154) Joh. 9, 39-41.

63) Joh. 9, 39-41.

Domssøndag. Kristi kongedag.

Dom er et farlig ord. Det setter skille mellom mennesker, og det vekker ofte motstand og forargelse. For dommen setter merkelapper på folk, og det er ikke lett å akseptere. I tre bibelvers taler Jesus her om dommen.

Ordene foran teksten er hans bekreftelse på at han er Guds Sønn, og da har han myndighet til å avsi dom. Tidligere i kapitlet har han også vist at han har makt da han helbredet en blindfødt. I kapitlet etter dette taler Jesus om seg selv som hyrde og frelsesdøren. Det skulle ikke innebære noen dom, men heller omsorg og hjelp.

Det viser seg da at Jesus som frelser også forarger menneskene. For vi vil helst berge oss selv og dermed få ære for det også. Mens Jesus stadig taler om at han er den eneste mulighet vi har til å bli berget for evigheten. Når så menneskene ikke vil vite av det, kom naturlig nok Guds reaksjon og dom. For han er konge over alt folket og har dermed myndighet. Vi samler budskapet om noen ord.

1. Om å se.

Synet gjør at vi vet hvor vi går og noe av det som er omkring oss. Da vet vi om farene og om vi er på vei mot målet. Derfor er det viktig å se rett og ha et klart syn.

Åndelig sett er syn uttrykk for å være klar over sin åndelige tilstand. Det er å forstå noe av Guds plan og frelse. Vi vil aldri skjønne dette helt og fullkomment her i livet. Det vil alltid være slik at vi ser som i et speil. Paulus sier til korinterne: «Nå ser vi som i et speil, i en gåte. … Nå kjenner jeg stykkevis.» 1. Kor. 13, 12. Vi er som barn og vet litt om noe. Det fullkomne åndelige syn får vi først i evigheten. Avgjørende er at vi har fått åpne øyne slik at vi ser det viktigste i livet og får det rette med Gud.

2. Om blindhet.

Noen tror at de ser og lyver for seg selv. Det er selvbedrag. Det er dette Jesus vil vise fariseerne og oss alle i dette avsnittet. Han taler om at de som ikke ser, skal se, og de som ser, skal bli blinde. Da mener han nok at de som tror de ser, skal miste sitt innbilte syn en dag. «Vi er alle blindfødte og vet ikke hva vi skal gjøre for å bli seende,» sier W. F. Besser med rette.

Fariseerne skjønte at han siktet til dem. De sier: Vi er kanskje også blinde? Selv trodde de at de hadde ganske godt syn på åndelige ting. Men Jesus gjennomskuet dem som han alltid gjør med mennesker.

Det kan være flere slags blindhet. Bakgrunnen for denne samtalen er sikkert helbredelsen av den blindfødte i begynnelsen av kapitlet. Dette var sikkert uforståelig for hans foreldre og nærmeste. C. H. Martling kaller det «den gåtefulla blindheten». For lidelsen er gåtefull. Vi vil vel aldri forstå den fullt og helt. Vi tror at Gud kan gjøre alt og at måtte kunne finne en måte å hjelpe de lidende på. En slik tanke er i seg selv blindhet, for da forstår man ikke at Gud er en suveren Gud.

Noen har sagt at ingen er så blinde som den som ikke ser sin egen blindhet. Utsagnet er kanskje et paradoks. Men det betyr at den blinde ikke forstår sin egen situasjon. Men egentlig burde de forstå det. Det er logisk at den som ikke ser, han ser ingen ting og må skjønne at han er blind. Men det kan være mer behagelig å late som om man ser. Da blir nederlaget ikke så stort i første omgang. Men den blinde vil alltid bli avslørt. Og da skal det vise seg at bak all blindhet ligger synden. Syndens former og uttrykk er ulike, men har ett fellestrekk: Den motstand mot Gud. Ville folk omvende seg og tro på Jesus, ville synet komme! Det er den eneste vei. Det ligger et dekke over de vantro, for denne verdens gud har forblindet dem. 2. Kor. 4, 4. Men sier han, «når de omvender seg til Herren, blir dekket tatt bort» (2. Kor. 3, 16).

