63) Hele Hebreerbrevet.

Hebreer-brevet alt.

Kap. 1.

1) Hebr 1, 1-2.

I. Gud har talt.

Gud har talt før og han gjør det fremdeles. Han vil oss noe.
Jesus er ordet, Joh. 1, 1, dvs. han er Guds budskap til oss.
Gud er opphavet både for jøder og hedninger og kristne. Hvordan taler Gud og hvilke midler bruker han for å nå oss?

1. Gud taler ved profetene.
Gud har ofte brukt mennesker som redskap og talt til folket på den måten. Det ser vi gjennom hele Bibelen, og han har talt både til jøder og hedninger på den måten. Alle er skapt av Gud og alle har falt i synd.

Det Gamle Testamentet (GT) har mange profetier om Jesus som Messias. Han har talt om frelse og dom og framtiden. Vi kan lære mye av å studere disse profetiene. Her må vi begrense oss til noen få – se ellers i bloggen Bibelkurs, der mange profetier er omtalt.

a) Det første løftet – 1. Mos. 3, 15.
Dette kom straks etter syndefallet, da mennesket ble jaget ut av Edens hage og dermed bort fra Gud. Straks gir Gud dem et håp om en annen framtid. Gud sa da til slangen (djevelen): ”Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.”

Det skal bli et fiendskap mellom det vonde og det gode. Kvinnens ætt er den kommende Messias, Jesus fra Nasaret. Og djevelen skal klare å knuse hans hæl – det er ikke livstruende og farlig. Men Messias skal knuse djevelens hode – det er livsfarlig og betyr en endelig seier om djevelen.

Adam visse nå at det ville komme en ny tid. Men vi vet ikke hvor mye han forstod av dette. Men dette verset står som en startstrek for resten av GT og en grunnvoll for de mange andre profetiene om frelsen.

b) Abrahams offer – 1. Mos. 22.
Gud hadde sett Abraham på prøve flere ganger. Men nå kom den største prøven, i kap. 22. Da ble han bedt om å ofre sin egen sønn. Ville han være lydig mot Gud? Da de nærmet seg offerstedet på Moria berg, spurte gutten: Hvor er lammet? Han visste de måtte ha et offerdyr, men det var ikke med på reisen.

Da var Abraham profet og sa: Gud vil finne dyret. Og det gjorde han. Da Gud så at Abraham var fullstendig lydig og undergitt Herren, fikk Abraham se offerdyret som var like ved. Isak gikk fri og kunne stå ved siden av å se at stedfortrederen hans døde for ham.

Det var også en Guds tale til oss om Jesus som vår stedfortreder på korset. Han ville fortelle oss: Slik vil Gud frelse oss. Den som tror, blir berget fra dommen.

c) Evangelisten i GT.
Jesaja er den fornemste forkynneren av evangeliet i GT. Han forteller oss mange sider ved Jesus som også gikk i oppfyllelse. Og ved Jesaja taler Gud til oss om det samme. Det må være uendelig mange mennesker som har lest seg glad og frelst og fri i denne boka. Her nevner vi bar et par steder.

I kap. 7 skriver han at en jomfru skal føde en sønn som får navnet Immanuel – Gud er med oss. Et navn i Bibelen er en beskrivelse av hvordan vedkommende er. Jesus fikk navnet sitt fordi han var en frelser. Og Jesus betyr Herren frelser. Mat. 1, 21. Jomfrufødselen viser at det var et under og en guddommelig inngripen da Jesus kom. Og i Jes. 9, 6 ser vi at et av hans navn nettopp var under. Han gjorde mange under, men var samtidig selv et under.

Den største profetien her er nok kap. 53. Her tales tydelig om en lidende tjener, en som bar straff og dom for andre, v. 5f. Den dagen Jesaja skrev dette, må han ha sett like inn til Golgata da Jesus led for alle våre synder.

Der taler Gud sterkt til oss også nå. Hører du røsten?

2. Gud taler på mange måter i GT.
Han talte ord ved profetene. Men han kan også tale på andre måter til folket. Han taler ved forbilder og i historien, ikke minst ved dom og straff som han lot gå over Israel. Her kan vi bare nevne litt.

a) Ofringene.
Hver dag morgen og kveld og på de store høytidene og andre ganger ofret jødene til Gud. Det var både blodige og ublodige offer med ulik betydning. Her tenker vi helst på de blodige offer. De er tydelige bilder på frelsen: Et uskyldig dyr blir drept og lagt på alteret – som en stedfortreder for menneskene. Det kunne være et lam, en okse, geiter, kalver eller duer. De forskjellige ofringene hadde ulike navn: Det var brennoffer, matoffer, syndoffer, fredsoffer og skyldoffer.

De blodige offer talte om vår stedfortreder der den skyldige går fri! Det er frelsesmåten i Bibelen. Og Gud taler ved ofrene til oss om det.

b) Tabernaklet.
Både tabernaklet (teltet) og det senere templet har forbilder som taler og Kristus og frelsen. Vi skal bare se på noen få her.

Forhenget var mellom det ytre eller hellige rom og det aller helligste der Gud åpenbarte seg. Veien inn dit var stengt. Bare øvstepresten kunne gå inn der en gang om året – på den store forsoningsdagen. Og da måtte han gå inn med offerblod. Det la han på nådestolen, som var lokket over arken. Hvert år måtte han ofre for folkets synder. Jødene som stod utenfor, visste at der og da ble deres synd sonet.

Hebreerbrevet sier at Jesus gikk inn der og fullførte frelsen en gang for alle. Og da døde på korset, revnet forhenget i to – fra øverst til nederst. Da var veien åpen for alle, også for hedninger. –Tabernaklet er en tydelig tale om offeret for våre synder da Jesus døde.

c) Fristedene.
Gud fastsatte 6 byer i landet som skulle være fristeder. En som var blitt morder uforvarende hadde anledning til å løpe dit. Da var han fri og trygg til øvstepresten døde. Dette er nevnt i Josva 20, og i både 2., 4. og 5. Mosebok. Dette taler til deg og meg som er skyldige i synder. Mange er på rømmen på grunn av det. Men hos Jesus er det frihet og trygghet for den som kommer. Jesus er ditt fristed, det er Guds tale nå.

d) Dom.
Gud talte også i GT ved å dømme syndere og hele folket som var ulydig mot Herren. Et tydelig eksempel er fangenskapet i Babel. Folket ble deportert dit for 70 år på grunn av sin synd. Og da de 70 år var til ende, fikk folket komme tilbake til sitt land.

Gud kan ennå dømme og straffe enkeltpersoner og et helt folk for deres udugelighet. Men den som lever i synd og ikke vil omvende seg, blir ikke dømt til 70 års fangenskap. Han blir nå dømt til evig fortapelse. Og ingen kommer tilbake derfra. Døren er stengt for evig. Det er en alvorlig tale av Gud til oss nå.

3. Gud har talt ved Sønnen, v. 2.
De siste dager er evangeliets tid, fra Jesu første komme til hans gjenkomst. Jesus er Ordet og Guds budskap til alle mennesker.

-----
2) Hebr.1,1 nynorsk.
Korleis Gud har talt i GT. Gud ville tala til sitt folk i GT, få kontakt og hjelpa. Og han gjorde det ofte - mange gonger, han ga ikkje opp om Israel sa nei. Han gjorde det på ulike - mange måtar, og prøvde alle vegar for å nå oss.
Profetane var Guds reidskap i den gamle pakta.

I NT hende det ved Sonen, Jesus, for han skal frelsa skal frelsa sitt folk, Mat. 1, 21. Men også GT viser til Jesus, han er Messias, den salva som skal berga verda.

Det er mange profetiar, og løfter om hjelp. Dei var lys, fyrtårn i natta og vegskilt. Nokre profetord skal me ta fram – men det er mange fleire i Bibelen.

1. Protevangeliet.

Dette er den første profetien i Bibelen. 1.Mos 3,15. Verda var skapt god, i harmoni med Gud.
Men verda fall i synd: for ulydnad = synd.
All von var ute, mennesket var tapt for alltid.

- Løftet var at kvinna sin sæd skal knuse slangen sitt hovud.
Berre Kristus kan knusa satan og gi oss håp. Allereide i Eden blei korset forkynt som von. Og det er rart: barnet i krybba knuser Djevelen. Kol.2,15: Han avvæpna maktene - viste seg som sigerherre på korset. Det er kraftig tale.

1.Mos. 12 har ein ny lovnad: Abraham si velsigning. Gal. 3,8.16 viser at dette er Kristus. Og  1.Mos. 49,10 talar om Fredsfyrsten, den rette kongen (på hebr. Shilo).

2. David. profeterte om Kristus.
Her tek me fram fleire ord:

1) 2. Sam. 23,2-5. Han talar om ein herskar og ei evig pakt, som er ordna i alle deler. Ingen ting manglar. Frelsa er fullkomen.
2) Salme 2, 2 er sitert i Apg 4,26 om Jesus. De t har alltid vore motstand fra verda, men siger til sist..
v.7 er sitert i Heb.1,5 og 5,5: du er min son. Også her er det Messis, Jesus som stig fram.
3) Salme 40,7-9 talar direkte om Jesu liding som offer. Guds vilje var at Jesus skulle koma og døy. Heb.10,5 er om Jesus.
4) Salme 22 handlar om Jesus på korset. Kvifor har du forlete meg. Det siterer Jesus på Golgata. Så stor og tung var lidinga. Jesu far måtte forlata han då soninga skjedde.

3. Jesaja 53.

Det som står her, er som om det var skrive langfredag kveld. Joh. 12,41: Jesaja såg inn i framtida og skimta korset på Golgata.

4. Amos 9,11:

H. vil alltid byggja opp og reisa opp det nedbrotne. Jes. 42,3: det knekte røyr skal han ikkje knusa. = Guds omsorg.
Sit. av Jak. Apg. 15,15-16: dermed stemmer profetordet.

5. Sakaria 2, 14-15: Her står det at han vil bu hjå oss syndarar. v. 15 mange skal koma, det er misjon. Det var ikkje nok med Israel, allereide GT talar om misjon.
Lar me han tala til oss nå? Me finn det i Ordet.
Då velsignar han.

3)Hebr. 1, 2.

Gud har talt til menneskene også den nye pakt. I disse siste dager er et uttrykk som brukes om tiden fra Jesu første til hans annet komme. Det er med andre ord evangeliets tidsalder det er tale om. Da taler Gud til oss på en annen måte enn i den gamle pakt. En hovedtanke er at Guds rike ikke bare gjelder Israels folk, men alle nasjoner og mennesker. Også i GT er denne tanken framme, for alt er skapt av Gud. Jes. 66, 18. Men det var dunkelt for folket.

Guds ord gjelder også i dag, og det gjelder alle folk. Kap. 4, 12 sier at det er levende og kraftig og skarpt. Det trenger igjennom og dømmer hjertets tanker. Ingen slipper unna Guds ord. 2. Pet. 1, 19-21.

Muslimene kan ikke skjule seg bak Koranen. Guds ord avslører dem. De verdslige kan ikke si: Vi forstod det ikke, det var for vanskelig. Guds ord vil avkle alt slikt hykleri. Og de religiøse har ingen nytte av sine gjerninger om de synes aldri så gode. En ytre, menneskelig gudsdyrkelse er ikke nok. Det holder ikke i dommen.

Derfor taler Gud kraftig i NT ved Jesus, Guds Sønn. I Luk. 9, 11 leser vi: Jesus tok imot folket og talte til dem om Guds rike. Slik er det i den nye pakt. Jesus sier: De ord jeg har talt til dere, er ånd og er liv. Joh. 6, 63. Det skjer noe der Ordet lyder. Det skjer en skapelse, det blir liv.

Så kan vi spørre: Hvorledes taler Gud i den ved Sønnen?

1. Gud taler ved Jesu liv.

Han levde her på jord på en annen måte og ulikt alle andre mennesker. Det ser vi allerede julenatt. Da ble et barn født. Det var lite og så ubetydelig ut. Kunne det være en viktig tale?

Brorson sier i en salme: ”Hvi lot du ei utspenne en himmel til ditt telt?” Slik har mange tenkt ned gjennom tidene. Her skal vi lære at det ytre ikke er viktig, men hans gjerninger. For barnet var faktisk Gud. Livet hans viste det, og i døden og oppstandelsen ble det klart. ”Han er sannelig Guds Sønn,” sa en soldat ved korset.

2. Gud taler ved Jesu under.

Jesus gjorde mange under mens han var på jord, og han gjorde mange slags under. Han var ikke begrenset på noen måte. De var en demonstrasjon av hans makt på den tid, selv om han var menneske. Og han er like mektig i dag.

Jesu under skapte undring og oppstandelse. De forstod nok at her var mer enn et menneske. Men det er vanskelig å innrømme det i dens fulle bredde.

a) Det viste første at Jesus var allmektig. Han kunne stille stormen, han mettet 5000 mann med fem brød og to fisker, han helbredet syke av alle slag – og kunne til og med vekke opp døde. Men det skapte i første rekke undring og ikke tro.

Folk måtte se at det var noe guddommelig. I stedet for å bøye seg i tilbedelse og aksept, skapte underet etter hvert mye motstand. Noen ganger ser det ut til folk ikke vil tro det overnaturlig og mektige når det kommer fra Gud. Men de kan gjøre det om det kommer fra en vranglærer.

b) Det viste også at han var god. Jesus gjorde aldri noen skade. Der mennesker behøvde hjelp, var han villig til det. Han helbredet syke og gav mennesker mat. Det var en god tale til folket. Vet dere ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse, skrev Paulus (Rom. 2, 4).

3. Gud taler ved Jesu ord.

Jesus talte ofte og mye til folket da han var her på jorden. Og NT har bare et utdrag av hans forkynnelse. Ofte talte han i lignelser og om hemmeligheter, f. eks. i Mat. 13, Luk.8. og  Mark. 4.

Jesus både proklamerte Guds rike for folket og han forklarte noen ganger detaljer i sin forkynnelse. Det var ikke selvsagt at folk forstod poenget i det han sa. Han kunne anskueliggjøre budskapet, og noen ganger skjulte han det. Det var bare for hans disipler, og egentlig kunne ingen andre ”forstå” det heller. Men han ville ikke kaste perler for svin. Og for de som ikke ville ta imot ordet hans, ble det til forherding. Og da nytter ingen forklaring eller eksempelfortelling. For det er hjertet som må se sannheten i ordet, og det kan bare skje ved Ånden. Og den kommer til de lydige og mottakelige.

4. Gud taler direkte til folket ved Jesus.

Når han møtte folkeskarene, sa han at de skulle omvende seg, gå inn i Guds rike, søke Guds rike først og tro på Gud. Det har ingen ting med lovgjerninger å gjøre, men taler om det åpne og mottakelige sinn.

Det gikk ut et kall til folket om å bli hans etterfølgere. Det var om å gjøre at folket ble frelst. Og det er et personlig møte med Jesus for den enkelte.

Hvordan står det til med oss? Har kristenfolket egentlig møtt Jesus til et personlig oppgjør med Gud? Det er ikke nok at vi får en kristen kultur og at folket skikker seg vel. Folk må bli frelst, gjenfødt og eie syndenes forlatelse. Det er det største og viktigste i denne verden.

5. Gud forkynner dom.

Jesus talte noen ganger om sin gjenkomst og de siste tider. Det skjedde særlig i den siste tiden før påske. Læren om dette kaller vi eskatologi. Det kommer en siste dag. Da er det ikke flere anledninger til å vende om og tro. Alle skal en dag gjøre regnskap for sitt liv. Gud vil prøve menneskene, også de som tror de er gode nok og har gjort så godt de kan.

Men bare de som er rede ved troen på Jesus, kommer inn i himmelen. Det må vi alltid har klart for oss. Og fordi Gud har talt ved Sønnen så klart og tydelig, er alle uten unnskyldning. – hvordan er det med deg? Vil du bestå for Guds domstol?

Det er ennå tid å komme. Bruk anledningen nå.

-

4) Hebr. 1, 2b.

Gud taler til oss i Bibelen nå. Bibelen er Guds sanne ord, også når vi ikke forstår det. Det er viktig for oss å holde fast ved det. Vår tanke vil ofte tvile. Djevelen og mennesker taler imot. Og djevelen bruker ofte mennesker til å rive ned tilliten til Bibelen.

Paulus taler tydelig om sitt syn i Apg. 24, 14: ”Men det vedgår jeg for deg, at etter den Veien som de kaller en sekt, tjener jeg våre fedres Gud slik at jeg tror alt det som er skrevet i loven og profetene.” Det er en sterk bekjennelse der Paulus står foran de høye herrer i Israel. Og egentlig skulle også de kunne sagt det samme. For han henviser dem til Skriften. Og dette betyr at Guds ord er like gyldig og sterkt som før, og det er like forpliktende for oss som det var for Paulus og alle jøder.

Vi skal merke oss at Bibelen taler om flere sterke ting for menneskene. Dette er internasjonalt, noe som gjelder alle land og folk til alle tider. Det betyr ikke noe om de har andre religioner: Som Guds skapninger er de underlagt og forpliktet på Guds tale, og de skal dømmes etter den på den ytterste dag.

Og vi kan gjerne spørre: Hva taler Bibelen om? Hva er det vesentligste? Hovedsaken kan gjerne konsentreres i to ord: synd og nåde. Vi ser det f. eks. i Rom. 5, 20: Der hvor synden ble stor, ble nåden enda større. La oss stanse for disse uttrykkene i dag:

1. Synd.

Synda er stor – på mange måter. Folk flest vet om det vonde og setter det i forbindelse med andre menneske og selve naturen. Og det skjer mye galt og ondt iblant oss. Vi ser det hver dag og ikke minst kommer det fram i media. Hele verdens ondskap møter vi der.

Men det er ikke poenget. Synd er noe mer og verre. Og det må folk høre i forkynnelsen, for det vet vi ikke av natur. Og hovedsaken er at vi skal gjøre regnskap for Gud. Gud har skapt oss og eier oss. Derfor har han krav på oss mennesker og har rett til å dømme oss. Men en slik forkynnelse er ikke lett å høre, og noen sier: Vi vil ikke høre om synd, det er for negativt. Men: Det er de syke som behøver lege, ikke de friske. Og da må vi forstå at vi er syke.

Synden handler i hovedsak om tre ting:

1. Arvesynd.

Her går vi tilbake til syndefallet i Edens hage, 1. Mos. 3. Adam var vår representant. Det han gjorde, fikk følger for alle mennesker og dermed hele slekten. Hvert eneste menneske er deretter født i og med synd. Vi fikk det i arv fra våre første foreldre, slik vi arver noe fra vår egen slekt uten at vi kan hjelpe for det.

David sier noe her: Jeg er født i synd og min mor har unnfanget meg i misgjerning. Salme 51. Det betyr ikke at Davids mor levde et spesielt syndig liv. Ingen ting i Bibelen antyder det. Han tenker derimot på fallets følger for oss alle. Det taler også Paulus om i Rom. 5, 12-18: Ens fall ble til fordømmelse for alle mennesker, sier han.

Vi ble altså født inn i verden på feil vei, eller med ryggen mot Gud som en misjonær sa. Og det betyr også at vårt hjerte og vår natur er ond og vendt bort fra Guds vilje. Vi vil aldri forstå kristendommens betydning og alvor om vi ikke ser og tar inn over oss syndefallet.

2. Gjerningssynd.

Våre egne gjerninger er også synd. Det gjelder ikke bare arven. Bibelen taler sterkt om at vi er syndere og gjør synd. Alle har syndet og mangler Guds herlighet, står det. Rom. 3, 23. Det skal vi ikke ta for lett på.

Her er store og små synder, åpenbare og skjulte synder. Men alt er brudd på Guds vilje og tanke med oss og med verden. Og Jakob sier at den som snubler i ett bud, er skyldig i alle. Jak. 2, 10. For Gud ser loven og livet og synden under ett. Og vi står i gjeld med hele vårt liv.

Å synde er å forakte Gud. Mennesket ser ofte på det ytre og det store. Mange vil forsvare småsynder og det som alle gjør. Da er det ikke lenger farlig. Slike tanker er ikke Guds tanker, men selvbedrag. Gud ser på hjertet, om vi følger ham i tanke og liv.

Noen ganger setter vi feil etikett på våre handlinger. Hvor farlig blir ikke en giftflaske om det står ”saft” på den. Mange er høflige utad og ser prektige ut blant andre mennesker. Men hjemme er de røvere og i sitt indre liv kan de tillate alle slags tanker. Det er ikke etter Guds vilje.

3. Unnlatelsessynd.

”Det var ei de ting du gjorde, men det du la ugjort ned…” Slik står det i et dikt. Synd handler ikke bare om alt det vi faktisk har gjort av galt. Men det er like mye om det vi burde ha gjort, men unnlot. Jak. 4, 17 taler om det. Det som vet å gjøre godt og ikke gjør det, han har synd av det. Jesus sa også noe om dette i Luk. 12, 47: Den tjener som kjente sin herres vilje og ikke stelte i stand eller gjorde etter hans vilje, skal få mange slag.

Her har vi noen såre minner. Vi kom for sent, kanskje av frykt eller fordi vi prioriterte andre ting enn det Gud minte oss om. Regnskapens dag kan bli tung for oss på denne måten.

Gud vil du skal se livet i hans lys. Da blir det mye grums i livet vårt: i tanker, ord og gjerninger, motiv og egoisme. Skulle vi står for Gud med alt dette, gikk vi alle fortapt. Da var det ikke redning for noen.

Men Guds tale til oss har et annet ord som vi også må forstå rett.

2. Nåde.

Ordet om nåde er totalt ukjent for menneskene, for det traler om frelsens rette vei. Noen tror de vet det, men de ser bare menneskenåde. Guds nåde er en hemmelighet. Og den kan ingen forstå uten ved Åndens åpenbaring. Gud må vise oss hva nåde er.

Det forutsetter at vi kjenner og erkjenner vår synd. Det betyr ikke at vi først må se dybden og hele fylden av synd, men vi må se synden som synd mot Gud. Gud vil vise oss våre personlige synder og ber oss om å innrømme og bekjenne dem.

Av natur ønsker vi å skjule og bortforklare og fortrenge synden. Men da ser du heller ikke nåden. I det lange løpe vil det føre til forherdelse og et lukket sinn for Gud. Mange prøver å unngå skyldfølelse, og det får de hjelp til av media i dag. De forsøker å finne en god grunn for at de har handlet nettopp slik de gjorde. Slik vil de frita seg selv for synden.

Trolig er det dette som ligger bak hos mange når de taler så sterkt om å ”tilgi seg selv”. Det finner du ikke i Bibelen.

Nei, der er bare en måte og ett svar på dette: Det er å bekjenne synden. Her skal vi være åpne og ærlige og si rett ut: Det er min feil. Det kan være smertelig og derfor vanskelig. Men det er bare da nåden virker. Og da kan du tro syndenes forlatelse, og det gir en god hjertefred.

Johannes sier det tydelig: Dersom vi bekjenner våre synder … 1. Joh. 1, 9. Da er du i lyset og alt er åpent for Gud. Og nåden er større enn synden så stor, som sangeren synger. For den kan tilgi all synd. Der er ingen ende på tilgivelsen. Men det er den som fører oss inn i sann kristen tro og liv.

Så la oss leve der, hver dag.

5) Hebr. 1,1-4.

Gud har talt og talar framleis.
Gud vil oss noko, difor held han fram med å tala. Me er hans skapning og han vil oss vel. Gud gløymer aldri menneska, så lenge det er håp for oss.
I. Han tala fordum i GT.
Alle profetiane og forbilda er døme på det. Han tala til Israel, som var hans spesielle folk då. GT er full av tale om dette, kor ofte og kor variert han tala.

II. Han talar nå – i nådetida. Og nå har han den beste talsmann – Sonen. I kap. 1 seier han at Sonen er størst, større enn englane. Seinare utvidar han det og seier han er større enn Moses og Aron, og hans teneste er større enn tabernaklet og offertenesta der. Han har fått eit større namn, v. 4. Han er frelsar, men også son. Dermed er han i stand til å forstå både menneska og Guds frelse.
Kva og korleis talar han?
1. Han talar ved sin gjerning, v. 3. Han gjorde renselse for våre synder, v. 3. Det er forsoninga, frelsa, korset.
Det er det største som har hendt. Han bar all synd for alle menneske, Joh.1,29.
Han tok bort synda ved sitt offer, kap. 9,26. Han oppfylte alle krav og ga sitt blod. Han gjorde alt ferdig, då sette han seg. Det er teiknet på ei ferdig frelse. Øvstepresten kunne ikkje det inne i tabernaklet, han vart aldri ferdig. Kvart år måtte han gå inn att på den store forsoningsdagen. Men Jesus vart ferdig.

