fredag 29. oktober 2010

37) Gal. 3, 10-14.


Gal 3, 10-14.
Guds og vår frelse.

Her har vi noen kraftige ord av Paulus. Det handler om Guds frelse. Det er viktig i dette brevet. Den tyske presten W. F. Besser kaller Galaterne for ”reformasjonsbrevet”, og Luther holdt to ulike forelesningsrekker som ble kommentarbøker over brevet. Hovedoverskriften hans over dette brevet er: ”Den rettferdighet som gjelder for Gud.”

Da leser vi altså om veien til frelse i dette brevet. I de versene vi skal tale om her, ser vi noe viktig om vår frelse. Det skal vi samle oss om en stund nå.

1) Vår skjebne, v. 10.
Her taler han om lovgjerninger. Det er noe vi gjør for å behage Gud og på den måten blir antatt av Ham og frelst. Det kan være et fint og godt moralsk liv, mye bønn og bibellesning, offer til Guds rikes sak, kirkegang av plikt og mye annet. Dersom vi tror at noe av dette skal hjelpe oss til himmelen, er vi på feil vei.

Galaterne gikk lenger og mente de måtte holde hele Mose lov med ofringer og omskjærelse m.m. for å være rette kristne. Det var aldri Guds mening.

Derfor er dommen så streng over alle slik ”gode” forsetter og handlinger: Du er under forbannelse. For å understreke og bevise det, siterer han fra 5. Mos. 27, 26 og skriver: ”Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det.” Å holde fast ved loven er å gjøre og leve etter den.

Syndens lønn er døden, og vi kan gjerne si: Lovgjerningenes lønn er forbannelse. Og det går i sak ut på det samme. Linjene går her tilbake til Edens hage og syndefallet. Gud hadde sagt at de ikke skulle ete av kunnskapens tre. Då ville de dø bort fra samfunnet med Gud. 1. Mos. 2, 17. Da stiger djevelen inn i hagen i form av en slange. Han lokker dem til å bryte Guds påbud. Og fordi det var han som var årsak til fallet, ble han nå forbannet (1. Mos. 3, 14). Slik handler Gud.

I Rom. 5, 18 skriver så Paulus: Ens fall ble til fordømmelse for alle mennesker. Vi er alle syndere og gjør det vonde hver dag. Ingen er god nok i seg selv. Vi holder ikke mål for Gud og mangler hans anerkjennelse og herlighet. Rom. 3, 23 og 5, 12. Og når det gjelder hvert eneste menneske på jord, så ligger også Guds vrede og forbannelse over alle mennesker. Resultatet av den er den evige straff og pine i fortapelsen.

Selv om mange mennesker ikke liker denne talen og ikke vil tro at det er sant, er det slik likevel. Men det er også sant at Guds kjærlighet ligger over alle. Gud elsker menneskene i verden, men ikke deres gjerninger. Og han vil at alle skal bli frelst. Det er ingen motsetning mellom Guds vrede og Guds kjærlighet på denne måten.

2) Vårt håp.
Paulus bruker Abraham som eksempel når han skal forklare frelsen. 1. Mos. 12ff. Abraham trodde Gud, og slik ble han rettferdig for Gud. Gal. 3, 6. Og i v. 11 kommer et sitat fra Hab. 2, 4: Den rettferdige av tro, skal leve. Det utelukker alle våre gjerninger og vårt strev. Hvis vår kristendom og kristenliv blir en gjerning og noe vi gjør for å behage Gud, setter vi oss selv utenfor livet med Gud. Her sier Paulus: Ingen blir rettferdiggjort for Gud ved loven. Hvis troen bare består i at vi holder Guds ord og hans sak for sant, at det er historisk og rett, er ikke det en levende og frelsende tro.

For loven har ikke noe med troen å gjøre, v. 12. For i loven heter det alltid: å gjøre. Men ved troen heter det: å høre. Og i v. 7 står det: De som har tro, de er Abrahams barn. Og han gjorde ikke noe for å bli salig hos Gud. Han trodde. For han hadde innsett at han ikke kunne gjøre noe. Testen var jo at Sara skulle ha barn, en arving som skulle føre slekten videre. Men det skjedde ikke, hun fikk ikke barn etter flere tiårs ekteskap. Og nå var begge så gamle at de ikke kunne få barn etter naturens lov.

Nå hadde han bare ett håp igjen: Gud selv. Han måtte gjøre et under om de skulle få barn. Og det hadde Gud lovet ham. Da trodde Abraham på det Gud sa. Derfor ble han rettferdig. Han hadde ingen ære av det selv. Gud hadde gjort alt sammen.

I den stilling må hvert eneste menneske komme om de skal være med i den store, hvite flokk i himmelen.

Ingen gjerning og bønn eller offer. Alt det skal vi regne for ubrukelig i Guds verden. Bare ha tillit til det gud har sagt om Kristus i vår Bibel. Og leve på det. Regne med det. Paulus skriver i Rom. 4, 5: Den som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet. Det betyr ikke at troen er stor og kraftig, men at han som vi tror på er stor. Og det er Guds elv.

Det eneste håp jeg nu eier,
Det har jeg, o Jesus, i deg.
Jeg bringes til ro ved enkelt å tro,
At du døde på korset for meg.

Pontoppidan sier om troen: En sann og levende tro består i at en botferdig sjel tar sin tilflukt til Guds nåde i Kristi fortjeneste, - tar imot og tilregner seg den med iver, og bygger på den md inderlig tillit. Og Luther sier om troen: Troen er en levende og freidig fortrøstning om Guds nåde.

3) Vår grunnvoll.
Det er grunn til å spørre: Hvorfor kan Gud gjøre dette? Han kan ikke bare si at en som er skyldig til døden, plutselig skal være frikjent. Vi synes ikke det rimer godt. Men Gud har en god grunn til å kunne gjøre det, slik at han selv handler rettferdig når han gjør syndere rettferdige. Rom. 3, 26.

I denne sammenhengen gir Paulus oss ett av de sterkeste ord om Jesu frelsesverk i Bibelen. Han sier i v. 13: ”Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss.” Det er en dyp tanke og et veldig budskap. Vi som lå under forbannelsen og fortjente den, ble kjøpt fri. Noen var villig til å betale for vår skyld. Kristus, Guds Sønn, gjorde alt det som var nødvendig.

Og hva var det? Noen måtte bli forbannet i vårt sted. En som ikke var skyldig, måtte ta straffen og dommen. Bare en eneste var i stand til det. Gud lot sin sønn bli menneske for å bære vår skyld. Og når dommen og forbannelsen var tatt, da var vi også fri. Det eneste som stod igjen var at vi tok imot det. Det er troen. Da løser han oss fra vår fortid og gjør oss fullkomne for Gud.

Luther sier om den andre artikkelen: ”Jeg tror … at han er min Herre, som har gjenløst meg, som var fortapt og fordømt til den evige død, og som har fridd meg fra synd og fra død og fra Satans rike, verken med gull eller sølv, men med sitt hellige og dyrebare blod og med sin uskyldige lidelse og død.”

Lovens forbannelse er både at ingen av våre gjerninger er gode nok, og den dommen som hviler over synden. Det er en evig forbannelse borte fra Gud. Ingen av oss er i stand til å løse oss fra den. Det måtte Gud selv gjøre ved sin Sønn.

På korset langfredag ser vi det. Jesus ble alene der. Til og med hans Far forlot ham, og Sønnen kjempet alene med straffen. Det var en ufattelig lidelse. Profeten Jesaja så dette 700 år før og skrev: Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham. Og: Det behaget herren å knuse ham. Jes. 53, 6 og 12.

Så alvorlig er synden. Så dypt er vi falt. Gud selv måtte ta seg av oss på denne måten. Ellers var vi fortapt.

4. Skriftbevis.
Paulus bruker som ofte ellers bibelord for å vise at det han sier, stemmer med Guds vilje og tanke. Her siterer han 5. Mos. 21, 22-23: Forbannet er hver den som henger på et tre, eller som blir hengt. Deretter viser han igjen til Abrahams velsignelse, v. 14. den skulle ikke bare gjelde jøder, men også hedningene, og det betyr alle folkeslag i verden. Frelsen er universell.

