148) Mat. 5, 18 m.fl.

Bibelens selvvitnesbyrd.

Ndh.

For å bli trygg på noe, må du kjenne det godt. Ektefolk og naboer er eksempler på det. Skal du kjenne noen godt, må du være mye sammen med dem. Da lærer man både svakheter og styrke hos dem. Likevel kan du bli overrasket etter langs tids kjennskap. Mor sa en gang til meg: Jeg finner ofte noe nytt hos far, noe jeg ikke har sett før.

Slik er det med Bibelen. Vi må lese mye, men også grunne og granske på det for å se meningen med ordet og sammenhengen det står i. Ellers kan man lett mistolke og se bort fra noe vesentlig.

Spørsmålet her er: Hva sier Bibelen om seg selv? Hvilket selvvitnesbyrd har den? Og det er viktig. Hvis jeg skulle visste noe om fars ungdom, måtte han fortelle det selv. Han gikk på lærerskolen i Kristiansand. Og en vinter mellom to skoler, sa han, var han tømmerhogger i Oppsalslia i Vikedal.

Nå har Bibelen noen klare ord om seg selv. Ettersom det også er Guds ord, fester vi lit til det. La oss hente fram noen slike bibelvers.

1. Jesu ord:

Vi skal ta med et par vers (uttalelser) av Jesus. Han sier i Bergpreika, Mat. 5, 18: «Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå, før det er skjedd alt sammen.» Ingen ting i Skriften skal forgå eller bli borte, ikke en prikk eller jota blir borte, dvs. den minste bokstav eller en del av en bokstav.

I Mat. 24,35 sier han i gjenkomsttalen sin: Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå før alt dette skjer. Skriften gjelder altså helt fram til endens tid og Jesu gjenkomst. Ingen kan sette det ut av kraft, fordi Jesus var Guds Sønn. Og når hele Skriften er oppfylt, er det ikke lenger bruk for den i evigheten.

I Luk. 16, 17 har vi et parallelvers sagt i en annen sammenheng: Før skal himmel og jord forgå, før en eneste tøddel av loven faller bort. Og i kap. 21, 33: Himmel og jord skal forgi, men mine ord skal slett ikke forgå. Her ser vi altså at Jesus på en måte setter likhetstegn mellom loven i GT og sine ord i NT. Loven står ofte for GT i bibelsk språk. Jesu forsikring gjelder altså hele Bibelen.

2. Peter.

Han var Jesu disippel og med i den indre krets som Jesus tok med seg på det hellige berg (Mat. 17) og senere i Getsemane (Mat. 26, 37). Peter skrev to brev til de troende, og vi skal hente et par vers fra begge brev.

1)

Først leser vi fra 1. Pet. 1, 10-12: «Om denne frelse var det profetene gransket og ransaket, de som profeterte om den nåde som dere skulle få, idet de gransket hvilen eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste fram til når han forut vitnet om Kristi lidelser og herligheten deretter. Det ble åpenbart for dem at de ikke tjente seg selv, men dere, med dette som nå er blitt kunngjort for dere ved dem som forkynte dere evangeliet ved Den Hellige Ånd, han som ble sendt fra himmelen – dette som englene trakter etter å skue inn i.»

Her ser vi en sammenheng mellom GT og NT som er nyttig og viktig. Prof. Olaf Moe skriver i en kommentar til brevet: «Peter skiller ikke mellom profetisk og apostolisk forkynnelse.»

Dette er et viktig avsnitt: Vi ser at profetene ikke forstod alt det de skrev og talte. Derfor gransket de og ransaket de profetiene de fikk. Vi kan f. eks. tenke på Jesaja da han fikk kap. 53. Han må han tenkt mye på det: Hva tid vil dette skje? Og hva slags tid blir det? Han levde jo i den gamle pakt med offer og Mose lov som rettesnor.

De ante noe, men var ikke sikre. Men en ting fikk de vite. De fikk en åpenbarelse fra Gud om at det de talte, ikke var for deres slekt og tid. Noe nytt skulle komme senere: den nye pakt. De stolte på det uten å se det. De skrev for den kristne periode i historien. Også det viser sammenhengen mellom paktene. Oppfyllelsen av profetiene er også et godt tegn på at Bibelen er pålitelig. Det Gud har sagt, vil skje.

