59) Hebr. 12, 14.

ET HELLIG LIV.



Hebr. 12, 14.



I dette avsnittet finner vi noen sterke ord om kristenlivet. Forfatteren skriver både om Jesus død som grunnlaget for kristen tro, om Guds ord der vi finner ordet om frelse, om frelsen og målet for troen. Nå kommer han til selve livet. Hvorledes skal jeg leve det?



Da taler han om et hellig liv. Og det er ikke selvfølgelig for oss. Det kommer ikke automatisk om jeg har en sann tro på Ordet og er blitt født til nytt liv. Nei, "her gjelder kjempe, ja trenge seg fram, ellers ei himlen du vinner".



Ordet hellig har to sider: utskilt fra verden og innviet til Gud. Søndagen kaller vi en hellig-dag, og det illustrerer godt dette ordet. Denne dagen skulle være utskilt fra de andre dagene og ikke benyttes til arbeid og pengejag. Den skulle derimot være innviet til Guds ord og samværet med de troende. - Men er den alltid det? Slik er det og med det hellige livet for en kristen. Gud har en mening med det.



Spørsmålet blir nå: når Jesus sitt mål med oss? For å hjelpe oss i det, kommer apostelen nå med flere formaninger til de troende. Og målet er et hellig liv her på jord.



1. I Kristus.

Der er vi hellige og fullkomne. Dette kan vi kalle den objektive hellighet, og den gjelder for Gud og er synlig i himmelen. Det er en skjult hemmelighet, men åpenbart for troen. Vi får del i Guds hellighet, Hebr. 12, 10. I denne mening er alle kristne 100 % fullkomne, vi er helt innviet til Gud. Det mangler ingen ting.



Det er dette Pontoppidan skriver om slik: "Gud av bare nåde frikjenner en botferdig og troende synder både fra synden og dens straff, og i stedet tilregner ham Kristi rettferdighet. Ja, anser ham i Kristus som om han aldri hadde syndet." Han skriver om dette under rettferdiggjørelsen, men han regner det som en del av selve helliggjørelsen (sp. 486).



Og vi har mange skriftsteder som sier dette. I vår tekst v. 15-16 skriver forfatteren at Gud er hellig, derfor skal vi være hellige. Det er sitat fra 3. Mos. 19, 2 og 11, 44. Det var skrevet til israelitter, og her viser forfatteren at det samme gjelder oss kristne. Om dette sier Luther til denne teksten: "Fordi jeg er din Herre og Gud, og de er mitt folk, må de være lik meg... La Gud alene regjere, leve og arbeide i dere. Da er de hellige slik Han er hellig."



Paulus skriver til de kristne i Efesus og sier: Til de hellige i Efesus - som tror på Kristus (Ef. 1,1). De hellige er altså de som tror på Kristus. Det samme ser vi i 1. Kor. 1,2. Der kaller han de kristne "de som er helliget i Kristus Jesus, dere hellige som er kalt". Og vi vet at de kristne der ikke var fullkomne i livet. Likevel var de hellige. Og hemmeligheten til det finner vi i 1. Kor. 1, 30: Kristus Jesus, han som for oss er blitt … helliggjørelse.



Jesus død og forsoning gjorde oss hellige. "På grunn av denne vilje er vi helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret en gang for alle", og "med et eneste offer har han for alltid gjort de som blir helliget, fullkomne" (Hebr. 10, 10. 14). "Hva Jesus har meg givet, gjør meg for Gud så kjær." Det er han som er vår hellighet, og vi har ikke ære av det. Det er oppfyllelse av hans bønn: "Jeg helliger meg for dem, for at de også skal være helliget i sannhet" (Joh. 17, 19). Denne bønnen er oppfylt. Vi er fullstendig frelst i Jesus og "lik" Gud i denne mening.



2. Formaning til å leve hellig.

Den objektive helliggjørelse er bare synlig for Gud. Våre naboer og arbeidskamerater legger ikke merke til det. De ser hverdagslivet vårt. Det er om dette den gamle klokkerbønnen ble bedt hver søndag: Å forbedre meg hver dag i et hellig liv og levnet. Og det er dette forfatteren skriver om i v. 13f.



Om dette skal vi si to ting nå:

a) Vi blir aldri ferdig med det. Det er en prosess som varer livet ut. Jeg må stadig videre i dette. Slik ordet hellig betyr å være utskilt og innviet, vil kristenlivet alltid være preget av å skille lag med det verdslige og ei ny innvielse til Gud. Det verdslige er gift for kristne som lett tar livet av oss.



Denne side ved helliggjørelsen er å "bli bedre" i det ytre. Vi blir aldri bedre eller gode nok i forhold til frelsen. Den er og blir av nåde for Kristi skyld. Men vårt ytre liv kan bli bedre. Her må vi legge av syndige vaner og feil som ødelegger for oss selv og for andre. Det gamle menneske, "kjødet", skal legges av og dø, og vi skal kle oss i det nye, sier ordet. Ef. 4, 22. 24; Kol. 3, 5-8.12. Det betyr å leve etter Guds vilje og la vår egen vilje dø. Dette har vi for lite av i vår tid. Mange degger for mye med sin egen vilje og lyst.



Og dette er summen av forfattarens ord: Dere skal være hellige, v. 16. Blir vi noen gang ferdige med det? I Hebr. 12, 14 er skrevet: "Jag etter helliggjørelse". Uten denne kampen vil gudslivet dø. Her skal vi altså lære oss å være nøye i pengesaker, med ordene våre og vrede. Tiden vår er Guds eiendom, det er våre følelser og alt vi elles eier. Peter bruker flere ord i 1. Pet. 1, 13-17:



1) Spenn beltet om livet, v. 13. De benyttet lange, vide kjortler på den tid, og de kunne hindre en rask gang eller arbeidet. Derfor måtte de binde kjortelen opp med beltet. Jfr. Ef. 6, 14. Slik skal en kristen alltid være rede til å gå for Jesus og være i tjeneste for ham. Kanskje ville vi heller sagt det slik: brett opp armene og ta fatt. Denne formaningen viser til sinnet, om å være rede i tanke og sinn. Det betyr at vår tanke og hjerte ikke må være bundet eller påvirket av denne verden.



Luther har en annen forklaring av dette ordet. Han sier at kilden for avkomet (barna) er livet ("lend"), og derfor taler ordet om renhet. Slik en jomfru er fysisk ren og skyldfri, er sjelen åndelig ren ved troen. Ved den blir hun Kristi brud. Men hvis noen faller fra i falsk lære, blir man ødelagt. Derfor blir avgudsdyrkelse av vantro kalt hor i Bibelen.



