135) Luk. 6, 24-36.

Salighet og ve!

Luk. 6, 24-36. 4. faste.

Dette er begynnelsen på Bergprekenen slik den er nedskrevet av Lukas. Ettersom det står i v. 17 at Jesus og disiplene og en stor folkemengde ble stående på en slette, kalles denne versjonen for en «slettepreken» og den i Matteus 5-7 for en «bergpreken». Men mye av budskapet i disse prekener er nokså likt. Og det er ikke underlig.

Enhver predikant taler mange ganger om det samme, selv om bedehuset eller kirken er en annen og folket et annet. Noe av det samme kommer igjen, og slik må det være. Det er det samme budskap som frelser alle mennesker, og vi behøver å høre ordet om Jesus igjen og igjen.

Skal vi se litt på det som Jesus sier til oss her.

1. De salige.

Som hos Matteus begynner han med å si noe om de salige. Det er Guds folk som får noen kjennetegn her: De er fattige i seg selv, de hungrer og tørster etter det rette og sanne og gråter av sin egen skam og sine feil. De opplever motstand og motgang i livet fra verden, de som ikke vil tro evangeliet, men går sine egne veier.

Det er de som har grunn til å glede seg i Gud. Og de skal få stor lønn i himmelen: de evige liv av nåde og stjerner i kronen. Jesus vil vise dem honnør og ære på den store dag da verden går under.

2. Ve-rop.

Dernest taler Jesus om og mot de som forkaster ham og ikke vil tro på hans navn. Han roper ve over dem. Vi legger merke til at han taler direkte også til dem og går ikke av veien for å være skarp.

Legg merke til at teksten begynner (v. 24) med ordet «men». Det brukes vanligvis for å antyde noe nytt, man bytter tema eller sier noe annet om det. Og ve-ropet er det motsatte av saligprisningene. Det betyr at ikke alle blir salige. Det er to slags liv her på jorden og to utganger av livet og i evigheten.

Ve-ropet gjelder først de rike. Slik fattigdom i saligprisningen v. 20 ikke kan bety jordisk fattigdom men åndelig, vil også dette ha en slik betydning. De har allerede fått trøst, står det. Den rikdom verdens mennesker har er det de eier og lever for av jordiske ting. Og det er ikke nok for evigheten. Derfor er ve-ropet her et varsel om at det går dem galt.

Det andre ve-rop gjelder mat. Verdens mennesker mener de har nok og er mette i denne verdens ting og tanke. Jesus vil tale til dem nå og si at det kommer en dag da de blir hungrige etter noe annet enn det jordiske. De vil søke etter Guds åndelige mat. Det er bare den som kan tilfredsstille sjelen, som Jesus også sier i Joh. 6, 14f: Den som drikker av det vannet jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste.

Han roper også ve til de som ler, eller de som er glade og tilfreds i denne verden med synd og egenkjærlighet. De vil en dag se tomheten i det verdslige og gråte og sørge. Men for mange blir det for sent. Det var godt om du sørget og gråt over din egen synd her i tiden, for da er det mulighet for omvendelse.

Det siste ve-rop her er dem som folk taler vel om. I og for seg er det ikke galt. Men hvis grunnen er at vi taler folk etter munnen og gjør det andre liker og ikke våger å si sannheten om de evige ting, blir det uhyggelig galt. For en prest og predikant og misjonær blir dommen har. Må Gud hjelpe oss til å være både lys og salt. Det er ikke nok å være lys. For det å bare preke godt og fine ord kjennetegnet også de falske profeter, sier Jesus. Vi må ikke ligne dem.

3. Formaninger til Guds folk.

Fra v. 27 taler han formaningsord til sine venner og disipler. De ville behøve det i den verden de levde i og som ikke alltid var lett. Det samme gjelder i vår tid for oss kristne. Vi behøver all den hjelp vi kan få her i verden, både til å leve godt som en kristen og leve rett mellom våre medmennesker. Der er også formaningene gode.

Først sier han til disiplene: Dere som hører. Det er forutsetningen for å oppfatte Jesu formaning. Vi må høre hans ord og lese det og grunne og granske på ordet. Det er da det går inn i vårt hjerte.

Kjærligheten er en viktig del av kristenlivet, og derfor kommer det igjen i formaningene flere ganger. I v. 27 sier han noe som er nesten umenneskelig å gjennomføre, og mange vil benekte at det går an: Elsk dine fiender. Jfr. Mat. 5, 44. Under andre verdenskrig betydde det tyskere, Hitler og senere Stalin og Mao. De gjorde mye vondt mot mange mennesker. Slike fiender har vi forhåpentligvis ikke iblant oss nå. Men mon der ikke er noen som ikke liker oss og som kanskje prøver å gjøre oss ondt? Og i mange land er det fremdeles forfølgelse mot de kristne der det virkelig koster å bekjenne troen.

