87) Joh 16, 16–22

En liten stund.

Joh 16, 16–22

 Vi er midt inne i Jesu avskjedstale her. Disiplene er bedrøvet, for han har sagt dem flere ganger at han skal lide. Han har sagt at han skal dø og at han skal sende Ånden til dem. Det er en forberedelse for framtida han taler om her. Helt fra kap. 14 har denne talen vart, og den går inn i bønnen i kap. 17. Han tar seg virkelig god tid til å tale med de nærmeste vennene sine. Og det er de som snart skal føre hans gjerning videre.

Og da er det han bruker uttrukket ”en liten stund” hele sju ganger i denne teksten, se også kap. 14, 19. Det er dette uttrykket som skaper uro og tanker. Hva mener han med det? Og dette uttrykket står i forbindelse med Åndens komme.  En kort, liten stund kan oppfattes og oppleves ganske lang når vi er spent og stresset. Og det var disiplene nå. Jesus understreker derfor flere ganger at det ikke er lenge igjen før noe skal skje.

Men hva mener han egentlig med dette? Hvilken stund kaller han kort? De lærde har ikke vært enige om det. Og det kan referere til flere slike ”stunder” i tiden etter dette.

1. Jesu død.

Dette var natta mellom torsdag og langfredag. En liten stud var i dette tilfelle bare noen timer før Jesus skulle gå fra dem. Da ser de ham ikke lenger. Og Jesu død den store begivenhet i påsken som nå var kommet. For da er han det egentlige påskelammet som alle ofringer i GT peker fram mot.

Døperen hadde jo kalt Jesus for ”Guds lam” (Joh 1, 29) ca. 3 år før. Lammet var et offerdyr som skulle lide døden for folkets synder. Det hadde vært utallige slike offer i tabernaklet og senere i templet i Jerusalem.

Jesu død er slik uttrykk for at synden er sonet hos Gud, og det endelige oppgjør er skjedd for at folket kan bli frelst og berget i evigheten. I den gamle pakt ble folket frelst før Jesu død ved å tro på løftet om en frelser som skulle komme. I den nye pakt og vår tid blir vi frelst på løftet som er oppfylt i Jesus. Han er død og har sonet vår synd. Ved å bekjenne synden og ta imot frelsen i Jesus, er vi løst fra vår fortid og innviet til Guds rike.

For disiplene var det altså bare ”en liten stund” til at dette skulle skje. De skulle ikke se ham lenger.

2. Oppstandelsen.

Jesu stod opp fra de døde tredje dagen etter hans død. Også det var en ”liten stund”. Det skjedde søndag morgen, på den første dag i uken. Det er forresten derfor vi feirer søndag og ikke sabbat. Det var en stor begivenhet for displene og de første kristne at Jesus ble løst fra graven. Det ser vi av det som skjedde dagene etter oppstandelsen. Og denne dagen var det verd å minnes, og de kristne begynte å samles hver søndag.

Men oppstandelsen betyr noe stort. Jesus døde ikke bare for synden og seier over den, men han seiret påskedag også over døden. Derfor er dette selve seiersdagen der alt dette er underlagt ham her i tiden.

Paulus har vitnet sterkt om oppstandelsen i 1. Kor. 15. Der sier han at alt annet er forgjeves om ikke Jesus oppstod fra graven. Vårt liv og vår tro og vårt arbeid er intet verd. For da er døden og fortapelsen det siste for alle mennesker. Så sier han med seierstone: Men nå er Kristus stått opp! All motstand er brutt og fienden beseiret.

3. Pinse.

Ettersom ordene ”en liten stund” står i forbindelse med Ånden, er det rimelig å tro at han også mente Åndens komme. Det er femti dager mellom påske og pinse. Det engelske ordet ”pentacostals” (pinsevenner) kommer av det greske ordet for femti. Vi ser hvordan tidsrommet for ”en liten stund” utvides.

Ånden skulle på en måte være Jesu stedfortreder på jord. Han var trøsteren og hjelperen for dem når han selv hadde forlatt dem. Ånden skulle lære dem alt de behøvde om frelsesverket og veien til himmelen. Nå forbereder han dem på det. Det skal ikke bli alene igjen, det hadde de fryktet. Og hvordan ville det da gå? Nei, han ville sende Ånden som deres hjelper. De skulle være visse på at han fremdeles var deres venn.

4. Jesu gjenkomst.

Jesu oppstandelse er også en bekreftelse på at vi skal stå opp av graven. Noen til dom og noen til evig liv. Gud har jo allerede vist at han har makt over døden og kan dermed vekke alle mennesker opp fraa gravene om de er flere tusen år gamle. I oppstandelsen skjer det en nyskapelse. Vi får et uforgjengelig legeme, sier Paulus.

Det som ligger foran oss er alltid ukjent og dermed fyller oss med spenning og kanskje uro. Og vi vet ikke alt om Jesu komme, verken om tidspunktet eller alle detaljer. Men vi vet AT han kommer igjen selv om det blir lenge til. Disiplene tenkte kanskje at det også var kort tid til den dagen. Og i Guds reknemåte er det kort. For han ser alt i lys av evigheten. Men disisplene syntes nok det var vanskelig.

-- De kunne ikke forstå dette og ba om forklaring. Hva mener du egentlig? V. 18. Da viser han dem et bilde fra dagliglivet som de sikkert kjente.  Ved en fødsel har kvinnen det ondt. Hun opplever smerte og sorg. Men det varer bare en kort stund, så er det over. Da tenker hun ikke på hvor vanskelig det var, men gleder seg over et nytt menneske, hennes barn.

Slik er det, sier Jesus, med dere også. Dere har sorg nå og de ville nok oppleve mye mer motgang i årene som lå foran dem. Men en dag skal de se ham igjen, v. 22. Da skal det bli evig fryd og glede. Det tunge og vonde er forbi, ja, i evigheten er alt dette glemt for godt. I himmelen heter det: ”Ingen tar deres glede fra dere”, v. 22.

Er du også på vei dit? Nå kan du begynne.

86) Joh 15, 26 – 16, 4 a

Anden

Joh 15, 26 – 16, 4 a

 Det er kort før pinse i vår kyrkje no. Og denne høgtida konsentrerar seg om Anden - den tredje person i guddommen. Difor nyttar me ordet han om Anden og ikkje den. Anden har fleire namn i Bibelen, og dei klårgjer noko kva hans oppgåve er. Denne teksta viser òg kva konsekvens det får om em fylgjer Anden si røyst. Det viser denne teksta oss litt av. Me får også vita litt om årsaka til at det vert slik. Og det må vera slik i denne verda.

1. Gjeven av Gud.

Først må me sjå at Anden er ei gåve frå Gud. Han sende Anden til dei første kristne og til oss alle. I kap. 16, 7 seier Jesus: eg skal senda han til dykk. Og i v. 26 i kap. 14 seier han: Den heilage Ande, som Faderen skal senda i mitt namn.

Og det hende pinsedag, Apg. 2. Læresveinane var samla i Jerusalem, og Gud sende Anden som ein eld i hjarta deira. Det var og ei oppfylling av orda i profeten Joel 3, 1f. Det var altså godt førebudt og læresveinane kjende til det. Det minner oss om at Guds er pålitande og at han held sin lovnad. Me kan alltid lita på Guds ord. Det er ein god tanke både i medgang og motgang. Alltid treng me Ordet på ferda mot himmelen.

2. Talsmannen.

Her har me det eine namnet på Anden. Det skal visa noko av hans gjerning eller oppgåve. Ordet på grunnteksta (paraklætos) tyder trøystar, men kan og tyda rådgjevar og advokat. Ordrett tyder ordet ein som er tilkalla (for å hjelpa, trøysta osv). Og dette er eit vakkert bilete på Anden. Anden hjelper oss i vår naud, minner oss om Guds lovnad og peikar på Jesus for oss, han som bar våre synder på krossen.

3. Sanningsanden.

Det er det andre namnet på Guds Ande i vår tekst. Og namnet svarer til hans karakter. Guds Ande er like sann som Gud sjølv og Sonen. For dei tri personane er eitt på same tid som dei er ein. Det er denne løyndomen som vitet og filosofien aldri har funne ut av og som er ein støyestein for vantrua. Som kristne får me lov å tru det Gud seier og har openberra i Ordet sitt. Ordet trieining er ikkje med i Skrifta, men dei tri personane er fleire gonger nemnde saman og viser at dei er ei eining. Mat. 28, 18-20 er døme på det. Det er i misjonsbefalinga og dåpsbefalinga.

Når Anden er sanning i sitt vesen, er han òg verkeleg og rett i all si gjerning. Han står som motsetnad til alt det vonde og falske i Andeverda. For i verda er det lygn og vantru mot Gud. Difor kan ikkje verda vera til noko hjelp for oss når me søkjer sanninga. Den finn me i Guds ord, og Anden opplyser oss om kva Ordet tyder.

Når Ander er slik, vil han også at me som Guds born skal vera som han. Å fylgja og leva etter Guds sanning er den sanne fridom, Joh. 8, 32. For då er me løyste frå verda og dei bann som synda set ikring oss. Me er frie til å leva med Gud og gjera hans vilje.

Byrjinga på denne vegen er ei sann omvending. Me som har prøvd det må vedgå at me makta ikkje å venda om på rett måte. Det må Anden gjera. Den eigentlege grunnen til ei rett omvending er Gud sjølv som får gjera det. Det ligg likevel noko til oss her som me ikkje skal gløyma.

Prof. Hallesby sa noko om dette slik: Du skal ikkje fuska i omvendinga! Med det meinte han at menneske vil gjerne gøyma unna noko synd og framstella seg sjølv betre enn me er. Her må me vera praktiske og konkrete. Det kan vera eit lån du ikkje har betalt attende, ein reiskap du lånte ein gong, som du ennå har. Du sette kanskje ut ei lygn om nokon som vart eit rykte mellom mange. Slike saker skal me gjera opp. Du kan ikkje leva i synd og samstundes vera ein kristen. Då har du ikkje ei sann omvending. Det kan kosta mykje, både pengar, ære og makt. Men det må til.

