mandag 21. juni 2010

17) Fariseeren. Luk. 18, 9-14 B.


17) Fariseeren.
Luk. 18, 9-14 B.

I denne beretningen eller liknelsen av Jesus får vi et bilde av hykleren eller fariseeren, og et bilde av en sann kristen. Her skal vi forsøke å tale om fariseeren som type eller bilde på de falske kristne – på hykleren. Ham finner vi til alle tider i alle menigheter, tror jeg.

Ordet hykler (gr.: hypokrites) betyr en skuespiller. Det er en som utfører en rolle og er liksom en annen person. Han gjør noe annet enn det han i virkeligheten er. Og det er ikke bare for en kveld, men det er hans profesjon og yrke. Han ER skuespiller. Han lever av å være en annen person enn han selv er. Det er fariseeren og hykleren i åndelig forstand.

Det er mange nyanser og typer fariseere. Hver eneste fariseer er enestående, de er sjelden like. Men noen fellestrekk synes å gå igjen i alle slag. Noen av dem vil vi forsøke å ta fram her. Måtte noen bli avslørt og se sin sanne stilling for Gud. Ennå er det tid å vende om og bli et nytt menneske. Gud, la det skje i den siste tid!

1. Først merker vi at teksten sier at han stod for seg selv og bad. Han stod, og var for stolt til å bøye seg. Han stod der alene og tok ikke kontakt med den andre som kom til templet. De hadde ikke noe samfunn med hverandre. Kanskje følte han seg for ”fin” til å være sammen med andre. Det var et trekk ved fariseerne, og navnet betyr trolig ”de utsondrede”, de som skiller seg ut.

Det hender også nå at kristne mennesker vil være for seg selv. De vil ikke være sammen med andre som ikke er så høyt oppe sosialt sett. De opphøyer seg. Noen mennesker er også slik at andre avskyr dem på grunn av deres oppførsel. De stinker åndelig talt – av selvgodhet og skryt av seg selv og sine gjerninger. Det er ikke behagelig å være sammen med slike. Da blir de gjerne ensomme.

2. Dernest ser vi at fariseeren holder en takkebønn. Her var i sannhet ingen sukk og klage – verken for seg selv eller over andre. Vi ser også at det var ingen takk for frelsen og nåden. Han lovpriste ikke Gud for det barnekår Gud har gitt sine barn.

Han takket derimot for det han selv var framfor andre mennesker. Det er også en måte å opphøye seg selv på. Det gjør nettopp hykleren: Han sammenligner seg med andre mennesker! Og da blir han ofte bedre enn de fleste. For han ser ikke sine egne feil. Det faller ham ikke inn å sammenligne seg med Gud og hans hellige krav. Han gjør det heller med andre mennesker som ikke er så fullkomne.

Nå for tiden er gjerne hykleriet blitt mer raffinert og fint: De takker Gud for det Gud har hjulpet dem til å bli! Så forsøker de å gi Gud litt ære for det de har gjort. Men de ønsker å få enda mer ære og oppmerksomhet selv. De takker Gud for at han hjalp dem i det stykket der de ikke fikk endene til å møtes. Og det blir som en prest sa da han avsluttet en tale: Og det vi ikke klarer selv, det gjør Kristus med sitt forsoningsverk for oss. Så sant som det er sagt, er det også egnet til misforståelse. Vi kan jo ikke gjøre noe som helst.

Får Gud ikke være en hel og full frelser, er han ingen frelser. Han må gjøre alle deler av frelsen.

Gud vil du skal kapitulere helt og fullstendig. Og gi opp. Du skal kaste deg inn i Frelserens armer som en fortapt synder som ikke får noen ting til. Da først blir du frelst og fri. Det er ikke sikkert at du ser alt dette på en dag. Det kan hende det tar litt tid – vi er så ulike på mange måter. Men dette må være hovedtanken.

3. Men han nøyer seg ikke med å takke Gud. Han begynner å fortelle Gud alt det gode han har gjort. Han finner fram alle de gode ting han har utført og sier det til Gud. Som om han ikke allerede visste alt sammen. Og han gjør det av frykt for ikke å ha gjort nok.

Det er nettopp trellens kjennemerke: Han må fortelle sin Herre alle sine gjerninger. Slik prøver han å bli godtatt. For trellen lever av å arbeide. Arbeidet er tvang for ham. Han gjøre det, for å beholde sin Herres vennskap.

Så går han og strever og sliter for å tilfredsstille Gud. Slik er hele livet et tomt hykleri. Med alle sine gjerninger og strev går han fortapt.

4. I tillegg til alt dette ber hykleren høyt. Han ber slik at mennesker skal høre det. Det gjelder både takken og fortellingen om alle hans gjerninger. Folk må få vite det.

For fariseeren er det om å gjøre å få andre til å tro at han er frelst. For tenk om noen skulle dra deres kristendom i tvil! Tenk om predikanten eller styret skulle tvile på at kristendommen deres var ekte. Det ville bli skandale. Nå er vi forresten kommet inn i en tid der mange ikke bryr seg om hva andre sier og mener. De går sin egen vei. Det er også en fare og avvei.

Om Gud tviler på deres tro, bekymrer dem ikke så mye. Men tenk om mennesker gjør det!

Her kan vi gjerne tenke på offentlige bønnemøter. Når vi ber alene, kan vi åpne oss og si alt som det er. Men når andre hører på, er det lett å smykke bønnen med fine uttrykk og en egen bønnetone. Før var i alle fall det kjent.

Noen kommer med sterke syndsbekjennelser i slike bønner, særlig i generelle ordelag. Det koster ikke så mye i en kristen forsamling å bekjenne synd på talerstolen. Det er mye vanskeligere å gå privat til en du har syndet mot og be om tilgivelse. Et slikt oppgjør koster, men da er det mer ekte.