Elsk dem, sier Jesus. Av oss selv kan vi ikke det. Skal det lykkes, må vi være mye sammen med frelseren, alene og på kne. Og vi må be om nåde til å ydmyke oss overfor dem som ikke liker oss. Det er letter for den ydmyke å elske enn den overmodige og «sterke».

- Han utdyper dette i v. 31ff og taler først om den gylne regel: Som dere vil at andre skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem. Da vil mange spørsmål løse seg av seg selv. For vi vet alle hvordan vi ønsker å bli behandlet.

Dernest sier han at også syndere elsker sine egne og sine venner. Det er ikke noe stort. Han bruker flere eksempler på å vise denne problematikken. Det handler om å gjøre vel imot folk, låne ut uten å vente noe igjen og være barmhjertige mot folk. Alt skal være preget og båret av kjærlighet til Gud og nesten.

Ja, kjærligheten skal nå til de som ikke elsker oss – til og med mulige fiender. Og er også uttrykk for at den ikke har noen grense. Vi ser av eksemplene at det ikke dreier seg om følbar kjærlighet, men om praktisk handling. Kjærligheten har med vårt daglige liv å gjøre, det vi er og gjør blant mennesker. Her behøver vi nok mange stunder alene med Gud i bønn, og samtidig kan vi tenke gjennom vårt eget livsmønster. Hva kan jeg gjøre for å være en bedre kristne blant mine medmennesker?

134) Joh. 20, 11-18.

Et påskeløfte.

Joh. 20, 11-18. 2. påskedag.

Gud har gitt mange løfter ned gjennom tidene. Noen har talt dem og funnet omtrent 30.000. Og mange har opplevd at Guds løfter holder, han står ved det han har sagt og gir oss det han lover. Også om påsken ga han løfter slik at folk ikke skal være i tvil om at det er Guds vilje som skjer i disse dagene. Nå skal vi fremdeles stanse for påskedag og det mysterium som skjedde da.

1. Et påskeløfte.

Gud hadde gitt et løfte om at den døde Jesus skulle bli levende igjen. Det sa han flere ganger. Men disiplene forstod det ikke. Deres åndelige øyne var lukket for dette budskapet. Det er ofte slik ved unaturlige ting. Det er liksom for stort til å være sant. Og troen innebærer at vi ser det som oppfylt før det skjer.

Dette ser vi tydelig med kvinnene ved graven. Maria stod ved graven og gråt og så inn i det tomme, mørket rommet. Hvor var Jesus nå? Det kunne hun ikke skjønne. Og hun var ikke alene om det. Flere av hans nære venner er nok i samme situasjon.

To engler i hvite klær kom kanskje for å forklare henne det som hadde skjedd. Den hvite fargen er ofte bilde på det rene og hellige og dermed det sanne og guddommelige. Men englene kom ikke til orde. De fikk ikke sagt noen ting. Og det ble unødvendig med en forklaring. Hun fikk si det som plaget henne: Jesus var borte, noen hadde tatt ham fra henne. Men da snudde Maria seg og oppdaget en mann som hun ikke kjente.

Det var Jesus, men nå i sin herlighets drakt. Selv når han talte til henne, skjønte hun ikke hvem det var.

2. Mennesketanker.

I dette avsnittet ser vi noe av det som menneskene tenker i slike stunder. Maria visste ikke at hun talte med Jesus, men i sitt indre trodde hun at det var hagevokteren. Derfor gråt hun og svarte så menneskelig: Si meg hvor du har lagt ham. Det avslører hvor høyt hun satte pris på Jesus. Hun ville gi ham et godt hvilested: Hun ville ta seg av ham.

Nettopp ved denne graven ser vi to slags mennesker, eller to livssyn, som Johs. Hygen kaller det i en preken. Hvilken forskjell var det ikke mellom Marias jubelrop: Jeg har sett Herren, v. 18, og de mange trøstesløse mennesker ved graven. De har ingen ting igjen og må si et evig farvel. Hedningene og muslimer skriker og roper på vei til graven. Og mange verdslige mennesker og folk som hyller det humanistiske syn går fra graven i tro på at det er det siste.

På en måte er det det. De har ingen ting godt i vente. Men de glemmer oppstandelsen: en dag skal alle mennesker stå opp fra gravene som Jesus gjorde det.