2. Han talar omvending. Me må ta imot denne frelse. Det er ikkje berre ytre stygge synder ved oss, men hjarta og natura er vond. Difor står det: Fatt då eit anna sinn, Apg. 3,19. Og i byrjinga av Jesu verk sa han: Vend om… Mat.4,17. Inge kjem til himlen utan omvending – og så tru.

3. Han talar om tru og nåde.
Trua di kan frelsa deg, ikkje gjerningar eller kjensler
Alt er av nåde, difor er det tale om nådens truna, kap. 4,16. det er dit me må koma dagleg. Der får me miskunn – og så hjelp i rette tid. Det er og nåde. Har du funne den?
Så avsluttar brevet med velsigninga: Nåden vere med dykk alle. Det er berre ei sann forkynning der omvending og tru og nåde er med. Jesus vil tala med oss om det.

6) Hebr. 1, 4ff.
Kristus er den største. Han er større enn alle andre. Det ser vi ikke minst i dette brevet. Jesus er hovedtema både i Hebreerbrevet og hele Bibelen. Vi vet ikke hvem forfatteren er, men det må være en som er godt kjent i den kristne tro. Men leserne er trolig jødekristne, for de kjente godt ordninger og offer i den gamle pakt.

Nå settes Jesus i forhold til noe i den gamle pakt og viser tydelig at han er større. Vi må se litt på dette nå.

1. Jesus er større enn profetene i GT.

Mange profeter var Guds spesielle sendebud i den gamle pakt. De talte til folket både om frafall, omvendelse og frelse. Noe av det største de talte om var den fullbrakte frelse som skulle komme. Gud skulle sende et spesielt sendebud til jord. Han var salvet av Gud og hadde et tydelig og stort oppdrag. Han blir kalt Messias, som nettopp betyr den salvede.

Det Nye Testamente viser klart at Jesus fra Nasaret var denne Messias som oppfyller profetiene om den kommende redningsmann. Og han er større enn profeten. De talte bare om ham – noen klart og detaljert og andre mer generelt. Jesus var selve personen, som selvsagt er viktigere enn budbæreren som kom på forhånd.

Og Jesus var større i gjerning. Han gjorde renselse for våre synder og ikke bare talte om det. Han døde på et kors for sone synden, betale vår skyld og utslette skyldbrevet for alltid. Han gjorde det en gang for alle, og hans gjerning skal ikke og kan ikke gjentas. På korset ropte han et ”fullbrakt”, og det var punktum og sluttstrek for frelsesverket.

Han var også større i tale og budskap. Han kunne si til en syk: reis deg og stå opp. Og det skjedde. For Jesus hadde skaperkraften i seg og kunne gjøre det ingen andre på jorden kunne. Til syndere sa han: Dine synder er deg forlatt. Og det kan bare Gud gjøre. En profet hadde ikke en slik myndighet. Det er Gud vi har syndet mot, og bare han kan tilgi synden. Og det gjorde Jesus. Han var Gud.

2. Jesus er større enn englene.

Englene var viktige i den gamle pakt. De var med på Sinai da loven ble gitt. Ettersom jødene setter loven høyt, får også englene stor betydning. Og de var til hjelp for Guds folk. Det er mange sitat om engler i GT, og vi møter dem også i NT.

Her i hebreerbrevet blir Salmene sitert, Salme 2, 7; Salme 89, 28; Salme 97. 7; Salme 104, 4; Salme 45, 7f.; Salme 8, 4 og flere vers i Salme 102, og Salme 110 m. fl. Se mer om englene i tale om Salme 1, 14.

Vi ser at englene skal tilbe Sønnen, og da må han være den største. Og de skal være folkets tjenere og ikke deres herre som Sønnen. Jesus ble altså den største av disse, og han var enn en engel.

3. Jesus er større enn Moses, Aron og presteskapet i GT.

Alle disse personene hadde stor anseelse i Israel. De var alle innsatt av Gud selv og var tildelt store oppgaver i Guds folk. Moses var på en måte folkets offisielle leder som stod i nærkontakt med Gud. Han førte folket ut av trellelandet Egypt, gjennom hele ørkenen i 40 år helt fram til Kanaans grense. Kap. 3, 3.

Aron var den åndelige leder og var den eneste som kunne gå inn i Det aller Helligste i Tabernaklet. Han var offerpresten mer enn noen annen. Også Aron var kalt av Gud, kap. 5, 4. Men hans offer var bare foreløpig og pekte framover mot en som var større, Kristus.

Presteskapet i Israel var av Levi stamme, kap. 7. De skulle gjøre tjenesten ved Tabernaklet og hadde slik anseelse blant folket. De hadde ulik tjeneste, men alle var nødvendige for folkets beste. Jesu tjeneste og person var større enn alle disse.

4. Jesus er større en skaperverket.

Jesus var også større en Adam og hans etterkommere. Hva er et menneske, spør salmisten i Salme 8, sitert i Hebr. 2, 6f. Mennesket er den fornemste i skaperverket og står over alle andre levende skapninger som dyr og fugler. Jesus er likevel større.

Hele skaperverket er Guds verk og slik noe fint og spesielt. Men Jesus var med i skapergjerningen, Joh. 1, 3. Og Mesteren er alltid større enn selve mesterverket. Slik er det ingen som kan måle seg med Guds egen Sønn.

Hans unike stilling ser vi også ved at skaperverket skal en dag forgå, mens Sønnen er evig og vil alltid bestå. Hebr. 1, 11-12. De skal gå til grunne, sier forfatteren her. Men han er den samme og dine år tar aldri slutt. Denne tanken gjentar han i kap. 13, 8: Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid. Der er det intet punktum.

- Vi har altså en stor frelser på alle møter. Ingen kan måle seg med ham. Derfor kan vi også stole helt og fullt på hans gjerning for oss. Frelsen er like sikker som han er evig. Det skal gi oss trygghet – og kraft i tjenesten.

7) Hebr. 1, 14.

Englene.

Er de ikke alle tjenende ånder, som sender ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse?

Både i det gamle og det nye testamente er engler omtalt. Ordet engel (gr. angelos) betyr en budbærer. Og det står en del i Bibelen om englene. Nå blir dette misforstått av noen, bl. a. mener vi at vår prinsesse ikke har sett hva en engel egentlig. Vanlig folketro går i omtrent samme retning. Det viser seg bl. a. når noen er berget fra en ulykke på uvanlig vis. Da sier man gjerne uten å tenke på hva vi egentlig mener: Han hadde englevakt.

Skal vi få et klart bilde av englene, må vi går til Bibelen. For Gud er den eneste som kjenner englene. Derfor må vi søke i hans bok etter svaret. De er skapt av ham og derfor hans eiendom.

1. Hvor vi møter englene.

Både Elia, Manoh (Dom 13, 2-3), hyrdene, da Lot ble reddet ut av Sodoma og israelittene fikk englebesøk, sammen med mange andre. Og de troende har ofte hatt besøk av dem, kanskje uten at de var klar over det.

Det gjelder f. eks. når noen tar imot en Herrens forkynner eller andre. Da sier Hebr. 13, 2: Glem ikke gjestfrihet! For ved den har noen hatt engler til gjester uten å vite det. Legg merke til at ikke alle får slike englebesøk. For ordet er talt til troende.

I Hebr. 1 ser vi noe om hva englene er.  De er nok store i forhold til mennesker, men ikke i forhold til Jesus. Han er mye, mye større, for han er Guds Sønn, v. 4-5. Det ser vi også av at englene skal tilbe ham, v. 6. Videre sier ordet her at Gud har gjort englene til vinder og flammende ild. De kan flytte seg over alt, og de kan bli redskap for Guds dom. I motsetning til Guds Sønn skal ikke englene sitte ved Guds høyre hånd, v. 13. Det er Sønnens opphøyede plass.

2. Englenes oppgave.

Hva skal da englene være til? Hvilken oppgave har de i frelsens husholdning? Det skal vi se kort på nå.

I vår tekst står en slik oppgave: De er tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for de troende. Englene er altså tjenere spesielt for Guds folk.

a) De er tjenere for Guds barn.

I gamle dager hadde vi bilder av små barn i sengen eller ved fossen – med en engel ved siden av dem som skulle passe på. Noen har kritisert det i vår tid, men det er altså bibelsk. Vi kan gjerne si det på denne måten: Hver eneste troende har en egen engel. De følger oss og passer på oss.

Men vi må tenke på en ting: Når vi handler mot Guds vilje og synder på en eller annen måte, er engelen ikke enig! Går det galt med oss da, skal vi ikke skylde på Gud. Da er det vår egen feil. – To ungdommer var ute og kjørte bil. Sjåføren presset bilen opp i fart over fartsgrensen. Ja, sa han, det går bra for vi har en engel med oss. Nei, sa den andre, han hoppet av da vi passerte 80 km i timen. Det er noe i det.

Mange har nok opplevd engelen med hjelp i nøden og i krisesituasjoner. Det er i grunnen samme sak som når vi sier at Jesus er med oss alle dager, eller Gud ved vår side. Vi har beskyttelse mot det onde, men ikke mot alle slags menneskelige plager og ulykker. Vi lever som mennesker selv om vi er kristne. Et eksempel har vi i Elias i ørkenen. Han var mismodig og ønsket seg døden. Da rørte en engel ved ham og sa: Stå opp og et! 1. Kong. 19, 4-5. Han satte mot i ham. Et annet eksempel er Peter i fengslet. Da kom en Herrens engel og bad ham skynde seg ut. Han befridde ham fra fangenskap og viste Peter vei ut av fengslet. Slik får også vi noen ”støt i siden” for å hjelpe oss i nøden. Peter forstod ikke at det var virkelig, men et syn. Slik kan det se ut i begynnelsen for mange. Men han kom ut! Det var virkelig.

Tenk litt på om vi ikke hadde hatt denne beskyttelse og hjelp. Hvor mye elendighet hadde vi ikke da opplevd! I himmelriket vil vi kanskje få se alle slike dager da Gud hjalp oss og som vi trodde var tilfeldig eller naturlig. ”For deres skyld som skal arve frelse”, står det. Englenes hovedoppgave er i denne sammenheng å hjelpe de troende. Kun unntaksvis gjelder det vantro mennesker – når Gud ser at derved kan han lede dem inn på frelsens vei.

b) De forkynner Guds vilje.

Vi har Guds vilje i Hans ord, Bibelen. Mange ganger kan vi lese oss til det rette syn på sakene der. Men i konkrete situasjoner til hverdags, kan det være annerledes. Da kan vi noen ganger være i stor tvil og usikkerhet. Engelen er oss nær i slike stunder og minner oss om den rette vei. Bare vi er stille og lydhøre, vil han gjøre det.

Et eksempel her er Daniel som fikk et syn av væren og geitebukken, kap. 8. Da kom en skikkelse til ham ”som så ut som en mann”. Det viset seg å være engelen Gabriel, v. 16. Og Daniel bad ham om å forklare synet. Svaret var Synet sikter til endens tid. V. 17. Dermed får både han og vi beskjed om tolkingen av synet.

Et annet eksempel er Josef, Jesu ”far” da Herodes var etter Jesus-barnet. Mat. 2, 13. Da kom en engel og sa at de skulle flykte til Egypt for å berge livet. Og da Herodes var død, kom engelen igjen – denne gang i en drøm. Nå kunne de dra trygt hjem. Det er konkrete eksempler på Guds ledelse etter sin vilje.

c) De lovpriser Gud.

Vår lovsang og takk til Gud kan være liten og kortvarig. Hos oss er det mange ting som forstyrrer den og overskygger det gode her i verden. Derfor kan vi klage mer enn takke og sukke der vi skulle prise Gud. Vi kan rett og slett glemme det på grunn av alt det vi skal gjøre og bruke tiden til.

Da ser vi at englene i himmelen er helt annerledes også på dette området. Salme 148, 2 sier: Lov ham, alle hans engler! Og da Jesaja var i templet, merket han seg at det var serafer omkring ham. De hadde seks vinger og ropte til hverandre i Herrens hus: Hellig, helleig, hellig er herren. Hele jorden er full av hans herlighet. Jes. 6, 2f. Det gjorde et uutslettelig inntrykk på den unge mannen.

Lukas skriver at julenatt var mange engler (en himmelsk hærskare) som lovpriset Gud. Luk. 2, 13f. De hadde grunn til det, for denne natta skulle verdens Frelser og Guds Messias fødes til jord. Ordet skulle bli kjød, Joh. 1, 14. Nå sang de: Ære være Gud – og fred på jord. Det er vel det dypeste innhold i lovsangen også for oss. Og lovsangen i Messias’ dager er på samme måte: Se, Gud er min frelse! Jes. 12, 2. Det er vår store grunn til å takke Gud og prise hans navn her i tiden. Her kan vi lære av englene.

d) De utfører Guds dom.

I denne tjenesten er de også med og gjør Guds vilje. Etter Babylons fall og de sju skåler skal tømmes ut over jorden, blir det sagt til de sju engler: Gå av sted og tøm de sju Guds vredesskålene ut over jorden. Her gjorde englene Guds domsgjerning over en syndig jord. Hver engel tømte en skål og store ødeleggelser skjedde på jorden.

Da Gud dømte kong Herodes, ser vi at englene var i aksjon også der. Han opphøyet seg over Gud og ble hovmodig i all sin makt. For folkets øyne ropte han så alle skulle høre det: Dette er Guds røst, ikke et menneskes! Apg. 12, 22-23. Da slo Herrens engel ham til døde – fordi han ikke ga Gud æren. Tenk på hvor mange mennesker som senere har lignet ham. Og de vil få en streng dom når dagen kommer.

Det skal minne oss om at slike dager kommer over jorden. Guds tålmodighet er slutt med syndelivet og motstanden mot seg. Nå kommer vredens dag og alle skal ha et oppgjør med Herren selv. Spørsmålet er om vi er rede før dagen kommer. Da er det for sent.

8) Hebr. 2,1-4.
Ei stor frelse.
Heb. talar om Kristus. Kap. 1: større enn englar og profetar. Større enn GT og den gamle pakt. Difor farleg å ringeakta han og evangeliet. Det fører til ansvar.
Evangeliet kallast ei stor frelse. Mykje stort finn me i kristendomen.
Har me gløymt det? Noko her:

1. Frelsaren er stor.

Hebreerbrevet og heile Bibelen talar om det: Jesus er stor. Meir enn himlens englar, heile GT: offer, templet, profet. For: Han er Gud. SON, fødd av Faderen.
Kap.1, 3-4.5.8.9.13 = 2.
Gjer me han liten? Om du les mykje i Skriftene, serdu at han er stor.
Soldatane på langfredag sa: han er sanneleg Guds son! Dei møtte Jesus.

2. Nødvendig.

Synda var stor og krevde ein stor Frelsar.
a) Nådde alle menneske. 1.Mos. 3. Ikkje berre Eden. Rom 5,12: Synda kom inn i verda ved eitt menneske, og døden trengde gjennom til alle.
I Rom 5,18 ser em: ein manns brot eller fall vart til fordøming for alle menneske. (Ei lita tue kan velta eit stort lass, heiter det). V. 20: Der synda vart stor, vart nåden endå større.
b) Synda er stor i dag: Ho er open, grov og frekk. Fil.3,19: dei set si ære i si skam! Skamkjensla er borte. Då er fallet djupt.

3. Dom og straff stor:

Konsekvensen av synda er død, evig - forlatt av Gud.
Synd er å krenka Guds hellighet, ikkje berre mot menneske. Gud er tre gonger heilag, Jes. 6.
Difor leid Jesus døden. Då tok han straffa og bar vår fortaping. Han smakte døden, Hebr.2, 9. Han opplevde dødens gru, v.10: frelsa vart fullendt gjennom liding. Straffen var Guds vreide over synd, evig pine i helvete. Blei konsentrert i et øyeblikk på korset - då Jesus var forlatt. Då sona han alt. Difor kan Jesus fri oss frå synda.
Korleis skal me sleppa unna?

4. Krafta i evangeliet er STOR. 1,3.
Han tilgir alt, alle og alltid.
a) Han kan frelsa alle som kjem. Joh.6,37 den som kjem til meg, skal eg såvisst ikkje visa bort, sa han.
Rom 1,16: evangeliet er ei Guds kraft til frelse for alle som trur.
1.Kor.1,18: Ordet om korset er vel ein dårskap for dei som går fortapt, men ei Guds kraft for oss som blir frelst. Me må ta imot.

b) Han kan bevara alle, så lenge me høyrer. Me må halde fast på det: høyra meir.
Kan driva bort. Gli - litt etter litt.
Det skjer ved å forsøma bøn, Bibel og det heilage samfunnet.
V. 1 er ei åtvaring: Lat oss halda fast ved det me har høyrt.

5. Stort mål, for ein kristen.

Himmelen er målet. Jesus er arving til alle ting, kap. 1, 2. Og me er arvingar med han. 1.Pet.1,3-5. Ingen kan forstå eller forklara det. Har du akta på denne frelsa?
B. seier: Ingen slepp unna Guds auga. v.2.

Difor seier v.3: Korleis kan me unnfly, koma unna? Det er umogleg for menneska. For det er ingen annan frelsesveg enn Jesus, Apg.4, 12. Me treng ikkje vera store personlege syndarar. Me er alle fødde inn i ei stor synd. Og me syndar alle kvar stund.

Kva skal til for å verta fri? I Apg.16,31 seier Paulus til ein fangvaktar: Tru på den Herre Jesus Kristus - så skal du blir frelst. Det er Guds lovnad.


9) Hebr. 2,16-3,1.
Her er det tale om Jesu gjerning. Han kom som frelsar. DET kan frelsa, ikkje vår gjerning. HAN tek seg av oss.

a)Ikkje englar tek han seg av – det er unaudsynleg. 1) Englane i himlen har inga synd,
2) Dei falne englane er forherda i lenker til dom. Jud. v.6. 2. Pet 2,1.

b)Men Abrahams ætt tek han seg av. Det er menneska. Dei som har tru og dermed høyrer Kristus til. Gal 3.7 og 29.

c) Han tek seg av oss. Jesu gjerning var for oss. I ei engelsk omsetjing – Amplied- står det slik: Han rekker dei ei hjelpande og befriande hand. Same ordet er brukt i kap. 8,9 om utgangen or Egypt. Erling Ruud omset det slik i Bibelverket: Han tek oss ved handen og hjelper oss.
I Mat. 14,31 står det slik om same ordet: Jesus greip tak i Peter på sjøen. Det berga han. DET vil Jesus nå.
Korleis tek han seg av oss:

I. Blei oss lik.

V. 14 og17 viser at det skjer ved at han vart eit menneske. Då byrja Jesu gjerning. Jfr. Joh. 1. 14.
1) Han var i himmelen, han var lik Gud. Fil. 2,6: Han akta det ikkje for eit rov å vera Gud lik. Det var hans rett. Han var og skapar, og er Gud.
2) Men: han blei fattig. 2.Kor. 8,9. Det var slik me kunne bli rike og frelste. Fil 2,7: ga avkall på det, og blei ein tenar.
3) Han vart prøvd i alt slik me er det. kap. 4,15. Men han fall aldri i synd. Og han måtte bli lik oss. I kap. 10,5: Han fekk ein lekam. Og den skulle verta offer for Gud for vår synd. Berre slik kunne han frelsa.

II. Ble vår Yppersteprest.

Han gjorde soning, v.17b. Det er hovudsaka og tema i Hebrearbrevet.
1) Alle er syndarar. Rom 3,23. Det står fast. I v. 9 heiter det: alle er anklaga alle. Rom 6,23: synda si lønn er død.
Alle treng dermed ein stor frelsar. Elles måtte me ta straffa sjølv, og det er fortapinga.
Ein må vera åndeleg blind for å tru noko anna. Det er feilen i vår tid.

2) Bibelen seier: Jesus blei frelsar. Det er det aller viktigaste for oss. Fil.2, 8: Han nedra seg sjølv - til døden. Jesus vart ikkje martyr på Golgata. Men han bar dommen over all synd, dvs.Guds vrede.
Øvstepresten skulle ofra eit dyr. Det vart drepe, slakta, og blodet stroke på nådestolen. Blod fortel om død. - Jesus som prest blei sjølv offeret! Han ofra seg sjølv - tok dødsdommen, den verste straff me kan få. Har ingen ting att då. Då har me ingen ting att. Fleire bibelord seier det:
Kap.9, 12: med sitt eige blod gjekk han inn i heilagdomen.
Gal 3,13: Han vart ei forbanning for oss.
1.Joh. 2,2: Han er ei soning for våre synder, ja, for alle i heile verda.
Kap. 9,26: Han skulle ta bort synda ved sitt offer. Dvs: Han sette den ut av kraft. Synda eksisterer ikkje meir som årsak til dom for dei truande.
Difor står det slik: Kol.3,3: De er døde. Alt er ordna av Gud. Det er ei hjelpande og befriande hand!

III.Me fekk del i eit himmelsk kall, kap. 3,1.
Gud kallar oss tilbake - inn i ei ferdig frelse. Det er nåde. Me fekk høyra om handa.
Han ba oss ikkje om å ta dommen sjølv, og arbeida oss til frelse. Me blir aldri gode nok. Han ba oss koma slik me er. Kallet er å høyra. Gud sende bod etter oss: Kom heim – som i Luk 15. Det er å seia JA. Ta imot kallet. Ordet forkynner at dine synder kommer han aldri mer i hu.
Eg er glad for dette. EG fekk koma!
La Jesus sleppa til med si hand. Der er hjelp. Han kjem sjølv til oss og hentar oss.
Songen nr.674,4: Her er han som vi løse hver syndebunden trell, her er han som kan øse trøst i hver bange sjel.

IV. Kjem oss til hjelp, heile livet.v.18: i alt.
1) Han er sjølv freista. Han kjenner alle forhold, 4,15. Kvar fallgrube er kjent av Jesus. Me blir alle freista av Djevelen. Me klarer oss ikkje sjølv. Livet er ofte vanskeleg.
2) Difor kom han, v.15: han utfridde alle dei…
Kap. 4,16: me kan ha frimod, gå like inn til truna. Jesus vil ta seg av oss.

”Mot syndere strekker den seg,

den hånd som ble såret for meg.

Den leder meg frem, til Guds stad til mitt hjem,

den hånd som ble såret for meg.”

Jesus er miskunnsam og trufast, han sviktar ikkje. Og alt er av nåde - i sorg, i freistingar, når me fell i synd, har tvil, og er motlause. Han rekker deg si hand - med utfriing.
Tar du imot?
I alt gjeld det som står i kap. 3,1: Sjå på Jesus = overlat alt til han.
Ein slik frelsar har me! La oss takka han for det.

Kap. 3. Ver på vakt.

10) Hebr. 3,7-14
(+ 1; 4,1-3). Heb-3.).
Dei første lesarane var frelste jødar. Forfattaren veit at dei kan falle frå og gå tilbake til jødedommen. Her brukar han døme frå Israel si vandring. Det var kjent stoff for dei.
4.Mos.14: 10 talar om speidarane som sa: Det nyttar ikkje, problema er for store. Folket fylgde dei. Derfor måtte dei gå 40 år i øydemarka. Det var pga av vantru, v. 19. Berre Josva og Kaleb trudde og fekk leva vidare.

Dei var blenda av vanskar. Dei ynskte ein lettare veg, og ville attende til Egypt.
Herren vart harm, v. 10. Det er ikkje den ytre handlinga som var feil, at dei ville ha det godt. Men hjerta for vill.
Det er slik nå og: Han formaner sine vener, 12-14. Då er noko viktig:

1. Sjå til. V.12. Dette gjeld dei: ver på vakt. Også me er på reis. Livet har freistingar, me er ikkje framme ennå.
"Begynt er ikke endt, det merk i tide, du som har Jesus kjent, bli ved å stride." (Brorson).
Hebr.12.15: Sjå til at ingen forspiller Guds nåde.

2. Hjarteforholdet avgjer,v.10. Me fer vilt i hjarto.
v.12: hjå dykk er eit vondt og vantru hjarta.
Det er utan tillit til Gud. Dei ville ikkje fylgja han, uvillig å lida og kjempa som kristen.
Men Kaleb: Det var ei anna ånd i han – det er Guds Ånd, han trudde Gud.
Det vonde er ikkje alltid umoral, men eit hjarte utan tru på Gud.
Frafall: tek til i vårt indre, i hjarta, i det små, gudslivet er sjukt.

