søndag 30. oktober 2011

98) Joh. 6, 37-40.


Livets brød.
Joh. 6, 37-40.

I denne teksten tales bl. a. om den siste dag, v. 39 og 40. I eldre bibler står det «den ytterste dag». Den ble sett på som den aller siste dag i verdenshistorien. Da var alt skjedd som skulle skje her i tiden. I alle tilfelle betyr dette uttrykket at vår tidsalder tar slutt. Det viser oss at livet her ikke skal fortsette for evig. Det kommer et punktum, både for det enkelte menneske og for vår verden slik vi kjenner den. Det kommer en evighet, og vi skal forberede oss for den. Har vi glemt det? Den kommer enten vil ønsker det eller ikke eller om forsøker å skyve tanken fra oss.

Jesus talte ofte om dette. Han ville vise disiplene at de ikke skulle være på jorden alltid. Og dette alvoret vil han også legg inn over oss. Du får en siste dag her på jord. Da skal du møte Gud. Døden er en dør inn til evigheten. Om denne dagen vil Jesus si oss noe nå.

1. Guds gave til oss.
Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg, sa Jesus, v. 37. Det er underlige ord. Gud gir de troende til Sønnen som gave. Det minner om Joh. 17, 6 og 9. Vi er Guds gave til Jesus. Han må da tenke på oss som noe stort og verdifullt. Det kommer igjen i kap. 17, 24: jeg vil at de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er. Han vil altså ta vare på sine venner og gi dem en plass i sitt rike. Men det er ikke så godt å forstå det for oss.

Jesus kjempet og eld for alle mennesker, han gikk i døden for oss. Han betalte vår synd og sonet vår skyld og straff. «Det var en som var villig å dø i mitt sted, for at jeg skulle leve ved ham.» Og som lønn fikk han oss alle av Gud. Vi er hans smertes lønn, som profeten taler om. Gud sier: Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og sterke skal han få til bytte. Jes. 53, 12. Her skal alle frelste hedninger og troende jøder være med. 

2. Hvem er det?
Det er de som kommer til ham, v. 37. Han har gjort alt ferdig, men det må bli den enkelte til del. Det skjer når vi kommer og tar imot ham i tro. Og det er bare de som blir med i Jesu fellesskap her på jord og inn i Guds himmel. 

Vi kommer til Jesus med vår synd, bekjenner alt for ham og sier det uten unnskyldning eller forbehold. Vi er som tolleren i templet som sa: Gud, vær meg synder nådig. Eller som Johannes skriver: Dersom vi bekjenner våre synd, er han trofast og rettferdig så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. 1. Joh. 1, 9. Da sier Jesus i ordet: Han vil jeg slett ikke støte ut. Han blir tvert om invitert inn i Guds familie. Der får vi tilgivelse og nåde og en fullstendig ny rettferdighet. Jesus kunne si om tolleren: Han gikk rettferdig hjem til sitt hus. 

Så er det slik med en kristen: Vi blir aldri ferdig med å komme. For vi har alltid synd på samvittigheten. Vi forgår oss så lett og faller i ulike synder. Selv om det er småting i menneskers øyne, er noe vi gjør mot den hellige Gud. Og da må vi gjøre opp vår sak. Livet som kristen blir blant annet et slikt liv i ydmykhet og uverdighet for Gud. Men da er det også et salig liv. 

I Åp. 22, 14 heter det: Salig er de som vansker kjolene sine. Haugianerne sa gjerne: Å tro er å komme til Jesus med sine synder. Det er bekjennelsen og oppgjøret. Det er veien for oss alle.

3. Løftet.
Den som kommer, skal ikke støtes ut. Det betyr at Jesus tar imot syndere. Det ser vi bekreftet i Luk. 15, 1-2. Fariseerne kritiserte Jesus nettopp for det. De mente tydelig nok at han skulle holde seg borte fra dem, slik de gjorde. Jesu oppdrag og misjon var derimot de fortapte, uansett hvor dypt de var falt moralsk og religiøst. Han tilgir syndere den dag i dag.

«Du får koma for tusende gong,» sier en sanger. Dette er et botnløst løfte, dypere enn det dypeste hav. Det er et av de beste ord i Bibelen, v. 37. Tidligere har han talt om livets brød, v. 35. Det er Jesus selv. Og nå sier han at den som kommer, skal få ete av dette brødet og få evig liv. Jesus og hans gjerning er vår åndelige mat. Det er dette Gud vil, v. 40. Gud gjør alt han kan for å frelse.

Vår del er å se på ham med troens øy, og høre hans ord og dermed ta imot ham. Da behøver du ikke mer, åndelig talt. «Den som ham har sett kan allting miste.» «Eier du ham da eier du alt hva hjertet kan evig begjære.» Slik synger vi og slik tenker og tror vi som Guds barn.

4. Den siste dag.
Her er et nytt løfte. Og det henger nøye sammen med det vi sagt ovenfor. For frelsen er ikke bare for dette livet. Det gjelder utover det og etter døden. Vi frelses for evigheten.

Derfor sier Jesus her: For dette er min fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv. Tanken med frelsen er altså det evige liv. Hva hjalp det om vi var frelst her i livet, og så var alt slutt? Eller skal det noe mer til for å bli berget etter døden? Da legger Jesus til dette: Og jeg skal reise ham opp på den siste dag, v. 40.

Den siste dag er når tiden er slutt og evigheten begynner. For de fleste av oss vil døden komme før evigheten begynner. Vi legges i grav og all forandring er utelukket. Vi blir i evigheten det vi er i graven.