3. Bekreftelse.

Påskeløftet blir bekreftet for disiplene og kvinnene. De skjønte det ikke med en gang, og fremdeles lå nattens mørke over dem. Men sannheten gikk opp for dem litt etter hvert. Jesus må være levende! Flere har sett ham og talt med ham.

Da må de også tenke at han hadde sagt det til dem. Oppstandelsen skulle skje. Og nå var han her. Matteus skriver om dette slik: «Fra den tiden begynte Jesus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra opp til Jerusalem, og at han skulle lide meget, … og at han skulle reises opp på den tredje dagen,» Mat. 16, 21. Det var altså en tid ut i Jesu liv at han begynte å forklare dette for dem. Etter at Jesus var herliggjort på fjellet, taler han igjen om dette og sier: «Mens de gikk omkring i Galilea, sa Jesus til dem: … og på den tredje dagen skal han reises opp.» Mat. 17, 22f.

Og så: «På veien opp til Jerusalem tok Jesus de tolv disiplene til side, så de ble for seg selv, og sa til dem: … Og på den tredje dagen skal han reises opp.» Mat. 20, 17ff. Jesus forberedte dem altså godt ved å gjenta det flere ganger. Men det ser ut til at alvoret ikke gikk opp for dem.

Det var Jesu ord direkte til kvinnen som åpenbarte hvem han var. Han sa bare: Maria! Da skjønte hun det: Det var Jesus. Han talte direkte til henne, og da så hun det. Tenk, han var stått opp! Slik synger vi også med rette: «Jeg levende så ham i hagen og aldri så skjønn jeg ham så.»

Den kristne tro vi bekjenner er troen på den dødes oppstandelse og det evige liv. Det er troen på at de vi ikke har sett, skal skje. Og Jesu oppstandelsen viser at det er mulig. Slik skal Gud gjøre med alle andre folk og mennesker ved tidenes ende.

Paulus skriver med en seierstone i ordene: «Men nå er Kristus oppstått fra de døde, og er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn,» 1. Kor. 5, 20. Jesus var den første som ble oppreist på denne måten, han er førstegrøden. Og slik skal resten av menneskeheten følge i hans fotspor en gang.

Det er en god tanke for Guds folk – da går vi inn i det endelige himmelriket. Men for et alvor for alle ufrelste og hedninger. De som ikke har Jesus i troen, har ikke livet.

133) Joh. 20, 1-10.

Oppstandelsen.

Joh. 20, 1-10. Påskedag.

Påskedag handler om oppstandelsen, og vi har mange tekster om det i Bibelen. Det er en viktig del av det kristne budskapet. Hvis Jesus ikke hadde stått opp fra de døde, var alt forgjeves åndelig talt, skriver Paulus. 1. Kor. 15, 14. Til og med vår tro og forkynnelse var unyttig. Selv om Paulus tilsynelatende setter saken på spissen her, er det en evig sannhet. Det er også logisk: Mennesket var falt i synd, syndens straff var døden – og Jesus tok den for oss. Men han måtte bevise at det var som Guds Sønn han døde og ikke som et annet syndig menneske. Hans oppstandelse er nettopp tegnet på at han var herre over døden.

Dette får følger for verden. Noe skjedde da han stod opp fra graven. La oss se på noe av det:

1. Menigheten.

De første kristne var redde og levde spredt omkring i Jerusalem og andre steder. De elleve disiplene hadde vandret sammen med Jesus i over tre år og de trodde på en framtid. Han var en god lærer og hyrde for dem. Til tider samlet mange mennesker seg om Jesus og hørte på ham og trodde det han sa.

Men ved hans død var liksom alt forbi. De var alene. Jesus hadde sagt noe om at de ikke skulle være alene, men få en talsmann. Men det var som om det ikke gikk inn i deres hjerte og sinn. Hva skulle nå skje med det Guds rike som Jesus hadde forkynt? Var det slutt?

Midt på den mørke natten brøt et nytt lys fram i verden. Om morgenen fikk de høre budskapet: Han er oppstanden. Jesus lever. Det skapte nytt håp. De kristne behøvde det. Og det skapte samhold og fellesskap mellom dem.

Den første som oppdaget dette nye, var Maria Magdalena, v. 1. Vi legger her merke til hva hun først av alt gjorde. Hun gjemte det ikke bort eller satt for seg selv og tenkte på det som hadde skjedd. Nei, hun gikk, ja, løp av sted, til noen av de andre troende hun kjente: Peter og Johannes, v. 2. Hun tenkte ikke rett, for hun skjønte ikke det som var skjedd. Hun trodde noen hadde tatt legemet hans. Men poenget nå er at de søkte sammen, de som trodde på Jesus og hadde fulgt ham. Det var de helliges samfunn som fungerte. Menighetslivet var på en måte begynt, selv om det nok var smått og lite.