3. Om skyld.

Det noen ikke tenker på er at synd medfører skyld for Gud. Jesus svarer fariseerne: Nå sier dere: vi ser. Derfor er dere fremdeles skyldige. V. 41. Synd er motstand og uvilje mot Guds bud og vilje. All sammenlikning vil halte og ha svake sider. Men det sier noe: Bryr du deg ikke om trafikkreglene f. eks. i en rundkjøring, vil du snart oppleve et «krasj». Det vil få følger og du dømmes i retten som en skyldig.

Skyld er derfor en følge og reaksjon på noe galt vi har gjort. Men det kan gå lang tid mellom gjerningen og den endelige dom. Slik er det mange ganger i verden, og slik er det i Guds rike. Men hele tiden ligger skylden der selv om du ikke føler den. Du kan være sikker på at Gud holder regnskap med alt og vil føre det fram i lyset i rett tid.

4. Dom.

Til dom er jeg kommet til denne verden. Slik innledes teksten vår. Det skulle vi ikke tro etter ordet i Joh. 3, 17: Gud sendte ikke sin Sønn for å dømme verden. Han skulle frelse. Det var hovedsaken hele tiden. Selv sier han i Joh. 12, 47: Jeg er ikke kommet for å dømme verden. Det gjelder hans første komme. Det skal skje på den ytterste dag, kap. 12, 48. Bibelen er stjerneklar på det.

Men også dom kan være flere ting. Ordet betyr også å skille fra hverandre. En dom er jo egentlig det: Den skyldige blir skilt fra de uskyldige i en sak. Da er det faktisk slik at selve Jesus forkynnelse setter et skille mellom troende og vantroende. Det er fremdeles slik.

Ved en sann og rett forkynnelse av Guds ord, vil tilhørerne bli delt i tro grupper. Noen tar imot og nikker gjenkjennende mens andre rister på hodet og tenker: Dette vil jeg ikke ha noe med å gjøre. Til en slik dom kom Jesus. Det skjedde stadig vekk der han var.

153) Joh. 15, 13-17.

Joh. 15, 13-17.

13. treenhet.

Den største form for kjærlighet er offeret. Kjærlighet med ord er ofte lite verd. Ordene kan glemmes og de koster mange ganger lite. Kjærlighetens kjennetegn er å gi og å ofre noe for andre. Offerets verdi viser kjærlighetens størrelse og tyngde.

Her sier Jesus at den aller største kjærlighet er å gi sitt liv for sine venner. Dette er innledningen til påskehøytiden. Derfor vil han nå minne dem om hans egen kjærlighet og hva den vil koste.

1. Kjærlighet.

Kjærligheten er noe uforklarlig, ja, vi kan si noe guddommelig. Samtidig er det noe av det fineste på denne jord. Tenk på bildet av to gamle som går hånd i hånd langs en sti. De har kanskje levd femti-seksti år sammen i ekteskap. Og fremdeles holder de sammen. Kjærligheten er et sterkt lim mellom mennesker. I vår Bibel har vi noen slitesterke ord om kjærlighet – når vi ser den fra Guds side.

a) Den lille bibel sier det slik: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Joh. 3, 16. Dette er det største og viktigste vi kan vite om kjærlighet. Og i teksten vår sier Jesus at ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for vennene sine, v. 13. Det er ganske ubegripelig for det naturlige mennesket. Likevel har vi eksempler på at mennesker er smittet av denne kjærlighet. Det kan være kapteinen skipet som holder på å synke. Han lar alle andre gå i livbåtene og blir selv igjen når det ikke er plass til flere. Det er ekte sjømannskap inspirert av bibelen.

Gud elsker alle, også de verste mennesker som alle andre forakter og dømmer. De er med i Guds kjærlighet. Han gjør alt for å berge dem. Men det siste steget må de ta selv, ved troen å ta imot en ferdig frelse.

b) Kjærlighetens apostel skriver mange år etter Jesu død at Guds kjærlighet er åpenbart og vist fram for oss mennesker. 1. Joh. 4, 9-10. Det skjedde da Gud sendte sin enbårne Sønn til verden, for at vi skulle leve ved ham. Det var ikke vi som tok initiativet og prøvde å elske Gud. Vi var ikke i stand til det. Synden hadde ødelagt alt for oss.