Der er det Jesus gir et løfte: Han skal finne oss i graven, reise oss på slik han stod opp fra de døde. Og han reiser oss opp for å la oss få del i den himmelske evighet. Veien fra graven for en troende blir porten inn i himmelen. Når vi døde som troende, stsår vi opp som troende, og føres dermed inn i himlenes rike.

Mon du blir med når din siste dag kommer? Hvordan går du ned i graven? Nå er det tid å tenke og å vende om. Amen.



fredag 28. oktober 2011

97) Joh. 6, 66-69.


Frafall og frelse.

Joh. 6, 66-69.

Noe hadde skjedd før dette hendte. Jesus hadde mettet 5000 og gått på sjøen. Det var to store og synlige under. Var ikke det nok til å overbevise disiplene og folket om at Jesus var Gud? Da viste han at folket ville dø i ørkenen uten mat, og at han var i stand til å gjøre det umulige. Uten Jesus og hans gjerning ville folket dø evig, og å bli frelst er et under som bare han kan gjøre. Det var livsviktige sannheter for folket på den tid, og det er det fremdeles. 

La oss stanse for noen hovedsaker her. Vi gjør vel i å ta Jesu ord på alvor. Vært evige vel og vel avhenger av det. 

1. Frafall.
Ordet sier her at mange av disiplene trakk seg tilbake og gikk ikke lenger omkring med ham, v. 66. Her menes det ikke noen av de tolv, men av den flokken som fulgte med Jesus fra sted til sted. Og her etter brødunderet var det en hel del som gjorde det. Det er tale om «folket» som hørte ham og så underet han gjorde, v. 22 og 24. De var opptatt av underet og det store som skjedde der Jesus kom.

Men da Jesus begynte å tale til dem om hjerteforholdet og hva frelsen egentlig var, tok de anstøt. Og det var særlig dette at Jesus var nøkkelen til evig liv. Han var livsens brød og dermed den eneste som kunne frelse dem. Det ble form mye. 

Mange av disse sa etter talen: «Dette er harde ord! Hvem kan høre dem?» Og med å høre mener Bibelen også å ta imot det de hører. Det ville de ikke. Og her var det ikke bare fariseere og skriftlærde som tok anstøt. Det var folkemengden, vanlige hverdagsmennesker. Hvorfor skulle de ta anstøt?

Jo, det var trolig den tanken at denne tømmermannssønnen skulle være Guds sønn og ikke Josefs sønn. Det var ofte nettopp det folk reagerte mot. For det var blasfemi å si noe slikt. Og prof. Sigurd Odland har sikkert rett når han sier at de tok anstøt fordi Jesu lære og tale her «stod i strid med deres ennu altfor kjødelige ønsker og Messias-forestillinger». 

Og Jesu lære er alltid i strid med våre mennesketanker. Jesu ord er ikke alltid vanskelige å forstå, men det er vanskelig for oss å tilegne oss dem. Det er vårt kjød – vår naturlige og syndige natur – som reagerer. Da har folk flest lett for å sjonglere med bibelordet og ta det som passer. 

Også i vår tid er det mange ting som folk reagerer på og derfor forlater de den enfoldige tro på Jesus. Det gjelder abortsaken som handler om drap av små liv, om kvinneprestsaken der likestillingstanken og kvinnesak overtar føringen og neglisjerer Guds ord. I det hele tatt er underordningstanken i Bibelen vanskelig for mennesket å akseptere. Derfor er slike spørsmål en god test på bibeltroskap. Det er ikke vanskelig å akseptere det som alle er enige om. Men spørsmålet er alltid om vi vil gjøre som Bibelen sier, når vi selv er uenig i bibelordet. Derfor er også spørsmålet om hva som er synd, viktig. Og i den sammenhengen kommer homofilispørsmålet inn. Du ser det klart: Her vil mange – både prester, biskoper og lekmenn av ulik slag gå mot Guds ord. 

Spørsmålet blir altså: Lar vi Guds ord i Bibelen være vår øverste autoritet? Da må vi ofte si nei til vår egen mening. Det er mange for stolte til å gjøre. Og da kommer uvegerlig frafallet. I begynnelsen kan det være et mer hemmelig og usynlig frafall. Men i rette øyeblikk – når folkets flertall er forandret i den retning – stiger mange fram med sin nye bekjennelse. Men den er egentlig ikke ny. De har kanskje tenkt på det i lang tid, men har ikke våhget å stå fram. Nå blir det plutselig populært «å stå fram» med alle ting. Derfor kan vi regne med at det finst et hemmelig frafall på andre områder også. 

2. Ny anledning

Hvor viktig er det for oss å følge Jesus? Er vi villig til å gjøre det på tross av mye motstand, åndelig og gjerne fysisk. Jesu venner var nå kommet inn i en kritisk fase som ville bli avgjørende for hans nære venner også. Vil også dere gå bort? Sier han. v. 67. På den måten stiller han dem på valg og gir dem frihet til å svare. I Guds rike gjelder faktisk dikterens ord: «Tvang til tro er dårers tale.» Også dette er sant: «Kun til helved kan der tvinges, men til himlen bare ringes.»

For en kristen gjelder alltid å velge Jesus. Guds ord er klart: Det finnes ingen anne vei til frelse.. han sa det selv: Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til faderen uten gjennom meg. Joh. 14, 6. Og Peter sa på pinsedag: Det er ikke frelse i noen annen, for det finnes ikke noer annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved. Apg. 4, 12. 

Menneskene vil ha flere veier å velge mellom. Men det er ikke saken her. Det finnes ikke noe alternativ. Valget er å ta imot Jesus eller å vrake ham. 