5. I det hele fører fariseeren et ytre fint og ustraffelig liv etter loven. De kunne med en viss sannhet si at de var bedre enn mange andre om vi tenker på det ytre livet. Fariseerne var ikke drankere og åpenlyse syndere. De var og er fine og ustraffelige mennesker. De elsket Gud med ord og var religiøse.

Fariseerne satte aldri kravet høyere enn at de greide å utføre det. Dermed ble de aldri skyldige. Og det gjaldt hele tiden det ytre livet som andre kunne se. Men Gud ser alltid til hjertet. Er det rett og sant? De ville behage mennesker, men det spør aldri Gud etter.

De trodde det var nok å leve et slikt ytre ustraffelig liv. Og det var her de regnet feil. Jesus sier i Mat. 5, 20 at om vår rettferdighet ikke overgår fariseernes og de skriftlærdes, kommer vi aldri inn i himlenes rike. Det er den standarden som gjelder.

Dersom du ikke vil hykle, må du slippe Guds krav og vilje like inn i hjertet. Det er hjertet som er syndig og fordervet, derfor må vi frelses og gjenfødes helt igjennom. Alt skal være rett for Gud. Det må ikke være den minste ting som ikke er aldeles fullkommen.

Fariseeren blir mer og mer fornøyd med seg selv og sin kristendom. Han synes det går framover med seier og helliggjørelse.

Den ærlige blir derimot mer og mer misfornøyd med seg selv. Han synes synden blir større, fallet dypere og hans eget indre liv en avgrunn full av synd. Sin kristendom og helliggjørelse skammer han seg ved, han finner ikke noe godt hos seg selv. Og derfor må han fly med all sin uro og synd til nådestolen. Han ser på Kristus på korset som døde nettopp for hans skyld. Og det gir ham fred midt i det onde.

I motsetning til fariseeren tar han kampen opp mot selve synden i sitt indre og i det ytre. Han er av dem som river Guds rike til seg med makt og går inn gjennom den trange dør. Luk. 13, 24.

Fariseeren slår seg til ro i sin tilstand, og han håper at han en gang i framtida skal bli bedre. Om han ikke har fred, visshet og glede i hjertet i dag, håper han at det skal komme en gang i framtida. Og Gud vil nok være nådig mot ham på dommens dag for Jesu skyld. Og så aner han ikke at med alt dette hykleriet bedrar han seg selv og går ned i fortapelsen.

Han blander sammen begreper i Guds rike, og særlig ser han ikke hva Guds nåde betyr.

Det verste er vel at han selv tror at alt er vel og bra med ham, og han får andre til å tro det samme. Han lever et godt liv, leser i Bibelen og ber til Gud. Han gir til misjonen og blir gjerne regnet med. Mange vil svare at han må være en kristen. Det er umulig at en slik person kan gå fortapt.

Men Bibelen sier JA. Han går fortapt om ikke Jesu rettferdighet er alt han stoler på. Jesus sa en gang at fariseerne var farlige. Luk. 12, 1. Det var det de første disiplene skulle vokte seg for. Deres lære er nemlig en surdeig, og den har evne til å trenge igjennom – den syrer hele deigen. En ganske liten vranglære eller avvik vil kunne skade og ødelegge mye i Guds rike. Mer enn noen gang må vi passe oss for dette.

I Luk. 7, 22f sier Jesus at evangeliet skal forkynnes for fattige. Da mente han ikke fattig på verdens gods. Det har aldri hjulpet noen inn i Guds rike. Men det er slike som er fattige i seg selv, vet at de er små og ydmyke innfor Gud. De er forferdet over Herrens ord, som Jesaja sier.

Alle andre tar anstøt av Jesu forkynnelse og lære. Men Jesus sier at de fattige er salige, for de har ikke tatt anstøt av ham. Hvordan er det med oss i dag? Har vi rette tanker om oss selv? Setter vi hele vår lit til Jesus og hans gjerning og ikke regner med oss selv i noen ting. Da er du salig, sier Ordet.

.

lørdag 19. juni 2010

16) Personer i frelsen.


16) Personer i frelsen.

Unge og nyfrelste tror og mener gjerne at det er bare to personer som er med når noen blir frelst. Det er du selv og Jesus. På dette hviler hele deres opplevelse og trygghet.

Nå vil jeg ikke rive bort noe fra noen i så måte. For vi må vel si at det er noen ”hovedpersoner” i det å bli frelst. Jeg er en synder og behøver nåde. Jesus er Frelser og gir meg nåde. Og slik blir vi frelst. Så enkelt kan vi også si det.

Ved nærmere ettertanke blir vi snart klar over at dette ikke er det hele. Det angår i høyeste grad flere personer. Og alle sammen er virksomme hver gang et menneske blir frelst. Og vi skal nå nevne fem-seks stykker, og vi får da et fyldigere bilde av frelsen.

1. Gud.
Først nevner vi den hellige Gud. Det står om ham at han er en hellig Gud, ja, tre ganger hellig. Jes. 6. Når Gud er hellig, betyr det at han er ren. Og når han selv er ren, tåler han ikke noe annet i sin nærhet. Alt må være rent der. Derfor står det om ham at ”intet urent skal komme inn” i himmelen der Gud er. Åp. 21, 27. Videre sier Bibelen at gud er lys, 1. Joh. 1, 5. Noe mørke finnes aldeles ikke hos ham. Det betyr at han er rettferdig i alt han gjør, for det mørke er symbol på synden og uretten. Det får ikke komme inn i lyset, og det vil ikke trives der. Bibelen sier at der er et grenseskille omkring Herren. Vi leser i Josvas bok at det skulle være en avstand mellom folket og Guds ark. Josva. 3, 4. Og i 2. Mos.19, 12 og 23 leser vi: Du skal avmerke en grense mellom folket og fjellet (der Gud var). Den som kom for nær og overtrådte skillet, måtte dø. Ingen kan se Gud og leve. Så hellig er han.