2) Deretter taler ordet å være våkne (NO-85) eller edrue (NO-38). Å være edru betyr å ikke drikke vin eller alkohol. Så sant som det er, viser vel også dette ordet til vårt sinn og tanke. Men det er et godt bilde: alkohol tar bort kontrollen over oss. En full mann kan gjøre dumme ting han senere angrer sårt på. Han hadde kanskje ikke evne til å se konsekvensene av det han gjorde og lot seg rive med av egne og andres ideer.



Åndelig edru er den som har kontroll over syndelystene og ikke lar impulser styre livet. Han er verken i religiøs ekstase eller moralsk uansvarlig. Han våker over sitt eget liv. Å være edru og vake er to sider ved samme sak. "Den som er rett edru og våken, som uforstyrret og uanfektet av denne verdens ting, han er stille for Gud og med samlet sinn, kaster av kjødets treghet og river seg løs fra sin egen ånds innbilning, og vender alle sitt sinns krefter til den himmelske arven, sitt tros mål som er sjelens frelse" (W. F. Besser).



3) Videre skulle vi sette vårt håp til den nåden vi får når Kristus kommer igjen. Han mener at de ikke må bli trette og gi opp når prøvelsene kommer. Og de måtte ikke misse håpet som evangeliet gir, men holde fast ved håpet om endelig frelse så lenge de er på jorden. Et bibelsk håp er noe mer enn et ønske eller en drøm om å nå fram.



Alle disse tre formaningene skal virke sammen: Vi skal både spenne beltet om livet, være våkne og edrue og holde håpet levende.



4) Ei fjerde formaning følger nå: vi skal være lydige barn, v. 14. Og her er vi kanskje inne i kjernen av den praktiske, hverdagslige helliggjørelsen. Som ufrelste var vi ulydige og vantroende. Som kristne er vi født på nytt inn i Guds familie og har fått Gud til Far med hans natur (2. Pet, 1, 4). Av det følger at det skulle være naturlig for oss å lyde vår himmelske Far. Barn kan være ulydige og vrange, det er heller ikke ukjent blant Guds barn. Derfor kommer en oppfordring her som sier: De er faktisk lydige barn, fordi tren er lydighet, som Luther understreker. Men da er det viktig, sier forfatteren, at de ikke lenger følger de syndige lystene slik som før. Meningen er den samme som i Rom. 12, 1-2: Skikk dere ikke lik denne verden. Det er ikke de verdslige som skal sette standarden for Guds barn. Det skal Bibelen og Guds vilje gjøre.

Vi legger merke til at de sterke ordene om helliggjørelse kommer umiddelbart etter talen til lydige barn. Denne side ved helliggjørelsen er lydighet mot Gud og hans vilje. Så skarpt må vi si det. Den som altså forakter formaningen til et nytt liv, kan ikke leve i helliggjørelsen.



5) En ting til nevner Peter: Vandre i frykt for Gud den tid dere er her som fremmede, v. 17. Dette kommer rett etter ordet om helliggjørelse. Den som har den rette frykt for Gud, vil være lydig. Misser vi frykten for Gud, lukker han oss ute fra sitt rike og arven. Ef. 5, 5. 2. Kor. 5, 10. Gud dømmer uten å ta hensyn til mennesker. Gud er upartisk og 100 % rettferdig.



Mest hele resten av brevet er nå ei videre forklaring på det hellige livet, til kap. 5, 11. Peter taler om hvorledes vi må legge av synden og leve et rett liv både i samfunnet og i hjemmet og blant de kristne. Vår sorg som kristne er at det lykkes så sørgelig lite. Vi har så mange svikt i hverdagskristendommen vår.



3. En endelig hellighet i himmelen.

Når Jesus Kristus åpenbarer seg, skjer det. Da vil mange ting skje. I denne sammenheng skal vi bare peka på temaet helliggjørelse.



For Guds åsyn er vi fullkomne, for oss selv og andre mennesker er det en skjult hellighet. Og den er det ikke noen brist ved. I vårt hverdagsliv eier vi derimot en heller skrøpelig helliggjørelse full av brist. Det er vår erfaring som vi bare må erkjenne.



Når Jesus kommer igjen og vi skal til himmelen, skjer derimot noe. Da vil den fullkomne himmelske helliggjørelse bli vår erfaring! Vi blir også fullkomne i gjerning og hverdagsliv. Det vet vi bl. a. av ordet i 1. Joh. 3, 2: "Vi vet at når han åpenbares, skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er." Da opplever vi frelsens fylde og får svaret på alt. Her er mange uløste gåter i livet, og vi venter på mange svar.



Dette hadde W. A. Wexels sett inn i da han skrev etter et dødsfall:

Tenk når engang jeg uten synd skal leve,

hver tanke ren, hver gjerning uten brist,

når aldri jeg behøver mer å beve

for muligheten av en syndig lyst.

.

58) Hebr. 13, 9-15.

Kristenlivet.

Hebr. 13, 9-15.

Det er ikke alltid lett å leve som kristen rett og sant. Bibelen gir svar som hjelper oss på veien. For det er den eneste sanne veiledning. - I vår tid er det så mange meninger om hva som er rett og galt, ja, noen mener at alt er like bra, hvis det er godt oss selv. Som et skip trenger kompass for å holde rett kurs, behøver et menneske veiledning. Bibelen er vår himmelske kompass. Der er det ikke noen feilmargin. Det vil alltid ha målet for øye.

La oss se på noe av det Ordet forkynner her:

1) Vranglære.

Vi får en formaning om å holde oss borte fra ”mange slags forskjellige og fremmede lærdommer”. For de vi føre oss vill og lede oss bort fra troen på Jesus.

Med vranglære kan vi tenke på andre religioner, som f. eks. Islam, Buddhisme og Hinduisme. Eller det kan være sekter som har noe rett ut fra Bibelen, men tolker andre deler så feil av de leder sjelene bort fra den enkle troskapen mot Jesus. Det gjelder særlig i selve frelsesspørsmålet.

Testen er om de lærer frelse alene ved tro på Jesus. Ingen ting må komme i tillegg. Derfor er det betenkelig når kristne sier som så: Jo, alt er av nåde, men… Dette ”men” innebærer ofte et lovisk innslag i forkynnelsen.

2) Et alter.

Vi har et alter, sier forfatteren her. I Israel var det flere alter, og ned gjennom historien finner vi en mengde alter. Noen var for Herren, som Noah og Abrahams alter. Andre var for avguder og hedenskap som i f. eks. Israels kongetid. Det var også synd og avgudsdyrking. Også i dag er det nok mennesker som ”ofrer” på slike altere også, uten at de bruker slike navn. Mye av vår moderne kultur er egentlig tilbedelse av mennesker og jordiske ting.