I v. 23 går han videre og sier midt i talen om helliggjørelse: For dere er gjenfødt … ved Guds ord, som lever og blir. Guds har altså kraft i seg – det er også en jødisk tanke.  Som Guds ord kunne skape verden (Gud sa), kan han også skape nytt trosliv i en synder. Det er en veldig forandring. Som Kol. 1, 13 sier: Vi er frelst ut av mørkets makt. Det er verden og djevelen og synden. Ingen av oss kan bryte ut av den på egen hånd.

Og Johannes sier i 1. Joh. 3, 14: Vi er gått over fra døden til livet. Det er overgangen fra verdslighet og hedenskap til liv i Gud.

Vers 25 hos Peter sier så at det skjer ved evangeliet. Det er igjen et ord som knytter forbindelsen mellom GT og NT. Dette ordet blir evig og har samme kraft i dag som før. Dette kraftige ord er først og fremst ordet om korset, som Paulus taler om: Rom. 1, 16 og 1. Kor. 1, 17. Ingen ting kan skape et gudslivs somforkynnelsen av korsets budskap. Det er Golgata og Jesu død. Han gjorde det for syndere. Det skjer ved syndenes forlatelse. Ef. 1, 7.

- Alt dette peker mot at Guds ord er noe som varer, er evig og har samme kraft i dag som før. Det viser alle nyfrelste og hedningkristne i mange land.

2)

MEN vi må gå videre til Peters andre brev: 2. Pet. 1, 20-21: Uttrykket «til egen tydning» er her viktig. I Amplified (utvidet oversettelse) står her: ikke personlig, eller privat eller spesiell tolking. Og i Ungd. Overs. 1959 heter det: ikke på egen hånd. Det er altså ikke slik at hver enkelt av oss kan tolke det slik vi vil. Tolking er en vanskelig sak, og vi bør være forsiktige.

Prof. Carl fr. Wisløff har et viselig ord om vanskelige bibelsteder: ‘Om jeg ikke forstår alt, kan noen ha en rett tolking. Men noe må vi vente med til evigheten.’ En viktig grunn til det er at Guds tanker er større enn vår, Jes. 55, 9: Mine tanker er høyere enn deres tanker.

Dette henger også sammen med at bibelske forfattere var ikke diktere som tenkte ut det de ville skrive. I v. 21 sier Peter: Profetene (Guds menn) talte drevet av Den Hellige Ånd. Og i oversettelsen 2011 står det her: De talte ord fra Gud. – Det stammer altså ikke fra mennesker. Det skal vi alltid tenke ved bibellesning.

3. Paulus.

Et vanlig uttrykk i debatter nå er: Det er bare Paulus som sier det. Underforstått tenker man då: Det er ikke forpliktende. Men tør vi avskrive Paulus på den måten? Da Paulus (Saul) ble frelst ved Damaskus sa Herren til Ananias som bodde i byen: Han er et utvalgt redskap.

Den moderne tanken er faktisk det motsatte av Marions tanker omkring 140 e. Kr. Han avviste hele GT og evangeliene og sa at bare Paulus var brukbar. Og denne Paulus skrev i Rom. 15, 4: Alt som før er skrevet, det er skrevet til lærdom for oss. La oss se på et par vers som han har skrevet om saken:

2. Tim. 3, 16. Det er trolig hans siste brev. Dermed har vi et testamente av han. I v. 15 viser han til GT og sier: Det kan gjøre oss vis til frelse! I v. 16 kommer det så: Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig. Dette uttrykket har vært oversatt forskjellig og vi nevner noe: I 1978 oversatte de slik: Alle hellige skrifter, inngitt av Gud, er også nyttige. Det var et vanskelig uttrykk for mange og kunne lett mistolkes. Hva med Koranen, som mange i dag sier er hellig skrift? I 2011 står det: Hver bok i Skriften er innblåst av Gud. Da er det avgrenset til Skriften, et vanlig uttrykk for Bibelen. N. Yri oversetter trygt (Bibelen Guds ord) slik: Hele Skriften er innåndet av Gud. Men ungdomsovers. 1959 var også problematisk: Ethvert skrift som Gud har inngitt ved sin Ånd er gagnlig. Hvilke skrifter mente de her? Var det ikke alle bøker i Bibelen? (Det har vært mye diskusjon om dette verset.)