3. Faren er synd, v. 13b. Det er å bli forherda ved syndens svik - når synda bedrar oss - ved å visa at det ikkje er farleg. Djevelen brukar list, lokkar oss til fall og gjer hjarta hardt mot Guds røst.
Nå er det slik: verda gjer oss opptatt med gode, jordiske ting. Det bedrar: det gir oss ein truverdig grunn, god unnskyldning og falsk von om lukke og vinning.
Djevelen kan overrumpla oss.
Hvis alle synder kom i sin sanne skikkelse, ville me ikkje synda så lett, me ville sjå faren.

4. Hald fast. Åp. 3,11; 2,25.
På ordet - til trøyst og tilgjeving, til veiledning, åtvaring, og å ta imot tukt.
For: me har fått del med Kristus, v. 14. Der ligg krafta og løysinga. Kristus er svaret. Han kan fornya og halda oss fast.

5. Forman kvarandre, v. 13. Det tyder óg å setja mot i oss.
Me skal hjelpa kvarandre på vegen, ikkje døma og kritisera unødig.
Me skal døma synd, men gå privat og visa dei rett veg. Då hjelper me kvarandre.

 

Kap. 4.  

11) Kap. 4, 2:

”Men ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det.”

Mange kan høre Guds ord uten å ha nytte av det. Det kan være i radio, TV eller på møter. Vi skal ikke tro at fordi folk hører forkynnelse fra Bibelen, så vil alt bære god frukt. Det sier ikke Bibelen. Jfr. Mat. 13. De hører ordet, men tar ikke imot det og lar det virke i seg. Da er alt forgjeves for slike mennesker.

Guds ord må smelte sammen med oss ved troen. Det må bli ett med oss, slik at vi tenker og tror det som Ordet forkynner. Det må med andre ord gå inn i oss og bli ett med oss. Da skapes det en forbindelse mellom synderen og Guds tale. Hva skjer da? Noen kan vi peke på her:

1. Overbevise om synd.

Ordet får da lov å si til oss: du er en synder og behøver frelse. Guds ord har en overbevisende makt over oss når vi åpner oss for det og sier av hjerte: Tal, Herre, din tjener hører.

Men noen sier straks: Jeg føler det ikke slik. De kan ikke forstå eller se på livet sitt som syndig. Og de skjønner heller ikke at vår natur og vesen er syndig. Mange synes de er gode nok, og slett ikke verre enn andre.

Da har Guds ord et budskap fra Gud selv. Alle har syndet og fattes Guds ære, står det skrevet i Rom. 3, 23. Og det gjelder både ytre og indre synd, åpenbar og skjult tankesynd. Den Hellige Ånd arbeider med oss for å overbevise oss om dette. Når det lykkes, står vi for Gud med en lukket munn og er skyldig for ham. Rom. 3, 20. Det gjelder både enkeltsynder og vantroen, det at vi ikke vil tro på Jesus. Joh. 16, 8-9.

De ytre syndene er egentlig bare åpne sår som viser at vi har en dødelig sykdom i oss. Skal et menneske bli frelst, må de få en viss overbevisning om sin egen synd. Det er jo synden som gjør at vi er borte fra Gud. Profeten Jesaja sier f. eks.: ”Men deres misgjerninger skiller mellom dere og deres Gud,” Jes. 59, 2. Derfor må synden bort.

2. Ordet må vise oss frelsen.

Og frelsen er egentlig selve Frelseren. Jesus er den eneste som kan frelse oss i en slik situasjon. Noen gjør hva de kan for å få det til på andre måter. Jesus er den siste de tenker på i en slik sammenheng.

Da er det ikke underlig at de ikke ”får det til”, som de sier. Hvis de forakter den frelser Gud har utvalgt, er det opplagt at de ikke blir frelst.

Derfor må Guds ord få fortelle oss om evangeliet. Og det sier at synden er sona, vår gjeld er betalt og skyldbrevet nagla til korset. Jesus døde i vårt sted som straff for våre synder. ”Jesus på Golgata fullbrakte alt,” synger vi. I Rom. 5 står f. eks. noen fine ord om dette: For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige – Gud viser sin kjærlighet til os sved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.” V. 5 og 8.

Når du ser det og tar imot slike ord fra Gud fordi det står skrevet, blir Ordet til nytte. Noen ser det med en gang. Det tenner plutselig et lys i dem slik at de ”ser” sin frelse. For andre vil det ta lengre tid. Du leser og leser og ser etter hvert: Det står virkelig slik! Ordet åpner seg og vokser liksom inn i deg slik at det Ordet sier, blir ditt. Det gjelder jo deg!

3. Ordet må få tukte.

Selv om vi blir frelst og fri fra synden som skyld, kjenner vi likevel synden i oss. Vi blir ikke syndefri som kristne. Det kan hende at vi faller i synd. Ja, vi gjør det hver dag ofte ubevisst eller uten å tenke gjennom det. Det kan være tanker vi dveler ved, ord vi sier som såret og ødela for noen eller gjerninger vi gjorde.

Da arbeider Ånden med oss for å vise at vi gjorde noe galt. En forkynner fikk gjerne et ord fra Gud til deg – på et møte eller privat, for å hente deg inn igjen. Synden må bekjennes og gjøres opp. Og det er nettopp i Guds ord at vi ser at det er slik.

Slike påminnelser er tegn på at vi ennå har kontakt med Gud. Hebr. 12, 8 sier det slik: Hvis dere er uten tukt, som alle har fått sin del av, da er dere uekte barn, og ikke sønner. Derfor skal vi egentlig være glad for all tukt. Den er med på å føre oss tilbake til Gud.

Noen vil ikke høre dette. De avviser tukten og kaller det lovisk kristendom. Og når de hører slik forkynnelse, vil de lett omadressere det til andre kristne.

La oss ikke gjøre det. Det er av kjærlighet og omsorg at Gud sender oss en advarsel og veiledning. Han vil gjerne lede oss over på en rett vei igjen.

4. Ordet peker på den rette vei.

Guds ord taler om mange ting som hører kristenlivet til. Det viser oss den rette og beste vei for et menneske. Bibelen er vår rettesnor, og vi gjør vel i å følge dem – både for Guds rikes skyld, vår egen skyld og for andre mennesker.

Det har alltid vært noen som vil leve slik de selv ønsker. Erfaringer fra slike forsøk har alltid vært sprikende. Det vil aldri bli noen enhetlig etikk av det i praksis. For hvert menneske har sin oppfatning av hva som er rett og best for oss. Det sier historien noe om. Og det vil lett bli strid mellom de ulike gruppene. Verken humanetikere eller andre religioner har noe enhetlig svar på dette.  

Bibelordet er derimot fast og sikkert, og det har vært de troendes kompass i alle år. Selv om ikke alle har fulgt det, står ordet der fremdeles med et kall til etterfølgelse. Når vi lar Guds ord tale til oss også om vårt dagligliv, blir det naturlig for oss å innrette oss etter det. I pedagogikken taler man om ”internalisering”. Det betyr at noe er blitt så ett med oss at vi kaller det vårt uten å tenke etter. Dette bibelordet i Hebr. 4, 2 betyr nettopp det. Guds ord blir på alle plan ett med oss i tanke og liv.

Formaninger og bibelske eksempler blir ”naturlige” for oss. De er ikke lovregler som vi frykter og prøver å unngå, men de er en del av oss. Og det skjer ved troen. Vi tar imot det som ord fra Gud, og vi vet at han vil oss vel også gjennom det.

Amen.

 

12) Hebr. 4, 9. Kvile. Guds himmel - og Guds ord.
Dette ordet kan ein skjøna på to måtar – om kvila me får i Gud alt her på jord, og om den endelege kvila i himmelen. Det siste skal me tala om nå.
Himlen. Det står mange stader i Bibelen. Åp.21-22.
Det er målet for livet, der ER noko etter dette livet. Ei sabbatshelg – det er kvile, slik Gud kvilte etter skapinga, 1:Mos.1-2.
Slik vil Gud oss kvile. Det er i den heilage staden, det nye Jersualem. Dette namnet skapet glede og lengt hjå Guds folk. Me er som ei brur pynta for sin brudgom. Ho gleder seg til han.
Me kan tenkja slik: Tenk om eg hadde vore der, og så kome att og fortalt: Slik er det hjå Gud!
Men nå har me fått ord fra eign som har vore der. Jesus kjenner himlen, han veit korleis det er. Og han seier:
1. Alt vondt er borte.

Sjukdom, savn, krig og ulukker.Mange har lidd på jord, Hitler, Sovjet, Mao. Aølt dette er ukjent. Det vila ldri skje der. Gud har fullstendig kontroll.
2. Synda er ukjent.

Det er mykje synd i verda – nå er den særleg synleg snart i alle land, også innan den offisielle kyrkja. Men den finst inne i oss alle. Den er det skaper så mykje vondt. Me har såre minner som gir oss uro i oss. Me fall i synd, me tenkte, sa og gjorde det me ikkje skulle, og så unnlet me å gjera det gode som me burde. Det gjer eign kristen vondt.
Då er dette for alltid borte! Åp. 21,27.
3. Herlegdomen er stor.

Me kan ikkje forstå kor stor den er. Her er det også sant: Det auga ikkje såg og øyra ikkje høyrde, det som ikkje kom opp i menneskehjarta – det er det Gud har gjort ferdig for oss som trur. Himlen er likna med ein by som stråla som ein edelstein, Åp. 21; 7,16. Den er av jaspis, smaragd og safir. Ingen ting kan samanliknast med den.
Men det støreste er å møte Jesus der. Han er vår frelsar og ven. ”Men Jesus vil jeg møte først av alt.”
Den er eign bygning av Gud, ikkje gjort med hender. 2.Kor. 5,1. Hebr. 4,11.

Kven kjem dit? Det er alvoret. Her står: For Guds folk, dei truande. Det er dei som har teke imot Jesus som sin personlege frelsar – og trur – til siste dag på jord.

13) Hebr. 4, 12. Guds ord.

Guds ord blir sammenliknet med flere ting i Bibelen. Her er det likt et sverd. Og det minner oss om krig og kamp og strid. Hvem skal seire? Når Bibelen blir sammenliknet med et sverd, er det åndskampen i verden som kommer i fokus. Da må vi hat et sterkere våpen enn den menneskelige tanke og fornuft. Det strekker ikke til.

Jo nærmere vi kommer den siste tid og bl. a. Antikrists rike med ens åndskamp, til mer tilspisser denne striden seg. Og den blir hardere med årene. For Antikrist vil virke inn på alle områder i menneskelivet og verden. Til slutt vil han erobre selve kirken og ta mange til fange, åndelig talt.

Der menigheter og Guds folk ikke er bibeltro, vil Anti-Krists ånd lettere komme til og få makt. I vår tid begynner denne påvrikningen allerede i skoletiden. De bøkene som brukes, og skal brukes, er fulle av bibelkritikk og dermed anklager mot sann kristendom. Derfor må vi være på vakt på alle områder.

Verden krever stadig bevis, for alt skal være vitenskapelig. Mange vil ikke tro før de ser håndfaste bevis. Men i Guds rike er det annerledes. Og vi kan ikke gjøre noe med det. For Gud har ordnet det slik at her gjelder troen og ikke fornuften. I en rettssak og før dommen får den anklagede ordet. Hva kan vi svare i en så alvorlig stund? Har vi noe annet enn det Gud selv har sagt? Personlig kan jeg bare si: Jeg tror fordi det står skrevet. Og hva sier Guds ord om seg selv – andre har jo ingen myndighet til det.

1. Guds ord er levende.

Guds ord er det samme i dag som før. Til alle tider har det vært likt og like viktig og gyldig for menneskene. Ikke alle ser dette og misser dermed både velsignelse og hjelp i livet. For, ”den Gud som var på Mose tid er likedan i dag.”

a) Bibelen er dermed uforanderlig. Den er ikke ”tidsbestemt” slik mange vil ha det til. Det kan nok være enkelte ting som var skrevet for en bestemt folkegruppe og tid, f. eks. i den gamle pakt. Men generelt sett er Bibelen uforanderlig.  1. Pet. 1, 23-25 sier noe om det. Her taler han først om gress som visner og faller av. Det blir til intet. ”Men Herrens ord blir til evig tid,” sier han. Da har den evig gyldighet og forplikter alle mennesker.

Jesus sa det samme. I Bergprekenen slår han det fast: ”Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå, før det er skjedd alt sammen.” Mat. 5, 18. Derfor skal vi være forsiktige med å forandre noe i Bibelen, slik man kan gjøre ved å tolke alvoret bort f. eks.

Og Bibelen blir avsluttet med å si det så sterkt som det går an: ”Dersom noen legger noe til dette, da skal Gud legge på ham de plager som det er skrevet om i denne boken. Og dersom noen tar noe bort fra ordene i denne profetiske bok, da skal Gud ta bort hans del fra livets tre og fra den hellige by, som det er skrevet om i denne bok.” Åp. 22, 18-19.

Det uforanderlige skal vi ikke forsøke å forandre.

b) Bibelen er livgivende. Slik Jesus med et ord kunne reise opp døde mennesker, kan ord fra Bibelen gi åndelig liv til åndelige døde. Alle mennesker er åndelig døde av natur. Ef. 2, 1f. Verken våre egne gjerninger, gudsdyrkelse eller de største offer kan frelse et menneske. Det er lovens gjerninger som ikke har kraft i seg.

Vi som er blitt frelst av nåde, har opplevd litt av det: Da alt så forgjeves ut og vi ga opp alle forsøk på å bli frelst og få fred i sjelen, hørte eller leste vi et ord fra Guds bok. Det hadde evne i seg til å løse oss fra synden og dommen. Ved troen på Jesus fikk vi sjelefred. Håpet ble tent i vårt hjerte: Himmeldøren er åpen, og jeg skal få være med inn der. ”For ordet forkynner at mine synder kommer han aldri mer i hu.”

Kol. 2, 13 sier det klart: ”Også dere var døde ved deres overtredelser og uomskårne kjød. Men Gud gjorde dere levende sammen med Kristus, idet han tilga oss alle våre overtredelser.” Grunnlaget for frelsen er Jesus og hans død på korset, som v. 14 taler videre om. Så er det ikke jeg som skal gjøre det. Frelsesverket er allerede ferdig. Vi kan få tro og ta imot alt dette.

2. Bibelen er kraftig.

Det er ikke kraftig i den betydning at alt det Bibelen taler om skjer automatisk. Da ville hele verden vært frelst. For Gud vil det. På en måte er Bibelen som mat: vi får bare nytte av det som vi tar til oss. Derfor er det så viktig å lese mye i Bibelen. Da ser du stadig nye ting som du får lov å tro. Det blir din eiendom.

Men vi kan si noe om kraften i Guds ord:

a) Gud står bak ordet – det er hans ord. Og det sier oss at vi har med Gud å gjøre i vårt liv. Guds ord har dermed Guds egen kraft i seg. Og den viste han første gang ved selve skapelsen. Et ord fra ham var nok til å skape alt. Og dette ordet har samme gyldighet og kraft i seg i vår tid.

b) Guds ord kan løse syndere fra synden og selveste dommedag. Frelse er frelse fra synd, det er den store hindringen og skilleveggen mellom oss og Gud. Bibelen forteller at det var en som tok vår dommedag på seg. Videre sier Guds ord: ”Den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut.” Joh. 6, 37. Og i Jes. 1, 18 kommer innbydelsen: La oss gå i rette med hverandre – for å ta et oppgjør med vår synd. Da må vi kalle synden for synd og ikke unnskylde den. Gud må få rett og vi innse at vi er skyldige. Jesus sa også: Sannheten skal frigjøre dere. Joh. 8, 32. Guds ord om Jesus kan frigjøre deg uansett hvor skyldig du er når du slipper ham til. Han har kraft til det.

c) Gud kan bevare oss i troen på Jesus, det sier Ordet. Han tilgir og hjelper oss hele livet så sant vi er av sannheten. Og Guds ord veieleder oss og gir oss råd om hverdagslivet vårt og tjenesten vår her i verden. Joh. 10, 28-29.

3. Bibelen er skarp.

Den er skarpere enn noe tveegget sverd, står det. Det taler om to vesentlige ting ved Guds ord. Jfr. Hos. 6, 1.

a) Først dømmer den oss og avslører vårt indre liv. Den viser oss synda i alle former og avkler oss vår egen rettferdighet. Den godtar ingen bortforklaringer eller unnskyldninger. Og den er så skarp at den sier rett ut: Du skal dø i synden, du går evig fortapt om du ikke omvender deg. Bibelen sier mye av utgangen av livet. Dens budskap er ikke slik mange mennesker mener og tenker den er. Den er ikke lys og noe vakkert og sommerlandet, som man taler om nå. Den sier at vi skal gjøre regnskap for våre liv for den Allmektige Guds åsyn. På dommens dag skal alle mennesker møte fram, døde og levende. Se her Åp. 20, 12-15.

b) Dernest frigjør den fra synden. Den er så skarp at Bibelen viser oss dette: Gud kan og vil løse alle syndere fra all skyld og skam om de kommer til ham. Det var jo Jesu gjerning, slik vi ser det i Luk. 4, 18 og i profetien i Jes. 61. Og Johanne skriver om dette slik: ”Til dette er Guds Sønn åpenbart at han skulle gjøre ende på djevelens gjerninger.” 1. Joh. 3, 8.

Det betyr at den største synder kan bli frelst. Det er ingen begrensninger til det. Jesus kan løse deg fra de styggeste og verste synder som kan nevnes. Kjeltringer av alle slag kan komme til Jesus, og de blir mottatt på samme måte som konger og storfolk. Gud gjør ikke skille på folk. Av bare nåde gir han oss hele frelsen og ikler oss Guds rettferdighet som er fullkommen.

Har Guds ord blitt din eiendom slik? La Gud vise deg alt det onde og så forkynne deg alt det gode. Frelsen er din. Du får den gratis.

Amen.

14) Hebr. 4, 15-16.

Her er også store åndelige sannheter. Ja, det taler om vår rett som kristne. Gud har gitt oss alt vi behøver. I disse versene er noe godt gjemt, som kanskje ikke alle forstår.

1. Til Nådens trone.

I v. 16 leser vi at kan komme fram for nådens trone. Der blir vi ikke behandlet etter fortjeneste. For der møter vi en stor yppersteprest, v. 14. Det er Jesus. Og dit kan vi komme med frimodighet. Og det gjør vi ikke på grunn av noe i oss selv.

Vår frimodighet for Gud er bare på grunn av Jesu blod, kap. 10, 19. Da Jesus døde på korset langfredag, tok han bort alt det vi hadde gjort her i verden. Synden og skylden er fjernet av Guds Sønn da han døde. Også vår skam tok han bort. Når vi tror på ham, er vi rene og fullkomne i Guds øyne. Det er derfor vi kan komme med frimodighet.

Og dertil er det altså en Nådens trone vi kommer til. Det betyr at alt der er gratis, og det er uten vår egen fortjeneste. Nåde betyr at vi ikke har og ikke kan gjøre noe som helst for å oppnå noe annet. Det blir gitt av bare velvilje og godhet fra en annen. En dødsdømt person (i gamle dager her og nå i noen andre land) kan søke om benådning. Hvis han blir frikjent, er det ikke på grunn av noe han har gjort selv. Det skjer bare om kongen eller andre øverste ledere vil det og dermed innvilger det.

Slik står vår sak hos Gud.

Derfor er Jesus prøvd i alt i likhet med oss – og bestod prøven. Da kjenner han våre behov og vet at vi både er uverdige og ikke kan frelse oss selv og heller ikke leve som en kristen i egen kraft. Og det betyr at han visste alt om oss før vi var født og før vi begynte å synde. Han levde derimot syndefritt og gir oss sitt eget liv så vel som sin død og oppstandelse.

2. Hva vi får ved Nådens trone.

Vi er ikke tomhendt når vi har vært hos Jesus. Vi får noe. Og vi blir faktisk værende ved Nådens trone resten av livet. Det er der vi hører til. Vi nevner nå bare et par ting av det vi får der.

a) Vi får miskunn.

Miskunn er en sann medlidenhet. Det er noe mer og annerledes enn an noen synes synd på oss. Medlidenheten er at han lir med oss, går inn i vår situasjon og tar seg av oss slik som vi behøver det.

Det gjelder vår synd, våre fall og alle skrøpeligheter. I Mat. 9, 36 står det om at Jesus så folket, og da ”fikk han inderlig medynk med dem”. Denne Jesus møter vi også ved denne trone. Og Johannes skriver: ”Hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige.” 1. Joh. 2, 1. Det er vår trøst. Jesus taler vår sak hos Gud og sier: Jeg døde nettopp for ham og henne, derfor har jeg ansvaret for dem nå.

Det er det første og viktigste vi behøver her i verden. Vi må renses fra vår synd, få tilgivelse og et nytt liv med Jesus.

b) Vi finner hjelp.

Det er også en nåde. Vi finner nåde til hjelp i rette tid.

Vi finner det. Men ikke om vi søker på feil sted. Du finner ingen hjelp mot synd og skrøpelighet om du ser inn i ditt eget hjerte. For der ser du bare synd og skrøpelighet. Det er der det ligger alt sammen. Skatten ligger gjemt et helt annet sted – i Jesu hjerte. Derfor er det han vi må gå til og søke hjelp hos. Da vil du helt sikkert finne det, for det har han lovet i sitt ord.

Nåde til hjelp, står det. I første rekke er det hjelp med synden. Den er alltid et problem. Her gir han oss syndenes forlatelse. Men og så i kampen mot synden, til seier over synd har han hjelp å gi. Vi blir ikke syndefri her i verden. Men det er en del ytre synder som en kristen ikke kan gjøre og som han vet er galt ifølge Guds ord. Han gir visdom til å leve rett og kraft til seier. Troen på Jesu seier for oss er en mektig kraft i kristenlivet.

I rette tid, sier forfatteren. Hjelp når vi behøver den. Det er et mektig løfte fra Gud i hans ord. Men strekker seg lenger enn til oss selv og vårt kristenliv. Vi trenger også hjelp til å vitne, til å tjene Gud – og når vår siste dag kommer: hjelp til å dø. For alt gjelder løftet: Vi kan få miskunne til det. Guds nåde rekker like til det siste sekund på jorden. Og i evigheten skal vi lovprise ham for det.

Amen.

15) Hebr. 5, 9.

En evig frelse.

Dette uttrykket viser oss en siden ved kristenlivet som vi ikke skal glemme. Vår frelse er ikke bare nåtid, den gjelder ikke bare her i livet. Vårt kristenliv og kristendom skal vare i all evighet! Den blir nok ikke lik den frelse vi kjenner her i tiden i alle måter. Men i sin grunnvoll er den samme sak. – la oss se på noe av dette:

1. Frelsen var bestemt i evigheten.

Syndefallet kom ikke overraskende på Gud. Han sa aldri da det skjedde: Dette hadde jeg ikke regnet med. Jo, han hadde regnet med syndefallet og synden i all dens gru her i verden. Gud er allmektig på alle måter, og derfor kjenner han alle ting.

Han tok konsekvensen av sin allvitenhet: Han la en plan for menneskene og ordnet en frelsesplan for oss. Den skulle være knyttet til hans Sønn, siden ingen andre kunne utføre den. Det gir oss en stor trygghet. Han visste hva han gjorde da han skapte og da han lovte oss en utgang fra synden.

Ef. 1, 4f sier noe om at denne plan var fra evighet av: ”For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn. I kjærlighet har han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin viljes frie råd.”

Før verdens grunnvoll ble lagt – det må bety før skapelsen. Det må også ordet ”forut” bety. Guds frelsesplan var fullstendig før jorden og menneskene og universet var til. Han tenkte på alt som måtte til, fordi han også så syndefallet og alle våre personlige fall.

Ordene om frelse peker tilbake på løftet i Edens hage, i 1. Mos. 3, 15: ”Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.” Her er Messias’ kamp og seier og Satans nederlag forkynt.

2. Frelsen var ferdig fra evighet.

Gud visste hvordan det skulle gå. Han hadde planen ferdig. Men selve frelsesverket var også i prinsippet ferdig og klart. Det kunne ikke gå galt når Gud satt ved roret. Men det måtte skje slik det gjorde for menneskenes skyld. Vi forstår så lite. Derfor må vi se det og lære det stykke for stykke.

Jesu komme var ferdig – ingen andre kunne bli sendt til jord i en slik tjeneste. Og han var Guds Sønn. Når Gud sendte ham, ville det skje. Det samme gjaldt Golgata og frelsen på korset. Det kunne ikke gå galt. I Guds plan var frelsen ferdig. Slik var det også med oppstandelsen. Peters tale pinsedag sier også det: Det var umulig for døden å holde ham fast, Apg. 2, 24. Når Gud har bestemt noe og gjør, så vil det skje uansett hva mennesker og djevler sier. De kan forpurre det en stund, men også det visste Gud om.