Men vi har et annet alter! Ikke alle har rett til å ete av det, sier han. Og hvilket alter er det?

Golgata!

Der ble Jesu forsoning fullbrakt for hele verden. Og hvem har rett til å nyte det og regne med det i liv og død? Det bibelske svaret kan uttrykkes slik: De som behøver Jesus og hans forsoningsdød.

3) Vanære for Jesus.

Den troende må regne med og være villig til å lide for Mesteren. Jesus måtte lide, og vi blir bedt om å gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære. Det er ikke vår egen skal det tales om her. Når vi lider for Jesus skyld, er det egentlig Jesu skam vi må ta del i.

Peter er særlig opptatt av lidelsens problem i sitt første brev. Han sier til og med at de jubler av glede selv om de er nødt til å ha prøvelser en kort stund, 1, 6. Sammenlignet med evigheten er livet kort. 50 eller 90 år betyr lite i det perspektiv.

Jesus taler om å fornekte seg selv og ta sitt kors op og følge ham, Mat. 16, 24. Det er lite talt om nå. Han sier også at veien er smal, Mat. 7, 13-14. Det er ikke bare porten som er trang, dvs. begynnelsen på kristenlivet. Hele livet er fullt av prøvelser og nye kall til å gå Guds vei.

Verdens lyst og forfengelighet står i veien og hindrer mange. Derfor sier teksten, v. 13: La oss gå ut til Jesus og dele hans vanære også i vårt praktiske liv.

4) Vi søker en by.

Vi har ikke et blivende sted på jorden. Det er sant om alle mennesker. Døden kommer og setter en stopp for dette livet. Som troende har vi et bedre sted å gå til. Uansett hvor godt vi har det her i livet, vil himmelen bli uendelig mye bedre.

Lengselen etter himmelen betyr at målet er det viktigste, v. 14. Derfor skulle vi være rede hver tid og stund. Vi vet jo ikke hva dag eller klokkeslett Herren vinker oss inn i sitt himmelrike.

Men lengselen stilner av der verdsligheten får rom. Verden binder menneskene til seg og gjør oss så opptatt av det jordiske at himmelen blir så fjern. Den virker så uendelig langt borte, og vi har god tid til å ordne det.

Den verdsligheten vi tenker på her er bl. a. jaget etter penger, ære, makt og suksess i livet. Når troende mennesker bruker mye tid og energi på å nå høyere opp både i arbeidslivet og i samfunnet ellers, er faren meget stor for at himmelen er uklar og bleik i deres liv. Oppfordringen til oss alle er å gå ut til ham utenfor leiren, v. 13.

5) Vårt jordeliv.

Hva skal vi gjøre i mellomtiden, før vi når himmelen? Det kan være et alvorlig spørsmål for noen. Hva skal jeg egentlig bruke livet til, når jeg likevel bare er på gjennomreise?

Da sier dette brevet noe: la oss. Det er en oppfordring og ønske og kan ikke oppfattes som et påbud på samme måte som Moes lov.  Det er en evangelisk oppfordring. Det han særskilt tenker på her, er lovprisningsoffer til Gud, og det er frukt av lepper som priser hans navn, v. 15.

Et Guds barn vil være takknemlig til Gud spesielt for frelsen og Golgataverket. ”Jeg aldri nok deg takke kan,” sier sangeren. Slik kjenner en kristen det. Det kan nok være tider i kristenlivet der vi blir trette og slitne av ulikne grunner. Da kan denne tanken stilne av en stund. He r taler forfatteren om det normale kristenliv. Men selv i tunge stunder kan vi si til oss selv. La meg nå i alle fall takke Gud for frelsen!

I tillegg minner han om et annet offer enn det han har talt om før, v. 16: Glem ikke å gjøre godt og dele med hverandre. Det kan føles noen ganger som et offer – å gi avkall på noe en behøver eller ønsker selv, for å hjelpe en annen. Men Gud har behag i det – la oss ikke glemme dette heller.

Amen.

57) Hebr. 6, 17-20.

To urokkelige ting.

Hebr. 6, 17-20.

Dette er noen fine og sterke ord. Gud vil hjelpe oss, slik at vi når fram til himmelen. Og han har gjort alt ferdig for oss i Jesus Kristus.

Som forsikring har han gitt os to ”urokkelige ting”, eller uforanderlige ting. De viser hvor sikker frelsen er, og at den ikke kan eller skal forandres. De utelukker at Gud kan lyve.

Det ene er Guds løfte. Han har sagt det ofte: Jeg vil frelse syndere. Joh. 6, 37 er klart: Den som kommer til meg, vil jeg ikke støte ut.

Selve Jesu navn er et løfte, for det betyr som kjent: Herren frelser. Slik er det. Der han kommer til og får rom i hjerte og liv, der gjelder løftet. Vi ser det over alt i Bibelen. Jesus tok seg av en toller og en syndig kvinne, barn og fiskere og hvem det var: De var velkommen hos ham.

Det andre er Guds ed. Gud gjorde en ed og sverget. Løftet ble bekreftet ved en ed. Dette skulle være en sterk trøst, står det. Og en ed er noe av den sterkeste bekreftelse som finnes. Derfor er Bibelen så forsiktig med eden. Vi skal ikke sverge, for vi kan egentlig aldri holde ord i noen saker. Derfor er det bare for retten vi gjør det.

Herren har selv sverget på at Sønnen er prest til evig tid, Salme 110, 4. Det står nettopp i en messiansk salme, en profeti om Jesus. Han skal være offerprest og bære våre synder. Og det er gyldig til evig tid, står det. Et slikt løfte og ed kan Gud ikke bryte. Da ville han ikke være Gud.

Bibelen vil vise oss hvor fast og uforanderlig frelsen er i alle deler, for selve Guds ord er urokkelig. Og syndere må ha en slik sterk og fast trøst. Slik er det også, for Sønnen betalte for all synd med sitt blod!

Derfor har vi også et levende håp. Peter skriver om det i 1. Pet. 1, 3. Og i vår tekst står det også klart: Vi som tror på Jesus, har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som ligger foran oss, v. 18. Vår tilflukt og redning er Jesus, og håpet er himmelen.

Guds himmel er ikke bare en tanke eller mening vi har for å trøste oss med i tunge tider. Den er reell, fast og sikker for Gud står bak. Han har forsikret oss om det ved løfte og ed at alt Gud har av makt og myndighet skal lede oss fram på himmelveien. Det er et anker for sjelen som holder oss fast, v. 19.

Spørsmålet er: Har vi tatt imot det? Har Jesus fått gripe oss og tatt oss ut av synden og håpløsheten og inn i et nytt håp. Troen på Jesus er veien.

56) Hebr. 5, 10ff.

Vanskelig.

Hebr. 5, 10ff.