Men her er det noe ved Jesus som er viktig. Jesus var en stor taler, et godt mennesker, en som kunne gjøre store under – til og med vekke opp døde. Men ingen ting av dette kan frelse. Her gjelder bare Jesus død og oppstandelse. Men det er nødvendig, v. 53-54. Det føles kanskje umoralsk for et moderne menneske. 

Bakgrunnen er at vi alle er syndere. Og syndens lønn og dom er døden. Noen måtte dø for våre synder for å sone den for Gud. Skulle vi selv gjøre det, ville vi ubønnhørlig gå fortapt. Bare Guds sønn kunne det, og han gjorde det for vår skyld på korset. Frelse er å ta imot det han gjorde. Det er ikke vårt valg som frelser. Men det hører med.

3. Peter.
Som svar på Jesus spørsmål, stiger Peter fram som talsmann. Han svarer for seg selv, men vet nok at de andre er enige. Her ser vi at Peter hadde sett rett, han hadde forstått noe som folket var blinde for. Og han hadde forstått alvoret: Det var enten Jesus eller ingenting. Hvem skal vio ellers gå til, sier han. Det var ingen andre som kunne frelse, v. 68f. Det trodde de og visste de. Det er uttrykk for en meget sterk overbevisning. Vi vet at du er Guds hellige, og det er uttrykk for Messias. Det hadde han og de andre fått ved guddommelig åpenbaring. Her er ikke tale om menneskelig visdom eller evne til å forstå. Gud har vist ham noe som vi alle må få del i om det skal gå oss godt. 
 
Det begrunner han med at Jesus har det som de behøver: Du har det evige livs ord. Vi har intet annet som vi kan bygge troen på, enn det som står skrevet. 
 
Kort etter kommer dette opp igjen. Og da er det etter møtet i Cæsarea Filippi, Mat. 16, 17: Min Far har åpenbart dette for deg, sier han. Og Jesus sier noen til dem da: Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel, v. 26f. Valget gjelder Jesus eller verden og synden, og der er det intet alternativ. Hva har du gjort med det? 
 
Paulus har et klart vitnesbyrd om sin tro: Jeg vet på hvem jeg tror, 2. Tim. 1, 12. Troen kan være svak og skjelvende, men den troende ser hvem som kan hjelpe. Den fester sin tro på personen Jesus og setter sin lit til ham. Job hadde også et slikt vitnesbyrd: Jeg vet vat min gjenløser lever, Job. 19, 25. 
 
Og hvordan får vi en slik visshet? Ved å høre. Peter hadde vært sammen med Jesus i 3 år og hørt mange taler og ord om frelsen. Det skapte tro i hans sinn og hjerte. Det ser vi også i Jes. 55: Hør, så skal din sjel leve, v. 2-3. Og Paulus bekrefter at det er slik i brevet til romerne: Så kommer da troen av forkynnelsen. I) en annen oversettesle står det: Troen kommer av å lytte til evangeliet. Derfor skulle vi fortsette å høre – og ikke tro at vi kan alt fra før. Uansett hvor mye du vet, er det viktig å høre. Det er som mat vi behøver hver eneste dag. Jfr. Mat. 4, 4. 
 
4. En forræder.
Tenk at det kan være slik! Selv i den indre flokk av Jesu ytre venner, kan det være en sviker og en hykler. «En av dere er en djevel,» sa Jesus her, v. 70. Og det var Judas, han som var glad i penger. Så glad at han stjal og forrådte Mesteren. 
 
Det er en advarsel til oss. Djevelen er også etter oss for å forføre noen. Da skal vi høre enda mer av evangeliet. For Jesus er med hver eneste stund.

søndag 16. oktober 2011

96) Joh 4, 5-26.


2 s. åpb.

Joh 4, 5-26.

a) Jesus er på reis, og mange fulgte med ham. Han fikk disipler blant dem som fulgte ham. Han var som en lærer (en rabbi) for dem. I Mat. 11, 29 sier han: Lær av meg. Og da mener han ikke bare de tolv første disiplene, men alt Guds folk. Mange av oss har mye igjen å lære. Vi kommer så til kort. Og det bør gjøre oss små og ydmyke innfor Gud. Er det ikke slik? Vi vet egentlig så lite om Gud og Jesus og hans vilje.
b) Men her i Samaria møtte han en kvinne, v. 7. Hun var ute i et normalt og hverdagslig ærend: å hente vann fra brønnen. Men det ble et betydningsfullt møte. Det forandret henne og mange flere i byen hennes.
I v. 4 står det at Jesus måtte dra denne veien for å komme til Galilea. Men der var en annen vei som de fleste gikk på den tiden. I v. 9b får vi en forklaring på at det var slik: «Jøder har nemlig ikke omgang med samaritanerne.» Når han likevel 'måtte' reise gjennom Samaria, var det nettopp for å møte denne kvinnen. Han visste der var et menneske som behøvde hjelp.
Slik kommer også Jesus oss til hjelp. Han møter oss der vi er, og alt er planlagt av Gud. At han ville møte en samaritan, viser at han vil ha alle. «Ikke en så ussel er at ei Jesus har ham kjær,» sier sangeren. Denne kvinnen er representant for de utstøtte, både fordi hun var samaritaner, men også på grunn av hennes moralske liv. Jesus vil vise oss at vi må alle gå den samme vei til himlenes rike. Men han viser også at de fattige og utstøtte ikke automatisk blir frelst. Alle mennesker må bli frelst fordi vi ikke er det av natur. Derfor er det ikke sant det prof. Jervell sa etter et besøk i Harlem, New York: De fattige der er Guds barn. Det sier Bibelen nei til og det må også vi gjøre.
c) Jesus fikk gi henne noe. Hun ble forandret og et nytt menneske. Og hvorledes kunne det skje? Jo, ved forkynnelsen. Han talte til henne – det var gaven. Det gjorde alt. Slik kraft har hans ord. Paulus sier det samme i Rom. 10, 17: Troen kommer av/ved forkynnelsen. Når vi taler Kristi ord rent og tydelig uten å legge noe til aller trekke noe fra, da gjør ordet noe med tilhørerne. Det blir til frelse for den som tar imot, og til dom og fortapelse for de som avviser det. Derfor må vi forkynne – igjen og igjen. Guds ord og Ånd er håpet i arbeidet for Gud. Dersom han ikke bygger huset, arbeider vi forgjeves. Jfr. Salme 127, 1.
Det gjelder også i misjonsarbeidet ute og hjemme. Vi må ikke organisere og planlegge slik at Guds Ånd og Ord ikke får rom. Jeg tror vi har gjort det noen ganger, og det ble til skade for Guds rike. Vi kan stenge for Guds velsignelse med vårt liv og vår egen gjerning. Derfor må vi trø varsomt.