3. Frelsen er for de lydige.

”For alle dem som er lydige mot ham,” står det i tekstordet. Lydighet betyr ikke her lydig mot loven og alle Guds forskrifter f. eks. i Moseloven. Det er ikke slik vi får rett til å bli Guds barn. Ingen blir rettferdig for Gud ved lovgjerninger. Det slår Guds ord fast mange ganger. Det skjer bare ved tro på Jesus. Rom. 3, 28. Gal. 2, 16-17.

Johannes sier det på en annen måte: Alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. Joh. 1, 12. Å ta imot Jesus er å tro på ham. Og Jesu egne ord er klare: Den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut. Joh. 6, 37. Og en sanger sier det slik: ”Din del er å tro, det å takke, og Frelseren kaller deg sin.”

4. Frelsen er evig.

Vår frelse er fra evighet og er gyldig her i livet. Men den varer også inn i den evige himmel. Ingen andre enn de som er frelst av nåde ved tro får plass der. Og vi kommer dit og får være der i alle evigheter nettopp på grunn av det Guds har gjort i Kristus og som vi får del i ved tro på ham. Da er det nåde alene.

Derfor kan den med rette kalles en ”evig frelse” som det står i vår tekst. Jesus ble opphav til evig frelse. Vi får glede oss i den her og nå, men skal erfare og glede oss over det i Guds himmel også.

Her tenker vi også på ”Guds bevarende nåde”, som de talte om i gamle dager. Han som begynte den gode gjerning i oss, er mektig til å fullføre den uansett hvor lenge vårt liv varer. Fil. 1, 6. Det er om og til oss troende Jesus gir denne forsikring: ”Og jeg gir dem evig liv, de skal aldri i evighet går fortapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd. Min far, som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive dem ut av min fars hånd.” Joh. 10, 28f.

Så går vi videre på himmelveien med denne trygghet.

16) Hebr. 5, 11-14.v

Å veksa i nåde.
I vers 11-14 talar forfattaren om lesarane sin åndelege utvikling. Det er ein klår tanke i Bibelen at ein kristen ikkje er ferdig åndeleg sett når han blir frelst. Det er skilnad på ein nyfrelst og ein mogen kristen. Gud vil ikkje at me skal stansa på vegen, men gå fram i kunnskap og erkjenning.

Dette skal me seia meir om her.

Orda her viser at det ikkje alltid er framgang hjå oss kristne, heller ikkje mellom leiarar. Det heng saman med syndefallet, for synda har sett merke i oss på fleire måtar. Mellom anna gjer det at me har ikkje lett for å tenkja åndelege rette tankar. Guds ord er ikkje alltid lett, og det trengs ei åndeleg øving ved sida av opplæring for å sjå Guds meining. Desse problema tek forfattaren opp her.

Då er me inne på den sida at ein kristen kan nekta å veksa i kunnskap. Dei seier gjerne at det var nok det dei fekk første gong då dei blei kristne. Dei les lite for å utvida sin kunnskap og held seg gjerne til den same andaktsboka i fleire tiår. Om boka er aldri så god, vil dei ikkje få sjå evangeliet frå nye synsvinklar. Går dei i tilfelle lite på møte der det er grundig forkynning, vil dei lett stagnera i kunnskap om frelsa og erfaring med Gud.

Det kostar litt tid og arbeid å setja seg inn i nye sider ved den kristne trua. Med ”nye sider” meiner eg ikkje her noko i tillegg til Bibelen. Det tyder her å sjå meir inn i kva Ordet seier om Jesus og mi eiga frelse og helging. Hebreerbrevet er eit godt døme på djupare kunnskap i sjølve frelsesverket.

Dette gjeld og sjølve kvardagslivet vårt, helginga. Eit vakse, moge menneske oppfører seg ikkje som eit barn. Dei fleste har lært å styra temperament og ordbruk og let seg ikkje så lett lokka ut i sinne og slagsmål.

Slik er det óg i det åndelege livet vårt. Orda i Hebr. 5 talar m.a. om det. Dei hadde levd så lenge som kristne at dei burde ha lært unge kristne korleis livet med Gud er og vist dei inn i Guds ord. Men dei er sjølve å rekna som ”bayar” i åndeleg forstand. Og ein baby treng melk og kan ikkje leva av steik og erter og sterk mat. Desse vaksne kristne skjønar ikkje anna en ”melk” – dei lette og enkle sanningar i Guds ord.

Ein viktig grunn var at lesarane var blitt ”trege” til å høyra. Dei hadde ikkje interesse for djupare sanningar i Guds ord. Her i Hebreerbrevet er det særleg sanninga om at Kristus er vår øvsteprest som representerer den meir grundige forkynninga.

Den som berre lever på den første omvendinga og dei kjensler og opplevingar dei hadde då, vil ikkje så lett bli grunnfesta i trua. Han har lettare for å bli riven med av nye retningar som kjem i Jesu namn. Det har me sett mykje av i etterkrigstida. Kan hende var dei så opptekne av det jordiske livet, at dei hadde ikkje krefter og tankar nok til å lesa ei grundig bok om bibelske sanningar. For me treng ofte hjelp av gode hjelpebøker for å nå inn til kjernen i Guds ord nokre stader. Då skal me forresten vera varsame med kva me les. Her er mykje litteratur i dag som ligg i utkanten av den sunne lære – og noko stig over grensa. Må Gud vara oss mot det.

17) Hebr. 5, 10-6, 3.

Vanskelig.

Vi skal si noe mer om frelsen i Jesus Kristus ut fra dette avsnittet. Det er særlig ordet om Jesus som yppersteprest vi taler om nå. Og det er egentlig et påskebudskap. For noe av det viktigste Jesus gjorde, var nettopp i påsken. Da utførte han en stor del av sin yppersteprestlige gjerning. Det handler om hva Gud har gjort for oss i Kristus.

Om dette har vi mye å si, skriver forfatteren i v. 11. For det er et stort budskap som har flere sider. Det er ikke sikkert vi har forstått alle sider ved evangeliet om vi får tro oss frelst. Her er vi inne på hele Det gamle Testamentets budskap om Messias og Guds frelsergjerning. Her er direkte profetier om framtida, og forbilder og eksempler på Guds frelse. Derfor ville det ta lang tid om en skulle gjennomgå alt dette, selv om det ble overflatisk og kort.

Dernest sier han at det er vanskelig å forklare. Det kan komme av to ting. I sammenhengen her er leserne trege eller sløve til å høre. De har ikke tatt imot alle de første ting i evangeliet som de allerede har hørt. Det hindrer dem i å forstå og ta imot en videre forkynnelse av Ordet. De dypere ting i evangeliet og nåden bygger alltid på de første enkle grunnsteiner.

Men det finnes også en annen grunn. Guds ord er på samme tid enkelt og lettfattelig – og ganske dypt og ugjennomtrengelig for tanken vår. Da er det i seg selv vanskelig å forklare. Ja, dypest sett kan vi aldri forklare evangeliet. Det må Gud åpenbare for oss ved sin Ånd. Men det rent teoretiske kan til en viss grad forklares. Derfor taler vi og skriver og svarer på spørsmål om de åndelige ting.

Jakob sier f. eks. at ikke mange skulle bli lærere, dvs. i åndelige spørsmål. Her kan vi så lett ta feil og gjøre skade for de troende. Derfor skal lærerne få desto strengere dom, sier han. Jak. 3, 1. Selv apostlene måtte innrømme det. Og der er noen grunner til å at det er vanskelig å forklare. La oss se kort på noen av dem.

1) Guds ord er guddommelig.

Det er Gud selv som taler i Ordet, og vi skal slik ikke vente at vi små mennesker skal kunne fatte alt. Profeten sier det slik fra Gud Herren: ”For som himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker.” Jes. 55, 9. Og i en salme på sabbatsdagen lyder det slik: ”Hvor store dine gjerninger er, Herre! Overmåte dype er dine tanker.” Salme 92, 6.

Vår tanke og fornuft fatter ikke evangeliet og nåden. Både Luther og Rosenius sier noe om at de som tror at de forstår evangeliet, har ennå ikke forstått noe. Det kan aldri forklares for tanken. Gud må få gi det til den som omvender seg og tror. Da ser de ofte mer enn de klokeste, de oppdager selve kjernen i nåden. En prest sa til meg for mange år siden: Han var ofte forundret av vanlige folk som ble kristne, hvor mye de skjønte av Guds ord. De så noe som ikke står i bøkene.

Paulus sier at han skulle forkynne evangeliet, ”ikke med vise ord, for at Kristi kors ikke skulle tape sin kraft”, 1. Kor. 1, 17. Her ligger noe viktig. Vi kan komme i skade for å ”forklare” evangeliet på en slik måte at Gud ikke får bruke det på synden og synderen. De blir opptatt av det teoretiske, om hvordan vi skal forstå Ordet. Men det guddommelige ord skal først og fremst brukes på vårt hjerte.

Og i kap. 2 har han også noe om dette: Der er en visdom som denne verden ikke kjenner. Det betyr at vi ikke har den etter vår natur eller etter grundig skolegang og studier.  V. 8. Hadde de hatt det, ville de ikke ha korsfestet Jesus. For da hadde de forstått at han var den Messias Gud hadde lovet.

For de kristne er det annerledes. ”For oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud,” v. 10. En kristen har fått denne Ånd, og han gir oss noe av det han vet om Gud. Men vi tåler nok ikke å kjenne alt.

Han går et stykke lenger her og sier i v. 13f om sin forkynnelse: Han taler ”ikke med ord som menneskelig visdom har lært oss, men med ord vi har lært av Ånden. Vi tolker åndelige ting med åndelige ord.” Det er en underlig tanke, som alle vi forkynnere skulle grunne litt på. Og det vil nok føre oss dypere ned på kne med bønn om nettopp denne åpenbaringens Ånd.

2) Predikanten kommer til kort.

Mange av oss har kjent på det. Det kan være i sjelesorg der noen er i nød. Vi blir så fattige på ord og hjelp. Og det kan være på talerstolen eller i studerkammeret. Da har vi kanskje tenkt mange ganger: Hvordan skal jeg si dette, kan jeg klare å si noe som er til hjelp for folk?

Da gjelder bl. a. denne regelen: Vi kan aldri hjelpe andre lenger enn vi er kommet selv. Vi må ha opplevd budskapet. Det må være mitt og jeg skal vise andre kjernen i det. Ellers blir det bare tørr teori og død kunnskap. Paulus sier f. eks. slik i Rom. 15, 18: ”For jeg vil ikke våge å tale om noe annet enn det som Kristus har utført gjennom meg for å føre hedningene til lydighet, ved ord og gjerning.”  Her gjelder det i særlig grad misjonen og arbeidet i Guds rike. Men forkynnelsen er en del av dette.

Det er nok en av grunnene til at Paulus ber de kristne om forbønn nettopp om forkynnelsen: ”Og be også for meg, at det må bli gitt meg ord når jeg åpner minn munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets hemmelighet” (Ef. 6, 19). I mangt et predikantrom har denne bønnen steget opp til Gud. Fattigdommen og nøden drev oss til det.

3) Tilhørerne.

Som vi alt har sagt, kan vi som tilhørere stenge for forkynnelsen og forståelsen av evangeliet. Og det kan skje på ulike måter. Hebreerne som fikk dette brevet var sløve til å høre. Og vi kan noen ganger merke at våre tanker flykter fra forkynnelsen og møtet og blir opptatt med mange andre ting. Noen har til og med en viss motstand mot vokster og større kunnskap. De sier at de har alt de behøver – de er frelste, og det er nok.

Gud ville nok gjerne gi oss noe mer innsyn i de åndelige ting. La oss be om det.

18) Hebr. 6, 17-20.

To urokkelige ting.

Dette er noen fine og sterke ord. Gud vil hjelpe oss, slik at vi når fram til himmelen. Og han har gjort alt ferdig for oss i Jesus Kristus.

Som forsikring har han gitt os to ”urokkelige ting”, eller uforanderlige ting. De viser hvor sikker frelsen er, og at den ikke kan eller skal forandres. De utelukker at Gud kan lyve.

Det ene er Guds løfte. Han har sagt det ofte: Jeg vil frelse syndere. Joh. 6, 37 er klart: Den som kommer til meg, vil jeg ikke støte ut.

Selve Jesu navn er et løfte, for det betyr som kjent: Herren frelser. Slik er det. Der han kommer til og får rom i hjerte og liv, der gjelder løftet. Vi ser det over alt i Bibelen. Jesus tok seg av en toller og en syndig kvinne, barn og fiskere og hvem det var: De var velkommen hos ham.

Det andre er Guds ed. Gud gjorde en ed og sverget. Løftet ble bekreftet ved en ed. Dette skulle være en sterk trøst, står det. Og en ed er noe av den sterkeste bekreftelse som finnes. Derfor er Bibelen så forsiktig med eden. Vi skal ikke sverge, for vi kan egentlig aldri holde ord i noen saker. Derfor er det bare for retten vi gjør det.

Herren har selv sverget på at Sønnen er prest til evig tid, Salme 110, 4. Det står nettopp i en messiansk salme, en profeti om Jesus. Han skal være offerprest og bære våre synder. Og det er gyldig til evig tid, står det. Et slikt løfte og ed kan Gud ikke bryte. Da ville han ikke være Gud.

Bibelen vil vise oss hvor fast og uforanderlig frelsen er i alle deler, for selve Guds ord er urokkelig. Og syndere må ha en slik sterk og fast trøst. Slik er det også, for Sønnen betalte for all synd med sitt blod!

Derfor har vi også et levende håp. Peter skriver om det i 1. Pet. 1, 3. Og i vår tekst står det også klart: Vi som tror på Jesus, har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som ligger foran oss, v. 18. Vår tilflukt og redning er Jesus, og håpet er himmelen.

Guds himmel er ikke bare en tanke eller mening vi har for å trøste oss med i tunge tider. Den er reell, fast og sikker for Gud står bak. Han har forsikret oss om det ved løfte og ed at alt Gud har av makt og myndighet skal lede oss fram på himmelveien. Det er et anker for sjelen som holder oss fast, v. 19.

Spørsmålet er: Har vi tatt imot det? Har Jesus fått gripe oss og tatt oss ut av synden og håpløsheten og inn i et nytt håp. Troen på Jesus er veien.

Kap. 6.  

19) Hebr. 6, 19f. Eit anker.

Me har eit anker som held oss fast i alle stormar. Kven har det? Den som lever med Gud og er sanne kristne. Ikkje som i kap. 2, 3 og 4, 2. For dei var det inga von.

1. Kva er ankeret?
Kva er det som held båten fast når det trengst? Berre Jesus kan det. Kristi himmelfartsdag drog han til himmelen, innafor forhenget. Der er ankeret sikkert og trygt og fast forankra i Gud.
2. Korleis er eit anker forma?
Det har alltid to armar, ein til kvar side. Og Jesus var både Gud og menneske og difor vår von. Som menneske var han prøvd i alt som kan møta oss, og då viste han at han var Gud. Jesus bestod alle prøver og eksamen. Han svikta ikkje på noko punkt. Som menneske var han og Gud.
3. Korleis får me det?
I Johs 1, 12 er svar: Alle dei som tok imot han… Me som er kristne kom ein dag til Jesus og erkjende våre synder, og av nåde fekk em tru på Jesus og hans frelse. Det var den store r edninga for oss. Og me kom i tide, før stormen og uveret braka laust. Ankeret er då alltid klart.
4. Korleis bruke det?
Eit anker skal ikkje stå på lager og rusta bort. Jfr. Apg. 27,29. Det skal vera med oss heile tida. Og Jesus sa han var det, Mat. 28, 20. Jfr. Kol. 3, 1.
5. Ankeret held!
Det er trygt og fast og når innafor forhenget. Det er evig og dermed sikkert. Me ser det ikkje, men me trur det er der. Jesus er på vår side i himmelen, han har kjøpt oss med blodet sitt og me er hans eigedom. – Ankeret held i alle stormar: i freistingar gjennom livet, i døden og til sist i domen.

Me har ei stor von. Den som er utafor er vonlaus. Det er inga framtid for dei i Guds rike. Dei går under i stormen. (Frå Handfuls on purpose.).

 

 

Kap. 7. Melkisedek - Fullkommen frelse. v

 

Melkisedek.

20) Hebr. 7.
Forhistorien i 1. Mos. 14: - Lot bortført. Abraham befridde Lot. Abraham sa nei til lønn, v. 21-23. (Versene viser til 1. Mos. 14).
En annen person Melkisedek. Senere i Bibelen. Hvem ?
1. Konge i Salem, = Jerusalem. = fred. fred i området.
Fred betyr mer enn fravær av krig. I Guds rike: åndelig, indre fred – med Gud. =mangel nå. Mye uro. Kan lære av fredens by.

2. Var prest. Men han var ingen avgudsprest. Midt i hedenskapet en sann prest – for Den Høyeste Gud, Skaperguden, Den eneste sanne Gud. Hadde kalt Abraham.

Melkisedek betyr ”Rettferdighets konge”. Levde selv rettferdig, og var representant for en rettferdig Gud. Denne Gud hadde utvalgt både presten og Abraham. Melkisedek var til hjelp for troshelten Abraham.

3. Melkisedek kom med vin og brød. Gaver og mat til en trett Herrens tjener. Viste omsorg for ham, slik vi alle skulle gjøre.

Symbol og forbilde på nattverden. Taler tydelig om Jesus. = livsens brød, Joh. 6, 35. Og vintreet, Joh. 15, 1 og 5. I Salme 23, 5: Herren som hyrde (Joh. 10) dekker bord for oss. = den åndelige føde Gud gir sine barn.

4. Melkisedek velsigner Abraham, v. 19. Ikke jordisk gods og ære. Velsignelse er himmelsk godhet og herlighet. Abraham hadde løfte om velsignelse, kap. 12, 2. Melkisedek er redskapet.

Vi har ”all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus” (Ef. 1, 3). Ved troen på Jesus. Vi må se den og blir minnet om den.

5. Melkisedek minte Abraham om den sanne Gud. V. 20: Gud har gitt dine fiender i din hånd. Seieren gitt av Gud. Derfor skal Gud ha æren, ikke kongen eller Abraham. Vi trenger slike påminnelser: Ikke vi, men Han har gjort alt. Og vi kan med frimodighet gi Gud all ære.

I v. 19 sier Melkisedek: Velsignet være Abraham av Den Høyeste Gud.
Han eier alt, v. 22 der Abraham svarer.
Alt er Guds eiendom, vi mennesker, kongen, fienden. Det gjør oss ydmyke. Ingen ting er vårt.

6. Melkisedek fikk tiende av Abraham, v. 20. Unødvendig. Uttrykk for takk og anerkjennelse fra Abraham. Prestekongen krevde det ikke, men Abraham følte og forstod: jeg vil gi noe tilbake.

Her i Kongedalen kunne Abraham blitt rik, men i stedet gav han bort noe. Slik virker Guds ord og evangeliet på et menneske. Jfr. Apg. 20, 35.

7. M. forbilde på Messias. To andre steder i Bibelen.
a) Salme 110, 4. David om Messias som konge og prest. Flere steder taler Bibelen om denne dobbelte (og tredobbelte) rolle som Messias har. Her ser vi noe viktig: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis.

b) I Hebr. 5-7 flere ganger, tillegg: Han er yppersteprest (øvsteprest). Ikke i 1. Mos. 14.
Var alene prest i Salem og samtidig konge. Dermed var han den høyeste.

Vi ser i Hebr. noe mer:
1) Messias øvsteprest etter Melkisedeks vis, Hebr. 5, 6. Noe spesielt ved Melkisedek finner vi her: Han er Messias, dvs. Jesus Kristus.: til evig tid. Prester i Israel var i tjeneste i sin livstid. Etter døden en ny prest.
Jesus som Guds Sønn er derimot evig, og hans gjerning skal aldri gjentas. ”Det er nok det som Jesus gjorde.”

2) Med Kristus skjedde en omskiftelse. Hebr. 7, 12. Om prestedømmet i GT, loven, pakten og løftene. Forskjell på den gamle og den nye pakt, og på Arons og Kristi prestedømme. Aron representerer pakten ved Moses og loven på Sinai. Kristus er den nye pakts hovedperson.

Allerede i GT kom lyset fra den nye pakt inn og varsler om det som skal komme. Her ved Melkisedek. Bilde på den nye pakts prest, dvs på Guds Sønn. Han var ikke Guds Sønn, men gjort lik ham i det historiske, Hebr. 7, 3. Og her ser vi flere ting.

3) Melkisedek var uten far og mor, Hebr. 7, 3; = uten kjent familie og ætt. Ingen begynnelse og ingen ende betyr: vi ikke kjenner hans fødeår eller dødsår. Ikke noe mystisk. I kontrast til slektstavlene i 1. Mosebok og senere. Og i kontrast til øvstepresten Aron som vi kjenner slekta til. Han var bror til Moses.

Vise forskjellen mellom Jesus som Guds Sønn og prestene i GT som var mennesker.
Jesus er opphøyet over alle dem. Var nødvendig. Hebreerbrevet argumenterer slik: Hvis vi kunne bli frelst etter den gamle pakt, hvorfor var det da nødvendig med en ny øvsteprest, lik Melkisedek? Kap. 7, 11. Og det er en hovedsak, sier kap. 8, 1. Vi behøvde en frelser som er fullkommen på alle måter, kap. 7, 26. Derfor måtte Guds Sønn komme. Melkisedek peker fram mot ham.

4) I lys av Melkisedek ser vi at Kristus som frelser er:
a) En evig konge som hersker med rett og rettferdighet. Det skjer nå i nådens rike, og i evigheten i herlighetens rike.
b) Han er freds konge som nå gir hjertefred til syndere som kommer til ham, og han skal en gang opprette et evig fredsrike.

c) Han er prest for Den Høyeste Gud, og ofret seg selv for våre synder på korset. Det er nok for alle mennesker.

d) Han gir velsignelse til Guds folk, både ved tilgivelsen for alle synder og ved at han er med sitt folk alle dager. Han gir oss åndelig mat og styrke på veien.

e) Hans prestedømme og tjeneste er større enn alt annet, kap. 8, 6. Han ber i himmelen og er talsmann og representant for Gud i prøvelser og anfektelser.

---
21) Hebr. 7,24-28-8,2.Fullkommen frelse.

Jesus som vår yppersteprest er en hovedsak i kristendommen. Kap. 8, 1. Her bruker forfatteren et bilde fra GT. Der var alle mennesker (som nå) ufullkomne, og derfor var også prestene det. De hadde mangler som mennesker og kunne derfor ikke gjøre en fullkommen gjerning.

Med Jesus kom noe nytt. Han var fullkommen. Hele Bibelen sier det. Derfor var det også en fullkommen frelse han kom med. V. 25. Slik ligner han Melkisedek i 1. Mos. 14 og Salme 110. Hebr. 7, 1. Men vi skal ikke tale om Melkisedek her, se et annet innlegg foran. Her ser vi flere sider ved frelsen:

1. Jesus er fullkommen, v. 26. 28. Det er et sterkt bilde av Frelseren.
a) Det var ingen lyte ved Jesus. Han var Gud og opphøyet over alle, hellig og ren. Han var også prøvd i alt uten å synde, kap. 4, 15. Og Peter sier i 1. Pet. 2, 22: Han gjorde ikke synd. Det er Jesu attest.

b) Vi måtte han en fullkommen frelser, det var nødvendig for vår del. Vi kan ikke frelse oss elv og kan heller ikke hjelpe til. Vi er så ødelagt av synd at det er umulig for oss å være god.
- Synden førte oss bort fra Gud, Jes. 59, 2. Den har gjort skillsmisse mellom oss og Gud.
- Synden har også ødelagt oss og gjort oss uduelige i all vår gjerning. Det som var umulig for loven fordi den var maktesløs på grunn av kjøtet, Rom. 8, 3. I v. 7 sier Paulus der: kjøtet (vår medfødet natur) er ikke Guds lov lydig og kan heller ikke være det. Det har ført til at ingen søker Gud, Rom. 3, 11. Ja, vi er rett forstått djevelens barn, 1. Johs 3,10.

Det er bare Guds Sønn som kan frelse.