Vi skal si noe mer om frelsen i Jesus Kristus ut fra dette avsnittet. Det er særlig ordet om Jesus som yppersteprest vi taler om nå. Og det er egentlig et påskebudskap. For noe av det viktigste Jesus gjorde, var nettopp i påsken. Da utførte han en stor del av sin yppersteprestlige gjerning. Det handler om hva Gud har gjort for oss i Kristus.

Om dette har vi mye å si, skriver forfatteren i v. 11. For det er et stort budskap som har flere sider. Det er ikke sikkert vi har forstått alle sider ved evangeliet om vi får tro oss frelst. Her er vi inne på hele Det gamle Testamentets budskap om Messias og Guds frelsergjerning. Her er direkte profetier om framtida, og forbilder og eksempler på Guds frelse. Derfor ville det ta lang tid om en skulle gjennomgå alt dette, selv om det ble overflatisk og kort.

Dernest sier han at det er vanskelig å forklare. Det kan komme av to ting. I sammenhengen her er leserne trege eller sløve til å høre. De har ikke tatt imot alle de første ting i evangeliet som de allerede har hørt. Det hindrer dem i å forstå og ta imot en videre forkynnelse av Ordet. De dypere ting i evangeliet og nåden bygger alltid på de første enkle grunnsteiner.

Men det finnes også en annen grunn. Guds ord er på samme tid enkelt og lettfattelig – og ganske dypt og ugjennomtrengelig for tanken vår. Da er det i seg selv vanskelig å forklare. Ja, dypest sett kan vi aldri forklare evangeliet. Det må Gud åpenbare for oss ved sin Ånd. Men det rent teoretiske kan til en viss grad forklares. Derfor taler vi og skriver og svarer på spørsmål om de åndelige ting.

Jakob sier f. eks. at ikke mange skulle bli lærere, dvs. i åndelige spørsmål. Her kan vi så lett ta feil og gjøre skade for de troende. Derfor skal lærerne få desto strengere dom, sier han. Jak. 3, 1. Selv apostlene måtte innrømme det. Og der er noen grunner til å at det er vanskelig å forklare. La oss se kort på noen av dem.

1) Guds ord er guddommelig.

Det er Gud selv som taler i Ordet, og vi skal slik ikke vente at vi små mennesker skal kunne fatte alt. Profeten sier det slik fra Gud Herren: ”For som himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker.” Jes. 55, 9. Og i en salme på sabbatsdagen lyder det slik: ”Hvor store dine gjerninger er, Herre! Overmåte dype er dine tanker.” Salme 92, 6.

Vår tanke og fornuft fatter ikke evangeliet og nåden. Både Luther og Rosenius sier noe om at de som tror at de forstår evangeliet, har ennå ikke forstått noe. Det kan aldri forklares for tanken. Gud må få gi det til den som omvender seg og tror. Da ser de ofte mer enn de klokeste, de oppdager selve kjernen i nåden. En prest sa til meg for mange år siden: Han var ofte forundret av vanlige folk som ble kristne, hvor mye de skjønte av Guds ord. De så noe som ikke står i bøkene.

Paulus sier at han skulle forkynne evangeliet, ”ikke med vise ord, for at Kristi kors ikke skulle tape sin kraft”, 1. Kor. 1, 17. Her ligger noe viktig. Vi kan komme i skade for å ”forklare” evangeliet på en slik måte at Gud ikke får bruke det på synden og synderen. De blir opptatt av det teoretiske, om hvordan vi skal forstå Ordet. Men det guddommelige ord skal først og fremst brukes på vårt hjerte.

Og i kap. 2 har han også noe om dette: Der er en visdom som denne verden ikke kjenner. Det betyr at vi ikke har den etter vår natur eller etter grundig skolegang og studier.  V. 8. Hadde de hatt det, ville de ikke ha korsfestet Jesus. For da hadde de forstått at han var den Messias Gud hadde lovet.

For de kristne er det annerledes. ”For oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud,” v. 10. En kristen har fått denne Ånd, og han gir oss noe av det han vet om Gud. Men vi tåler nok ikke å kjenne alt.

Han går et stykke lenger her og sier i v. 13f om sin forkynnelse: Han taler ”ikke med ord som menneskelig visdom har lært oss, men med ord vi har lært av Ånden. Vi tolker åndelige ting med åndelige ord.” Det er en underlig tanke, som alle vi forkynnere skulle grunne litt på. Og det vil nok føre oss dypere ned på kne med bønn om nettopp denne åpenbaringens Ånd.

2) Predikanten kommer til kort.

Mange av oss har kjent på det. Det kan være i sjelesorg der noen er i nød. Vi blir så fattige på ord og hjelp. Og det kan være på talerstolen eller i studerkammeret. Da har vi kanskje tenkt mange ganger: Hvordan skal jeg si dette, kan jeg klare å si noe som er til hjelp for folk?

Da gjelder bl. a. denne regelen: Vi kan aldri hjelpe andre lenger enn vi er kommet selv. Vi må ha opplevd budskapet. Det må være mitt og jeg skal vise andre kjernen i det. Ellers blir det bare tørr teori og død kunnskap. Paulus sier f. eks. slik i Rom. 15, 18: ”For jeg vil ikke våge å tale om noe annet enn det som Kristus har utført gjennom meg for å føre hedningene til lydighet, ved ord og gjerning.”  Her gjelder det i særlig grad misjonen og arbeidet i Guds rike. Men forkynnelsen er en del av dette.

Det er nok en av grunnene til at Paulus ber de kristne om forbønn nettopp om forkynnelsen: ”Og be også for meg, at det må bli gitt meg ord når jeg åpner minn munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets hemmelighet” (Ef. 6, 19). I mangt et predikantrom har denne bønnen steget opp til Gud. Fattigdommen og nøden drev oss til det.

3) Tilhørerne.

Som vi alt har sagt, kan vi som tilhørere stenge for forkynnelsen og forståelsen av evangeliet. Og det kan skje på ulike måter. Hebreerne som fikk dette brevet var sløve til å høre. Og vi kan noen ganger merke at våre tanker flykter fra forkynnelsen og møtet og blir opptatt med mange andre ting. Noen har til og med en viss motstand mot vokster og større kunnskap. De sier at de har alt de behøver – de er frelste, og det er nok.

Gud ville nok gjerne gi oss noe mer innsyn i de åndelige ting. La oss be om det. 

55) Hebr. 5, 9.

Evig frelse.

Hebr. 5, 9.

En evig frelse.

