fredag 14. januar 2011

45) Gal. 5, 16-26.


Gal. 5, 16-26.


Vi er kalt til frihet, sier v. 1. Og det betyr å leve i Kristus. Det er ikke en frihet for kjødet eller vårt eget liv og vilje. V. 13. Her taler apostelen om et nytt liv, i Ånden, v. 16. Og det står alltid i motsetning til kjødet. Det er strid mellom dem, v. 17. Det er altså to måter å leve på: i Ånden og i kjødet. Det må vi se litt nærmere på her.

1. Et liv i kjødet.
I dette livet er mennesket styrt av vår natur slik vi er etter fødselen. Det er den falne natur som alle mennesker har etter syndefallet. Den har et begjær i seg som krever sin rett. Ettersom kjødet er vår syndige natur, vil også begjæret være ondt og syndig i Guds øyne. Kjødet bruker de syndige lyster i oss og fører oss til syndige handlinger. Det er det verdslige liv der Gud er utestengt, v. 19ff.

Når dette ordet som nettopp her, viser det at vi som kristne også kan fristes av kjødet og synden. I svake stunder kan det være lett å gi etter for syndelysten.

Resultatet blir at vi mister arven: De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike, v. 21b. Syndens lønn er døden, den endelige, evige død og atskillelse fra den levende Gud.

Livet i kjødet kan være ved ytre synder og laster. Det er kjødets gjerninger i v. 19-21: Utukt, urenhet, skamløshet m.m. I endens tid vil disse synder øke i omfang og alvor. Da får djevelen mer makt over hjertene enn noen gang før, og det merker vi allerede nå. Jfr. 2. Tim. 3, 1ff.

Men kjødets gjerninger lever også i tankelivet og begynner ofte der. Andre kan ikke se eller merke det i begynnelsen, men det er like syndige i Guds øyne som om gjerningen alt var utført. Avindsyke i v. 20 er en slik kjødets gjerning.

Men Paulus legger til et interessant uttrykk i v. 21: Og annet slikt. Det viser at han ikke har regnet opp alt. Det kan være flere. Men det viser sikkert også at djevelen finner stadig på nye synder og gjerninger som fører mennesker bort fra Gud. Felles for alt dette er: Det stemmer ikke med Guds Ånds ledelse og vilje.

Når Ånden leder et menneske, skjer det bestandig i samsvar med Guds ord. Der er Guds vilje åpenbart. Derfor skal vi prøve alt på Guds ord. Om ikke alle detaljer er oppført der, har vi noen generelle retningslinjer for livet. Det ene er kjærligheten – både til Gud og til andre mennesker. Se 1. Joh. brev 2, 5: Der knytter Paulus kjærligheten sammen med å holde fast ved Guds ord. De hører nøye sammen. Hvis ”kjærlighet” leder oss til å gjøre noe som er mot Guds ord, er det en kjødets gjerning.

Paulus sier noe viktig til filipperne: At Kristus nå som alltid må bli æret ved mitt legeme… Fil. 1, 20. Et overordnet mål for en kristens liv er å ære Kristus. Det er et viktig prinsipp i livet vårt. Lever vi for å behage oss selv eller selv få ære og makt, eller er det bare Kristus som er vårt mål?

2. Et liv i Ånden.
Livet i Ånden er de troendes liv i troen på evangeliet. De lever i Ordet og i fellesskapet med de andre troende og lar seg lede av Ånden og Guds ord. Vi har et fint bilde av dette i Apg. 2, 42 og 47: De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene. – Og Herren la hver dag dem som ble frelst, til menigheten.

Et liv i Ånden vil prege hverdagen vår så vel som fritid og høytid. Vi er kristne og troende mennesker hele tiden og lever i samsvar med det. Det er Guds frukt i vårt liv. Om det går galt for oss og vi svikter, får vi be om forlatelse og ny nåde. Det er ikke en lettvint måte å leve på, for det koster for en sann kristen å innrømme at vi feilet og sviktet.