Når en sak er bekreftet av Skriften selv, er det sikker og viss. For vi tror at Bibelen er Guds eget ord. Den er et fast holdepunkt. ”Ordet forkynner at mine synder kommer han aldri mer i hu.” Derfor er det godt og trygt å være et Guds barn.
.

onsdag 27. oktober 2010

36) Gal 3, 1-5.


36) Gal 3, 1-5.
Begynt – fullendt?

I dette avsnittet taler Paulus om selve hovedsaken i brevet og i menighetene i Galatia. Her er han inne på kristenlivets begynnelse og dens fortsettelse. Galaterne hadde begynt rett, det er det ingen tvil om. De hadde levd i tro på Jesus som sin eneste frelser og redning fra dommen. Men hvordan hadde det så gått videre?

Hovedspørsmålet nå var: Er Jesus nok hele veien, til vi når himmelen? Eller må det til noe ekstra etter en tid som kristen? Er det slik at vi kan og må hjelpe til om livet med Gud skal være rett?

Her er det viktig å si at det ikke var det moralske livet i verden som var tema. Der var nok Paulus og menigheten enige. Men spørsmålet var: Har jeg det rett med Gud – uten å gjøre noen ting? Må vi ikke følge de jødiske ritualer og lover, de er jo gitt av Gud. – La oss se litt mer på denne kristenflokken og hva de hadde opplevd.

1) Kristenlivets begynnelse.
Hvordan ble disse menneskene kristne? Paulus sier det klart i v. 3: Dere begynte i Ånd. Og det forklarer han med flere uttrykk her. De hadde fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet, v. 1. Det må bety at de hadde hørt en klar forkynnelse om det Kristus gjorde på korset. Og det hadde de tatt imot i tro.

De fikk Ånden ved å høre troen forkynt, v. 2. Ånden betyr her i hovedsak at de ble frelst, og å høre troen betyr at de trodde det de hørte. Slik hadde de allerede opplevd mye, v. 4. Å høre er et omfattende ord, som egentlig betyr at en får det en hører, sml. Ef. 1, 13 og Kol. 1, 6.

De hadde altså hørt en rett og sann forkynnelse. Det stod ikke på taleren denne gang – det var Paulus. En levende og grundig forkynnelse om Kristus og hans frelsesverk hadde ført dem til tro og til live med Gud. Og Paulus hadde bare forkynt dette for ham. Han krevde ingen ting i tillegg. Det var nok å tro.

Da fikk de Ånden. Og det betyr ikke en ny pinsedag, men rett og slett at Ånden viste dem at Kristus var deres frelser. Det kan vi ikke forstå med vår tanke, og vi kan heller ikke arbeide oss fram til en visshet om frelse. Det kan bare Den hellige Ånd gjøre for oss.

Her nevner ikke Paulus en eneste gjerning som de måtte gjøre. Han taler heller ikke om at de må følge Mose lov med omskjærelse og jødiske helligdager og oppfylle de plikter Moses la på jødefolket. Det var av forberedende karakter.

De begynte i Ånd, v. 3. De ble frelst ved å lytte etter Åndens røst – om synd og nåde. Det er en rett begynnelse. De så sin synd, og de hørte om Kristus som nettopp døde for synden og oppstod for oss. De grep dette i tro som sin eneste redning.

2. Veien videre?
Hvorledes gikk det så etter en tid? Det er viktig. Hva sier Paulus om det i dette brevet?

De var uforstandige og forhekset, v. 1. Det ble de ved en ny forkynnelse. Selv om de hadde sett Kristus malt for sine øyne som korsfestet, skjedde det med dem. Å bli forhekset i denne  forstand betyr å bli lurt. De så ikke og forstod ikke rett. Og det skjedde ved en annen slags forkynnelse.

Her ser vi betydningen av forkynnelsen, og hvor viktig det er å vite hva vi hører. Det vil påvirke oss. Forkynnelsen kan ta fra oss troen og den åndelige forstand.

Det kan være forgjeves og til ingen å nytte, v. 4. Paulus var usikker, kanskje var det forgjeves det arbeidet han hadde gjort for dem. Men ennå var det tid å snu! Det gjelder om å nytte nådens tid i alt og forstå sin besøkelsestid. Luk. 19, 44.

Hvis det ikke skal bli for sent og ikke være forgjeves, må vi følge Guds frelsesvei og bare lytte etter det som Skriften sier. Det er tydelig i dette tilfelle.

Hva var så galt med galaterne? Her er det et overmåte viktig spørsmål. Paulus sier at de begynte rett, men ville fullende i kjød, v. 3. Det er fortsettelsen, voksteren og utviklingen i troslivet. Egentlig er det ikke vokster, for den forutsetter alltid en rett tro.

Men her ville galaterne gjøre noe selv for å bli bevart som kristne. De mente at visse gjerninger var nødvendige. Og det er ganske naturlig for et vanlig menneske å regne med seg selv om noen gjerninger. Det er helt uforståelig for menneskene at alt skal være nåde.  

Dette viser at frafallet er nær for de beste. Når vi ikke vil leve av bare nåde, går det galt. Bare slik kan vi fortsette å være Guds barn. Galaterne mente at de måtte holde Mose lov og la seg omskjære for å være sanne kristne. Derfor sier Paulus i fortsettelsen så strengt og tydelig her: ”Og at ingen blir rettferdiggjort for Gud ved loven, det er klart, for: Den rettferdige av tro skal leve.” v. 11. Se også kap. 5, 2 der Paulus har talt om friheten i Kristus: ”Se, jeg, Paulus, sier dere: Hvis dere lar dere omskjære, så vil Kristus ikke være til noe gagn for dere.”  Han taler altså om lovens gjerninger.

3. Hvor går veien?
Svaret er enkelt: Å leve hele livet i tro, av nåde på grunn av Kristus. Troen er nøkkelen, og at alt er alltid av nåde.

Deretter er det viktig å høre alt Guds ord. Da går en ikke så lett feil. Vi skal lese og høre om vår synd og tilstand i denne verden. Og om troen på Jesus og nåden. Hele livet behøver en kristen å bli minnet om Guds nåde og Jesu frelsesverk. Det er vår åndelige mat.

Men vi skal også være villige til å høre formaningene og følge dem. Da får du et bedre liv og lever bedre i verden. Men vi skal aldri bygge på det vi selv gjør. Kristendommen er Kristus alene. Men i denne verden er vi lys og salt og vitne. Der vil formaningene hjelpe oss.

Jesu ord i Joh. 14, 6 har mer innhold og tyngde enn vi kanskje ser ved første øyekast: Jeg er veien, sier han, og sannheten og livet. Ja, alle dager er han veien for oss. Må Gud velsigne hver og en av oss til å være hos ham. Amen.

lørdag 23. oktober 2010

35) Gal. 3, 1.

Gal. 3, 1.
Kristus malt som korsfestet.

Paulus undret seg over galaterne. De hadde vendt seg bort fra evangeliet og gikk tilbake til lovtrelldommen. De var forhekset og uforstandige ved å forlate Kristus og evangeliet for å gå til noe som var dårligere. Slik kan det gå for en kristen og i en kristenflokk.

Her blir vi også minnet om en annen sannhet for oss kristne. Selv om Kristus er blitt forkynt rett og godt, slik Paulus hadde gjort, kan det gå galt. Vi skal ikke alltid skylde på predikantene, selv om de står i en nøkkelposisjon.

Paulus hadde forkynt Kristus på en særlig levende måte. Han hadde malt Kristus for øynene på leserne. Han hadde talt om synd og nåde, helliggjørelse og frelse fra dom og evig død. De hadde nok skjønt budskapet, for de hadde begynt rett, v. 3.

Frelsen formidles og skjer ved forkynnelsen av Guds ord, ikke ved kunst og opptrinn og underholdning av ulike slag. Og forkynnelsen skal være enkel og lettfattelig, men ikke uten salt. Luther har sagt noe treffende om dette: ”Når jeg ville ta hensyn til Melanchthon og andre doktorer i mine prekener, utrettet jeg ingen ting godt. Men jeg taler enkelt for de ulærde, og det behager alle.” (Forordet til hans Huspostill, dansk.)

Paulus viste også hva Guds ord sa. Han bruker noen ganger Israel som eksempel: Slik Gud handlet med dem, slik vil han handle med oss. Slike hendelser i GT er også gode illustrasjoner på frelsen. Det er ”anskuelsesundervisning” som forteller at slik gjør Gud.