Også som ein kristen skal me leva eit sant liv i kvardagen. Sanningsanden ber oss om det og leier oss på den vegen. ”Når Jesus kommer inn i landet, det blir et ganske annet liv.” Eit liv i sanning vil m.a. seia at ein er varsam med orda våre, med pengar og tilhøve til andre menneske. Her skal me fylgja formaningane i Bibelen - utan at me tenker at dei skal frelsa oss. Det skjer berre av nåde ved tru.

4. Vitnemål.

De òg skal vitna, sa Jesus. Det kan skje ved ord på eit møte, i samtale i einerom og i livsførsla vår. Me er lys og salt her i livet. Det er eit vitnemål. Anden vil då at vitnemålet vårt også skal vera sant. Me skal ikkje overdriva korkje syndelivet eller opplevingar med Gud. Fåren ligg på begge desse stader. Er me sanne, vil velsigninga koma både over oss sjølve og over dei som møter oss.

5. Motgang.

Jesus ville seia til sine vener at ikkje alt her i livet vert lett. Du kan oppleva tunge dagar. Då skal me ikkje kritisera Gud - eller styggjast som ordet seier, kap. 16, 1. Me skal vita at me er i Guds hand, og han veit om alt det som skjer. Me kan aldri forklara det vonde i verda, men me kan bøya oss audmjukt og be om å koma vel gjennom det med trua i behald.

Motgangen kan verta konkret. I v. 2 seier han at det skal støytast ut nor gudshusa og til med bli slått i hel. Dei som gjer det, vil tru at dei gjer rett. Og det gir eit menneske ekstra kraft og frimot. Apostlane og dei første kristne opplevde just det. Paulus måtte til og med røma frå byar og bygder han var i, for motstanden vart så sterk. Han fortel om fleire slike tilfelle, 2. Kor. 11, 23ff. Han hadde fått slag, vore i fengsel og i dødsfare. Fleire gonger vart han hudstroken, steina og i farer av mange slag - til og med av falske brør (kristne). Men det tok ikkje motet frå han. Han gjekk i Guds kraft.

Og grunnen til at dei handsama han slik, var at dei ikkje kjende Gud, v. 3. Eit åndeleg kjennskap til Gud fører respekt med seg for andre truande. Men avdi det alltid vera falske kristne mellom, vil også slike forfylgingar koma. Me skal ikkje anklaga dei, men vera små og audmjuke og vitna om kva Gud har gjeve oss. Diverre er det slik nokre gonger at motgangen dreg fram det vonde i oss slik at me har hug til å slå att og setja folk på plass. Det vil aldri bera god frukt. Lat oss fylgja Jesu eksempel: Han svara ikkje då anklagen kom. Han overlet det til Gud som dømer rett. 1. Pet. 2, 23.

*

85) Luk 22, 14-20

Nattverden.

Luk 22, 14-20

Det hende fleire ting Skjærtorsdag. Etter Palmesøndag då Jesus reid inn i Jerusalem, heldt han fleire talar. Det var særleg læresveinane han ville tala til då. Han tala om si atterkome og det som skulle skje då, Mat. 24-25 t.d. Torsdagen kom, og Judas skulle gjera si gjerning. Han gjorde avtale med jødiske leiarar og sveik sin Meister på ein grov måte. Og det var nett den dagen dei skulle slakta påskelammet. Alle jødar visste truleg at det var eit førebilete på Messias som skulle koma. Men dei skjøna ikkje at Jesus var Messias.

Timen var no komen. Jesu gjerning nærma seg slutten, v. 14. Han skulle no ei siste samling med sine læresveinar på den øvre salen. Og Jesus hadde lengta inderleg etter å møta dei her. Det viser litt av mennesket i Jesus. Han skulle lida mykje nå - det hadde óg ei menneskeleg side. Difor trong han styrke og kraft til å gå vegen til endes. Han hadde Guds kraft, men ordet viser oss at han gjerne ville møta sine nære vener i denne siste stunda.

Eit måltid mat

Dei sat til bords og skulle nå eta det jødiske påskemåltidet, v. 15. At dette samstundes skulle bli byrjinga på den kristne påske, tenke vel ingen av læresveinane på. Alt var så nytt for dei og.  Skal tru om dei forstod heilt kva han meinte då han sa: Eg skal lida, v. 15c.

Påskemåltidet var ikkje eit vanleg måltid mat for jødane. Det hadde sterk symbolverdi. Måltidet var minne om det siste måltidet Israels folk åt i Egypt før dei drog ut på den lange ferda gjennom øydemarka til Kana’an. Det skulle og vera eit styrkemåltid før dei tok ut på reisa.

No sat Jesus saman med dei, slik han hadde vore mange gonger før. To eller tro påskemåltid har han hatt med den før. Men det ligg noko anna og meir i det denne gongen. Det må dei ha skjøna litt av. Det byrja med ei erklæring av Jesus i v. 16: ”Eg kjem aldri til å eta det meir før det har vorte fullenda i Guds rike.” Eg trur dei stokk litt då. Slikt hadde han aldri sagt før.

Guds rike hadde dei høyrt om tidlegare i talane til Jesus. Så det var ikkje nytt. Men noko måtte fullendast først. Alt var ennå ikkje klart og ferdig. Og før det var gjort skulle han ikkje vera i lag med dei slik meir. Han tenkte vel på påskemåltidet her på jord.

Og fullendinga låg på fleire plan. Først måtte livet og gjerninga hans der gjerast. No var han ved slutten av det. Så måtte han lida og døy. Det var soninga av all synd ssom då måtte fullendast. Ingen kunne verta frelst før det var hendt. Etter døden måtte oppstoda koma. Først då viste han seg som den levande og mektige Guds Son som kunne frelsa verda. Men fullendinga har også noko meir i seg. Ved enden av tida skulle Guds born samlast inn i Guds himmel frå alle graver og alle land. Jesus skulle koma att og domen skulle falla over heile verda. Før det var hendt, var ikkje Guds rike kome i si makt og velde. No skulle han syna dei litt av innhaldet i Guds rike her på jord der dei framleis skulle leva og arbeida ei tid.

Ei ny pakt

Nattverden vart ikkje innstifta som eit symbol eller ein religiøs skikk. I den kristne kyrkja har det nok nokre gonger vorte det. Tanken har vore, utan at han vorte sagt tydeleg: Går du til altars, er du ein kristne. For der får du tilgjeving for alle synder. Det kan vera sant, men det kan også vera heilt feil og skapa hyklarar dersom det berre blir ein skikk. For ikr. 100 år sidan måtte folk gå til altar, og det vart registret i bøkene. Når nokon t. d. ville imigrera til eit anna land, som Amerika, fekk dei attest av presten der det stod at dei hadde vore til altar det året. Det var ingen god praksis.

Paulus talar i 1. Kor. Kap. 11 om nattverden. Etter at han har sagt korleis det skjedde, skriv han: ”Den som et brødet eller drikk Herrens kalk på uverdig vis, vert skuldig i Herrens lekam og blod (…) Den som et og drikk, han et og drikk seg sjølv til doms.” v. 27 og 29. ”Uverdig” kan tyda fleire ting i vår samanhang. Men her i Korint var det truleg skikken at kvar tok med seg mat når dei kom saman til måltid og deretter nattverd. Dei rike hadde mykje, og dei fattige lite. Det kunne utarta til store festmåltid der maten vart det vesentlege. Og då kom meininga med nattverden i bakgrunnen. - I utvida meining er uverdig også at ein kjem til nattverd utan å gjera opp si synd med Gud og menneske, eller at ein lever eit uskikkeleg liv der ein bryt Guds bod og ord. Då skal ein først gjera opp og be om forlating. Då er nattverden eit godt åndeleg måltid.

Brød og vin

I v. 17-20 ser me at Jesus tok kalken med vinen og brødet og takka og sa til dei: ”Tak dette og del det mellom dykk! (…) Dette er min lekam, som vert gjeven for dykk. Gjer dette til minne om meg (…) Denne kalken er den nye pakt i mitt blod, som vert utrent for dykk.”

Desse nattverdorda inneheld ein heil teologi. Først seier han at her er noko som me skal dela med andre. Det minner oss om at Jesu gjerning og frelse gjeld alle menneske i heile verda. Me som har fått alt dette av nåde, skal dela det med alle me når i vårt eige land og alle andre stader. Gå ut i all verda, sa Jesus i misjonsbodet.

Jesu lekam er konkret at han vart spikra på krossen og døydde. Det er ei historisk kjennsgjerning. Men så seier Jesus: han vart gjeven for dei - læresveinane og i siste omgang for alle menneske. Det er tanken om offerdyret han brukar her. Jesus vart offerlammet som skulle døy i staden for alle menneske og slik bli ein universal frelsar. Johannes skriv om dette slik: ”Han er ei soning for syndene våre, og det ikkje berre for våre, men òg for alle i heile verda.” 1. Joh. 2, 2. Så får me tru at det også gjeld oss som lever i dag i eit heilt anna land. Han sona mine synder.

Dinest talar han om blodet. Vinen i nattverden er Jesu blod som skulle flyta for oss. Det er også tanken på Jesu død som kjem inn her. Blodet er uttrykk for død. Ved ofringa i templet vart m. a.  blodet stroke på altaret. Det viste at ein var død, og døden var synda si løn og konsekvens. No var ei soning skjedd for synda. Og Jesu død var for alle menneske. Og denne frelse kan reinsa oss frå alle synder og setja oss fri. Difor syng me kristne slik: ”Det er kraft i Jesu blod - å rense hvit som sne.”

Dette er ei ny pakt mellom Gud og menneske. Men det er ikkje ein tosidig avtale der me skal gjera noko og Gud tek resten. Den nye pakt til skilnad frå den gamle, er nett at ho er einsidig. Gud gjer alt. Difor er frelsa av nåde. Me kan berre ta imot og tru på Jesus og hans død for oss. Her kan me få kvila og tru at Gud tek imot oss når reisa er slutt og me er framme.

Er det slik med deg òg? Har du teke imot?

