fredag 12. oktober 2012

156) Mat. 18, 12-18.



Mat. 18, 12-18. 5.treenhet.

I verset foran denne teksten finner vi Jesu hovedprogram. Jesus sier det selv: Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt. I alt han ellers gjør, vil han frelse mennesker. Og han strekker seg så langt som mulig og gjør det han kan for å lede mennesker på rett vei slik at de blir frelst. Teksten har så to eksempler, om man vil.

A. En villfaren sau.

Jesus forteller en lignelse omtrent som den i Luk. 15, 3-. Det er et tenkt tilfelle med bakgrunn i det han sa og opplevde i første del av kapitlet. Der talte han om barnet som eksempel på omvendelse og den frelse han var kommet for å gi.

Disiplene var opptatt av hvem som var den største i himmelriket.  Da stilte Jesus fram for dem et lite barn og sa: Slik må dere bli for å komme inn i himmelriket. Vi må være små og hjelpeløse.

Akkurat slik er det også med et lam eller en sau som forviller seg. Der er ukjent utmark og ville dyr som jakter på de små. Eieren har omsorg og ønsker det beste for dyrene sine. Når han merker at ett av dem mangler, går han straks ut på leting. Det er uttrykk for at han gjør alt han kan for å berge sine. Det er ett av de beste bilder på Jesus. Han forlater alt det andre for å finne den ene.

Her kan vi først tenke på hans komme til denne verden som frelser. Da gav han sitt liv for å sone verdens synd. Han døde på et kors, og hva mer og større kan en gjøre for andre? Livet er det dyreste vi har. Og han gav det for andre.

Så tenker vi på hans gjentatte kall til syndere. Den hellige Ånd gjør oss urolige og ber oss å gjøre opp vår sak med Gud. For noen skjer det gjennom mange år, for Herren gir ikke opp så lenge det er håp. Han vil ikke at noen skal gå fortapt, som Peter uttrykker det. 2. Pet. 3, 9 og vår tekst v. 14. Han leter og leter ett den bortkomne. Slik er Jesu kjærlighet. Hvordan kan folk forakte ham og forfølge hans folk?

Men det lykkes ikke alltid. Noen ganger må han slutte å kalle. Her sier han: Skulle han finne det, v. 13. I svensk oversettelse 1917 heter det: «Och händer det.»  Ja, det hender noen ganger, men ikke alltid. Og norsk oversettelse av King James sier rett ut: Hvis han skulle finne den. Usikkerheten er der. Og er alt tapt når han ikke når fram.

Men når det skjer. Han finner en villfaren. Da skjer det noe. For da kommer gleden. Den er større en over alt det andre han eier. Bildet er klart. En fortapt synder er funnet og berget hjem. Hele himmelen fryder seg hver gang en synder blir omvendt.

B. En villfaren mann.

Straks går han over til noe annet. Det gjelder ikke bare en villfaren synder som må vinnes for Gud. Nå taler han om en bror som synder mot en annen. Han tenker nok på en kristen som forgår seg mot andre kristne. Og det hender dessverre mange ganger. Hva skjer da?

Det bygges en mur mellom to kristne brødre, ja, kanskje mot hele menigheten. Det setter et skille i en forsamling og et nabolag og en bygd. Situasjonen er ikke som før. Og det ser helt umulig ut. For vi mennesker er ganske sta og egenrettferdige i mange ting. Det gjelder ofte å kjempe for sitt syn til siste slutt.

Da kommer Jesus med et trefoldig råd. Noe mer enn det, kan vi ikke gjøre i slike tilfeller. Men det er viktig å følge Guds regler for samliv.

1) Først skal vi gå til den som har forgått seg og tale vennlig med ham. Her skal vi gå forsiktig fram. Du har en fair sjanse for å nå inn til ham når han ikke har et galleri som hører. Ønsket om å vinne er mindre uten tilhørere. Du kommer lettere inn til kjernen av problemet. Men betingelsen er ydmykhet og vennlighet og vilje til å innse at kanskje du også har gjort en feil. Da blir ofte motstanden mindre og viljen til samarbeid større.

2) Om det ikke lykkes, kan du ta med deg vitner. En eller to som er med og lytter. Det er ikke sikkert at de skal si så mye. Men de skal komme med stor vennlighet. Når du slipper opp for ord, kan en annen kanskje si det rette. Selvsagt må slike vitner avlegge taushetsløfte. Ingen ting skal ut om en slik samtale. – Men det kan altså låse seg fast også denne gang. Men nå har du vitne på at det er gjort. Ingen kan si at du ikke prøvde.

3) Den siste utveien er menigheten eller den forsamlingen dere går i. Vi skal være oppmerksom på at dette er en ganske drastisk vei å gå. Jeg har vært med på det. Det skaper en ekstra spent «ånd». En ‘synder’ kan nok føle seg beklemt i en slik situasjon og ønske at det hadde vært oppgjort på en annen måte. Og det kan kanskje også virke preventivt slik at oppgjøret blir gjort mer privat. Vi skal ha forståelse for slike tanker og ikke virke fordømmende på noen part.

Men blir det oppgjør på rett måte, vil resultatet bli godt her i tiden og rekke inn i evighet. Det som blir løst på jorden, skal også være det i himmelen, v. 18. Det motsatte er også tilfelle. Å løse og binde tilhører menigheten og ikke enkeltpersoner, selv om en person kan handle på menighetens vegn noen ganger.

Skjer det ikke noe denne gangen heller, må menigheten og forsamlingen lukke vedkommende ut fra seg. Det er resultatet av det som er bundet på jorden.