Hva sier Det gamle Testamentet om Jesus frelse? Her tenker vi på Messiasprofetiene og andre bilder på frelsen. Plassen tillater bare noen få slike her. Men mon ikke Paulus har brukt noen av dem?

1) Skinnklær.
1. Mos. 3, 21.
Dette skjer etter syndefallet og etter at menneskene ble vist ut av Edens hage. Nå var de overlatt til en helt annen verden. Inne i hagen hadde de vandret omkring nakne uten å skamme seg over noe. Etter syndefallet skjønte de straks at de behøvde å skjule seg, selv om de bare var to. De forstod at de også var nakne for Gud, åndelig talt. De hadde gjort Gud imot og syndet og hadde derfor skyld og skam innfor Den hellige.  

Dermed gjorde de i stand noe å skjule seg med – av fikenblad (1. Mos. 3, 7). Men det var for lite. De måtte ha en annen kledning enn den de selv hadde laget. Da er det Gud griper inn – og gjorde kapper av skinn, står det, v. 21. Det må jo bety at et dyr måtte dø, etter vår egen erfaring og tanke. Om det ikke er en profeti om Messias, er det i alle tilfelle et godt bilde på det Jesus gjorde: Han skaffet oss en rettferdighet som gjelder for Gud. Der kan vi skjule oss og være frimodige.

Og Bibelen sier direkte at Jesus var et lam – likesom slaktet. Åp. 5, 6. Så kunne Adam og Eva skjule seg i det som Gud hadde gjort. Jesus er vår kledning og vår rettferdighet. Det ville gjerne Paulus fortelle til galaterne – de som prøvde å gjøre noe selv til frelse.

2) Et menneskeoffer.
1. Mos. 22.
I dette kapitlet leser vi om Abraham som Gud ber om å ofre sin egen sønn, Isak. Han skulle dø. Derfor går han tre dager til Moria berg i Jerusalem. Alteret ble laget i stand, og gutten ble bundet og gjort klar for et offer.

Det var en alvorlig stund, og Abraham har nok hatt sine tvil og tanker om dette. Men var lydig – og trodde Gud. Og det var troen som reddet Isak. Gud grep inn i siste øyeblikk. Og da så også Abraham redning: en vær stod faktisk tett ved dem. Gud hadde nok plassert ham der.

Nå skulle dyret bli ofret, og han var stedfortreder for Isak. Han døde på alteret, og Isak gikk fri. Det må være et av de vakreste og mest tydelige bilder som GT har på frelsen ved siden av det neste vi skal se på. Bibelen taler mye om at Jesus Kristus døde i vårt sted og for oss. Og det gjelder alle mennesker på jord. Paulus sier i 2. Kor. 5, 14f at han døde for alle. Det er en bibelsk hovedtanke.

”Han tok din plass den gang dødsdommen falt, og derfor er nåde for deg.”
Da er du og jeg fri. Grunnen er ikke at vi er bedre enn andre eller har gjort noe som fortjener frihet. Det er alt sammen av nåde.

Isak gikk nok hjem med takkesang i hjertet, og kanskje sa han noe til faren også. Også Abraham var nok glad ved denne tanken. En annen var død i stedet for gutten! Det ville Paulus at galaterne skulle vite og bygge sin frelse på.

3) Påske.
2. Mos. 12.
Israels folk hadde vært i Egypt i mange, mange år. I den første tiden hadde de hatt det godt. Det var redningen for dem å komme dit fra hungersnøden i deres eget land. Men en ny konge behandlet dem strengt og gjorde hele folket til slaver, med unntak av Moses.

Men Gud hadde ikke glemt sitt folk. Israel var skapt og utvalgt på en spesiell måte til å være hans eiendomsfolk. Derfor ville han sørge for en utfrielse fra fangenskapet og hadde planen klar: De skulle til Kana’ans land der Abraham hadde bodd.

Og redningen var ganske enkelt et lam. De skulle slakte det og stryke blodet på dørstolpene. Når dødsengelen gikk gjennom dette syndens land, skulle blodet være tegn på at de gikk fri. Ordet påske betyr forbigang, og nå skulle døden og dommen gå forbi Israels folk. Når jeg ser blodet, sa Herren, v. 13. Da slo frihetsklokkene.

Her er vi midt inne i vår påske og ordet om Jesu blod som renser fra all synd, 1. Joh. 1, 7. Og det kan han gjøre fordi han kjøpte oss fri med sitt eget blod, Åp. 5, 9. Mange sanger taler om dette, slik som denne: Du gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var, slapp fri.

Dette hadde galaterne hørt, og Paulus hadde nok talt om dette til dem. Hvordan kunne de gå bort fra sin frelser da? Det er rett og slett uforståelig. Det er jo selve kjernen i den kristne tro, uten den er vi ingen ting. Da sitter vi alene igjen med vårt eget liv og alle skrøpeligheter og synder. Kjære galater: Hvordan kan du for late det?

4) En knust Frelser.
Jes. 53.
Jeg tror ikke vi tar feil om vi sier at Paulus også hadde talt over Jes. 53 i Galatia. Det er et vidunderlig kapittel, nesten som om vi står ved Golgata langfredag. Der står mye om frelsesverket. Her stanser vi bare ved uttrykket: Han ble knust for våre misgjerninger, v. 5, og: det behaget Herren å knuse ham, v. 12.

Å knuse er å ødelegge, slik vi kan knuse en vakker skål. Jesus kom som Guds Sønn, feilfri og syndfri på alle måter. Men han ble gjort til synd ved å ta på seg våre synder. Som Luther sier: Jesus var den største synder i verden. Det behaget Gud å behandle ham slik, fordi det var en eneste måte vi kunne bli frelst på. Jesu død er den eneste utvei fra fortapelsen for oss. Derfor måtte han bli forbannet i vårt sted, Gal. 3, 13.

Jesus gjorde det på korset da han ropte: Det er fullbrakt! Joh. 19, 30. Nå var veien åpnet. Og dette sa galaterne nei takk til! De hadde mer tillit til sine egne gjerninger og sin lovoppfyllelse.

Det er vel ikke slik med noen av oss?
Da må vi gå tilbake til begynnelsen, der vårt liv med Gud begynte. Det var ved bekjennelse av synden og tro på Jesus. Ikke noe annet kunne hjelpe oss da. Slik er det også gjennom hele livet. Vi blir bevart som kristen ved denne avhengighet av Jesu død og blod.

Takk, Fader, at du var så god,
Mot Adams falne ætt.
Du frelste oss ved Lammets blod
Og gav oss arnerett.
.

tirsdag 19. oktober 2010

34) Gal. 2, 20.


Gal. 2, 20.
Kristi kors.

Her er en mektig forkynnelse av Kristi kors, og om vårt eget liv i forhold til det. Det handler om hva Gud har gjort i Kristus og om oss som Guds folk. Men det er egentlig et vitnesbyrd av og om Paulus – ja, om slik alle troende har det.

1. Kristi kors.
Det som skjedde med Jesus Kristus der, det skjedde også med deg og meg i overført betydning. Jesus døde på grunn av synden og var ferdig med den. 1. Pet. 4, 1. Vi har mange bibelsteder som sier det. I Gal. 3, 13 står det f. eks. at han kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved å bli en forbannelse for oss. Det er sterke ord. Og i 1. Pet. 1, 18-19 skriver Peter at vi er løskjøpt med Kristi blod, som blodet av et lyteløst lam.

Korset var offerstedet der Guds sønn ble ofret for våre synders skyld. Friheten i Kristus er vår mest dyrebare skatt, kap. 5, 1.

Da Jesus døde, tok han vår synder på seg. Han gav seg selv for våre synder, kap. 1, 4 og 2, 20. Da skjedde forsoningen. Ordet betyr et dekke eller skjul. Jesus ble dømt for vår synd og tok dem bort og fjernet dommen fra oss ved å bli dømt selv. Slik var han vår stedfortreder. Og på den måten er synden nå skjult.

Dette er vår frelses grunnvoll. Det kostet has liv og død. Og i Sangboken står det slik: Det kostet Jesus dyre blod å frelse meg en dag. Det er vårt vitnesbyrd og vår trygghet.

