176) Mat. 12, 33-37.

64) Mat. 12, 33-37.

22. s. Treenighet.

Jesus har talt om sabbaten og helbredet på sabbaten, noe som førte til at fariseerne ville rydde ham av veien. Han har også talt om Be’elsebul og om å forherde seg mot Ånden. Det er tydelig adresse til noen jøder som var blitt hans fiender. Da er det han taler om frukt på et tre. Han bruker det som en slags lignelse for å få fram et budskap, særlig i møte med fariseerne.

1. En lignelse.

Det er mange slags tre i denne verden. Men Jesus deler dem inn i to hovedgrupper: gode og dårlige. Og han skiller klart mellom dem: la treet være godt eller ondt. Noen blanding er ikke mulig. Det minner faktisk om Jesu skarpe ord til Laodikea i Åp. 3. Der sier han til den linkne menighet: Gud du var kald eller varm, v. 15 (eldre overs.).  

Treet er mennesker. Det er både onde og gode mennesker her i verden, når vi ser dem. Som det er frukt av et tre, er det også slik med oss mennesker. Og det kan være gode frukter eller også vonde og stygge frukter av et menneskeliv.

2. La treet være …

Jesus vil vi skal være gode mennesker. La treet være godt, sier han. Det er hans ønske for alle mennesker. Og det er til det beste for oss andre at noen er gode. Det er godt å ha gode mennesker rundt seg både i gode tider og når motgangen kommer.

Det er synden som gjør et menneske ondt. Det kan det ikke være tvil om. Synden river end det beste i oss menneskelig talt og får oss til å fortsette i synden. Den har da en tendens til å øke i omfang, men også i styrke og nye måter å synde på. Og i vår gamle natur er vi alle onde, for synden bor i oss. Men det er forskjell på folk om de la synden komme ut i fritt rom og beherske livet.

Hva skal da til for å bli gode mennesker?

Det begynner ikke med å bli god eller å ønske å være det. Det begynner i den andre enden så å si. Det er en hovedsannhet i kristendommen. For det gode menneske begynner med å erkjenne sin ondskap, dvs. sin synd. Her gjelder ordet om at alle har syndet og fattes Guds ære. Rom. 3, 23. Ingen kan bli god i Guds mening uten å begynne der. Det er vanskelig for mange som synes de er gode nok i seg selv. Det blir et nederlag å erkjenne at de har synd.

Men den bekjennelsen må til. Det er en del av omvendelsen. Men det er bare begynnelsen. Veien går videre til troen. Det er å gripe den sannhet at synden kan bli tilgitt av Gud. Den angrende synder setter sin lit til frelsen i Jesus Kristus. Noen annen vei finnes ikke, det ser han i Guds ord. Joh. 14, 6. Når han så får lese om det Jesus har gjort nettopp syndere, får han tillit det: Det er nok. Det er veien. Takk, Herre Jesus, for din død på korset. Der bar du min dom og straff. Og da er jeg fri.

Da legges det inn en ny godhet i ditt liv, en ny lyst og vilje til å leve ett Guds ord og gjøre som sier. Men da skal vi med en gang være klar over at vi fremdeles kan komme til å synde og gjøre galne ting. Vi blir ikke fullkomne som menneske så lenge vi er her på jorden. Vår gamle natur, det vi kaller kjødet, er fremdeles syndig og har lyst til å synde. Det var også apostelen Johannes klar over. I 1. brev skriver han slik i kap. 21: Dette skriver jeg til der for at dere ikke skal synde. Det var meningen. Slik vil Gud det. Men erfaringen har lært Johannes at det ikke alltid er så lett. Derfor fortsetter han: Men om noen synder, da har vi en talsmann hos Faderen. Det betyr at det er håp for oss også når vi faller i synd. Da taler Jesus vår sak i himmelen og sier: Forsoningen på korset gjelder fremdeles, v. 2. Så får vi gråte over vår synd og gå videre på Guds nåde og tilgivelse.

3. Dom.

Og en dag vil dommen komme. Det er oppgjørets dag og regnskapets dag for alle mennesker. Vi skal gjøre regnskap på dommens dag, sier han, v. 36. Få ting er så skremmende for menneskene som at vi skal gjøre regnskap for vårt liv. Det kommer en dommens dag for alle mennesker. Og det er en god del folk som ikke vil høre om det. Det taler gjerne for at de faktisk tror at det vil skje.

