Talar frå NT 3

122) Mat. 16,13-20.

2012-01-28T11:38:00.003+01:00

En bekjennelse.

Mat. 16,13-20.

6.s. Treenighet. Aposteldagen.

Jesus hadde vært på vandring, avvist dem som krevde tegn ogunder og talt om fariseerne og deres skadelige lære. Det er synden som liggerbak alt dette. Den leder menneskets tanker vill slik at vi får uretteforestillinger om det å være en kristen. Det ser vi stadig i avisdebatter ogsamtaler. Folk forstår ikke hovedsaken med Jesu komme.

Nå søkte Jesus avsides om Cæsarea Filippi nord i Israel. Nåbegynte en viktig samtale som Jesus hadde med sine disipler. Her ble detåpenbart flere viktige sider ved gudslivet og kristendommen. Det må vi stansefor her.

1. Hva sier folk?

Det er underlig hvordan mange er opptatt av andre menneskermener. Publikum har alltid hatt stor makt, og mange retter seg etter det defleste mener og gjør. Derfor kan opinionsmeninger være problematiske. Har folkgjort seg opp en selvstendig mening, eller blir mange styrt av naboen ellerkjendisers tanker?

Her i v. 13 er ikke det problemet. Det er Jesus som ønsker åhøre hva folket tenker om ham, om de har forstått at han er Messias. Og detfører vår tanke til vårt eget folk i vår tid. Hva tenker de om Jesus? De flestetror jeg mener at han nok har levd og var et bra menneske. Men ikke noe mer.

Det er egentlig ikke noe nytt svar. Noen har tenkt slikgjennom hele historie. Striden i den første kristentid var nettopp om det: VarJesus bare et menneske, eller var han også Gud? Eller var han bare Gud?

Som menneske var Jesus god og fin på alle måter etterBibelen. Som Gud er han langt borte, og vi kan aldri nå ham. Han er forovernaturlig.

Hva svarte disiplene? I v. 14 får vi høre at meningene vardelte blant folk. Han kunne være døperen, Elias eller en annen profet. Det varnok ikke så interessant for Jesus. Han visste nok det. Da peker han på dem oggår direkte til saken: Men dere, hvem sier dere at jeg er?

Det er veldig personlig. For Jesu åsyn må vi ta stilling tilham. Det er avgjørende for vårt evige ve og vel. Det er ikke likegyldig hva vitenker om Jesus og hvordan vi stiller oss til ham. Og hver av oss må svare foross selv. Hva betyr han for meg?

2. Peters svar.

Da kommer Peter med sin store bekjennelse. Det er etvitnesbyrd som er blitt stående i vår bibel. Og mange andre har senere sagt detsamme – gjerne med andre ord. For her ligger noe ganske vesentlig i den kristnetro.

Du er Messias, den levende Guds Sønn, v. 16.

Da er alt sagt. Slik taler ingen av seg selv, og det er motall fornuft. Vår tanke sier: Et menneske kan ikke være sønn av den allmektigeGud. Det overgår vår forstand. Derfor sier Jesus til Peter: Dette har du ikkeav deg selv. Det har Gud i himmelen åpenbart for deg. Det som er for høyt forvår egen tanke, må Gud vise oss på overnaturlig måte, så å si. En åpenbarelseer noe gudgitt. Han viser oss noe vi ikke kan forstå av oss selv, og det er noesom gjelder vårt innerste og evige liv. Da kan det skje at vi plutselig «ser»noe og forstår noe vi trodde var uforståelig.

Peters ord blir mer enn ord: Du er Messias. Det er han somprofetene og Skriftene har talt så mye om i gammel tid. Det hadde Peter hørt omfør av de skriftlærde og andre. Men det var jo så langt borte og så lenge tilat det berørte ham ikke. Nå ser han: Det er jo Jesus! Han er oppfyllelsen avalle profetier om Messias. Han er barnet som er født og sønnen som er oss gitt.Jes. 9, 7. Han er den som skal bli såret for våre synder, Jes. 53, 5. Han erden rettferdige, spiren hos Jeremias 23, 4f. Og han er vår rettferdighet, saprofeten. Peter har nok ant noe av dette uten å se alt på den gang.

Gamle Simeon var en annen som fikk en slik åpenbarelse, Luk. 2,25ff. Ånden hadde åpenbart for ham at han ikke skulle dø før han hadde settMessias. Da Josef og Maria kom med barnet inn i tempelgården, så han detstraks: Der er han. «Mine øyne har sett din frelse,» sier han, v. 30.

Du er den levende Guds Sønn, vitnet Peter. Jesus hadde evigliv og kunne gi det til de som kom. Han var ikke et vanlig menneske. Det bleklart for Peter nå. Han var faktisk Gud. Og det er essensen i et santvitnesbyrd: Vi har sett hvem Jesus er og hva han betyr for oss.

Vitnesbyrdet er å fortelle det. Vi sier til andre hva Jesusbetyr for oss og hva han har gjort for oss. Da skjønner vi at ikke alleprekener er vitnesbyrd. Det må være personlig: jeg har møtt Jesus, han er minfrelser og mitt eneste håp i døden og evigheten. Derfor er han så viktig formeg her i livet.

1. Timoteus brev er et av de aller siste brev Paulus skrev. Ogder gir han oss et vitnesbyrd i kap. 1, vers 16: Kristus Jesus kom til verdenfor å frelse syndere, og blant dem er jeg den største. Og i sitt siste brev derhan har den siste anledning, sier han: Jeg vet hvem jeg tror på, og jeg er visspå… 2. Tim. 1. 12.

- Men Jesus går videre i sin samtale med Peter og sier:

3. Et løfte.

Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min menighet,v. 18. Det betyr først at Peter ikke er alene som kristen. Det skal bli enmenighet på jord. Det er Guds forsamling av alle de som tror på ham. Alle som inådens tid tror på Jesus i alle land til alle tider hører med til menigheten. Detteer teksten for aposteldagen i kirkeåret, men det er ikke bare de som tilhørerGuds menighet. Det er alle troende.

Og så sier Jesus at han skal bygge denne menighet. Den er somet hus som skal reises. Men det kan ikke vi mennesker gjøre. Her har vi etløfte om at Jesus selv skal gjøre det. Jesus selv er hele vintreet, og vi ergrener på ham. Joh. 15. Peter bruker bildet om huset og sier vi er levende steineri Guds byggverk. 1. Pet. 2, 5.

Jesus holder nå på med å bygge denne menighet. Hver gang et menneskeblir frelst – i Norge eller i andre land – legges en ny stein til huset. Det erhan som frelser og dermed bygger sin menighet.

Noen prøver å bygge selv. Det vil alltid mislykkes. Derforarbeider Ånden med å ta fra oss vår egen selvtillit i frelsesspørsmålet. Han måvise oss at vi ikke makter noe her. Vi er syndere tvers gjennom og kan bare vedfrelses ved syndenes forlatelse. Da får vi evig liv og blir en levende stein påGuds byggverk.

Jesus gir oss så et annet løfte: Dødsrikets porter skal ikkefå makt over den. Verken vår egen død eller djevelen og andre krefter skalkunne ta fra oss denne frelse. Guds menighet vil bestå til alle tider. Det erGuds faste ord, selv om det har vært og kan bli store forfølgelser og mange lirmartyrdøden. Jesus er alltid den sterkeste.

4. En oppgave.

Vers 18-19 er et viktig ord for katolikkene. Det handler om Petersom grunnlag kirken i Rom og om himmel-nøklene. Nå skal vi se litt på detsiste, for det handler om den oppgave Jesus ga disiplene og alle troende. Deter forkynnelse og misjon. Da kan vi løse og binde mennesker her i verden medvirkning inn i evigheten. Det skjer ved forkynnelsen av Guds ord og i særliggrad om Jesus.

Nøkkelen til å løse på jorden er forkynnelsen om Jesu frelseved tro av nåde. Den som tar imot det, blir løst og fri. Joh. 8, 36. Det erSønnen som gjør oss fri ved sin død og oppstandelse. Denne frelse står fast ihimmelen.

Å bli bundet på jorden er å si nei til evangeliet for å gåsin egen vei. Da er du bundet til Guds evige dom for evig. Ingen kan løse deg ievigheten. Det må skje her i tiden ved evangeliet. Det er så viktig at viordner vår sjelesak (dvs. lar Gud få gjøre det) mens vi lever i nådens tid.

Amen.

121) Luk. 10, 21-24.