2. Jesus ga et fullkomment offer, v. 27.
Derfor er det ebdre enn alle offer i GT. Det er annerledes og bedre, kap. 8, 5. Arons prestedømme er et forbilde eller en skygge av Jesu tjeneste og frelse.

a) I den gamle pakt var det mange prester og alle var skrøpelige, v. 28.
- Det ble ofret et dyr hver dag både morgen og kveld samt på de store høytider og når noen f. eks. hadde syndet. Derfor var det en stadig gudstjeneste i templet med slike offer.
- Ypperstepresten Aron og etterfølgere måtte først ofre for sine egne synder på den store forsoningsdagen, deretter for folket, v. 27 og 3. Mos. 16.

b) I den nye pakt er det en prest – det er Jesus. Egentlig er det ingen andre prester etter bibelsk språkbruk.
- Han ofret en dag –på korset langfredag.
- Det ene offer var nok for alle til alle tider. Jesus død var for alle, v. 27b.

Den gamle pakt var ikke feil eller gal. Gud ville det slik. Men det var for svakt, v. 18. Den var bare en skygge av det fullkomne og slik en forberedelse.

Jesu verk er det egentlige. Han sonet for alle verdens synder, betalte skyldbrevet og åpnet himmelen – og derfor kan han glemme synden. Den er oppgjort. Når vi regner med det, kan vi nærme oss Gud, v. 19.b. Det var ingen mangler ved hans frelse. Og det fører oss over i neste avsnitt:

3. Jesus kan fullkommen frelse, v. 25.
Alt er ferdig, kom til bryllupet. Her må vi stanse ved et par ting fra teksten:
a) Jesus ber oss om å komme.
Det er vår del. Johs 6, 37. Det innebærer å bekjenne synd. De gamle haugianerne sa: Å tro er å komme til Jesus med sin synd. Jeg tror det er rett. Da skjer det som Johannes taler om: Dersom vi bekjenner våre synder, 1. Johs 1, 9. Da renser han oss fra all synd. Jes. 1, 18. Da står du fullkommen ren for Guds åsyn. Du er like ren og fin som Jesus selv er, og du er skjult i ham. Englene skal ikke finne noe feil ved deg!

Dette skal vi ikke oppfatte som en gjerning, noe vå må prestere eller gjøre godt nok for å bli frelste. Alt er Guds gjerning. Men skal det bli mitt, må jeg jo åpne hånden og si takk. Det er i grunnen så enkelt.

b) Jesus ber for oss, v. 25.
Han lever alltid for å gå i forbønn for oss. Og i kap. 9, 24: han åpenbares for Guds åsyn for vår skyld – og det gjør han både som talsmann, stedfortreder og forbeder.

Dette er Jesu yppersteprestlige tjeneste i himmelen i dag, slik han har vist oss det i Johs 17. Offeret er ferdig. Nå ber han for oss alle. Det er han livsoppgave, eller rettere evighetsoppgave så lenge det er mennesker på jorden.

Han lever, står det. Det er vedvarende uten stans. Og han ber om minst to ting:
- Det er at vi som tror må bli bevart i troen. Når du glemmer å be, er trett og sliten og kanskje har lite tro på bønn. Da ber Jesus for deg. Johs 17,11. Og han ber om at du og jeg må nå fram – og bli evig frelst hjemme i himmelen.

- Men han ber nok også om at flere må komme og ta imot den ferdige gaven. Han ber for misjonen og arbeidet i Guds rike. Sangeren har når han sier:

Jesus vil ha alle, selv om niognitti var innen folden i forvar.- Jesus vil ha alle.

22) Kap. 8. 31-34f.

Den nye pakta.

I Bibelen er det fleire pakter. Men det er to store hovudpakter – den gamle og den nye pakt. Og den nye pakta er betre av di ho er lovfest (eller grunnfest) i betre lovnader, v. 6. Eit godt ord om dette finn me i profeten Jeremias kap. 31, 31ff.

Pakt tyder ein avtale, ofte skriftleg, som i eit ekteskap. Der er det både krav og lovnad. Den gamle pakta var ikkje fullkomen, v. 7. Den vart til på Sinai og var tosidig og midlertidig og avgrensa til jødar. Alt avhang av om dei kunne halda lova på Sinai. Det kunne ingen.

Difor var det naudsynleg med ei ny pakt. Den er annleis, v. 9. Om folk skulle bli frelst, var ein ny pakt naudsynleg. Og det var i Guds plan frå æva av, men Gud har klarlagt det gradvis.

Denne nye pakta er einsidig. Det kjem fram nedafor. Og me går over til Jer. 31, sidan den forklarar det godt. Tilvisingar er til kap. 31 om ikkje anna er sagt.

1. Pakta er av Gud, v. 31.
Eg gjer ei ny pakt, seier Herren. I den gamle pakta måtte menneska gjera gjerningar for å bli frelst. Paulus skriv i Rom. 10, 5: Den som gjer det, skal leva. I den nye pakta er alt av Gud, og det lukkar alt vårt eige ute. Difor er det nåde – for inkje og utan forteneste. Dette er ei hovudsak for Paulus, t.d. Gal 2, 16. Og me lærer dette seint. Det ligg i vår natur at me skal hjelpa til og ha litt ære for alt. Men Paulus skriv i Romn. 3, 27: Kvar er då vår ros? Den er utestengd. Her var og Luther sin kamp. Kyrkja hadde innprenta han at gjerningar var naudsynlege. Då han såg evangeliet om nåden, skreiv han: Trua grip Kristus.

2. Pakta er for alle, v. 34a.
Hebr. 8,11 seier og det: Alle skal kjenna meg. Det gjeld ikkje berre jødar og gode menneske. Her er alle medrekna. Evangeliet er og for taparen. Det er heller ikkje nokre spesielt utvalde dette handlar om, slik somme lærer. Nei, frelsa er for verda, Johannes. 3, 16. Og det er alle som bur her. Paulus skriv klårt om det: Gud vil at alle menneske skal bli frelst, 1. Tim. 2, 4. Og Peter seier det same: Han vil ikkje at nokkon skal gå fortapt, men at alle skal koma til omvending, 2. Pet, 3, 9. Ikke en så ussel er at ei Jesus har ham kjær.

3. Pakta inneber full tilgjeving, v. 34b (Hebr. 8, 12).
Synda er tilgjeven og gløymt av Gud når me vender om. Det er ein grunnpillar i kristendommen. Dette bygger på Guds miskunn og Golagta. (Jfr. Hebr. 10, 12.14. 16.) For alle synder – det gjeld heile livet og ikkje berre fortida. Han tilgir igjen og igjen og igjen. ”Han glemmer msin syn der ved Golgatas høy.” Synda er så å seia gravlagd og borte for alltid. Mika 7,19: Han har kasta dei i havets djup. Jfr. Jes. 43, 25 og 44, 22.

I syndsforlatelsens rike, fortapte synderes hvilested, der Gud me slekten har sluttet fred, der Satans makter må vike…

4. Pakta gir oss ei indre lydnad, v. 33-34.
Det er ikkje tvang å leva etter Guds vilje og ord. Me har fått eit nytt hjarta og dermed ein ny vilje som vil gå Guds veg. Esek. 36, 26ff. Hebr. 8, 10-11. Den nye natura vår har faktisk lyst til å fylgja Guds veg. Det er ei guddommeleg natur, skriv Peter, 2. pet. 1, 4. Og Paulus skriv i Rom. 7, 22: Mitt indre menneske seier med glede ja til Guds lov (NO-78). Elles er det omsett slik: Den har hug til Guds lov. Det er desse Jesus meiner i Johs 4, 23: Gud vil ha sanne tilbedarar.

Men – det er viktig å vita for ein kristen at han framleis har den gamle natura i seg, som slett ikkje vil vera Guds ven. Og det er her kampen står for oss så ofte. Desse to strir om plassen i oss.

5. Det er ei NY pakt.
Det tyder og at den gamle pakta er avsett, den er ikkje brukbar. Hebr. 8, 13. Og det skjedde ved Jesu død, Hebr. 9, 17. Jesu offer var det siste, og då Jerusalem vart øydelagt av romarane, var det slutt på ofringane i templet. Nå gjeld berre Jesu død. Ingen blir frelst utan å tru det. Hebr. 9, 12. 14. Det er det nye som kom, jfr. 2. Kor. 5, 17.

23) Hebr. 9, 1- Tabernakeltenesta i GT.

Den gamle pakta hadde sine føresegner om gudstenesta, og dei var ein skugge av den nye pakta og eit varsel om at noko nytt og betre skulle koma. (Sjå óg kap. 10, 1.) Her i kap. 9 tek forfattaren fram fleire detaljar frå Tabernaklet og viser slik at mykje av det er førebilete på Jesus og frelsa.

Me kan altså få eit større og grundigare syn på frelsesverket ved å gå inn i tabernakel-tenesta. Me kan ikkje gå inn i alle detaljar her, men sjå på nokre hovudliner. – Det er brukt mykje plass i Bibelen på å visa oss Tabernaklet, meir enn mykje anna. Heile 50 kapitler er brukt i Bibelen om det. det er 13 kapitler i 2. Mosebok, 18. kap. i 3. Mosebok, 13. kap. i 4. Mosebok, 2 kap. i 5. Mosebok og 4 kapitler i Hebreerbrevet. Dette brevet står slik i ei særstode i Bibelen. Ingen andre stader finn me dette teltet forklart. Ein viktig grunn til det kan vera at dette brevet er skrive til jødar som kjende soga si godt. Mykje av litteraturen i NT er elles skrive til heidningekristne eller ein blanda forsamling.

1. Korleis Tabernaklet var, v. 1-
Tabernaklet er kalla ein heilagdom der gudstenesta var. Det var altså eit Guds hus på ein særleg måte. I første del av den gamle pakta var det eit telt, og seinare kom templet som var ein fast bygning. Teltet var flyttbart, og det er utgangspunkt for det Hebreerbrevet skriv om.

Me finn omtalen av Tabernaklet i 2. Mos. frå kap. 25. Moses skulle byggja det etter det biletet Herren ville syna han på fjellet (2. Mos. 25, 9 og 40). Ordet bilete (tavnit) tyder ei form eller liknar noko. Moses har sett noko eller fått forklaring på noko på fjellet. Det skulle han ha som modell.

1) Først ser me at det var to rom, eller to telt, Hebr. 9, 2-3 og 7. Det største var det heilage der lysestaken, røykofferaltaret og bordet med skodebrødet var. Lyset skulle brenna natt og dag utan stans – slik Kristus er verda sitt lys så lenge nådetida varer. Røyken er bilete i Bibelen på bøn. I heilagdomen stig Kristi bøner opp til Gud for oss. Og skodebrødet vart fornya kvar veke slik at det alltid låg brød på bordet. Dei ”gamle” brøda skulle prestane få eta, og Jesus sa han var livsens brød som gir oss åndeleg mat og næring. I dette rommer kunne prestane gå inn.

2) Det minste rommet eller teltet vart kall Det høgheilage eller Det aller heilagste. Her stod berre ein ting, paktkista der lovtavlene var, samt Arons stav og gullkrukke med manna. Hit kunne berre øvstepresten gå inn ein gong om året, på den stor soningsdagen, 3. Mos. 16. Og då måtte han ha med seg blod til soning fro synd. Loket på paktkista var spesiell. Den var av gull og oppå den var to kjerubar (englar), og loket vart kalla Nådestolen. Der ville Gud møta folket og tala til dei gjennom øvstepresten.

3) Kring Tabernaklet var Føregarden, ein stor plass på om lag 1 ¼ dekar. Her kunne alle gå inn, både kvinner og menn. Men det var ikkje plass til alle på ein gong, ein reknar med at det var ikr. 2 ½ mill jødar på reis i øydemarka. I praksis var det truleg berre representantar frå kva stamme som gjekk der. I føregarden var det to viktige ”møbel”: Koparaltaret og vaskekaret. I heile Tabernaklet er det mange førebilete og åndelege sanningar, og me kan ikkje ta med alt her. Og inngangen til plassen var i aust. (Her er ein litt uviss. Nokre seier inngangen var i vest, andre i aust.)

Altaret var eit brennofferaltar av kopar. Det var det første dei såg når dei kom inn i føregarden. Det minna dei om kor naudsynleg det var med offer for å leva med Herren. Synda måtte sonast. Vaskekaret var fylt av vatn som prestane kunne vaska seg i under tenesta.

4) Folket budde ikring Tabernaklet. Nærast det var levittane sin plass, og Moses og Aron budde ved inngangen. Dei skulle både vakta Teltet og halda det i stand. Utanfor levittane var telta til dei tolv stammane etter Jakobs søner. Dei hadde sine faste plassar. Me veit at dei reiste mykje og flytte på seg i dei vel 38 åra dei var i øydemarka, og då var det viktig å halda orden i alt.

I aust budde Sebulon, Juda og Issakar. I vest budde Benjamin, Efraim og Manasse. I I nord var Asjer, Dan og Naftali. Og i sør budde Simeon, Ruben og Gad. -

24) Hebr. 9, 5. Nådestolen.

Nådestolen var lokket på paktens ark som stod i det aller Helligste i Tabernaklet. H. Jørgensen (dansk) kaller det ”Guds hjerte”. Moses så et bilde av alle ting i Tabernaklet, av de himmelske ting. Det er skrevet ned og ble laget for å forklare evangeliet for mennesker. Slik har alt egentlig en hensikt i Bibelen. Nå skal vi se litt på dette ene ”møbelet” i Guds telt på jord.

1. Arken var firkantet.

Den var nærmest som en avlang kasse. 2. Mos. 25, 10. Hvert hjørne taler om de fire verdenshjørner, og det er uttrykk for hele verden. Frelsen er ment å dekke hele verden. For Gud vet at det er synd alle steder og derfor behov for frelse over alt. Lokket over arken – nådestolen – var like stort som selve arken i omkrets.

Vi regner med at alt i verden er tredimensjonalt. Men her kommer en fjerde dimensjon inn: Guds kjærlighet og nåde. Nådestolen er altså for alle mennesker i hele verden. Frelsen er for alle.

2. Nådestolen var kostbar.

Den var ikke som selve arken dekket eller kledd med gull. Nådestolen var laget av rent gull. 2. Mos. 25, 17. Den økonomiske verdi representerer en meget stor sum. Det var ikke oppblandet med annet metall, men bestod bare av gull. Vi taler gjerne om at et godt og fint menneske har et hjerte av gull.

Slik er vårt frelse kostbar. Den bygger på Guds godhet og kjærlighet, men så er den betalt og kjøpt med det mest kostbare i hele universet og himmelriket: Guds Sønns eget blod. Peter kjente til dette og skrev: ”Dere vet at dere … ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, … med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam” (1. Pet. 1, 18-19). ”Det kostet Jesu dyre blod å frelse meg en dag.” Slik lyder sangen.

Guds frelse er det dyreste som tenkes kan. Den er betalt med Guds Sønns blod og liv. Blodet er det dyreste vi har. Ingen ting kan erstatte det. For det er vårt liv det gjelder.

3. I Arken var Guds bud og vilje.

Arken innholdt flere ting: Lovtavlene fra Sinai, en krukke manna fra ørkenvandringen og Arons stav som hadde blomstret.

Lovtavlene representerer Guds vilje og krav til menneskene. Selv om ikke alle detaljer av Guds vilje er med i lovens ti bud, er den uttrykk for det i hovedsak. Der hører vi om det Gud vil vi skal gjøre og det vi ikke skal gjøre. Bibelen sier at loven er hellig, rettferdig og god. Da jødene fikk høre loven ved Sinai, sa de: Alt det Herren har sagt vil vi gjøre. 2. Mos. 19, 8. Ved loven kommer erkjennelse av synden, men ikke tilgivelse. Og menneskene kan aldri fortjene Guds frelse ved å prøve å holde loven. Lovgjerninger fører bare til forbannelse og Guds dom ettersom vi aldri kan gjøre noe fullkomment. Rom. 3, 20; Gal. 2, 16.

Manna var den mat Gud gav menneskene i ørkenen. Gjennom 40 år levde folket vesentlig av det. En gullkrukke med manna ble plassert i arken til minne om Guds gave. Den ble skjult under lokket, og var slik ”skjult manna” som Åp. også 2, 17 taler om. Jesus er det himmelske brød (manna) som kom ned fra himmelen for å gi verden liv. Joh. 6, 35. 48. 51. Han er Guds brød som kan tilfredsstille menneskene og gi oss adgang til himmelriket. Og mennesket lever ikke av brød alene, sa Jesus, men av Guds ord. Mat. 4, 4.

Arons stav var også med i arken. Den er omtalt i 4. Mos. 17. I seg selv var den død. Men når det lå i arken for Guds åsyn. Fikk den liv og blomstret opp. Aron var leder og forkynner, og man tror at staven representerer ham og alle Guds tjenere. I alle fall er det sant, at blir fruktbare og tjenlige tjenere når vi er for Guds alter og åsyn. Der bekjenner vi vår svakhet og synd og får kraft til arbeidet for Gud. Alt er ellers mislykket.

Arken med loven og brødet og staven skulle alltid følge Israel på vandringen. Bærestengene til arken skulle de aldri ta bort selv om de oppholdt seg lenge på et sted. Det skulle minne dem om at de alltid var på vandring. Det er også en viktig påminnelse for oss som kristne.

4. Nådestolen var soningsstedet.

På den store forsoningsdagen (3. Mos. 16) skulle ypperstepresten gå inn i det Aller helligste og sone for folkets synd. Det skjedde en gang hvert år. Ordet for soningslokket (nådestolen) er på hebraisk ordet for soning (kapporet). Det viser hva som egentlig skjedde der og hovedsaken ved offertjenesten. Den synd som alle var skyld i måtte sones for Gud. Og soningen var blod. Ordet nådestol viser mer hva vi får her: Det er nåde fra Gud å få komme dit og der mottar vi soning og frelse av bare nåde. For nådestolen er Jesus selv, se Rom. 3, 25.

Som sagt var lokket like stort som arken med loven. Det viser at Jesus dekker alle krav og alle brudd på Guds vilje med sitt blod. Og det var laget av rent gull. Og når flere oversettelser kaller lokket for en stol eller et sete, taler det om at vi kan komme dit og få hvile. Vi kjenner faktisk ikke til noe annet ”hvilested” enn nådestolen. Og det er Jesu soningsblod som gir det en slik verdi og kraft for oss. Med tanke på dette blir ordet i Mat 11, 28 godt: Kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære. Hos meg skal dere få hvile. Denne hvile skjer ikke på grunn av våre følelser eller gode gjerninger, men bare på grunn av Jesu offer og død. Derfor er grunnen sterk og trygg, og derfor er vår hvile så sikker og trygg.

La oss derfor tre fram med frimodighet for nådens trone. Der finner du hjelp.

25) Hebr. 9, 7-9.

En blodig frelse.

Bibelen taler mye om blod. Og blod betyr liv. Uten blod i legemet, er det dødt. Blodet er slik selve livsvæska. I åndelig forstand er det på samme måte. Hebr. 9, 22 slår det fast: Uten at blod blir utgydt, skjer ikke forlatelse. Frelsen er med andre ord sterkt knyttet til blodet. Det finner vi gjennom hele Bibelen. Også i andre religioner kan vi se blodige offer og noen som må late livet. Straffen og dommen for syn er nemlig død. Noen må dø når folk synder. Og offerblod taler om en stedfortredende frelse. Noen ofrer seg for andre.

I. GT.

Jødedommen er bygget på blodoffer.

Det er ikke den eneste byggestein, men en meget viktig del av jødenes religion. Det ser vi allerede da Kain og Abel ofret til Gud noen tid etter syndefallet. Hvilket offer var velbehagelig for Gud og som han anerkjente? Det var ikke Kains offer, selv om han ga det beste han hadde arbeidet med. Han hadde sikkert gjort sitt aller beste og mente han kunne tilfredsstille Gud med det. Men alt dette ble forkastet.

Det offeret Gud tok imot var Abels blodige offer, da han slaktet og ofret et lam. 1. Mos. 4, 4. Her ser vi det første blodige offer i historien så langt vi kjenner til det. Bare det ble anerkjent av Gud. Og i 1. Mos. 8, 20 møter vi Noah som tok av de rene dyr og fugler og ofret brennoffer. Herren kjente den velbehagelige duft, står det, v. 21.

Slik er Guds vilje. All synd er til ubehag for Gud og gjør ham vred. Den må sones, og dommen lyder på død. Derfor må blod flyte. Det taler nettopp om straffen og dens alvor innfor Gud.

Abrahams ofring på Moria berg er et sterkt, men ganske klart bilde på frelsen. Han skulle ofre sin sønn. Et liv måtte gå tapt. Mennesket skal dø på grunn av sin synd. Og da må et menneske sone for synden. Et legeme må blø og død. Derfor står det i hebr. 1, 5: Et legeme laget du til meg – det sier Messias til sin Far. Isak skulle dø, men Gud ordnet med en stedfortreder. Da var det ikke nok å ofre frukt og grønnsaker. Et liv måtte brukes. Og Gud ordnet med en vær som Isaks stedfortreder.

Et annet bilde og eksempel er utgangen av Egypt i den første påske. Da skulle Guds dom gå over menneskene i Egypt på grunn av deres synd og ulydighet. Alle førstefødte skulle dø i landet. Da viste Gud Moses en utvei. Og la oss merke oss at det var bare den som var gyldig. Alle andre forsøk ville være nytteløse.

Frelsesmåten i Egypt var et lam. Det skulle være stedfortreder for alle jødiske familier i Egypt på den tiden. De skulle slakte lammet og samle blodet for å stryke det på dørstolpene. 2. Mos. 12. Og dette ble deres redning. Dødsengelen gikk deres hus forbi. Mange tusen lam og dyre er blitt slaktet i ettertiden, i ødemarken og senere ved tabernaklet og templet. Mange, mange tusen liv er brukt for å vise soningens alvor. I løpet av 1000 år skjedde dette.  

Likevel – Bibelen taler tydelig om at dette dyreblod ikke kunne frelse dem, Hebr. 9, 9-10. Det var aldri Guds mening at folk skulle bli frelst ved dyreblod. Ingen annen skapning enn mennesket kan være menneskets stedfortreder. Derfor kom Jesus som både Gud og menneske. Jødenes dyreoffer hadde minst to andre funksjoner:

- De skulle være en påminnelse om synder, kap. 10, 3. Hver gang det skjedde et offer f. eks. på tempelplassen, visste troende jøder at de var syndere. Og de forstod at det måtte et offer til. Jfr. 4. Mos. 5, 15b. 

- De var også en skygge av det fullkomne, kap. 10. 1. Da skjønte de at ville komme noe større og bedre enn okse og lam. Men offerblodet ble da et varsel om Messias som skulle lide og dø for synden, som Jesaja 53 taler litt om.

II. NT.

I tidens fylde kom det fullkomne. Gal. 4, 4.

I Hebr. 9, 10b finner vi ordene: ”Inntil den tid da alt skulle settes i rette skikk.” Det er nettopp ordene om lover og forskrifter i den gamle pakt han taler om her. De skulle fortsette til den nye pakt kom. For i den gamle pakt var ikke alt blitt åpenbart, b. 8. Men det var et bilde på ”den nåværende tid”, v. 9. Og det er den nytestamentlige tid.

Men også nå gjelder det at synden må bøtes med død. Det er dens lønn. Rom. 6, 23. Blodet er veien til Gud. La oss nevne noen sterke ord om dette her.

a) Hebr. 9, 12: ”Han gikk inn i helligdommen én gang for alle og fant en evig forløsning.”

Da Jesus gikk inn i himmelen, kom han med sitt eget blod. Dermed viste han at han hadde kjøpt oss en full forløsning på korset. Frelsen var ferdig. Han hadde betalt med et evig blod, det gjelder til alle tider for alle som tror. Der fant han en evig forløsning. Ordet ”fant” blir av noen oversatt med ”vant”. Det gir også mening: Han kjempet mot synd og vondskap og vant seier.

Peter understreker dette at kjøpesummen var blodet, 1. Pet. 1, 18-19. Kristi dyre blod var prisen for vår plass i himmelen. En blodig frelse betyr altså at den er kjøpt dyrt med blod. En sanger sier det slik:

Det er sangen om blodet –

Guds evige pakt –

Om det hellige offer han selv har fullbrakt.

Det er sangen om blodet,

Den kostbare pris,

Som alene kan åpne

Et stengt Paradis.

b) Hebr. 9, 14: ”Hvor mye mer skal da Kristi blod – han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer – rense vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud!”

Jesu blod kan rense samvittigheten fra skyld, for det gir syndenes forlatelse, v. 22. Jeg får del i frelsen bare ved blodet og ikke ved noen av mine egne gjerninger. De er døde. Vi kan ikke frelse oss selv, og må altså få del i frelsen i Jesu blod. Vi blir ikke Guds barn av gjerninger, offer, arbeid for Guds rike, alvor i livet eller forskjellige slags seremonier. Det skjer bare ved tro på Jesu frelsesverk på Golgata.