2. Du.
Det andre er at du og jeg er med. Bibelen sier at Gud skapte oss. 1. Mos. 1, 27. Og for å tale barnslig: Der er satt opp en grense omkring oss også! Loven med de ti bud ble gitt til jødefolket, sammen med et løfte. Til dette løftet var det knyttet en betingelse: Den som holdet lovene, skal leve ved dem. Esek. 20, 11. Den som synder, skal derimot dø, Esek. 18, 4. Døden er ikke den legemlige, jordiske død. Her tales om åndelige og evige ting.

I prinsippet er det slik også med oss. Vi har også syndet og gått over Guds grenser. Dermed har vi krenket den hellige Gud og er skyldige til den evige død. Bibelen sier at alle har syndet, Rom. 3, 23. Vi står for Gud som skyldige syndere og har ingen ting å unnskylde oss med. Det er den mørke bakgrunn for frelsen.

3. Kristus.
Den tredje person i frelsen er Jesus Kristus Guds Sønn. Han ble mellommann for en ny pakt. Hebr. 9, 15 og 12, 24. Der er én Gud og én mellommann. 1. Tim. 2, 5. Han betalte ikke bare vår skyld og utslettet skyldbrevet, det som gikk oss imot. Men han gikk inn i vårt sted og led vår evige dødsstraff. På grunn av vår synd var det oppstått fiendskap mellom oss og Gud. Og det ville føre oss til den evige død.

Da er det Jesus går imellom oss og Gud. Han er et skjul for oss, han skåner oss for den kommende vrede. I og med sin død tok han bort den fordømmende årsak og åpnet slik frelsens vei til herligheten. Derfor står det i Salme 32, 1: Salig er den --- hvis synd er skjult. Den er ikke bare forlatt, men den er skjult. Jesus er vår mellommann mellom Gud og oss og skjuler vår synd og skyld. Derfor kan det står i Rom. 8, 1: Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Vi er ikke sammen med Jesus, men vi er i ham.

Alle de som har tatt imot denne frelse og har funnet tilflukt i Guds Sønn selv om de er skrøpelige og syndige i seg selv, er fri. De blir aldri fordømt, for Jesus har tatt dommen på seg. Hos ham er de trygge. For alle andre er det bare dom og evig straff igjen.

4. Ånden.
Vi må nevne en fjerde person i den store frelsen: Den Hellige Ånd. Han er en person. Og Luther sa i forklaringen til den tredje artikkel: ”Jeg tror at jeg ikke av min styrke eller fornuft kan tro på Kristus eller komme til Kristus, min Herre; men det er Den Hellige Ånds gjerning.” Ånden må altså lede oss til Mellommannen, slik Jesus sa: ”Ingen kan komme til meg, uten at Faderen drar ham,” Joh. 6, 44. Da bruker han sin Ånd til å dra menneskene til seg.

Da går det slik for seg når et menneske blir omvendt, at Ånden er ute og leter og kaller mennesker. Dersom de følger kallet og kommer, leder Ånden ham til Kristus hvor han finner en fullkommen og ferdig frelse. Sier han nei, gjerne flere ganger, drar Ånden seg tilbake og mennesket blir forherdet. Det er en farlig stilling. Da er han redningsløst fortapt.

5. Satan.
Når et menneske er kalt av Gud, kan vi være forvisset om at det kommer en ny person inn i bildet. Det er selveste Guds motstander. Han kalles Satan, djevelen, den gamle slange og den Onde. Satan betyr motstander, og det er han i høyeste grad. Han går også omkring og leter…. 1. Pet. 5, 8. Han har ofte god tid med oss og gir ikke opp om så lett. Han er en brølende løve, eller som en lysets engel. Hans hovedoppgave er å få oss bort fra Gud, både i kallets time og gjennom resten av livet. Og Satan er en aktiv tjener.

6. Engler.
For at bildet skal bli mer fullstendig, tror jeg det er nødvendig å nevne litt til. I frelsen er det flere som kommer til hjelp. Englene er viktige for oss. Vi har noen negler som følger oss. Engel betyr sendebud. Det er usynlige, himmelske vesener som kommer til oss i rett tid. Akkurat når vi behøver det, kommer de til hjelp. Det moderne menneske regner ikke med slike ting så mye. Men det gir oss en trygghet å vite det når vi føler oss alene i verden. De vil verne deg og advare deg og være til støtte i all nød. Hebreerbrevet sier noe om det: Englene er tjenende ånder som er sendt ut til hjelp for deres skyld som skal arve frelse”, Hebr. 1, 14.

- I tillegg til alt dette kunne vi også nevnt noen mennesker som Gud bruker når noen blir frelst. Det var kanskje en enkel predikant som trofast talte ordet og som en og annen lyttet til og fikk hjelp av. Eller det var mor som på en enkel og god måte leste ”aftenbønn” med barna sine og slik ledet dem til Frelseren. En far leste andaktsord år etter år og ba til Gud for familien. En venn sa kanskje til deg: Vil du være med på møtet i kveld? Og der fikk du et møte med Jesus.

Da skal vi huske på at ingen ting er av oss selv eller av noen andre mennesker. Alt er av Gud. Han skal også ha all ære. Men alt skjedde for at vi skulle få være med til himmelhjemmet der oppe. Er du med oss da?
(1960.)

15) 1. Joh. 1, 8-9. Ved korset.


Ved korset.
1. Joh. 1, 8-9.

Det er bare én plass vi kan få tilgivelse for våre synder. Og det er bare én plass vi fåpr glede og fred, og bare ett sted hvor vi kan hente kraft til kristenlivet. Det er ved korsets fot hos Jesus. Og når vi bare får det der, sier det seg selv at vi kan ikke få det noe annet sted. Vi kan prøve å arbeide og streve hele vårt liv. Alt sammen er til ingen nytte. Når vi går forbi det sted Gud har ordnet for vår frelse, er vi fortapt.