2012-01-24T14:25:00.003+01:00

Jesus fryder seg.

Luk. 10, 21-24. Treenighet.

I evangeliene kan vi lese at Jesus gråt, han fikk inderlig medynk med folket og han talte strengt til noen. Her opplever disiplene at han frydet seg. Det var alltid en grunn til Jesu reaksjon. Det må det også være her.
Det som hadde skjedd foran var at sytti disipler hadde vært ute i tjeneste med evangeliet, og de kom glade tilbake fordi det hadde lykkes for dem. Da ser Jesus at de var i fare. De skulle ikke glede seg over det, men over at deres navn var oppskrevet i himmelen. Det var det aller største som kunne skje med dem.
Da frydet han seg i Den Hellige Ånd og priste Gud, sin Far. Denne lovprisning er også en tale til disiplene og andre som hørte. Vi må se litt på den.

1. Gud skjuler noe for noen.
Jesus takker Gud for at han har skjult «dette» for de vise fordi de er vise. Lærde folk ser altså ikke alt i evangeliet selv om de har studert og lest mye. Det er en av hemmelighetene i Guds rike.
Det han tenker på her, er trolig nettopp det med navnet i himmelen. Å bli et Guds barn er ikke et resultat av arbeid og tjeneste for Gud eller mange gode gjerninger her i livet. Det er lovens vei, som det står en kraftig bom foran.
Noen har ikke sitt navn skrevet i livsens bok, Åp. 13, 8 og 17, 8. En synder får navnet sitt oppskrevet der når han blir omvendt og tror på Jesus som sin frelser. Det er en stor gledesgrunn her i livet, men også viktig for vår evige skjebne. De som ikke står oppskrevet der på den siste dag, blir kastet i ildsjøen. Åp. 20, 15. Men dette er skjult for mange.
For den fattige synder som kom som tolleren i templet, fikk se det. Det ble åpenbart for dem. Gud viste dem det aller viktigste her i verden: Å ha en frelst sjel. Det var til behag for Gud. For da kunne alle komme og ingen ble utelukket. Nå krever Gud ingen ting, verken av kunnskap eller visdom eller annen åndelig utrustning. Ikke engang dårer skal fare vill, Jes, 35, 8.

2. Alt er nå overlatt til Jesus.
Det sier han tydelig i v. 22. Derfor avhenger alt av vårt forhold eller vår stilling til Jesus. Gud har innsatt ham som Messias og Frelser. Hvis vi skal lære Gud å kjenne, er det ikke nok med kunnskap om ham. Her sitter mange fast og tror det er i orden fordi de kan bibelhistorien og katekismen og litt mer.
Jesus sier – også det er en hemmelighet i Guds rike: Ingen kjenner til hvem Sønnen er, uten Faderen, og hvem Faderen er, uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare det for.

Det er dette sangeren synger om slik:
Vår formørkede forstand kan jo ikke sannhet kjenne,
Uten din den gode Ånd vil i oss sitt lys opptenne.
Godt å tenke, tale, gjøre, dertil må din Ånd oss føre.
Her ser vi litt av åpenbaringen som skjer når en synder blir frelst. Han må oppdage og se at han ingen ting forstår og ingen ting kan i det åndelige. Sannheten om oss selv er alltid vanskelig å akseptere. For den viser oss ikke noe godt.
Dernest må Ånden vise oss veien til Kristus. Han må vise oss nåden og troen og forsoningen og alt som hører til evangeliet og frelsen. Det skjer noen ganger når vi leser et bibelvers – som vi kanskje har lest flere ganger før. Plutselig ser vi noe nytt! Men det gjelder jo meg, det taler om min frelse. Så går det opp et lys i mørket: Jesus er mitt håp og min frelse!
Videre må Ånden vise oss kristenlivet videre: Godt å tenke, tale, gjøre, dertil må din Ånd oss føre. Heller ikke det kan vi på rett måte.
Alt dette viser hvor avhengig vi er av vår Frelser i alle ting. Men da har også han ansvaret for oss. Vi får holde ham i hånden og la han lede oss fram.

3. De salige.
Bibelen kaller oss kristne salige. Det betyr ikke bare at vi er glade og har det godt. Det betyr at vi har det rett med Gud. Flere ganger blir de salige omtalt i Bibelen, både i det gamle og det nye testamentet.
Men legg merke til at han sa det til disiplene når de var blitt alene med ham og folkemengden var gått bort. Det er vet ord til de troende, Guds barn her i verden. De er salige fordi de har sett noe nytt, og alle som ser evangeliet blir på samme måte salig.

Salme 1 begynner med å prise folk salige når de leser og følger Guds ord. Og Jesus begynner sin bergpreken med å s tale om hvordan de salige er, Mat. 5, 3ff. Ja, Bibelen avsluttes faktisk med å si: Salige er de som vasker sine kapper, så de må få rett til livets tre. Denne renselse skjer ved Jesu blod, Åp. 7, 14.

4. De fikk ikke se.
Jesus avslutter dette med å si at mange profeter og konger hadde ønsket å se det disiplene så, men de fikk det ikke. V. 24. Det kan se underlig ut. Først vil Jesus si at stilling i samfunnet betyr ikke noe her. En konge har ikke mer rett til Guds rike enn den fattigste trell. Heller ikke en profet har det i kraft av sitt embete.
For hvem er det som får «se» inn i rikdommen i evangeliet og høre det salige budskap? Det er bare synderen som erkjenner sin synd og ber om nåde. Han har ingen god gjerning å komme med og vet at alt det han har, er ubrukbart i Guds rike. Da er øret og synet åpnet, og han ser i Guds evangelium at frelsen nettopp gjelder ham. Alt det andre kan legges til side. Den som tar imot Jesus, som tror på hans navn, får rett til å bli Guds barn. Joh. 1, 12. Da har han sett det største noe menneske kan se her i verden. Har ser Jesus som sin frelser. Og det er nok.

120) Luk. 13, 18-21.

2012-01-23T14:13:00.005+01:00

Sennep og surdeig.

Luk. 13, 18-21. 5.s. Påske.

I dette korte avsnittet viser Jesus hva Guds rike er likt, v. 18. Det handler om sennepsfrø og surdeig. En lignelse har ofte ett hovedpoeng. Og det er naturlig å se det slik på så korte lig-nelser som dette. Det kan se ut som om Jesu vil ha frem det samme poenget her. Men sam-tidig kan det være andre sider ved Gudsriket som kommer frem. Det avhenger litt av tolking-en.

1. Et sennepsfrø.
Et frø er lite og uanselig. Men det har en evne i seg til å vokse fordi frøet har liv og spirekraft i seg. Når det blir sådd og lagt i jord, begynner utviklingen og voksteren. Det blir til et tre, står det, v. 19. Ja, treet er så stort at fuglene kan bygge reir i det og slik få treet til sitt hjem. Sennepsplanten tilhører korsblomstfamilien, og sennep brukes som krydder, men det er flere ulike slag av planten. Et slikt sennepstre kan bli ca. 4 meter høyt.
Selv om det ikke står her at frøet er lite som i Mat. 13, 32, var det så alminnelig kjent at det var en selvfølge for tilhørerne. Kontrasten blir derfor stor til treet som er resultatet. Jesus vil si at Guds rike på jord var lite og uanselig mens han vandret her. Men det var en begynnelse. Det hadde liv og kraft i seg til å vokse og utbre seg. Noen skulle finne livd og berging her.
W. Henriksen sier om dette: «Innen førti år etter Jesu død hadde evangeliet nådd ut til alle de største sentrene i den romerske verden.» Og når vi ser på misjonshistorien fram til vår tid, har voksteren vært ganske stor. Alle kontinent er nådd og mange steder alle eller nesten alle nasjoner. De som ikke ennå har hatt besøk av misjonærer eller fått en kirke i sitt land og område, kan høre evangeliet gjennom eteren alle steder. Mange har søkt ly i Guds rike gjen-nom tidene.

2. Surdeig.
Her er Guds rike liknet med en litenklump surdeig som gjennomsyrer ca. 25 kg mjøl. Alt blir gjennomsyret. I 1. Kor. 5, 6 og Gal. 5, 9 er surdeig brukt i negativ betydning om synd og uly-dighet mot Gud. Som surdeigen har det en evne til å trenge gjennom til alle i en forsamling om den ikke blir dømt. Noen mener at det også er ment slik her.
Av sammenhengen i evangeliene er det mer sannsynlig at det her er brukt positivt og har nesten samme mening som ovenfor. Det er jo Guds rike som liknes med en surdeig. Og slik skal evangeliet trenge gjennom til hele verden. Det er ikke selve veksten som i den første lignelsen som blir understreket her, men forskjellen mellom begynnelsen og resultatet.