Dette uttrykket viser oss en siden ved kristenlivet som vi ikke skal glemme. Vår frelse er ikke bare nåtid, den gjelder ikke bare her i livet. Vårt kristenliv og kristendom skal vare i all evighet! Den blir nok ikke lik den frelse vi kjenner her i tiden i alle måter. Men i sin grunnvoll er den samme sak. – la oss se på noe av dette:

1. Frelsen var bestemt i evigheten.

Syndefallet kom ikke overraskende på Gud. Han sa aldri da det skjedde: Dette hadde jeg ikke regnet med. Jo, han hadde regnet med syndefallet og synden i all dens gru her i verden. Gud er allmektig på alle måter, og derfor kjenner han alle ting.

Han tok konsekvensen av sin allvitenhet: Han la en plan for menneskene og ordnet en frelsesplan for oss. Den skulle være knyttet til hans Sønn, siden ingen andre kunne utføre den. Det gir oss en stor trygghet. Han visste hva han gjorde da han skapte og da han lovte oss en utgang fra synden.

Ef. 1, 4f sier noe om at denne plan var fra evighet av: ”For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn. I kjærlighet har han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin viljes frie råd.”

Før verdens grunnvoll ble lagt – det må bety før skapelsen. Det må også ordet ”forut” bety. Guds frelsesplan var fullstendig før jorden og menneskene og universet var til. Han tenkte på alt som måtte til, fordi han også så syndefallet og alle våre personlige fall.

Ordene om frelse peker tilbake på løftet i Edens hage, i 1. Mos. 3, 15: ”Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.” Her er Messias’ kamp og seier og Satans nederlag forkynt.

2. Frelsen var ferdig fra evighet.

Gud visste hvordan det skulle gå. Han hadde planen ferdig. Men selve frelsesverket var også i prinsippet ferdig og klart. Det kunne ikke gå galt når Gud satt ved roret. Men det måtte skje slik det gjorde for menneskenes skyld. Vi forstår så lite. Derfor må vi se det og lære det stykke for stykke.

Jesu komme var ferdig – ingen andre kunne bli sendt til jord i en slik tjeneste. Og han var Guds Sønn. Når Gud sendte ham, ville det skje. Det samme gjaldt Golgata og frelsen på korset. Det kunne ikke gå galt. I Guds plan var frelsen ferdig. Slik var det også med oppstandelsen. Peters tale pinsedag sier også det: Det var umulig for døden å holde ham fast, Apg. 2, 24. Når Gud har bestemt noe og gjør, så vil det skje uansett hva mennesker og djevler sier. De kan forpurre det en stund, men også det visste Gud om.

3. Frelsen er for de lydige.

”For alle dem som er lydige mot ham,” står det i tekstordet. Lydighet betyr ikke her lydig mot loven og alle Guds forskrifter f. eks. i Moseloven. Det er ikke slik vi får rett til å bli Guds barn. Ingen blir rettferdig for Gud ved lovgjerninger. Det slår Guds ord fast mange ganger. Det skjer bare ved tro på Jesus. Rom. 3, 28. Gal. 2, 16-17.

Johannes sier det på en annen måte: Alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. Joh. 1, 12. Å ta imot Jesus er å tro på ham. Og Jesu egne ord er klare: Den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut. Joh. 6, 37. Og en sanger sier det slik: ”Din del er å tro, det å takke, og Frelseren kaller deg sin.”

4. Frelsen er evig.

Vår frelse er fra evighet og er gyldig her i livet. Men den varer også inn i den evige himmel. Ingen andre enn de som er frelst av nåde ved tro får plass der. Og vi kommer dit og får være der i alle evigheter nettopp på grunn av det Guds har gjort i Kristus og som vi får del i ved tro på ham. Da er det nåde alene.

Derfor kan den med rette kalles en ”evig frelse” som det står i vår tekst. Jesus ble opphav til evig frelse. Vi får glede oss i den her og nå, men skal erfare og glede oss over det i Guds himmel også.

Her tenker vi også på ”Guds bevarende nåde”, som de talte om i gamle dager. Han som begynte den gode gjerning i oss, er mektig til å fullføre den uansett hvor lenge vårt liv varer. Fil. 1, 6. Det er om og til oss troende Jesus gir denne forsikring: ”Og jeg gir dem evig liv, de skal aldri i evighet går fortapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd. Min far, som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive dem ut av min fars hånd.” Joh. 10, 28f.

Så går vi videre på himmelveien med denne trygghet.

54)1. Kor. 15, 4-21.

Jesu oppstandelse.

1. Kor. 15, 4-21.


Alle evangelier omtaler Jesu oppstandelse. Det var så viktig for dem at ingen overså denne hendingen. Disiplene ble overrasket da det hendte, det ser ut som om de hadde glemt det Jesus hadde sagt. Og slik er det nok med oss alle: Vi glemmer så lett, og ofte skjer det med ganske vesentlige ting. Kan det være at vi er så opptatt av andre saker her i livet?

Men så fikk de se det: Det slaktede lam fra Golgata levde! Han hadde vært i fortapelsen – men hadde seiret over alt og alle.

La oss se på noen lynglimt av oppstandelsens store under:

1. Oppstandelsen er et faktum.

Den har skjedd. Det er ikke drøm og fantasi og mennesketanker. Det er historie. I Luk 24, 6 får kvinnene høre: Han er ikke her (i graven). Og Paulus skriver i ”vårt” kapittel v. 4: Han ble reist opp på den tredje dag. Og det skjedde etter Skriftene, sier han. Gud hadde bestemt det slik, og dermed skjedde det.

Oppstandelsen er like historisk som 17. mai 1814, 7. juni 1905 og 9. april 1940. Det har skjedd – og dermed får det betydning for hele verden og alle mennesker.

2. Den er godt bevitna.

Det ser vi ikke minst her i 1. Kor. 15. Der går Paulus til angrep på vranglæren i Korint der folk mente at det ikke var noen oppstandelse. Dette livet var alt og det gjaldt først og fremst å leve her og nå.

Nei, sier Paulus. Vi har mange vinter om at Jesus oppstod fra graven. Fra v. 5 tar han fram noen slike vitner, som Kefas (Peter) og alle de tolv apostlene fikk møte ham. I v. 6 vil han vise fram en stor skare: mer enn fem hundre brødre (kristne) på en gang. Det må ha vært et underlig møte der så mange mennesker fikk den samme opplevelse. Og så legger han til: Av dem lever de fleste ennå! Det er over 20 år etter Jesu død. De har hatt god tid til å tenke over det som skjedde. Og fremdeles var de fleste i live. Det er som om han vil si: Bare gå og spør dem! De kan gi pålitelig beskjed.