Men der er forlatelse og tilgivelse for alle synder. Det er de synder vi gjorde som ufrelst. Alle de grove og stygge gjerninger som vi skammer oss over senere. Det er de syndene vi gjorde av egen fri vilje, og de synder vi gjorde i trass. Vi skal også få komme til Jesus med alle de ”små” syndene, de som jeg nær sagt ikke visste om. Dit kan jeg komme med det jeg i dag ønsker å glemme, det jeg har bedt Gud ta fra meg og la meg få glemme! Det plager meg sammen med mange andre ting. Og det vil jeg gjerne komme til korset med.

Og det skjer etter Guds ord slik: ”Dersom vi bekjenner våre synder---”. Vi skal altså ikke bare si syndene på navn. Vi skal bekjenne dem. Og det er å fortelle om alt det gale vi har gjort. Verken mer eller mindre. Å fortelle betyr her å erkjenne at det er vi selv som har gjort dette.

Fariseeren i templet bekjente ikke, derfor ble han heller ikke frelst. Men tolleren bekjente, derfor gikk han den dagen rettferdiggjort hjem til sitt hus. Han tilstod at han var en synder og at han ikke maktet å gjøre noe godt igjen.

Når vi bekjenner synden for Gud, skjer det noe:
1. Først er Gud trofast. Det betyr at alle hans løfter til oss nå tilhører deg. Det er mange tusen løfter i Bibelen. Og alle er dine! For Skriften sier at Gud er trofast som gav løftet (Hebr. 10, 23). Den trofaste holder alltid det han har lovet. Der er det ingen svikt – og det stemmer med Herrens handlemåte.

2. Dernest står det at han er rettferdig. Det betyr bl. a. at han på ingen måte skal handle galt med deg! Han er ikke urettferdig ved å gjøre noe som skader oss og heller ikke oppfyller han bare litt av sitt ord. Nei, alt det han gjør for oss i en slik situasjon er rett. Det skjer slik:

3. Han tilgir og forlater deg alle dine synder. Alt det du bekjenner er regnet med. I tillegg også alt det du har glemt og ikke kommer i hu just nå. Gud vil nok minne deg om noe senere også. Her gjelder regelen: Bekjent synd er tilgitt synd. Er det noe vil gjemme unna og skjule for Gud, er det ikke tilgitt. Du står da fremdeles i gjeld til din Herre. Derfor er det viktig å rope til hverandre; Bekjenn alle synder. Gjør det i dag, om du ikke har gjort det før.

4. Endelig står det at han renser oss fra all urettferdighet. Alle slags synder besmitter oss på en måte slik at vi blir urene ved dem i vårt sinn og hjerte. Ordet rense betyr egentlig å vaske bort. Og det kan bare skje i Lammets velsignede blod, jfr. v. 7. Da blir du hvitere enn snø. Sangen lyder så fint:

”Ren og rettferdig, himmelen verdig,
er jeg i verdens Frelser ennu.
Ordet forkynner at mine synder
kommer han aldri mer i hu.”

La meg så fortelle deg at de største synder du noen gang har gjort, de har du kanskje gjort etter at du ble en kristen. Du ble ikke syndfri og blir det aldri på denne jord. Vi har et kjød, som er vår gamle syndige natur. Den blir aldri omvendt og fri synden. Det er synder som sløvhet, lunkenhet, kritikk, treghet i bønn og bibellesning m.m. Dette kaller Bibelen synd.

Og synden fører til dom og straff. Du må aldri tenke at Gud vil glemme eller overse noe av det. Men du må høre dette nå: Også disse synder kan du komme til Jesus med. Du får bringe dem til korsets fot og legge din tunge byrde ned der. Og la den så ligge der. Hvil i at Jesus har tatt alt på seg og kastet det i nådens hav. Jes. 43, 25. Han glemmer det vi ikke kan glemme. Og da er vel saken klar og oppgjort.

Husk nå endelig på at dette gjelder alle synder. Far de minste til de største, slik vi ofte regner. Bibelen klassifiserer ikke synden slik vi gjør det. Den taler om synd og konkrete synder, og i tillegg taler den om feiltrinn, om ubevisst synd og skammelige synder. I 1930-oversettelsen stod det ”lønnlige synder” i stedet for ”ubevisst”. Men uansett hvilket navn vi setter på synden, skal vi få komme til Ham med den. Og han er trofast mot sitt ord om tilgivelse, og han er rettferdig slik at han støter ingen bort eller skiller noen ut som uverdige. Den ufravikelige regel er: Han tilgir og renser og dermed frelser fra all synd.

Når du kommer til Ham med alle synder, går det gamle profetordet i oppfyllelse; Om dine synder er som purpur, skal de bli hvite som sne; om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull. Det er en stor forvandling. Det betyr også at alt er glemt. En slik forvandling greier ikke vi. Men Gud er allmektig og gjør det for hver eneste synder som kommer.

Det er bare ved ordet om korset du finner fred og glede. De verdslige søker den i verden og prøver å finn alt der. En ungdom bekjente for meg en gang: I verden er det ikke kjekt. Han brukte ordet ”kjekt” som et samleord om hele livet og det han søkte. Og hvordan kan noe være godt der hvor synden hersker?

Noen troende prøver å lage en bro, en slags mellomvei mellom verden og de kristne. Det har aldri lykkes. Resultatet blir enda mer angst, uro og tvil.