Personlig fikk jeg tidlig denne tanken om Bibelen: Alt er rett, for Gud har oversikt. Og det er sammenheng mellom GT og NT i Bibelen. Det er samme Gud som står bak og samme frelse de skriver om.

Hele Skriften! Hver del og hvert enkelt avsnitt er etter Guds plan. I Salme 119, 160 står det: Summen av ditt ord er sannhet. Og da er også hver del sannhet (som i et regnestykke). Og i v. 89 står det: Til evig tid.

Paulus sa det var inspirert. Det betyr egentlig Gud-innblåst, eller innblåst av Gud (Theopnevstos). Gud har gitt ordet til oss og har åndet på det. I den syriske Peshitta-bibelen (ved Lamsa) står det slik: All skrift som er skrevet ved inspirasjon av Den hellige Ånd, er nyttig.

Da er Gud i selve Ordet. Vi er på hellig jord når vi leser og hører Guds ord. I Åp. 19,13 står det: Hans navn er Guds ord.

4. Ukjent forfatter.

Hebr. 4, 12 har også et sterkt ord: Guds ord er levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det gjelder alt Guds ord, og det er skrevet til nytestamentlige kristne som oss. Det har liv og skaper liv.

5. Et vitnesbyrd.

Paulus taler til Feliks i Apg. 24, 14: Jeg tror alt det som er skrevet. Slik er det også for oss. Vi tror Skriften fordi den er Guds ord.

KONKLUSJON:

Er Bibelen Guds ord, må vi bøye oss og adlyde det.

Er det evige ord, gjelder det for oss.

Bibelen må bli ett med oss, en del av tanken vår. Tidl. Red. av Dagen, Arthur Berg, sa og skrev flere ganger: i må lære å tenke bibelske tanker, og vi må kristne tanken..

På lærerskolen lærte vi et ord: internalisere. Det uttrykker Bergs tese. Bibelen må bli slik at den er vår bibel, vår bok. Budskapet der må smelte sammen med oss, som Hebr. 4, 2 sier. Paulus levde i dette: Om forkynnelsen sa han: Det er en nødvendighet som ligger på meg, for ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet. 1. Kor. 9, 16.

La det være vårt ønske for oss selv og den gjerning vi er satt til: Bibelen er grunnvollen, la oss tenke som den.

-Vi har en god og sikker grunnvoll: Guds bok.

-La oss bygge på den.

147) Rom. 3, 19-21. Syndserkjennelse og frigjørelse.

Syndserkjennelse 

og frigjørelse.

Rom. 3, 19-21.

Av NDH.

Vi skal stanse for tre hovedbegrep i kristen tro ut fra bl. a. denne teksten. Det er: Hvordan vi er, hva vi må se og hva skjer i frelsen. Det er nødvendig for oss å se inn i noe av innholdet i det. Det hører med til omvendelse og gjenfødelse og dermed frelsen.

I. Hvordan ser vi på oss selv?

Det er et stort og viktig spørsmål. Vi tenker da først og fremst i forhold til Gud. Er vi gode nok og holder vi mål for Guds åsyn slik vi er av natur og når vi gjør vårt beste her i livet? I religiøst språk vil spørsmålet bli: Holder vi Guds lov, og er en ytre oppfyllelse god nok? Har vi egentlig oppfylt budet som sier at vi ikke skal slå noen i hjel?

Hvis vi svarer ja på et slikt spørsmål, blir vi ikke skyldige for Gud. Vi har en åpen munn og sier alt vi kan for å forsvare oss selv og unnskylde situasjonen. Vi bortforklarer det ubehagelige og vil fremstå i et bedre lys.

Grove og stygge synder forklarer man gjerne med arv og miljø og en svak karakter. Og det kan vi ikke hjelpe for. Vi er født slik, heter det gjerne. Samfunnet får ofte skylden og utviklinga i tiden der man lett kan svare: Jeg kunne ikke annet, og alle andre gjør det jeg har gjort. Da blir ansvaret tatt fra oss. Slikt er det mye av i dag. 