2. Vårt liv.
Jeg lever ikke lenger selv, sier Paulus. Han har fått et nytt liv, det er Kristus som lever i meg. 2. Kor. 5, 14f. Han må også leve selv, men det livet lever han i troen på Kristus. Da er det hans gjerning som teller, ikke hans eget strev. Men her taler han bare om sitt forhold til Gud og dermed sitt evige ve og vel.

Når det gjelder vårt liv sammen med mennesker, har vi et ansvar. Og det er flersidig. Vi skal leve rett som en kristen, og vi skal vitne for dem om troen og prøve å vinne dem for Gud.  

Vårt liv her i verden er ikke alltid lett. Her er mange farer i verden og fristelser til synd og verdslighet. Men det er ikke likegyldig hvordan vi lever. Slik har vi et ansvar for vårt hverdagsliv. Slik var det nok også for de første kristne. Det ser vi av de mange formaninger i hvert eneste brev i Bibelen. Det hadde ikke vært nødvendig om kristenlivet var perfekt og det gikk liksom av seg selv. Ef. 4, 1ff er et slikt eksempel.

Men vi ser også at Paulus og andre forfattere i Bibelen viser til Jesu gjerning på korset, også som kraft til livet i verden. Det ser vi av Rom. 12, 1ff. Der formaner han leserne ”ved Guds miskunn”. Det er grunnlaget og det er måten vi lever på.

I tillegg til vårt eget liv, har vi et ansvar for hele verden. Det høres veldig alvorlig ut. Og det er det. For hele verden ligger i det onde, står det. Og denne ufrelste verden er på vei mot fortapelsen. Jesus sa før han forlot verden at vi var vitner for dem og skulle vinne noen for himmelen. Det er misjonsoppdraget. Alle folkeslag er innbefattet i det, Mat. 28,19. Her er vi sendebud i Kristi sted, 2. Kor. 5, 20. Det vil vi også minne hverandre om nå.

Kristus lever i meg, og jeg lever i troen. Slik er en kristen.

lørdag 16. oktober 2010

33) Gal. 1, 13-17.


33) Gal. 1, 13-17.
Et vitnesbyrd.

Paulus taler om sin omvendelse og sitt liv. Det er bilde på all omvendelse på noen områder. Om dette forteller han flere ganger, og kommer slik med et personlig vitnesbyrd. Det har sin plass i alle forsamlinger. Og noe av det Paulus opplevde eller var med på, vil skje med alle som blir kristne. Det ser vi f. eks. i 1. Tim. 1, 16: Der sier han at noe ved hans omvendelse var et forbilde for de som skulle komme til tro senere.

1. Hans fortid.
Først taler han om sin fortid. Det gjør han flere ganger i livet. Han skammer seg over den, men han er likevel villig til å tale om den for å vise hva han er frelst fra,

Hans spesielle synd var at han forfulgte Guds menighet, de kristne.  Han var radikal på dette området og sier: Jeg forsøkte å utruydde den. Det var tiden før han møtte Jesus Kristus som frelser.

Vi har alle en fortid, og dypest sett er alle utenfor Kristus slik som Paulus var, selv om de ikke gjør samme gjerninger som ham. Men de er utenfor samfunnet med Gud og dermed hans fiender åndelig talt. Alle har syndet og fattes Guds ære, Rom. 3, 23.

Han gikk lenger i jødedom enn mange jevnaldrende, og var mer nidkjær for overleveringene fra fedrene. Det viser at det var forskjell på folk i ytre handlinger. V. 14. De ytre ting er aldri avgjørende i Guds rike. Der handler det stadig om hjerteforholdet til Gud.

Men Paulus dveler ikke ved sin fortid, han lar den bare ligge som en nødvendig bakgrunn for frelsen og nåde. Og dermed gjør det ham ydmyk og takknemlig.

2. Hans kristne tro.
Da kommer han til vitnesbyrdet om sin tro på Kristus. V. 15. Også dette taler han om flere ganger i brevene og da han stod til rette for øvrigheten, i Apgj. Og i galaterbrevet vitner han altså i et brev der troen skal forsvares og vranglæren bekjempes. Der har vitnesbyrdet sin plass. Det har alltid overbevisningskraft. Det var ofte vitnesbyrdene som førte vekkelsene fram. For det er en bekreftelse på at forkynnelsen er sann, og at kristendommen dermed er en realitet. Derfor trenger vi mange slike vitnesbyrd.

Hva vitner Paulus om her?

a) Gud utvalgte ham fra mors liv, v. 15.
Gud hadde en spesiell plan med Paulus. Han skulle være et utvalgt redskap og føre den kristne tro videre ut i verden. Egentlig er det slik med oss alle. Gud har en plan med hver enkelt av oss. Han ser alt på forhånd, hvordan det vil gå med oss. Så vil han lede oss framover på veien.

I Ef. 1, 4 sier han: Han utvalgte oss (alle) i Kristus. Og det skjedde før verdens grunnvoll ble lagt. Hovedplanen med alle mennesker er at vi skal til himmelen. Det er målet Gud har satt for hver enkelt. I tillegg vil han bruke oss her i verden på sin måte. Noen får en ekstra oppgave som er synlig for alle. De fleste av oss lever i det stille. Hovedsaken er at vi da lever livet for Gud!

Utvelgelsen viser også bl.a. at det er Gud som begynte. Han valgte oss. Vi valgte ofte synden og verden. Men Gud elsket oss og ville ha oss hjem til seg. Livet er jo som en parentes, kort og av mindre betydning enn evigheten. Den tar jo aldri slutt.

b) Gud kalte ham.
Det kommer som en følge av Guds kjærlighet og utvelgelsen. Paulus møtte kallet ved Damaskus da han var på vei til å forfølge de kristne der. Apg. 9. Da fikk han et personlig møte med Jesus, og dermed fikk han valget. For det er slik at vi kan bare velge å følge Jesus når han kommer og velger oss først. Vi kan ikke bestemme det selv. Og Paulus forlot sin syndige vei og ble en Jesu disippel.

Slik må vi alle få et personlig møte med Jesus der han får ta oss inn til seg. Det skjer ved omvendelse og tro på ham. Gud kaller alle som hører Ordet. Derfor er misjonens viktigste oppgave å forkynne Guds ord. kallet er en innbydelse, Gud tvinger ingen. Selv om vi ikke har en fri vilje til å bli et Guds barn når det passer oss, må vi svare ja når Guds Ånd er nær med kallet.

Og kallet er av nåde, sier han. Gud hadde besluttet at det skulle være slik. Grunnen er ganske enkelt at ingen av oss har noe å betale med. Vi har ikke fortjent noe, vi er konkurs og er uten ”betalingsevne”. Selv om vi prøvde å gjøre noe godt, ville det ikke være godt i Guds øyne. Vi er smittet av synd i alt vi har. Derfor besluttet Gud å kalle oss og frelse oss av nåde. Kjærligheten drev ham til det.

Gud kaller på mange måter, men alt har dette samme mål. Nå er spørsmålet: Hva har du gjort med kallet?

c) Gud åpenbarte seg for Paulus, v. 16.
Frelsen består i å møte Jesus. Det kan ikke skje ved kunnskap eller eget strev. For her taler vi om åndelig saker. Skal vi møte Jesus som vår egen frelser, må det skje ved en Guds åpenbaring. Hans Ånd må vise oss Kristus slik han i virkeligheten er.

Praktisk skjer det ved forkynnelsen av evangeliet. Derfor fikk Paulus straks den oppgaven av Gud: ”For at jeg skulle forkynne evangeliet om ham blant hedningene”. Han fikk selv se Jesus som frelser ved ordet om Jesus. Deretter skulle han vitne og forkynne for andre det samme evangeliet om ham. Det går som en kjede gjennom alle tider: Ledd for ledd kommer nye forkynnere og taler det samme budskap. Hvis noen bryter ut av kjeden og taler noe annet, stanser frelsesbudskapet der.

Frelse er å eie Jesus som sin eneste redningsmann i liv og død og evighet. Derfor er det så viktig at talen om Jesus er klar og tydelig og bibelsk. Evangeliet skal være rent og ikke oppblandet med menneskelig tanke og mening. Den som har Sønnen, har livet. Det er hovedbudskapet her.

Å oppleve frelse betyr ikke syner og ekstase. Det er å tro ordet om korset, at Jesus døde for mine synder – og det er min frelsegrunn. Alt det andre må jeg da gi slipp på. Og først da – når han er blitt alene med oss, da blir han stor.