Og Paulus var selv et vitne – den siste som hadde sett Jesus etter oppstandelsen utenfor Damaskus, v. 8. Men han anser seg ikke for en god kristne, han er uverdig og den ringeste. Derfor viser han folket til andre og bedre vitner. Få andre historiske hendinger er så godt bevitnet som nettopp oppstandelsen. Og et vitnesbyrd er viktig. Det er egentlig uimotsigelig. For et vitne kan si med full tyngde: Jeg var der, jeg har sett det. Jeg vet det er sant!

På bakgrunn av oppstandelsen kan vi være frimodige vitner. Vi står i den samme rekkefølge, for vi har også møtt ham og vet at han er vår frelser. ”Jeg vet på hvem jeg tro,” sier Paulus. 2. Tim. 1, 12. Det er også vår erfaring.

3. Oppstandelsen betyr alt for oss.

Fra v. 13 taler han sterkt om hvor viktig Jesu oppstandelse er. Der begynner han med ordet ”dersom” som antyder årsak og virkning. Og det er oppstandelsen det dreier seg om.

Paulus argumenterer slik:

Hvis Jesus Kristus ikke stod opp og fremdeles er i graven, vil det få flere utenkte konsekvenser. I hovedsak betyr det at alt er forgjeves i kristendommen. Forkynnelsen av evangeliet er til ingen nytte, forsoningen har ikke skjedd, vår tro er en selvlaget innbilning. Vårt arbeid for Gud i ytre-og indre misjon er da forgjeves. Sosialarbeidet står selvfølgelig igjen, men ikke hovedsaken som er sjelers frelse.

Da er vi ennå i våre synder, og vi er de ynkverdigste av alle mennesker. Grunnen er enkel: Vi har forkynt noe som ikke er sant, og vi tror selv på en falsk frelser. Vi ville da være verre enn verdslige mennesker og humanister: De lever jo som om det ikke er noen Gud, og det er i overensstemmelse med det de lærer.

Etter mange vers med slike tanker, kommer han med seiersropet uten å blunke: Nå har Kristus stått opp! Han er ikke lenger i graven, og da faller alle de mulige konsekvensene av hans død. Dette seierstegnet er vårt svar til verden. Det skjedde noe påskedag som snudde opp ned på alle mennesketanker om død og frelse.

Vi har en frelser – han lever og kan og vil hjelpe oss. Halmrasts sang får en dyp mening: Jeg levende så ham i hagen, og aldri så skjønn jeg ham så. Det må vi aldri glemme.

4. Oppstandelsen er beviset.

Påskedag ble det klart for alle at Jesus ikke bare var et menneske. Nasareeren var også Gud. I Rom. 1, 4 bruker Paulus et sterkt ord for dette: Jesus er ”godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde”. Det er en korrekt oversettelse, som Norsk Bibel har. Flere norske ord er brukt for å vise dette: Godkjent å være, kunngjort, erklært, bevist eller ”stadfestet” som i BGO. I en svensk oversettelse fra 1883 heter det: Det ble kraftig forklart. Men det må være en uheldig oversettelse som NO-78 har: innsatt som Guds Sønn. Det kan gi et inntrykk av at det nå han ble Guds Sønn. Folk med liten bibelkunnskap kan lett tenke slik. Men Jesus var alltid Guds Sønn, han var det fra evighet av. Det var jo derfor han kunne komme som vår frelser.

Men påskedag fikk verden vite det. Djevelen var ikke lenger i tvil. Han prøvde flere ganger å lure Jesus, f. eks. ved fristelsen. Men nå så han: Jesus lever virkelig, han er en mye farligere fiende enn han hadde tenkt før.

Alle i vårt land og i hele verden må få vite det. Nå har han all makt i himmel og på jord. Den makt mennesker har, både i vanlig forstand og politikere og leder og teologer, det er bare en tagen makt og en makt de har fått til låns i en begrenset tid. Det burde vi tenke mer på. For in gen kan motstå Jesus nå i lengden.

Han er slik i dag også. Men han viser det ikke alltid. Det er uttrykk for den himmelske visdom. Den går ut på at vi skal tro og ikke se.

I Apg. 3, 15 står et viktig ord: ”Livets høvding drepte dere – han som Gud reiste opp fra de døde.” Gud grep altså inn påskedag. Han gjorde et mektig under ved å bryte dødens bånd og lenker.

5. De første kristnes forkynnelse.

Ettersom oppstandelsen betyr så mye – og de første kristne så det mye klarere enn mange gjør i dag – derfor forkynte de også oppstandelsen. De talte mye om den. Og de hadde visshet om at dette var sant. De brukte ikke ord som hvis, dersom, kanskje. Nei, de sa. Slik er det. En slik visshet gir en veldig kraft i forkynnelsen. Usikkerheten gjør folk vaklende.

I Apg. 2, 24 taler Peter om at Gud reiste Jesus opp, ”idet han løste dødens veer. For det var umulig for døden å holde ham fast”. Grunnen var ganske enkelt at Jesus var Gud. Derfor måtte oppstandelsen skje.

Og i Apg. 4, 33 står det: ”Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om Herren Jesu oppstandelse…” De forkynte ikke en Jesus som bare døde. Det gjorde de også med rette, for der skjedde forsoningen. Men forkynnelsen var om påskedag. Det var beviset og seierstegnet på at frelsen var ferdig og gyldig for alle. Tanken på Jesu allmakt og guddom bar dem fram. Det var noe nytt i verden. Slikt hadde aldri hendt før.

Men nå er Kristus stått opp – for oss også.

Gud skjuler ofte sin makt nå. Noen ganger spør vi om nettopp det: Hvorfor kom han ikke i makt og ordnet opp. Grunnen til slike tanker er egentlig vantro. Når vi kjenner Guds makt og plan, kan vi rolig overlate framtida til han.

Men ved Jesu gjenkomst vil alle mennesker få se det tydelig: Han er Herren over død og grav og alt levende. Åp. 1,7 sier: Alle slekter skal se ham – også de som har gjennomstunget ham. Det betyr ikke bare soldatene på Golgata. Det gjelder alle verdslige mennesker som lever i motsetning til Guds ord og vilje. Det er spyd i Jesu side.



I Mark. 16, 4 møter vi kvinner ved graven. De hadde mange tunge tanker om dette. Hvem skal velte bort steinen for oss? Da står det: Da de så opp, fikk de se at steinen var rullet bort. Se ikke på vanskelighetene og det umulige. Se opp – på Jesus. Da oppdager du løsningen.

6. Vår oppstandelse.

Jesu oppstandelse viser også at vi skal oppstå en dag. Der er noe i vente for oss som tror – og noe helt annet for de som ikke vil tro. I kapitlet vi taler ut fra nå, står det slik: Ettersom døden kom ved et menneske, så er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus. 1. Kor. 15, 21f. Alle hedninger og alle verdslige, vantro mennesker skal en dag stå og møte Gud. Det blir en tung og uhyggelig framtid. Også vi som tror på Jesus, skal stå opp en dag. Men det blir en helt annen framtid. Peter skriver om det slik: Han har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse. 1. Pet. 1, 3. Det er himmelen og herligheten og evigheten sammen med Gud og hans elskede barn. Derfor kan Paulus skrive slik i sitt aller første brev: Vi skal ikke sørge slik som de andre som ikke har håp. 1. Tes. 4, 13.