Men de gjør som strutsen og stikker hodet i sanden og tror at faren er over. Det er ganske lite gjennomtenkt og fornuftig. Høsten kommer enten vi like det eller ikke. Det gjør også regnskapsdagen. Bibelen er helt tydelig på det. Åp. 20 er et eksempel på det. Det står klart: Alle skal stilles fram for Guds domstol – fra gravene og havet og jorden. Og de blir dømt, står det.

4. Våre ord.

Hva blir så grunnen til at noen blir fordømt?

Her vil folk gjerne komme med flere svar. For det er kanskje slik at ander skal dømmes, men ikke de selv. Store syndere og forbrytere må selvsagt dømmes. Men folk har en egen tendens til å gjøre egne synder og feiltrinn mindre enn andre. Dermed tror de at de skal unngå dommen.

Til og med ordene er med i dommen. Etter dine ord, sier Jesus. De kan frikjenne eller felle oss. Hvordan skal vi forstå det? Som alltid må vi se på sammenhengen. Hvert unyttig ord, sier han. Det er de verdiløse og tomme ord. Er de så farlige? Ja, ordene avspeiler vårt indre. En som banner og sier stygge ord, viser for alle som hører det, hvor uren og stygg han er i sitt hjerte. For ordene er «uttrykk for hjertets sedelige beskaffenhet» (S. Odland).

Sammenhengen her taler om hvordan treet er. Det gir frukter i forhold til hvilket tre det er. Et bjørketre bærer ikke epler. Dets natur er ikke slik. Men ordene betyr mer.

Når Jesus taler om et godt eller dårlig tre, er det religiøst og åndelig å forstå. Den som er god i kristelig forstand, er den som tror på Jesus og eier hans rettferdighet. Ikke noe annet er gyldig. Og den frelste vil bekjenne sin tro, som i Rom. 10, 10: Med hjertet tro en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse. Bekjennelsen av Jesus følger naturlig med troen. På en eller annen måte viser vi hvem vi tilhører.

Den som bekjenner Jesus, blir frikjent av Gud. Alle andre går fortapt. Det er den nakne og utilslørte sannhet i kristen tro. Og det må folk få vite. Jesus var «nådeløs» på det punktet. Og bekjennelsen er ikke her bare ord som man sier, det er ord som kommer fra det troende hjerte.

- Må Gud hjelpe oss alle til å være der.

175) Mark. 10, 28-31.

65)

41. Mark. 10, 28-31.

23. s. Treenighet.

Peter er ordførar som ofte elles. Han fører ordet og seier gjerne det dei andre tenkjer. Jesus har tala med og om den rike, unge mannen og åtvara sine mot rikdomen. Den kan forføra oss bort frå Gud. Det er vanskeleg for ein rik å bli frelst, seier han rett ut. For rikdom har ein eigen evne til å binda sjela og tanken til seg. Då misser alt anna verdi.

Difor er kjærleik til pengar så farleg. Farisearane var pengekjære, Luk. 16, 14. Og ein arbeidar i Guds rike må ikkje vera det, skriv Paulus. 1. Tim. 3, 3. For pengekjærleiken er ei rot til alt vondt, 1. Tim. 6, 10. Bibelen tek det altså på alvor og åtvarar oss på det sterkaste. Det er fleire røter til det vonde for oss. Men pengar er ei kraftig rot som har ført mange i avgrunnen.

Då teke Peter ordet:

1. Eit offer.

Me har forlate alt, kva skal me få? Det var Peter sine tankar då. Dei hadde ikkje meir enn dei trong frå dag til dag. Slik var dei fattige folk etter vår standard. Men det var eit offer å fylgja Jesus på fleire måtar. Dei var stadig på reis gjennom heile landet fleire gonger. Dei fekk truleg pengar og mat hjå folk dei møtte. Men ikkje noko var fast inntekt, og dei visste ikkje kva neste dag ville føra med seg.

Framleis er det slik sjølv om det vert på andre måtar. Men kallet frå Gud inneber alltid ei forsaking. Jesus tala om at dei truande ville møta motgang, til og med frå sine eigne. Mange kristne har møtt direkte forfylging for si tru. Andre veret håna og mobba meir i det skjulte. Det er ein pris me må betala om me skal fylgja Jesus.

2. Kompensasjon.

Jesus er raus. Han gir store lovnader til dei som går ærend for han av hjarta. Og det strekar han under med uttrykket: Sanneleg seier eg dykk, v. 29. Han vil visa at det verkeleg skal gå dei godt – nokre gonger gjeld også her i livet, men alltid i æva. Dei truande skal få noko att for det dei gjer for han.