Guds rike begynte i det små, som en surdeig eller et frø. Ved tidenes ende skal derimot alle mennesker få høre om frelsen, selv om ikke alle tar imot personlig. Jesus vil med andre ord vise disiplene resultatet av misjonen.
Dette punktet blir støttet av andre ord av Jesus. I sin gjenkomsttale sier han tydelig dette: «Og først må evangeliet forkynnes for alle folkeslag,» Mark. 13, 10. Matteus gjengir dette fyldigere slik at det ikke er noen tvil: «Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme,» Mat. 24, 14. Her er det tydelig knyttet sammen med endens tid.
Dette skulle formane oss til å virke for Gud så lenge det er dag. Alle folk skal få anledning til å høre om Jesus, selv om ikke alle personlig vil ta imot ham.

119) Joh. 13, 30-35.

2012-01-22T10:46:00.004+01:00

Herlighet og kjærlighet.

Joh. 13, 30-35. 4.s. Påske.

Jesus taler om sin bortgang. Selv om døden er noe som rammer alle mennesker, var det vanskelig for disiplene å innse og akseptere at også Jesus skulle gå fra dem. Han var ennå en ung mann på vel 30 år. Selv på den tid var det ingen alder. Døden var ennå langt borte. Men Jesus vil forberede dem på dette og taler flere ganger om det.

I den sammenheng har han flere ting å tale med dem om. Det kan virke som om han gir dem et slags «testamente» før han skal dø. Og her er det bare litt av dette vi hører. Noen stikkord kan vise oss det.

Herliggjort.
Jesus taler om en dobbel herliggjørelse i disse vers. Jesus er herliggjort, og Gud er herliggjort. Hva sier det oss?

Ordet «herliggjøre» forekommer 5 ganger i v. 31-32. Ordet (doxa) betyr egentlig mening eller forestilling om noe i klassisk gresk, f. eks. Homer. Det kom så lett til å bety anseelse og ære i religiøst språk. Det fikk også betydningen stråleglans og skinn og dermed noe overnaturlig og himmelsk.

Senere ber Jesus sin far om å få den herlighet han hadde før verden ble til, altså i evigheten. Joh. 17, 5. Og det viser at herlighet er noe som hører himmelen til. Når Jesus her sier at han er herliggjort, kap. 13. 31, viser det at Gud allerede nå hadde begynt å gi ham sin ære og heder tilbake. Han hadde jo levd på jorden sammen med syndere og skulle bære all verdens synd på seg. Selv om det ennå ikke var skjedd fullt ut før på korset, er det vanlig i bibelsk språkbruk å tale som om det allerede er gjort. Og dermed er også Gud herliggjort i Jesus.

En følge av det er at nå skal Gud herliggjøre Jesus i seg selv (i Gud), v. 32. Og det vil skje snart. Kap. 13 hos Johannes begynner jo med disse ordene: «Det var før påskehøytiden.»

En liten stund.
Det er dette han vil si i v. 33: Ennå en liten stund er jeg hos dere. Det skal skape trygghet og trøst på tross av avskjeden som må komme. Jesus skulle jo ikke leve et vanlig menneskelig. Han skulle bare leve så lenge som han behøvde for å fullføre sin gjerning.

Han innleder dette med å si: Mine barn. Her står egentlig ett ord som betyr «små barn». Nå taler han som Mesteren. I forhold til ham er de ennå små, og det forstod de nok. Ordet fore-kommer bare her i evangeliet, men brukes flere ganger i hans brev.

Det er bare få timer igjen før forholdet mellom dem skal forandres. Påsken betyr et brudd mellom Jesus og disiplene menneskelig sett. De vil savne ham, og de skal lete etter han som om han var forsvunnet. Men de kan ikke følge ham lenger bokstavelig talt. Likevel blir de ikke alene selv om han forlater dem. Senere vil han fortelle dem det konkret og si at de vil få en annen talsmann, nemlig Ånden. Og den har fulgt Guds folk i alle år etter pinsedag. Slik er vi i samme situasjon som disiplene var i etter denne dagen. Det er først senere i historien de og vi skal følge Jesus helt inn i hans himmel og være hos ham form alltid. Det er i evigheten.

Et nytt bud.
I mellomtiden får de og vi et oppdrag av Jesus. Et nytt bud gir jeg dere, sa han, v. 34. Og det handler om kjærlighet. Det er ikke nytt i forhold til den gamle pakt – der finner vi også budet om nestekjærlighet. 3. Mos. 19, 18. Men det er et fornyet bud, friskt og ubrukt. Nå kommer en ny tid der kjærligheten får et annet utspring og årsak.

Som jeg har elsket dere – slik er den rette kjærlighet. Fra den vil den troende få det nye liv også i hverdagen. Slik skal også dere elske hverandre, sier han. Det er ikke et legalt påbud: Gjør det, ellers vil dere bli straffet. Da er vi tilbake i lovens pakt. Men en kristen ser og tror at han er elsket av Gud og hans Sønn. I ham ligger frelsens grunn. Og det får følger for hans daglige liv. Den kjærlighet Gud elsket oss med, blir en ny kraft i vårt liv der vi elsker alle andre som har tatt imot denne kjærlighet og frelse. Vi elsker hverandre. Det er det nye for-holdet mellom de troende. De er ett i Kristus.
Dette blir så det rette og store kjennetegn på Guds barn. Folk vil legge merke til det. De ser at vi er uenige i noen saker. Men er det rett med oss, vil de også legge merke til vår innbyr-des kjærlighet. Det ser vi når noen av de troende lider ondt, da vil Guds barn hjelpe hverandre både i troen og i hverdagslivet.

Når denne kjærlighet blir kald og dør, er det også fare for gudslivet. Kjennetegnet er borte. I vår tid må vi være ekstra oppmerksom på dette, for verden er blitt så kald og hjerteløs. Men all slags hjelpearbeid og nødhjelp er egentlig sprunget ut av denne Guds kjærlighet til ver-den. Må vi ta vare på den.

Kirkefaderen Tertullian siter folk på sin tid som sier om de kristne: «Se, hvor de elsker hver-andre. De er rede til å dø for hverandre.» (Apologien). Det er den høyeste form for kjærlig-het. Har vi den?

118) Mat. 7, 7-12.

2012-01-20T12:02:00.001+01:00

Bønn.

Mat. 7, 7-12. 6.s. Påske.
Bønn er et vanskelig emne å tale om, for her kjenner vi så godt at vi kommer til kort. For bønn er ikke ord og tale, det er kontakt merd den hellige og levende Gud. Pontoppidan sier om bønnen: Det er å tale enfoldig med Gud i sitt hjerte. Og det er uforståelig for fornuften og for verden. Hvordan kan en tale til en Gud vi ikke ser, ha noen betydning? Slik tenker det vantroende hjerte. Men Luther sa om bønnen: En kristen ber et evig Fader vår. Det betyr alt en stadig kontakt i vårt indre med Gud. Og det opplever en levende kristen at slik har vi det.

La oss se på noen sider ved bønnen her – Jesus bruker flere ord om denne kontakten med Gud.

1. Behov for bønn.
Vi som tror på Gud har behov for å be. Det er sjelens åndedrett, har det vært sagt. Detr er noe vi trenger for å holde livet oppe. Og vi kan gjerne si at vi behøver en bønnevekkelse blant Guds folk. Er dette «åndedrettet» så viktig for mange kristne? Og her må vi stanse for noe:

a) Vi må ha og ta tid til bønn. Det er en viktig erkjennelse. Det er alltid en fare ved travelhet og stor aktivitet. Det gjelder alle vanlige kristne og i særlig grad ledere og forkynnere. I så måte er det et dårlig tegn med en fulltegnet avtalebok eller 7de sans. Vi kan ikke organisere livet som kristen. Og ved mye aktivitet er faren stor for at bønnestundene blir få og korte. Det er ikke det samme å folle hendene raskt og si: «Kjære Gud, velsigne dette møtet,» som å ta seg god tid alene med Gud. Vi skal ikke bare fortelle ham hva vi vil at han skal gjøre. Bøn-nen er også stillhet der Gud får fortelle oss noe. Og det er det viktigste. Mon ikke Jakobs ord har noe for seg her: Dere har ikke fordi dere ikke ber, Jak. 4, 2.

b) Bibelen taler om Bønnens ånd. I Sakarja 12, 10 leser vi at Herren vil utgyte bønnens og nådens ånd over folket. Det er bl. a. vekkelsens ånd der himmelen er nær og der vi er små og ydmyke innfor Gud. I Judas brev v. 20 tales om å be i Den Hellige Ånd. Det er ikke rop og eks-tase, men lydighet og villighet til å bøye seg under Guds vilje og ord. Bønnens ånd er å si av hjertet: La din vilje skje!

