104) Luk. 2, 21.

Kongens navn.

Luk. 2, 21. Nyttårsdag. Jesu navnedag.

I Salme 72 finner vi en beskrivelse av kongen. Det er Salomo som skriver der. Han spår om Messias' rettferdige styrelse og dens frukter; fred og gudsfrykt skal i rikeste mål og til evig tid blomstre blant Guds folk; Messias' herredømme skal utbre seg over hele jorden, idet alle folk skal hylle og tilbe ham; selve jorden skal bære mye frukt, v. 1-16. Derfor skal de prise hans navn til evig tid, 17.

Kongesalmen er en vakker hyllest til Messias og kan her brukes om Jesu navnedag. Vi vet ikke om den først var tenkt og skrevet om Israels konge. Men den fullstendige oppfyllelse kan bare skje ved himmelens konge. Det viser flere vers, f. eks. v. 8: Han skal herske fra hav til hav, fra elven inntil jordens ender. Det kan bare sikte mot Kristi rike som skal nå over hele verden. V. 11 kan bare oppfylles i Kristus: alle hedninger skal tjene ham. Alle folk skal en dag bli delaktig i hans rettferdighet og hans fredsrike. Da oppfylles ordet i Fil. 2, 9-11: hvert kne skal bøye seg for ham. Den samme tanke kommer igjen i v. 17. Løftet til Abraham klinger med: I deg skal alle jordens slekter velsignes, 1. Mos. 12, 3.

Hans navn er evig og vil aldri blekne. Stadig vil nye mennesker klynge seg til det. Welanders sang er skrevet ut fra dette verset: Navnet Jesus blekner aldri, tæres ei av tidens tann.

1. Jesu navn er evig,

sier denne profetien - så lenge solen skinner. Mange store navn er bleknet og glemt. Men Jesus består. Kristendommen vil bestå tross all motstand. Kommunismen med sin gudsfornektende filosofi har vart i over 70 år i Sovjet. Og kristendommen står fram sterkere enn noen gang. Ateister og aktive motstandere i vårt land og andre steder forsøker å ødelegge den kristne tro. Men den vil bestå så lenge noen er villig å følge kongen som bærer navnet. - Hvert eneste navn som du visste skal tape sin glans og forgå, men Jesus den første og siste, hans navn skal for evig bestå.

2. Jesu navn er et frelsernavn.

"De skal velsigne seg ved ham", står det. Det fører tanken til Abrahams velsignelse, 1. Mos 12, 1-3. Det tror vi også taler om Messias. Hva er denne velsignelse som er så betydningsfull? I v. 12 har han sagt det klart: Han skal frelse den fattige som roper...han skal forløse deres sjel. Velsignelsen i Kristus er frelsen fra synd. Derfor sier engelen: du skal kalle ham Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Mat. 1, 21. Det blir vårt når vi bekjenner synden og tror tilgivelsen i Kristus. Ved det navnet fant jeg frelse, intet annet frelse kan.

3. Jesu navn gjelder for hedningene.

"Alle hedninger skal prise ham salig." Synet utvides, og grensene sprenges. Hans navn skal skyte friske skudd så lenge solen skinner. Det er de nyfrelste i hedningeland og hos oss. Så lenge tiden varer er det mulig å bli frelst. Noen vil stadig legges til Messias' rike.

Du skal gi ham navnet Jesus, sa engelen til Josef. Navnet betyr Herren frelser og er det samme som Josva i GT. Han fikk altså et navn som svarer til hans gjerning. Han skulle frelse. Men hva er det?

4. Jesus skal frelse fra synd.

Han skulle ikke komme som en politisk eller militær frigjører. Og han var ingen ny religionsstifter på linje med Buddha og andre. Det viktigste var ikke å gi folket lykke og ri her i verden. Jesu gjerning går lenger – helt inn i evigheten. Han vil at folket skal komme dit. Men synden er stengselet. Den utelukker folk fra Guds evige paradis.

Derfor skulle Jesus frelse folket fra synden ved å då som et sonoffer, slik jødene ofret dyr hver dag og på de store høytider. Ofte var det et lam som måtte dø. Nå kom det suverene Guds lam som tok ansvaret for alle verdens synder. Nå er det slik den som tror og tar sin tilflukt alene til Jesus, vil få tilgivelse for sine synder og være rede til å dø. Du er vel det?

103) Mat. 2, 15-23.

Barnemordet.

Mat. 2, 15-23.

Stefanusdag 2. juledag.