Frukten av et liv i Ånden er ikke noe vi lager selv eller produserer av egen vilje og innsats. Da blir det kunstig og uten liv. Men frukten kommer naturlig i sin tid, så sant vi er i Jesus og lever med ham. Jesus sa det i sitt mektige kapittel om vintreet: Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. Joh. 15, 5.

Noe av denne frukt er i vårt indre liv med Gud. Det betyr at vi har det godt med Gud. Det skaper takk til Ham i vårt indre for all hans godhet og nåde. Og han leder oss og hjelper oss gjennom alle ting. Et liv i Ånden er ikke klage eller krav – det er verdens måte å leve på. Men der takketonen får råde, kommer frukten: kjærlighet, glede, fred….

Men frukten vil også vise seg i det ytre. Folk vil merke det. Vi lever på en ny og annen måte enn den store masse ute i verden. Vi vinner ikke verden ved å bli lik den. Det er nettopp når vi lever Gudslivet som er ulikt verden, at vi er lys og salt og vitne om Ham.

Det vil folk merke ved at vi er milde og vennlige mot dem, vi viser trofasthet og godhet, saktmodighet og avholdenhet midt i en vond verden. Det skal vi legge vinn på og være oppmerksom på.

3. Det vil koste kamp.
I v. 17 skriver Paulus: For kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet, for at dere ikke skal gjøre det dere vil. Det beskriver den indre strid mellom to makter i vårt liv: Gud og djevelen som begge vil ha herredømmet.

Da spørs det om vi er villige til å la Ånden lede oss. Og det betyr i praksis at vi følger Bibelens formaninger om livet. Det kan bety at vi må velge korset, v. 24 og fornekte det som er mot Guds vilje. Det betyr smerte. Å dø bort fra oss selv er ikke lett. Når kjødet begjærer og krever sin ”rett” over vårt liv, vil også Ånden begjære og be om plass i livet vårt. Det er den indre kamp alle kristne har, selv om det er ulikt.

Når vi svikter, vil Ånden minne oss om å erkjenne det og ikke forsvare oss selv på noen måte i den åndelige kamp. Og så be om ny nåde og tilgivelse hos Gud, om noen ganger også mennesker. Og du vil merke at du går styrket ut av erkjennelsen og bekjennelsen og troen. Og vi en ny grunn til å takke og love Gud: Tenk at han tok seg av meg ennå en gang!

44) Gal 2, 15-16

Gal 2, 15-16 Rettferdiggjort

Dette er en veldig tekst som vi knapt fatter. Luther sier om den: "Det er summen av den rette kristne lære." Han tilføyer også at om vi ikke forstår den, er all sann kristen lære tapt. Og dette er hovedspørsmålet i all religion: Hvordan skal vi bli rettferdige for Gud? Og her er det mange svar:

a) Noen vil klare seg selv og bygge alt på sitt eget liv. I Rom. 10, 3 står det om noen: De søkte å grunne sin egen rettferdighet. Slik tenker egentlig humanetikerne, selv om de ikke vil være religiøse, så er dette et religiøst spørsmål.
b) Andre ser at de behøver hjelp til å bli rettferdige, men de vil gjerne gjøre noe selv først, og så håper de på Guds nåde for resten. Det er i grunnen et lappverk, som Jesus advarte mot. Mat. 9, 16f. Begge disse gruppene er fortapt etter Guds ord.

c) Det er også noen som erkjenner at de får det ikke til. De ser at de igrunnen ikke makter noe. Skal de bli frelst og rettferdig, må de få alt som gave. Og det er bare denne veien som leder fram, for da kan de ta imot det rette og rene evangelium.


Men det er nødvendig å se noe først. I v. 16 sier apostelen: Da vi innså... Det betyr å erkjenne og forstå hva som er sant og rett i saken. Paulus forstod at han var en synder på tross av at han var en fariseer og skriftlærd. Her ser vi forskjellen på judaisme og kristen tro. De første vil gjøre noe selv, mens de siste har kapitulært og erkjent sin syndige tilstand. Denne problemstillingen er alltid aktuell. Her vil vi se på noen hovedsannheter:



