene passer nok godt på endens tid etter alt det andre vi vet om den. Og nå er vi nær denne tid, og derfor bør vi ta slike ord i Bibelen på alvor.

Dere, det er nødvendig med noe mer enn navnet som kristen. Det ytre er ikke nok. Det er nødvendig med liv – liv i Gud, om vi skal nå fram. ”En lærdomsform er ikke nok, nytt liv er det som kreves.”

Som forkynner tror jeg at jeg har sett at dette er sant noen steder. Her er mye kunnskap om mange ting, også i Bibelen. Men det er lite liv. Vi kan lage mye i vår tid, radio, TV, bil, fly og mye annet. Men en ting klarer ikke vitenskapen: å lage liv. De prøver nok, men kan bare etterligne livet. Gud alene kan skape det.

Vi ser noen ganger kunstrige og fine blomster. Men de er ikke levende. Man kan også etterligne det åndeliv og kristendommen. Vi kan lære det og øves opp i å leve som en kristen skal leve. Men det er hykleri. Og det er nettopp slik hykleren blir til. Han lærer hvordan han skal være og hva han skal gjøre for å være en kristen. Men han eier ikke Guds Ånd, fordi han ikke er født på ny. Og uten den er alt nytteløst. Hvis noen ikke har Kristi Ånd, hører han ikke ham til. Rom. 8, 9.

Et menneske trenger altså et nytt liv, og det får vi bare ved fødsel. Det er slik vi kommer inn i Guds rike. Det talte Jesus til Nikodemus om, Joh. 3. Uten at noen blir født på ny, kan han ikke se Guds rike eller komme inn i det, v. 3 og 5. Vi kan godt kalle det betingelsen for å bli frelst.

Ordet som er brukt her, betyr egentlig å bli født ovenfra, dvs. fra Gud. Og det er tydelig. Etter syndefallet ble forbindelsen med Gud og hans himmel brutt. Han må nå skape et nytt liv. Vi fødes alle med ryggen mot Gud. Skal et menneske bli frelst og komme inn på himmelveien, må det skje ved troen på Jesus som vår stedfortreder. Han smakte dommen og straffen i vårt sted på korset.

Bibelen har mange tegn på den nye fødsel. Vi skal bare nevne litt: Vitnesbyrdet. Uansett hva folk sier, taler Bibelen tydelig om at de som tror, har et vitnesbyrd. 1. Joh. 5, 10. Og vitnesbyrdet er særpreget ved at de har noe å vitne om. De har noe selvopplevd. Det er ikke tillærte ord og fraser, men de har hatt et personlig møte med Gud. De har opplevd noe med ham.

Det er ikke sikkert de kan si det så klart, f. eks. i en forsamling. Men de har det inne i seg. Og det kan komme fram på ulike måter, ved liv og ord. I vår tid er det nå en stor mangelvare. Her er mange som preker og har fine talemåter. Folk har lært så mye. Men er det et levende vitnesbyrd? Det er kanskje noen ganger som med gutten som hadde vært på Blå-Korsmøte og hørt folk tale om at de var blitt fri alkoholen. Og det er flott. Men som kom han på et møte der det var frie vitnesbyrd. Han reiste seg frimodig opp og sa: Jeg er så glad at Gud har frelst meg fra kong Alkohol!

I dette tilfelle var det ikke rett. Det var et lånt vitnesbyrd. Og da er det ikke ekte. Du må selv har møtt Jesus og blitt frelst i din situasjon. Og Paulus sa i en annen sammenheng at han ikke ville tale om noe annet enn det Herren hadde virket ved ham.

Det sentrale i et vitnesbyrd er alltid Jesus på korset, fordi dette har frelsende kraft. Da Israel så på slangen, ble de friske. Joh. 3 og 4. Mos. 21.

Her må vi våke. Det skjer ikke en gang for alltid. Å leve i tro er stadig å se på slangen og Jesus på korset. Der er liv og fornyelse.