2. Oppfordring.
I v. 7 er det en direkte oppfordring til å be. Be, så skal dere få. Jesus ber oss om å be. I Luk. 18, 1 sier Jesus noe om at de alltid skulle be og ikke bli trett. Og Paulus formaner i 1. Tes. 5, 17 og sier: Be uavlatelig, eller uten opphold. Og I Kol. 4, 2 sier han: Vær vedholdende i bønn.

Det er sterke oppfordringer til oss troende til å be. Det er lett å tenke at vi har bedt i mange år uten å se konkrete resultater eller bønnesvar slik vi hadde ventet. Men da vil Herren at vi skal våke i bønnen så vi ikke sovner på dette området. Og en måte å våke på i denne sam-menheng er å takke Gud. Om du ikke synes du kan takke for så mange tydelige bønnesvar, kan du i alle tilfelle takke for at vi kan få be. En slik takk rommer også tanken om at vi får hvile i at alt er nå lagt i Guds hender.

Men så kommer det et ord om at bønnen er viktig i den siste tid, Luk. 21, 36: «Men våk hver tid og stund, og be at dere må bli aktet verdige til å unnfly alt dette som skal komme, og til å bli stående for menneskesønnen.» Og det er nettopp i sammenhengen om Jesu gjenkomst det er sagt.

I Mat. 6, 6 sier Jesus noe om lønnkammeret. Vi skal gå inn der, sier han, der vi kan være ale-ne med vår Frelser og Herre. Vi taler litt annerledes med ham der enn på et bønnemøte der andre hører oss. I lønnkammeret kan vi åpne oss mer og ikke være hindret av hva mennes-ker kan si om oss.

3. Et løfte.
Straks Jesus har sagt vi skal be, gir han oss et løfte om bønnhørelse. Hver den som ber, han får. Og det vi får, er en gave fra Gud som vi ikke betaler for eller har fortjent. I 1930-bibelen står det i Mat. 7, 7: bed, så skal eder gis. Der er det altså tydelig at det er en gave. Vi får noe gratis.

Det skal være ca. 40.000 løfter i Bibelen, og noen av dem gjelder direkte bønnesvar. Og Gud vil alltid svare på vår bønn. Men det står ikke at det vil skje på vår måte eller den tid vi øns-ker det. I etterkant ser vi gjerne bedre at det skjedde på Guds måte og at det var til det beste for oss. Det er ikke alltid vi er mottakelige for Guds svar.

I Salme 99, 6 viser salmen til personer i GT som påkalte Herrens navn, og han svarte dem, står det. Når Moses og Aron nevnes, kan det vise til 2. Mos. 8, 12f da froskene kom over fa-raos land, og Herren svarte, og til 2. Mos. 17, 11-16 i striden mot Amalek. Også her grep Her-ren inn som svar på deres bønn.

Det vil han også gjøre for oss. Johannes bekrefter det i første brev kap. 5, 15: «Dersom vi vet at han hører oss, hva vi enn ber om, da vet vi at vi har fått bønnemener oppfylt hos ham.»

4. Ansvar.
Bønn er et arbeid. Det er noe alle kan gjøre. Gamle og syke og ensomme, unge og eldre kan folde sine hender og be. Det er en tjeneste for Gud. Ingen behøver å se det, og ingen skriver i avisene om din tjeneste. Men det er et stort arbeid, for Gud legger merke til det. Da er det også et ansvar som ligger på Guds folk. Glem ikke bønnen i travelheten, vil Gud si til oss nå.

I Kol. 4, 12f hører vi om Epafras som «alltid strider for dere i sine bønner». Ja, han «har mye strev for dere» og for andre. Han var en mann som arbeidet i bønn. Og Samuel sa til folket en gang etter at Saul var blitt konge: «Det være langt fra meg å synde mot Herren ved å hol-de opp med å be for dere.» 1. Sam. 12, 23. Han kjente sitt ansvar og stod fast også i denne tjenesten.

Gud kaller folket vårt til bønn. Vi skal be om vekkelse og for Guds barn om for verden. Her er et stort register med bønnemener. Jakob skriver om bønn, og var selv en bønnens mann. Det sies om ham at han hadde knudrete kne etter et liv i bønn.

Vårt eget liv er også et ansvar. Vi må ikke leve slik at Gud blir hindret i å svare på bønn. Vår bønner kan bli hindret, sier Peter, 1. Pet. 3, 7. Det gjelder det særlig mellom ektefeller, men det kan nok skje i mange sammenhenger. Og det skjer ved konkret synd som ikke blir opp-gjort, og ved ulydighet og uviselig framferd blant folk. Her er så mange fallgruber.

Da skal vi huske: Vi kan alltid få komme og be om ny nåde og tilgivelse. Og han gir det, uten onde ord! La oss derfor holde fram med å be – for det er makt i de follede hender».
--

117) Joh. 10, 1-10.

2012-01-18T12:14:00.000+01:00

Døren og hyrden.

3.s. Påske.

Jesus begynner dette kapitlet med det dobbelte «sannelig, sannelig». På grunnteksten heter det: Amen, amen. Det bruker han for å understreke budskapet på en særlig måte. Han tar opp tråden i kap. 9 der en blindfødt fikk synet, og Jesus bekrefter at han er Guds Sønn. Dette avsnittet et tolket på to måter, og begge har noe for seg. Den ene måten å se det på, er at Jesus er den nye hyrden i den nye pakt i motsetning til den gamle pakt under Mose lov. Luther derimot talte over denne teksten i 1522 og sa det handlet om de rette forkynnere i motsetning til paven og de katolske prestene. La oss se på teksten i vid forstand.

1. Døren.

Det er ett av bildene Jesus bruker om seg selv. I v. 9 sier han rett ut: Jeg er døren. Og i v. 1 nevner han den generelt: Den som går inn gjennom døren. Døren er åpningen inn i Guds rike, og det sier samtidig at vi av natur er utenfor. Det er følgen av syndefallet. Døren setter et skille mellom de som er inne og de som er ute.

I 1. Mos. 3, 23-24 ser vi at Gud stengte inngangen til Paradis. Etter den tid er alle mennesker født utenfor Guds rike. Det er konsekvensen av syndefallet. Og det finnes bare en dør inn til Gud, hans Sønn Jesus Kristus. Joh. 14, 6. Derfor er han vær eneste mulighet og vårt håp. Det er rett og sant det Tr. Bjerkrheim synger: «Du kjem ikkje utanom Jesus om inn du til livet vil gå.»

Men vi må gå inn gjennom døren. Alt i frelsen er Guds gjerning, men det er likevel vår del å ta imot. Det er alle de som tar imot ham, som får rett til å bli Guds barn. Joh. 1, 12. Og det skjer ved troen: De som tror på hans navn, står det. Gud vil frelse alle, men han gjør det ikke mot vår vilje. 1. Tim. 2, 4. Han tvinger seg ikke inn på folk. Han innbyr og tilbyr. Vår del er å svare ja.

Den som går inn gjennom meg, han skal bli frelst, v. 9. Da føres du inn i Guds rike og får del i hans rikdom og herlighet. Kol. 1, 19; 2, 9. Og det ordet er et sterkt løfte fra Jesus. Du kan trygt komme. Han tar imot syndere. Luk. 15, 1-2.

2. Hyrde.

I v. 2 ser vi at Jesus bruker dette generelt at det er hyrden som går inn gjennom porten. Og i v. 11 ser vi at han selv er hyrden, den gode hyrde. Vår tekst utvikler ikke det videre. Men det er et kjent bilde fra GT, f. eks. Salme 23 og Esek. 34, 23. Det er omsorgen for folket sitt han legger vekt på da. Han gir oss livet, ja overflod, v. 10. Han har nok frelse til alle og kan fylle alle våre behov. Derfor kan vi med frimodighet gå til ham.