Hva er så Jesu ord i dette tilfelle?
Det ser vi av v. 10 og 14. Vi skal si litt om fire deler av Jesu forkynnelse for kvinnen:
1. Guds gave.
Jesus kom med en gave til denne kvinnen. Hun skulle ikke betale eller fortjene den. En gave er gratis. Han tilbyr henne frelsens gave der alt er av nåde. Ordet nåde heter på gresk doorea som betyr gratis, som en presang. «Kjente du Guds gave,» sier han. Nei, hun kjente den ikke. Dette var fremmed for henne. Men nå møter hun giveren. Han mener tydelig nok at gaven er også for henne. Om hun er utstøtt og en synder, får hun likevel gaven. Frelsen er lik for alle. Vi må alle ta imot gaven som en gave uten å komme med noen gjenytelse.
Ef. 2, 8 er klar her: Av nåde er dere frelst ved to, og det er ikke av dere selv. Det er Guds gave. Han stiller ingen krav eller viser fram henens gjeldsbrev som han ber henne betale. Kvinnen ved brønnen er lik røveren på korset. De står ribbet og nakne for Gud uten noe å betale med. Begge får frelsen som en fri gave. Slik gikk det også med alle andre syndere som ble frelst. Vi ble så fattige i egne øyne da vi møtte Jesus.
Profeten Jesaja sier det så fint i kap. 55, 1: «Alle dere som tørster, kom til vannene! Og dere som ingen penger har, kom, kjøp og et, ja, kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk.» Det er innbydelsen også i dag.
Visste du hvem det er som sier til deg... Nei, hun kjente nok ikke Jesus av utseende. Med dette vil Jesus si at HAN er gaven. Om du tar imot ham, får du alt det han er og har. Det er han som er frelseren og frelsen. Ved å ta imot ham i tro, blir vi Guds barn. Joh. 1, 12. Og da skjer det som Salme 5, 13 sier: Som med et skjold dekker du ham med nåde.
2. Levende vann.
Dette er også et bilde på frelse og det tilbyr Gud oss. Vi vet at vann er livsnødvendig, særlig i en ørken og øde land. På grunn av synden er Jesus livsnødvendig for oss for evigheten. Men vi må begynne å drikke det her i livet. Etter døden er det for sent. Av natur er vi døde ved våre synder og overtredelser, Ef. 2, 1. Derfor trenger vi noe som kan gi liv. Det er det bare Jesus som kan.
Han er vårt håp. Ellers er vi evig fortapt. Det er bibelsk lære. Kvinnen visste ikke dette, det var hennes ulykke. De fleste mennesker søker i denne verden etter lykke og fred. Men alt som finnes der, er uten liv . Om Israel sa profeten Jeremia: To onde ting har mitt folk gjort, de har forlatt kilden med det levende vann, og hugget seg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann. Jer. 2, 13. Det viser den veldige forskjell det er mellom kristendom og alle religioner og ismer i verden. Det gjelder død eller liv.
3. Tilfredsstillelse.
Spørsmålet er også: Hva kan gi fred i sjel og hjerte? Hva kan tilfredsstille den evige hunger som ligger i alle mennesker – til forskjell fra det verdslige. I v. 14 gir Jesus svaret: «Men den som drikker av det vannet jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vannet jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv.» Det kan ikke sies bedre at Jesus vil og kan tilfredsstille det dypeste i vår sjel. For vi har alle en evighetstørst i oss, slik det står i Fork. 3, 11: «Også evigheten har han lagt i deres hjerte.»
Bare Guds eget ord kan vise oss det og formidle dette 'vann' til oss. Alt i denne verden er kortvarig og gjelder bare for dette livet. Om Moses står det at han «valgte heller å lide ondt med Guds folk enn en kortvarig nytelse av synden» (Hebr. 11, 25). Du får aldri den åndelige rikdom i denne verden. Den er bare et glansbilde av virkeligheten.
4. Evig liv.
Det Jesus kan er en kilde som veller fram til evig liv. Det er målet for dette jordelivet og hensikten med alt. Det evige liv begynner her når vi blir frelst. Og så fortsetter det inn i evigheten som ikke har noen slutt. Jesus vil gi evighetsperspektiv over vårt liv. Vi skal ikke være fornøyd med det vi har her i verden. Vi er skapt og frelst til noe mer og større. Og det evige holder gjennom all motgang og varer ved så lenge som vi lever med Gud.
I sin store bønn sier Jesus: «Dette er det evige liv at de kjenner deg den eneste Gud og han du utsendte Jesus Kristus. Joh. 17, 3. Og Johannes skriver i 1. Joh. 5, 20: Han er den sanne Gud og det evige liv. Og sangeren har rett når han synger: Eier du ham da eier du alt hva hjertet kan evig begjære.
Når vi får en smak på dette liv, sier vi med kvinnen: Gi meg alltid dette vannet, v. 15. Har du fått drikke der?

torsdag 13. oktober 2011

95) Joh. 8, 12.