Dette har ingen ting med menneskelige følelser for hverandre å gjøre. Her taler Ordet om noe som er mye sterkere. «I dette», sier han. Gud elsket oss ved å ofre alt. Han sendte sin eneste Sønn til verden for å sone våre synder. Det er en tale som vi kanskje forstår best. Menneskene holder som regel fast på alt de har, og særlig det kjæreste og dyreste. Men det var det Gud ofret.

c) Hedningenes apostel forklarer dette videre slik: «Gud viser sin kjærlighet til oss.» Rom. 5, 8 (6-8). Gud forklarer hva kjærligheten er og betyr ved å vise den fram for alle mennesker som vi høre. Og det gjorde han før vi hadde forbedret oss og forsøkt på det. Mens vi ennå var syndere, sier han. Da må vel folk tro at det er ekte. Paulus rører her ved noe av det sterkeste i hele Bibelen. For han taler om påsken.

I Joh. 15, 16 sier Jesus noe meget viktig om dette: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere.» Det er utvelgelsen. Gud bestemte og Gud begynte og Gud utførte alt sammen selv. Sett på denne måten er vi utenfor alt i Guds rike. Vi er hans verk helt og fullstendig, Ef. 2, 10.

Går vi så til Joh. 10 der Jesus taler om hyrden og saueflokken, ser vi dette i v. 11: «Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde setter sitt liv til for fårene (sauene).» Det er kjærlighetens største gjerning, og vi er over i neste avdeling:

2. Jesu død.

Ingen har større kjærlighet enn at han gir livet sitt for andre, v. 13. Det er påskebudskapet der frelsesverket skjedde og omtalt. Det viktigste skjedde på korset på Golgata – og så ved den tomme grav.

Døperen så Jesus komme mot seg en dag da han døpte ved Jordan. Da sier han etter en åpenbarelse av Gud selv: «Se, der er Guds lam som bærer verdens synd.» Joh. 11, 29. Det sa han ikke av seg selv. Da var han Guds røst som aldri før eller senere. Døperens finger pekte helt fram til Golgata.

I den eldre oversettelsen på nynorsk (fra 1938) står det slik: Sjå der Guds lam som tek bort verda si synd. Det tar med hele poenget ved Jesu komme. Han var her i verden for å gå til korset. Der skalle han fjerne all synd som domsårsak. Dermed blir korset ufattelig for et menneske. Gud tok på seg selv dommen ved å legge den på sin Sønn som vår stedfortreder.

I den stund var Jesus røveren, drapsmannen, Hitler, overgriperen, horkaren og skjøgen. Jesus var fariseeren og tolleren, de fine og nyttige mennesker – og de som ligger i veikanten og ikke greier mer i livet.

Der på korset sa ikke Jesus mye. Sju små uttrykk og setninger ble det. Ett av dem skal vi ta fram her: Det er fullbrakt, sa han. Joh. 19, 30. I den stund var alt ordnet som måtte og skulle gjøres. Å tro det er kristendom. Vi blir aldri kristne ved egne gjerninger om de enn er gode som gull. Kristendom er å tro på Guds gjerninger ved Sønnen. Der er forsoningen for dine synder, og der er forlatelse for dem. Der blir du renset hvit som snø, som profeten sa: «Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.» Jes. 1, 18.

Om noen meg nå spørre vil om grunn til salighet,

og om det hører mere til som man må have med –

foruten Jesu kors og blod som han for verden flyte lot –

jeg svarer med et freidig mot, min grunn er Jesu blod.

Det er frelsens grunn og frelsens innhold gjennom hele livet.

3. Vårt liv.

I v. 14 ser det ut som om Jesus kom med noe som motsier alt vi har forkynt om frelse. For han taler om dersom, et hvis. Og da følger ofte krav og betingelse. Han sier: «Dere er mine venner dersom dere gjør det jeg pålegger dere.» Dette kan se ut som et lovbud.

Men Jesus har en annen mening med dette. Legg merke til at han skiller mellom to slags typer mennesker: venner og tjenere (slaver). Vennen står i et fortrolig samfunn og forhold til sin herre, mens slaven gjør alt av tvang eller for vinnings skyld. De tronede tilhører ikke den siste gruppen. De er Jesu venner.

Guds barn har fått et nytt sinn, det er derfor de er hans venner. Da har de fått en ny vilje og lyst som ønsker å gjøre det Gud vil. Hans bud er ikke tunge og vanskelige for oss da, jfr. Mat, 11, 30. Jesus står ikke over sine venner med pisken og slår om vi svikter. Han har tatt oss inn i sitt fellesskap og vist oss sin vei og vilje med oss i livet. Det nye sinn som er skapt ved syndenes forlatelse, gjør at Guds vilje blir vår vilje som vi gjør med glede.