Det er grunn til å være redd to ting: At mange ikke har vært gjenfødt. De har glidd inn i et kristent miljø og blitt med i flokken. Men den forløsende kraft fra korset er ukjent for dem. Folk i Sardes var døde. De hadde ingen levende tro på Jesus. For de hadde ikke liv i Gud.

Den andre frykten er at noen en gang var frelste, men døde. Det kan skje ved sløvhet og verdens ånd som får innpass og preger oss. Søvn og likegyldighet med gudslivet kan føre folk bort fra Gud. De går i forsamlinger og kirker, men er uten åndelig kontakt med Gud og har ikke livet. Da har de ikke noe håp om himmelen. Det er bare fortapelsen som venter dem.

Er du en av dem?

En annen gruppe synes å være de som var på vei til å dø, v. 2. De er enda ikke helt borte, men døden nær. En gang var de herlig frelst og priste Gud. De hadde tatt imot Jesus Kristus. Men så kom noe å stengte for Gud. Det kan være så mange ting. Dette nye fikk mer og mer plass i hjertet og fortrengte Gud. Noe var blitt deres avgud. Og livet ebbet ut, ofte litt etter litt.

Vi skal være klar over at frafallet kan komme på ulike måter. Noen ganger er det et åpent brudd med verden ved et eneste stort fall i synd. Det er alvorlig. Men det er verre å gli bort fra Herren. Hebr. 2, 1. Vi må særlig ta oss i vare for dette. Det kan hende den beste. Min oppgave fra Gud er nå å advare alle.

Vi har sett det og hørt om det: Store predikanter og ellers gode kristne kommer bort fra Gud. Det farlige er at det skjer suksessivt, litt etter litt. Da merker vi det ikke så godt. Noen små steg kan lett forklares. Paulus sier at vi skal se til at vi ikke faller, selv om vi står nå. 1. Kor. 10, 12.

Stans litt, og tenk etter. Er det noen av oss som er kommet på gli? Redningstauet er omvendelse og tro på Jesus.

En tredje gruppe blir også nevnt. Det var noen få, trolig den minste flokken i Sardes. De var rene, står det, v. 4. De var ikke smittet eller bundet av synden og verden. Grunnen var at de var stadig renset i Lammets blod. Det var kilden som gjorde demr ene. De var forsiktige i småting – det er ofte der fallet begynner.

”En tanke som i hjertet kom, og som man litt lot råde, har så titt gjort sjelen tom for Guds dyre nåde.” Slik synger Brorson.

Jeg synes det er så fint å lese om disse som var rene. De fikk et løfte, de skal få gå med Jesus i hvite klær. Det er rettferdighetens rene drakt. Og de er verd det! Ikke i seg selv, men ved at de tok imot Jesus som frelser og Herre.

Og løftet gjelder: Navnet i livsens bok. På Dommens dag vil Jesus vedkjenne seg dem. Når jeg leser om denne flokken, får jeg lyst til å være blant dem! Selv om det skal koste noe lidelse og motgang her, ønsker jeg å følge i deres fotspor. For det er bare disse som når fram til Livets land.

Ordet sier at vi skal våke og stanse. Det sier at vi må bli omvendt til Herren. Og det betyr å begynne et nytt liv. Vi må bøye oss og ydmyke oss for ham. Det kan du gjøre nå.
Kom i Jesu navn!
.

5) 2. Pet. 3, 18. Vokster.

2. Pet. 3, 18
Vokster.

Peter skriver: voks nåde og kjennskap til vår Herre og Frelser Jesus Kristus.

Vokster i kristenlivet burde være aktuelt for alle kristne. Vi skulle spørre oss selv i dag: Har vi vokst i troen? Er vi mer modne som kristne nå en for noen år siden? Eller er vi fornøyd med så lite kristendom som mulig? Hunger vi ikke etter mer av Gud – rett forstått? Er der ikke en lengsel og tørst i oss?