Verdens lys

Joh. 8, 12.

«Jeg er» - det sier Jesus flere ganger. Han er veien, sannheten, livet, livet og døren. Det forteller oss hvem han er. Han presenterer seg selv. Det er som da Herren sa til Moses: Jeg er. 2. Mos. 3. Her sier han: jeg er lys. Verdens lys. Det er et godt uttrykk for Jesus. Og det passer hele året. For det viser hans gjerning på jord og hva som er målet for livet hans. Han er lys – for denne verden, dvs. For menneskene. Her ligger ingen begrensning. Alle er regnet med. Vi må si noe om dette her:
1. Vi trenger lyset.
Bibelen sier at menneskene lever i åndelig mørke. Det er derfor vi behøver lys. Det folk som vandrer i mørket, skal se et stort lys, sier profeten. Jes. 9, 2. Og det står nettopp i en Messiasprofeti.
Men lyset kan være en ubehagelig sannhet, og mange liker ikke lys over sitt eget liv. For hos oss er det ofte noe vi vil skjule for andre. Og vi tenker på Gud på samme måte: Man våger ikke å gå inn i hans lys, for da avdekkes all vår synd og skam. Vi glemmer imidlertid at vi alltid er i Guds lys ved at han ser oss slik som vi er. Å skjule oss for Gud blir dermed et selvbedrag. Vi tror vi kan gjemme oss, som når fuglen stikker hodet i sanden og tror han er gjemt.


2. Jesus kom for å hjelpe.
Han er det eneste lys som kan vise oss vei. Han ble åpenbart nettopp for å gjøre det. Vi ser at han blir kalt lyset flere ganger. Han er det sanne lys, Joh. 1, 9. Og det er nettopp i en juledagstekst i vår kirke. Og i Joh. 3, 19 ser vi at lyset er kommet til verden. Det sa han til Nikodemus. Og det sier han til oss alle som vil høre. Han er kommet ved at han ble et menneske og samtidig var Guds sønn. Derfor er han det guddommelige lys som verden behøver. Han bekrefter det selv i Joh. 12, 46: Jeg er kommet som et lys til verden.
Det må være noe ved lyset som passer særdeles godt på Jesus når det brukes så ofte. Slike sammenligninger i Bibelen er ikke tilfeldig. Gud har en mening med det han lot skrive i Den hellige bok.
Og vi finner i alle fall tre trinn i Jesu gjerning som et lys i verden:
a) Ut av mørket.
Først av alt kaller han oss ut av den mørke verden. Og vi kommer ut fra synden og verden ved omvendelse og tro på Jesus. Et møte med Jesus betyr at vi forlater den syndige verden, sviket og egoismen og lever personlig med Jesus. Han er løsningen på alle åndelige spørsmål i livet og gir oss svar på mye. Vi ser ikke alt nå, men vi vet at det kommer en gang. I evigheten skal lyset skinne klarere enn noen gang og vi får se det vi ante her i tiden.
Det er ved troen på Jesus at vi løses fra mørket. Vi blir i sannhet fri, som v. 36 sier: Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri. Og denne åndelige frihet får vi ved at han tilgir oss alle synder. Det er det største i livet: Få tro, fordi Ordet sier det, at hele vår fortid med synd og skam og svikt på mange måter er tatt bort. Han renser det fra oss som når læreren tørker tavla med svampen: Alt som var skrevet der er forsvunnet.
Vi blir ikke fullkomne i oss selv eller i vårt daglige liv. Men vi er fullkomne innfor Gud fordi han kler oss i sin egen rettferdighet.
b) Lyser gjennom livet.
Jesus er med oss hele resten av livet. Han går ved vår side og leder vår gang, han blir ikke trett han som jeg – slik det står i en sang. For livet er ikke alltid enkelt. Vi møter motgang på mange måter, og vi klarer ikke å ordne opp i det selv. En sanger synger slik: Jeg går i fare hvor jeg går...
Ja, det er også vår erfaring i livet. Men da ser vi løsningen. Vi har et lys med oss. Jesus er verdens lys hver dag. Og Ordet sier at vi ER lys, Mat. 5, 14. Og det er nettopp i Guds ord at vi ser lyset og det viser oss veien vi skal gå. Det peker på farene og den rette vei.
Dernest må vi også bringe dette lyset ut i verden. Alle mennesker lever i mørke. Hedningene lever der, og alle som bor i kristne land uten å leve med Gud. De ser det gjerne ikke selv. Derfor må vi vise dem lyset, verdens lys som også er for dem. Det er misjon. Det viktigste misjonen gjør, er å peke på Jesus. Derfor venter Herren på «unge som vil gå, med livets elv som innsats i ildlinjen å stå».
c) Mot målet.
Guds folk har et mål for sitt liv, og det gir oss mening med livet som få andre. For alle vet at livet tar slutt. Evighetsperspektivet er alltid med i Bibelen. Kristen dommen er ikke jordisk, materielt eller sosialt i første rekke. Det handler heller ikke om politisk fred mellom folk, men om fred i hjertene. Der må alt begynne.
Og dernest peker det framover mot Jesu gjenkomst. Han skal komme igjen til jord og samle alle de som tror på ham. Det er disse som får plass i himlenes rike i evigheten. Og da heter det lammet er deres lys, Åp. 21, 23. Det var han som lyste oss trygt gjennom verden, og han blir den store sol i evigheten.
Er du rede til å møte ham?


lørdag 8. oktober 2011

94) Mat. 10, 32-39.

