torsdag 31. mars 2011

51) Hebr. 4, 2.

Kap. 4, 2:

”Men ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det.”

Mange kan høre Guds ord uten å ha nytte av det. Det kan være i radio, TV eller på møter. Vi skal ikke tro at fordi folk hører forkynnelse fra Bibelen, så vil alt bære god frukt. Det sier ikke Bibelen. Jfr. Mat. 13. De hører ordet, men tar ikke imot det og lar det virke i seg. Da er alt forgjeves for slike mennesker.



Guds ord må smelte sammen med oss ved troen. Det må bli ett med oss, slik at vi tenker og tror det som Ordet forkynner. Det må med andre ord gå inn i oss og bli ett med oss. Da skapes det en forbindelse mellom synderen og Guds tale. Hva skjer da? Noen kan vi peke på her:



1. Overbevise om synd.

Ordet får da lov å si til oss: du er en synder og behøver frelse. Guds ord har en overbevisende makt over oss når vi åpner oss for det og sier av hjerte: Tal, Herre, din tjener hører.



Men noen sier straks: Jeg føler det ikke slik. De kan ikke forstå eller se på livet sitt som syndig. Og de skjønner heller ikke at vår natur og vesen er syndig. Mange synes de er gode nok, og slett ikke verre enn andre.



Da har Guds ord et budskap fra Gud selv. Alle har syndet og fattes Guds ære, står det skrevet i Rom. 3, 23. Og det gjelder både ytre og indre synd, åpenbar og skjult tankesynd. Den Hellige Ånd arbeider med oss for å overbevise oss om dette. Når det lykkes, står vi for Gud med en lukket munn og er skyldig for ham. Rom. 3, 20. Det gjelder både enkeltsynder og vantroen, det at vi ikke vil tro på Jesus. Joh. 16, 8-9.



De ytre syndene er egentlig bare åpne sår som viser at vi har en dødelig sykdom i oss. Skal et menneske bli frelst, må de få en viss overbevisning om sin egen synd. Det er jo synden som gjør at vi er borte fra Gud. Profeten Jesaja sier f. eks.: ”Men deres misgjerninger skiller mellom dere og deres Gud,” Jes. 59, 2. Derfor må synden bort.



2. Ordet må vise oss frelsen.

Og frelsen er egentlig selve Frelseren. Jesus er den eneste som kan frelse oss i en slik situasjon. Noen gjør hva de kan for å få det til på andre måter. Jesus er den siste de tenker på i en slik sammenheng.



Da er det ikke underlig at de ikke ”får det til”, som de sier. Hvis de forakter den frelser Gud har utvalgt, er det opplagt at de ikke blir frelst.



Derfor må Guds ord få fortelle oss om evangeliet. Og det sier at synden er sona, vår gjeld er betalt og skyldbrevet nagla til korset. Jesus døde i vårt sted som straff for våre synder. ”Jesus på Golgata fullbrakte alt,” synger vi. I Rom. 5 står f. eks. noen fine ord om dette: For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige – Gud viser sin kjærlighet til os sved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.” V. 5 og 8.



Når du ser det og tar imot slike ord fra Gud fordi det står skrevet, blir Ordet til nytte. Noen ser det med en gang. Det tenner plutselig et lys i dem slik at de ”ser” sin frelse. For andre vil det ta lengre tid. Du leser og leser og ser etter hvert: Det står virkelig slik! Ordet åpner seg og vokser liksom inn i deg slik at det Ordet sier, blir ditt. Det gjelder jo deg!



3. Ordet må få tukte.

Selv om vi blir frelst og fri fra synden som skyld, kjenner vi likevel synden i oss. Vi blir ikke syndefri som kristne. Det kan hende at vi faller i synd. Ja, vi gjør det hver dag ofte ubevisst eller uten å tenke gjennom det. Det kan være tanker vi dveler ved, ord vi sier som såret og ødela for noen eller gjerninger vi gjorde.



Da arbeider Ånden med oss for å vise at vi gjorde noe galt. En forkynner fikk gjerne et ord fra Gud til deg – på et møte eller privat, for å hente deg inn igjen. Synden må bekjennes og gjøres opp. Og det er nettopp i Guds ord at vi ser at det er slik.