Nei, det er bare ett sted du finner dette. Hos Jesus. Freden og gleden og lykken er nettopp det å vite at synden er forlatt og du står i nåde hos Gud. Det er frelsen vi trenger før vi søker lykke. Og da må vi se på frelsens grunn og årsak. Det er ikke noe av det vi selv gjør eller prøver å gjøre så godt vi kan. Frelsens grunn er Kristus som døde for oss og sonet alle synder. Da blir gleden og lykken at jeg har fått det, og fått det av nåde, gratis for Jesu skyld.

Når du så skal vitne om frelsen, blir det ikke om deg selv eller det du har fått til. Det blir bare om Jesus og hans gjerning da han døde for syndere. Har du sett det? Tenk på det enda en gang – der ligger din hvile i Gud.
.

mandag 7. juni 2010

14) Luk. 9, 28-35. Løs den.


Luk. 9, 28-35.
Løs den.

Det er Palmesøndag, og Jesus ber om et asen til å ri inn i Jerusalem på. Den stod bundet hos eiermannen, og de måtte løse den. Men denne fole er et typisk bilde på mange mennesker i landet vårt nå. Ja, det gjelder nok til alle tider. La oss stanse litt ved den, og hvordan det gikk den.

Først står det at folen var bundet. Han stod ved veien eller gaten der i byen og bundet til en stolpe. Det var eiermannen som hadde bundet den.

Når står det mange mennesker ved livets landevei der mange ferdes. Mange er bundet. Sjelen er borte fra Gud. De lever i synd og åndelig trelldom er bundet. Hvor gjerne de ville bli fri, men en annen har bundet dem fast. Det er djevelen.

Noen er bundet i sin synd. Det begynte i grunnen så fint og uskyldig, men synden bant dem fastere og fastere. Og nå sitter de i syndens garn. Det gjelder kanskje deg også. Som en edderkopp har fanget sitt bytte, har Satan deg i sin makt. Synden har en forunderlig makt til å binde mennesker. Synden er fin og tillokkende i begynnelsen. Og så leker du med synden og synes det er moro. Men før du selv aner, leker synden med deg. Da er det ikke lenger moro!

Andre er bundet av kamerater, venner og sitt eget hjem. Jeg tror nok mange virkelig lengter etter fred og frihet, men er bundet her. Det koster for mye. Og ofte er de så bundet at de ikke makter å komme.

Det er det uhyggelige med synden at vi greier ikke selv å løse oss. Det er like umulig, ja verre, for et syndig menneske å løse seg selv, enn det er for asenet å løse sitt band for å bli fri. – Her taler vi selvsagt om de ytre synder og ikke syndens natur som ingen kan løse seg fra,

Bibelen sier at vi er døde i våre synder. Ef. 2, 1. Og hvor umulig er det ikke for en død person å gjøre noe. Kan du sette en død mann til noe arbeid? Nei, det er umulig. Slik er det med oss. Det er vår stilling uten Gud. Og da er vi uten håp på alle måter.

- Da er det at Jesus gir befaling om at denne folen skulle løses. Og han gjør det i grunnen selv ved sine tjenere. ”Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.” Joh. 8, 36. Vi synes kanskje at mange andre ting kunne hjelpe oss. Men bare Jesus kan løse oss og gjøre oss åndelig fri.

Og han gjør det på en bestemt måte til alle tider. Det er ved hjelp av sannheten. ”Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.” Joh. 8, 32. Han vil at alle skal komme til erkjennelse av sannheten. Hvorfor? For han vet at det er bare det som kan frigjøre. Og Sannheten har en forunderlig makt til å sette sjelene fri. Så lenge det finnes urenhet og synden blir godkjent i oss, er det også trelldom.

Gud vil egentlig vise oss to sider av sannheten. Først må han fortelle oss hvordan vi selv er. Sannheten er at vi er syndere både av fødsel og i tanker gjerninger og ord. Og den sannheten er tung å fordøye. Den smaker oss ikke. Dernest viser han oss sannheten om Jesus: Han er den eneste frelser i hele verden. Mange mennesker ser ikke det.

Et annet bibelord sier at Guds ord er sannhet, Joh. 17, 17. Da blir det klarere. Det middel han har bestemt til å gjøre folket fri, er Guds ord. Og det ser vi ofte. Noen var i nød for sin sjel. Da fikk de et ord fra Guds bok, og det løste fullstendig. Og Ordet kan gjøre det, det er et evig ord. Det er det samme i dag som i går, og blir alltid det samme.

Kjære deg! Har Ordet fått løse deg ut, eller treller du enda i ditt eget strev med å bli et Guds barn? La Kristus slippe til med sannheten.

- Før den til meg, sa Jesus. Og det er befalingen til oss også. Vi må gå til Jesus. Ikke til en kirke eller en organisasjon eller til personer. Nei, det er bare trelldom. Vi må komme til Jesus med synden og alle bånd som binder. Da kan den bundne bli løst.

Så gikk de avstad, og de fant det slik som Jesus hadde sagt det skulle være. Og det er erfaringen for alle som tror. Det blir alltid nøyaktig slik han vil. Vi synger med fritt mot og helt rett: ”Ja, jeg har prøvet å tro på Jesus, og jeg har funnet at det går an.”

Men da de kom til folen og skulle løse den, hendte noe som ofte gjentar seg. Eiermannen kom og ville ikke slippe folen sin. Og det er bestandig noen som vil hindre oss, enten det er selve Djevelen eller venner og familie. Noen gir straks opp.

Men Jesus sa de skulle svare noe bestemt: Herren har bruk for den. Jesus vil løse oss alle fordi han vil eie oss og ta oss inn i sin himmel. I mellomtiden vil han gjerne bruke oss som sine vitner og tjenere på jord. Noen går hele livet i syndens tjeneste, men blir reddet i siste øyeblikk – slik den ene røveren på korset ble det. Hva har skjedd da? Jo, de fikk ikke bruke noe av livet i Guds tjeneste. Hele livet var til fånyttes sett fra denne synsvinkelen. Tenk om Gud fikk tak i mange mennesker mens de ennå hadde tid til å være et vitne for Ham!