3. En fremmed.

Han taler også om en fremmed og en tyv, v. 5 og 10. Selve ordene taler om noe som ikke hørere til her og noe ondt. En kristen har fiender i verden. Det kjenner alle troende til. Hvor vi går vil han (de) møte opp.

Satan var den første tyv i verden. Han kom til de første mennesker og lokket dem til ulydighet mot Gud, 1. Mos. 3. Da kom han forkledt som en slange. Senere har han skaffet seg mange andre forkledninger, ofte er de svært lik de sanne og rette disipler. En viktig side ved hans (deres) komme er at de møter oss gjennom mennesker. Da har de falske navn. Satan skaper seg om til en lysets engel, 2. Kor. 11, 14.

Og han kommer som en tyv. Det betyr at han er listig og kommer umerkelig når vi sover. Det er en av grunnene til at åndelig søvn er så farlig. Du forstår ikke at det er han før det ofte er for sent. I Jes. 14, 14 står et ord om Lucifer (Satan) der han avslører seg selv: «Jeg vil gjøre meg lik Den Høyeste,» sier han. Han vil gjøre seg selv til Gud. Og dermed blir han en avgud, og han har mange tilhengere i verden.

Vi kan nå spørre: Hvorfor gjør djevelen det?

Han kommer for å stjele, v. 10 – og ønsker å ta alle Guds barn fra Gud selv! Det er litt av en misjon. Han stjeler sjelene og gir dem erstatning for det Gud kan gi.

Han myrder dem og tar fra dem det åndelige, evige liv. Dermed tar han også håpet fra menneskene. Mange som ikke lenger har noe håp, er fanget i djevelens snare og frarøvet all fremtid.

Han ødelegger dem. Det skjer til en viss grad her i verden med krig og splid og all slags ondt. Tenk på hvor mye ondt det finnes – det er satans verk i siste instans. At han får god hjelp av mennesker, forandrer ikke den saken. For bakenfor står det Onde selv. – Men til slutt vil ødeleggelsen bli fullkommen og endelig i fortapelsen. Der vil de vantro møte sin avgud og dele skjebne med ham, slik de troende får dele fremtiden med sin Frelser.

La oss bare tenke rett om dette. Djevelen har en kolossal makt, og vi skal ikke undervurdere den. Den gode side ved denne tanken er at han egentlig er fratatt makten ved Jesu dom. Men ennå har han et visst spillerom, fram til den ytterste dag (som man sa før).

***

Om hyrden står det derimot: Han kaller sine ved navn og leder oss til hvilens vann. Og de som holder seg til ham, har det som v. 5 sier: De hører nok den fremmedes røst, men de flykter fra ham. For de kjenner ikke røsten. Vi har lært Jesu røst å kjenne i vår bibel. Det som stemmer med den, er Jesu røst. Når de hører noe annet, oppfatter de det som et faresignal. Da gjelder det å flykte bort og hen til hyrden Jesus. Der er trygt.

116) Luk. 24,36-45

2012-01-16T16:26:00.000+01:00

Jesus åpenbarer seg.

Luk. 24,36-45. 2. påskedag.

Dette er etter samtalen Jesus hadde med de to Emmaus-vandrerne. De hadde gått tilbake til Jerusalem og fant de andre disiplene. Vi merker oss flere ting som skjedde her. Noe av det er ganske typisk for oss mennesker. Vi er av natur nokså like i tanke og tro.

1. De talte sammen.
De to som hadde vært i Emmaus måtte fortelle om det de hadde sett og hørt. Det ser ut til at de nå var blitt overbevist om at Jesus virkelig hadde stått opp fra de døde. Denne samtalen førte denne visshet over til de andre.
Mens de talte sammen slik, kom Jesus. Han visste at det ville bli et sjokk og kom med en vennlig hilsen: Fred! Dette ordet (shalom) har en stor og sterk betydning: Alt er vel og det er ingen grunn til uro eller engstelse.

Men disiplene var nettopp urolige, forferdet og fylt av frykt. De kunne ennå ikke helt forstå at Jesus var levende. De hadde sett at han ble korsfestet og visste at han lå i en grav. Hvorfor kom han da til dem? De hadde tvilende tanker, sa Jesus til dem. Og hvem kan ikke kjenne på det i ulike og vanskelige situasjoner. Vi kan knapt sette oss inn i denne situasjonen. For vi ser det i ettertid, og da er det selvfølgelig for oss at det måtte væøre slik. Det er noer annet å være midt oppe i saken.

2. Første tegn.
Jesus gir disiplene et bevis eller tegn på at det virkelig var han som stod der. Nå er det ikke lenger bare hans ord og tale de skal stole på. Det hadde vært bra om de gjorde det. Troen er nettopp knyttet til Guds ord, vi stoler på det.

Men nå går han lenger og stiger dypere ned: De skal få se at det er Ham. Ja, de skulle til og med få røre ved ham. Da måtte de vel tro! Se mine hender og føtter, at det er meg selv! Nå burde hver eneste tvil forsvinne som dogg for sol. Ja, rør ved meg og se. Et dobbelt bevis skulle ta bort alle betenkeligheter. Det er ikke bare en ånd eller et syn, for jeg er av kjøtt og ben. Ingen kunne tvile på det.

3. Andre tegn.
De var fremdeles vantroende, ikke av vond vilje men det var så uforståelig for tanken. Det er her mange strander og ikke kommer lenger. Og så står det noe underlig: «Men da de ennå ikke trodde for glede….». Det var for mye og for stort til å være sant. Likevel gledet de seg håpet kanskje at det var en realitet.
Da fikk de ennå et tegn. Har dere mat, sa han. Han tok imot og åt framfor øynene deres. Det var altså sant likevel. Jesus var kommet til dem i egen person i et nytt legeme.
Nå begynte han å tale til dem igjen. Han ville minne dem om hva han hadde sagt, og at det stemte med Skriftens tale. Han viser til profetordet om Messias og at det var Han som var Guds utsending. Og profetordet måtte oppfylles, sier han. Det var skrevet om Jesus i Mose-bøkene, profetene og salmene. Disse tre ordene er uttrykk for hele det gamle Testamentet. Profetordet er Guds eget ord, og det vil alltid oppfylles. Gud kan ikke lyve, han er sannhet og sannhetens garanti i Ordet.

4. Å forstå Skriftene.
De hellige Skrifter er ikke bare ord og tale. Vi må forstå Skriften. Her er det tydelig at det kan vi ikke uten en åpenbaring fra Gud. Jesus åpnet deres forstand, så de kunne forstå, v. 45. Han viste til seg selv og forklarte at han var den som Skriftene talte om som Messias og red-ningsmann for folket. Mange leser nok Guds ord uten å se det. De ser bare bokstavene og kritiserer måten det er sagt på og prøver å bevise at det bare er menneskeord og historie.
Du kan altså ha kunnskap om Bibelen og kjenne mye av den, uten å forstå den fulle mening med ordene. Og her er det at Ordet i GT taler om Jesus. Her får den en ny guddommelig åpenbaring og ser noe som de ikke har forstått før.
Det opplever også vi som tror og har lest vår bibel i mange år. En dag «ser» vi noe som før har vært skjult. Vi oppdager kanskje et lite uttrykk som vi har oversett, og som nå stiger fram for oss som en nyhet vi får glede oss over. Når vi leser Bibelen, er det viktig at vi ber Gud om lys over Ordet slik at han får vise oss hva det egentlig betyr. Mange sekter oppstår fordi man legger noe inn i Ordet og skaper så en ny læresetning.
La Jesus og hans frelse våre sentrum. Da er du trygg.

115) Mat. 26, 6-13.

2012-01-15T15:16:00.001+01:00

Mat. 26, 6-13. Palmesøndag.

Dette er kort før påske. Jesus var i Betania ved Jerusalem, der den spedalske Simon bodde. Der var Jesus nå, og denne dagen ble som en forberedelse for påsken. Det er som biskop Ryle sier: Til nå har vi sett Jesus som den store profet, nå skal vi se ham som den store yp-persteprest. Det er et tidsskille i Jesu liv og gjerning.

1. En kvinne kom.
Da Jesus og disiplenes satt (eller lå) til bords hos Simon. Kom en uventet og beden gjest inn. Det var Maria fra Betania, se Joh. 12, 3. Men hun er ikke den samme som den syndige kvin-nen i Luk. 7. Simon kalles den spedalske fordi han hadde vært det. Men nå var han helbredet fra sykdommen
Hun stilte seg bak Jesus med en alabasterkrukke med dyr salve i. I Joh. 12, 8 ser vi at salven kunne selges for tre hundre denarer, en stor sum som tilsvarte 300 daglønner, nesten en årslønn. Maria ville trolig ære Jesus med et så stort offer.