Slike påminnelser er tegn på at vi ennå har kontakt med Gud. Hebr. 12, 8 sier det slik: Hvis dere er uten tukt, som alle har fått sin del av, da er dere uekte barn, og ikke sønner. Derfor skal vi egentlig være glad for all tukt. Den er med på å føre oss tilbake til Gud.



Noen vil ikke høre dette. De avviser tukten og kaller det lovisk kristendom. Og når de hører slik forkynnelse, vil de lett omadressere det til andre kristne.



La oss ikke gjøre det. Det er av kjærlighet og omsorg at Gud sender oss en advarsel og veiledning. Han vil gjerne lede oss over på en rett vei igjen.



4. Ordet peker på den rette vei.

Guds ord taler om mange ting som hører kristenlivet til. Det viser oss den rette og beste vei for et menneske. Bibelen er vår rettesnor, og vi gjør vel i å følge dem – både for Guds rikes skyld, vår egen skyld og for andre mennesker.



Det har alltid vært noen som vil leve slik de selv ønsker. Erfaringer fra slike forsøk har alltid vært sprikende. Det vil aldri bli noen enhetlig etikk av det i praksis. For hvert menneske har sin oppfatning av hva som er rett og best for oss. Det sier historien noe om. Og det vil lett bli strid mellom de ulike gruppene. Verken humanetikere eller andre religioner har noe enhetlig svar på dette.



Bibelordet er derimot fast og sikkert, og det har vært de troendes kompass i alle år. Selv om ikke alle har fulgt det, står ordet der fremdeles med et kall til etterfølgelse. Når vi lar Guds ord tale til oss også om vårt dagligliv, blir det naturlig for oss å innrette oss etter det. I pedagogikken taler man om ”internalisering”. Det betyr at noe er blitt så ett med oss at vi kaller det vårt uten å tenke etter. Dette bibelordet i Hebr. 4, 2 betyr nettopp det. Guds ord blir på alle plan ett med oss i tanke og liv.



Formaninger og bibelske eksempler blir ”naturlige” for oss. De er ikke lovregler som vi frykter og prøver å unngå, men de er en del av oss. Og det skjer ved troen. Vi tar imot det som ord fra Gud, og vi vet at han vil oss vel også gjennom det.

Amen.



søndag 20. mars 2011

50) Hebr. 1, 4--

Jesus er størst.
Kristus er den største. Han er større enn alle andre. Det ser vi ikke minst i dette brevet. Jesus er hovedtema både i Hebreerbrevet og hele Bibelen. Vi vet ikke hvem forfatteren er, men det må være en som er godt kjent i den kristne tro. Men leserne er trolig jødekristne, for de kjente godt ordninger og offer i den gamle pakt.

Nå settes Jesus i forhold til noe i den gamle pakt og viser tydelig at han er større. Vi må se litt på dette nå.

1. Jesus er større enn profetene i GT.
Mange profeter var Guds spesielle sendebud i den gamle pakt. De talte til folket både om frafall, omvendelse og frelse. Noe av det største de talte om var den fullbrakte frelse som skulle komme. Gud skulle sende et spesielt sendebud til jord. Han var salvet av Gud og hadde et tydelig og stort oppdrag. Han blir kalt Messias, som nettopp betyr den salvede.

Det Nye Testamente viser klart at Jesus fra Nasaret var denne Messias som oppfyller profetiene om den kommende redningsmann. Og han er større enn profeten. De talte bare om ham – noen klart og detaljert og andre mer generelt. Jesus var selve personen, som selvsagt er viktigere enn budbæreren som kom på forhånd.

Og Jesus var større i gjerning. Han gjorde renselse for våre synder og ikke bare talte om det. Han døde på et kors for sone synden, betale vår skyld og utslette skyldbrevet for alltid. Han gjorde det en gang for alle, og hans gjerning skal ikke og kan ikke gjentas. På korset ropte han et ”fullbrakt”, og det var punktum og sluttstrek for frelsesverket.

Han var også større i tale og budskap. Han kunne si til en syk: reis deg og stå opp. Og det skjedde. For Jesus hadde skaperkraften i seg og kunne gjøre det ingen andre på jorden kunne. Til syndere sa han: Dine synder er deg forlatt. Og det kan bare Gud gjøre. En profet hadde ikke en slik myndighet. Det er Gud vi har syndet mot, og bare han kan tilgi synden. Og det gjorde Jesus. Han var Gud.