Det står så fint her: Og de førte den til Jesus. Det ønsker også vi i dag. Vi ville gjerne få ta noen ved hånden og lede dem til Frelseren. Hana kan løse deg og frigjøre og frelse. Derfor har vi frimodighet til å si til alle: Kom til Jesus, mens det er dag. Vil du følge med?

Her er han som kan løse
hver syndebunden trell.
Her er han som kan øse
trøst i hver bange sjel.
.

torsdag 3. juni 2010

13) Joh. 5, 6 Vil du bli frelst?


Joh. 5, 6
Vil du bli frelst?

Ved Betesda dam i Jerusalem lå en mengde syke mennesker. De ventet på engelen som skulle røre opp vannet. Den som først steg ned i vannet, ble frisk. Blant alle de som denne dagen lå der, var en mann som hadde vært syk i 38 år.

Jesus gikk forbi alle de andre som lå ved dammen, og tale bare til denne ene. Hvorfor gjør han det? De andre hadde et håp om å greie å komme uti. Men denne mannen var så syk at det kunne ikke han. Han hadde heller ikke noen medhjelper som kunne kaste ham ut i vannet. Derfor ble han liggende der fortvilet. Men ham var det Jesus var kommet for å hjelpe. Han var ikke kommet for å frelse rettferdige, men syndere. Og det er slike som ser at de ikke greier seg selv.

Slik er også Jesus i dag. De som vil rettferdiggjøre seg selv, får ikke noe kall av Herren. Han går forbi dem og vender seg til de fortapte. Er det noen slike fortapte som leser dette? Da er han kommet for deg! Og nå stiller han deg spørsmålet: Vil du bli frelst?
---
Vi er alle angrepet av den verste sykdom. Den er i alle mennesker i alle land og til alle tider. Det er synden. Og denne sykdommen greier vi ikke å kurere selv. Du makter ikke å gjøre deg god.

Bibelen sier at ingen blir rettferdiggjort ved loven, det betyr våre egne gode gjerninger. Gal. 3, 11. Ja, den sier at de som holder seg til gjerninger, er under forbannelse, v. 10.

Denne forferdelige sykdommen må helbredes på en ganske annen måte. Og da er det to ting som spiller inn. Den ene er at Jesus har kjøpt oss fri fra selve forbannelsen (Gal. 3, 13). Det er selve grunnlaget for vår frelse og vår tro, og det er grunntonen i de kristnes lovsang.

Det var en som var villig å dø i mitt sted,
For at jeg skulle leve ved ham.
Ja, til korset han gikk hvor han kjøpte meg fred,
Da han sonet min synd og min skam.

På Golgata kors ble det fullbrakt, da led han hele smerten og dommen ved denne sykdommen. Han bar straffen for meg! Selve medisinen mot synde-sykdommen ble laget der, for å si det slik. Det skjedde noe på korsets tre. Og derfor er det også der at vi får legedom for synden. Jes. 53.

Det andre er at Jesus kommer bort til oss som er plaget av synden og stiller oss spørsmålet: Vil du bli frisk?  Uten at vi tar imot dette som Jesus gjorde, gagner det oss ikke.

Nå spør Jesus deg om du vil bli frelst. Hva vil du svare? Dette spørsmålet innebærer minst tre ting om vår frelse og dens betydning for deg og meg.

Først: det er en mulighet for oss til å bli omvendt i dag. Jesu spørsmål viser det. Han mener alltid det han sier. Nå leser du fra Guds ord, og da har du en anledning til å søke Gud. Det er bare i nådens tid vi kan gjøre det. I dag, om du hører hans røst, står det i Hebr. 3, 7. Gud vil røre ved deg og din samvittighet. Da er dette din dag. Vil du si ja?

Det andre er at avgjørelsen ligger faktisk hos deg. Jesus kommer til oss med hele sitt fullkomne frelsesverk, og han spør: Vil du ta imot det? Og vi må selv svare på dette. Våre foreldre og venner kan ikke gjøre det. Det ligger på oss. Den syke ved Betesda måtte svare da Jesus spurte ham. Det er ikke vi ved vårt valg som gjør at vi blir kristne. Gud må gjøre alt. Men det står altså slik i Guds ord: Alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn. Joh. 1, 12.

For det tredje ligger det en garanti i disse ordene av Jesus. Jesus sa selv at han var sannheten, Joh. 14, 6. Og han innbyr ingen til noe han ikke kan gjøre. Det faktum at Jesus innbyr deg til å følge ham, er bevis på at det går an! Han kan frelse og bevare. Han svikter aldri.

Derfor kan vi komme på Jesu ord. La oss gjøre som Peter en dag gjorde. Han sa: Herre, på ditt ord vil jeg gå.

Når vi slik svarer ja og følger Mesteren, vil Jesus gjøre underet og lede oss fram. Det var han som gjorde alt for mannen i Joh. 5. Han reiste ham opp fra sengen og helbredet ham. Da gikk han frisk og glad bort. Det samme vil han gjøre med deg i dag. Du kan gå ut herfra fri og frelst. Du kan være fri syndebyrden og den onde samvittigheten som anklager deg. Du kan takke ham for det – nå!

Jeg spurte et menneske en kveld på et møte: Vil du bli frelst? Da så jeg en tåre rant nedover kinnet og hun svarte: Ja! Gud er nær en slik person, hos dem som kaller på ham i sannhet, sier Ordet. Salme 145, 18.

Du kan også få komme, og løftet og garantien gjelder deg. Evangeliet er for alle. Nå venter Herren på deg!
Amen.

onsdag 2. juni 2010

12) Apg. 17, 23 For en ukjent Gud!


Apg. 17, 23
For en ukjent Gud!