3. En ny tjeneste.
Gud gav ham en oppgave: Å forkynne. Det har vært kirkens hovedsak til alle tider. Og ve den kirke og organisasjon som gir slipp på det. Paulus skulle bli misjonær og forkynner – ja, den største som har levd.

Men alle får en oppgave og et nytt ”yrke” når de blir frelst. Vi skal vitne om det vi har fått og det livet vi fikk leve av nåde. Det var ikke alltid lett, og det gikk ikke alltid så godt for oss. Men gjennom alt var Jesus den eneste vi stolte på. Han ble vår tilflukt og vår klippe. Der er vi trygg.

Paulus var lydig. Han gikk ut i arbeidet for sin Mester. Hvordan er det med oss?
.

32) 1. Joh. 1, 3-4.

1. Joh. 1, 3-4:

Hvorfor skriver så Johannes dette brevet? Det svarer han på i v. 3-4 og senere i brevet. Vi ser at det er flere grunner til at han skriver. Men brevet har ingen direkte adresse til noen spesiell menighet. Det taler på en særlig måte til alle menigheter og det gjelder oss alle.

1. Han skriver til de troende for at de kan ha samfunn med ham, med apostelen, v.3. Her taler han ikke om menneskelig vennskap og kjennskap, og hans skriver heller ikke bare til de som er enige med ham i alle spørsmål. Han mener de helliges samfunn, eller også det hellige samfunn. Det består av alle sanne troende over hele jorden til alle tider. De troende i GT er med i dette samfunnet, og alle som kommer til å tro like til den siste dag. At de er sammen om Ordet er den rette enhet og økumenisme blant kirkene.

Først kommer samfunnet med Faderen og Sønnen. Det blir skapt ved troen på Kristus uten en eneste gjerning. Da innlemmes vi i menigheten. Vi får del i det evige liv ved troen, og Ordet forteller oss som det.

Men da oppstår også et samfunn mellom alle de som tror. Det kommer han tilbake til senere i brevet og utdyper hvor viktig det er. Her vil vi bare si at en troende kjenner seg hjemme der de troende samles, og vi bør ta vare på det. Joh.10,9. Dette brevet er en hjelp i så måte.

2. Han skriver videre for å gi oss den sanne glede, v. 4. Noen gamle manuskript til Bibelen har her et annet ord og sier: så vår glede kan bli fullkommen (ikke deres). Forskjellen er egentlig ikke så stor.

Verden har en glede, og andre religioner kan gi en glede - men ikke sann og varig. Johannes skriver til og med at deres glede skal være fullkommen. Hvem andre enn Jesus kan gi det? For der er hvile for hjerte og sjel, og den kristne glede er ikke over at vi lykkes eller har mye moro eller ser storheten i menneskelig kunst og kultur. Vi skal ikke forakte det rene og sanne i denne verden, som Paulus minner oss om, Fil.4,8. Men det gir ingen den kristen glede, for den er fra Gud og har noe av himmelen med seg. Joh. 15,11; 1.Pet.1,6.

3. Han skriver videre for å gi leserne visshet om frelse, kap. 5,13; 3,14 og 19. Bibelen sier at vi ikke bare kan eie det, men vi skal vite at vi er frelst. Dette brevet kan klargjøre det. Jfr. Joh. 20,31; 2.Tim. 1,12; Joh.19,25.

Frelsesvissheten er ikke bygget på følelser, men på fakta. Og hvilke fakta er det? Jo, det er troen på Guds vitnesbyrd, kap. 5,11-12. Og det har vi egentlig i full mon, nemlig i Guds eget ord - vår Bibel. I en sum kan vi nevne det nå:

a) Gud har gitt oss evig liv. han skal ikke gjøre det en gang i framtida. De frelste har allerede NÅ fått det evige livet. Joh. 3,36. Og det fikk vi i troens øyeblikk.

b) Det evige liv finnes i Jesus - hans Sønn. Vi finner det aldri i oss selv, våre gode gjerninger eller vår kristendom. Er vår kristendom noe annet enn Jesus, er den falsk. Det er ham i stoler på og bygger vårt framtidshåp på.

c) Å eie dette evige liv vil si å eie Jesus, Guds Sønn. Frelsen består ikke i kunnskap om Jesus, men i å eie ham i troen. Hele spørsmålet blir derfor dette: Er Jesus min? Og eier du ham da eier du alt hva hjertet kan evig begjære…

Studerer vi dette brevet sammen med mye annet i Bibelen, ser vi forskjellen på Guds barn og verden som her kalles Djevelens barn. Og da kan vi se hvor vi står. Så må du søke inn til Jesus i bønn, bibel og tro og hente fram det Ordet sier Jesus, din frelser og frelsesgrunn.

4. Brevet vil også ADVARE MOT SYND, kap. 2,1. Det var ikke Guds mening at vi skulle synde bevisst. Men vi må skille mellom å ha en syndig natur som bare vil og kan synde - og å gjøre synd i handling åpent og frivillig. Det kaller Johannes her å ha synd (1,8) og å ha synda (1,10). Det siste betyr å praktisere synd og leve i synden. Det advarer Johannes sterkt imot.

Vi kan falle i synd og gjør det ofte. Og det er alvorlig og farlig. Da er spørsmålet om vi blir liggende i synden og fortsetter å praktisere den. Det kan ikke et Guds barn. Da dør livet i Gud. Kap. 3,8. Flere ganger i kap. 3 ser vi det. Derfor bør vi ta synden alvorlig. Jesus sa også det: Joh. 5,14 og 8,11.
Johannes forkynner ikke syndefrihet, men formaner til forsiktighet slik at vi ikke faller ut av nåde. Og skulle det skje at vi faller i synd, viser han at det er hjelp å få - hos talsmannen, kap. 2,1.

5. Johannes vil ADVARE MOT VRANGLÆRE, kap. 2,26 og 3,7 m.fl.st. Dette har alltid vært nødvendig i Guds rike, men det er særlig nødvendig i den siste tid, Mat. 24,4-5 og 11.

Et hovedsikte med brevet er altså å vise at ikke alle som sier de er kristne, er det i realiteten. Han vil vise oss at falske kristne ikke er noe nytt eller noe vi kan ta lett på. Det er faktisk bibelsk rett å kjempe mot vranglære og falske kristne og å holde fram den rene, sanne lære. I vår tid ser vi at det blir lite forstått og de som kjemper på denne måten blir hånet og uthengt på flere måter.

Ganske mye av dette brevet er faktisk en kamp mot vranglæren og vranglærerne. Vi finner det i mange vers når vi bare blir oppmerksom på det. Nå skal vi lære av Johannes - han var tross alt kjærlighetens apostel, men talte likevel sterkt mot de falske forkynnerne. Det skal også vi gjøre selv om det smerter oss.

31) Ef. 6, 13-21.

Rustingens enkelte deler:

  Hemmeligheten til seier i kristenlivet ligger i rustningen. Den som har Guds fulle rustning på, vil seire sier dette ordet. Han er en seirende kristen. I dette avsnittet får vi noen detaljer om hvordan det skal skje og måten det skjer på.

  Da Paulus skrev dette brevet satt han i fengsel (6,20) trolig i Rom ca. år 62. Da må han ofte ha sett romerske soldater med rustning. Dermed ble det naturlig for ham å bruke det som utgangspunkt - hele tiden inspirert av Guds Ånd. Rustningen har flere deler, og alle deler er nødvendige. Ett eneste sårbart punkt er nok til å felle ham. Så skal vi merke oss at rustningen er for de troende. Det er ikke tale om verden eller hedningene her. Det er du som tror på Jesus det gjelder. Har du rustningen på slik at du kan seire på den onde dag? De fleste deler av rustningen er til forsvar. Faktisk er det bare en del som brukes til angrep -sverdet.

1. Beltet.

  Først nevnes beltet: stå da ombundet med sann­hetens belte om livet. Her er vi ved noe grunn­leggende nødvendig.

  Beltet skulle brukes til å holde kappen oppe med når soldaten skulle løpe og gå i striden. Beltet bruktes også slik når en skulle arbeide. Den store, løse kappen ville ellers hindre en i begge deler. En kunne lett snuble i kappen og falle.