2. juledag.

Et skille.

Mat. 10, 32-39.

Denne dagen har vi en alvorlig tekst som ikke bare handler om Jesu nåde og frelse. Den handler om at Jesus setter et stort skille i verden – mellom frelst og ufrelst, mellom rettferdige mennesker og fortapte. Dette skille har alltid vært der og vil vare ved så lenge jorden står og solen skinner. Vi har ikke noe bibelord for at alle skal bli frelst til slutt. Det er en dagdrøm som svinner som dogg for sol.
Flere ord og uttrykk i teksten viser dette klart. Jesus har nettopp sendt ut de tolv disiplene for at de skulle forkynne Guds ord. Og så minner han dem om at de vil møte motgang i kristenlivet. Det må også tilhørerne regne med. Livet med Jesus er ingen dans på roser. Men i alt dette vil Han være hos oss og nær oss, sier Jesus. La oss se på noen uttrykk han bruker om den kristne kamp og liv.
1. Bekjenne og fornekte.
Jesus krever åpenhet om vår religion og tro. Den som bekjenner Jesus for mennesker, skal oppleve at Mesteren vedkjenner seg ham i himmelen, v. 32. En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules, sier han. Mat. 5, 14. Det skal ikke oppfattes som et krav og påbud: Nå må jeg bekjenne Jesus alle steder. Det blir lett et lovisk stress som ingen er tjent med.
Saken er heller slik: En som lever med Gud i sitt hjerte og har det godt med en god samvittighet, vil stråle ut noe som viser hvem han tror på. Folk vil med andre ord merke om du er en levende kristen. Det vil vise seg, ofte uten at ord blir brukt.
Her står ordet bekjenne i motsetning til å fornekte i neste vers. Det kan være å skamme seg over å være en kristen og dermed fornekte ham. Eller det kan være som Peter som med rene ord sa at han ikke kjente Jesus. Feighet i møte med motstandere kan få samme resultat. Med et ord som lett kan mistolkes lovisk, kan vi likevel si med Matthew Henry: Det er vår plikt ikke bare å tro på Kristus, men også bekjenne ham. Om vi svikter her, har vi likevel adgang til nådens trone som vi kan komme til utallige ganger. Det skal ikke være en sovepute, men en mulighet for synderen.


2. Skille.
Her sier Jesus noen helt spesielt om sitt komme til verden, v. 34ff. Først peker han på at vi har en tendens til å tenke feil. Dere må ikke tenke, sier han. Og hvor ofte har vi ikke tenkt galt om både verdslige og åndelige spørsmål. Også lærde og flinke mennesker kan begå den feilen. Vi må derfor tenke over hvordan vi tenker.
Det han vil peke på denne gangen er han ikke kom for å gi fred for enhver pris, eller rettere sagt: en spesiell pris måtte betales. Han taler ikke om nasjonal og politisk fred. Noen jøder tenkte nettopp slik: Når Messias kom, skulle han befri Israel fra Rom og andre undertrykkere og gjøre land og folk til en sterk og stor nasjon. Hvis også disiplene tenkte slik, merk v. 1, gjorde de fundamental feil. Et slikt budskap måtte de ikke gå ut i landet med. Han var kommet med sverd. Heller ikke det betyr konkret med tanke på krig.


Deres hovedoppgave var å forkynne at himlenes rike var nær, v. 6. Der dette skjer vil det bli strid. Det sørger det åndelige Åndens sverd for. For en rett forkynnelse samler aldri alle mennesker. Det kan skje for en kort tid. Men når Guds ord får makt, vil det sette skille mellom mennesker og ikke samling. Og det skiller vil gå midt gjennom en familie, gjennom by og bygd og nabolag. Skillet går mellom de som tror på Jesus og de som ikke gjør det.


3. Kjærlighet.
Dette henger sammen med kjærlighet, v. 37. Kjærlighet viser hva og hvem vi setter høyest. Hva har mest verdi for oss? Er det de jordiske ting og folk, eller de himmelske. Der vil skille gå. Derfor sier Jesus her: Den som elsker sin familie høyere enn meg, er utenfor Jesu samfunn: «er meg ikke verd». Det er sterke ord. Prof. S. Odland sier om det: «Den som svikter her, så han lar foreldre og barn går foran Jesus ... han står i åndelig henseende for lavt til å kunne høre Jesus til og i sannhet være hans disippel».
Jesu må være den eneste og største for en kristen. Prof. D. A. Frøvig forklarer det litt nærmere og sier: «De må ... derfor være villige til å bryte med sine nærmeste, hvis kjærligheten til dem kommer i strid med den kjærlighet de skylder Jesus.» En kristen kan ikke være litt kristen og litt verdslig. Gud krever en absolutt overgivelse, om vi kan si det slik. For kjærligheten betyr det indre og nær forhold mellom de troende og Guds Sønn.