Fortsettelsen skal vise at det var en menighet med livsgnist og vokster.

2. Et levende håp.

De to disiplene løp av sted for å se det kvinnen hadde sagt. Dette måtte de finne ut av. Av alt det de så, ble det klart at noe underlig og uvanlig hadde skjedd. Av deres reaksjon ser vi også at det skapte et nytt håp i dem. Det var kanskje ikke så mørkt likevel? Han lå jo ikke i graven.

Men det nye håp var ikke på grunn av noe de selv hadde gjort. De var bare tilskuere til det himmelske under. Og det skjedde selv om de ikke forstod eller kunne helt tro det.

Vi ser alt i lys av hele Guds åpenbaring i NT så vel som det gamle. Og da ser vi at håpet gjelder både denne verden og tiden vi lever her, og den kommende verden gjennom hele evigheten. Vi har løfte om et liv med Gud her i tiden. Og vi har løfte om en evig himmel i Guds nærhet med Jesus og alle englene og de troende til alle tider. Og det er et levende håp: Vi har grunn til å tro og vite det fordi Gud har sagt det slik. Det er ikke noe vi drømmer om eller ønsker, det er noe vi har i troen nå og alltid. Peter sier litt om det i 1. Pet, 1, 3: Gud har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. Der ligger grunnen. Og den er fast og sikker.

3. En ny tro – med liv.

Om den ene disippelen står det i v. 8: Og han så og trodde. Det kunne ikke bortforklares at Jesus var borte. Han lå ikke i graven. Foreløpig rakk i troen stort lenger. Han trodde det synlige. Det er det mange som gjør og ikke kommer lenger.

Men en levende tro vil nettopp tro det usynlige, som Hebr. 11,1ff taler om. Den troende fester lit til det Gud har sagt selv om han ikke forstår eller ser noe tegn på at det er sant. For han har tillit til Gud, at hans ord er pålitelig og vi kan stole på det.

Et eksempel fra Skriften er Abraham og Sara. De hadde vært gift i over 25 år uten å få barn. Herren hadde lovet dem det, men ingen ting skjedde. Det røynet på troen. Guds engel kom flere ganger til dem og sa at de skulle få en stor etterslekt. 1. Mos. 12, 1ff. Til slutt ble Herren så konkret at han sa det skulle være en gutt og han skulle bli født innen ett år.

Da står det: Og Abraham trodde Herren, og det ble regnet ham til rettferdighet. 1. Mos. 15, 6. Dette verset blir så sitert i NT, i Rom. 4, 3 og Gal. 3, 6. Det er grunnregelen om Guds frelsesvei.

4. Å forstå Skriften.

I v. 9 heter det så sørgelig: De hadde ennå ikke forstått Skriften. Her ser vi noe som stadig skjer i verden. Folk kan lese Skriften og høre forkynnelse om Jesu frelse. Men det går hus forbi. De tenker stadig jordisk og menneskelig og slipper ikke Guds tenkemåte inn i sitt hjerte og liv. Det går an å forstå bokstaven i Bibelen, men være blind for det åndelige buskap.

Det Peter og Johannes ennå ikke hadde forstått, var budskapet om oppstandelsen. De kunne ikke fatte at Jesus måtte stå opp far de døde, v. 9b. Det er rimelig lett å forstå at vi må dø. Det er livets lov. Vi ser det i dyreverden og plantelivet. Hvert eneste år er det noe som må dø. Og ofte ser vi også at mennesker dør, både nære og kjente og noen vi ikke kjenner.

Men å forstå oppstandelsen er verre. Det bryter med alt som er kjent for oss. Det er noe uvanlig og helst utenkelig – at døden makt kan brytes og nytt liv oppstå. Det blir noe annet enn underet om våren at planter og blomster spirer på nytt.

Gud vil lære oss noe, nemlig at han er herre over alt, også over døden. Og det viser Skriften oss mange steder. Men Bibelen har mange andre budskap som også er vanskelig for tanken. Når vi møter det, skal vi tenke om alt på denne måten: Det Gud har sagt, vil skje. Og det skjer uavhengig av min personlige og subjektive tro.

132) Joh. 12, 35-36.

Lyset.

Joh. 12, 35-36. 22.s. Treenighet.

Dette skjer etter Palmesøndag da Jesus rei inn i Jerusalem. Han talte til folket slik han hadde gjort så ofte. Og han talte både om seg selv og om dommen. Det ble også en samtale der folket spurte og han svarte. I disse to vers i teksten vår understreker han også noe alvorlig. Dette er trolig den siste offentlige «tale» av Jesus. Nå går han inn i lidelsen.