Ved fine og mer ‘uskyldige’ synder finner man på mer finurlige og raffinerte forklaringer. Da omtolker man Guds ord og sier at den gjaldt nok i gamle dager, men ikke nå. Eller: Det er bare Paulus som sier det. Mange ubehagelige bibelord blir dermed ufarlige for oss, fordi de var tidsbestemt. Slikt skapes fariseere, og man går fri anklagen om synd.

II. Hva må vi se?

Kort sagt må vi se vår synd. Det er den som er problemet. Slik må vi fjerne oss fra samfunnet og andre folks tanker og livsstil. Vi må se at vi står alene framfor Gud med vårt liv. Tankene må løses fra alt annet og bare se oss selv for Guds åsyn og vite at han ser alt. Det er når vi står der og ser oss selv i Guds ords lys, at vi ser rett. For det er Gud vi alle har med å gjøre. 

- Den som bortforklarer synden og forsvarer seg, har ikke sett synden slik den er. Spørsmålet for dem er hvordan de skal få se synden? Er der en måte? I v. 20 sier Paulus: Ved loven kommer syndens erkjennelse. Det er lovens andre bruk etter luthersk forståelse. Den er å arrestere folk. 

I kap. 7, 7 sier han videre: Er loven synd? Langt derifra. Men jeg kjente ikke synden uten ved loven. Og i v. 8: Uten lov er synden død. Da ser vi inn i Guds vilje med vårt daglige liv. Tar du det på alvor, vil du oppdage at du kommer til kort. Gud vil peke på mye i ditt liv som ikke er rett. Guds Ånd minner oss om at det ikke er selve gjerningen, men vårt indre som er galt. Gjerningen er bare et uttrykk for det som bor i vårt hjerte- som vi straks skal se på. 

I 1. Kor. 15, 56 skriver den samme apostel: Syndens kraft er loven. Og legg merke til at han begge steder taler til hedningemenigheter og ikke bare til jøder. Det er noe som gjelder oss, ellers hadde han ikke brukt tid og plass til å tale om det. 

- Så kommer vi til en annen alvorlig sak: Folk ser ikke sin synd, fordi vi ikke forkynner loven rett. Det blir ingen syndserkjennelse av loviskhet eller sammenblanding av lov og evangelium. Mange blir fornøyd med seg selv ved en slapp og forenklet lovforkynnelse. Taleren går straks til nåden og trøster folk med Jesu død. 

Saken er at Ånden må få vekke synderen og de navnkristne til å se alvoret i synden og i sitt eget liv. Det finnes flere vekkerklokker. Guds vilje og tanke er en evig lov som gjelder hele skaperverket og dermed alle mennesker. Ånden arbeider med oss for å lede oss til en dyp og rett erkjennelse av oss selv og vår synd.

Rosenius sier et sted: «Den som ikke lærer å kjenne sin synd, kan heller ikke søke frelse, men skal til slutt dø.» Ut fra en slik tanke blir syndserkjennelsen veldig alvorlig og nødvendig. Å bli frelst er ikke bare å bli lykkelig, rope halleluja og se glad ut. Det er noe mye mer, og det skjer ikke alltid på en gang.

Nå skal vi stanse for noen hovedtrekk i syndserkjennelsen. Det er trappetrinn nedover i oss selv, ned i kjelleren så å si. Er du villig å følge med på denne vandringen?

1) Først ser du gjerne den ytre handling. Du skal ikke slå i hjel. Nei, det har du kanskje ikke gjort. Har du da holdt loven og går du fri fra det budet? Jeg kan jo ikke bli anklaget for noe jeg ikke har gjort, sier du. Og det var faktisk sant hvis det var hele syndserkjennelsen. 

2) En åndelig betydning av gjerningen. I Mat. 5 sier Jesus noe om at vrede er drap og et vondt ord likeså. Det er ikke sikkert at vreden og ordet blir synlig og hørbar. Men du har det i tanken og hjertet. Om det sjette bud sier Jesus at et begjærlig blikk er synd. 

Og vi kan gå videre: Avgudsdyrkelse (1. bud) er mer enn å tilbe stein og tre og figurer laget av mennesker. Avgud er noe vi setter først og som vi arbeider for og er opptatt av. I vår tid står levestandard og materialisme, arbeid og hjem og hobby ofte som uttrykk for det. 