*

84) Joh 12, 1–13

Før Palmesøndag

Joh 12, 1–13

 Dette er Palmesøndagens tekst. Jesus var i Betania utenfor Jerusalem Der bodde Lasarus og hans to søstre. Det var denne Lasarus Jesus hadde vakt opp fra de døde, Joh 11. Og da begynte virkelig motstanden mot Jesus. Den hadde vært der ganske lenge, men nå blusset det opp som aldri før. Lederne var nå enige om at han måtte dø.

Men før det var det altså et festmåltid for Jesus hos Marta og Maria. Lasarus og disiplene var der også. Slik bled det en menneskelig forberedelse for det Jesus senere skulle gjennomgå. Påsken og lidlesen og døden stod for døren.

Maria

Ved dette måltidet skjedde det noe uventet, slik var det forresten flere ganger i Jesu liv. En av kvinnene salvet Jesus med en kostbar salve. Ingen hadde trolig ventet det. Men det forteller oss noe om Maria som menneske og som en gudfryktig kvinne.

På denne måten viste hun seg som en tjener. Det var ikke hennes arbeid å ta sge av gjestens føtter, det skulle slaven gjøre. Litt senere viste også Jesus seg som en slik tjener, kap. 13, 5. Der stadfestet han Marias handling ved selv å vaske disiplenes føtter. Det var et uttrykk for at både Maria og Jesus var ydmyke som personer. De så seg ikke for gode til å gjøre en slik gjerning. Ydmykhet er jo nettopp å sette seg lavere enn andre og gjøre det andre ikke ønsker å gjøre.

Det var også uvanlig at Maria tørket Jesu føtter med håret sitt. Da måtte hun løse det opp og slå det ut. Og det gjorde bare skjøgene.  Det er også en måte å vise sin underdanighet og ydmykhet på. Hun er villig til å gå ned på det nederste trinn.

Maria viste nå at hun elsket Jesus mer enn noe annet. Det er bare til slike man ofrer så mye som hun gjorde. Guds eksempel er best her. Han elsket oss så høyt at han gav sin enbårne sønn i døden for å frelste syndere.

Ved en slik kjærlighet viste Maria også sin tro på Jesus. For troen er virkesom i kjærlighet, Gal. 5, 6. Det var et hellig forhold mellom ham og henne

Penger

Judas viser nå at han hadde et helt annet sinn enn Maria, selv om han var en de disiplene som hadde fulgt Jesus i flere år. Han kom ganske snart til å bli den store forræder som overgav Frelseren til de skriftlærde. Allerede her viste han sitt sanne sinn. Han likte ikke at Maria hadde brukt så mange penger på Jesus. Salven kunne vært solgt og pengene gitt til de fattige. Da hadde det vært mer penger i kassen en stund, og han kunne tatt litt ekstra slik han pleidde.

Judas var en tyv, sier Johannes, v. 6. Han tok av kassen og brukte til seg selv. Når pengene får makt over et menneske, skjer det mest utrolige. De beste kristne og store ledere i Guds rike kan være fristet nettopp her. For pengene tar kontrollen over menneskene og leder dem ut i uføre. Judas hadde ikke forstått det i tide og ble dradd mot avgrunnen. For å stjele er synd. Blir ikke synden oppgjort, fører det et menneske i fortapelse. Det er et stort alvor i denne teksten.

Jesus

Da kommer Frelseren på banen. Han tar Marias parti og ber den pengegriske la henne være i fred. Han minner dem om at hans gravferdsdag er nær, og hun har forberedt ham på det. Det vil alltid være fattige i verden. Vi vil aldri få slutt på den, som politikerne sier. Det betyr ikke at vi ikke skal gi til dem. Her skal vi også være nøye. Om vi ikke kan berge alle fattige i verden, kan vi berge noen når vi gir. Marias handling var også profetisk slik Kaifas’ ord var, jfr. Joh. 11, 49-52.

Jesus er imidlertid ikke alltid her. Han bortgang var nær. Og det var nødvendig å minne dem om det. Og vi kan gjerne minne om at hans nådetid og nådenærvær varer heller ikke alltid. Vi må benytte anledningen når vi har den til å bli frelst og til å virke for Gud.

Jødene la opp planer for å drepe ham. Tenk det! De religiøse lederne i folket ville drepe, fordi Jesus var en belastning for dem. Han stemte ikke med deres tanker og måtte bort. Selv om Jesus altså var Messias og den Gud hadde lovet i Skriftene, måtte han drepes. Det er nesten ikke til å tro hvor dypt et religiøst menneske kan falle. Og hva da med alle syndere?

Palmesøndag

Dagen etter dette var det palmesøndag, v. 12f. Mye folk var samlet i Jerusalem, for jødenes påske var nær. Og da kom jøder til den hellige stad fra mange land i Romerriket. De ville feire den store høytid i Guds by.

Byen gjenlød av Hosiannarop og folket hyllet Jesus som Israels konge! De tenkte fremdeles jordisk og menneskelig. De ønsket en leder som kunne befri dem fra romerne. De mente det når de ropte: Velsignet være han som kommer i Herrens navn.

Men de tok altså feil. Det var ikke Jesu gjerning. Han skulle dø for folkets synder. Og det skjønte de ikke. Spørsmålet er nå om vi har gjort det og om vårt folk tenker på Jesus som synderes venn - eller om de fleste er opptatt av det jordiske? Må Gud få lede oss inn i de rette bibelske tanker også her. Amen.

83) 1 Kor 3, 10–17

Grunnvoll og liv.

1 Kor 3, 10–17

 Sammenhengen her er talen om ulike predikanter i Korint. Folket delte seg i synet på dem, og det ble dannet grupper av kristne i byen. Det var uheldig. Folk har en tendens til å legge mest vekt på det menneskelige. Her vil Paulus bl. a. understreke at uansett vårt arbeid og hva vi gjør, er det Gud som gir vekst. Hans arbeid er alltid det vesntlige. Det skal vi komme i hu, og det kan hjelpe oss til mer ydmykhet i tjenesten.

La oss se hva apostelen sier om vår tjeneste og liv med Gud ut fra dette avsnittet. Vi kan heller ikke her kommentere eller tale om alle sider verken ved kristenlivet eller i teksten. Derfor skal vi vesentlig stanse ved tre ting: Grunnvollen, livet og dommen.

1. En rett grunnvoll.

I åndelig sammenheng kan det være tale om flere slags grunnvoller. Men det er vesnetlig og nødvendig at vi har en rett grunn for vår tro slik at vi ikke bedrar oss selv. For spørsmet er her om jeg er frelst og hvorledes jeg blir det.

Da sier Paulus at ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som allerede er lagt, 11. Vi må altså bygge på noe i fortiden. Og da sier han at det er bare en person som gjelder i Guds rike. Det er Jesus fra Nasaret. Når vi tror på ham, utelukker vi alt annet. Ingen gode gjerninger gjelder eller en fin moral og alvorlig religiøsitet. Heller ikke kunnskap om kristendom eller iver i arbeidet for Gud eller store offer er grunnvoll for troen. Alle andre religioner faller også bort.

Her er det bare Jesus som er grunnvoll. Paulus sier noe om det i kap. 2, 2: ”Jeg ville ikke vite av noe iblant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet.” Det betyr forsoningen på korset der han døde for alle våre synder og slik betalte vår regning. Her skilles våre veier, også i forholdet til Islam. Det er ikke de få ting som synes felles med en annen religion, som er viktig. Det er det store skille: Jesus som døde for menneskenes synder. Bare Jesu forsoning er grunnvoll. Den er sikker og svikter aldri. Det er derfor vi kan synge så frimodig:

Om noen meg nå spørre vil

og grunn for salighet,

og om det hører mere til

som man bør have med.

Jeg svarer med et freidig mot:

Min grunn er Jesu blod.

En annen sanger sier det slik: Den grunn hvorpå jeg bygger er Kristus og hans død. Er også ditt frelseshåp bygget der? Er det fullbrakte verk på Golgata ”det eneste håp som du eier”? Da kan du virkelig stemme i den sangen som lyder slik:

”Gud være lovet, min sjel er frelst i kraft av blodet.” Det er et vitnesbyrd som holder til siste stund. - Men vårt ord i dag taler om noe mer:

2. Livet videre.

Dette ser vi av v. 12-13. Her taler Paulus om å bygge videre på den rette grunnvoll. Nå taler han ikke lenger om hvorfor vi er kristne, men hvordan. Og det er både kristenlivet og tjenesten. Men siden det står i en sammenheng med forkynnelse, har han kanskje det spesielt i tanken. I v. 6 står det at Paulus plantet og Apollos vannet. Og det må særlig være ved forkynnelsen, siden de var forkynnere. Og i v. 8-9 tales om arbeidere i Guds rike. Her er det også trolig forkynnelse og menighetsbygging.

Og da er spørsmålet: Hvordan arbeider vi for Gud? Og hvordan lever v i som kristne? Når Paulus skal tale om det her, er det særlig materialet han tenker på. Vi er Guds bygning, hvordan er huset bygget? Materialet avgjør hvordan resultatet blir.

Det viser seg at det er to slag materialer, og spørsmålet er om materialet består ildprøven. Guds dom sammenliknes altyså med ild som fortæres noe, mens det andre blir igjen. Slik vil det være i Guds dom.

Den ene gruppen av materialer er gull, sølv og kostbare steiner. Det er noe som tålet ilden selv om de er små og viser lite igjen. Men de er verdifulle og de varer i lange tider. Det er bilde på alt det vi av hjerte gjorde for Jesus. Vårt motiv i dette er alltid det som tjener Guds rike. Da arbeider vi etter Guds vilje og ikke slik vi selv ønsker det skal skje. Da er vi også i harmoni med selve grunnvollen.

Den andre gruppen består av tre, høy og strå. Det kan virke stort og vikser godt igjen. Men det brenner godt! Og da blir det ingen ting igjen. Alt går opp i røyk. Og hva er det bilde på? Spørsmålet er om motivet. Det vi gjorde for oss selv, til egen ære og makt, er slike materialer. Slikt arbeid vil aldri bestå i Guds dom.

Spørsmålet kan også stilles slik: Hvorledes brukte jeg talene Gud har gitt oss? Består med andre ord mitt virke for Gud prøven? Det er trolig det M. Orheim tenker på når han synger: ”Så sjå meg i mitt hjarta inn - om du der inne noko finn, som ikkje er av deg?” Hva skal så skje ved avslutningen i denne verden?