Den engelske biskop I. C. Ryle sier: ”Et hovedkjennetegn på en sann kristen er at han vokser.” Bibelen oppfordrer oss til å vokse, det skjer ikke automatisk. Peter sier: Voks i nåde. Det er en oppfordring. Og han sier et annet sted: Lenges som nyfødte barn etter Guds ord så dere vokser til frelse. 1. Pet. 2, 2. Og Paulus sier at kjærligheten skulle bli rikere og rikere på kunnskap. Fil. 1, 9. Og i 1. Tes. 4, 1 står det: så dere enn mer må gjøre fremgang. Det er som med platene: Vi må stelle og vanne og gjødsle dem. Ellers vil de dø.

Men her mener vi ikke bare kunnskap om og i Bibelen. Det er ikke det samme som åndelig vokster. Vi kan heller ikke bli mer rettferdiggjort, tilgitt, trygg eller få mer fred med Gud. Der er vi allerede fullkommen i Kristus når vi har tatt imot ham og er gjenfødt ved Guds ord og Ånd. Da er du skikket for himmelen.

Men her mener vi Åndens verk i den troendes hjerte og liv. Det kan bli sterkere, dypere og større. Vår tro, håp og kjærlighet, ydmykhet, iver og syndserkjennelse kan være sterk eller svak, stor eller liten.

Vi kan ikke bli mer frelst enn vi er i Kristus, men vi kan vise det mer, vi kan ære hans navn mer med vårt liv, ja, med vårt legeme, Fil. 11, 20.

Mange forkynnere tør ikke tale om vokster i kristenlivet fordi de føler på sin egen svakhet og tilkortkommenhet. Og det er sant. Vi føler alle at vi ikke holder mål. Men nå skal vi ikke tale om vår egen erfaring, vi skal tale Guds ord om saken. Da står det fast: vi oppfordres til å vokse.

Nå finnes det visse kjennetegn på åndelig modenhet. De skal vi se lett mer på her. Vi forstår ikke alltid selv om vi er modne eller ikke. Andre kan lettere se det. Det er som med Moses da han kom ned fra fjellet og hadde vært i Guds nærhet: hans ansikt skinte, men han så det ikke selv. 2. Mos. 34, 29. Andre så det og merket at han hadde vært hos Gud. Slik er det med Guds folk når de vokser i nåde.

Hva er kjennetegnene på åndelig vokster? Hva viser hos en kristen? Det er noe vi kan prøve oss på.

1. Ydmykhet.
En moden kristen vil for det første være en ydmyk person. Han vil føle sin synd og uverdighet større for hvert år. Han ser bedre at han kommer til kort som kristen, og derfor trenger han stadig mer nåde. Derfor heter det: Voks i nåde. Han er ydmyk av hjertet og ikke i munnen. Det betyr at han tenker lite opm seg selv. Paulus er et fint eksempel for oss her. Han sier om seg selv som moden kristen: Jeg er den ringeste av alle de hellige. Ef. 3, 8. Mot slutten av sitt liv avlegger han vitnesbyrdet: Jeg er den største blant syndere. 1. Tim. 1, 15. Tidligere i livet hadde han uttalt at han var den ringeste av alle apostlene, ja at han ikke var verdig til å kalles en apostel. 1. Kor. 15, 9. Alt dette viser at han hadde nådd aldersmålet for Kristi fylde. Ef. 4, 13. Slik er en ”stor” kristen. Jo mer frukt et tre bærer, jo mer bøyer greinene seg til jorda. Ydmykhet er å oppdage mer av sin egen synd, mer for hvert år. Derfor ser han klarere at han er frelst av nåde for Jesu skyld. Han har intet å rose seg av. Korset er hans eneste frelseshåp.

2. Synet på Jesus.
Det andre kjennetegnet blir dermed at han får et større syn på Jesus og hans nåde. Jesu får mer betydning for ham, og han blir mer avhengig av Jesus for hver stund. Han finner stadig mer å glede seg over. Første gang var det så stort at han tilgav ham all synd og gjeld, at Jesus døde for en stakkar som meg. Og her får vi leve hele livet. Men vi får også et dypere forhold og et større kjennskap til Jesus. Vi opplever kraft og glede og fred og trygghet i Jesus. Vi får se hans trofasthet, se ham som vår hyrde og venn, vår talsmann og prest. Vi får se sider ved kristenlivet som vi ikke ante noe om som nyfrelst. Derfor elsker vi ham mer, troen blir sterkere og større. Med dette mener vi ikke troen på oss selv og det vi makter. Men det er troen på Jesu makt og det han kan. Tilliten til ham blir større.