Johannes skriver slik: Dersom vi vandrer i lyset. Likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod, renser oss fra all synd. 1. Joh. 1, 7. Å leve i lyset er å bekjenne alt som er galt og være åpen for Gud med hele livet. Da lever vi i renselsen.

I Rom. 3, 25 leser vi at Gud stilte Jesus fram i blodet som en nådestol ved troen. Nådestolen er lokket på paktens ark og betyr soningsstedet der blodet ble stenket som soning for synden. Jesus er det stedet nå. Frelsen i ham er av nåde. Vi får den gratis. Fredrik Wisløff sang om dette i sin ungdom:

Jeg var fortapt og så ingen vei,

da så jeg blodet.

Da ingen makt kunne frelse meg,

da frelste blodet.

3) I Hebr. 10, 19 ser vi dette: Vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Her er det ikke tale om frimodighet for mennesker til å vitne eller vise hvem vi er som kristne. Her taler han om å være frimodig innfor Guds ansikt. Vi våger å gå til Gud med alle ting. Slik var det ikke før da vi levde i verden. Hele livet som kristen kan vi komme slik med åpent sinn. Vi er ikke lenger redd for Gud. For blodet har renset oss helt og fullt.

I tillegg har vi fått frimodighet til møte Gud i himmelen! Det kan skje ved død eller ved Jesu gjenkomst. Vi har som troende ingen grunn til å frykte det ene eller det andre. Vi er rede til å dø og å møte Gud i hans himmel - ved troen på hans Sønn.

I Åp. 7 fortelles om noen som kom til himmelen, og om grunnen til at de nådde fram. De var nemlig renset og tvettet i Lammets blod, v. 14. Da står det i v. 15: Derfor er de for Guds trone. Jesu blod er den eneste grunnen til at noen kan og skal komme til Guds himmel. Hele den frelste skare i himmelen vil synge om det og takke ham for det. De vet ikke av noen annen grunn til frelse.

Har du det slik? Eller skjuler du noe av synden og vil helst ikke at det skal komme fram i lyset for Gud? Du må ikke bortforklare, omtolke eller gi andre ansvaret for din synd. Det stenger himmeldøra for deg. Det er du alene som står med ansvaret. Kom derfor i denne stund og tal ut med din Gud. Han er deg så nær. Og da vil du være med i Guds evige rike, og det blir sant det sangeren synger:

Når jeg står hjemme i hvite klær,

da skal jeg synge som aldri her –

en takk for blodet.

Amen.

26) Hebr. 9, 27-28.
Død og dom.

Det er mykje usikkert i denne verda. Mykje kan endrast, både i oss og av oss menneske. Livet kan vera variabelt og forskjellig. Det er så ulikt det me opplever og må gjennom.
Likevel - noko står ennå fast, og det merkelege er at det vil folk flest helst gløyma! Så djupt er fallet og så øydelagd er vår natur.

1. Døden.
Den er sikker. Den er vår lodd og del. Det er så bestemt at alle må døy. Det er ein ufråvikeleg regel i menneskelivet om ein trur på Gud eller ikkje. Livet tar slutt ein gong, og dødens engel kjem til alle hus. Det er som Paulus seier: Syndens løn er døden, Rom. 6, 23.
Og døden er ei fylgje av synda, den kom resultat av syndefallet i Eden. 1. Mos. 3. Difor gjeld den alle menneske.
Det står om Jesus i påsken: Han er skuldig til å døy (Mat. 26,66. Jesus var det avdi han tok vår syndeskyld. Men det er og sant om oss. Me er skuldige til å døy, som menneske og som syndarar. Og i Mar. 14, 64 står det: alle fann han skuldige til å døy. Det var ingen tvil hjå folket. Det var ikkje Pilatus soms a det eller yppersteprestane. Folket var med på det.
Og slik er det med oss. Gud skal finna oss skuldige i døden. Men ein dag vil folk flest sjå sanninga i det: me er ikkje betre. me må den vegen.
Nå skjer noko merkeleg: folk flest gjer døden ufarleg. Nå blir det sagt: Det er ein naturleg del av livet. me er ikkje red døden, men lidinga ved døden, seier dei.
Kva snakk er dette? Døden er ikkje naturleg! Me er skapt til livet, og døden er mot alt som heiter liv. Døden er ei fylgje av synda, eit resultat av synda og som ei førebels straff over synda.
Paulus skriv: og døden kom inn på grunn av synda, avdi dei synda alle. Rom. 5, 12.
Det er døden sitt alvor: det er eit punktum, ein slutt, den set eit skilje. Og det er eit forvarsel om eit endeleg evig skilje. Job seier: Om noen få år skal jeg vandre den vei som jeg ikke vender tilbake. Han visste det rette: Døden er den endelege slutten på dette livet.
For mange år sida kom det ut ei bok om dei sister tider sett frå ikkje-religiøs synsstad, med tittelen: Ingen går fri. Og nett slik vil det bli: ingen går fri - kristen og hedning, høg og låg, alle må inn gjennom denne porten. Det seier ordet oss i dag.

2. Dom.
Det andre som er sikkert er at døden ikkje er slutten. Og deretter dom, står det. Når me står ved ei grav skal me vita: denne personen skal ein gong kom attende, stå opp. Det er klår tale i Bibelen.
På nestsiste blad i Bibelen har me det: eg såg dei døde stå for Gud, små og store. det tyder alle, også barna skal stå til reknskap for Gud. Det blir et veldig møte. Ingen kan stikka seg vekk der. Også dei kremerte er der, dei som strødde oska ut over fjella vert samla til dommen. Gravenme skal opnast.
Jesus sa det sjølv i Joh. 5, 28f.: Den time kommer da alle de som er i gravene skal høre hans røst. Og de skal komme ut - til liv eller til dom. Det skjer kanskje ikkjje på same dag, men det vil skje. Og det er alvoret og poenget.
Då står det, skal dei dømast etter sine liv og gjerningar. Det ytre livet viser det indre i mennesket.Ingen ting er gløymt hos Gud.
Likninga i Mat. 25, 14 om talentane viser og det: han med den eine talenten brukte ikkje sin anledning om han var liten. Difor vart kan kasta ut.
Dette er ein ubehageleg tanke for menneska. Men det er nødvendig å stansa for det i vår tid som har gløymt dommen. Og i Åp. 20, 15 står det klart: Berre dei som var oppskrivne i livens bok slapp fri. Og der kjem berre dei truande. Det er ikkje nok at du ein gong vart døypt eller ein gong var med. Det er spørsmål etter om du lever i trua og Guds nåde nå.
Dette skal me forkynna, seier Bibelen. I Apg. 10, 42: Han bød oss å forkynne for folket og vitne at han er den som Gud har sett til domar over levande og døde. Så det er ei plikt for prests og predikant å forkynna klårt og sant om dommen. Gjer me det nå?
Ofte har me eit feil bilde av Gud, og det kjem oftast frå forkynning og kristne bøker. I ein radioandakt nyleg vart det sagt: Gud er ikkje ein politimann som ser etter feil hos folk.
Jo, det og. Han er mykje, men og den som ser alt og som vil straffa folk for alt.
I Salmane har me eit par fine ord om dette: Salme 45,8 seier: Du hater ondskap - og det vonde er jo hjå menneska. Og i Salme 5, 8: Du hatar alle dei som gjer urett. Gud hatar ikkje berre sjølve handlinga og synda, men og han som gjer handlinga. Og han hatar dei fordi at dei gjer det dei gjer, altså for handlinga si skuld og ikkje noko personleg. Men person og handling heng nøye saman. Me gjer etter det som bur i oss. Det indre vil bryta ut i gjerning. Den somtenkjer vondt om andre menneske vil koma til å tala vondt om dei.
Ve dei som ikkje trur på Jesus og får rensa sitt indre og ytre liv.

3. Jesu død og dom.
Slik me døyr ein gong og vert dømde, slik gjorde Jesus det og. Når Jesu død vert omtala her er det nett med tanke på det som alt er sagt. På grunn av synda er me dømde til å døy både lekamleg og evig og åndeleg. Dommen er nett den evige død i pine i helvete.
Difor måtte Jesus koma. Men Jesus død var noko anna enn vår. Me døyr på grunn av vår eiga og slekta si synd. Jesu død var eit offer og soning nettopp for sletta verda si synd. Gud handla i Jesu død. Noko stort hende.
Nå er me altså på Golgata. Der skulle Jesus ta bort vedra si synd då han vart ofra. Mange si synd, står det. I realiteten er det alle si synd avdi me er så mange. Denne synda var betalt, sona, straffa. Gud ordna opp med alt i Jesus død langfredag.
Og hovudpoenget her er at dette skal ikkje gjentakast. Slik me berre kan døy ein gong og dømast ein gong, slik skulle Jesus berre døy den eine gongen. Det han gjorde skal ikkje og kan ikkje gjentakast eller forbetrast.
Dette kjem att i kap. 10 vers 12 og 14 og 18. Jesus har bore fram eit einaste offer for synder. Då var det ferdig. Då sette han seg, hans teneste var slutt. Med det eine offeret har han for alltid gjort oss fullkomne. Det mangla ikkje noko i offeret. Så veldig var Jesu død. Ja, det står rett ut: då trengst det ikkje meir noko offer. I Jesu død er det alt forlating for all synd. Og der det er forlating der er mennesket frelst.
Så står det eit ord i Joh. 1, 12 som må vera med for at biletet skal verta rett: Alle dei som tok imot han fekk retten til å vera Guds barn. Alt var ordna for lenge sidan. Men dette store må bli mitt. Eg må på sett og vis få tak i det.
Det skjer altså ved å ta imot Jesus som sin personlege frelsar. I den stunda får eg alt det Jesus er og har gjort. Heile hans frelse og rettferd blit mi. Då er eg fri dommen. Det var jo min dom han tok på krossen.
- Ein gut stod saman med far på slottsplassen ein 17. mai. Barnetoget kom oppover Karl Johan og guten stirde opp mot slottsbalkongen og var uroleg. Kjem han ikkje snart? Med eitt vart barnet stille. Guten berre ser og ser. Og rister i den vesle kroppen. For nå lyfter kongen handa til lua si og helsar, vinkar til folket. Og guten ser: han såg meg, helste på meg. - Guten ser på far: Far, nå går me!
Kvifor? Han hadde sett kongen, og det var nok. Han trong ikkje meir.
Den som har sett Jesus har og fått alt. Han treng ikkje meir. Då er han fri, har opplevd det største på denne jord. Edin Holme seier i eit dikt: Den som ham har sett, kan intet friste, ringe synes alt han siden ser. Den som eier ham kan allting miste, han begjærer siden intet mer.
Og då - då skjer endå ein ting: Han gleder seg til

4. Jesus gjenkomst.
Denne Jesus skal kom endå ein gong og openberra seg. Då er der nokre som ventar på han, er ferdig, frelst. Og då hentar han dei heim til sin salige himmel. Evig borte og fri frå alt vondt og synd.
Hvor salig da den som når alt farer hen, har Jesus og himlen igjen.

27) Kap. 10.Skugge av det fullkomne.- Guds lovnader.

Skugge og hovudsak.

Me veit alle at ein skugge aldri kan gi eit korrekt og fullstendig bilete av ein person eller ein ting. Det blir berre konturar og litt om omfanget tingen har. Me kan sjå for oss korleis det verkeleg er, og kan skilja om det er ein mann eller ein hund t.d.

Eit par stader står det i Hebr. at det som hende i GT var ein slik skugge av det som ville skje når Jesus kom. Det tyder at tabernaklet, presteskapet og ofringane var slike skuggar. Det er ikkje sagt at alle små detaljar i den gamle pakt var direkte førebilete på det nye. Det kan godt vera det, men personleg har eg ikkje fått lys over mykje av det. Men der er nokre hovudliner som går att heile tida og som me kan gleda oss over i første omgang.

I dette kapitlet finn me nokre hovudliner.

Kap. 10, 1- 18. Siste del av læredelen i brevet.
Offera og offertenesta i GT er det sagt noko om her:
1) Lova er berre ein skugge av framtida. Lova er her uttrykk for offertenesta i GT. Og skuggen er eit førevarsel, ein slags ordlaus profeti.

2) Offera då var ikkje fullkomne. Då hadde dei slutta med offera – men dei heldt fram kvart år i lange tider. Synda ville vore borte og samvitet reint. Det viser at dei var ufullstendige. I v. 4 seier han det klårt: Blod av dyr har ikkje verdi som soning. Det kan ikkje ta bort synder. Blod er symbolord for død, og det tyder ingen ting for våre synder om eit dyr døyr. Dyret er symbol om at synda må bort ved død.

3) Offera er ei påminning om synd hjå folket. Og dermed var det behov for fleire offer og ei påminning og profeti om eit anna slags offer som var fullkomen. Dette viser og at synd er alvor og at eit menneske ikkje kan leva med synd i samfunn med Gud.

4) Jesus skulle bli offeret – det var profetert i GT. Og det er ein profeti både om Jesu fødsel og hans død, v. 5ff. Det er meininga med profetordet i Salme 40, 7-9.
- Då han steig inn i verda, står det, tala han ordet i Salme 40.7ff. Ein lekam laga du Herre, seier han. For å vera menneske måtte han ha ein lekam. Den måtte han og ha om han skulle bli eit offer.
- Men han skulle ikkje gi dei vanlege offera som gjekk føre seg i templet. Det hadde vore nok av dei, og folket burde kjenne synda sit alvor.
- Jesus skulle tvert om gjera Guds vilje i heile sin fullnad. Og det var skrive i boka og slik gjort kjent for folket. Det som er skrive er fast og sikkert.

5) Eit førebels og eit fullstendig offer.
I v. 8 står noko om at lova var førebels: Gud hadde ikkje (lenger) hug til syndoffer – endå det var etter Guds lov. Deretter kjem det, v. 9: Messias skal gjera Guds vilje. Meininga er at han her tek bort den gamle ordninga med offer av dyr i templet, og stig sjølv fram som det siste offer.

Det Jesus gjorde då var heile frelsesverket med forsoninga for heile verda sine synder, v. 10. Og det hadde så stor kraft at ved dette eine offeret har me blitt helga, står det. Helginga her er ikkje det me ofte tenkjer om ordet. Her står det for at me vart gjort skikka for Gud. Jfr. Kol. 1, 12. Dette eine offeret står i motsetnad dei millionar av offer som jødane hadde bore fram i tabernaklet og templet. Den tida var nå over ved at ein mann døde.

Dette viser at denne eine mannen – Jesus – var så mykje meir verd enn alt det som var gjort før. Slik kunne det vera av di han var Guds Son.

Guds plan var altså at det i mange år skulle vera ei førebels gudsteneste med offer av dyr for å visa folket kor alvorleg synda var og kor viktig Messias si gjerning var. Dette er uttrykk for:

6) Jesu offer er det siste og fullstendige. Det viser seg på fleire måtar:
- Han sette det gamle til side, oppheva den gamle Moselova sine offer. Den hadde gjort si teneste nå. Dei var berre skuggar.
- Jesus sette seg som øvsteprest, v. 12. Det hadde ein øvsteprest ikkje høve til i templet medan han ofra. Han skulle alltid stå, det var og ein skugge av at handlinga ikkje var endeleg og ferdig. Dagleg bar dei fram offer for Gud, v. 11. Jesus bar fram seg sjølv som det einaste gyldige offer – og deretter sette hans eg. Alt var nå ferdig.- Då er på Golgata. Før Jesus slokna, ropa han: Det er fullbrakt. Johs 19, 30.
- Etter oppstoda kunne han setja seg. Arbeidet var fullført.
- Det eine offeret har oss truande fullkomne for alltid, v. 14. Me får del i det fullkomne offeret, og det trengst ikkje noko meir. Det finst ikkje noko offer som kan vera betre. Og det er ikkje naudsynleg med meir. V. 18.
- Dette seier også Skrifta, v. 15-17. Det var profeten Jeremia kap. 31, 33f som sa det. Gud skulle frelsa os så fullstendig at vårt indre, vår hjarta, vart fylt av Guds vilje. Det er med i Guds pakt. Og det skjer når me får tilgjeving for synda. Då skriv Gud sin vilje inn i hjarte og sinn og me får den nye natura som vil gjera det vil.

7) Jesus ventar på endeleg siger, v. 13. Han ventar på at fienden skulle overgje seg for godt. Dette er Satan og alle som fylgjer han og dei falne englane.

”Det var eit perfekt offer av ein perfekt person for å gjera dei perfekte som langt frå var perfekte” (The Message). Du kan altså koma til Jesus med stort frimot. Nå ventar han på deg at du skal bli frelst, noko Satan ikkje kan.


28) Hebr. 10, 23.
”Han er trufast som gav løftet.” v

Å gi løfter krev eigentleg truskap. Det ligg i sjølve ordet. Ein lovnad eller løfte er ord me seier som me tenkjer å halda. Det ligg ei plikt i det. Me sviktar nok ofte her, både for Gud og menneske. Og det er vår skam. Det kan plaga oss netter og dagar i årevis. Somme ting vert me aldri fri.
Gud sviktar aldri. Om me er trulause, er han trufast, står det. 2. Tim. 2, 13. Dei som har tald løftene i Bibelen, seier det er om lag 40.000 løfter der. Mange var til Israel, til Abraham, Moses og David og andre. Men Bibelen er gitt til oss alle, difor finn me ei rekke løfte som gjeld oss kristne.
Alt er samla i Jesus, der får me sjå oppfyllinga av dei. 2. Kor. 1, 20: Så mange som Guds lovnader er, i han har dei sitt ja og ved han sitt amen. Det er utruleg kor mykje godt Bibelen har. Dei som ikkje les i Skrifta, kan ikkje skjøna det. Dei har ikkje undersøkt det sjølv.
Luther sa ein gong: Ikkje noko er meir dyrebart i Skrifta enn Guds løfte. Dei held oss oppe og trøystar oss i all anfekting. Om Sara står det i kap. 11, 11: Ho heldt Herren for trufast som hadde gjeve lovnaden. Det er ei god innstilling og tanke.
Her skal me berre ta nokre få slike løfte som gjeld oss.

1. Lovnad om frelse.
For ein syndar er det det største i Bibelen. Gud har lova at menneska kan bli frelst. Og det ligg eigentleg på to plan. Same dag som syndefallet hende i Eden, sa Gud at ein skulle knusa slangen sitt hovud. 1. Mos. 3, 15. Det er profeti om at Kristus skulle sigra over Satan og synda. Då tida var mogen (fullkomen) til det, skulle Guds Son koma til jord. Gal. 4, 4.
Då fekk det fortapte menneske von. Ei stjerne var tent over syndeverda. Det var ein lovnad om oppreising som vart fullbyrda på Golgata. Langfredag er oppfylling av dette frelsesløftet. ”Opp på Golgatas dunkle høyde mørkhetens fyrste til fektning drog…” Jes. 7, 14 og 53, er andre slik lovnader som Jesus oppfylte.
Den andre delen av dette løftet er t. d. Jesu ord i Mat. 11, 28: Kom til meg alle de som slit og har tungt å bera, hjå meg skal de få kvila. Eit anna slikt ord er Johs 6, 37: Den som kjem til meg, vil eg så visst ikkje visa bort.
Alt dette er sterke ord om frelsesløftet. Farisearane såg at det vart oppfylt i Jesus. Dei sa t.d. i Luk. 15, 1f: Denne mann tek imot syndarar. Sannare kan det ikkje seiast. Slik talar Bibelen. Jesus vil at du skal bli frelst! Han vil tilgi di synd, gløyma fortida og skapa nytt liv i deg.
Johannes skriv i første brevet sitt: Dette er lovnaden han lova oss: det evige livet. 1. Johs 2, 25. «De røde blodsdråper fra Golgata roper om nåde og frelse for deg.» Og dette har han tenkt å halda! Men du må ta imot, opna deg og seia: Ja, takk. (Meir skal me ikkje seia om dette her.)

2. Lovnad om å bli bevart.
Ein som kjem til Jesus, får både tilgjeving for synda og kraft til å leva vidare som ein kristen. Jesus frelser og tilgir – og er med oss kvar dag. Det er garantien han gir oss. Han frir oss frå stormane i livet og leier oss trygt gjennom det som kjem.
Det er ikkje utan problem å vera kristen. Men me har ein lovnad med oss som andre ikkje har. I misjonsbodet lyder det til slutt: Sjå, eg er med dykk alle dagar… Mat. 28, 20. Og det gjeld ikkje berre misjonæren som reiser til andre land. Det gjeld alle som lever med Jesus.
Jesus sa i Johs 10, 28: Og eg gjev dei evig liv, dei skal aldri i evighet gå fortapt, og ingen skal riva dei ut or mi hand. Og Paulus seier at evangeliet er ei Guds kraft til frelse, Rom. 1, 16. Og den gjeld ikkje berre den dagen du vart eit Guds barn. Den gjeld kvar dag. Du har same kraft frå Gud i evangeliet nå som den første dagen du var kristne. Salme 23, 2 har det same: Han leier meg, seier David. Slike lovnader vil Herren halda, du kan kvila på dei.
Ei jente kom heim etter eit møte der ho hadde gjeve seg over til Gud. Då gjekk ho inn på soverommet til foreldra og sa stilt: Eg har fått fast fylgje. Og dei tenkte nok at det var ein ny verson som skulle koma inn i heimen deira. Men ho la til: Eg har fått Jesus som min Frelsar. Og det var det beste bodet dei kunne få den kvelden.
Han går ved min side og leder min gang, han blir ikke trett, han som jeg….

3. Lovnad om at Jesus kjem att.
Han har sagt at han vil koma attende til jord og henta alle sine heim. Då er me evig frelste. Difor er framtida vår lys.
Kva hjelpte det om eg vart frelst her på jorda – om ikkje eg hadde meir etter døden? Me er meir enn dyr. Me har ei evig sjel.
Det står mykje i Bibelen om dette. Nokre har rekna gjennom alle slike lovnader, og kom til om lag 318 i NT. Då er det viktig når det er sagt så ofte. Og dei siste ord i Bibelen er om dette: Kom, Herre Jesus. Ja, eg kjem snart. Åp. 22, 20.
Gud er trufast. Han gav lovnader om frelse, bevaring og atterkome – og mange andre. Dette siste er eg glad i. Han kjem att ein dag. Då blir alle dei truande rykt bort. Det vil ikkje vera att ein einaste sann kristne på jorda då. Den kristne sjåføren blir plutseleg borte. Butikkdama står og ekspederer – og så er ho ikkje der meir. To skal liggja i same seng, den eine vert borte ei natt eller kveld – den andre må vera att.
Paulus skriv om at dei truande skal rykkjast opp i skyer opp i lufta for å møta Herren. 1. Tes. 4, 16. Då kjem det ei sky frå mi bygd. Dei truande vert samla saman – frå kyrkjegarden og havet utafor og dei levande – og Herren tek dei heim til himmelen. Ei sky frå andre byar og bygder, skyer frå Afrika og Asia og Amerika. Alt Guds folk er borte. Det er berre slik, anten me likar det eller ikkje.
Det blir eit veldig møte. Jesus er hovudtalar, han les opp fridomsbrevet og ynskjer oss velkomne heim.
«Vi skal møte ham i skyene – herlighet stor, når vi løftes ifra land og byene, farvel, farvel da jord!»
Blir du med då? Det er ennå tid, og Jesus er redningen. Kom difor i dag.

29) Hebr. 11. Troens helter.

TROSHELTENE I GT. Kap. 11. v

Hebreerbrevet kap. 11 er kalt Troska­pitlet. Her får vi korte men fine opplys­ninger om kjem­per i Guds rike. Og det sær­pregede ved disse sto­re menn er troen.

Ikke alle trosheltene er nevnte på navn. Og det er fint. For det finnes en rekke anonyme kvinner og menn i Guds rike som bare Gud kjen­ner fullt og helt.
Etterat forfatteren av brevet har regnet opp en del av de mest kjente og kanskje de som har hatt mest å si for Guds ri­ke, skriver han: "Og hva mer skal jeg nevne? Tiden strekker ikke til om jeg skal fortelle om...", v. 32. Om men­neskene ikke kjenner oss, er det godt at Gud vet alt. Selv den mest avgjemte kvinne og mann er regi­strert hos ham.
Kjennetegnet på Guds folk har aldri vært at de var store i menneskers øyne eller fikk utrettet store ting. Hvor mange kunne da regnes med?
Nei, det som skiller oss ut som kristne er troen. Det lille ordet tro er den store avgjørende sak. Den som tror er frelst og fri - hvor liten og svak han er som mennes­ke. Den som ikke tror, er fortapt, hvor stor og viktig han er som men­nes­ke. Troen er det avgjørende skille.
Det ser vi i siste del av kap. 10 som henger nøye sammen med dette avsnittet. Der er det tale om å gå fortapt eller å berga sin sjel (10,39). Noe viktigere enn det finnes ikke. Han hadde sett noen som drog seg unna til fortapelse. Og det kunne skje på flere måter og var det mot­satte av det trosheltene var. For i verset før taler han nettopp om troen og siterer det kjente ordet i Hab. 2, 4: Den rettferdige skal leve ved sin tro. Dette verset kommer igjen i Rom. 1, 17 og Gal 3, 11. Den rettferdige er blitt det ved å tro på Kristus. Og han lever som kristen ved å tro.