  To ting kan nevnes i dette tilfelle, og Paulus kan ha tenkt på begge deler:

  a) Guds sannhet. Han skriver i innledningen at de hadde hørt sannhetens ord, evangeliet (1,13). I kampen mot Satan er det ingen ting som er så vik­tig som å eie det. Derfor kommer også det først. Og denne sannhet finner vi bare i Guds ord. Det kan gjøre oss rede til strid.

  b) Likevel, her er noe mer: hvordan kan en kri­sten gå i kamp mot Satan hvis det finnes falskhet og usannhet i hans hjerteliv? Det betyr ikke at vi kan leve syndefri. Men det betyr å erkjenne og bekjenne sine feil og fall for Gud og mennesker og ikke bortforklare nederlag og svikt. Ludvig Hope har sagt om dette: det er å være helt ærlig i sitt indre menneske. Falskheten må tape, da snubler vi i vår egen synd. Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere (Joh. 8, 32). I den grad sannheten får slippe til i vårt liv, er vi frigjort. Da er vi ferdig til kamp. Derfor sier Peter: Rens deres sjeler i lydighet mot sannheten, 1. Pet.1,22.

2. Brynje.

  Brynja skulle være til vern om brystet der hjer­tet var. Det var dens fornemste oppgave. Og den kalles her rettferdighetens brynje. Også nå kan vi tale om to ting, ettersom brynja gjerne hadde en ytre og en indre del. Og den skulle gå rundt hele kroppen på brystet og ryggen.

  a) Guds rettferdighet er fullkommen og dekker oss helt. Det finnes ingen brister ved den. Pon­toppidan sier: Gud ser oss i Kristus som om vi aldri hadde syndet. Det er et godt vern mot Satan. Han kan aldri trenge gjennom den brynja. Det be­varer hjertet.

  b) Men det tales også om livets rettferdighet i Guds ord. Det er den daglige helliggjørelse, kam­pen for å leve etter Guds vilje i hverdagslivet. Hver dag må vi velge Guds vilje, ja ofte flere ganger daglig. 1. Tes. 5,8; 1. Joh. 3,7.10; 1. Pet. 2, 1f. 11. 24. L. Hope sa: ”Dersom vi sette større krav til oss sjølve, fikk vi meir bruk for nåden.” Når vi slik arbeider på oss selv, er det ikke for å bli kristne eller fortjene noe hos Gud. Det kan vi aldri. Alt er av nåde. Men det er for at Djeve­len ikke skal kunne angripe oss. Du er et lett bytte for Satan dersom du åpenbart synder mot Guds bud. Da kan han si: der ser du, du er ikke bedre enn hedningene. Dessuten kan vi lett bli til skade og skam for evangeliet hvis vi lever et slurvet kristenliv. Uoppgjort synd er brennende piler som rammer hjertelivet. De er dødelige for gudslivet.

3. Sko.

  Sko på føttene er til beskyttelse og for å sette oss bedre i stand til å løpe. Når Paulus bruker bildet av soldaten her, er det for å gjøre oss i stand til krig. Og skoene er "den beredskap som fredens evangelium gir".

  Her må vi først se litt på oversettelsen. På gresk står egentlig: Underbundet om føttene med fre­dens evangeliums beredskap. O. Moe oversetter: den kampberedskap som fredens evangelium gir. Derimot oversetter Lyder Brun (1945) på denne måten: ha som sko på føttene villigheten til å forkynne fredens evangelium. Slik er også dansk bibel (1917) og svensk NT (1981). - Men skoene har ikke så mye med vår vilje til å forkynne å gjøre. Ho­vedsaken må være det evangeliet er og gir oss, ikke det vi er. Når vi tar til oss av Guds ord om fred med Gud, er det den beste beredskap til å kjempe mot Djevelen. Evangeliet om Jesus gir kraft og innhold i vitnesbyrdet og frimodighet i striden mot den onde.

4. Skjold.

  Det var to slags skjold i det romerske rike: et lite rundt som var lett å bevege, og et stort, avlangt skjold som dekket nesten hele kroppen. Det siste er brukt her. Det kaltes "Thyreos", som er samme ordstamme som Thyra som betyr dør. Skjoldet var altså som ei dør i størrelse og skjulte hele kroppen. Det var et godt vern.
  Skjoldet er troen.

  Og det er viktig: grip framfor alt troens skjold, står det. Ingen ting er så viktig for et Guds barn som å bevare troen på og tilliten til Gud. Og troen er et uovervinnelig vern. Den kan slokke Djevelens brennende piler.

  I gammel tid brukte de piler som angrepsvåpen, og noen av dem kunne være som små brannfakler. De ble kastet eller skutt mot fienden som slik ble satt i brann. Over skjoldet var trukket med lær.

  Hva er de brennende pilene? Det må være all fristelse til synd. All syndig lyst, tvil, vrede og fortvilelse er slike piler. Når vi opplever lidelse, stiller vi ofte spørsmål ved Guds godhet. Har Gud glemt oss? Knurrer vi når vi mister en kjær venn, blir syk eller opplever andre vansker? Det er satans piler. Eller plutselige innskytelser til syndige tanker og handlinger kan brenne seg inn i oss.

  Hva gjør vi da? Hva har vi å møte det med?
  Troen på Jesus sier at vi er frelst og fri på tross av slike fristelser. Endog om vi skulle falle i noen synd, kjenner troen veien til frihet. Det er ikke å unnskylde synden eller bortforklare den. Det er å bekjenne og innrømme alt for Gud og søke ny nåde og tilgivelse. Da er vi dekket av Guds trofasthet og barmhjertighet. Salme 5,13. Det er hans frelsesnåde.

  På denne måten skal vi kunne slukke alle de brennende piler. Troen er et effektivt vern.

5. Hjelm.

  Ta på frelsens hjelm, v. 17. Hjelmen var av metall, gjerne messing eller bronse og dekket hele hodet. Et trekk ved de romerske hjelmene var at de også var en pryd. De kunne ha fjører og flotte, høye utsmykninger.

  Hjelmen er frelsen. I Bibelen er frelse brukt i flere betydninger: om fortid da Jesus frelste alle på Golgata ved å sone all verdens synd; om nåtid når en synder tar imot den ferdige frelse og får del i evangeliet; og om framtid når vi er evig frelst hjemme i himmelen og vi aldri mer kan falle i synd eller komme bort fra Gud.

  I denne sammenheng må trolig Paulus mene den siste betydningen: når vi står hjemme i Guds him­mel. Slik er ordet også brukt i 1. Tes. 5,8; Jes. 59,17. Det var tanken på hjemmet der oppe som ofte holdt motet oppe hos martyren foran de ville dyr eller misjonæren på en ensom utpost. Da kom også fristelsen og anklagen. Håpet om frelse berget dem igjennom. Hvordan kan en Kristi soldat kjempe godt om han ikke eier håp om seier?

              - Når Himlen er oss kjær og søt og yndig,
                da bliver Herrens hær i striden myndig...

  Og vårt håp er faktisk vår pryd. Vi har ingen ære av det, alt er Guds verk. Men vi kan rose oss av håp om herlighet, sier Paulus. Rom. 5,2.

  Ordet om Jesu gjenkomst og at vi skal samles i Guds himmel, har en ganske sterk dragning og kraft i seg. Vi må ikke glemme det i denne siste tid. Det bevarer oss også fra å gro for fast i denne verden, og dermed til å gjøre mer for Jesus og ofre mer til Guds rike. Livet er så kort og altfor kostbart til verdslige fornøyelser.

6. Sverdet.

  Ta Åndens sverd som er Guds ord, v. 17. Sverdet er et angrepsvåpen på samme tid som det kan brukes til forsvar. Romerske soldater kunne bruke to slags sverd: et stort og et lite. Det siste er brukt her. Det var tve-egga, Hebr. 4,12. Det kalles Åndens sverd fordi Ånden skal bruke Guds ord på oss. Det kan brukes både til forsvar og til angrep - slik er dette det eneste angrepsvåpen i rustningen. "Det kalles Åndens sverd fordi Guds Ånd gir det og inspirerer det. Åndens hjelp er nødvendig for å tolke det" (M.R. Vincent). Jesus brukte Guds ord slik til Djevelen i ørkenen, Mat. 4, 1-11.