4. Korset og livet.
Og en slik overgivelse kan føre med seg store offer, v. 38f. Det koster noe å følge Frelseren. Den som ikke er rede til det, vil i alle tilfelle svikte til slutt. Han vil ikke være villig til å betale prisen for Jesu fellesskap, enten det er martyrdød, tap av anseelse og venner el. a.
Jesus taler her om korset. Da mener han ikke sitt kors og forsoningen som ble fullført der. Det kan eller skal ikke vi hjelpe ham med. Men han taler om vårt kors. Jesus var villig til å ta lidelsen, spotten og døden for vår skyld. Nå ber han oss om det samme. Vårt kors er uttrykk for den lidelse vi må bære fordi vi er kristne. Det er ikke alle lidelser og motgang som er et «kors». Det er bare det vi bærer for Jesu skyld.
Å finne sitt liv er i første del av verset brukt i betydningen å verge sitt jordiske liv med dets velstand og ære og rykte som tilhører det verdslige liv. Men da taper en også alt. Da er man åndelig død selv om en har det jordiske livet i behold.
Å miste sitt liv i siste del av verset betyr å frivillig gi avkall på det verdslige, jordiske liv for å kunne følge Jesus. Og da finner man og får det evige liv og berger sin sjel.
Det er disse to sidene ved livet det alltid dreier seg om i kristendommen. Alt annet er underordnet det å få det rett med Gud



93) Joh. 1, 16-18.


 Nåde og sannhet.

Joh. 1, 16-18.

Her leser vi om Jesu komme og hans gjerning. Dette ser vi også i mange andre tekster og bibelavsnitt. Nå ser vi at det kommer en ny tid. GT var en forberedelsestid for Israel slik det uttrykkes her: Loven ble gitt ved Moses. Gud utvalgte Israel bl. a. for å vise sin frelse.


Vi kan lære noe om Guds handlemåte med mennesker ved å se i Bibelen. Slik Gud ledet Israel, slik vi han også handle med oss åndelig sett. Derfor er også GT god og nyttig lesning for en kristen ved siden av det historiske stoffet og åndelig oppbyggelse som finnes der.


Loven ble gitt ved Moses. Det er den gamle pakt som var en lovpakt på Sinai. Loven krever og truer og dømmer, men den gir aldri kraft til å oppfylle og holde loven. Den viser en vei: Du skal og du skal ikke. Men hvem har vilje og kraft til å oppfylle alt det Moses sa?


For loven ble gitt ved Moses. Han var Guds redskap og formidlet Guds tanker på denne måten. Men det er ikke Mose lov i den forstand at han har laget den. Slik må ikke uttrykket oppfattes. Det er Guds suverene lov som Moses fikk av Gud på Sinai. 2. Mos. 20. Derfor står det også at loven var skrevet med Guds finger. 2. Mos. 24, 12 og 31, 18.


Men: Nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. Det er evangeliet om Jesus og hans gjerning. Det kom til verden i og med at Jesus kom, for han er Nåden og Sannheten. Moses var bare en formilder av Guds vilje i loven, mens Jesus var i sin person nåde og sannhet. Han var selve evangeliet. Derfor kommer vi aldri utenom ham.


Det er ikke nok å gjøre så godt vi kan moralsk eller religiøst. Vi er kalt til å følge Jesus. Han er Guds Sønn og ingen kommer til Gud og himmelen uten gjennom ham. Joh. 14, 6. I vår tekst ser vi at Jesus var Ordet og Ordet var Gud, v. 1f. Og dette Ordet ble kjød, dvs. Han kom i menneskeskikkelse, v. 14. At frelsen er så sterkt knyttet til Jesus, ser vi av et ord hos Johannes første brev kap. 5, 12: Den som har Sønnen, har livet. Og en salmist synger slik: «Eier du ham, da eier du alt hva hjertet kan evig begjære.


I teksten står det videre: For av hans fylde har vi alle fått, v. 16. Det gjelder ikke alle mennesker her i verden. Det gjelder alle de som har tatt imot Jesus og tror på ham, v. 12. Der er et skille i verden, og det er slik nå som det var før: De som tror og de som ikke tror. Det er de frelste og de ufrelste, Guds barn og de fortapte. Vi må ikke viske ut dette skille. For det gjelder også i evigheten.


Her i nådens tid kan et menneske går over fra den ene til den andre gruppen. Det betyr ikke at vi kan gjøre det selv og når vi vil. Men muligheten er der når Gud kaller og rører ved oss. Og skillet går ikke mellom de snille og gode menneskene, de fromme og de som gjør mye godt – men skille går ved vårt forhold til Jesus.


Jødene ble utenfor dette nådesamfunnet fordi de vraket ham, v. 11. Det er Bibelen klar på. Og den er klar i dette: Som syndere har ingen av oss rett til Guds rike. Den retten tapte hele menneskeheten ved syndefallet, 1. Mos. 3. Det er grunnen til at Johannes kan skrive slik: De som tok imot ham, gav Gud rett til å bli Guds barn. Vi har ingen rett og er ikke Guds barn av natur. Og disse Guds barn fikk hans fylde. Hva er det? Det er noe alle troende har og ikke en spesiell gruppe mennesker. Det er ikke gode kristne som får det, men alle som lever med Gud.

Vi skal nevne noe av denne fylde her. For den består av flere ting, eller det er flere sider ved fylden som Gud gir sine barn som gave. Og prof. Sigurd Odland har nok rett når han sier om dette: De som tok imot Jesus «hadde fått øse av den uendelig rike kilde som hadde åpnet seg for dem i og med det som han, den ene, var fylt av.» Det var bare Jesus som kunne gi, og menneskene kan ta imot. Og hva er det vi får ta imot når vi kommer til Jesus?