3. Dom og lønn.

I v. 14-15 tales om lønn i himmelen. Og det er lønn som gjelder Guds medarbeidere. Jfr. Kap. 9, 24-25. Det er noe sant i sangen: ”Vi synger tidt om seierens lønn der hjemme, om å få stjerne i vårt krone der.” Peter sier også noe om det i første brev kap. 5, 4: Ærens uvisnelige krans. Også Jesus taler om det i Mat. 10, 41f. Selv de som gir noen et glass vann, skal få lønn. Vi vet lite konkret om hva det blir. Men vi kan altså ha noe i vente hos Gud etter et liv i ærlig tjeneste for Gud.

Men lønnen kan tapes. Tjenesten blir jo bedømt av Jesus og prøvd av ham på guddommelig måte. Flammene skal prøve alt. Da vil det unyttige brennes opp.

Slike troende blir frelst om de står på grunnvollen Jesus og tror på ham som sin eneste redning. Men det blir med nød og neppe. De mister alt det de har gjort. Det holdt ikke mål.

Av dette kan vi se at det er ikke dommedag der verden skal dømmes til evig pine som omtales her. Her gjelder det troende det hverdagslivet skal prøves av Gud. Det blir nok en alvorlig dag for oss alle. Mon noen går helt fri? Har vi ikke alle noe i vårt liv som var gjort av selviskhet og håp om menneskelig og guddommelig gunst. Det er godt mulig at mange fikk ros for slikt arbeid, for det ruvet slik i Guids rike på jord.

Men holder det for Gud? Det spørsmålet må vi nok leve med hele livet - inntil vi er hjemme.

82) Luk 24, 13–35

Møte med den oppstandne.

Luk 24, 13–35

Teksten i dag handler om to didiplerr som var på vei til Emmaus. Det er kort etter påsken og Jesu oppstandelse. Dette hendte "samme dag", v. 13, og det må trolig bety første påskedag. Det viktige her er at disse to mennene hadde opplevd påskedramaet og var nok i tvil om framtida og alt det som hadde skjedd.

Disse opplevde noe nå som vi kan stanse ved for vår egen del også. I Guds rike er det så mye likt blant Jesu venner. Selv om vi er ulike, har vi noen fellestrekk i troen på og livet med Jesus.

1. Jesu åpenbarelse, v. 15.

Mens disse to kristne vennene gikk og samtalte om påskedramaet, kom Jesus til dem. Han kom nær - og slo følge med den. Selv om det bare var to, hadde Jesus tid for dem. Han er ikke bare interessert i store forsamlinger og mange tusen mennesker. Det kan være en fare for oss å tenke slik. Vi har så lett for å tenke at små grupper og folket enkeltvis betyr så lite. Det kan ikke skje noe når vi er så få.

Men slik tenkte ikke Mesteren, selv om han var Messias for hele verden. Han tok seg av den enkelte og tale til en og to eller noen få. Den lille flokk er like verdifull for Gud som de mange, selv om de ikke imponerer folk flest. Og det er ofte i de små flokker at vi ser best hvem Jesus er og hva han kan. Det ser vi f. eks. i hans møte med Nikodemus, Joh 3. Ikke noen gang talte han så sterkt om den nye fødsel og hva han skulle gjøre og være for den ene.

2. Samtale.

Det ble en liten samtale mellom den ene og de to. han fikk innsyn i det de tenkte og hva de forstod og ikke skjønte noe av. Og vi ser at de to ikke forstod hvem han var. Er du den eneste, sa Kleopas, v. 18. Han tenkte at alle måtte vite det som hadde gått for seg i Jerusalem de siste dagene.

Han gjorde som om han ikke visste noe, og fikk vite at de talte om Jesus og ga ham en stor og fin attest. Slik er det Guds folk tenker om Frelseren til alle tider.

Jesus var profet, mektig i ord og gjerning for Gud og folket. Han ble korsfestet og døde - men de sier ikke et ord om grunnen til det. De glemte synden og skylden og dommen som Jesus hadde tatt på seg. De var ikke uventet opptatt av det ytre som nå hadde hendt.

Dernest viser de at de trolig hadde misforstått Jesu komme, slik mange jøder gjorde på den tid. Vi håpet, sa de, at "han var den som skulle forløse Israel", v. 21. De ventet på en politisk fører som skulle frigjøre dem fra Romerriket og gjøre landet og folket til en egen nasjon. En del jøder hadde denne tanken som var en tolking av Bibelens utsagn om en kommende fyrste, Messias og konge. På Jesu tid var det mest det partiet som kaltes ”selotene”, som mente det. Men her ser vi at noen av Jesu disipler tenkte det samme. ”Disippel” betyr ofte slike som fulgte Jesus på vandringen uten å ha et dypere og inderlig hjerteforhold til ham. Men Emmausvandrerne var trolig ikke blant dem.

Her kommer Jesu oppstandelse inn. Kvinnene som hadde vært ved graven hadde gitt folk nye tanker, også disse to som gikk til Emmaus. Det ser ikke ut til at de selv hadde undersøkt om graven var tom, men noen andre hadde gjort det. De bygde altså sin oppfatning av dette på to vitnsbyrd, både kvinnene og de andre disiplene. V. 24.

Jesu tale til dem.

Jesus begynner nå å tale med dem. Og det er viktige ord han har å si dem. Vi bør merke oss det her. V. 25-27.

Først taledr han strengt til dem og sier de er uforstandige og trege i hjertet til å tro Skriftene. Profetene hadde jo talt om disse dagene, og de skjønte det ikke. Mon ikke det har vært sant om oss mange ganger?

Profetordet sa tydelig at Messias skulle lide og ikke herske politisk. Først etter lidelsen skulle han gå inn til sin herlighet. Det var noe som måtte skje før frelsen var fullbyrdet og himmelen igjen ble åpnet både for ham og for oss. Ingen hadde kommet til Guds himmel om ikke dette var skjedd.

For å bevise det for disse troende, begynte han en lang bibeltime der han tok for seg hovedpunktene i Skriften. Han begynte med profetordet i Mosebøkene og forklarte for dem hva det betydde. Han gikk gjennom profetbøkene i GT og Salmene og andre skrifter og viste dem at der var Jesus Messias omtalt. Vi skal ikke gå gjennom noe av dette her. Men bare understreke at det skjedde, og at Jesus brukte Bibelen til å bevise sin gjerning. Det må vi også gjøre. Men de to disiplene forstpd ennå ikke hvem de talte med.

Jesu åpenbarelse.

Da de var framme, ville Jesus sette dem på en ny prøve. Han lot som om han ville gå videre. De troode ennå at han var en fremmed. Likevel bad de ham stanse. Kanskje var det sent og blitt mørkt og de gjorde det av ren menneskelig omsorg, v. 29.

Som vanlig skikk var og er, fikk han mat sammen med dem. Da han tok brødet, bad han for maten og brøt det og ga dem! Det var ellers verten sin oppgave. Her overtok Jesus styringen av måltidet. - Da så de det! De hadde sett det før. Mannen var Jesus. De kjente ham igjen. Han åpenbarte seg for dem som ved et under.

Men straks var han borte. Det må ha blitt ennå sterkere for dem at dette var den oppstandne Jesus. Og dette underet skapte ny forståelse for dem om det de hadde hørt nå. Da de forstod at mannen var Jesus, fikk ordene hans større betydning. Da han åpnet Skriftene for dem og vikste dem Messias der, brant det i hjertet. Det er virkningen av et møte med Jesus. Ordene i Bibelen åpner seg når vi tar imot Frelseren og du ser noe som før var ukjent.

Da de kom tilbake til Jerusalem, fikk de enda en stadfestelse på at Jesus var stått opp. Simon Peter hadde sett Jesus. Vitnesbyrdet var viktig, det styrket troen. I etterkant av det som skjedde, fikk de en god samtale seg imellom. Hver av dem fortalte det de hadde sett og opplevd denne dagen. Oppstandelsen var og er en fornyhet kraft til vkitnesbyrd og tjeneste for Gud. For nå begynte den store misjonen der hele verden skulel vinnes for Gud. Det er også vi en del av.

.

81) Luk 10, 25–37

En barmhjertig.

Luk 10, 25–37

 Denne beretningen er om den barmhjertige samaritan og om den ubarmhjertige prest og levitt. Bakgrunnen for dette er ein lovkyndig som kom og spurte hva han skulle gjøre for å arve evig liv. Jesus henviste da til Skriften. Det er der vi må lære alt om Guds rike. Den lovkyndige kjente til dette, og Jesus brukte det som inngangsport til hans sjelsliv.

Mannen hadde likevel et syndig sinn, for han ville rettferdiggjøre seg selv, v. 28. Det var spørsmål om hvem som var hans neste. For å vise det, fortalte Jesus beretningen om mannen som falt blant røvere. Vår neste er altså alle dem som har det ondt, selv om vi ikke kjenner dem.

Men vi kan også lese denne beretningen som et bilde på hvorledes en blir et Guds barn. Det er en vakker illustrasjon på det. Bibelordet har ofte en slik dobbelt bunn : Den har et konkret budskap i en konkret situasjon, og samtidig har den et dypere budskap. For meg er det utenkelig at Jesus har fortalt en så vakker historie bare for å si at vi skal hjelpe de syke. La oss også se kort på den dobbelte bunn nå, og her er flere trinn.

I. Hans liv.

Våre liv kan være svært forskjellige i det ytre, men de har likevel likhetstrekk. Det gjelder både de forskjellige mennesker og til ulike tider. Skapelsen har lagt mange fellestrekk ned i oss mennesker. Det er derfor mange livsskjebner i Bibelen treffer oss så godt. Det er også grunnen til at vi kan kjenne oss igjen i andre mennesker om det indre, religiøse liv - også fra helt andre kulturer og land.

Veien han reiste på gikk nedover fra Jerusalem til Jeriko. Det er en øde vei på omtrent tre mil. Og det er en høydeforskjell mellom de to byene på omkring 1200 meter. Den som har reist denne veien, vet litt om de bratte bakkene man ferdes på der. Jerusalem ligger 800 m o h, mens Jeriko ved Dødehavet ligger ca. 400 m u h.