Dei som har forlate slekt og eigedom dei hadde i arv på grunn av evangeliet, skal få kompensasjon. Det kan vera misjonæren som dreg til andre land. Før i tida visste dei ikkje om dei kom heim att nokon gong. Alt var så usikkert. Til ein viss grad gjeldet framleis. Eller det kunne vera ein predikant eller pastor som sa frå seg arveretten til gard og grunn for å tena Gud andre stader i landet. Eller ei kvinne som sa nei til ekteskap og born og familie for å gi tida og livet sitt i teneste for Gud som sjukepleiar eller anna.

Dei skal få noko att. Ja, dei skal få meir att enn dei gav avkall på. Hundrefald, seier han. Det er mykje. Og dei skal få noko av det her i livet. Dei skal ikkje mangla vener eller arbeid eller innkome.

Eg hugsar ei kvinne som hadde vore skodespelar tala i kyrkja heime då eg var barn. Ho sa: Då eg fortalder at eg måtte forlata teateret og alle venene der av di eg var ein kristen, lo dei og sa: Du vil ikkje finna ein einaste ven i heile landet når det skjer. Men, sa ho: Eg har aldri hatt så mange vener som må. Eg møter dei alle stader kring i landet der eg møter Guds folk. Dei er mitt folk nå, sa ho.

Slik kan mange seia. Me fann nye vener hjå alt Guds folk kor dei så bur. For me er alle eitt i Kristus og høyrer han til.

Og i den komande verda, seier Jesus, skal alle me truande få evig liv. Og det er meir enn alt her i verda. Me fortener ingen ting. Han seier ikkje det. Men han gir alt me treng som gåve. Me skal få det, seier. Det er nåde. Det evige livet er også nåde for oss alle menneske. Men då hender noko overraskande for somme.

3. Eit uventa skilje.

Jesus seier til slutt: Men mange som er dei fyrste, skal verta dei siste, og dei siste dei fyrste. Det hadde ikkje alle rekna med.

Puritanaren Matthew Henry tolkar dette om dei tolv læresveinane. Det var dei fyrste som fylgde Jesus, men det skulle koma andre etter dei som kanskje skulle gjera større gjerningar. Slik kom Paulus etter dei, men han fekk gjera mykje for sin Herre. Og slik kan det vera til alle tider i kyrkjesoga. Me har sett og høyrt om mange som har gjort store ting for Gud, men kanskje det ennå vil koma nye og «større» vitne etter vår tid.

Somme har kanskje venta at dei skulle få ein ekstra plass i Guds himmel av di dei var viktige i si tid. Me veit at nokre læresveinar bad om det. Men Jesus avviser alt slikt. Det er Gud åleine som styrer. Me skal gleda oss over å få vera Guds barn her i tida og seinare i æva.

174) Mat. 22, 15-22.

63)

40. Mat. 22, 15-22.

21. s. Treenighet. Gud og keiseren.

1. Angrep på Jesus.

Fariseerne prøvde på flere måter å angripe Jesus, særlig det siste året han levde.  Da brukte de flere innfallsvinkler for å sette ham fast. De forstod nok at han dyktig på flere områder.

Denne gangen vill de sette fast i diskusjon og fange han i ord, som det står her. De la planer om det og diskuterte sikkert hvordan de skulle ham til å motsi seg selv eller finne noe han ikke kunne svare på. Det ville være en seier for dem. De visste at han var selvbevisst og mente han var noe større og bedre enn andre. Det viser inntoget i Jerusalem kort før, kap. 21. Og han la ikke skjul på at han var sendt av Gud, selv om ikke alle hadde forstått at han var Guds Sønn.

Sendebudene innleder sitt spørsmål på en tilsynelatende ydmyk og god måte. Av fariseernes liv og framgangsmåte ellers, kan vi ikke ta alt de sier for god fisk. I tillegg hadde herodianere med seg. Det var et politisk part eller gruppe som sympatiserte med okkupasjonsmakten, romerne. De var på linje med saddukeerne og mente jødene måtte underkaste seg Rom.

Nå kom de til Jesus med skryt og ros: «Mester, vi vet at du er sannferdig, og du lærer Guds vei i sannhet. Du bryr deg ikke om hva noen sier, og du gjør ikke forskjell på folk.» Det var en velig attest. Hvis de virkelig mente det, skulle vi vente at de hadde fullt Jesus blitt hans disipler.  Men det gjorde de ikke. De ville sett en fell for han slik at de kunne ta ham og anklage ham.