Stefanusdagen er martyrenes dag. Og teksten på denne dagen handler om Jesus og hans foreldre som måtte flykte fra modere til et annet land. Jesus kunne lett blitt en martyr denne gangen. Men dagen viser også at Gud bevarer sine når de er i hans plan. Han kunne selvsagt ikke tillate at Herodes skulle drepe Guds Sønn, når han kom for å frelse verden. Stefanus ble den første martyr i kirkehistorien (Apg. 7). Etter ham har det vært utallige martyrer for Guds sak. Men Jesusbarnet ble altså berget i tide. Noen sannheter finner vi her.

1. Verden er sjelden de troendes venner.

Noen ville hylle Jesusbarnet i Betlehem. Der finner vi noen hyrder var gjette sine dyr denne natta. De fikk englebesøk og som de første hørte de budskapet om verdens frelser. Og der i stallen fortalte de foreldrene om det de hadde hørt denne natta. Det gjorde slikt inntrykk på den unge Maria at hun tok vare på ordene og tenkte mye på hva det skulle bety, Luk. 2, 17-19. Evangeliet var forkynt for første gang.

Noen vise menn fra Østerland fikk også et budskap gjennom en stjerne som var tent. Mat. 2, 1ff. Også de vandret den lange veien til Betlehem og hyllet barnet og gav dem gaver. For de skjønte at det var en konge som var født.

Men kong Herodes hadde ondt i sinne og ville drepe ham. Da fikk Josef besøk fra himmelen med advarsel om det som skulle skje. Han skulle stå opp og ta familien med til Egypt. De var blitt flyktninger. Der skulle de vente på nytt bud fra Herren.

Slik har Guds menighet i alle år vært utsatt for trusler. Kirkehistorien beretter om mange spesielle forfølgelsestider. Etter aposteltiden ble det flere tider med stor motstand mot de kristne i Romerriket. Da den katolske kirke stort sette var enerådende forfulgte den grupper av protestanter flere ganger. Men også protestanter har forfulgt andre grupper til visse tider. I vår tid kjenner vi til hvordan kristne i kommunistiske land muslimske land har møtt mye motgang og lidelse.

Ofte har det vært og er landets ledere som undertrykker og bekjemper de kristne. Når de ikke underordner seg i alt og passer inn, må de bort. Som kristne skal vi tenke at vi ikke er avhengige av staten og lederne i landet. Gudslivet kan blomstre og bære frukt på tross av motstand. Det ser vi ofte. «Kirkeskipet seiler best i motvind,» heter det.

2. Jesus opplevde motstand.

Det er underlig. Han skulle være en som skaper fred og var en fredens mann. Han drev ikke politikk og oppfordret ikke til væpnet kamp mot noen, heller ikke den romerske hær. Men hans forkynnelse skapte uro i samvittighetene. Og da fikk han motstand, slik alle forkynnere vil få.

Jesu liv var preget av dette særlig i det siste året av hans offentlige virke. Da ble det klart at hans ord var en dom over mange selvrettferdige. Og de går lett til angrep som forsvar. Som vi vet endte det med døden. Den var nok forutbestemt fra evighet av som vår frelsesgrunn. Men

Noen mennesker ble redskap til hans død. Slik er det også i vår tid. Noen mennesker samler til Guds rike, andre spreder og ødelegger så mye de kan.

3. Guds ord blir oppfylt.

Det er et særtrekk hos Matteus at oppfylte profetier blir nevnt og forklart. Flere ganger peker Matteus på det. Jødene skulle vite at Jesus var Messias. Mange lærde kjente profetiene om Messias, og her kunne de lese om hvordan de ble oppfylt.

I denne teksten ser vi også det. Mens Jesu og foreldrene var i Egypt, skjedde en massakre i Betlehem. Alle guttebarn under to år ble drept, og Herodes var nok sikker på at den nye lille kongen var tatt av dage. Han var redd for sitt embete og gjorde det han kunne for å rydde ham av veien. Vi kan være visse om at det var stor sorg og mye skrik i byen disse dagene det pågikk. Og de forstod ikke grunnen til det heller.

Når Matteus forteller om dette, legger han til en kommentar: «Da ble det oppfylt som er talt ved profeten Jeremia, som sier: En røst ble hørt i Rama, gråt og stor klage. Rakel gråt over sine barn og ville ikke la seg trøste, for de er ikke mer.» Kap. 2, 17f. Ordet viser til Jer. 31, 15. Rakel var gravlagt i Betlehem, og Rama var en by nord for Jerusalem som jødene måtte gjennom på vei til Babel. Matteus ser en parallell mellom disse stedene og tidene.