En liten stund.

Ennå en liten stund skulle Jesus være hos dem. Og det var faktisk bare dager igjen før han skulle forlate dem. Her kaller han seg lyset, og det skulle skinne disse dagene. Det var ennå anledning til å vende om og begynne et nytt liv. Det var da de hadde sin anledning.

Da Jesus kom inn til Jerusalem søndag morgen, hadde han stanset på Oljeberget og sagt noe alvorlig: Han gråt over byen da han sa: «Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne,» Luk. 19, 42. Folket hadde fått mange anledninger i de tre-fire årene han hadde forkynt Guds vilje for dem. Nå gikk denne tiden mot slutten.

Som det gjaldt Israels folk på Jesu tid, gjelder det fremdeles dette folket. Gud har utvalgt Israel på en spesiell måte. Også i vår tid må de benytte sine anledninger til å søke frelse og vandre med Gud.

Det gjelder den ufrelste om å søke Gud i tide, mens han er å finne. Her må også vi lære å bruke de anledninger vi får. Gud kaller fra solens oppgang til dens nedgang på ufrelste mennesker og ber dem om å vende om. De har en kort tid å gjøre det på. Ingen vet når den er slutt for den enkelte.

Dette gjelder for hele Guds menighet på jord. Den har fått et oppdrag av Jesus. Som Jesus var lys i verden da han levde her nede, skal Guds menighet i all tid etter være lys og salt i denne verden. Dette oppdraget handler om rett og sann forkynnelse og arbeid i vårt eget land. Guds ord skal tales rent og rett til folket slik at de forstår veien her i livet og det som kommer etter døden.

Menighetens har et samlet oppdrag i verden. Alle skal kunne forstå at der er Guds folk. Og arbeidet vårt er både sosialt arbeid blant de som trenger det og som faller utenfor det staten gjør. De når ikke alle.

Oppdraget er også å bære Guds evangelium ut til jordens ender. Misjonsbefalingen er et oppdrag for Guds menighet, ikke bare for enkeltpersoner. Menighet betyr her ikke en geografisk menighet slik det ofte blir oppfattet i vårt land. Misjonen er overgitt til den levende troende kristenflokk. Guds kirke på jord er de troende.

Og det gjelder for de enkelte troende å arbeide for Gud så lenge vi har anledning. De kan fort ta slutt. Også vi kan bli hindret i å gå Guds ærend av f. eks. sykdom, skrøpelighet og alderdom. Da er det for sent å angre. Vi har en liten stund. La oss tenke over det.

«No har du dagen og bruk han,

For før du trur kan det verta kveld.

Ein kveld det vert’e nok tungt å sjå,

Den tid du lever til inkjes gå.»

Slik sang folkehøyskolelæreren Mikael Aksnes i 1904. Og det er sant. Mange dager kan gå tapt for oss. Det ligger nok mange forsømte anledninger i vår livsvei også. Vi har en liten stund.

Lyset

Lyset er viktig og nyttig. Det er nødvendig for å ha livet. Vi legger merke til at lyset var det første Gud skapte etter at verden var blitt til, 1. Mos. 1, 3. Til og med for vår helse og trivsel er lyset viktig.

Bibelen sier at Jesus er lyset. Han kom som et lys til verden og kalles det sanne lys, Joh. 1, 9. Han sa selv at han var verdens lys. Joh. 8, 12.

Lyset skal vise vei og opplyse vårt indre om det som er sant og rett. Og dermed viser det også hva som er galt, mørke, det motsatte av lyset. Det er som Alex. Maclaren skriver om teksten: Her mot slutten drar Jesus dekket bort som hadde skjult lampen, og lar hele lysstrålen strømme ut.

En følge av dette klare lyset er at de som vil følge Jesus, ikke lenger skal gå omkring i mørket og ikke vite hvor de er og ikke kjenne veien til himmelen. Å bli en kristen er å tro på lyset, på Jesus. Han oppfordrer dem og gir dem en siste sjanse: Så lenge han er der, bør de komme til ham og være hos ham som er lyset. Da blir de lysets barn og trygge i livet.

- Skjult.

Etter talen forsvant Jesus. Han skjulte seg for dem. Nå hadde han gjort det han skulle og kunne. Det kommer en stund da Jesus er ferdig med sin oppgave på den måten også. I versene etter teksten ser vi at budskapet ikke nådde inn til mange av dem. De kunne ikke tro, for de var forherdet. Må det ikke skje med oss! Amen.