Det skal lære oss at vi bør være forsiktige med å godta alt folk sier, uten å bli overstadig mistenksom. Alt for mange har vært godtroende og tatt skade av det. Det gjelder forresten ikke bare i kristendom og religion, men også i handel og politikk.

2. Et spørsmål.

Mange av oss hadde trolig tatt sendebudet på alvor. Det var bra at de hadde ros til Mesteren. Men Jesus hadde et dypere syn og så det de andre ikke merket. Spørsmålet              hadde nok andre undertoner en de forstod.

Er det tillatt å gi keiseren skatt? Det høres så enkelt og tilforlatelig ut. I en rettsstat som vår er det ikke tale om tillatt, men plikt. Men her var det et dilemma. Romerriket og keiseren styrte over landet, og folket var nødt til å innrette seg etter dem i mange ting.

Det var to alternativ: Hvis Jesus sa at de måtte betale skatt til keiseren med tanke på at de t var de som i realiteten styrte landet – da ville fariseerne si at de hadde bare en konge, Herren Gud. Jesus ville da komme i opposisjon til Gud, Sin far. Det andre var: Hvis Jesus sa at de ikke måtte betale skatt til keiseren, da ville herodianerne overgi ham til myndighetene og få ham anklaget og dømt som forbryter mot staten. Her ser vi hvor utspekulert e de var ved å ta med denne gruppen som de egentlig var uenige i. Hvordan skulle Jesus komme ut av dette?

Og Jesus merket det. Han forstod de var onde og ville friste ham. De forstod rett og slett ikke at det var Guds Sønn de talte med.

3. En mynt.

Men Jesus har alltid en utvei. Han bad om å få se en mynt, en denar. Og nå gjorde han seg mer uvitende enn han var. Hvilket bilde er på denne mynten? Sa han. De svarte som sant var: Keiseren. De oppdaget nok ikke Jesu tanker her.

For nå kom det svaret som løste opp alt for dem. De undret seg, står det. De hadde nok ventet noe helt annet. De fant det best å forsvinne.

For løsenet var: «Gi da keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er!» v. 21. Det var både diplomatisk og kristelig rett. Det er en leveregel for oss kristne i mange situasjoner.

1) Gi hva Guds er. For vi er hans eiendom, skapt av Gud og kjøpt av hans Sønn til evig eie. Han har rett på oss. «Gud er Gud om alle land lå øde…» Vi mennesker er egentlig bare forvaltere av det vi eier. Det er ikke vårt, alt er en gave fra Gud. Det skulle slå ut i hjelpsomhet for alle mennesker og særlig Guds folk som står oss nærmest. En side ved dette er misjonen

2) Gi keiseren det som hans er. Det er samfunnet og styresmaktene i landet. Som mennesker er vi underlagt dem. Derfor blir det galt når noen mener at vi f. eks. kan lure unna noe skatt, fordi vi betaler så myr likevel. Det blir en feil tankegang. Svart arbeid kommer i samme kategori sammen, med mye annet.

Som kristne skal vi være nøye med slike ting. Da er vi klare lys og tydelig salt i verden.

173) Joh. 11, 1-5.

62)

43. Joh. 11, 1-5.

20. s. Treenighet. Lasarus.

Jesus hadde vært ute i landet og talt Guds ord, vi vet ikke hvor det var. Hadde før talt om seg selv som den gode hyrde, kap. 10, og hadde bekreftet at han var sendt av Faderen. Folket forstod at han mente Gud hadde sendt ham, og fariseerne og folk i Juda ville ikke høre det. De regnet det som gudsbespottelse. Derfor ville de steine ham nå.

En dag fikk han bud om at en nær venn var syk og trolig lå for døden. Da var han kanskje øst for Jordan og virket der. Men han ville ikke dra til Betania med en gang. Denne sykdom er ikke til døden, sa han til disiplene. Joh. 11, 4. Jesus hadde alltid en plan, selv om folket ikke forstod det med en gang.

1. Heimen i Betania.

Jesu barndomshjem var i Nasaret i Galilea. Der var han født og oppvokst. Da han var omkring 30 år gammel, reiste han hjemmefra etter å ha arbeidd sammen med sin far som var bygningsmann. Etter den tid hadde han ikke noe sted han kunne kalle for sitt. Derfor bodde han noen ganger hos venner.