At denne veien går så bratt nedover, kan for oss være symbol på livet uten Gud. Det er en vandring bort fra Guds by og nedover i synden og verden. I Josva 6, 26 sier Herren at den som bygger Jeriko opp igjen, er forbannet. Det betyr å være under Guds dom. Og det er denne verden.

Denne veien var full av røvere. De vil oss ikke noe godt. De er en fare for vårt liv og en fare i døden. Han fikk et smertelig møte med disse menneskene. han lå halvdød i gjen. Og da de ikke fant mer å stjele fra ham, forlot de ham. Han opplevde det samme som den fortapte sønn. Vennene gikk når de ikke fikk mer. Det er et tydelig bilde på verdens vesen og til slutt på syndens lønn og dom. Rom. 6, 23.

II. Et håp.

Da skjedde noe. Noen kom forbi, og det tente håp i hans hjerte. De må jo se hvordan han har det - og hjelpe ham! Først kom en prest. Han hadde så å si som yrke å hjelpe folk. Mannen tenkte nok at han selvfølgelig ville hjelpe. Han var en Guds tjener og kjente Skriftene. Han måtte vel også ha et barmhjertig sinn som ønsket å hjelpe den falne.

Men noen ganger er det nok slik at den vi setter mest lit til, vil svikte. Vi hadde rett og slett for høye tanker om mennesker - også Guds tjenere. Da blir vi ekstra skuffet. Og det opplevde denne mannen. Han så mannen, står det - men gikk forbi. Han hadde det vel for travelt og hadde ikke syn og nød for den som lå i veikanten.

Da kom en levitt forbi. Nytt håp tennes hos mannen. Levitten var også en tempeltjener og hjelpesmann i åndelige spørsmål. Den samme skuffelsen kom nå også. Han så ham og gikk forbi. Det var liksom det ikke angikk dem. Det var jo bare en stakkar. Grunnen var kanskje den at også de hadde forlatt Jerusalem og på vei nedover. Det verdslige sinn som rår der, kan ikke hjelpe noen.

III. Et nytt liv.

Da kom en tredje mann til stedet. En samaritan. Hva mannen tenkte, står det ikke noe om. Men det kan nok hende at alt håp var nå sloknet. Og noen hjelp fra en samaritan var i alle fall utenkelig. De var nærmest uvenner med jødene og hadde ingen omgang med dem. Joh. 4, 9. Men også her forregnet den syke seg. Det er så ofte vi tar feil når det gjelder mennesker. Det tror jeg vi alle har opplevd.

Samaritaneren stanset, bøyde seg ned og begynte førstehjelp med ham. Det var uventa. Noe slikt hadde ikke vært i hans tanke, det kan vi trygt si. For denne fremmede mannen hadde et annet sinn enn de andre. Og det stanset ham. Han fikk inderlig medynk med ham, står det. Og det er nettopp det sinn som gjør at vi vil gi evangeliet til andre - både i vårt land og utover hele verden. Og det sinnet kan vi bare få i samliv med Jesus.

Da han hadde gjort det han kunne her, tok han mannen med seg til et herberge og pleiet ham videre der. Vi skal ikke presse alle detaljer i beretningen. Men det er ikke galt å si at når vi hjelper andre åndelig talt, tar vi dem med dit Jesus forkynnes og blir lovprist. Det er i Guds forsamling en nyomvendt må være. Der får han omsorg.

Han sørget også for pleie videre. Det er en flott detalj. Det er ikke nok å be til Gud med en synder og si at nå må du klare deg selv. Et nyfødt barn klarer seg ikke selv. Det trenger hjelp. Det gjør også et menneske som blir født på ny.

Samaritaneren tenkte nok å komme tilbake en dag. Derfor sa han til verten: Hvis du legger ut mer på denne mannen, skal du får det igjen. Det betyr altså en fullstendig omsorg for ham. Slik er også Jesus. Han forlater ingen og lar oss ikke gå alene et eneste steg. Jeg er med dere alle dager, sa han til disiplene. La oss klynge oss til det løftet og vite: Snart "kommer han i det blå". Og da er vi framme.

80) Luk 1, 26–38

Født av en jomfru.

Luk 1, 26–38

Teksten handler om at Maria skal bli mor til verdens frelser. Det er en stor oppgave hun får. Han var i utgangspunktet bare en vanlig ung kvinne, ja trolig en tenåring. Og så skulle få en slik oppgave! Og nå fikk hun budskap fra Gud om det.

1) Maria

Hovedsaken ved denne teksten er at Jesus skulle bli født som Messias, og da måtte det skje ved et Guds under. Det viser hvor viktig jomfrufødselen er. Alle mennesker er syndere, og alle barn blir dermed syndere. Gud måtte gripe inn på overnaturlig vis.

Det var i den sjette måned - det viser til at slektningen Elisabeth var i sin sjette måned etter unnfangelsen, v. 36. Også der hadde Gud grepet inn, men på en annen måte. Hun var ufruktbar før, og hennes sønn skulle få en viktig plass i Guds rike uten at han var Guds sønn.

2) Engelens hilsen.

Maria fikk englebesøk.  Og hun fikk en fin hilsen fra himmelen. Først sa engelen: Du har fått nåde. Det betyr at engelen ikke krevde noe av henne. Han kom ikke med lov og krav og vanskelige oppgaver. Hun hadde fått noe, helt gratis og uforskyldt.

I tillegg sa engelen: Herren er med deg. Det var en betryggelse, hun behøvde ikke å bli redd. Og hun var velsignet blant kvinner. Hun må ha forstått det slik at hun stod i en særstilling også blant kvinnene i Israel. Medn det var helt uklart for henne hva det betydde.

Litt senere komme en ny forsikring: Se, du har funnet nåde hos Gud. Det må bety her at hun var spesielt utvalgt av Gud til noe. En slik utvelgelse betyr aldri at noe ondt og besværlig for menneskene. Guds nåde er gave uansett hva det innebærer praktisk for oss.

3) Marias spørsmål.

Maria ble forferdet da hun fikk englebesøk og forstod ikke den himmelske hilsen. Hun ble forferdet og grunnet på det - og det var før hun hadde hørt hva engelen ville og at hun skulle bli mor. Et slikt englebesøk må ha vært sjelden for vanlige folk. Kanskje var det også overveldende fordi det egentlig var unaturlig.

Oppgaven Gud gav henne var ganske naturlig for en kvinne: Hun skulle bli med barn. Hun fikk til og med vite at det var en sønn. Og engelen gav også barnet navn - det skulle hete Jesus (eller Josva på hennes språk).

Da er det klart at hun tvilte. Hun var nok forlovet, men levde ikke sammen med Josef (Jeg vet ikke av mann). Hvordan skulle det da gå til? Skulle hun få barn med noen andre, ville hennes tanker om Josef som mann bli umulig. Hun kjente nok praksis i Israel om dette. Det resite seg nok en motstand i henne mot det hun nå hørte. Og det var ganske naturlig.

4) Svar.

Engelen kom med svar. Det skulle skje på guddommelig vis ved et Herrens under. Den Hellige Ånd skulle komme, og det betyr at Gud grep inn. Den Høyeste kraft er Guds kraft. Han behøvde ikke en mann for å gjøre dette.

Barnet skulle derfor være et hellig barn, ja Guds egen Sønn. Det må ha svimlet for den unge Maria. Og kanskje hun skjønte litt av at det måtte være nåde. For noe slikt hadde hun ikke fortjent.

5) Barnet

For å vise Maria at barnet virkelig skulle være unikt, forklarer han hvem og hva han skulle være.

Jesus betyr frelser eller en redningsmann. Det betyr at barnet skulle gjøre noe for sitt folk, noe som ingen andre kunne gjøre. Josef fikk nærmere beskjed om det i Mat. 1, 21: For han skal frelse sitt folk fra deres synder. Oppgaven var altså ikke politisk eller av sosial eller økonomisk art. Det gjeldt folkets synd. Det ver den som hindrer oss alle fra å være en himmelborger. Noen måtte ordne opp i det som skjedde i Edens hage, 1. Mos. 3.

Barnet skulle bli stor - ikke av alder eller menneskelig makt og prakt. Guds rike er helt annerledes enn den jordiske tanke om storhet. Men det var nettopp som Gud han skulle være stor. Han skulle nemlig kalles Den Høyestes Sønn. Den Høyeste er et navn for Gud her. Barnet skulle være Guds Sønn, v. 35. Dermed har engelen sagt at noe guddommelig stort skulle skje i verden. Og det skulle hun være redskap for.

I tillegg skal han være konge for Israel (Jakobs hus). Kongetittelen betyr at han skulle lede folket og være deres øverste. Det var et evig og altomfattende kongerike han talte om. Kanskje Maria allerede nå ante at hun skulle bli mor til Messias som profetene hadde talt.

***

For å gi enda mer trygghet til jenta, viste han til slektningen Elisabet som også var fruktsommelig, selv om hun var gammel. Og da siterer han et ord fra Skriften som ga budskapet stor tyngde: Ingen ting er umulig for Gud (1. Mos. 18, 14; Jer. 32. 17).

Da var Maria klar. Hun aksepterte kallet og oppgaven. La det skje! Engelens ord hadde overbevist henne. Hun var villig å være en Herrens tjenerinne. Er vi det? Hadde vi tatt imot en slik oppgave som ville forvandle livet vårt?

79) Mat. 6, 9-13.

Fader Vår.

Mat. 6, 9-13.

FORORD

  Bønn er blitt kalt kristenlivets pulsslag. Med det er sagt at det egentlig er umulig å være en kristen uten bønn. Frafallet begynner i lønnkammeret.

  I all religion er det bønn. Noen hedninger ber langt mer enn mange kristne. Det er ingen skam for dem å be åpenlyst.

  Spørsmålet blir da: kommer det fra hjertet? Eller er de mange ord og ritualet viktigst. Også på Jesu tid var det noen som la mer vekt på å bli sett når de bad enn bønnens innhold.