1. Vi har ingen rettferdighet, v. 17.
Paulus sier: Vi ble funnet å være syndere. De viste seg at de hadde syndet og dermed stod skyldige for Gud. I kap. 3, 22 står det slik: Skriften har innesluttet alt under synd, eller lagt alt under synd. Det gjelder også jødene, 2, 15. Også den som lever et fint moralsk liv og holder loven så godt han kan, er en synder. Og synd er forbrytelse mot Gud, mot hans bud og vilje og person. Her er alle like, Rom. 3, 23. Vi er syndere fra fødselen av, hver dag i alle ting. Og synden har ødelagt oss, slik at vi kan ikke holde loven selv om vi ønsker det. Rom. 8, 7. Vi er uten evne, vilje, lyst og kraft til å leve slik Gud vil. Derfor er det sant om hver eneste en av oss:

Jeg står for Gud som allting vet,
og slår mitt øye skamfull ned; 
jeg ser min synd at den er stor, 
i tanker, gjerninger og ord.


2. Vi kan ikke gjøre oss rettferdige for Gud.
Om vi prøver på det med lovgjerninger, vil det ikke lykkes. Og det tar ofte tid å forstå det. Det ligger så fastgrodd i oss at vi vil klare noe selv, at vi lærer dette sent. Å bli en kristen på egen regning, er som å slåss med feieren. Vi blir bare verre og verre. I Salme 143, 2 leser vi: Ingen som lever er rettferdig for ditt åsyn. Og i Rom. 8, 7 står det: Det (kjødet) er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det. I nynorskbibelen av 1978 står det: Vår vonde natur bøyer seg ikkje for Guds lov.  Og Nytt liv-parafrasen gjengir verset slik: Den har ikke adlydt Guds lover, og kommer aldri til å gjøre det.


Etter v. 16b er det klart av vi må innse at alt mitt, min bønn, strev, liv og gode gjerninger er urene. Bare tanken på å kunne bli ren og frelst, er uren og lovisk. I kap. 3, 10 sier Paulus her at de som prøver på det, er under forbannelse. Det er altså ikke bare vranglærerne som er det, kap. 1, 6-9. I kap. 2, 19 tales om å være død for loven, og i denne sammenheng er det å innse vår egen hjelpeløse og fortapte stilling. Jfr. Rom. 7, 10 og Fil. 3, 7. I Jobs bok har vi dette spørsmålet: Hvordan skulle da et menneske være rettferdig for Gud? Det er umulig av oss selv.


3. Rettferdig ved troen.
Så kommer det soleklare svaret: Rettferdiggjort ved tro på Kristus, 16b. Dette lærer et menneske sent. Paulus selv levde alltid i erkjennelsen av at han var en synder, og det gjorde ham ydmyk. For han hadde også lært at Jesus kan gjøre dette underet. Troen er ingen gjerning som vi skal vise fram for Gud. Å tro er ikke å få noe til eller at kristendommen skal lykkes for meg. Troen er her å gi opp alt eget strev, og så krype til Jesus på korset og rope om hjelp. Det vil si å kapitulere og erkjenne at dette får jeg ikke til.


Da skjer det noe. Gud kler oss i Kristi rettferdighet som han kjøpte til oss på korset. Det var det salmedikteren hadde sett: Gud for alle riker dømmer selv og sier: Denne, han er fri! Og Pontoppidan slår fast at "Gud anser oss i Kristus som om vi aldri hadde syndet." Da er vi frikjent fra alle synder vi har gjort og kommer til å gjøre. Vi er blitt fullstendig fri fortiden og vårt eget strev og står hellige og fullkomne for Gud.


Og hvorfor kan det skje? Ene og alene på grunn av korset på Golgata og Jesu død der og hans senere oppstandelse. Jesus er svaret på alt. "Påskemorgen slukker sorgen, slukker sorgen til evig tid." Vi har nå fått en gyldig rettferdighet som vil holde i dommen. Nå behøver du ikke lenger å frykte eller være redd døden og Guds dommedag. Du er allerede frikjent av Jesus.

Ren og rettferdig, himmelen verdig,
er jeg i verdens frelser alt nu.
Ordet forkynner at mine synder
kommer han aldri mere i hu.


Takk og pris, du store Gud for denne frelse.