Alt det som tar Guds plass i hjerte og liv er avguder og dermed synd. Lovens ord griper inn i sjelslivet, i tanke og motiv før det blir gjerning. Ja, selv om det ikke blir gjerning, er det synd. Det fine hat og uvilje mot andre er synd. Urene tanker og begjær etter stadig mer av denne verden er synd. Du går fortapt på det.

I Gal. 5 tales om kjødet. Det er den gamle, medfødte natur som i sin innerste grunn er Gudfiendtlig  og motstander av all sann kristendom. For kjødet strider mot Ånden, står det, v. 17. Vår egen natur og Guds rike kan aldri forenes. Og i v. 19ff tales om kjødets gjerninger. Det er når det indre kjød kommer til uttrykk i det ytre og blir til handling. Ofte er slike gjerninger synlige. Men ikke alltid. Noe kan skjules i vårt indre liv, men de er like syndige når vi tillater dem og dveler ved dem. 

Han regner opp mye: «Utukt, urenhet og skamløshet. Her er avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, trette, avindsyke, sinne, ærgjerrighet, splittelse, partier, misunnelse, mord, drukkenskap, svirelag og annet slikt!» Det er altså mye mer enn han har notert her.

3) Vi kan gå dypere ned: Gud vil vekke vår samvittighet. Da må vi ta ansvar for livet vårt. For det er vår skyld. Har du levd etter Guds vilje, også etter at du ble en kristen? Vi skal ikke sammenlikne oss med folk flest. Vi skal stille oss foran de speil Gud har gitt oss. Ett av dem er Guds lov og vilje. Et annet er Jesus selv. Han levde et menneskeliv også til etterfølgelse. Thomas a Kempis skrev om det. Og Johan Arndt skrev om «Den sanne kristendom». Slike bøker er verd å lese for en kristen. Før i tiden leste de kristne mye i dem. Og det vi leser – bibel og gode bøker – påvirker og former vårt liv. 

En test på om samvittigheten er våken er om det er vondt å synde? Skammer du deg over ditt syndeliv og føler du avsky for den del av fortiden? Guds Ånd vil gjøre det vondt å synde. Det er en måte å føle avsky for den. Så lenge den er behagelig, vil du beholde den – om så bare i tanken. 

4) Vi må gå et steg lenger: Vår natur er vond. Den er fordervet av synd, den har makt over meg og ødelegger meg trinn for trinn. Vår natur er ikke bare skadet, den er vond og ødelagt.

Hvordan kan jeg se det?

Prøv og oppfyll alle Guds bud, gjør alt det Gud krever – og gjør det av hjertet og med glede og lyst. Og her tenker en ikke bare på de ti bud, men også på det Paulus forklarte om loven: Kjærligheten er lovens oppfyllelse. Rom. 13. 10.

Gjør du det? Skjer det med glede eller av plikt og tvang? Får Ånden arbeide skjer dette: Du blir til skamme. Du ser at syndens makt er stor. Det er ikke bare selve gjerningen, men hjertet som er galt. Synden er i vår natur, i kjødet. Synden er medfødt og en del av oss slik kjøtt og bein er det. Den er like uløselig ett med oss. Du blir aldri fri den her i livet. Vi er solgt under synden, Rom. 7,14. Det er ikke selve kjøtt og bein og kropp som er synd, men synden bor i oss og er med oss slik vårt legeme er det. – Dermed er vi på det nederste trinn:

5) Begjæret og lysten til synd. Rom. 7, 7: Begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære. 2. Mos. 20, 17. Det er det 9. og 10. bud. Selve begjæret er synd fordi det uvegerlig fører til synd om du følger det. Og i Rom. 8, 7 står et lignende uttrykk: Kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det. Synden begynner der.

Her er vi ved den totale synd i vårt liv. Vårt indre liv er så ødelagt at det verken kan eller vil følge Guds vilje. Da er det egentlig ikke underlig at ugudelige mennesker ikke tåler Guds rike. (Det er ikke sikkert at alle opplever det i den samme rekkefølge og intensitet som jeg sier det her. Men i hovedsak er det slik.)