Du som tror på Jesus har håp. Et stort håp om himmelen. La oss ta vare på det.

Amen.

53) Hebr. 4, 15-16.

Nåde til hjelp.
Hebr. 4, 15-16.


Her er også store åndelige sannheter. Ja, det taler om vår rett som kristne. Gud har gitt oss alt vi behøver. I disse versene er noe godt gjemt, som kanskje ikke alle forstår.



1. Til Nådens trone.

I v. 16 leser vi at kan komme fram for nådens trone. Der blir vi ikke behandlet etter fortjeneste. For der møter vi en stor yppersteprest, v. 14. Det er Jesus. Og dit kan vi komme med frimodighet. Og det gjør vi ikke på grunn av noe i oss selv.



Vår frimodighet for Gud er bare på grunn av Jesu blod, kap. 10, 19. Da Jesus døde på korset langfredag, tok han bort alt det vi hadde gjort her i verden. Synden og skylden er fjernet av Guds Sønn da han døde. Også vår skam tok han bort. Når vi tror på ham, er vi rene og fullkomne i Guds øyne. Det er derfor vi kan komme med frimodighet.



Og dertil er det altså en Nådens trone vi kommer til. Det betyr at alt der er gratis, og det er uten vår egen fortjeneste. Nåde betyr at vi ikke har og ikke kan gjøre noe som helst for å oppnå noe annet. Det blir gitt av bare velvilje og godhet fra en annen. En dødsdømt person (i gamle dager her og nå i noen andre land) kan søke om benådning. Hvis han blir frikjent, er det ikke på grunn av noe han har gjort selv. Det skjer bare om kongen eller andre øverste ledere vil det og dermed innvilger det.



Slik står vår sak hos Gud.



Derfor er Jesus prøvd i alt i likhet med oss – og bestod prøven. Da kjenner han våre behov og vet at vi både er uverdige og ikke kan frelse oss selv og heller ikke leve som en kristen i egen kraft. Og det betyr at han visste alt om oss før vi var født og før vi begynte å synde. Han levde derimot syndefritt og gir oss sitt eget liv så vel som sin død og oppstandelse.



2. Hva vi får ved Nådens trone.

Vi er ikke tomhendt når vi har vært hos Jesus. Vi får noe. Og vi blir faktisk værende ved Nådens trone resten av livet. Det er der vi hører til. Vi nevner nå bare et par ting av det vi får der.



a) Vi får miskunn.

Miskunn er en sann medlidenhet. Det er noe mer og annerledes enn an noen synes synd på oss. Medlidenheten er at han lir med oss, går inn i vår situasjon og tar seg av oss slik som vi behøver det.



Det gjelder vår synd, våre fall og alle skrøpeligheter. I Mat. 9, 36 står det om at Jesus så folket, og da ”fikk han inderlig medynk med dem”. Denne Jesus møter vi også ved denne trone. Og Johannes skriver: ”Hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige.” 1. Joh. 2, 1. Det er vår trøst. Jesus taler vår sak hos Gud og sier: Jeg døde nettopp for ham og henne, derfor har jeg ansvaret for dem nå.



Det er det første og viktigste vi behøver her i verden. Vi må renses fra vår synd, få tilgivelse og et nytt liv med Jesus.



b) Vi finner hjelp.

Det er også en nåde. Vi finner nåde til hjelp i rette tid.



Vi finner det. Men ikke om vi søker på feil sted. Du finner ingen hjelp mot synd og skrøpelighet om du ser inn i ditt eget hjerte. For der ser du bare synd og skrøpelighet. Det er der det ligger alt sammen. Skatten ligger gjemt et helt annet sted – i Jesu hjerte. Derfor er det han vi må gå til og søke hjelp hos. Da vil du helt sikkert finne det, for det har han lovet i sitt ord.



Nåde til hjelp, står det. I første rekke er det hjelp med synden. Den er alltid et problem. Her gir han oss syndenes forlatelse. Men og så i kampen mot synden, til seier over synd har han hjelp å gi. Vi blir ikke syndefri her i verden. Men det er en del ytre synder som en kristen ikke kan gjøre og som han vet er galt ifølge Guds ord. Han gir visdom til å leve rett og kraft til seier. Troen på Jesu seier for oss er en mektig kraft i kristenlivet.



I rette tid, sier forfatteren. Hjelp når vi behøver den. Det er et mektig løfte fra Gud i hans ord. Men strekker seg lenger enn til oss selv og vårt kristenliv. Vi trenger også hjelp til å vitne, til å tjene Gud – og når vår siste dag kommer: hjelp til å dø. For alt gjelder løftet: Vi kan få miskunne til det. Guds nåde rekker like til det siste sekund på jorden. Og i evigheten skal vi lovprise ham for det.

Amen.

52) Hebr. 4, 12.

Guds ord.

Hebr. 4, 12.

Guds ord blir sammenliknet med flere ting i Bibelen. Her er det likt et sverd. Og det minner oss om krig og kamp og strid. Hvem skal seire? Når Bibelen blir sammenliknet med et sverd, er det åndskampen i verden som kommer i fokus. Da må vi hat et sterkere våpen enn den menneskelige tanke og fornuft. Det strekker ikke til.

Jo nærmere vi kommer den siste tid og bl. a. Antikrists rike med ens åndskamp, til mer tilspisser denne striden seg. Og den blir hardere med årene. For Antikrist vil virke inn på alle områder i menneskelivet og verden. Til slutt vil han erobre selve kirken og ta mange tuil fange, åndelig talt.

Der menigheter og Guds folk ikke er bibeltro, vil Anti-Krists ånd lettere komme til og få makt. I vår tid begynner denne påvrikningen allerede i skoletiden. De bøkene som brukes, og skal brukes, er fulle av bibelkritikk og dermed anklager mot sann kristendom. Derfor må vi være på vakt på alle områder.

Verden krever stadig bevis, for alt skal være vitenskapelig. Mange vil ikke tro før de ser håndfaste bevis. Men i Guds rike er det annerledes. Og vi kan ikke gjøre noe med det. For Gud har ordnet det slik at her gjelder troen og ikke fornuften. I en rettssak og før dommen får den anklagede ordet. Hva kan vi svare i en så alvorlig stund? Har vi noe annet enn det Gud selv har sagt? Personlig kan jeg bare si: Jeg tror fordi det står skrevet. Og hva sier Guds ord om seg selv – andre har jo ingen myndighet til det.