Dette skriver forfatteren av Hebreerbrevet om i kap. 11. Først taler han om troens ve­sen og siden gir han oss flere eksempler på menn og kvin­ner som var troende, ektefødt av Gud.

Troens vesen.

Troen er full visshet om vårt håp og overbevisning om det vi ikke ser, v. 1. Troen ser altså de umulige ting. Den ser også at verden er skapt av Gud, ja at alt er blitt til ved et ord fra Gud.
Men troen er ikke en innbilning eller et løst håp som egentlig er våre egne tanker. Den er hele tiden bygt på Guds ord som er fast og sikkert.
Derfor er troen ingen ting i seg selv. Den er bare den åpne hånd som strekker seg mot Gud og griper tak i Guds løfte. Og løftet er Ordet fra Gud. Derfor faller troen til ro og hviler i Guds ord. Når Ordet har sagt det, kan vi stole på det. Troen har sin grunn, sin glede og sin fri­modighet her i Guds ord. For troen tror på Guds nåde som er ufortjent for alle.
Troen har to sider her, seer E. Albeck. Den pekar framover og oppover. Troen har med de kommende ting å gjøre, og den har med Gud. Og begge disse delene er omtalt i dette kapitlet. Her er eksempel på hvorledes troende mennesker er. Det er ikke slik at vi bare har en av delene, eller ligner en av disse trosheltene. I det vesentlige har alle troende alt det som er om­talt her. Derfor er det viktig å stanse for det­te kapitlet. Kanskje det er slik at de to si­dene som er nevnt her, holder på å bli glemt? Dette å se framover og oppover?

1. Abels rettferdighet.

Abel er den første som blir nevnt. Hovedsaken ved han er at han var rettferdig, v. 4. Han levde sammen med bror sin som ikke var det, og slik kom det mer synleg fram.
Og rettferdigheten er selve gudslivet. Det å bli erklært som rettferdig av Gud er begynnelsen på kristenlivet. For det betyr å være rett for Gud. Ingen kan være kristen uten å være det. Men ikke slik at vi er rettferdige i oss selve eller at vi har gjort noe som fortjener det. Heller ikke religiøse ritualer kan skape det for oss. Ingen blir frelst ved det. Det er som ei blindgate, du kommer til en stengt mur.
Abel var ikke rettferdig på den måten. Nei, Gud vitnet om han! I en gammel bibel står det slik: Gud bevitnet om ham. Og i NO 85 er det sagt at Gud godkjente offergavene hans. I en engelsk bibel (Goodspeed) er sagt at Abel fikk Guds godkjenning.
Og slik er det: Bare de som Gud godkjenner er frelst. De som Gud aksepterer, er rettfer­dige.
Hvorledes kan det skje?
Kort før i brevet har han skrevet slik: Så har vi da, brødre, i Jesu blod frimodighet... Det er løsningen på det å bli frelst og få det rett med Gud: Abel må ha grepet tanken om forsoning ved blod. Og der blodet renner, har døden gjestet oss.
Dette er fint illustrert i historien om Abel. Mens Kain ofret av markens grøde som han hadde strevet med og fått til, så kommer Abel med et dyr, et av de førstefødte lam i flokken som han var glad i. Skulle det bli en offer­gave, måtte lammet dø.
På en eller annen måte må Abel ha hørt av far sin om offeret. Adam hadde nok talt med sønnene sine om den alvorlige dagen i Edens hage da Gud sa: eter du av det treet, skal du dø (1. Mos. 2,17). Og de har fått visshet for at et dyr kunne dø i deres sted, som en "stedfor­treder".
Abel ble den første vi vet om som gjorde det. Tok lammet og slaktet det før han la det på bålet. Skal tro om han tenkte da: dette lammet dør for meg, det går inn i mitt sted.
I tro bar Abel fram offeret, seer Hebreerbre­vet. Men troen er ikke noe i seg selv, som en kan vise fram. Troen har alltid et mål, et objekt. Det viktige er hva eller hvem du tror på.
Og hva trodde Abel på?
Utvilsomt på offeret og hva det hadde å si. Og gjennom offeret nærmet han seg Gud. Derfor kan det stå slik: det var et bedre offer enn Kains. Derfor kunne Gud akseptera ham som sin, godkjenne ham. For Abel kom ikke alene. Han kom ved et dødt offerdyr.
Det er ikke vanskelig for en kristen å se parallellen til seg selv her. For det er nettopp slik en synder blir en kristen. Slik blir alle frelst både i vårt land og på misjonsmarkene. Du kan ikke komme selv, alene, med dine egne gaver av gode gjerninger. Gud vil aldri akseptere deg der.
Men kommer du i det lammet som alt er slaktet og som alt har betalt for alle dine synder, da blir du frelst. Det trenges ikke lenger noe offer for synd (10,18). Jesus er død, en gang for alle på Golgata. I ham er det ingen fordø­mmelse (Rom.8,1).


2. Enoks himmelfart, v. 5.

Det neste trosvitne vi møter er Enok. Ikke mye er sagt om ham. Men han får det store vitnesbyrdet at Gud hadde behag i ham. Og dette henger sammen med Abels rettferdighet og tro. For ingen andre enn slike som Abel kan Gud ha behag i. Derfor er han er fint eksempel på en sann kristen.
Enok er en spesiell person i Det gamle Testamentet. Det står ingen ting om det han gjorde. Om alle andre får vi høre at de gjorde noe: de ofret, bygde eller var lydige. Men Enok bare trodde. Det skal vise troens veldige makt i menneskelivet. Alt i kristendommen er av tro. Ingen ting er av oss selv. Derfor taler dette om rettferdiggjørelsen ved tro. Slik Enok ble flyttet over fra jorden til himmelen, blir et menneske ved tro flyttet ut av verden og synden og inn i Guds rike. Kol. 1, 13. Og ved troen i det daglige liv blir vi løftet opp fra det verdslige og får leve i en himmelsk sfære.
Dernest står det at han ble bortrykket, så han ikke skulle se døden. Gud tok han direkte til seg.
Han tektes Gud, eller var til behag for Gud. Og han vandret med Gud. 1. Mos. 5, 22-24. Men alt dette skjedde i tro. Han hadde ingen fortjeneste selv. Den som tror er et Guds barn, uten egne gjerninger. Av v. 6 er det klart at alle må tekkes Gud slik om det skal gå oss vel. Ingen kan være til behag for Gud i seg selv. Troen er den eneste dør inn i Guds rike.
Han slapp altså å dø. Gud tok ham til seg Dypest sett er det slik med alle Guds barn. Joh. 5, 24. Vi slipper dødens brodd og smerte.
Noen har sett et forbilde på de troende opprykkelse eller himmelfart i dette. Det står ikke noe om det i teksten eller i sammenhengen. Men i lys av andre bibelord vil det bli slik med Guds barn en dag. 1. Tes. 4, 16ff.

3. Noah, v. 7.

Noah ble varslet av Gud og bygde arken i tro. Han kunne ikke forstå hvorfor han skulle gjøre det eller se noen rimelig grunn til det. Han bodde antagelig i innlandet, og i alle tilfelle var båten for stor for alt det hadde erfart før. Men Noah hadde tillit til det Gud hadde sagt og handlet etter det. Troen er tillit og lydighet.
Derfor var Noahs liv et mektig vitnesbyrd om Gud. Og det virket slik at folket kjente seg dømt. Hver dag i 120 år så folket Noah arbeide på arken. Hvert hammerslag ropte til hedningene: det er frelse for Noah og fordømmelse for dem. Til slutt fikk de se at Noah hadde rett. Men da var det for sent.
Slik skulle alt vi er og gjør være et vitnesbyrd om Jesus. I vår samtale, i handel og vandel, i yrke og fritid er vi vitner. Er vi da med og viser verden at de troende blir frelst i dommen, men at de vantro vil gå under?

4. Abraham og Sara, v. 8-12.

Abraham er kalt de troendes far, Gal. 3, 7. 9. Hans tro ligner på Noahs: han fikk bud om å gå til et sted han ikke visste noe om, og han var lydig. Han så ikke målet på forhånd, men gikk på Herrens ord. Og han levde blant hedninger i tro, for han ventet noe bedre, v. 10 og 39f. Troen ble satt på en stor prøve, v. 17. Han skulle ofre sin egen sønn, Isak. Gud stilte ham på denne prøven fordi han skulle bli helt avhengig av Gud og ikke stole på noe i seg selv. I denne prøvelsens stund skapte Gud troen på oppstandelsen i Abraham, v. 19. Han ble sterk i sin tro fordi han bøyde seg for Guds ord og vilje. Her ligger hemmeligheten til troens vandring. Troen spør egentlig ikke, den bare følger Guds kall. For det fins alltid en vei for de troende.
Også Sara hadde en vaklende tro i begynnelsen. Hun lo da Herren talte om det "umulige": hun som var gammel skulle føde. Forstanden kunne ikke forstå det.
Slik er det ofte i troslivet. Men troen tror det umulige og ufattelige menneskelig talt. For troen tar Gud på ordet. Den svake troende skal vite av dette verset at Gud kan alt. Gud står bak alt. Og da går alt.

5. Isak, Jakob og Josef, v. 20-22.

Det er ett fellestrekk ved disse gamle trosheltene: de velsignet og talte om framtida ved tro. Isak gjorde det "med syn for det som skulle komme". De tenkte på framtida med troens blikk. Guds løfter gjaldt deres etterslekt. I tro kan vi faktisk be om velsignelse for andre. Jakob velsignet i tro også de barna som hadde syndet og gjort mye ondt - for han visste det var håp.
Og denne framtidstanken er felles for alt Guds folk til alle tider, v. 13-16. Troen er lengsel og forventning etter noe bedre. Og dette bedre begrenser seg ikke til dette livet. Troen lengter etter det som er bak livet og graven. Troen kan aldri bli fornøyd med templer som er bygget av mennesker. Den må se oppover til Guds egen bygning og det aller helligste tempel i himmelen. Troen søker de evige verdier, og det betyr de usynlige ting. Verden søker det synlige og timelige, det som gir uttelling her og nå. Vi må ha et rent hjerte og øyne salvet av Ånden for å se det lovede land.
Men fordi dette landet er så verdifullt, skammer de troende seg ikke over å vise det. De vet at framtida er bedre enn fortida. Og de vet at Gud har gjort den himmelske byen ferdig i rett tid.

30) Moses, v. 23ff.

Vi ser flere trekk i livet til Moses som vitner om tro. Først hadde han troende foreldre. De trodde mer på Gud enn de fryktet landets hersker. Derfor våget de å skjule gutten for å berge ham. Det var mange på den tid som ikke gjorde det. Foreldrene hadde troens vågemot. For de så noe i gutten som var verd et offer.

Dessuten gjorde gutten sitt eget valg når tiden var inne: han nektet synden og valgte Guds vei og lidelsen. Kristi vanære var mer verd enn fornøyelsen i verden. Det var troens valg og troens lidelse. Troslivet er ikke alltid et lett liv. Lot valgte det beste han kunne se, uten troen. Men han ble ikke med blant trosheltene. Esau valgte linser som han ønsket i øyeblikket. Selv om han ble velsignet av far sin, er ikke Esau med i rekken av trosheltene. Det verdslige sinn velger i lys av øyeblikket og det nærværende. Troen velger i lys av evigheten.

Også han så framover, til lønnen som var større enn kampen på jord. Troen har alltid det dobbelte i seg: den ser tilbake på troens grunn på Golgata, og framover mot troens mål som er himlen. I den spenningen lever alle troende.

Vi møter også troens flukt hos Moses, v. 27. Det var ikke feighet selv om det og hans flukt ligner på hverandre. Alle kristne er omgitt av fristelser og snarer på alle kanter. Og Paulus' formaning gjelder også oss: "Fly bort fra alt dette" (1. Tim. 6, 11). Når fristelsen til synd kommer, skal vi gjøre som Josef før synden får makt (1. Mos. 39, 12). Det er tro.
Vi legger også merke til at Moses holdt påske i tro, v. 28. Blodet ble strøket på dørstokkene som tegn for morderengelen. Hver familie måtte gjøre det for å bli berget. Dette taler om den personlige tro som er nødvendig til frelse. Slik er Guds frelsesmetode.

Troens dristighet kommer fram i v. 29: troen bar dem gjennom Rødehavet, mens de vantro egypterne druknet. Troen har mot til å gå alle steder der Gud ber oss gå. Det som ser ut som stengsel forsvinner ved troens makt. Det ser vi også i fortsettelsen. Troen brøt ned Jerikos murer, berget en skjøge og mange seiret i troens navn i alle slags trengsler. Det er troens kjemper som omtales her, og verden var dem ikke verd.

Likevel - de nådde ikke det endelige målet. Noe bedre var bestemt både for dem og oss: fullendelsen.

 

 

31) Hebr. 12, 1-2. Sjå på Jesus.

Her får me ei oppmoding. Jesus kan hjelpa oss, han har noko å gi. Det er hjelp å få hjå han. For me kan bli trøytte på livsvegen. Eller me vert motlause eller sløve. Kristenlivet er ein kamp heilt til me er framme ved målet.
Dersom me ser på oss sjølve, ser me feil og synd og svikt og nederlag. Det er ikkje oppbyggeleg. Og me spør nokre gonger: Kan jeg vel nå det skjønne land, som snubler gang på gang.
Ser me på andre kristne, er det lett å finna feil der og. Det er farleg å bli opptekne med andre menneske. Det avlar lett kritikk og dømmesjuke. Det har ennå ikkje levd ein einaste fullkomen kristen på jorda (utanom Jesus).
Ser me så på dei verdslege, ser det ut som at dei har det lettare enn oss. Det er mykje dei er fri for, slik Asaf tenkte, Salme 73. Mest alt på denne jorda kan gjera oss motlause.
Difor seier Bibelen her: Sjå på Jesus. Han er det største vitne om Gud – samanlikna med alle dei som er opprekna i kap. 11. Bli oppteken av han. Tenk på han, v. 3. Ha han som føredøme og mål.
Kva ser du då?

1. Jesus på krossen.
Det er langfredag og Jesus skal lida og døy for synda vår. Han lei tålmodig krossen, står det. Og grunnen er: Han hang der for vår skuld og vår frelse. Det var ingen annan veg. Då tok han vår skuld og dom og straff på seg.

Johannes skriv om det slik: Til dette vart Guds Son openberrast han skulle gjera ende på djevelens gjerningar. Ordet gjera ende på tyder eigentleg å løysa oss frå det. For me var bundne til djevelen og kunen aldri gjera oss frie sjølv. Jesus måtte koma å løysa banda som batt oss.

Det gjorde han ved å ta ansvaret for alle synder. Dei er djevelen sine gjerningar. Menneska let seg bruka av den vonde, og slik blir det våre gjerningar. Me er syndarar frå fødselen av og me syndar i gjerning dagleg. Alt dette skapar ei stor skuld som ligg over oss. På krossen tok Jesus dommen for alt det.

Les om det i Skrifta, og du ser at han hang der for di skuld, det var deg han løyste då. Nokre sitat frå Bibelen om det:

a) I Kol. 2, 14 står det at han sletta ut skuldbrevet og tok det bort ved å nagla det til krossen. All skuld for Gud er altså teken bort av Jesus. Du er verkeleg fri!

b) I Ef. 2, 14 les me at Han er vår fred. Det Jesus er, det er eg og. Kol 1, 20 seier det slik: Han gjorde fred ved hans korses blod. Det tyder at fiendskapet på grunn av synda er borte. Du har fred med Gud ved å tru på han, ikkje ettersom du føler deg fri og glad. Sjå på Jesus, då ser du den rette fridomen.

c) Peter skriv i 1. Pet. 2, 24: Han som bar våre synder opp på treet. Då Jesus blei heist opp på krossen, tok han med seg alle synder. Det er ein ufatteleg tanke for oss. Me er så smale og tronge i fatte-evne at det får me ikkje rom for i vår tankeverd. Me må berre tru det Ordet seier. I en sang er det formet slik: ”Dommeren selv for den dødsdømte døde, Gud er forsonet og Gud er oss god.”

Sjå på det Guds lam, som Johannes tala om, Johs 1, 29. Han heng der for deg – du skulle vore på krossen.

2. Jesus i oppstoda.
”Påskemorgen slukker sorgen … Den er Guds attest og erklæring: Frelsa er ferdig og godkjend av Gud. Oppstoda er eit offisielt stempel frå det himmelske kontoret: Du kan lita på dette. Det er gyldig.

Og det veit djevelen. Her er han ein slagen fiende. Då Jesus var på krossen, tenkte han kanskje: Nå er eg ferdig med mannen frå Nasaret. Påskemorgen fekk han anna å tenkja på. Jesus lever framleis. Difor kan han ikkje klaga dei kristne for noko med rette. Rekneskapen vår er gjort opp på Golgata.

1. Kor. 15 er kapitlet om oppstoda hjå Paulus. Og der kjem sigersropet: Nå er Kristus stått opp, v. 20. Saka er ordna, Gud har gjort det. Difor er me fødde på nytt til ei levande von nett ved oppstoda hans, 1. Pet. 1, 3. Ei levande von tyder m.a. at verda skal lida totalt nederlag ein gong.

Jesu oppstode er og eit prov på at me skal stå opp ein dag. Paulus skriv meir om det i 1. Kor. 15, 22f: Alle skal gjerast levande i Kristus. Dei som høyrer Kristus til, skal gjerast levande når han kjem.

Sjå fram til det – det gjer von. Korkje død eller synd eller noka makt skal ta Jesus og himmelvona frå oss. Og då kjem det neste:

3. Sjå på Jesus i himmelen.
Han er der nå for å hjelpa oss. Det er ingen grenser for han der. Nå er han openberra for Guds åsyn for vår skuld, Hebr. 9, 24. Og det er serleg på to område han gjer det.

a) Han er i bøn for oss. Hebr. 7, 25: Han lever alltid for å gå i forbøn for oss. Og i Rom.8, 34: Kristus … er stått opp, som og er ved Guds høgre hand, som og går i forbøn for oss. Jesus ber for sine vener – det er alle dei truande. Det er godt å tenkja på det når me sjølve ewr trøytte og ikkje klarer å be så mykje. Ofte ber me feil og. Då har me ein bønerepresentant i himmelen.

b) Han er vår talsmann hjå Faderen, 1. Johs 2, 1. Ordet talsmann heiter på latin advokat, og det er Jesus for oss. Han talar vår sak, hjelper oss i all naud til å få retten vår. Alt dette kan han gjera på grunn av døden og blodet som rann.

Difor skal me berre rekna med Jesus i himmelen. Sjå på han, rekna med hans gjerning for deg alle dagar. Du har grunn til å fatta mot.

Nå kjem han snart att. Då er striden slutt for alltid og herlegdomen tek til. Då skal du alltid får sjå på han og vera nær han.

32) Hebr. 12, 14.

ET HELLIG LIV.

  I dette avsnittet finner vi noen sterke ord om kristenlivet. Forfatteren skriver både om Jesus død som grunnlaget for kristen tro, om Guds ord der vi finner ordet om frelse, om frelsen og målet for troen. Nå kommer han til selve livet. Hvorledes skal jeg leve det?

  Da taler han om et hellig liv. Og det er ikke selvfølgelig for oss. Det kommer ikke automatisk om jeg har en sann tro på Ordet og er blitt født til nytt liv. Nei, "her gjelder kjempe, ja trenge seg fram, ellers ei himlen du vinner".

  Ordet hellig har to sider: utskilt fra verden og innviet til Gud. Søndagen kaller vi en hellig-dag, og det illustrerer godt dette ordet. Denne dagen skulle være utskilt fra de andre dagene og ikke benyttes til arbeid og pengejag. Den skulle derimot være innviet til Guds ord og samværet med de troende. - Men er den alltid det? Slik er det og med det hellige livet for en kristen. Gud har en mening med det.

  Spørsmålet blir nå: når Jesus sitt mål med oss? For å hjelpe oss i det, kommer apostelen nå med flere formaninger til de troende. Og målet er et hellig liv her på jord.

1. I Kristus.

  Der er vi hellige og fullkomne. Dette kan vi kalle den objektive hellighet, og den gjelder for Gud og er synlig i himmelen. Det er en skjult hemmelighet, men åpenbart for troen. Vi får del i Guds hellighet, Hebr. 12, 10. I denne mening er alle kristne 100 % fullkomne, vi er helt innviet til Gud. Det mangler ingen ting.

  Det er dette Pontoppidan skriver om slik: "Gud av bare nåde frikjenner en botferdig og troende synder både fra synden og dens straff, og i stedet tilregner ham Kristi rettferdighet. Ja, anser ham i Kristus som om han aldri hadde syndet." Han skriver om dette under rettferdiggjørelsen, men han regner det som en del av selve helliggjørelsen (sp. 486).

  Og vi har mange skriftsteder som sier dette. I vår tekst v. 15-16 skriver forfatteren at Gud er hellig, derfor skal vi være hellige. Det er sitat fra 3. Mos. 19, 2 og 11, 44. Det var skrevet til israelitter, og her viser forfatteren at det samme gjelder oss kristne. Om dette sier Luther til denne teksten: "Fordi jeg er din Herre og Gud, og de er mitt folk, må de være lik meg... La Gud alene regjere, leve og arbeide i dere. Da er de hellige slik Han er hellig."

  Paulus skriver til de kristne i Efesus og sier: Til de hellige i Efesus - som tror på Kristus (Ef. 1,1). De hellige er altså de som tror på Kristus. Det samme ser vi i 1. Kor. 1,2. Der kaller han de kristne "de som er helliget i Kristus Jesus, dere hellige som er kalt". Og vi vet at de kristne der ikke var fullkomne i livet. Likevel var de hellige. Og hemmeligheten til det finner vi i 1. Kor. 1, 30: Kristus Jesus, han som for oss er blitt … helliggjørelse.

  Jesus død og forsoning gjorde oss hellige. "På grunn av denne vilje er vi helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret en gang for alle", og "med et eneste offer har han for alltid gjort de som blir helliget, fullkomne" (Hebr. 10, 10. 14). "Hva Jesus har meg givet, gjør meg for Gud så kjær." Det er han som er vår hellighet, og vi har ikke ære av det. Det er oppfyllelse av hans bønn: "Jeg helliger meg for dem, for at de også skal være helliget i sannhet" (Joh. 17, 19). Denne bønnen er oppfylt. Vi er fullstendig frelst i Jesus og "lik" Gud i denne mening.

2. Formaning til å leve hellig.

  Den objektive helliggjørelse er bare synlig for Gud. Våre naboer og arbeidskamerater legger ikke merke til det. De ser hverdagslivet vårt. Det er om dette den gamle klokkerbønnen ble bedt hver søndag: Å forbedre meg hver dag i et hellig liv og levnet. Og det er dette forfatteren skriver om i v. 13f.

  Om dette skal vi si to ting nå:

  a) Vi blir aldri ferdig med det. Det er en prosess som varer livet ut. Jeg må stadig videre i dette. Slik ordet hellig betyr å være utskilt og innviet, vil kristenlivet alltid være preget av å skille lag med det verdslige og ei ny innvielse til Gud. Det verdslige er gift for kristne som lett tar livet av oss.

   Denne side ved helliggjørelsen er å "bli bedre" i det ytre. Vi blir aldri bedre eller gode nok i forhold til frelsen. Den er og blir av nåde for Kristi skyld. Men vårt ytre liv kan bli bedre. Her må vi legge av syndige vaner og feil som ødelegger for oss selv og for andre. Det gamle menneske, "kjødet", skal legges av og dø, og vi skal kle oss i det nye, sier ordet. Ef. 4, 22. 24; Kol. 3, 5-8.12. Det betyr å leve etter Guds vilje og la vår egen vilje dø. Dette har vi for lite av i vår tid. Mange degger for mye med sin egen vilje og lyst.