Paulus har vært ute på reis og forkynt evangeliet. Han forkynte troen på Kristi kors som den eneste porten til himmelen. Det var den eneste løsning for menneskene, noe annet fantes ikke.

Han kom nå til Aten, verdens hovedstad i kulturverden. Og da så han noe som forferdet ham: synd! Han så avguder nesten alle steder, v. 16. Gud hater avguderi. Det er synd, kanskje den største i verden. Det er synd mot det første bud som Gud gav Moses.

Nå er det også avgudsdyrkelse – i England, i Afrika, i Amerika – og i Norge. Det er kanskje ikke avguder av tre og stein, men de er like virkelige.

Vi tror på Gud, men er ofte opptatt av alle andre ting. Mange bruker mer tid på å lese aviser enn å studere Bibelen. Man bruker mer tid på å prate og snakke om likegyldige ting, enn til å be. Vi har alltid god tid til oss selv – men ikke for Gud. Og det er avguderi. Det er vår store synd, kan vi kalle det en kardinalsynd. Vi setter andre ting i Guds sted.

Folket i Aten søkte fornøyelser og adspredelser. De tenkte nok på gudene, men de var noe ved siden av dem selv. Gud skal være sentrum. Han skal være midtpunktet og det vesentligste. Men er han egentlig det?

Vi må ydmyke oss. For det er den ydmyke som finner nåde.

Midt i alt dette så Paulus et alter der det stod skrevet: For en ukjent gud! Paulus visste at han kjente den Gud de ikke hadde møtt. Det var om denne Gud de han vill tale til dem.

Mange kjenner litt til Gud og vet noe om ham. Men kjenner de ham rett? Kjenner de Guds rettferdighet og hellighet og framfor alt hans kjærlighet?

Bibelen sier at vår sjel og vårt liv har en sykdom – det er synden. Den har ført oss bort fra Gud. Gud gav oss de ti bud, det er et kort uttrykk for Guds vilje – i alle tilfelle en del av den. Men Bibelen sier at vi har brutt disse budene. Vi er syndere og lovbrytere.

Synden satte et skille mellom oss og Gud. Vi er skilt fra Gud av natur. For dette var det Kristus kom. Han skulle forlike oss.

Du lengter etter fred, lykke og glede. Du forsøker å tilfredsstille deg med mange andre ting. Men du finner aldri det du søker. Du er skapt i Guds bilde, og ingen ting annet en Gud kan tilfredsstille deg.

Og Jesus kom for å helbrede sykdommen. Bare han kan det. Han ble kronet med torner, han led og døde. Da ble han bindeleddet mellom oss og Gud. Han stod opp igjen og lever. Han er her nå. Og han er i stand til og villig til å tilgi deg synden. Og det kan han gjøre med rette fordi han har sonet all din synd, han har tatt på seg ansvaret for dine synder og hele dommen over den. Nå venter han bare på at du skal komme til ham. Da bli syndene strøket ut av bøkene i himmelen.

Vår Gud er ikke en ukjent Gud. Vi kjenner ham fra Bøkenens Bok – Bibelen.

Han kan også skape noe nytt i deg, et nytt hjerte og sinn og gjenføde deg til en himmelborger. Du får i sannhet et nytt liv ved troen på Jesus. Og da vil han ta deg opp i sin familie. Du får barnerett og arverett hos Gud. Og da er alle vi som tror en stor søskenflokk på jorden.

Og da vil han bruke oss til å nå andre med det samme budskapet. Her er så mange som er på vei mot fortapelsen. De har ikke noe annet å se fram til enn helvete. Og det er et fryktelig sted, så langt vi kan forstå det av Bibelen. Vil ikke du også komme inn i den flokken som er på himmelvei, og som vinker velkommen til alle de som er utenfor?

Da har du ikke en ukjent Gud. Da blir du hans barn og hjertevenn.
Amen.

tirsdag 1. juni 2010

11) Luk 22, 59-62. Peters fornektelse.


Luk 22, 59-62.
Peters fornektelse.

”— og han gikk ut og gråt bittert.”

La oss synge denne gamle salmen av hjerte og ikke bare med munnen: Nærmere deg, min Gud, nærmere deg.

Peter hadde fornektet Jesus inne i yppersteprestens gård. Det skjedde ikke bare en gang, så det var ikke bare en uheldig uttalelse. Hele tre ganger fornektet han.

Men det begynte ikke der. Det var bare en følge av noe annet. Vi kan her tale om ”årsak og virkning”. Og dette er et slags mønster for all fornektelse. Den har sin bestemte årsak.

Det begynte tidligere – på veien til yppersteprestens gård. Gjennom de mørke og øde gatene i Jerusalem, en tidlig fredags morgen. Om denne vandringen står det skrevet at Jesus ble ført av romerske soldater – og ”Peter fulgte langt baketter” (v. 54). Der ligger en årsak.

Vi kan summere dette opp i korte setninger slik:

Først: Peter fulgte Jesus! Jfr. Mat. 4, 19. Det står fast. Liksom det ikke er nok å gå på møte i bedehus og kirke, er det heller ikke nok å følge Jesus i det ytre. Med Peter gikk det galt. Og jeg frykter for at der er mange som følger Jesus slik – og så går det galt med mange.

Deretter: Han fulgte baketter. Slik står det. Her kan vi også se dette på en åndelig måte. Peter var kommet på avstand fra sin Frelser. Og nå ville det koste noe å si at han var Jesu venn. Han ville nå holde seg i utkanten og i skyggen der han kunne være anonym. Det er feilen her. Når vi ikke våger å vise at vi hører Jesus til, er veien til fallet og svikten kort.

Det står også at Peter var langt bak Jesus. Avstanden økte kanskje steg for steg, og Peters frykt økte tilsvarende. Da blir det også tyngre og tyngre å være en Jesu venn. Nederlaget var begynt.