2. Jesus er større enn englene.
Englene var viktige i den gamle pakt. De var med på Sinai da loven ble gitt. Ettersom jødene setter loven høyt, får også englene stor betydning. Og de var til hjelp for Guds folk. Det er mange sitat om engler i GT, og vi møter dem også i NT.

Her i hebreerbrevet blir Salmene sitert, Salme 2, 7; Salme 89, 28; Salme 97. 7; Salme 104, 4; Salme 45, 7f.; Salme 8, 4 og flere vers i Salme 102, og Salme 110 m. fl. Se mer om englene i tale om Salme 1, 14.

Vi ser at englene skal tilbe Sønnen, og da må han være den største. Og de skal være folkets tjenere og ikke deres herre som Sønnen. Jesus ble altså den største av disse, og han var enn en engel.

3. Jesus er større enn Moses, Aron og presteskapet i GT.
Alle disse personene hadde stor anseelse i Israel. De var alle innsatt av Gud selv og var tildelt store oppgaver i Guds folk. Moses var på en måte folkets offisielle leder som stod i nærkontakt med Gud. Han førte folket ut av trellelandet Egypt, gjennom hele ørkenen i 40 år helt fram til Kanaans grense. Kap. 3, 3.

Aron var den åndelige leder og var den eneste som kunne gå inn i Det aller Helligste i Tabernaklet. Han var offerpresten mer enn noen annen. Også Aron var kalt av Gud, kap. 5, 4. Men hans offer var bare foreløpig og pekte framover mot en som var større, Kristus.

Presteskapet i Israel var av Levi stamme, kap. 7. De skulle gjøre tjenesten ved Tabernaklet og hadde slik anseelse blant folket. De hadde ulik tjeneste, men alle var nødvendige for folkets beste. Jesu tjeneste og person var større enn alle disse.

4. Jesus er større en skaperverket.
Jesus var også større en Adam og hans etterkommere. Hva er et menneske, spør salmisten i Salme 8, sitert i Hebr. 2, 6f. Mennesket er den fornemste i skaperverket og står over alle andre levende skapninger som dyr og fugler. Jesus er likevel større.

Hele skaperverket er Guds verk og slik noe fint og spesielt. Men Jesus var med i skapergjerningen, Joh. 1, 3. Og Mesteren er alltid større enn selve mesterverket. Slik er det ingen som kan måle seg med Guds egen Sønn.

Hans unike stilling ser vi også ved at skaperverket skal en dag forgå, mens Sønnen er evig og vil alltid bestå. Hebr. 1, 11-12. De skal gå til grunne, sier forfatteren her. Men han er den samme og dine år tar aldri slutt. Denne tanken gjentar han i kap. 13, 8: Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid. Der er det intet punktum.

- Vi har altså en stor frelser på alle møter. Ingen kan måle seg med ham. Derfor kan vi også stole helt og fullt på hans gjerning for oss. Frelsen er like sikker som han er evig. Det skal gi oss trygghet – og kraft i tjenesten.

lørdag 19. mars 2011

49) Hebr. 1, 2b.

Synd og nåde.

Hebr. 1, 2b.

Gud taler til oss i Bibelen nå. Bibelen er Guds sanne ord, også når vi ikke forstår det. Det er viktig for oss å holde fast ved det. Vår tanke vil ofte tvile. Djevelen og mennesker taler imot. Og djevelen bruker ofte mennesker til å rive ned tilliten til Bibelen.

Paulus taler tydelig om sitt syn i Apg. 24, 14: ”Men det vedgår jeg for deg, at etter den Veien som de kaller en sekt, tjener jeg våre fedres Gud slik at jeg tror alt det som er skrevet i loven og profetene.” Det er en sterk bekjennelse der Paulus står foran de høye herrer i Israel. Og egentlig skulle også de kunne sagt det samme. For han henviser dem til Skriften. Og dette betyr at Guds ord er like gyldig og sterkt som før, og det er like forpliktende for oss som det var for Paulus og alle jøder.

Vi skal merke oss at Bibelen taler om flere sterke ting for menneskene. Dette er internasjonalt, noe som gjelder alle land og folk til alle tider. Det betyr ikke noe om de har andre religioner: Som Guds skapninger er de underlagt og forpliktet på Guds tale, og de skal dømmes etter den på den ytterste dag.