Vers 14 kunne vi med forsiktighet skrive slik: Dere er mine venner når det gjør det jeg har bedt dere om. Ved vårt liv viser vi med andre ord at vi tilhører Jesus. Hovedsaken ved det er nettopp kjærlighet. Slik Gud har vist oss den største kjærlighet, skal det avspeile seg i vår omgang med andre mennesker. V. 12. Det kan koste noe for oss også, men det er Guds vei. Vi skal vise den kjærlighet til andre som vi selv møtte hos Frelseren.

Og kraften til dette – hvor ligger den? Det er at vi hele tiden må gå til Jesus og hans gjerning på korset for vår skyld. Det blir vi aldri ferdig med. «Kraften til livets strid, finner du der.» Så er det altså sammenheng mellom Jesu liv og død og vårt.

152) Joh. 8, 31-36.

Joh. 8, 31-36.

Virkelig fri.

11. s. e. treenhet.

Denne teksten handler om åndelig frihet. Det er viktig å vite hva vi er blitt fri fra og fri til. For oss er det også nødvendig å vite at vi behøver å bli frigjort på grunn av synden. Og det var det ikke alle jøder som visste på Jesu tid. Fremdeles er det folk som ikke skjønner det verken her i landet eller andre steder. Dermed blir Jesu ord særlig viktige.

Teksten er bare en del av Jesu samtale med jøder denne gangen. Men den er spekket av sannheter og viktige ord om vår åndelige tilstand og frelse. La oss se på noen av dette.

1. Tilhørere.

Vi legger merke til at det var jøder som trodde på Jesus, han sa dette, v. 31. Ingen taler sier det samme eller på samme måte til barn og til eldre mennesker. De tenker på tilhørerne og hva de er i stand til å forstå. Ellers kan det meste gå hus forbi.

Her talte Jesus til troende jøder. Men her kan vi spørre hva slags tro dette var. Vi møter en slags tro i kap. 2, 23. Der står det at mange trodde da de så tegnene han gjorde. Det var mer en ytre begeistring og tilslutning til Jesus som kunne så mye. Vi ser også i v. 24-25 at Jesus ikke betrodde seg til dem, for han kjente deres indre. I Joh. 6 møter vi også noen troende som hadde sett flere tegn av Mesteren. Men det stakk ikke så dypt i alle. Da Jesus talte om at han var den eneste frelser som måtte dø for dem, ble de forarget og tok anstøt. I v. 66 ser vi at mange trakk seg tilbake fra ham og forlot ham.

De troende vi møter her hadde nok også en slik tro. Det ser vi av Jesus videre tale. De måtte kjenne sannheten og bli virkelig fri. Prof. Sigurd Odland sier at de hadde en «meget ufullkommen begynnelse». Og prof. Olav Moe sier her at de hadde «mer verdslige enn åndelige forventninger» til ham. Og i fortsettelsen ser vi at noen ville steine ham på grunn av hans ord, v. 59.

Mange vil trolig være slik i vår tid som ofte før. Vi kan spørre. Hvor sterkt er vi bundet til Jesus som vår eneste redningsmann for evigheten?

2. Ordet.

Jesus vil stille dem på prøve. Han visste hvordan de var. Men det er viktig for oss selv å kjenne vårt sanne forhold til Ham. Og da bruker han ordet som prøvestein. Det ville vise hvor sanne de var i sin tro.

For oss er det også slik. Det er vårt forhold til Guds ord som avgjør hvordan vi har det med Gud og Jesus. Det er ikke nok å si at vi bekjenner Jesus og tror på ham. Det ser vi tydelig i denne teksten. Prøven blir om vi tror det Guds ord sier om Jesus og hans verk. Og det gjelder ikke bare begynnelsen på kristenlivet.

Jesus sier her: Dersom dere blir i mitt ord… Alle kristne har smakt litt av Guds ord. Her taler Jesus om fortsettelsen. Vi må faktisk bli værende i Ordet. «Hans ord må være for dem den sfære hvori de vedblivende beveger seg med hele sitt personlige liv, i stadig tro og lydighet» (S. Odland). Dermed blir Bibelen vår rettesnor som kristne både i tro og i hverdagsliv (moral). Det kan se ut som om end el (kanskje mange) svikter nettopp her i vår tid. Men Ordet er fremdeles prøvesteinen. Vår lydighet mot den avgjør om vi er hans disipler i sannhet.