Det andre stedet er v. 23: De bosatte seg i Nasaret, «for at det skulle bli oppfylt som var talt ved profetene, at han skulle kalles en nasareer». Det betyr først at de reiste hjem, for de de var fra den byen, Luk. 2, 4. Nå skulle de reise hjem igjen og ikke være i Betlehem eller andre steder.

Slik kan vi være sikre på at profetier i Bibelen vil bli oppfylt. Det gjelder også for vår tid. Ordene om Jesu gjenkomst vil bli oppfylt når tiden er inne. Det samme gjelder Guds tale om evigheten, om to steder som menneskene kan komme til – evig liv og evig død. Tror vi det Gud sier, og er vi beredt til å møte ham når dagen kommer?

102) Luk. 1, 46-55.

Marias lovsang.

4) Luk. 1, 46-55. 4. s. Advent.

Denne dagen er det Jomfru Marias kjente lovsang som møter oss. Hun er blitt kalt Jesu mor. Noen holder særlig av henne, som den Katolske kirke. I den engelske kirkes Bønnebok er den med i kveldsgudstjenesten. Og Marias lovsang er et vakkert uttrykk for kristen bekjennelse og takk til Gud, uten at vi gjør Maria til en ekstra helgen. I Guds rike er vi alle kun tjenere for den ene og levende Gud.

En engel kom til Maria og forkynte at hun skulle føde en sønn, og Josef fikk også besøk fra himmelen da han var i tvil om Maria. Løftene i Bibelen skulle gå i oppfyllelse og verdens frelser skulle nå komme til verden. Mat. 1 og Luk. 1. Da hun ble klar over dette, blir hun poet og sanger.

Marias lovsang er uttrykk for hennes egen opplevelse med Gud og dermed takk til ham, og den er preget av bibelhenvisninger til Salmenes bok og andre bibelske bøker. Hun kjente godt Skriftene og brukte dem i sin bønn, slik jødene gjør. Nå skal vi minne om noe her:

1. Marias ydmykhet.

Det er ikke en hovmodig kvinne vi møter her. Hun har små tanker om seg selv og hadde vel aldri tenkt noen gang at hun skulle få en slik ekstra-oppgave i livet. Hun var født av ringe kår og en vanlig arbeider-familie. Faren var snekker og murmester og bygde hus. Og som kvinne var hun heller ikke så høyt verdsatt i den gamle verden. Noen utdannelse var det ikke tale om og heller ingen stilling i synagoge eller samfunnet ellers.

Hun sier: Gud har sett til sin tjenerinnes ringhet, v. 48. Ordet for tjener er det samme som for slave (hunkjønn) og kan bety hushjelp eller en som går til hånde. Men i v. 54 kaller hun Israel for Guds tjener, men der bruker hun et annet ord. Hun føler seg ringe og liten i en slik tjeneste som Gud nå har gitt henne.

Denne ydmyke innstilling er og skal være felles for oss alle som tjener Herren, uansett på hvilket nivå eller sted. Vi er syndere selv om vi er tilgitt og rettferdiggjort. Og det sømmer seg for oss å sitte nederst. Bibelen ber oss også om å ydmyke oss under Guds veldige hånd, 1. Pet. 5, 6. Det ligger i vår gamle natur å være store og bety noe. Og det er vanskelig å bøye seg, det koster å være liten der mange andre vil herske og styre. Maria kjente sin stilling og ringhet. Biskop J. C. Ryle har rett når han i en preken ber oss om å kopiere Marias hellige ydmykhet. En påtatt, falsk ydmykhet har ingen verdi.

2. Marias glede.

Selv om hun er ydmyk og ser sin egen ringhet, vet hun også at Gud har gitt henne en ny og stor oppgave. Og hun kritiserer ikke Gud for den. Hun lovpriser ham og gleder seg. Det er uttrykk for takk for oppgaven, selv om hun kanskje ikke forstod alt slik det kom til å bli. Men som jøde visste hun at Messias skulle komme, og nå var hun den som skulle føde ham inn i verden. Kanskje kjente hun profetordet i Jes. 7, 14 også: Se, en jomfru skal bli med barn.

Hun begynner sangen slik: Min sjel opphøyer Herren. Det viser at hun forstod at oppgaven kom fra Gud. Nå ville hun gi ham ære ved å opphøye ham. Hun skulle stå i skyggen i takknemlighet. Ja, hun sier videre: Min ånd fryder seg i Gud. Hennes glede er ikke begrunnet i noe hos henne selv, men i Gud og min Frelser. Alt dreier seg om himmelen og Guds rike. Det heter også i NT: Gled dere i Herren, Fil. 4, 4. Den jordiske glede kan ikke sammenlignes med den åndelige, himmelske glede. Det er som to forskjellige verdener.