Og vi kan gjerne spørre: Hva taler Bibelen om? Hva er det vesentligste? Hovedsaken kan gjerne konsentreres i to ord: synd og nåde. Vi ser det f. eks. i Rom. 5, 20: Der hvor synden ble stor, ble nåden enda større. La oss stanse for disse uttrykkene i dag:

1. Synd.
Synda er stor – på mange måter. Folk flest vet om det vonde og setter det i forbindelse med andre menneske og selve naturen. Og det skjer mye galt og ondt iblant oss. Vi ser det hver dag og ikke minst kommer det fram i media. Hele verdens ondskap møter vi der.

Men det er ikke poenget. Synd er noe mer og verre. Og det må folk høre i forkynnelsen, for det vet vi ikke av natur. Og hovedsaken er at vi skal gjøre regnskap for Gud. Gud har skapt oss og eier oss. Derfor har han krav på oss mennesker og har rett til å dømme oss. Men en slik forkynnelse er ikke lett å høre, og noen sier: Vi vil ikke høre om synd, det er for negativt. Men: Det er de syke som behøver lege, ikke de friske. Og da må vi forstå at vi er syke.

Synden handler i hovedsak om tre ting:

1. Arvesynd.
Her går vi tilbake til syndefallet i Edens hage, 1. Mos. 3. Adam var vår representant. Det han gjorde, fikk følger for alle mennesker og dermed hele slekten. Hvert eneste menneske er deretter født i og med synd. Vi fikk det i arv fra våre første foreldre, slik vi arver noe fra vår egen slekt uten at vi kan hjelpe for det.

David sier noe her: Jeg er født i synd og min mor har unnfanget meg i misgjerning. Salme 51. Det betyr ikke at Davids mor levde et spesielt syndig liv. Ingen ting i Bibelen antyder det. Han tenker derimot på fallets følger for oss alle. Det taler også Paulus om i Rom. 5, 12-18: Ens fall ble til fordømmelse for alle mennesker, sier han.

Vi ble altså født inn i verden på feil vei, eller med ryggen mot Gud som en misjonær sa. Og det betyr også at vårt hjerte og vår natur er ond og vendt bort fra Guds vilje. Vi vil aldri forstå kristendommens betydning og alvor om vi ikke ser og tar inn over oss syndefallet.

2. Gjerningssynd.
Våre egne gjerninger er også synd. Det gjelder ikke bare arven. Bibelen taler sterkt om at vi er syndere og gjør synd. Alle har syndet og mangler Guds herlighet, står det. Rom. 3, 23. Det skal vi ikke ta for lett på.

Her er store og små synder, åpenbare og skjulte synder. Men alt er brudd på Guds vilje og tanke med oss og med verden. Og Jakob sier at den som snubler i ett bud, er skyldig i alle. Jak. 2, 10. For Gud ser loven og livet og synden under ett. Og vi står i gjeld med hele vårt liv.

Å synde er å forakte Gud. Mennesket ser ofte på det ytre og det store. Mange vil forsvare småsynder og det som alle gjør. Da er det ikke lenger farlig. Slike tanker er ikke Guds tanker, men selvbedrag. Gud ser på hjertet, om vi følger ham i tanke og liv.

Noen ganger setter vi feil etikett på våre handlinger. Hvor farlig blir ikke en giftflaske om det står ”saft” på den. Mange er høflige utad og ser prektige ut blant andre mennesker. Men hjemme er de røvere og i sitt indre liv kan de tillate alle slags tanker. Det er ikke etter Guds vilje.

3. Unnlatelsessynd.
”Det var ei de ting du gjorde, men det du la ugjort ned…” Slik står det i et dikt. Synd handler ikke bare om alt det vi faktisk har gjort av galt. Men det er like mye om det vi burde ha gjort, men unnlot. Jak. 4, 17 taler om det. Det som vet å gjøre godt og ikke gjør det, han har synd av det. Jesus sa også noe om dette i Luk. 12, 47: Den tjener som kjente sin herres vilje og ikke stelte i stand eller gjorde etter hans vilje, skal få mange slag.

Her har vi noen såre minner. Vi kom for sent, kanskje av frykt eller fordi vi prioriterte andre ting enn det Gud minte oss om. Regnskapens dag kan bli tung for oss på denne måten.