7. Bønn.

  Bønnen hører med til rustningen og gjelder i grunnen hver enkelt del av den. Dette kommer best fram i oversettelsen av 1930: "idet I til enhver tid beder...". I grunnteksten står et ord som binder bønnen sammen med frelsens hjelm og Åndens sverd. Og vi har ikke kraft i oss selv til å kjem­pe mot den Onde. Bønnen er vår største resurs slik. Her får vi bøye oss innfor den levende og hellige Gud. I bønnen legger vi vår svake hånd i de naglemerkede og allmektige hender. Da blir en kristen uovervinnelig. da er det ikke vi som kjem­per - det er Herren selv. Derfor er det egentlig Gud selv som seirer og vi har ingen ære av det.

  Bønnen blir her sett fra flere synspunkter:
  a) Stadig og vedholdende bønn: be til enhver tid.
  b) Bønn i Ånden.
  c) Årvåken bønn.
  d) Altomfattende bønn: for alle de hellige.
  e) Bønn for forkynneren: be også for meg.

La oss aldri glemme denne siste del – den kan bli avgjørende i vårt liv med Gud.

30) Ef. 5, 1-21.

Guds etterfølgere. Kap. 5, 1-21.

Ef 5,1-21 Bli derfor Guds etterfølgere som hans elskede barn, 2 og vandre i kjærlighet, likesom også Kristus elsket oss og gav seg selv for oss som en gave og et offer, en vellukt for Gud. 3 Men hor og all slags urenhet eller pengegriskhet må ikke engang nevnes blant dere – som det sømmer seg for hellige – 4 og heller ikke skamløshet og dumt snakk eller lettsindig skjemt, som er usømmelig. Tvert imot, la det heller bringes takkebønn! 5 For dette vet og skjønner dere at ingen som driver hor eller lever i urenhet, heller ikke noen som er pengegrisk – han er jo en avgudsdyrker – har arv i Kristi og Guds rike. 6 La ingen bedra dere med tomme ord! For det er jo på grunn av disse ting at Guds vrede kommer over vantroens barn. 7 Gjør derfor ikke felles sak med dem! 8 Dere selv var jo en gang mørke, men nå er dere lys i Herren. Vandre som lysets barn! 9 For lysets frukt består i all godhet og rettferdighet og sannhet. 10 Prøv da hva som er til behag for Herren! 11 Ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger, men refs dem heller! 12 For det slike mennesker driver med i det skjulte, er det en skam bare å tale om. 13 Men når alt dette blir refset, blir det avslørt av lyset. For alt som blir åpenbaret, er lys. 14 Derfor sier Skriften: Våkn opp, du som sover! Stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg. 15 Se derfor til hvordan dere kan vandre varlig, ikke som uvise, men som vise, 16 så dere kjøper den laglige tid, for dagene er onde. 17 Vær derfor ikke uforstandige, men forstå hva som er Herrens vilje! 18 Drikk dere ikke drukne av vin, for det fører bare til utskeielser, men bli fylt av Ånden, 19 så dere taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige sanger, og synger og spiller for Herren i deres hjerter, 20 og alltid takker Gud og Faderen for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn. 21 Underordne dere under hverandre i Kristi frykt.

Dette avsnittet er en naturlig følge av det foregående. Det nye gudslivet er å følge Guds egne anvisninger, så å si. Det er å ha Kristi kjærlighet til forbinde, som NB-05 har som overskrift her. Derfor kommer her en del gjentagelser om å avlegge det gamle og ikle seg det nye. Bibelen er praktisk i sin formaning, og vi gjør vel i å følge den. – Lloyd-Jones sier at de to første vers kanskje er det høyeste av all lære og det største ideal for livet.

1. Leve i Kristi kjærlighet, v. 1-7.
Kapitlet begynner med en sterk formaning, og det er sagt til troende. De er Guds kjære og elskede barn. Det er vi ved troende og ikke ved noe annet. Gud har tilgitt oss synden, kap. 4, 32. Derfor skal vi være Guds etterfølgere. Det er tydelig og sterk tale, og det gjelder hverdagslivet.

Dette livet blir nå konkretisert. For vi kan med god grunn spørre: Hva betyr det å følge Gud? Et viktig kjennetegn på Gud i forhold til oss mennesker, er hans kjærlighet. Joh. 3, 16. Da blir det naturlig for Paulus å fortsette slik: og vandre i kjærlighet. På gresk er brukt det samme grunnord for kjærlighet her som for å elske hos Joh. 3. Han begrunner det videre med at Kristus har elsket oss, og nå forklarer han mer hva denne kjærlighet er.

For nå viser han hva Kristus gjorde for oss: han ga seg selv som en gave og et offer. Her har vi et konsentrat av hele frelsesverket. Derfor oversetter Bibelen Guds Ord dette slik: En offergave og et blodig offer for Gud. Han tenker her på Jesu død på korset der han ofret seg selv for våre synder. Og det var Gud som sendte ham til oss.

Kjærligheten er altså praktisk. Det er ikke nok å si til folket f. eks. på et møte, at vi elsker dem så høyt. Det er ikke nok å si til en syk: Jeg er så glad i deg. Han blir ikke frisk av det, han trenger legemlig hjelp. Det er da vi blir til en velbehagelig duft for Gud. Dette viser til lovprisningsofferet i GT. 2. Mos. 29, 18 og 25.

Skal vi bli det, kan vi ikke leve i synd. V. 3 ff nevner flere grove synder. Det er kanskje litt overraskende at hor og pengekjærhet settes på samme linje. Det kommer nok bl. a. av at alt som drar hjertet bort fra Gud, er like galt i Guds øyne. Vi klassifiserer ofte synden, og menneskene mener at noen synder er så stygge at de ikke skal nevnes en gang. Samtidig lever de kanskje i skjulte synder som sladder og småløgn i hverdagslivet. Det er hykleri.

Det alvorlige ved alle synder, er at slike mennesker har ikke arv i Guds rike, dvs. de kommer ikke til himmelen når de dør, v. 5. Derfor må vi ikke bedra oss selv eller la andre lure oss med tomme ord, v. 6. Tomme ord er tale uten støtte i Guds ord. Det er å si at synden ikke er så farlig, at en gjerning ikke er synd selv om Bibelen sier det. Alle bortforklaringer av Bibelen kommer inn under dette. De som taler slik, glemmer at Guds vrede vil komme over både de som gjør synder og de som godkjenner og tillater synder.

Derfor må vi ikke gå sammen med slike, for vi kan selv bli smittet av villfarelsen. V. 7. Det betyr at det er og må være et sterkt skille mellom Guds barn og verden. Det er mye verden gjør som en kristen ikke kan være med på. Her skal vi være tydelige, selv om noen blir fornærmet eller kritiserer oss.

Det betyr selvsagt ikke at vi kan leve akkurat som Gud i vårt daglige liv. Det er overmot å tenke slik. Det er i hovedsaken vi skal leve som det sømmer seg for Guds folk. Da skal vi ikke sammenligne oss med det verden og sløve kristne ønsker, men med det Guds ord sier om saken. Det som sømmer seg for de troende, v. 3, er å leve i samsvar med Ordet og la Guds vilje styre vilje og liv. Da er vi Guds etterfølgere. Det hender nok at vi faller i synd, da vil vi straks gå til Gud og be om tilgivelse. Det viser at vi virkelig er Guds etterfølgere.

Ordet for ”etterfølger” betyr å etterligne, imitere. Det er noe ved Gud selv som vi kan gjøre etter ham, selv om det ikke blir like fullkomment. Gud har egenskaper som vi ikke kan imitere. Han er Gud og vi er mennesker. Han har f. eks. en herlighet som vi aldri oppnår her i livet. Og han er evig, uten fødsel og død. Vi er født inn i verden og skal dø en dag. Gud er allmektig, allvitende og alle steds nærværende. Vi kan ingen ting av det.

Men han er noe mer. Han er rettferdig og hellig, kjærlig og nådig m.m. Og her er det at Bibelen kaller oss til etterfølgelse. Vi skal ikke bli kristne på den måten. Det er vi av nåde. Men blant våre medmennesker kunne vi ofte være bedre – både for å vise dem Guds rike og for å hjelpe i nød.

Nå har Gud vist seg for verden på en spesiell måte. Det er ved Jesus, sin Sønn. Han har forklart og vist hvem og hva Gud er, Joh. 1, 18. Og i sin avskjedstale sier Jesus: Den som har sett meg, har sett faderen. Joh. 14, 9. Derfor kan vi se på Jesus, hvordan han var og levde som menneske – der er vårt forbilde.