  Prof. Hallesby sa noe treffende: Bønnens kjennetegn er hjelpeløsheten. Og det er sant. For den driver oss på kne og inn i lønnkammeret.

  Disse linjene er ikke ment som opplysning om bønn. Det hjelper lite. Kan de heller være en lyskaster som viser noe av herligheten ved bønn, noe som kan hjlpe en trett vandrer til å se hva han kan få - alene med Jesus.

1. FADER VÅR.

  Denne Jesu bønn finner vi to steder i NT, og det vesentlige er likt. I Mat. 6 står den midt inne i Bergpreika, mens den er svar på spørsmål fra disiplene i Luk. 11. De bad om at Jesus måtte lære dem å be.

  Er det noe vi ikke kan, er det rett bønn. Jesus bad den aldri selv - for seg selv. For slik kunne han ikke be. Men han visste at du og jeg kunne be slik, og at vi behøver det.

  Pontoppidan sier at bønn er å tale enfoldig med Gud i sitt hjerte. Rett bønn er derfor ikke et rituale eller oppramsing av en regle. Det er hjerterop fordi kristendom er en hjertereligion.

  Jesu bønn har noe å fortelle oss om bønnens vesen.

  1) Vi kan gå til Gud som far.

  Det er også kjent fra GT at Gud kalles far. For Israel var han en far for folket, i kraft av Abrahams utvelgelse. Jerem. 31, 9. Og i en forstand er Gud far for alle mennesker i kraft av skapelsen. Efes. 3, 14-15. Det sier oss at alle mennesker burde tilhøre Gud. På grunn av syndefallet gjør de ikke det av natur. Derfor måtte vi ha et nytt farsbegrep. Jesus står i en særstilling. Han er Guds enbårne Sønn og kunne bruke ordet far på en opphøyet måte.

  De troende har Gud til far i en hellig og intim betydning: han er far for hver enkelt av oss som barn i en familie. Vi er ikke en gruppe med Gud som en opphøyet leder. Vi er kommet nær ham.

  At dette er viktig, ser vi av bruken i Bibelen. I GT brukes ordet far om Gud 11 ganger. I NT som er mye kortere brukes det hele 155 ganger.

  Hva betyr dette for oss?

  Først betyr det at vi har fått Guds vesen og natur. Vi ble født inn i Guds rike ved den nye fødsel. Da fikk vi del i guddommelig natur. 2. Pet. 1, 4. At vi da er kommet inn i en guddomelig familie, sier Jesus så fint i Joh. 20, 17: gå og si til mine brødre. Da mente han disiplene.

  Derfor kan vi gå til Gud som barn til foreldre. Det forteller om tillit. Vi kan komme med alt. Vi trenger ingen mellommann og behøver ikke være redd. Vi fikk jo ikke trelldommens ånd så vi skulle frykte. Vi fikk barnekårets ånd, og den roper Abba, Far i vårt indre. Rom. 8, 15. Vi får føle oss som barn og ikke som treller, sier S. Odland. Ved den nye fødsel legger Gud dette ned i oss: vi tør å gå med alt.

  Det betyr også at Gud har omsorg for oss som en rett far har for sine små. Han vil hjelpe og gi oss alt vi behøver. Salme 103, 13: Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer Herren seg over dem som frykter ham.

  La oss derfor gå fritt og frimodig. Han tar imot som far tok imot den fortapte sønn. Luk. 15.

  2) Han er VÅR far.

  Med dette setter han oss inn i en sammenheng. Selv om han behandler alle individuelt, er vi også med i en barneflokk. Det er usynlige bånd som binder de troende sammen hvor vi enn møter dem på denne jord. Og denne enheten er tilstede selv om vi har ulike meninger om mange ting.

Velsigna band som bind Guds folk i saman her, i same kjærleik, same sinn som i Guds himmel er.

  Vi tror ikke det kan bli en ytre enhet blant alle kristne på denne jord. Vi er for forskjellige til det. Og vi er allerede ett legeme i Kristus. Jesu bønn i Joh. 17, 21 er egentlig oppfylt. Vi eier en åndelig enhet. Den indre forening mellom oss og ham skjer i troens øyeblikk. Alle gjenfødte eier det.

  3) I himmelen...

  Jesus lærte disiplene å be til en Far "som er himmelen". Og med det vil han minne oss om flere ting, tror jeg. Først at Gud er opphøyet og hellig og skal derfor møtes med respekt og ærefrykt og ydmykhet. Og dette blir enda større når vi vet han innbyr oss helt inn i sin nærhet. I det høye og hellige bor han, og hos den som er sønderknust i sin ånd. Jes. 57, 15. Jesaja opplevde dette som ung, da dørstokkene ristet i templet. Jes. 6, 3. Vi skal ikke behandle Gud som et menneske. Han krever respekt som en far. Han bor i himmelen.

  Dernest sier dette at han har makt og rett til å svare våre bønner. Han eier himmel og jord. Jesus og Gud er ett, derfor kan han si ved avslutningen av sitt liv: Jeg har fått all makt... Mat. 28, 18.

 Og endelig skal det tale til oss om at vårt egentlige hjem er der oppe. Vi hører til der far er, i hans bolig. Nå er vi i utlendighet. Vårt rike (borger-skap), sier Paulus, er i himlene. Fil. 3, 20. Ordet for rike betyr både samfunn og borgerrett. Det er der vi hører hjemme.

  La oss leve slik, i tillit og respekt for vår Far.

2. BØNN OM OSS OG GUD.

  De tre første bønnene handler om vårt forhold til Gud. Det kommer først i bønnen fordi det er viktigst. Guds sak er hovedsaken også for en kristen. Våre egne behov må alltid komme sist. La oss defor gå til disse tre bønnene med stort alvor og la det tale til hjerte.

  1) Guds navn.

  Det første vi ber om er at Guds navn må "helliges". Vi kan her minnes det andre budet som taler om ikke å misbruke Herrens navn. Nettopp dette ser vi så ofte nå både blant barn og voksne. Banning og misbruk av Guds navn er faktisk så offentlig akseptert at det skjer daglig i radio og fjernsyn uten at det blir påtale. Det vitner om lite respekt.

  Først må vi si at Guds navn ER hellig - vår oppførsel forandrer ingen ting på det. Hellighet er en egenskap ved Gud. det betyr at han alltid er og gjør det som er rett, og at han ikke tåler synd og urettferdighet i sin nærhet. Serafene proklamerte det for Jesaja kap. 6.

  Men han vil også ha hellighet og "krever" det va sin skapning. Peter skriver: Dere skal være hellige, for jeg er hellig, sier Herren. 1. Pet. 1, 14ff. Vårt dagligliv skulle avspegle Guds hellighet. Et dårlig kristenliv vanhelliger Gud og er ikke til ære for hans navn. Luther sier noe om at navnet vel er hellig, men vår bruk av det er ikke hellig.

  Vi kan bare leve et slikt kristenliv ved å leve etter Bibelen. Da vises det hellige liv. Gunnes oversetter verset slik: La ditt navn lyse blant oss. Det skal lyse gjennom vårt liv så verden ser at vi er Kristi brev og en vellukt for Gud. 2. Kor. 2,15; 3, 3.

  Blir Guds navn æret og helliget ved ditt og mitt liv?

  2) Guds rike.

  Den neste bønn henger sammen med den første. For vi ærer hans navn også ved å arbeide for Guds rike. Be og arbeid, heter det. Men her er bønnen et virkelig arbeid. For Guds rike kommer ikke av seg selv. Det må arbeides fram i denne syndens verden.

  Av natur er vi alle utenfor Guds rike. Vi er åndelig døde mennesker, Ef. 2, 1. Det gjelder nordmenn og afrikaner og alle andre på denne jord. Av natur har vi ikke del i Riket.

  Porten inn til Gud er troen på Jesus. Omvendelsens og gjenfødelsens trange port er lik for alle. Vi må inn der om vi skal få del i himlenes rike.

  Og Bibelen forteller noe om hvordan dette rike er. Det er et usynlig rike, som ikke er av denne verden. Joh. 18, 36; Luk. 17, 20f. Det egentlige og endelige rike er i himlene. Men allerede nå eier de troende det ved troen. Det er ikke et politiske rike med sosial velferd som kjennetegn. Det er et troens rike kjennetegnet av syndenes forlatelse og fred med Gud.

  Det er dette rike vi skal be om skal komme. Som Luther sier: at det også må komme til oss. Vi ber om at dette Guds rike må være i den enkelte av oss, og at det må komme til våre bygder og byer. Vi ber ikke om en overfladisk og følelsesbetont vekkelse. Vi ber om en bønnevekkelse og en samvittighets-vekkelse. Bedehus og menighet er forgjeves uten et bønnefolk. Deretter utvides horisonten og bønnen strekker seg ut til hedninger langt borte. Det blir nød for svarte og gule i de troendes hjerter. Og bønnen stiger opp om nye utsendinger, trofaste sendebud som er villige å gå og ofre for at riket skal nå til enda en ny landsby.

  Da kommer den tredje bønnen:

  3) Guds vilje.

La din vilje skje! Slik skulle vi be. I boken "Fra bønnens verden" har Hallesby et kapittel som heter: Bønnens skole. Den er frivillig, men ikke leytt.For den sender oss inn i nøden. Han lærer oss å be ved å sende nød og trengsel til oss. Noen fag er lette, andre tunge. Denne tredje bønn er kanskje vanskelig for alle kristne.

Å be om at Guds vilje må skje, henger sammen med v. 33: Søk først Guds rike. La din vilje skje på jorden. Vi vil ofte at vår viljer skal skje her. Den synes vi er best og koster minst.  Her skal vi lære at Guds vilje er viktigst. Den danske presten Skocgaard-Petersen sier: Den er en grunntone i ethvert redelig og våkent kristenliv.

Og hvorledes lærer vi denne bønn eller dette faget i Guds skole? Luther sier i Forklaringen: Vi ber her om at Gud må bøye egenviljen vår, slik at vi gjør hans vilje emd glede. Vi ber om at Gud må bryte alle vonde planer og all vond vilje i oss. Bare da kan Guds vilje skje.