Gud vil du skal se livet i hans lys. Da blir det mye grums i livet vårt: i tanker, ord og gjerninger, motiv og egoisme. Skulle vi står for Gud med alt dette, gikk vi alle fortapt. Da var det ikke redning for noen.

Men Guds tale til oss har et annet ord som vi også må forstå rett.

2. Nåde.
Ordet om nåde er totalt ukjent for menneskene, for det traler om frelsens rette vei. Noen tror de vet det, men de ser bare menneskenåde. Guds nåde er en hemmelighet. Og den kan ingen forstå uten ved Åndens åpenbaring. Gud må vise oss hva nåde er.

Det forutsetter at vi kjenner og erkjenner vår synd. Det betyr ikke at vi først må se dybden og hele fylden av synd, men vi må se synden som synd mot Gud. Gud vil vise oss våre personlige synder og ber oss om å innrømme og bekjenne dem.

Av natur ønsker vi å skjule og bortforklare og fortrenge synden. Men da ser du heller ikke nåden. I det lange løpe vil det føre til forherdelse og et lukket sinn for Gud. Mange prøver å unngå skyldfølelse, og det får de hjelp til av media i dag. De forsøker å finne en god grunn for at de har handlet nettopp slik de gjorde. Slik vil de frita seg selv for synden.

Trolig er det dette som ligger bak hos mange når de taler så sterkt om å ”tilgi seg selv”. Det finner du ikke i Bibelen.

Nei, der er bare en måte og ett svar på dette: Det er å bekjenne synden. Her skal vi være åpne og ærlige og si rett ut: Det er min feil. Det kan være smertelig og derfor vanskelig. Men det er bare da nåden virker. Og da kan du tro syndenes forlatelse, og det gir en god hjertefred.

Johannes sier det tydelig: Dersom vi bekjenner våre synder … 1. Joh. 1, 9. Da er du i lyset og alt er åpent for Gud. Og nåden er større enn synden så stor, som sangeren synger. For den kan tilgi all synd. Der er ingen ende på tilgivelsen. Men det er den som fører oss inn i sann kristen tro og liv.

Så la oss leve der, hver dag.

fredag 18. mars 2011

48) Hebr. 1, 2.

Gud taler ved Sønnen.
Hebr. 1, 2.



Gud har talt til menneskene også den nye pakt. I disse siste dager er et uttrykk som brukes om tiden fra Jesu første til hans annet komme. Det er med andre ord evangeliets tidsalder det er tale om. Da taler Gud til oss på en annen måte enn i den gamle pakt. En hovedtanke er at Guds rike ikke bare gjelder Israels folk, men alle nasjoner og mennesker. Også i GT er denne tanken framme, for alt er skapt av Gud. Jes. 66, 18. Men det var dunkelt for folket.



Guds ord gjelder også i dag, og det gjelder alle folk. Kap. 4, 12 sier at det er levende og kraftig og skarpt. Det trenger igjennom og dømmer hjertets tanker. Ingen slipper unna Guds ord. 2. Pet. 1, 19-21.



Muslimene kan ikke skjule seg bak Koranen. Guds ord avslører dem. De verdslige kan ikke si: Vi forstod det ikke, det var for vanskelig. Guds ord vil avkle alt slikt hykleri. Og de religiøse har ingen nytte av sine gjerninger om de synes aldri så gode. En ytre, menneskelig gudsdyrkelse er ikke nok. Det holder ikke i dommen.



Derfor taler Gud kraftig i NT ved Jesus, Guds Sønn. I Luk. 9, 11 leser vi: Jesus tok imot folket og talte til dem om Guds rike. Slik er det i den nye pakt. Jesus sier: De ord jeg har talt til dere, er ånd og er liv. Joh. 6, 63. Det skjer noe der Ordet lyder. Det skjer en skapelse, det blir liv.



Så kan vi spørre: Hvorledes taler Gud i den ved Sønnen?



1. Gud taler ved Jesu liv.

Han levde her på jord på en annen måte og ulikt alle andre mennesker. Det ser vi allerede julenatt. Da ble et barn født. Det var lite og så ubetydelig ut. Kunne det være en viktig tale?



Brorson sier i en salme: ”Hvi lot du ei utspenne en himmel til ditt telt?” Slik har mange tenkt ned gjennom tidene. Her skal vi lære at det ytre ikke er viktig, men hans gjerninger. For barnet var faktisk Gud. Livet hans viste det, og i døden og oppstandelsen ble det klart. ”Han er sannelig Guds Sønn,” sa en soldat ved korset.