1. Guds ord er levende.

Guds ord er det samme i dag som før. Til alle tider har det vært likt og like viktig og gyldig for menneskene. Ikke alle ser dette og misser dermed både velsignelse og hjelp i livet. For, ”den Gud som var på Mose tid er likedan i dag.”

a) Bibelen er dermed uforanderlig. Den er ikke ”tidsbestemt” slik mange vil ha det til. Det kan nok være enkelte ting som var skrevet for en bestemt folkegruppe og tid, f. eks. i den gamle pakt. Men generelt sett er Bibelen uforanderlig.  1. Pet. 1, 23-25 sier noe om det. Her taler han først om gress som visner og faller av. Det blir til intet. ”Men Herrens ord blir til evig tid,” sier han. Da har den evig gyldighet og forplikter alle mennesker.

Jesus sa det samme. I Bergprekenen slår han det fast: ”Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå, før det er skjedd alt sammen.” Mat. 5, 18. Derfor skal vi være forsiktige med å forandre noe i Bibelen, slik man kan gjøre ved å tolke alvoret bort f. eks.

Og Bibelen blir avsluttet med å si det så sterkt som det går an: ”Dersom noen legger noe til dette, da skal Gud legge på ham de plager som det er skrevet om i denne boken. Og dersom noen tar noe bort fra ordene i denne profetiske bok, da skal Gud ta bort hans del fra livets tre og fra den hellige by, som det er skrevet om i denne bok.” Åp. 22, 18-19.

Det uforanderlige skal vi ikke forsøke å forandre.

b) Bibelen er livgivende. Slik Jesus med et ord kunne reise opp døde mennesker, kan ord fra Bibelen gi åndelig liv til åndelige døde. Alle mennesker er åndelig døde av natur. Ef. 2, 1f. Verken våre egne gjerninger, gudsdyrkelse eller de største offer kan frelse et menneske. Det er lovens gjerninger som ikke har kraft i seg.

Vi som er blitt frelst av nåde, har opplevd litt av det: Da alt så forgjeves ut og vi ga opp alle forsøk på å bli frelst og få fred i sjelen, hørte eller leste vi et ord fra Guds bok. Det hadde evne i seg til å løse oss fra synden og dommen. Ved troen på Jesus fikk vi sjelefred. Håpet ble tent i vårt hjerte: Himmeldøren er åpen, og jeg skal få være med inn der. ”For ordet forkynner at mine synder kommer han aldri mer i hu.”

Kol. 2, 13 sier det klart: ”Også dere var døde ved deres overtredelser og uomskårne kjød. Men Gud gjorde dere levende sammen med Kristus, idet han tilga oss alle våre overtredelser.” Grunnlaget for frelsen er Jesus og hans død på korset, som v. 14 taler videre om. Så er det ikke jeg som skal gjøre det. Frelsesverket er allerede ferdig. Vi kan få tro og ta imot alt dette.

2. Bibelen er kraftig.

Det er ikke kraftig i den betydning at alt det Bibelen taler om skjer automatisk. Da ville hele verden vært frelst. For Gud vil det. På en måte er Bibelen som mat: vi får bare nytte av det som vi tar til oss. Derfor er det så viktig å lese mye i Bibelen. Da ser du stadig nye ting som du får lov å tro. Det blir din eiendom.

Men vi kan si noe om kraften i Guds ord:

a) Gud står bak ordet – det er hans ord. Og det sier oss at vi har med Gud å gjøre i vårt liv. Guds ord har dermed Guds egen kraft i seg. Og den viste han første gang ved selve skapelsen. Et ord fra ham var nok til å skape alt. Og dette ordet har samme gyldighet og kraft i seg i vår tid.

b) Guds ord kan løse syndere fra synden og selveste dommedag. Frelse er frelse fra synd, det er den store hindringen og skilleveggen mellom oss og Gud. Bibelen forteller at det var en som tok vår dommedag på seg. Videre sier Guds ord: ”Den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut.” Joh. 6, 37. Og i Jes. 1, 18 kommer innbydelsen: La oss gå i rette med hverandre – for å ta et oppgjør med vår synd. Da må vi kalle synden for synd og ikke unnskylde den. Gud må få rett og vi innse at vi er skyldige. Jesus sa også: Sannheten skal frigjøre dere. Joh. 8, 32. Guds ord om Jesus kan frigjøre deg uansett hvor skyldig du er når du slipper ham til. Han har kraft til det.

c) Gud kan bevare oss i troen på Jesus, det sier Ordet. Han tilgir og hjelper oss hele livet så sant vi er av sannheten. Og Guds ord veieleder oss og gir oss råd om hverdagslivet vårt og tjenesten vår her i verden. Joh. 10, 28-29.

3. Bibelen er skarp.

Den er skarpere enn noe tveegget sverd, står det. Det taler om to vesentlige ting ved Guds ord. Jfr. Hos. 6, 1.

a) Først dømmer den oss og avslører vårt indre liv. Den viser oss synda i alle former og avkler oss vår egen rettferdighet. Den godtar ingen bortforklaringer eller unnskyldninger. Og den er så skarp at den sier rett ut: Du skal dø i synden, du går evig fortapt om du ikke omvender deg. Bibelen sier mye av utgangen av livet. Dens budskap er ikke slik mange mennesker mener og tenker den er. Den er ikke lys og noe vakkert og sommerlandet, som man taler om nå. Den sier at vi skal gjøre regnskap for våre liv for den Allmektige Guds åsyn. På dommens dag skal alle mennesker møte fram, døde og levende. Se her Åp. 20, 12-15.

b) Dernest frigjør den fra synden. Den er så skarp at Bibelen viser oss dette: Gud kan og vil løse alle syndere fra all skyld og skam om de kommer til ham. Det var jo Jesu gjerning, slik vi ser det i Luk. 4, 18 og i profetien i Jes. 61. Og Johanne skriver om dette slik: ”Til dette er Guds Sønn åpenbart at han skulle gjøre ende på djevelens gjerninger.” 1. Joh. 3, 8.

Det betyr at den største synder kan bli frelst. Det er ingen begrensninger til det. Jesus kan løse deg fra de styggeste og verste synder som kan nevnes. Kjeltringer av alle slag kan komme til Jesus, og de blir mottatt på samme måte som konger og storfolk. Gud gjør ikke skille på folk. Av bare nåde gir han oss hele frelsen og ikler oss Guds rettferdighet som er fullkommen.

Har Guds ord blitt din eiendom slik? La Gud vise deg alt det onde og så forkynne deg alt det gode. Frelsen er din. Du får den gratis.

Amen.