2. En fallen disippel.
Judas kom på banen (Joh. 12, 4). Der det var tale om penger, våknet han og så muligheter. Det kunne se ut som at han hadde omsorg for de fattige. Johannes forteller oss at det ikke var slik, 12, 6. De fattige lå ham ikke på hjertet, fordi han var en tyv. Han var kasserer, og han tok noe av kassen når anledningen var der. Etter hvert som det kom mye i kassen, kunne han lett naske til seg noe.
Judas var falt i egoismen og begjærlighetens snare. Pengene er en grusom herre som fanger sine ofre i et hardt grep. Det er ikke lett for slike å bli frigjort. Pengene har makt over sjel og sinn, og de som er bundet av den gjør alt de kan for å skaffe seg mer rikdom.

3. Mesterens ord.
Nå griper Jesus inn og står på kvinnenes side. Det har ikke noe å gjøre med moderne kvinne-sak og heller ikke med solidaritet med fattige. Jesus ser mye lenger og har en dypere agenda. Han skal snart lide og dø. Det er bare dager igjen av livet hans. Og det vet han som allmektig Gud.
Nå merket han det som holdt på å skje og sa: Hvorfor gjør dere det vanskelig for kvinnen? Han nevner hennes stilling først. Han ville gjort det samme om det var en mann. Kvinnen ville gjøre noe godt for sin mester, og så prøvde en disippel å hindre henne! Slik skulle det ikke være! Judas skulle heller sagt: Kan jeg hjelpe deg med noe?
Det er en god gjerning, sa Jesus videre. Han ville forsikre henne om at hun handlet rett og også fortelle de andre om det. Her hadde ikke skjedd noe galt. For det handlet om Guds egen Sønn. Og hun hadde gjort det for ham og ikke for å tjene på det eller vise seg fram.
Vi skal bry oss om de fattige og hjelpe dem. Men det vil alltid være fattige iblant oss, sa han. Det er god anledning til å hjelpe dem. Og det bør vi alltid gjøre. Men Jesus hadde kort tid igjen. Nå skulle det skje noe viktig: Kvinnen gjorde meg i stand til min gravferd, v. 12. Og kan-skje hun tenkte, som W. Hendriksen noterer, at dette var hennes siste sjanse til å vise Jesus vennlighet. Hun hadde før sittet ved Jesu føtter og lyttet til hans tale, Luk. 10, 39.

4. Til minne.
For en anerkjennelse Jesus ga kvinnen, v. 13! Over hele verden skulle denne historien bli fortalt der evangeliet kom. Hun skulle aldri bli glemt. Til alle tider ville folk lese og høre om henne. Det var en profeti av Jesus som sannelig er gått i oppfyllelse.
Slik kan vi si om alle troende: De er ikke glemt. Mange blir husket her i verden i nådens tid. Bøker er skrevet om de troende. Og mange bli husket med glede for alt det de var og ga til andre – både i forkynnelse og nådegjerninger. Men endelig sant skal det bli i evigheten. Der vil også de som er glemt i verden, hentes fram og stråle som stjerne til alle tider. Skal vi også være med der? Det skjer ved troen på Frelseren og hans gjerning. Amen.

114) Mat. 16, 21-23.

2012-01-14T15:43:00.000+01:00

Mat. 16, 21-23.
Jesus forutsier sin død. 1. faste.
I denne korte teksten har v i et langt og stort budskap. I v. 21 finner vi hele påsken omtalt. Men så kom-mer Peter på banen i v. 22, og Jesu svar i v. 23. Vi har altså Jesu profeti, menneskers dårskap og Jesu dom over mennesketanker. Vi gjør vel i å se nærmere på det.

1. Jesu profeti.
Det er klart at vers 21 er en profeti. Det handler om noe som skal skje i framtida. Og han viser dem noe nytt som han ikke hadde talt til dem om før. Dette skjer etter Peters bekjennelse i8 Cæsarea Filippi, der han sa frimodig: Du er Messias, den levende Guds sønn, v. 16.
Fra den tiden begynte Jesus å tale om dette, v. 21. Han hadde talt mye om Guds rike, men nå kommer han til et nytt kapittel. Der taler han om seg selv og sin rolle i frelsesverket. Da er vi virkelig ved kjernen i evangeliet.
Han begynte å gjøre det klart, står det. For det var mye uklart om Jesu frelsesgjerning hos disiplene, selv etter tre år i samvær med ham. Vi er ofte trege til å forstå og trenger kanskje lang tid for å se inn i dybde-ne i Guds ord og evangeliet. Nå skulle han forklare og vise dem det aller viktigste ved hans komme. Det var i og for seg ikke hans tale, hans undergjerninger og det eksempel han viste som et godt menneske.
Her tar noen feil og tenker ukristelige tanker om Guds sak. For våre meninger må alltid korrigeres på Guds ord. Det er både kart og kompass for vår åndelige livsreise. Vi skal peke på noen hovedsaker iv må ha klart for oss for å forstå Jesus.
a) Menneskene er syndere.
Vi er totalt og fullstendig skyldig til dom og fortapelse. Ved skapelsen var mennesket etter Guds plan. Men ved syndefallet falt vi bort fra alt dette gode Gud hadde bestemt. Gudsbildet ble ødelagt, og ikke bare forringet. Alt ved oss er fordervet, Salme. 53, 4. I Rom. 3, 9-12 ser vi at mennesket er ødelagt åndelig sett. Vi kan ikke gjøre noe selv. Menneskene er blinde for Guds sannhet og ser ikke det. Fornuften forstår ikke at vi selv har satt oss utenfor Guds rike. For mennesket fortsatte å synde etter fallet. Det var ikke en eng-angshandling.
Vår formørkede forstand, kan jo ikke sannhet kjenne uten din den gode Ånd vil si lys i oss opptenne.
b) Jesus kom.
Det er på bakgrunn av alt dette at Jesus taler her. Han måtte dra til Jerusalem – det var det åndelige ho-vedsete i landet, og det han skulle gjøre, måtte skje der. Da skulle han lide mye. Det er både den legemlige lidelse ved hudstrykning og korsfestelse, og den åndelige som bestod både i hån og spott fra mennesker og byrden av synd fra hele verden til alle tider.
Og lidelsen endte med at han ble slått i hjel, dvs. korsfestet og døde langfredag. Dette hadde de ikke for-stått før. Peters reaksjon er i så måte ikke uforståelig. Enda mer uklart var det for dem at han skulle stå opp fra de døde den tredje dagen. Historien senere viste at det hadde de ikke skjønt.
Jesus kom for å bære helvetes dom i vårt sted og slik åpne en vei tilbake til Paradis og Guds himmel. Alt lå på ham disse timene på korset. Han hadde tatt dem, men nå tynget de ekstra hardt kort før selve dom-men. En sanger har sett det rett:
«Hvem kan tenke på den smerte, uten med et såret hjerte,
om endog en synder led.
Men her led den evig høye, smelt mitt hjerte, gråt mitt øye,
se, her lider hellighet.»

Dette må Jesus vise oss og gjøre det klart for tanken og sinn. Vi fatter så lite av oss selv, det er som katekismen sier i den 3. artikkel: «Jeg tror at jeg ikke av min styrke eller fornuft kan tro på Kristus eller komme til Kristus, min Herre, men det er den Hellige Ånds gjerning…»
c) Påskemorgen.
Denne søndags morgen skjedde et stort under. Jesus brøt alle kjente lover og regler. Gud løste han fra dødens lenker som bant ham til fortapelsen. Han stod opp fra de døde og viste at han var Guds veldige sønn, Rom. 1, 4. Og han viste dermed at frelsesgjerningen var fullført og godkjent av den allmektige Gud. Nå var himmeldøren åpnet for alle syndere som kom til Jesus.
Den første som gikk in denne nye pakt, var en røver. Det er uforståelig for tanken og vår egen forstand. Og en sanger sier det slik: jeg så ond som ham, samme frelse fann.