2. Gud taler ved Jesu under.

Jesus gjorde mange under mens han var på jord, og han gjorde mange slags under. Han var ikke begrenset på noen måte. De var en demonstrasjon av hans makt på den tid, selv om han var menneske. Og han er like mektig i dag.



Jesu under skapte undring og oppstandelse. De forstod nok at her var mer enn et menneske. Men det er vanskelig å innrømme det i dens fulle bredde.



a) Det viste første at Jesus var allmektig. Han kunne stille stormen, han mettet 5000 mann med fem brød og to fisker, han helbredet syke av alle slag – og kunne til og med vekke opp døde. Men det skapte i første rekke undring og ikke tro.



Folk måtte se at det var noe guddommelig. I stedet for å bøye seg i tilbedelse og aksept, skapte underet etter hvert mye motstand. Noen ganger ser det ut til folk ikke vil tro det overnaturlig og mektige når det kommer fra Gud. Men de kan gjøre det om det kommer fra en vranglærer.



b) Det viste også at han var god. Jesus gjorde aldri noen skade. Der mennesker behøvde hjelp, var han villig til det. Han helbredet syke og gav mennesker mat. Det var en god tale til folket. Vet dere ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse, skrev Paulus (Rom. 2, 4).



3. Gud taler ved Jesu ord.

Jesus talte ofte og mye til folket da han var her på jorden. Og NT har bare et utdrag av hans forkynnelse. Ofte talte han i lignelser og om hemmeligheter, f. eks. i Mat. 13, Luk.8. og Mark. 4.



Jesus både proklamerte Guds rike for folket og han forklarte noen ganger detaljer i sin forkynnelse. Det var ikke selvsagt at folk forstod poenget i det han sa. Han kunne anskueliggjøre budskapet, og noen ganger skjulte han det. Det var bare for hans disipler, og egentlig kunne ingen andre ”forstå” det heller. Men han ville ikke kaste perler for svin. Og for de som ikke ville ta imot ordet hans, ble det til forherding. Og da nytter ingen forklaring eller eksempelfortelling. For det er hjertet som må se sannheten i ordet, og det kan bare skje ved Ånden. Og den kommer til de lydige og mottakelige.



4. Gud taler direkte til folket ved Jesus.

Når han møtte folkeskarene, sa han at de skulle omvende seg, gå inn i Guds rike, søke Guds rike først og tro på Gud. Det har ingen ting med lovgjerninger å gjøre, men taler om det åpne og mottakelige sinn.



Det gikk ut et kall til folket om å bli hans etterfølgere. Det var om å gjøre at folket ble frelst. Og det er et personlig møte med Jesus for den enkelte.



Hvordan står det til med oss? Har kristenfolket egentlig møtt Jesus til et personlig oppgjør med Gud? Det er ikke nok at vi får en kristen kultur og at folket skikker seg vel. Folk må bli frelst, gjenfødt og eie syndenes forlatelse. Det er det største og viktigste i denne verden.



5. Gud forkynner dom.

Jesus talte noen ganger om sin gjenkomst og de siste tider. Det skjedde særlig i den siste tiden før påske. Læren om dette kaller vi eskatologi. Det kommer en siste dag. Da er det ikke flere anledninger til å vende om og tro. Alle skal en dag gjøre regnskap for sitt liv. Gud vil prøve menneskene, også de som tror de er gode nok og har gjort så godt de kan.



Men bare de som er rede ved troen på Jesus, kommer inn i himmelen. Det må vi alltid har klart for oss. Og fordi Gud har talt ved Sønnen så klart og tydelig, er alle uten unnskyldning. – hvordan er det med deg? Vil du bestå for Guds domstol?



Det er ennå tid å komme. Bruk anledningen nå.

-

mandag 14. mars 2011

47) Hebr. 1, 2-3.


Sønnen.
Hebr. 1, 2-3

I disse versene møter vi noe av Jesu eksistens og ikke bare hans liv. Vi ser litt av hans vesen og person og ikke bare hans gjerning.

Vi skal endre rekkefølgen av det som er nevnt i versene og se dem mer etter sin kronologi.