  Og dette er summen av forfattarens ord: Dere skal være hellige, v. 16. Blir vi noen gang ferdige med det? I Hebr. 12, 14 er skrevet: "Jag etter helliggjørelse". Uten denne kampen vil gudslivet dø. Her skal vi altså lære oss å være nøye i pengesaker, med ordene våre og vrede. Tiden vår er Guds eiendom, det er våre følelser og alt vi elles eier. Peter bruker flere ord i 1. Pet. 1, 13-17:

  1) Spenn beltet om livet, v. 13. De benyttet lange, vide kjortler på den tid, og de kunne hindre en rask gang eller arbeidet. Derfor måtte de binde kjortelen opp med beltet. Jfr. Ef. 6, 14. Slik skal en kristen alltid være rede til å gå for Jesus og være i tjeneste for ham. Kanskje ville vi heller sagt det slik: brett opp armene og ta fatt. Denne formaningen viser til sinnet, om å være rede i tanke og sinn. Det betyr at vår tanke og hjerte ikke må være bundet eller påvirket av denne verden.

  Luther har en annen forklaring av dette ordet. Han sier at kilden for avkomet (barna) er livet ("lend"), og derfor taler ordet om renhet. Slik en jomfru er fysisk ren og skyldfri, er sjelen åndelig ren ved troen. Ved den blir hun Kristi brud. Men hvis noen faller fra i falsk lære, blir man ødelagt. Derfor blir avgudsdyrkelse av vantro kalt hor i Bibelen.

  2) Deretter taler ordet å være våkne (NO-85) eller edrue (NO-38). Å være edru betyr å ikke drikke vin eller alkohol. Så sant som det er, viser vel også dette ordet til vårt sinn og tanke. Men det er et godt bilde: alkohol tar bort kontrollen over oss. En full mann kan gjøre dumme ting han senere angrer sårt på. Han hadde kanskje ikke evne til å se konsekvensene av det han gjorde og lot seg rive med av egne og andres ideer.

  Åndelig edru er den som har kontroll over syndelystene og ikke lar impulser styre livet. Han er verken i religiøs ekstase eller moralsk uansvarlig. Han våker over sitt eget liv. Å være edru og vake er to sider ved samme sak. "Den som er rett edru og våken, som uforstyrret og uanfektet av denne verdens ting, han er stille for Gud og med samlet sinn, kaster av kjødets treghet og river seg løs fra sin egen ånds innbilning, og vender alle sitt sinns krefter til den himmelske arven, sitt tros mål som er sjelens frelse" (W. F. Besser).

  3) Videre skulle vi sette vårt håp til den nåden vi får når Kristus kommer igjen. Han mener at de ikke må bli trette og gi opp når prøvelsene kommer. Og de måtte ikke misse håpet som evangeliet gir, men holde fast ved håpet om endelig frelse så lenge de er på jorden. Et bibelsk håp er noe mer enn et ønske eller en drøm om å nå fram.

  Alle disse tre formaningene skal virke sammen: Vi skal både spenne beltet om livet, være våkne og edrue og holde håpet levende.  

4) Ei fjerde formaning følger nå: vi skal være lydige barn, v. 14. Og her er vi kanskje inne i kjernen av den praktiske, hverdagslige helliggjørelsen. Som ufrelste var vi ulydige og vantroende. Som kristne er vi født på nytt inn i Guds familie og har fått Gud til Far med hans natur (2. Pet, 1, 4). Av det følger at det skulle være naturlig for oss å lyde vår himmelske Far. Barn kan være ulydige og vrange, det er heller ikke ukjent blant Guds barn. Derfor kommer en oppfordring her som sier: De er faktisk lydige barn, fordi tren er lydighet, som Luther understreker. Men da er det viktig, sier forfatteren, at de ikke lenger følger de syndige lystene slik som før. Meningen er den samme som i Rom. 12, 1-2: Skikk dere ikke lik denne verden. Det er ikke de verdslige som skal sette standarden for Guds barn. Det skal Bibelen og Guds vilje gjøre.

  Vi legger merke til at de sterke ordene om helliggjørelse kommer umiddelbart etter talen til lydige barn. Denne side ved helliggjørelsen er lydighet mot Gud og hans vilje. Så skarpt må vi si det. Den som altså forakter formaningen til et nytt liv, kan ikke leve i helliggjørelsen.

  5) En ting til nevner Peter: Vandre i frykt for Gud den tid dere er her som fremmede, v. 17. Dette kommer rett etter ordet om helliggjørelse. Den som har den rette frykt for Gud, vil være lydig. Misser vi frykten for Gud, lukker han oss ute fra sitt rike og arven. Ef. 5, 5. 2. Kor. 5, 10. Gud dømmer uten å ta hensyn til mennesker. Gud er upartisk og 100 % rettferdig.

  Mest hele resten av brevet er nå ei videre forklaring på det hellige livet, til kap. 5, 11. Peter taler om hvorledes vi må legge av synden og leve et rett liv både i samfunnet og i hjemmet og blant de kristne. Vår sorg som kristne er at det lykkes så sørgelig lite. Vi har så mange svikt i hverdagskristendommen vår.

3. En endelig hellighet i himmelen.

  Når Jesus Kristus åpenbarer seg, skjer det. Da vil mange ting skje. I denne sammenheng skal vi bare peka på temaet helliggjørelse.

  For Guds åsyn er vi fullkomne, for oss selv og andre mennesker er det en skjult hellighet. Og den er det ikke noen brist ved. I vårt hverdagsliv eier vi derimot en heller skrøpelig helliggjørelse full av brist. Det er vår erfaring som vi bare må erkjenne.

  Når Jesus kommer igjen og vi skal til himmelen, skjer derimot noe. Da vil den fullkomne himmelske helliggjørelse bli vår erfaring! Vi blir også fullkomne i gjerning og hverdagsliv. Det vet vi bl. a. av ordet i 1. Joh. 3, 2: "Vi vet at når han åpenbares, skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er." Da opplever vi frelsens fylde og får svaret på alt. Her er mange uløste gåter i livet, og vi venter på mange svar.

  Dette hadde W. A. Wexels sett inn i da han skrev etter et dødsfall:

            Tenk når engang jeg uten synd skal leve,

            hver tanke ren, hver gjerning uten brist,

            når aldri jeg behøver mer å beve

            for muligheten av en syndig lyst.

.

Kap. 13. Formaning og løfte.

33) Hebr. 13, 8: Alltid den same.

Me veit ikkje kven som har skrive dette brevet. Men han har skrive nokre gode vers om vår Frelsar. Eg er glad i dette verset, og det har eg tala over mange gonger i dei 50 åra eg har tala Guds Ord.

Mange i Noreg kjenner dette verset godt, og gleder seg over det. Det seier at Jesus aldri endrar seg. Han er ikkje som ei elv som blir stor og vill i flaumen, og så tørker mest heilt opp i sommarvarmen. Jesus er slik han alltid har vore. Me kan rekna med det.

Her er mykje forandring i verda, både i storbyane og på landsbygda. Bestefar min ville ikkje kjent seg att, om han hadde kome til heimbygda si nå. Han døydde i 1905.

Men Jesus er den same. Og me har bruk for den Jesus som Bibelen fortel om.

Korleis var så denne Jesus på jord? Me ser det betre når me ser korleis Jesus var då. For slik er han nå!

1. Først: Jesus døydde for oss.

Det er det viktigaste ved Jesus. Det er grunnvollen for trua vår. På krossen sona han heile verda si synd. Han betalte heile vår gjeld, og tok den straffa som me burde hatt. Bibelen seier i Jes. 53, 5: ”Han er såra for våre brot, knust for for våre synder, straffa låg på han…

Eg har lova å seia: Jesus døydde for deg på krossen. Difor er du fri når du trur på han.

Berre dette er sann kristendom. Og i Op. 5, 9 står: Du blei slakta og kjøpte oss med ditt blod frå kvar stamme og tunge og ætt…

Difor er eg med der, for han døydde for mi slekt. Og difor er du med. Han kjøpte heile det norske folk og alle andre folk. På krossen sa Jesus: Det er fullført. Det gjeld alle, og det er gyldig i dag. Har du teke mot det?

2. Jesus møtte menneske på jord.

Han var syndarane sin ven. Han vil ikkje berre ha dei gode, men også dei verste menneska. I Luk. 15, 2 står det: Han tar imot syndarar og et saman med dei. Det viser korleis Jesus er.

I Luk. 15 fortel Jesus 3 likningar: Om ein sau som kom bort, eit pengestykke som forsvann, og om guten som reiste frå heimen sin. Men hyrdingen og kvinna leita til dei fann det bortkomne. Og far tok imot den bortkomne guten med opne armar og laga til fest for han.

Slik er Jesus nå: Han er på leit etter syndarar for å kalla og tilgi og gi dei ein plass i himmelen.

Eg fekk koma då eg var 15 år gammal. Jesus tok imot meg og reinsa meg frå synd. Han er den same nå – og han ventar på deg.

3. Det siste Jesus sa var Misjonsbefalinga. Mat. 28, 19.

Det tyder at alle må få høyra om Jesus. Kvar generasjon og kvart menneske må vinnast for Gud.

Difor reiste misjonærane ut til andre land for mange år sidan første gongen. Men Jesu ord er dei same nå. Han treng nye læresveinar – som kan fortelja andre om frelsa. Det gjeld i di bygd og din by og vidare utover. For Gud elskar heile verda.

Han er den same nå som før. Han kallar til frelse og til teneste. Det fyller oss kristne med takk. Og me bed om at hans rike må koma – til alle kor dei så bur. Amen. – NDH.

34) Hebr. 13, 9-15.

Kristenlivet.

Det er ikke alltid lett å leve som kristen rett og sant. Bibelen gir svar som hjelper oss på veien. For det er den eneste sanne veiledning. - I vår tid er det så mange meninger om hva som er rett og galt, ja, noen mener at alt er like bra, hvis det er godt oss selv. Som et skip trenger kompass for å holde rett kurs, behøver et menneske veiledning. Bibelen er vår himmelske kompass. Der er det ikke noen feilmargin. Det vil alltid ha målet for øye.

La oss se på noe av det Ordet forkynner her:

1) Vranglære.

Vi får en formaning om å holde oss borte fra ”mange slags forskjellige og fremmede lærdommer”. For de vi føre oss vill og lede oss bort fra troen på Jesus.

Med vranglære kan vi tenke på andre religioner, som f. eks. Islam, Buddhisme og Hinduisme. Eller det kan være sekter som har noe rett ut fra Bibelen, men tolker andre deler så feil av de leder sjelene bort fra den enkle troskapen mot Jesus. Det gjelder særlig i selve frelsesspørsmålet.

Testen er om de lærer frelse alene ved tro på Jesus. Ingen ting må komme i tillegg. Derfor er det betenkelig når kristne sier som så: Jo, alt er av nåde, men… Dette ”men” innebærer ofte et lovisk innslag i forkynnelsen.

2) Et alter.

Vi har et alter, sier forfatteren her. I Israel var det flere alter, og ned gjennom historien finner vi en mengde alter. Noen var for Herren, som Noah og Abrahams alter. Andre var for avguder og hedenskap som i f. eks. Israels kongetid. Det var også synd og avgudsdyrking. Også i dag er det nok mennesker som ”ofrer” på slike altere også, uten at de bruker slike navn. Mye av vår moderne kultur er egentlig tilbedelse av mennesker og jordiske ting.

Men vi har et annet alter! Ikke alle har rett til å ete av det, sier han. Og hvilket alter er det?

Golgata!

Der ble Jesu forsoning fullbrakt for hele verden. Og hvem har rett til å nyte det og regne med det i liv og død? Det bibelske svaret kan uttrykkes slik: De som behøver Jesus og hans forsoningsdød.

3) Vanære for Jesus.

Den troende må regne med og være villig til å lide for Mesteren. Jesus måtte lide, og vi blir bedt om å gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære. Det er ikke vår egen skal det tales om her. Når vi lider for Jesus skyld, er det egentlig Jesu skam vi må ta del i.

Peter er særlig opptatt av lidelsens problem i sitt første brev. Han sier til og med at de jubler av glede selv om de er nødt til å ha prøvelser en kort stund, 1, 6. Sammenlignet med evigheten er livet kort. 50 eller 90 år betyr lite i det perspektiv.

Jesus taler om å fornekte seg selv og ta sitt kors op og følge ham, Mat. 16, 24. Det er lite talt om nå. Han sier også at veien er smal, Mat. 7, 13-14. Det er ikke bare porten som er trang, dvs. begynnelsen på kristenlivet. Hele livet er fullt av prøvelser og nye kall til å gå Guds vei.

Verdens lyst og forfengelighet står i veien og hindrer mange. Derfor sier teksten, v. 13: La oss gå ut til Jesus og dele hans vanære også i vårt praktiske liv.

4) Vi søker en by.

Vi har ikke et blivende sted på jorden. Det er sant om alle mennesker. Døden kommer og setter en stopp for dette livet. Som troende har vi et bedre sted å gå til. Uansett hvor godt vi har det her i livet, vil himmelen bli uendelig mye bedre.

Lengselen etter himmelen betyr at målet er det viktigste, v. 14. Derfor skulle vi være rede hver tid og stund. Vi vet jo ikke hva dag eller klokkeslett Herren vinker oss inn i sitt himmelrike.

Men lengselen stilner av der verdsligheten får rom. Verden binder menneskene til seg og gjør oss så opptatt av det jordiske at himmelen blir så fjern. Den virker så uendelig langt borte, og vi har god tid til å ordne det.

Den verdsligheten vi tenker på her er bl. a. jaget etter penger, ære, makt og suksess i livet. Når troende mennesker bruker mye tid og energi på å nå høyere opp både i arbeidslivet og i samfunnet ellers, er faren meget stor for at himmelen er uklar og bleik i deres liv. Oppfordringen til oss alle er å gå ut til ham utenfor leiren, v. 13.

5) Vårt jordeliv.

Hva skal vi gjøre i mellomtiden, før vi når himmelen? Det kan være et alvorlig spørsmål for noen. Hva skal jeg egentlig bruke livet til, når jeg likevel bare er på gjennomreise?

Da sier dette brevet noe: la oss. Det er en oppfordring og ønske og kan ikke oppfattes som et påbud på samme måte som Moes lov.  Det er en evangelisk oppfordring. Det han særskilt tenker på her, er lovprisningsoffer til Gud, og det er frukt av lepper som priser hans navn, v. 15.

Et Guds barn vil være takknemlig til Gud spesielt for frelsen og Golgataverket. ”Jeg aldri nok deg takke kan,” sier sangeren. Slik kjenner en kristen det. Det kan nok være tider i kristenlivet der vi blir trette og slitne av ulikne grunner. Da kan denne tanken stilne av en stund. He r taler forfatteren om det normale kristenliv. Men selv i tunge stunder kan vi si til oss selv. La meg nå i alle fall takke Gud for frelsen!

I tillegg minner han om et annet offer enn det han har talt om før, v. 16: Glem ikke å gjøre godt og dele med hverandre. Det kan føles noen ganger som et offer – å gi avkall på noe en behøver eller ønsker selv, for å hjelpe en annen. Men Gud har behag i det – la oss ikke glemme dette heller.

Amen.

35) Hebr. 13, 20.

Korsets gåte.  v

Grundtvig skrev i en salme: ”Ja, jeg tror på korsets gåte.” Og korsets gåte er det uforståelige, der tanken står stille, jeg fatter det ei. Korset er egentlig uforklarlig. Ved å forklare slike saker, mister de ofte noe av det åndelige og guddommelige preg. Kristendommen kan da lett bli noe sammenlignbart med det menneskelige, og folk taper respekt for det.

Korset er nemlig det dypeste innhold i evangeliet. Det var det nederste trinn i Jesu lignelse ytre sett. For da var han virkelig Verdens Frelser. ”Jeg forstår det ikke,” sier noen. Og det er helt rett. Dypest sett kan ingen forstå det som skjedde på Golgata.

Men Gud kan åpenbare noe av det for oss, og han gjør det ofte litt etter litt. Det er voksteren i nåde. Og han gjør det ved Ånden og Ordet. Her gjelder ikke våre tanker og innfall eller følelser om det. Alt det er blindveien i frelsesspørsmålet.

Ø. Andersen skal ha sagt på Fjellhaug en gang: ”I hjertet er det mange tanker, men ingen av dem er Guds.” Slik er det nok på grunn av vår falne natur. Men Gud viste menneskene noe i Det Gamle Testamentet, og det kaster lys over Jesus.

Hva er korsets gåte?

Selve hovedsaken er at Gud i Kristus tok bort verdens synd som domsårsak. Ved troen blir menneskene løst frå sin fortid og alt det onde. Vi stiger inn i et nytt forhold til Gud selv.

Nå skal vi lese noe om det i Hebreerbrevet, men baklengs – slik kineserne har gjort det. Hva står det om det der?

1)Kap. 13, 20: ”Men fredens Gud, han som i kraft av en evig pakts blodførte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde.”

Her ser vi hele Jesu gjerning. Det er et kjerneord og en fasit, slik som vi også ser det i den lille bibel, Joh. 3, 15: For så har Gud elsket verden at han gav…

a) En evig pakts blod taler han om. Det er Jesu offer, som når lenger og er bedre enn ofrene i GT. Blodet er en hovedsak, og her tales om en ny pakt og om et annet blod enn dyreblod i GT.

Det er evig, sier han. Det gjelder nå og inn i evigheten og himmelen. Det skal ikke gjentas, dette offeret er skjedd en gang for alle. Og denne pakt ble skapt i Guds evige råd før skapelse og tid. Slik er det en evig pakt på flere måter.

b) Gud reiste Jesus opp, står det. Uten oppstandelsen var blodet unyttig. For den viser at Gud står bak, han ordner frelsen og gav seier. Ingen andre kunne reise opp en død. Og fårene som han taler om, er de troende til alle tider. Det er Guds sanne folk.

2) Kap. 13, 10-13: Vi har et alter som de ikke har rett til å ete av, de som tjener ved teltet.

Her taler han om offerstedet – alteret. Blodet ble båret inn, til soning for folkets synd. Derfor led Jesus. Og det skjedde utenfor porten, v. 12. Det betyr forakt og hat fra folket. For de tilhørte egentlig innenfor.

Det er litt av gåten ved korset. Trass i forakt og motstand til og med fra de ledende i Israel, var det nettopp Jesu blod som tok synden bort.

3) Kap. 12, 18-24: For dere er ikke kommet til et fjell som en kan føle på …, men v. 22: dere er kommet til Sions berg … til Jesus (v. 24).

Fjellet i v. 18 er Sinai som representerer loven og budene og kravet. Etter Jesu komme, er det et tilbakelagt stadium. Det tilhører den gamle pakt og gjaldt for jødene på den tid. Vi i den nye pakt er kommet til Sions berg som er Golgata og til Jesus som alt representerer en ny tid med en ny pakt som gjelder for alt folket. Hva sier vers 24 om dette?

a) Først står det at Jesus er en mellommann. Det er en som går imellom to parter for å forlike eller ordne opp mellom dem. I den kristne tro er det et godt uttrykk. For vi kan ikke gjøre noe selv. For oss venter bare en dom over synden. Derfor kom Jesus inn som mellommann og ble vår stedfortreder i møte med Gud. Han levde, kjempet og døde for oss. 1. Tim. 2, 5-6. ”Det ingen maktet, det gjorde han.” Og når mellommannen har ordnet opp i saken, går vi fri. Gjelden skal bare betales en gang. Og straffen og dommen kan bare skje en gang. Ordet om mellommannen er dermed et frihetsord til oss.

b) Dernest står det at det kom en ny pakt. Alle jøder kjente lovpakten fra Sinai. Som en lov krevde den lydighet 100 %. Loven kjenner ingen ettergivenhet eller nåde. Der gjelder bare krav og gjerning. Skjer ikke det på tilfredsstillende måte, venter dom og straff.

Men Jesus kom med en ny pakt. Der er det ikke spørsmål etter krav og prestasjoner. I Jesu pakt gjelder bare nåde. Her får vi alt gratis, for ingen ting. Frelsen er Guds gave til syndere, og han spør ikke etter hvor mange synder eller hvor store synder vi har gjort i livet. Han ber oss bare om å komme slik vi er og legge alt åpent fram for ham. Da stryker han det ut, renser og gir oss en ny og fullkommen rettferdighet.

c) Ordet her taler også om blodet som renser samvittigheten og livet vårt. Han bruker uttrykket ”bestenkelsens blod”, som i 1. Pet. 1, 2. Det taler om en renselse som foregår hele tiden. Johannes skriver om det: ”--- og Jesu, hans Sønns blod, renser oss fra all synd. 1. Joh. 1, 7. Det står i nåtid, det er noe som skjer nå. Vi lever i den rensende flod, når vi lever i lyset, bekjennelsen og åpenheten for Gud.

d) Det står også at dette blodet taler. Fra 1. Mos. 4, 10 vet vi at Abels blod roper til Gud. Uretten og synden blir kjent i himmelen. Gud vet om at det onde som skjer iblant oss. Det taler om synd og dom i en urettferdig verden.

Men Jesus blod taler bedre, står det her. For det taler om frelse og nåde og sier at hele frelsen allerede er ferdig. Det er Guds ord og Guds Ånd som taler om det. Der må vi alltid finne svaret. Og det taler direkte til meg personlig, og frihet og frelse og evig liv. Det er bedre enn alle verdens krav og regler. Til frihet har Kristus frigjort oss, sier Paulus. Gal. 5, 1.

Mange sangdiktere har sett dypt inn i dette. ”Nå ble forsoningen tydet oss herlig, troen den kjenner ditt tilsagn er sant,” skrev biskop Johan Nordahl Brun i 1786. Og predikanten Per Nordsletten skrev i 1883: ”Når Djevelen sier: Du er ikke så at nåden i Kristus deg tilhøre må. Da roper det navnet: Men slik er dog jeg, at jeg tar imot selv en synder som deg.”

4) Kap. 12, 2: Med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå den glede som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone.

Her er noen fine tanker: Jesus led tålmodig – hvorfor gjorde han det? Hvorfor tålte han menneskenes smerte og Guds vrede helt til enden? Svaret gir han her: For den glede som ventet ham. Hvilken glede var det Jesus tenkte på og ville møte etter lidelsen?

Mon det ikke var alle de frelste? Han visste det var noen som ville ta imot og tro på ham. Apostlene utenom Juda ville komme dit. Røveren på korset ville komme dit – han hørte også Jesu rop: Det er fullbrakt, Johs. 19, 30.

Profeten hadde sett noe av dette mange hundre år før. Messias skulle ”se etterkommere og leve lenge” (Jes. 53, 10). Og ved det ville Gud selv bli æret. Mange har krenket Gud gjennom livet i alle årtusener. Få har gitt ham virkelig ære her i livet. Men når alle de frelste kommer hjem, blir det annerledes. Da skal en stor skare i himmelen si: ”Frelsen og æren og makten tilhører vår Gud,” Åp. 19, 1. Og i v. 7 blir vi oppfordret til å glede og fryde oss ”og gi ham æren”.

Det er de frelstes framtidsutsikter.

Kap. 1. 1

1) Hebr 1, 1-2. 1

3)Hebr. 1, 2. 4

4) Hebr. 1, 2b. 6

5) Hebr. 1,1-4. 9

6) Hebr. 1, 4ff. 9

7) Hebr. 1, 14. 11

8) Hebr. 2,1-4. 14

Kap. 3. Ver på vakt. 17

10) Hebr. 3,7-14. 17

Kap. 4. 18

11) Kap. 4, 2: 18

12) Hebr. 4, 9. Kvile. 20

13) Hebr. 4, 12. Guds ord. 20

14) Hebr. 4, 15-16. 23

15) Hebr. 5, 9. 24

16) Hebr. 5, 11-14.v. 26

17) Hebr. 5, 10-6, 3. 27

Vanskelig. 27

18) Hebr. 6, 17-20. 28

To urokkelige ting. 28

Kap. 6. 29

19) Hebr. 6, 19f 29

Kap. 7. Melkisedek - Fullkommen frelse. v. 30

22) Kap. 8. 31-34f. 34

23) Hebr. 9, 1-. 35

26) Hebr. 9, 27-28. Død og dom. 41

27) Kap. 10.Skugge av det fullkomne.- Guds lovnader. 43

29) Hebr. 11. Troens helter. 46

31) Hebr. 12, 1-2. Sjå på Jesus. 50

32) Hebr. 12, 14. 52

Kap. 13. Formaning og løfte. 55

34) Hebr. 13, 9-15. 56

Kristenlivet. 56

35) Hebr. 13, 20. 58

Korsets gåte.  v. 58