Et slikt hjem var i Betania utenfor Jerusalem. Der bodde tre søsken sammen, trolig var alle ugifte. Det var søstrene Marta og Maria. Vi kjenner litt il dem, f. eks. fra samværet som er omtalt i Luk. 10, 38ff. Det skjedde trolig en tid før dette. Da fikk Maria den fine attesten: Hun har valgt den gode del som ikke skal tas fra henne.

Lasarus var bror deres. Men nå var blitt syk. Det står ikke noe om hvilken sykdom han hadde. Det var ikke poenget her. Nå skulle Jesus vise sin makt ennå en gang. Han hadde gjort det ofte før. Men mange var vantro og så ikke Guds under i9 det som skjedde ved helbredelse og andre under.

Nå skulle et stort under skje i nærheten av Jerusalem. Lasarus var trolig en mann som mange kjente. Han bodde i en liten landsby tett ved hovedstaden. Vi kan regne med at han var ofte der og var kjent blant folk.

Nå skulle Jesus få vise at han hadde makt over sykdom. Menneskelig sett burde folket tro og ikke så tvil om han nå. Det var et unikt under som skulle skje. Da han kom fram til dem, hadde Lasarus vært fire dager i graven, v. 17. Det var ingen tvil om at han var død. Et menneske kunne ikke hjelpe et slikt menneske til å få liv. Her måtte det større krefter til. Og nå ville Jesus vise at han var Gud. Det var nødvendig å få folk til å se det når rett før hans død og senere oppstandelse.

Men søstrene var nok mest opptatt av at han skulle få livet igjen.

2. De sendte bud.

Marta og Maria må ha visst hvor Jesus var, og derfor kunne de sende bud til ham som nådde fram til han. Det er også tydelig at det var et nært forhold mellom Jesus og Lasarus. For de sendte bud til Jesus med disse ordene: Herre! Se, han som du elsker, er syk. Jesus var glad i denne mannen, fordi de hadde en felles tro. Vi vet lite om Lasarus visste at Jesus var Messias. Men de hadde i alle fall et menneskelig og åndelig fellesskap som knyttet dem sammen.

Det er også klart at søstrene hadde tillit til Jesus. De hadde hørt mye om han og trolig også sett under han hadde gjort. Disiplene hadde trolig også fortalt om reisene rundt i landet, og om det som hadde skjedd der.

Slik skaper tillit og tro på at han også nå ville komme. Og de visste at han ville gjøre noe for ham. Ettersom flere dager gikk uten kontakt med Jesus, begynte tvilen å gnage i dem. Ville han nå fram i tide? Det v ar det store spørsmålet de hadde. For de tenkte ikke så langt at han ville vekke ham opp fra døden. Det var en for stor tanke. Det ser vi av samtalen senere. Døden var også så sikker for folket, at mange jøder kom for å trøst dem i sorgen, v. 19.

3. Til Guds ære.

Før han kom fram, talte han med disiplene. Også de behøvde litt undervisning om Guds under nå. De var heller ikke så sikre på hva som nå skulle skje. Sendebudene hørte nok også på det han hadde å si, v. 3-4.

Hva ville Jesus si i en slik stund?

Jo – nå ville han vise dem at Gud skulle fremfor alle ting bli æret! Det er hans navn det står om. Det er i grunnen meningen både med det andre budet i lovtavlen og den første bønn i Herrens bønn, Fadervår. Det handler om Guds navn.

La ditt navn holdes hellig, sier vi i bønnen. Mener vi virkelig det? Det er i alle fall sikkert at mange misbruker hans navn. Det skjer blant voksne og blant barn. Og vi hører det ofte i radio og TV. Det ser ut til at ingen lenger skammer seg over å håne Gud på den måten. Og i budet står det tydelig: Du skal ikke misbruke din Guds navn.

Og likevel skjer det så mange ganger. Nå skulle Jesus gjøre et under som ingen kunne motsi. Den døde Lasarus skulle reise seg fra graven. Marta løp ham i møte, og hun viser nåe en sterk på Jesus. Hadde du vært her, da var min bror ikke død, v. 21. Og noen jøder viste også tro på Jesus – det var slike som gråt og sørget over mannen. Noen av dem sa: Kunne ikke han som har åpnet blindes øyne, også ha gjort det slik at denne mannen ikke var død? V. 37.

Jo, det kunne han. Folket hadde redd. Men nå skulle det skje et større under. Selv om han hadde ligget i graven så lenge at han stinket, v. 39, hadde Jesus makt også over det. Og vi vet fra resten av kapitlet at han gjorde det. Og det var nå den store motstanden mot Mesteren kom. Verden og de religiøse tåler mye, men ikke Guds makt.