Og Maria er tydelig på at fryden og gleden kommer på grunn av Guds gjerning. Fordi han har gjort store ting mot meg, v. 49. Hun ser altså stort på oppgaven selv om hun er liten. Hun må ha forstått at hun skal være redskap for en stor Guds gjerning – og det var jo Messias. Det hadde nå gått flere hundre år siden den siste profet om han var kommet til folket. Og dermed går hun over til det neste trinn i lovsangen:

3. Marias bibelkunnskap.

Hun viser at hun kjenner Bibelen (GT) og vet hvorledes Gud har handlet med sitt folk i tidligere tider. Det samler hun i begynnelsen av dette avsnittet slik: Hans miskunn er fra slekt til slekt, v. 50. Nå tenker hun på og noterer noe fra Israels lange historie som viser at hun kjente den og hadde forstått hovedpoenget: Gud hadde ledet dem.

Gud gjorde storverk, v. 51. Han berget sitt eget folk og hjalp dem mot fienden: han spredte dem som var overmodige. Slik var han gjennom hele det gamle testamentets tid. Salme 68, 2 sier f. eks.: Gud reiser seg, hans fiender blir spredt. I neste vers fortsetter hun dette og sier: Han støtte mektige ned av deres troner og opphøyet de små. Her kan vi vise til salme 107 som sammen med salme 106 taler sterkt om Guds gjerninger i den gamle pakt. Gud var f. eks. med Moses og beseiret farao. Ja, han gav dem mat, v. 53 som manna i ørkenen. Som billedspråk er dette sterk tale om Guds velsignelse over Israels folk i farne tider.

Som en konklusjon på det kan hun si: Han tok seg av Israel, v. 54. Her viser hin konkret til Abraham og hans ætt, v. 55. Hun har også visshet om at slik skal det alltid være – til evig tid.

I denne siste del viser Maria at hun viser til folkets historie og forstår at det er Gud som har ledet dem i alle år. Det er en god tanke for alt Guds folk. La oss se tilbake på Guds folks historie og lære av den. Vi kan se at vårt kristenfolk også har gått feil noen ganger. Det er en sterk lærdom. Men de ganger de fulgte Guds ord og gikk på hans veier, skal vi etterfølge. Jfr. Hebr. 13, 7. Då får også vi grunn til lovsang.

101) Mat. 11, 2-11.

3) Mat. 11, 2-11.

Her møter vi Jesus og døperen Johannes. Døperen sitter i fengsel fordi han hadde talt til kongen om hans synd. Og det liker ingen. Og der i et kaldt fangehull kommer trolig tvilen: Er virkelig Jesus den Messias vi ventet på etter Skriftene? Er du den som skal komme, tenker han, v. 3.

Mange kjenner til slike tanker om ulike spørsmål i livet og troen på Jesus. På TV var det for noen år siden en serie som ble kalt: Tvil og tro. Mye rart ble sagt der. Men saken er kjent nok. Men det kan bli feil hvis selve tvilen blir kalt ærlighet, slik det ble sagt i serien. Det innebærer ofte at vi ikke skal ha noe svar. Det er ikke redelig å stå fram med klare svar i trosspørsmål. Da er du en hykler. Det har lenge vært tendensen. Men da er tvilen ofte teoretisk. Annerledes blir det når tvilen er eksistensiell. Da er du ikke fornøyd med å dvele ved tvilen og famle etter et umulig svar.

Døperen var ærlig. Han ville ha svar, for det gjaldt hans liv og innerste vesen og tro. Derfor sendte han bud med sine venner til Jesus med et direkte spørsmål. Og Jesus ga svar. La oss stanse ved noe om en slik tvil her:

1. Bibelen sier: Du kan få svar.

Det er faktisk normalt å ha svar på det viktigste i livet. Det er jo naturlig og vanlig at vi vil ha og får svar på mange jordiske ting. Om min ektefelle faktisk er min ektefelle? Er jeg nordmann eller? Slike banale spørsmål har vi svar på. Vil ikke Gud da gi oss svar på det som er mye større for oss: Om de himmelske ting.

Mye er meningsløst uten visshet. Kom Jesus virkelig for å lage tvil hos oss? Er han Guds Sønn og verdens Frelser? Julen er svaret sammen med hele bibelhistorien. Forakter du den, vil du aldri få svar. Men Jesu komme gir håp som bygger på noe fast og sikkert.