1. Skapelsen.
Først ser vi at Jesus Guds Sønn var med i skapelsen. ”Ved ham har han (Gud) også skapt verden,” står det. Her står han fram som evig og delaktig i en guddommelig gjerning. Han var allmektig og kunne gjøre noe stort av intet. Det er jo det skapelsen er. Samtidig var det et under å gjøre det.

Sønnen var Gud fordi han var Guds sønn. I 1. Mos. 1-2 er skapelsen forklart så detaljert som det er mulig i en slik guddommelig handling. Og da var Sønnen med, slik også Salomo taler i Ordspr. 8 der Sønnen kalles Visdommen. Da Gud bygde himmelen, var han der, v. 27 og v. 30.

2. Avglans og bilde.
I v. 3 leser vi at Jesus ”er avglansen av hans herlighet og avbildet av hans vesen”. Det er Gud selv han gjenspeiler på denne måten. Det betyr at å se Jesus er å oppleve litt av Guds herlighet, storhet og velde. Slik Jesus var, slik er Gud. Og vi vet at Jesus tok imot mennesker i nød og hadde alltid hjelp for dem. Han ville oss vel. På den måten viste han noe av hvem og hvordan Gud er.

3. Renselse.
For å hjelpe oss på en rett og sann måte, måtte han gjøre renselse for våre synder. Han måtte sone synden for å kunne gjøre oss rettferdige og rene for Gud. Og da viste han hvordan Gud var også på den måten. Bak dette ligger Guds hellighet. Han tåler ikke synd i sin nærhet og kan derfor ikke ta syndere direkte inn i himmelen. Synden måtte bort – fullstendig og for alltid. Vi behøvde en evig forløsning.

Vers 3 sier at han fullførte renselsen for synden. Det skjedde på Golgata da ropet lydde utover folket og hele verden: Det er fullbrakt. Joh. 19, 30. Renselsen består i at Gud fjernet synden, tok den fullstendig bort. Det var Jesu gjerning. Joh. 1, 29.

Denne forløsning må bli min personlig, ved omvendelse og tro. Det er først da jeg får nytte av den. Dersom vi bekjenner våre synder, tilgir han og renser oss, sier Johannes. 1. Joh. 1, 9. Og det skjer på grunn av Jesu blod, v. 7. Og denne syndenes forlatelse er ”etter hans nådes rikdom” (Ef. 1, 7). Der er nok for alle for alle synder. Gud har en rikdom større enn vi kan forstå eller telle. Allerede Jesaja i den gamle pakt så noe av renselsens mysterium: Om syndere er store og røde, skal gjøre oss hvite som snø. Jes. 1, 18.

Deretter står det at Jesus satte seg ved Majestetens høyre hånd i det høye, v. 3 og kap. 10, 12). Å sette seg er uttrykk for at gjerningen var fullført. Det stod ikke noe igjen som han måtte gjøre for å frelse verden. Han kunne sette seg og hvile fra sin gjerning.

Vi leser aldri om at ypperstepresten i GT satte seg i templet. For hans gjerning skulle stadig gjentas, år etter år. Det var ingen stol i Tabernaklet for ham. Men Jesus var ferdig med ham. Nå er han ved Guds høyre hånd i bønn for oss og som vår talsmann hos Faderen. 1. Joh. 2, 1-2. Hebr. 7, 25.

4. Arving.
Gud har innsatt Jesus som arving til alle ting, v. 2. Å arve er å få alt som foreldrene har. Hele boet blir overlatt til arvingene. Gud som er skaper av alle ting, har også eiendomsretten til alt. Det gjelder både verden og de materielle ting han skapte, og det gjelder alle mennesker på jorden. Gud er din rettmessige eier.

Ved oppstandelsen fra de døde er alt dette overlatt til Sønnen. Da seier han over alle makter. Og ingen andre kan gjøre krav på eiendomsrett til et eneste menneske. Han har kjøpt slekta med sitt eget liv og blod. Derfor er han en rettmessig eier til alt. Og nå kaller han menneskene til seg og ber oss om å vende oss til ham.

Storheten i den nye pakt viser seg bl. a. i at nå taler Gud ikke bare gjennom mennesker, men han taler gjennom sin egen Sønn. Det skjer ikke bare gjennom hans ord, men også ved hans liv og gjerning og død og oppstandelse. Alt ved Jesus er en tale fra Gud. Han vil oss noe gjennom ham.