2. Peter.
Ved Jesu tale reagerer Peter. Menneskelig sett hadde han omsorg for Jesus og ville ikke at han skulle dø. Men Peter viste med dette at han ikke forstod Jesu tale. Nå irettesatte han Jesus og sa: Gud fri deg! Har vi lov til det?
Men Peter så ikke det viktigste ved frelsen. Han skjønte nok ikke betydningen av korset, at det var nødvendig for Jesus å dø. Det sa han senere til disiplene. Da åpnet han deres for-stand så de kunne forstå skriftene og sa: «Måtte ikke Messias lide dette?» Luk. 24, 26 ff. Hadde det ikke skjedde, ville ingen blitt frelst. Resultatet av Peters ord ville blitt det samme som ved djevelens fristelse. Jesus ville blitt hindret i å ofre seg selv for oss.
Men nå er det skjedd! Også peter skjønte betydningen av det og skrev noen år senere: «For også Kristus led en gang for syndere, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud. 1. Pet. 3, 18. Da har han flere gode ord om denne saken: Kap. 1, 18-19; kap. 2, 24.
3. Jesu reaksjon.
Jesus måtte virkelig sette Peter på plass. For nå var Peter på feil vei. Han var blitt Jesu mot-stander ved å hindre ham i korsets vei. Jesus kaller ham satan som betyr motstander. Hvis han tenkte slik han talte, ville han være motstander. Og det er alvorlig. Han var på den må-ten blitt et anstøt som ville få folk til å falle. Slik kan det gå med et menneske. Det skjer evd synd, sløvhet og uforstand som i dette tilfelle.
Peter hadde ikke sans for Guds rike, sa Jesus. Han tenkte menneskelige tanker om Guds sak. Og da blir det aldri som Gud vil. Det er det verdslige sinn som innerste inne tror at de kan hjelpe Gud og gjøre noe til hans frelse. Gud sier det er nytteløst. Det som hører Gud til og det som hører mennesker til er som to verdener.
Guds kall er å lede oss inn i Guds tenkemåte slik at vi lar hans vilje skje, selv om det koster oss mye, ja alt. Det er denne tanken han fører videre i de neste versene. Hva gagner det et menneske, sier han, om han vinner alt her i verden – men taper sin sjel?
Å vinne sjelen er å tape seg selv. Og det kan vi bare ved troen på Jesus som vår forsoner og frelser. Han er rede til å tilgi og frelse når synderen kommer – uansett hvor store synder vi bærer på. Derfor kaller han på deg i dag. Vil du komme?

113) Joh. 14, 27.

2012-01-13T12:13:00.001+01:00

Fred.

Joh. 14, 27. Nyttårsaften.
Fred er et stort ord, og det også blir misbrukt mange ganger. Ibsen hadde nok rett når han skrev: «Dog, fred er ei det beste, men at man noget vil.» Vi kan ikke alltid har fred for en hver pris. Gud har bedt oss å kjempe for sannheten og Guds rike på jord. Her skal vi peke på det Jesus sier i dette tilfelle. Det står i sammenhengen om Den hellige Ånd som skulle kom-me.

1. Jesus sine disipler fred.
Han etterlater seg fred, står det. Det er ikke politisk fred uten noen form for uro og krig. I sin tanke og hans regimente handler det om hjertefred med Gud. Det gir Jesus sine disipler. Og vi får det ved å bekjenne synd og alt det onde i oss og ta imot tilgivelse og frelse for hans navns skyld. Denne fred hører til frelsen og til politikken. Derfor kan en troende ha fred i sitt hjerte midt i sorg og motgang, ja til og med i krig og fengsel. Det kunne mange vitne om som opplevde onde dager. Vi kan tenke på R. Wurmbrand som også var i Norge og vitner om sin tro etter 14 år i fengsel for Jesu skyld.

2. Vi får Jesu fred som gave.
Min fred gir jeg dere, sa han. Å ha Jesu fred er å være som Jesus selv i det spørsmålet. Han har det rett med Gud og lever i harmoni med sin far, og den samme stilling har alle kristne. Fred er ikke en følelsessak, men en stilling i forhold til Gud. Og med den følger også hjerte-fred, selv om den følelsesmessige fred kan forstyrres av det jordiske.
Og alt dette gir han oss som gave, gratis av nåde ved troen på Jesus. Jesus selv er vår fred, Ef. 2, 14.

3. Freden er ikke lik verdens fred.
Guds rike er noe helt annet enn denne verden. Og verden arbeider for fred på flere måter. Det gjelder politisk fred mellom ulike land. Men ‘forkynnere’ i verdslig regi vil også hjelpe folk til indre fred og ro. Men de kan ikke lede mennesker inn i et rett forhold til Gud. Og vi ser at mange slike veiledere avskriver Gud totalt og ber folk å glemme ham. Det blir som dikteren sa: Eg måtte gløyma Gud. Den verdslige fred varer også kort tid og kan lett forstyr-res når omstendighetene forandres. Guds fred er derimot evig og varer i alle stormer.

4. Frykt ikke!
Konklusjonen blir derfor at vi skal la noe forstyrre oss. Vårt indre liv, hjertet, skal få hvile hos Gud og bare regne med ham. Da har vi ikke noe å frykte. Vi «er i Herrens hender i alt som med oss skjer,» som en sanger sier. I troen på Jesus og vår felles Far i himmelen borger for en himmelsk fred.

112) Luk. 1, 39-45

2012-01-13T09:27:00.000+01:00

Elisabet.

Luk. 1, 39-45. 4. advent.

Maria er i dag på besøk hos Elisabet oppe i fjellene i Juda, kanskje til en levittby i området rundt Jerusalem (A. Barnes). Mannen Sakarias var prest og prestene hadde egne byer de bodde i når de ikke var i tjeneste. Og dette møtet ble betydningsfullt for begge kvinnene. De var i slekt uten av vi kjenner til hvor nær hverandre de var. Og begge brøt ut i lovsang ved dette møtet. J. C. Ryle siterer et gammelt utsagn som sier: «Sorgen blir større ved å skjule den, og gleden vokser ved å gi uttrykk for den.»

Her gjelder det særlig Elisabets reaksjon i møte med Maria.
1. Elisabets barn ‘sprang’ i henne.
Det skjer noe med barnet da Maria kom, det sprang i Elisabet. Vi møter det både i v. 41 og 44. Hun kjente at barnet rørte seg i henne – hun hadde båret det i ca. seks måneder, se v. 26. Og det gav henne glede og var trolig en grunn til at hun begynte å prise Gud.

2. Elisabet ble fylt av Ånden.
Dette uttrykket er kjent fra bl.a. pinse da apostlene fikk den hellige Ånd på en ny måte da profetien i Joel 3, 1 ble oppfylt. Dette gir seg også utslag i glede og fryd. Hun hadde en god stund denne dagen da Gud kom henne så nær. Hun fikk kanskje et profetisk budskap ved Ånden eller kunnskap om det barnet hun skulle føde (A. Barnes).

3. Elisabet velsignet Maria.
Også Maria gikk med barn og Elisabet velsignet henne og tale profetisk. Maria skal ha en enestående stilling blant alle kvinner på jord. Ingen andre skal oppleve det hun gjorde. Og frukten av henne skal være velsignet, for det er selve Messias som Gud hadde lovet i lange tider. Nå stod de på trappen til oppfyllelsen. Det var en stor stund for disse to denne dagen. De så inn i framtida med Guds øyne: En ny tid skulle komme.
Og Elisabet selv syntes det var for stort at hun skulle få møte den jordiske mor til Guds Mes-sias. V. 43. Hvordan kan det hende, spør hun i undring. Det kunne hun ikke forstå. Og slik er det med et under – for vår tanke er det umulig å forstå.

4. Herrens ord skulle skje.
Ordet er tydelig: «Fullbyrdet skal det bli det som er sagt om henne av Herren». Gud har talt om dette, og hans ord er alltid troverdig. Så ble Maria forvisset om at barnet var av Gud og at det var et spesielt barn. Og Maria trodde det Gud hadde sagt nå. Hun var en troende. Troen er kjennetegnet på alt Guds folk. Da tror vi også at alle andre profet skal oppfylles, også om de siste tider, selv om vi ennå ikke forstår alle detaljene.

111) Luk. 7, 40.

2012-01-12T10:08:00.002+01:00

Jeg har noe å si deg.

Luk. 7, 36-50. = vers 40. 2. faste.

Jesus var i Fariseeren Simons hus da en kvinne kom inn og salvet ham. Det var til og med en syndig kvinne, dvs. en som levde åpenlyst i synd og som folket visste om. Det handlet trolig om synd mot det sjette bud. Simon og andre ble forarget over det og ville at Jesus skulle vise henne fra seg.