3. Et hellig liv.
Et tredje tegn er det hellige liv i seier over synden, verden, kjøtet og Satan. Vi legger mer vind på å være forsiktige med våre ord, handlinger og vårt lynne og temperament. Vi passer oss mer i hverdagen. Det betyr at vi vil ”etterligne” Jesus mer og mer. Derfor heter det i teksten: Voks i …. kjennskap til Jesus. Det betyr ikke bare kunnskap som går inn i hodet. Det er kjennskap som fører til etterfølgelse. Som Peter sier: Han etterlot dere et eksempel. 1. Pet. 2, 21.

- Her kan vi tenke på flere praktiske ting i livet med Gud. det har med helliggjørelse og tjeneste å gjøre, så vel som vårt indre liv med Gud.

- Et par bøker av Fr. Wisløff kan vise mer av dette: De modne år, 1947, taler om menneskelivet når man blir voksen og moden. Dernest: Jeg tror på Den Hellige Ånd, 1936. Det er en mer omfattende beretning om Ånden og dens gjerning, som også taler om vekst i helliggjørelse. –
.

4) Rom. 3, 9-11.


Rom. 3, 9-11; Salme 14.
Guds attest om oss.

Me får attest om oss sjølve når me t.d. skal slutta i eit arbeid. Attesten er ofte avgjerande for oss. Det er ikkje spørsmål etter kva me meiner om oss sjølve, men kva arbeidsgjevaren meinte.

I denne teksten finn me Guds attest om oss, kva han meiner om menneska i sin syndige tilstand. Også i denne saka er Guds meining avgjerande. Og han gjer ingen skilnad på menneska. Har me (jødar) noka føremon, spør Paulus. Nei, er svaret i dette tilfellet. For Gud er alle like.

Hovudsaka er her: Alle er under synd. Det er konklusjonen i attesten. Og det kan me sjå på to måtar.

a) Erfaringa syner det. Me ser det kvar dag i aviser, TV og radio. Ofte møter me det mellom våre medmenneske. Eit ærleg menneske vil og kjenna synda kor ho rår i vårt indre.

b) Dinest seier Skrifta det klårt og utan minste tvil. Paulus siterer her to like skriftstader – Salame. 14, 1-3 og Salme 53, 1 ff. Mange andre steder i Skrifta er det  sagt. Og det er avgjerande.

Korleis ser me så ut i Guds augo?
Her skal me setja opp fleire punkt i Guds attest, og det er likt for heile verda, anten me er kvite eller farga, lærd eller ulærd, i høg eller låg stilling.

1. Ingen er rettferdig.
Det seier Gud i v. 10. Rettferdig kan óg tyde: Slik me skal vera, slik Gud ventar av oss eller vil ha oss. Det tyder i slike vers fullkomen. I Salme 14, 2 seier David at Gud skodar ned på menneska og ser. Korleis er den skapnaden som er hans eie verk, nå etter syndefallet? Svaret er: Ingen. Me held ikkje  mål i Guds augo. Ingen er rett for Gud med det me presterer sjølv, ikkje om ein gjer sitt beste for å fylgja Guds lov og bod. Eit påstått ”ærleg” sinn vil ikkje hjelpa han her.

Så forderva er altså heile verda. Ikkje ein er fin i Guds auga. Me kan rekna dei opp: Abraham, David, Moses, Jesaja, Paulus. Alle vert dei like her: urettferdige for Gud. Og slike er det med alle i heile verda.

Sant nok er somme ”betre” enn andre i det ytre. Somme har makta å halda seg betre moralsk sett  og lever som fine og gode menneske.