1. Først: Syndenes forlatelse.
Her er vi ved en grunnleggende side ved oss kristne. Vi ble kristne i det øyeblikk vi tok imot syndenes forlatelse. Ingen er kristne uten dette. Og frelsen skjer i Jesus. Peter talte om det i Kornelius' hus, Apg. 10, 43: «Ham (Jesus) gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn». Det er altså omtalt i Det gamle Testamentet («profetene»). De vitner om at de som tror på ham (den kommende Messias), får tilgivelse for sin synd.


Og i vers 44 står det: «Mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet.» Og det var ordet om syndsforlatelse i Jesu navn. Vi må altså bygge på Guds ord i frelsesspørsmålet. Og det er først og fremst ordet om Jesus som fører til frelse. Der det blir tatt imot, skjer frelsen.


Det betyr at en troende eier syndenes forlatelse så lenge han lever med Jesus. Ingen blir frelst ved egne prestasjoner eller et gudfryktig og religiøst liv. Alle gode ting er viktige her i verden, men de frelser ikke. Vi har ofte lett for å bygge vårt himmelhåp på noe i oss selv og mener vi må gjøre noe for å vli Guds barn. Det sier Bibelen nei til. Det er nåde og gave den første gang, og siden er det slik hver eneste dag og stund. Guds gave varer evig.
Derfor heter det i vers 16: Og det nåde over nåde. Det kan også oversettes: Nåde istedenfor nåde. Om du tror at du har brukt opp Guds nåde etter noen år, sier Gud her: Det kommer stadig ny nåde. Den blir ikke oppbrukt. Og den er alltid like ny. Derfor kan du glede deg over nåden i dag.
Men hvorfor er det slik? Hva bygger en slik uendelig nåde på? Det er det neste vi må se på.


2. Forsoningens grunn.
Jesu frelsesverk er grunnen til vår frelse. Alt det han gjorde ble vårt. Å bli frelst er derfor å ta imot Jesus. For da tar vi imot Jesu offer for synd. Der har vi en stødig grunnvoll for vår frelsesvisshet og livet med Gud.
Jesu gjerning var å dø. Da ble all verdens synd lagt på ham. Skyldbrevet ble naglet til korset, og hans blod (som er beviset på hans død) 'betalte' for vår synd. Han ble slik vår løsepenge. Det hadde han sagt til disiplene flere ganger. Vi ser det i mat. 16, 21: Fra den tid begynte Jesus å gi til kjenne at han skulle lide og dø. Og i Mat. 20, 28 sier han selv: Menneskesønnen er kommet ... for å gi sitt liv som løsepenge. Dette ordet (gresk: lytron) var den pris som ble betalt for å kjøpe fri en slave, eller å befri noen fra dødsdom. Den som tar imot Jesus, får altså det. Syndens lønn er døden, og Jesus selv tok denne dom.
Alt som måtte og skulle gjøres var med i Jesu død på korset. Ved troen blir det vårt. Da har vi en frelsesgrunn som holder gjennom hele livet og som er nok i døden og dommen. Denne grunn er fast og trygg, og du behøver aldri tvile på den. Om du kjenner uro og uvisshet om det er nok, er det djevelens røst. Du skal heller be og synge
Led meg hen til frelsens klipp – på meg selv jeg stoler ei!
I den kløfter kan jeg hvile, der er sikkert ly for meg.
På den klippe vil jeg bygge, glad, frimodig, frelst og fri.
Her jeg finner ly og skygge. Her går stormen meg forbi.


3. Barnekår.
I Rom. 8, 15 ser vi at vi har fått barnekårets ånd. Det betyr at vi har fått Gud til far og vi kan be med trygghet: Fader vår. Vi har lov til å gå til Gud med alt. Det er nåde for en synder. Og når vi kan gå med alle ting, er det hans fylde nåde over nåde.
Men Gud har omsorg for sine. Derfor gjør han det med glede og vil gjerne at vi skal ha tillit til ham slik at vi våger å komme når vi er den største nød. Her kan vi lære noe av Guds behandling av Israel. Det er Guds spesielle folk. Men de var ofte ulydige og handlet mot Guds vilje. Gud måtte straffe og dømme det, men han forlot ikke folket. Han ga de nye anledninger til å vende om. Det er slik en god far er.
«Jeg har en Fader i det høye som faderomhu for meg bær.» Slik sang Lina Sandell etter at far hennes var dø. Og Jesaja sier: Helt til deres alderdom er jeg den samme, til de grå hår skal jeg bære dere. Jes. 46, 4. Og Paulus sa om Israel: I førti år bar han dem, eller sørget for dem (NO 78). Apg. 13, 18. Det er noe av hans fylde som vi alle troende har fått. Det skal han gjøre med oss også.


4. Saligheten.
Her tenker vi på den evige hvile hjemme hos Gud. Det er målet for livet. Vi har en hellig arv i himmelen som er gjemt for oss. Den eier vi ved troen allerede nå. Har folk flest glemt den himmelske arv? Er vi for opptatt av det jordiske og materielle? Slik lever vi i en farlig tid. Og faren er at vi innstiller oss på det jordiske. Vi har det godt her i verden, og mange er med og hjelper andre til å få det godt på jorden.
Det er likevel ikke hovedsaken. Det aller viktigste for ethvert menneske er å få en frelst sjel. Det er noe av sannheten om oss. Og fylden av nåde er at vi kan bli frelst – ved troen på Jesus. Der er det mulig. Men vi må huske at det bare er der vi kan bli frelst fra synden og eie himmelarven. Det gjelder for nordmenn og det gjelder for hedninger og muslimer og hvilket navn vi har på folk.
Er du en av dem som tok imot i nådens tid? Ennå er det rom, står det.