Det er ikke den tilfeldige tanke som dukker opp i sinnet som er synd. Det sier Jak.1, 14f. Men det er ja til tanken. Da er tanken besudlet og fylles av begjær etter å gjøre det tanken vil. Da blir synden unnfanget, sier Jakob. Det er som med Eva i hagen: Hun diskuterte med djevelen, 1. Mos. 3. Til slutt gav hun ham rett – og tok. 

Loven sier: Du skal ikke begjære. Det er galt. Alt i en slik tanke er synd. Det du ikke skal, det er synd. Uten loven ville vi ikke forstått det. Kommentatoren Godet sier: Begjæret er så naturlig for mennesket at vi ikke ville forstått det uten loven, dvs. uten at Gud hadde sagt det. I Rom. 7, 8 står det: Synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg. I v. 10 sier han: Jeg døde. Og Rom. 8, 8 slår det fast: De som er i kjødet, kan ikke være Gud til behag. 

Når lovens krav blir levende i samvittigheten, er det vekkelse i ditt hjerte. Da opplever du gjerne det som salmisten sier: «Jeg står for Gud som allting vet, og slår mitt øye skamfull ned. Jeg ser min synd…» 

Og da har du mistet troen på deg selv: Du kan ikke bli frelst. Du hindrer Gud og kan ikke hjelpe til. «Hvor skal jeg hen med denne nød?» Hallesby sier om dette: «Gud har gjort sitt under. Synderen har fått en tilstoppet munn og er blitt skyldig for Gud. Nå har han ingen flere unnskyldninger å anføre. Og han har intet å innvende mot det Gud nå sier til ham.»

Dette er den farligste stund i vekkelsen. Spørsmålet er: Hva gjør jeg nå? For det er ikke frelse i selve vekkelsen. Du har tre alternativ:

a) Du kan si Gud farvel og trosse ham. Du skal klare deg selv og behøver ingen Gud. Da er du fortapt.

b) Du kan slå av på kravet og si: Det er altfor alvorlig, Gud har ikke ment det slik. Det må finnes en lettere vei. Vi lever nå i en ny tid. Da blir du en fariseer og en egenrettferdig person. Men du er fremdeles fortapt. Gud vil ikke ha noen egenrettferdige i sin himmel.

c) Eller du kan gi Gud rett i alt og gi opp. Det er ditt eneste håp om frelse. Og da har vi ett spørsmål igjen:

III. Hvorledes skal jeg bli frelst?

Det er hovedspørsmålet og en hovedsak for et menneske. Man kan nok svare på det med ulike ord og forklaringer, men vi må ikke vike fra Guds ord i sak. I Luk. 18 taler Jesus om tolleren i templet. Han var helt forskjellig fra fariseeren. Tolleren hadde bare en bønn: Nåde. Vær meg synder nådig, sa han. For han så at han var ingen ting i møte med Gud. Han var uverdig og dømt. Han diskuterte ikke og forsvarte seg ikke. Han bare ropte om hjelp – som en synder. 

Det ropet er nødvendig for å bli frelst. Da skjer det som teksten sier i v. 21: han får høre: «Nå er Guds rettferdighet åpenbart uten loven.» Det skjedde noe på korset (ved siden av selve forsoningen): Gud åpenbarte frelsen. Han viste den fram på en helt annen måte enn før. Og det kulminerte i ordet: Fullbrakt! Joh. 19, 30. 

Men det skjer også en åpenbarelse ved gjenfødelsen. En fattig synder oppdager og ‘ser’ noe han ikke hadde forstått før: Det er meg det gjelder! Jeg er frelst og fri – ikke på grunn av noe i meg selv. Det er bare Jesus som gjelder i mitt sted. Han døde for meg! Han tok den straff som jeg skulle tatt. Og dermed er jeg fri. Det er frelse uten loven. 

Mine gjerninger og anstrengelser gjelder ikke. Tolleren ble rettferdig ved å kaste seg ned for Gud og erkjenne at han var uverdig. Fr. Wisløff synger slik: «Da fikk jeg kaste min byrde av, da fikk jeg svømme i nådens hav. Takk være blodet.» Ordene er ikke alltid like hos oss. Men saken er slik.

Da kan du faktisk takke for loven og Guds krav. De viste deg din uverdighet. Og så takker du enda mer for nåden. Gud har åpnet himmeldøren for deg. Du er rede til å dø – takk være blodet.

Har du tatt imot det?

---