Ordene binde og løse er også brukt om å lyse i bann og å oppheve et bann. Den katolske kirke har brukt det, f. eks. i forbindelse med Luther og mange andre. En slik forståelse ligger imidlertid ikke i teksten. Det handler mer om «hvorvidt en bestemt handling eller foreteelse stemmer med evangeliets krav om et hellig liv eller ikke» (D.A. Frøvig).

For en kristen og en menighet er det alltid viktig å ha det rette med Gud og sin neste. Det vil Jesus minne oss om i dag.

onsdag 10. oktober 2012

155) Joh. 16,12-15.



Joh. 16, 12-15. s. før pinse.

Dette avsnittet står midt i talen om Ånden og rett etter ordene der han taler om Åndens oppgave: Han skal overbevise verden om synd, rettferdighet og dom, v. 8. Nå taler han videre om Åndens gjerning. For etter påske kommer pinse, og han skal vise dem mer av det de skal oppleve i senere tider. Vi ser på noe av det her:

1. Jesus har mye mer å si dem.

Det vi har i evangeliene av Jesus forkynnelse, er bare en del av det han sa. Alt kunne ikke rommes i en bok, jfr. hele verden ville ikke romme det om alt skulle skrives ned, Joh. 21, 25. Han gikk sammen med disiplene i over 3 år. Han brukte nok tiden godt og tale med dem om den åndelige sannheter i Guds rike mens de gikk lange strekninger gjennom landet. Mange kvelder ble trolig også brukt til det.

Måten og litt av innholdet Jesus brukte når han talte, kan vi se i f. eks. Bergprekenen (Mat. 5-7) og i avskjedstalen (Joh. 14-16) og den yppersteprestlige bønn i Joh. 17. Han taler både om himmelen, om troslivet og åndelige ting som vedrørte Ånden og om praktiske detaljer i vårt daglige liv. Det er sann og dyp veiledning om vårt liv i denne verden og om det som venter oss i det himmelske rike.

2. Hele sannheten.

Ånden skulle veilede dem til hele sannheten. Det innebærer at de ikke hadde fått vite alt mens han var på jord. Det kan være detaljer men også hovedsaker. I vers 12 sa han til dem at de ikke kunne bære det nå, de måtte vente til siden.

Jesus har ennå mye å si dem. Da må det være klart at når hele Guds ord – vår Bibel – var ferdig, hadde menigheten også fått alt det Gud ville si dem. Vi må ikke tenke at Ånden viser mennesker helt nye ting om Guds rike i dag. Det ville blitt en mengde tilfeldigheter hvis alle kristne skulle kunne stå fram å si: Ånden har sagt dette til meg – om noe som ikke er nevnt i Bibelen. Det er Bibelen som er vår siste åpenbaring om Guds vilje. Derfor må vi holde oss til den.

Hva denne hele sannheten er, har prof. Fr. Godet sagt noe i sin kommentar, bind 3: Han kaller det en høyere åpenbaring som sammenfatter alt det som står skrevet i apostlenes skrifter som går ut over Jesu ord i evangeliene. Det betyr brevene i NT, Apostelgjerningene og Åpenbaringen. Og hva kan det være? Godet sammenfatter det slik:

Forløsningen ved hans offer, forholdet mellom lov og nåde, hedningenes omvendelse uten lovens betingelser, jødenes omvendelse, det endelige frafall og kirken (menigheten) framtid. I tillegg kan vi gjerne nevne detaljer ved den siste tid. Her ser vi at Ånden brukte mennesker (de troende) til å skrive dette ned for ettertiden. Og derfor kan vi få innblikk i det nå. Det er dette Jesus kaller «de kommende ting», v. 13.

3. Ånden skal herliggjøre Jesus.

Åndens gjerning er videre og alltid å herliggjøre Jesus. Han peker alltid på Jesus og ikke på seg selv. Det er derfor åndsfylte kristne taler og vitner mye om Jesus og ikke om seg selv. Her var døperen Johannes et forbilde for oss (selv om han levde før Åndens komme). Han sa da han vitnet for folket: «Han skal vokse, jeg skal avta» (Joh. 3, 30).

Godet sier et fint ord også her: Ånden vil i en og samme gjerning få disiplene til å vokse i sannheten og at Jesus vokser i dem. Da blir også Jesus selv herliggjort og æret. Da må det være slik at til mer vi tar imot av Guds ord og blir i det, til mer blir Jesus æret. Da blir Jesus stor i mitt hjerte. En sann kristen har et sterkt ønske om det.

4. Alt er av Jesus.

Til slutt sier Jesus noe under som er kalt et paradoks. I v. 13 sier han at Ånden skal tale det han hører. I v. 14 sier han at Ånden skal ta av det Jesus har og forkynne. Og så i v. 15 står det at alt det Faderen har, er Jesus sitt.

Her har vi altså hele treenigheten som blir framstilt som en enhet men samtidig som forskjellige deler av guddommen. Som S. Odland sier er det ingen motsigelse mellom dem. Og løsningen ligger i hans store bønn i kap. 17. I v. 10 sier han ser: Alt mitt er ditt og ditt er mitt. Der er altså en slags mystisk enhet i guddommen der alle eier alt. Disiplene hadde ennå en begrenset evne til å forstå alt dette – slik som også vi ofte har det. Derfor er vi takknemlige for Åndens gjerning både ved å la noen skrive det ned og ved at han opplyser oss om det Skriften taler om.

På denne måten er vi avhengige av Gud i alt, også i å forstå Bibelen. I den er det en åndelige dimensjon som vi skal ta vare på. Dette gjør oss små og fattige i oss selv. Vår rikdom er alltid i Jesus.

«Må Herrens Ånd ta dekket bort, så syndere får se…».