Jeg minnes et sted jeg var og talte nettopp om dette: Peter var kommet på avstand. Da jeg skulle avslutte møtet, kom en ungdom fram og bøyde seg ved den fremste benken. Han gråt og begynte å be høyt til Gud: Tilgi meg at jeg har vært slik på avstand fra deg. Jeg har fulgt så langt bak etter deg, Jesus. Herre, vil du tilgi.

Og jeg vet at den ungdommen ble en varm kristen, som også vant noen for Jesus senere.

Peter fikk ikke vinne noen for Gud den dagen. Han bare fornektet. Men da Peter noe senere begynte å følge Jesus tett etter, fikk han være med i en stor vekkelse i Jerusalem. 3000 ble omvendt. Og vil noen av dere være med i sjelevinnertjenesten, må ”du selv være ren i hans blod”.

Er det noen av dere som lever tett ved Jesu side i erfaringslivet? En ting er å vite at Jesus er deg nær hele livet når vi tror på ham. Men i vår egen erfaring – hvordan står det til der? Hva med bønnelivet i lønnkammeret. Der kan du tale ut med Ham om alle vanskelige ting, og takke ham for alt det gode han gir. Og bibellesningen? Da taler ikke du lenger til Gud og ber ham om noe. Da svarer Gud. Bibelen er Guds ord. Og der finner du de åndelige svar på livet.

Vi kan også nevne vitnesbyrdet, er det klart og tydelig? Det handler både om et offentlig vitnesbyrd på møter og om daglige samtaler med folk vi er sammen med. Er vi tydelige på at Jesus er den eneste veien til Gud? Du har sikkert lagt merke til at det er lettere å vitne om Frelseren når vi lever sammen med ham i bønn og bibel. Det henger nøye sammen.

Peter gjorde to store synder denne dagen. Den ene var at han fornektet Mesteren. Hele tre ganger på en kort stund fikk han si at han kjente ikke Jesus. Det kostet for mye. Før hadde han brukt store ord at han ville dø med Jesus om nødvendig. Om alle de andre fornektet, skulle ikke han gjøre det. Jfr. Mat. 26, 34-35. Store ord er i seg selv en svikt, selv om vi ønsker det og mener det vi sier. Vi har ikke evne til å gjøre alt det store folk ofte sier.

Det er mange måter å fornekte Jesus på. Det kan skje i de små ting, ved feighet og frykt for å skille oss ut eller at folk skal le av oss. Da er det fort gjort å svikte, smyge seg vekk, uten at vi egentlig vil det.

Den andre synden Peter gjorde langfredag, var at han løy. I v. 60 sier han: Jeg forstår ikke hva du mener. Men var det sant? Nei. Det var løgn. Han kjente Jesus og hadde vært sammen med ham i tre år. Peter visste godt hva tjenestefolket siktet til. Da kom han med en løgn som var hans utflukt denne gangen. Peter var redd. Og folk lyver ofte når de er redde. De våger ikke å stå fram og vise hvem de er. Det er å følge Jesus langt baketter.

Gud, gi at vi ser det i tide, og søker hjelp hos Frelseren.

Redningen for Peter lå utenfor ham selv. Det var noe annet enn ham selv som gjorde at han ble berget. Det blir noen ganger framstilt som om Peters anger var grunnen til at han fikk nåde. Men det er aldri slik. Frelse og tilgivelse er ikke lønn for tårer.

Nei.

Det var et blikk fra Jesus som reddet ham. Og det var da angeren kom. Frelsen ligger ikke i oss selv. Den kommer utenfra. Jesu frelsesblikk er også redningen for vår sløvhet og lunkenhet og synder av alle slag. I vår nød skal vi få se på ham som henger på korset. Da møter vi hans vennlige og kjærlige blikk som sier velkommen.

Nå ser han på deg, og forstår hvordan du har det. Vi kan ikke skjule noe for hans øyne. Og når Jesus så på Peter, da kom han Herrens ord i hu, står det. Han husket at Jesus hadde sagt at slik skulle det gå. Og det er hans ord som teller.

Skal vi bli minnet om Herrens ord, forutsetter det at vi har lest det. Ånden minner oss om det vi har lest og kan. Det er også en grunn til at vi skulle studere og grunne mer på Bibelens ord. Da samler vi et lager av minner som Gud kan bruke når vi mest behøver det.

Denne minnelsen ble til hjelp og redning for Peter. Det ledet ham faktisk tilbake til Guds ord, det Jesus hadde sagt. Og det er vår hjelp og glede.

Gud vil gjerne minne oss om synden – hvor lett det er å synde slik Peter opplevde det. Og da blir vi også minnet om alvoret i synden og dommen over den. I en slik stund minner han oss også om syndenes forlatelse, om Guds nåde for syndere. Men han gjør oss også oppmerksom på det Jesus sa i Getsemane: Våk og be, for at dere ikke skal komme i fristelse og falle i synd. Mat. 26, 41. La oss be om å være våkne til alle tider.

Peters reaksjon er interessant. Han gikk ut, og det betyr her bort fra fristelsen. Det er en viktig del av livet med Gud. Vi skal ikke oppsøke fristelsen og synden. Vi er ikke sterke nok til det. Og hva skal vi egentlig gjør der, i verden og det syndige?

Dernest står det at han tok det til hjertet, Mark. 14, 72. Det gikk virkelig inn på ham at han hadde syndet, og at Jesus likevel hadde sendt ham et så vennlig blikk. Det førte til en ny reaksjon: Han gråt. Det var nok angerens tårer, og vi kunne visst alle hadde litt mer av dem.

Jesus møter Peter igjen en gang senere, og dette møtet viser at Jesus tok imot sin disippel. Og det viser at Peter gjerne ville være der i hans nærhet og følge ham videre. Joh. 21. Skal vi også følge Peter der?
.