Tenk! Gud må bøye oss. Det har vi erfart mange ganger. La oss si litt om Guds vilje nå:

a) For det første: Den skjer uansett - i himmelen. Der er alt fullkomment og derfor godt. Derfor er himmelen himmel. Dedn skjer uten tvang og uten tvil, og med glede og lyst. I Salme 103, 20 heter det at englene setter hans ord i verk og lyder røsten fra hans ord.

Slik er det ikke på jord. Den falne slekt kjenner ikke Guds vilje og ber ikke om at den må skje.

b) Dernest: Hvordan er det med oss i oss og ved oss? Skjer Guds vilje i de daglige småting såvel som i livskallet? Nå skal vi få be om det og søke det. Derfor er dette en stor bønn. Guds vilje skal skje her som i himmelen, sier Jesus. Er det mulig? Så lenge synden rår i verden, vil det ikke skje i alt.

Når vi lever i og etter Guds ord og er villig til å la Gud bestemme over livet vårt, vil det likevel skje noe. Vi får be om ledelse og så må vi prøve alt på Guds ord. Rosenius sier: Nårf du må berstemme deg og velge, skal du be at ingen ting må ha framgang som ikke er Guds vilje.

Vi får be i tro, og overlate resultatet i Guds hånd. Hovedsaken er at jeg er villig til å gjøre det Gud vil uansett hva det fører med seg for meg selv.

c) Her er også noe framtidig. Når Jesus kommer i sitt herlighetsrike, vil alt bli fullendet etter Guds vilje. Det skjer på den nye jord. Der er ingen motstand. Den tredje bønn er dermed en bønn om Jesu gjenkomst da Guds vilje blir enerådende.

Bare en ting skal vi si nå om hva Guds vilje alltid er: At mennesker må bli frelst. 1. Tim. 2, 4. Det blir bare de som tar imot Jesus og hans frelse. Joh. 1, 12. Inntil da skal vi be.

4) Daglig brød, v. 11.

Daglig brød betyr her alt det vi behøver for å leve. Det skal vi også få be om. Dette er den første bønn om våre egne behov. Og den står i midten i Fadervår. Det som står foran. gjelder vårt forhold til Gud. Og det som står etter handlere mer om mennesker imellom, selv om også det har med Gud å gjøre.

Det er altså etter Gud vilje å be om mat og klær og det vi trenger. Nok mat er etter Guds vilje. Han har omsorg for vårt daglige, menneskelige liv. Han vil oss vel. Derfor kan vi takke ham for dette også.

5) Syndenes forlatelse, v. 12 og 14-15.

Tilgivelse betyr å ettergi og å vise nåde. Forlatelse er å gå bort fra noe, forlate det. Her gjelder det synden  - både mot Gud og mot mennesker. Det er en av de viktigste bønner vi kan be!

a) Å bli en kristen skjer ved å få syndenes forlatelse. Livet med Gud begynner der. Uten syndenes forlatelse er du ingen kristen. I Apg. 3, 19 heter det: Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres syunder kan bli utslettet. Det er frelse. Det handler om synd og tilgivelse. Det betyr ikke å forstå alt, bli lykkelig og leve et fint liv.

Vårt største problem er: Du er en synder for Gud, og dommen over synd kommer. Vekkelse er å se det, og å be om nåde. Og Gud kan tilgi på grunn av korset. Jesus døde nettopp for syn dere. "De røde blodsdråper fra Golgata roper om nåde og frelse for deg." Slik ble vi frelst.

b) Fortsettelsen er igrunnen det samme. Vi blir aldri ferdige med denne tilgivelsen, fordi vi faller i synd igjen og igjen. 1. Joh. 1, 7 og 9 er skrevet til troende. Der tales om å leve i lyset, bekjenne synd og bli renset. Etter 760 år som en kristen behøver vi det. Frafall er å ikke lenger ha bruk for syndenes forlatelse. Derfor er dette tegn på liv.

I v. 14-15 tales om uoppgjort synd. Hvis vi ikke bekjenner for Gud og mennesker, taper vi livet i Gud. Det er tydelig tale her. Paulus skriver i Ef. 4, 32: Vær gode mot hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus. Slik er et sant kristenliv.

6) Ledelse.

I v. 13 sier Jesus: led oss ikke inn i fristelse. Her ber vi egentlig om beskyttelse. For det er mange som frister de troende. Det viktigste ved alle fristelser er at det kan føre oss til fall og videre lede oss i fortapelsen. Alle våre hovedfinder prøver på det, både djevelen, verden og vårt eget kjød.

Her gjelder det å være på vakt og daglig be denne bønn og følge Ordet og Åndens ledelse. Ledlesen fra Gud handler også om at vi styrer unna fristelser og situasjoner som kan føre oss vill. Da kommer neste bønn:

7) Fri oss fra det onde.

Her ber vi om hjelp. Vi makter ikke å befri oss selv.  Når Jesus ber oss om å be slik, nytter det. Gud har hjelp. Det skjer ved å bøye oss for Gud, si at vi behøver ham og ber han komme til oss.

Da tilgir han fall og nederlag, gir himmelsk kraft til seier og nytt mot til å vandre på Guds veier. Jesus blir vår seier, og den får vi eie på tross av egne nederlag. Han vil alltid støtte sitt svake barn.

Og da vil det skje: Riket er hans og makten og æren. Jeg blir liten og ydmyk - et barn bare. Jesus blir stor og får all ære, nå og i evighet.

Amen betyr: La det skje. Vi skal si det i bønnen. Jesus lærte oss det her, v. 13.

78) Matt 15, 21–28

En stor tro.

Matt 15, 21–28

 Denne teksten handler både om den store troen som kvinnen hadde, og om at hedningene har adgang til evangeliet. GT vitner om det siste, og det ble endelig kunngjort i misjonsbefalingen, Mat. 28, 18ff. Derfor var det en viktig dag i kirkens historie og for disiplene. Deres øyne begynte å åpnes for at evangeliet om Jesus skulle også nå ut til andre enn jødene.

Jesus hadde nå for første og eneste gang gått inn i et hedensk område, til bygdene ved Tyros og Sidon, v. 21. Det var i Fønikia ved kysten. Og Matteus kaller kvinnen "kana'aneisk" og viser dermed at hun var hedning. Og nå møtte hun en jødiske Messias som bare var sendt (i sitt jordeliv) til jødene, v. 24. Men gjorde han et unntak fra regelen. Og det har sin grunn i at han skulle være frelser for hele verden, og det ble en leksjon for disiplene og kanskje for de hedningene som hørte på i Fønikia. Folket der var tradisjonelt jødenes fiender.

En stor tro.

Teksten ligner på  det som er fortalt i kap. 8, 5-13, der Jesus møtte en romersk høvedsmann. Han var trolig hedning, for Jesus sier der at han ikke så stor tro i Israel. Romeren og Israel blir dermed plassert som motsetninger. Men Jesus hjalp ham og helbredet hans tjener (som kanskje var jøde).

På begge steder handler det om en stor tro. Høvedsmannen var ikke hjemme, og helbredelsen skjedde altså på avstand. Jesus møtte ikke gutten og la ikke hendene på ham. Jesus viste der sin veldige kraft ved at han kunne helbrede selv om den syke var lagt borte.

Kvinnen bviste sin store tro ved å ha stor tillit til Jesus. Hun visste at han kunne gjøre under! Hun hadde sikkert hørt om ham eller kanskje til og med stått i utkanten av flokken da Jesus gjorde et under. Nå kom hun selv og ba om hjelp - i tillit til at Jesus ville hjelpe.

Hun viste også sin store tro ved utholdenhet i bønnen. Han ga ikke opp om Jesus tilsynelatende nektet å hjelpe. Jesus viste til sitt første oppdrag: De fortapte får av Israels hus, v. 24. Og hun tilhørte ikke dem. Det var blankt avslag. Det føltes slik for henne, selv om han kanskje gjorde det for å prøve henne.

En standhaftig tro.

Noen resignerer straks de de ikke får det de ønsker eller slik de vil ha svar. Det viser i beste fall en underlig tro. For tro innebærer tillit til den vi ber til, at han kan og vil hjelpe. Ved å avslutte bønnen, slukner troen. Bønnen forutsetter tro, ellers blir bønnen lett meningsløse ord eller rituale. Men troen behøver ikke å være sterk for å bli hørt. En liten gnist tenner også en brann.

Men her møter vi en sterk tro. Kvinnen faller på kne for Jesus. Det er uttrykk for respekt og udmykhet. Hun ber bare om hjelp for sin datter, ikke noe for seg selv personlig. Men hun har omsorg for sine.

Jesu svar

Hun møter igjen motstand. Denne gangen er det ikke en direkte henvisning til Israel, men en skjult. Han bruker kanskje et kjent ordtak: Det er ikke pent å ta brødet fra barna... Hun oppfatter kontrasten: barna og hundene. Hund var et vanlig uttrukk for hedning, og Israel var Guds barn og folk. Trolig forstod hun denne sammenhengen.

Likevel har hun svar og gir Jesus i første omgang rett: Det er sant. Men hun fører bildet videre, og det viser at hun var en oppvakt og klok kvinne. Samtidig tenker hun praktisk hvorledes det var ved et måltid. Noen smuler faller på golvet, og hundene fikk dem. Nå sammenligner hun seg selv med disse små hundene som var inne i huset. Hun var fornøyd med det.

Jesus ser selvsagt hva hun mener, og nå gir han svar. Han anerkjenner hennes svar om at barna (Israel) har førsterett til Guds rike og dermed hans hjelp. Han motsier henne ikke denne gang. Men han viser ogfså at Guds rike skal utvides og gjelde andre enn jøder.

Deg skje som du vil, v. 28, er Jesu anerkjennelse av hennes bønn og rett til hjelp. Han har sett hennes tro at hun anerkjenner Israels førsterett. Hun hadde tillit til ham og holdt ut, for det var om å gjøre for henne å få svar. Er det det for oss? Har vi denne nød for verden nær oss og hedninger langt borte at vi ber stadig selv om det er mange hindringer og veien synes stengt?

Datteren ble helbredet i samme stund. Jesus er aldri sen med svaret når hjertet er som denne hedningens. Så blir oppfordringen etter dette ordet å holde ut. Jesus er fremdeles den samme.

.