3. Sannheten som frigjør.

Forutsetningen for Jesus her synes å være at tilhørerne ikke kjente hans sannhet og ikke var åndelig frigjort. For at det skal skje må de kjenne sannheten. Og spørsmålet blir nå hvilken sannhet Jesus tenker på.

I fortsettelsen begynner jødene å forsvare seg selv, v. 33. De sier  - som jøder – at de er Abrahams barn og har aldri vært treller. Og Luther sier i sin gjennomgang av Johannes-evangeliet at dette er langt fra det de hadde tenkt. De ventet på et jordisk rike, mens Jesus viste dem deres åndelige tilstand. Dette viser også at troen var av en ytre art.

Den sannheten Jesus ville vise dem og som de måtte lære, var om dem selv. Hvem var de og hva behøvde de egentlig? Jesus gjennomskuet dem fullstendig. Det er ikke nok å være Abrahams barn eller være av en kristen slekt og oppdragelse. Kristendom er personlig i sitt vesen. Derfor fører han inn et nytt ord i samtalen:

4. Synd.

I begynnelsen av kapitlet hadde Jesus talt med og om en syndig kvinne grepet i hor. Da hadde Jesus sagt til fariseere og andre: Den som er uten synd, han skal kaste den første steinen, v. 7, men da ble de stille og forlot ham. Og til kvinnen sa han bl. a.: Synd ikke mer. V. 11. Det er dette han nå vil tale med dem om.

Slaveriet og trelldommen gjelder ikke bare Romerriket eller ytre forhold. Det bor noe i oss som vi ikke kan beseire.

v. 34-5.: Synden gjør oss til slaver, kontrollerer oss og hersker over oss. Den dikterer våre handlinger. Vi kan ikke fri oss selv fra slaveriet og bryte dens lenker som binder oss til et syndig liv. Til det behøver vi en annen person. Det er evangeliets budskap.

5. Jesus.

Han alene er den som kan gjøre dette for syndere. v. 32: Jesus er selv sannheten som setter oss fri, v. 36. Han er sannhetens kilde og den fullkomne standard for det som er rett. Han befrir oss fra syndens konsekvenser, fra selvbedrag og fra djevelens falskhet og bedrag. Han viser oss klart veien til evig liv med Gud. Vi har mange bibelvers for det. I Romerbrevet kap. 8 har vi slike vers. I v. 2 kommer grunnen til at det ikke er fordømmelse for dem som er i Kristus. Vi er frigjort fra syndens og dødens lov. Og vi er frigjort fra synden, sier han i kap. 6, 18.

Men han viser oss også at vi ikke kan gjøre som vi vil (søm kjødet vil), men han gir oss frihet til å kunne følge Jesus og tjene Gud. Jesu fullkomne sannhet befrir oss fra alt ondt og viser oss og skaper oss om til å bli alt det Gud har ment vi skulle være. Gal 5,1 Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk. Gal 5,13 For dere ble kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet.

Veien er å komme til Jesus med sine synder, erkjenne og bekjenne. Guds ord sier dem at han forlater synden og setter oss i åndelig frihet. Troen er å gripe det og si takk Jesus!

151) Mark. 10, 13-16.

Mark. 10,13-16. 

En kjent tekst har vi for oss nå. Det gjelder i først rekke små barn som Jesus velsignet. Og da må vi først si at det taler ikke om dåp (selv om barna hører med der). Det handler mer om to viktige saker i den kristne kirke og for hvert menneske. Disse to store sannhetene er dette:

- Hvorledes kommer jeg inn i Guds rike – og Jesus svarer: som et barn.

- Dernest vårt ansvar for barna her i verden – Jesus sa: La de små komme til meg. La oss se litt på det.

A. Veien til Gud.

Når vi taler om veien til Gud, er det underforstått at menneskene av natur og fødsel ikke hører Gud til. De må komme til ham. Ellers går det ikke godt.

1) Det finnes bare en vei.

Det er en hovedlærdom, og det gjelder for alle mennesker. Det er slik for nordmenn og for alle andre folkeslag. Og det gjelder for voksne og for barn. Gud har ordnet en vei. Og hvis Gud ikke hadde gjort det, var alle fortapt. Det er også slik at folk flest ikke kjenner veien. Av natur er vi alle borte fra Gud og er blinde for de åndelige ting. Paulus taler ganske skarpt om det i Rom. 8., 7: Mennesket er ikke Guds lov lydig, og kan heller ikke være det. Vi søker vanligvis det som behager oss mest.