Men er det til stor hjelp når ingen rekk heilt opp. Ingen har oppfylt Guds lov heilt og fullt. Skal t.d. plotikonstablane vera minst 1, 70 m. høge, er det ingen skilnad på to om den eine er 1, 52 og den andre 1, 69 ½. Ingen nådde opp, begge vart vraka.
Difor treng me alle ei ny rettferd, ei som er slik at ho held for Gud. Og det kan berre Gud gi.

2. Det andre er: Ingen er vis eller forstandig, v. 11.
I menneskelege spørsmål som talar om økonomi og fordelar, kan me visst meir enn nok. Her veit me oftast å stella oss rett og best for oss sjølve. Men her talar me om tilhøvet til Gud. Om det seier Paulus til Titus: Me var alle uforstandige, Tit. 3, 3. Og det var me på fleire måtar:

a) Me såg ikkje korleis me var, såg oss ikkje sjølve rett. Me spegla oss i andre menneske i staden for i Bibelen og i Jesu liv. Stemmer vårt liv med det me ser det? Me såg ikkje at me var utan rett hjå Gud. Me hadde stelt oss slik at me ingen ting kunne krevja hjå han. Ingen av oss ser synda vår slik me skulle, i heile si svarte djupn og gru. Me vil alltid forsvara oss sjølve, finna årsaker som frikjenner oss – i det minste litt.

b) Me såg heller ikkje frelsesvegen slik Gud har gjort han kjent. Me trur alltid at me veit det best sjølv.

c) Heller ikkje har me – som kristne – visdom nok til å tena Gud rett. Me forstår ikkje Guds vilje på noko vis. Me var formørka i tanken (Ef. 4, 18). Av natur er me heilt blotta for rett og sann kunnskap om Guds frelsesveg.

Vår formørkede forstand, kan jo ikkje sannhet kjenne….- Difor må Gud gi oss det óg, slik han vil gjera det i Kristus. 1. Kor. 1, 30.

3. Me søkjer ikkje Gud.
Grunnen er at me ikkje har visdom og vit til det. Det er sant om heile verda. Gud er ikkje med i våre interesser. Om det må me seia tre ting:

a) Me skjøna ikkje at det var naudsynleg. Menneska har ovlag stor tru på seg sjølv. Me meiner me skal greia oss utan Gud. Og dersom ikkje folk skjønar at dei treng Jesus til frelse, vil dei ikkje søkja han. Folk på sjå at dei går fortapt. Før såg visste folk flest det betre enn nå. Ei side ved det moderne heidenskap er nett dette: Folk er blinde og ser ikkje at dei treng Gud. Dei greier seg godt utan. Nokre jødar på Jesu tid var slik, difor kom tårene hjå Frelsaren. Dei kjende ikkje den laglege tida då Jesus kalla. Luk. 19, 42-44. Og kven kjenner den?

b) Vidare vil me eigentleg ikkje bli frelste. For det tyder ei audmjuking hjå oss. Me må bøya oss for Gud og gi oss over til han – og det kostar for kjøtet. Nett dette sa Jesus til farisearane: de ville ikkje. Mat. 23, 37.

c) Me søkjer ikkje Gud, men oss sjølve. Me søkjer ofte det som ”behagar” oss mest. Me vil leva slik me vil. Det er kjøtet.

Og dette er sant om alle.Ingen er betre enn andre. Det vert ein anklage, v. 9. Me er dømde som syndarar, v. 7. Når Anden får syna oss det, står me med ein lukka unn og er skuldig for Gud, v. 19. Og når eit menneske blir frelst, har det difor ikkje noko å rosa seg av. Det er Guds attest.

Då burde han forkasta oss. Men det gjer han ikkje. Han elskar oss, Joh. 3, 16. Og difor søkjer han oss midt i synda vår. Luk. 19, 10. Han vil gi oss eit rett syn og ei ny rettferd som er av Gud. Alt dette får me gratis ved å tru på Jesus.

Har du teke imot det? Utan han er du fortapt? Kom i dag!
.