77) Matt 7, 15–20

Vranglærere

Matt 7, 15–20

Dette er mot slutten av Bergpreika. Det var om den den russiske diktaren Leo Tolstoj sa skulle vera grunnlov i landet. Men i alle fall er det grunnregler for kristent liv. Jesus har nettopp talt om to veier og to mål for livet, v. 13-14. Han har bedt disiplene om å gå inn gjennom den trange porten for å bli frelst. 

Her kommer han med noen viktige sannheter som har vært gyldige til alle tider. Og vi ser det klart i vår egen tid: Det taler om oss. Derfor skal vi lese dette med stor varsomhet og nøyaktighet. Det gjelder vår egen sjelesak.

Her sier Jesus noe viktig:

1. Det finnes falske profeter, v. 15.

Dette finner vi omtalt flere steder i Bibelen. I den gamle pakt var det mange av dem. Men også i den nye pakt vil de stige fram. Jesus sier i Mat. 24, 5: Mange skal komme i mitt navn … og de skal føre mange vill. Paulus sier i det siste brevet han skrev: Noen har skinn av gudfryktighet … og de fører vill og farer vill, 2. Tim. 3, 5 og 13. Det er alvoret med de falske profeter.

Vi skal ta oss i vare for dem så vi ikke selv blir grepet av vranglæren. Jesus tenker nok på fariseerne og de skriftlærde. I dag har de andre navn.

Det er ubibelske sekter av flere slag. De stiller seg utenfor kristenheten ved å lære noe annet om frelsens vei enn Bibelen. Det gjelder læren om forsoningen og troen alene og kristenlivet i pakt med Guds formaninger. Vi kan nevne mormonere, Jehovas vitner

Vi ser det også i teologien. Den liberale teologi for 100 år siden var lett gjenkjennelig – den fornektet vitale deler av kristen tro som forsoning, under og jomfrufødsel. Den liberale ånd har sneket seg inn i flere deler av teologien i dag. Den kjennetegnes f. eks. ved å omtolke bibelord slik at de sier noe annet enn bokstaven. Helvete er ikke ment som evig pine, fordi Gud er kjærlighet. Kvinnelige prester må godtas fordi Paulus mente det ikke slik. Homofili er ikke synd, det er jo uttrykk for kjærlighet – og Gud er kjærlighet.

I dag gjelder bibelkritikken mer etikken enn dogmatikken. Folk er ikke så opptatt av læresetninger – det er bare teori. Men de er opptatt av å leve livet i dag – og det vil de leve uten noen restriksjoner. Slagordet i dag er: Vi vil gjøre som vi vil. Ingen gamle lover og regler skal få hindre oss i det.

Mange leder mennesker til kristen tro utenom den trange porten. Det blir en lettvindt kristendom med mye følelser og glede og sang. Mye av forkynnelsen på kristne TV-kanaler er det så langt jeg har hørt på dem. Karismatiske grupper har ikke lagt stor vekt på den trange port og den smale vei eller troens fundament. Når frelsen framstilles som om den ikke skal koste noe, er det ubibelsk.

I bibelsk tid og senere har også kampen stått om forholdet mellom tro og gjerninger. Her er det flere avveier. Luther understreket ofte og nøye at frelsen er av tro alene (sola fide). Og frelsen skulle bare bygge på Skriften alene (sola scriptura). Og alt i frelsen skulle være av nåde og uten vår fortjeneste (sola gratia). Derfor tale de gamle lutherske teologene om Den hellige skrift (de Scriptura sacra).

Vranglærerne kommer ikke alltid med klare hensikter. De gir seg noen ganger ut for å være noe annet enn det de egentlig er. Jesus sier at de kommer til oss i fåreham (saueklær) og gir dermed inntrykk av uskyldighet og at de vil oss vel. De vil være misjonærer og gi hjelp. De forkynner gjerne lykke, frelse og en enkel vei.

Men innvendig er de glupende ulver, sier Jesus. De skjuler sin sanne hensikt om å samle folk til sin egen gruppe og “kirke”. Om mange andre er de også ute etter medlemmer og mer penger. Da skal vi være på vakt. Jo mer pengeorientert en gruppe er, jo mindre ånd er der vanligvis. Noen ganger hører vi det som er verre, nemlig betingelser for Guds frelse. Noe må skje med deg før du kan bli frelst.

2. Frukter.

Jesus sier at vi skal kjenne vranglærerne – på fruktene. Vi skal ikke gå i uvisse og heller ikke tro for godt om folk. Alle er vi smittet av slangens sæd i Edens hage og må vandre forsiktig. Noe av den samme ånd som var hos disiplene den siste kvelden, er også i alle Guds barn: Det er vel ikke jeg?

Frukter er her resultater. Og vi vet at det kan gå en tid før frukten kommer. Vår og sommer med såing og vekst – og etter noen tid viser frukten seg. Derfor er det ikke sikkert at du ser frukten den første dag du møter dem. Her følger vi naturens lov. 

Men frukten viser også treets egentlige karakter. Et eple viser at det er et epletre. Treet produserer frukt som svarer til treets natur. Jesus skiller her bare mellom to slags tre: gode og onde. Et ondt tre er vranglærerne. Frukten viser seg ved forkynnelsen. En som er godt kjent i Skriften og dens hovedtanke, vil snart forstå om det er en sann og rett lære. De ulærde bibelsk sett vil kanskje aldri oppdage at det er vranglære, for de taler så fint og oppfører seg så høflig og godt. 

Den falske frukt er en frelsesvei og et kristent liv som ikke svarer til bibelsk forkynnelse. De kan godt sitere mange bibelord (som f. eks. Jehovas Vitner) uten å berøre hovedsaken. Tolkingen av et bibelvers kommer også inn. Den gamle regel for bibeltolking er klar: Skrift fortolker skrift. Vi kan ikke ta ut et enkelt vers og bygge en lære på det. Vi må se det i sammenheng og se hva Skriften ellers sier om dette tema. 

Den rette frukt i denne sammenheng viser til Jesus. Han alene kan frelse fordi han døde og oppstod i vårt sted. Derfor renser hans blod oss fra synden. Det er kjernepunktet om frelsen. Og den får vi bare ved tro og tillit til Jesus uten at vi selv må hjelpe til. Alt er av nåde, som en gave fra Gud selv. Derfor skal vi bare ære Ham og vise ham takknemlighet. Det er alltid farlig når mennesker – forkynnere, ledere, prester og biskoper – kommer i fokus i kristens arbeid. Gud og hans Sønn skal stå der alene.

Døperen Johannes er et godt eksempel. Han sa det f. eks. slik: Han skal vokse, jeg skal avta. Joh. 3, 30. Det er også vårt motto.

En ekstra fare må vi peke på nå. Noen sier etter å ha hørt en slik “tvilsom” predikant: Ja, men han sa jo så mye godt. Han talte om Jesus osv. Til det svarer Jesus: Et godt tre kan ikke bære dårlig frukt, heller ikke kan et dårlig tre bære god frukt. V. 18. Det som altså ser ut til å være fint og godt, er alt et lureri. Det er agnet som folk skal bite på for å gå videre for å høre mer, og da det som avviker fra Guds ord.

Frukt brukes i Bibelen i flere nyanser, slik vi ser det i Gal. 5, 22: Åndens frukt, og i Joh. 15, 2-8 m.m. Men her i forbindelse med vranglære taler det mest om den rette himmelvei og livet som en kristen. Det taler ikke om et fullkomment liv og full seier over synd, som en noen ganger hører om.

3. Guds dom.

I v. 19 sier Jesus klart fra at han ikke vil tolerere vranglæren. Hvert tre skal på ilden. Det betyr at hver eneste vranglærer som altså fører folk vill i frelsesspørsmålet, skal svare for det i dommen og ta konsekvensen av det i evigheten. De blir hugget ned, sier han. Det behøver ikke å bety at det straks blir fjernet fra livet og jorden. Gud har noen ganger (ja, ofte!) god tid i den nye pakt. Han vil jo at også vranglæreren skal omvende seg og bli frelst.

Guds rettferdige hånd og dom vil likevel nå ham til slutt uansett hvilket kirkesamfunn de tilhører. Og da b lir det en dom etter Bibelens og Guds målestokk. Og Bibelen sier at en vranglærer går fortapt. Han farer vill og fører vill, 2. Tim. 3, 13. Det er derfor Paulus advarer og formaner så strengt: Vokt dere for dem, v. 15. De som følger vranglæreren farer også vill og vil føre andre ut på den samme ville vei.

Derfor er det risikabelt og farlig å lese bøker og skrifter av vranglærere. Det skal Guds folk være forsiktig med. Du skal være godt rustet åndelig sett for å klare det i lengden. Derfor skal vi avvise vranglæren i sekter og samfunn utenfor Guds rike.

4. Formaning.

Jesus kommer altså med en spesiell formaning i denne teksten: Derfor skal dere kjenne den på deres frukter. Noen av fruktene er at de fornekter eller omtolker Bibelen. Og Paulus sier om noen vranglærere i 2. Tim. 3, 5: Slike skal du vende deg fra. 

I hele vårt liv som kristne og arbeidere i Guds hage, må vi følge regelen i 2. Tim. 4, 5: Vær du edru i alle ting. Og noen huskeregler kan vi godt ta med: Følg Bibelen i alt, og husk at hovedsaken er Jesus og hans frelsesverk. Avvis ny lære som dermed bryter med Bibelens ord. Det viser seg at folk er veldig opptatt av noe nytt. Det blir liksom rett fordi det er nytt. Og mange henger seg på det. Men vi skal ikke lefle og leke med slike ting. 2. Joh. 10; Rom. 16, 17.

Lev godt med Gud. Ta til deg av evangeliet og les mye om Jesus sår og blod og hans nåde. Sangeren sier så rett: “Bli blott i sårene, Frelserens brud, så skal du havne der hjemme.” I dette kan vi også arbeide for Gud, både i det stille og i menighet og hjem. Prioriter Guds rike i livet, søk det først, sa Jesus. Men disse to ting må gå sammen: Et godt liv med Gud, og arbeidet for ham. Da er Jesus det første og viktigste i alt vi er med på. Amen.