Vi finner flere ord og utsagn om vissheten i Bibelen. De er bekreftelse på at saken er sann. Joh. 3, 36 lyder: Den som tror på Sønnen, har evig liv. Slik slår Bibelen det fast. Johannes skriver også i slutten av evangeliet: Dette er skrevet for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn. Joh. 20, 31. Det du har, det eier du. Og det bibelordet er viktig, for det viser oss at troen ikke er knyttet til våre egne følelser og meninger og tanker. Den er bare knyttet til det som står skrevet.

Og Hebr. 11, 1 sier at tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om det du ikke kan se. Et annet viktig vers er 1. Joh. 5, 12-13: Den som har Sønnen, har livet. Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror.

Paulus sier et par steder om en slik frelsesvisshet. I Fil. 1, 6 står det: Jeg er fullt visst på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag. Og om seg selv sier han: For jeg vet hvem jeg tror på, 2. Tim. 1, 12.

Alt dette skulle borge for at frelsesvisshet er normalt for en kristen, og at denne visshet har vi ikke i oss selv eller ved at vi er fornøyd på noen måte med oss selv. Vi eier den i Gud og hans ord, og at hans Sønn er vår frelse. Guds ord er det eneste sikre og faste og pålitelige.

2) Vi kan tvile.

Tvilen kan komme fordi vi er mennesker med den falne natur. Og den er lunefull og ustadig. Men tvilen er ikke tegn på vantro eller at vi er forkastet av Gud. Gud hadde ikke forkastet døperen om han spurte om Jesus var den rette Messias. Vi kan også spørre oss selv – og det er sundt: Er det rett med meg? Er det noe bak døden? Er Jesus nødvendig til frelse?  Det er mange slike tanker som kan komme hos et menneske.

Grunnen til slik tvil kan være flere. Kanskje du er syk og har slitte nerver og er nedfor menneskelig talt? Eller har du gjort en synd som ikke er oppgjort eller blitt verdslig i livet der Guds rike ikke betyr så mye for deg lenger? Da kan vi gå til Jesus med alt og be om ny nåde.

Eller er det slik at Gud vil prøve deg og din tro? Har jeg noe som er mer dyrebart og kjært for meg enn frelsen i Jesus? Slik ville han prøve Abraham da han skulle ofre Isak, 1. Mos. 22. En kristen kan synge midt i tvil og vansker: Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste. Han er det største for oss her i verden.

Noen ganger tillater Gud at djevelen frister oss på en ekstra måte. Job er et viktig eksempel på det. Han hadde fått mye av Gud. Men han tillot at Satan røvet alt fra ham. Lot hadde nok mange urolige tanker, men kunne bryte ut: Jeg vet at min gjenløser lever, Job. 19, 25. Om han hadde det ondt nå, visste han at redningen kom. Gud ville berge han – og det fikk han oppleve til overmål. Jfr. også Åp. 12, 10.

3) Løsningen.

Døperen sendte bud til Jesus. Og han brukte mennesker som mellommann der. Noen ganger der det viktig for oss også. Vi får tale med noen eller skrive til et menneske vi tror kan hjelpe oss. Mange av oss har hatt bruk for det.

Sangen lyder slik om dette: Send bud på ham når hjelp du trenger til… Eller det er som Lina Sandell synger: En liten stund med Jesus, å, hvor det jevner alt….

Vi går nå til Åp. 12, 11. Der står flere ting:

a) De har seiret ved Lammets blod, eller i kraft av dette blod. De har bygd sitt frelseshåp alene på Jesu verk. Ved enhver tvil og uro går de til Jesus der de får rensning for all synd og en fast og sikker grunnvoll for livet.

b) De seiret ved det ord de vitnet. De kan bety bekjennelsen som kristen. Det ligger en veldig kraft i å vitne om sin frelser og bekjenne ham for andre. Om det koster, gir det kraft. Men ordet de vitner er ikke deres eget, for frelsens sannhet er hentet fra Guds eget ord. Vi er ikke frelst fordi vi er gode nok eller kan leve rett i alt, men vi bygger vårt håp på det som Ordet fra Gud sier. Det er nådens ord om frelse for Jesu skyld.

c) De elsket Gud mest av alt. Vårt eget liv hegner vi om her i tiden, men vår dyreste skatt i alt er Herren Jesus. Da kan vi være villig til å lide for hans skyld og å ofre noe for ham. SWå kan vi bare takke Gud for alt og gi ham ære. Amen.

..