2. Leve som lysets barn, v. 8-14.
Nå begynner Paulus med en ny tankerekke, men om samme tema. Her taler han om motsetningene lys og mørke. De troende er lysets barn, mens verden vandrer i mørke. Nå minner apostelen dem om at de skal leve hverdagslivet som lysets barn.

Han konkretiserer også her hva dette lyset betyr, v. 9. Et slikt liv består i all godhet og rettferdighet og sannhet. Det er gode menneskelige dyder, men det er egentlig beskrivelse av livet i lyset her. Jfr. 1. Joh. 1, 7. Det er dyder i forhold til Herren, v. 10. Verdslige mennesker kan også være snille og gode ytre sett. Men når en kristen gjør de samme gjerninger, blir det noe annet, for han gjør det for Guds skyld. Han vil ære sin Mester og tjene menneskene fordi de er Guds skapninger.

Straks kommer en formaning om ikke å ta del i verdens vesen, v. 11. Der er et skille mellom kristne og verdslige. Disse to kan ikke forenes. Når noen vil gjøre de kristne lik verden, viser det svikt i åndelig dømmekraft. Det er risikabelt å ha slike mennesker som ledere.

En ny og kanskje overraskende formaning følger nå: Refs dem heller. Det er ikke nok for oss å holde oss borte fra verdens vesen og levemåte. Vi skal peke på at det er galt å synde. Det vil koste mye mer enn vanlig evangelieforkynnelse. For da tråkker vi på andre mennesker, sier de. Derfor må vi gjøre det høflig og forsiktig og med vennlighet og kjærlighet. Men folk må forstå hva det innebærer å leve i synd.

I neste vers ser vi at det antagelig ikke var ”småsynder” Paulus tenkte på, v. 12. Det skjer nok i det skjulte, men Gud kjenner det. Og om det er skjult synd for mennesker, er det en skam for menneskeheten. Antagelig tenker han her på usedelighet av en slik art at til og med hedningene ønsket å skjule dem. Homoseksualitet var f. eks. vanlig i hedenske miljøer.

En side ved refselsen er at synden da blir åpenbart. De som erkjenner synden og ber om nåde, blir frelst fra den. Nye kristne drog kanskje med seg noen av de gamle synder inn i menigheten, og derfor var det viktig for apostelen å peke på at dette var synd. De kunne ikke være kristne og fortsette i syndelivet. Den regel gjelder til alle tider.

Det som blir åpenbart av Gud, er lys. For da blir det klart at synden er synd. Og da får de nytt lys over livet og hele tilværelsen. Da er det Paulus siterer Skriften med en ny formaning eller vekkelsesforkynnelse. Dere må våkne opp, v. 13. Paulus siterer ikke direkte et bibelvers i GT. Han kombinerer heller et par bibelsteder, som Jes. 60, 1 og Jes. 26, 19 og Jes. 51, 17 eller 9, 1. Det er ikke uvanlig hos Paulus. Det er saken og poenget han vil ha fram.

Både søvn og død er bilder på det å være i synd og leve i synden. Synden er både en stilling og en tilstand. Det er å ha en syndig natur, å være i en syndig verden der Gud ikke aksepteres, og å leve ut de lyster og innfall som man har. Det vil Gud kaste lys over og frelse oss fra. For lyset er noe aktivt, det fordriver mørket og dermed synden.


3. Leve i Ånden, v. 15-21.

Ånden er både vår trøster og hjelper og veileder. Han minner oss om det Guds ord sier om livet vårt, og han gir oss mot og kraft til å leve etter det. Helliggjørelse er et liv i Den Hellige Ånd. Derfor har vi ingen ros eller ære av det vi gjør. Å være fylt av Ånden er å følge Åndens anvisninger slik det står i Guds ord.

1) Lev rett!
Først i dette avsnittet får leserne en formaning til å leve forsiktig og være vise i sin omgang med andre mennesker, v. 15ff. Å vandre varlig er å se seg godt for, være forsiktig med det en sier og gjør og ha tanke for andre mennesker og ikke bare seg selv. Egoismen er dessverre en utbredt sykdom.

Vi skal kjøpe den lagelige, beleilige tid. Rett deg etter tiden, sier Luther om det. Bruk tid og omstendigheter med visdom. Å kjøpe kan bety at det koster oss noe å gå Guds vei. Vi må gi avkall på noe for å gjøre Guds gjerning. Den lagelige tid betyr da anledningene vi får til å vitne og gjøre godt.

Dagene er onde, sier Paulus, jfr. kap. 6, 13. Vår motstander, djevelen, gjør hva han kan for å hindre de troende i å gjøre Guds gjerning. Han gjør det både ved å fylle vår tid med jordiske ting og gjøre oss opptatt, og ved å gjøre aktiv motstand mot oss på ulike måter. Når dagene er onde betyr det at det er vanskelig å lese rett som kristen, og å finne anledninger til å arbeide for Gud.

Da er det viktig å være vis og forstandig og ikke går rett fram etter egen vilje. Å vise rett forstand i slike tilfelle er å prøve å forstå hva Gud vil i enhver situasjon. Hans vilje vil alltid stemme med det Guds ord sier. Det er et godt utgangspunkt og en viktig rettesnor. Da må vi også bruke Bibelen flittig. Der står det mye om vår vandring, både i formaningene i NT og f. eks. i Ordspråket og Forkynneren. Det er her vi lærer å kjenne Guds praktiske visdom.

2) Fylt av Ånden.
Dernest kommer noen flere formaninger. Den første gjelder forholdet til alkohol, v. 18. Det var på sin plass på den tid da de kristne kom rett ut fra hedenskapet. Vår tid er også blitt mer og mer alkoholisert. Kristne mennesker tar etter verden og mener det er legalt å drikke litt.

Paulus peker her på følger av alkohol til alle tider. Den fører bare til utskeielser. Og det betyr f. eks verdslig tankegang og påfølgende handlinger. ”Drukne av vin” betyr ikke bare ”døddrukken”. Paulus peker på selve saken: det å drikke leder mennesker på gal vei. Går vi tilbake til versene foran, ser vi det bedre. Alkoholen sløvner tanke og sinn og du er ikke lenger årvåken og forstandig og vis.

Når vi tenker på at noen tåler meget lite alkohol for å bli avhengig, blir det noe søkt å vise til måtehold. Vi må tenke på at vin etc. ikke er en nødvendig drikk i vårt miljø og samfunn, slik det gjerne var i det gamle Romerriket. Og når det ikke er nødvendig, hvorfor skal vi da friste oss selv og særlig svake sjeler til noe som så lett kan føre dem på villspor og ut i synd?

Det motsatte er å leve livet etter Guds vilje der hans Ånd leder oss. Å være fylt av Ånden kan ikke være forenet med å leve i utskeielser og synd. Ånden leder oss på rene stier.

Et liv i Ånden blir å tale åndelig med hverandre, synge og spille for Herren i våre hjerter. Og det vil vise seg i det ytre liv. Da vil et Guds barn takke Gud for alt, selv om det føles tungt og vanskelig, ja, til og med umulig, v. 20. Vi får takke Gud i Jesus navn fordi vi vet at han alltid vil oss det beste. Han er jo vår far, og da vil han ikke sende noe ondt over oss.

3) Underordning, v. 21.
Den neste formaning er at vi skal underordne oss under hverandre. Ingen skal ”sjefe” og kommandere i et hjem eller på en arbeidsplass som om han var general for sine soldater. I et kristent samfunn er det gjensidig respekt fordi vi frykter Kristus. Det er han som er vår leder. Vi står egentlig alle på samme linje. Vi har hver vår oppgave. Er noen en leder, skal han ta hensyn til de som er under ham. Og underordnede skal i prinsippet være lydige mot sine overordnede.

Flere har pekt på at her er tanken på menigheten som et legeme tydelig. Se v. 19 og 23f. og kap. 4 og kap. 1, 22-23. Derfor binder dette verset sammen det som har stått før og det som nå kommer - hustavlen. Kristus er hodet som leder alt, mens hver enkelt av oss er et lem på Kristi legeme. Skal det fungere, må alle utføre sin spesielle oppgave.