Men Gud skapte en vei fra verden til seg.

2) Jesus er veien. Joh. 14, 6.

Gud sendte sin egen Sønn for å vise oss veien og selv være veien til Gud. Jeg er veien, sa han. Og Peter stadfester det og sier: Det er ikke frelse i noen annen… Apg. 4, 12. Vi blir bare frelst ved Jesu navn, sier han. Og her betyr navnet selve personen og det han er. Jesus sier også i Joh. 10, 9: Jeg er døren. Og engelen sa om barnet som skulle bli født: Han skal frelse sitt folk fra deres synder. Mat. 11, 21.

Og fordi Jesus er den eneste frelser i denne verden, er porten inn til Guds rike trang. Mat. 7, 14. Den er trang bl. a. fordi vi må fornekte og si fra oss alle andre måter å komme til himmelen på.

Når det er Jesu person som kan frelse oss, må vi huske at det er alt ved Jesus som frelser. Derfor er julehelga ikke nok. Mange synes det er fint at han kom som et lite barn. Det ligger noe fint og uskyldig over det. Men for å se frelsen må vi ha med påske. Jesus måtte bli åpenbart, ikke bare som et lite barn, men som den lidende frelser.

Det er synden som stenger oss ute fra Guds rike. Og synden krevet dødsstraff. Esek. 18, 4: Den som synder skal dø. Rom. 6, 23: Syndens lønn er døden. Derfor MÅTTE Jesus dø. Alt annet var ubetydelig i denne sammenheng. Synden måtte sones og tas bort. Guds vrede måtte stilles.

Vi kan ikke møte Gud med vår synd. Det er fortapelse. Og det visste Gud best av alle. Derfor sørget han for en ferdig frelse på Golgata kors. Da Jesus ropte: Det er fullbrakt, Joh. 19, 30, da var frelsesverket ferdig for alle.

3) Vi må ta imot.

Selv om alt er gjort av Jesus, måtte dette bli mitt – og ditt om du skal bli berget i evigheten. Johannes skriver om dette: Alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. Joh. 1, 12. Der er det tydelig. Å ta imot er å tro. Troen er å si takk til Guds gave.

Her sa Jesus at de måtte være som barn for å bli hans. Et viktig kjennetegn ved barnet er at det har tillit til andre som ikke har gjort det noe ondt. Det knytter seg til sine foreldre og vet at der hører de til. De er også ivrige etter å ta imot en gave. De åpnet hendene og strekker seg etter gaven. Noen ganger er de så ivrige at de glemmer å si takk. Men det gjør ikke noe i en slik stund. De lærer nok det etter hvert.

Det skulle også vi gjøre. Vi har mye å takke Gud for. Hele frelsesverket er hans gjerning da han sendte sin Sønn. Og han står og venter på et hjelpeløst barn som vil komme.

Slik er det i Guds rike. La stolthet og egoisme fare. Erkjenn dine synder og be om nåde og tilgivelse. Det er det vi alle trenger. Jesus står og venter!

B. Vårt ansvar.

Da ser vi også vårt eget ansvar for andre. Det gjelder barna. Vi skal ikke hindre dem – da blir Jesus vred, v. 14. Hvor mange foreldre i dag som hindrer sine barn i å komme til Jesus. De døper dem ikke, de ber ikke med dem og de forteller dem ikke om Jesus og himmelen. Det ligger en grufull dom i vente på slike mennesker. La dem komme til meg, sa Jesus. Hindre dem ikke. Eksemplets makt er stort. Ser barn noe av Guds godhet i ditt liv? Eller leder du dem inn i materialisme og verdslige levemåte? Barna er vel det kjæreste menneskene har her i verden. Og dem skulle du vel ønske alt godt, ja det beste på jord. Og det er himmelriket.

Ansvaret gjelder ikke bar de små. Vi kristne er kalt til å være misjonærer – her hjemme og der ute. «Alle, alle vil vi ha med…» Slik synger vi på barnesamlinger. Men er det virkelig sant, og gjør vi noe. Ser vi ansvaret for hedninger i fremmede land og for verden i vårt eget område?

Jesus velsignet de små, v. 16. Men han velsigner også hver den som forsaker noe for å gå med evangeliet. La ham få ta deg også inn i sin favn. Vil du komme?