Da er det Jesus sier noen sterke ord som rammet både Simon og trolig flere andre. Han sier: «Simon, jeg har noe å si deg!» v. 40. Han hadde et budskap som gjaldt alle, både kvinnen og Simon og disiplene. Og denne sannheten skal vi stanse for nå og merke oss svaret som Simon ga: Mester, si det! Den innstillingen må også vi ha.

Jesu ord og tale hadde virkning for kvinna, men trolig ikke for Simon. Et ser ikke ut til at han reagerte. For Guds ord er ikke bare teori og lære. Det er noe som gjelder oss personlig, noe eksistensielt.

Og hva er det Mesteren vil si her? Jo, det handler i hovedsak om vår synd og skyld hos Gud. Han forteller om to menn som begge var skyldnere, selv om størrelsen på gjelden var forskjellig. Ut fra dette skal vi minne om noe:

1. Guds krav og vilje.

Gud har skapt oss og har dermed rettigheter hos mennesket. Og han har vist oss sin vilje i sitt eget ord. Han har åpenbart det for mennesket for vi kan ikke vite det av natur. Han har en plan med oss, og her er alle mennesker like. Han gjorde ett unntak og valgte ut ett folk på jord, Israels folk, og gav dem en egen lov med regler og seremonier for livet.

Hans moralske lov er lik for alle. De er samlet i de ti bud. Gud har ikke ment at de skal være frelsesvei for oss, og den er ikke uttrykk for Guds vilje i alle ting. Likevel er den Guds vilje. Den er ikke satt ut av kraft ved Jesu død, slik jødenes spesielle lov er. Det ser vi bl. a. av dette:

- Det er fremdeles synd å stjele, i alle former og grader.

- Det er synd å lyve – i store spørsmål og i småting.

- Det er synd å drive hor, i virkeligheten og i tanke og på TV og film.

- Det er synd å dyrke andre guder, avguder – enten de er av tre som i Afrika eller ved materialisme her i den vestlige verden.

Gud vil dømme alt som bryter med hans lov og vilje. Slik er det også Guds vilje at vi skal tro på Jesus. Han er vår eneste frelser.

Loven er god, sier Guds ord, mens vi er skrøpelige og udugelige. Loven skal knuse oss ved å vise oss vår synd og utilstrekkelighet. Rom. 7, 7 sier: Uten loven hadde jeg ikke kjent synden. Og i Rom. 3, 20 sier Paulus: Ved loven kommer erkjennelse av synd. Det er noe Gud vil tale med oss om. Får han lov til det?

2. Syndenes forlatelse.

Dernest taler han om frelsens vei. Det betyr ikke at Gud vil sette oss i stand til å leve fullkomment eller å betale av på vår skyld hos Gud. Det makter vi aldri. Men veien er at Gud vil tilgi og forlate oss synden. Kvinnen i dette tilfelle fikk erfare det. Og slik må det bli med alle mennesker som vil til himmelen. Hun hadde visst mange synder, og der er vi i grunnen alle like. Det er ikke spørsmål om store eller små synder. For Gud er synd alvorlig uansett.

Men når synda blir tilgitt, begynner et n ytt liv – «med blanke ark og fargestifter til». Denne dagen glemte hun nok aldri. Og livet videre for henne ble et liv i syndenes forlatelse. Det er alltid viktig å behandle synden som synd uansett størrelse. Noen fusker med omvendelsen her og bortforklarer eller gjemmer synden. Vi må huske, kjære venner, at vi aldri kommer til himmelen med utilgitte synder.

Noen ganger må vi også ha et oppgjøre med mennesker når vi har skadet dem. Gud vil ha orden i regnskapet.

3. Frelsens grunn.

Gud vil tale med oss om hva som er frelsens grunn. Er det vår omvendelse, vår vilje til å gjøre det vi kan, våre følelser eller noe annet vi selv gjør? Der svarer Ordet nei. Frelsens grunn er det slaktede lam på Golgata. Det er ikke mitt eget strev, men Jesu død og blod på korset. Da betalte han alle våre synder. Og det er en sterk grunnvoll.

Du gikk for meg en blodig sti,

Og jeg som skyldig var slapp fri.

Det holder i livet og døden og dommen. Paulus sier noe om dette, bl. a. her: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud», 2. Kor. 5, 21. Og Peter sier: «Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet…» 1. Pet. 2, 24. Det er slike ord fra Gud vi bygger på når vi tror at vi er frelst.

4. Det hellige liv.

Med dette mener vi her hverdagslivet vårt, hvorledes jeg er blant de jeg møter og er sammen med. Vi kan alle forgå oss og gjøre noe vi angrer bittert på i etterkant. Men hva er utgangspunktet for livet?

Det er ofte vanskelig å leve, og det er visst ikke blitt lettere med årene. I alt må vi spørre: Hva skal bestemme livet mitt? Da har vi fått Bibelen også som rettesnor her. Den taler ikke bare om frelse, men også om livet. Jesus kaller oss til et nytt liv her i verden. Bibelens formaninger sikter oss inn på dette. Der er mange praktiske forhold omtalt.

Bibelen må lære oss å tenke rett om livet som kristen. For etter naturen tenker vi galt. Gud vil tale med oss om vår hverdag. Salme 139 taler om ransakelse, v. 1 og 23. Har vi det rett med Gud også i pengespørsmål, vår tale og om andres eiendom m.m.? I Ef. 4, 1 sier Paulus noe om å leve et liv som er verdig det kallet vi har fått. Ordet verdig betyr egentlig å få vekta til å balansere (som på ei skålvekt). Her kan vi se på Bibelens lære – og vårt eget liv. Balanserer det? Det er et alvorlig spørsmål i dag. Da må vi på kne og be om nådens ord til oss igjen.

- Her kunne vi talt om flere andre ting, som om kallet vårt til tjeneste og arbeid i Guds rike, om å søke Guds rike først og hva vi prioriterer her i livet. I alle ting gjelder dette: Jesu sier: Jeg har noe å si deg! Lytter vi?

110) Luk 2, 40-52.

2012-01-11T11:50:00.000+01:00

Luk 2, 40-52.

Kristi openberring.

Dette avsnittet er det eneste sted i Bibelen hvor vi får vite noe om Jesus som barn og ungdom. Vi skulle nok ønske å vite noe mer om disse 30 år i hans liv. Men holder det skjult for oss, han har vist oss det vi behøver å vite om Frelseren.

Foreldrene reiste tilbake til Nasaret der de kom fra etter Jesu fødsel og besøket i Jerusalem. Nå begynte arbeidet og hverdagen igjen. Hvert år reiste de til Jerusalem i påskehøytiden for å feire en av de største høytider i jødenes historie.

Etter tolv år ble denne reisen spesiell. Det står ikke noe om at barnet hadde vært med til hovedbyen før. Men nå er det presisert, slik skikken var ble Jesus med da han var tolv år. Det er hovedstykket i denne teksten. Men vi må peke på et par ting til.

1. Josef og Maria.

Jesu foreldre er gode forbilder for alle foreldre. Hvert år drog de opp til høytiden. De var sammen om å minnes påskelammet, det som var forbilde på Frelseren som skulle komme. De hadde gjerne tanker om at deres sønn skulle være det. Både hyrdene ved Betlehem og de vise menn fra Østen hadde antydet det. Og Maria gjemte disse ordene i sitt hjerte, står det. Det er også noe fint i det at de reiste regelmessig og lot gudsfrykten være en god vane.

Det var en lang vei å gå. Og det kostet dem noe å være borte på den måten. Han kunne ikke arbeide og tjene til livets opphold i denne tiden. Og det var trolig slitsomt å gå så langt selv om de hadde et esel med seg. De skulle også ha offerdyr til festen. Men de gjorde det for Gud, og da følger velsignelse med.

Da de mistet ham på hjemveien, ser vi også omsorgen de hadde for sitt barn. De dro tilbake og så etter ham. Det var viktig å få deres egen gutt med seg hjem, slik alle gode foreldre vil gjøre.

2. Barnet.

Det står noe om Jesus-barnet i denne teksten som vi knapt nok finner andre steder i Skriften. Det gjelder hans barne-og ungdomsår.

- Barnet vokste og ble sterkt, v. 40. Det er den vanlige vokster som alle barn normalt har, og det taler om hans menneskelighet. Han var som andre barn og vanlige mennesker. Slik sett var det ikke noe ekstra ved Jesus. Han ble større legemlig og utviklet krefter og evner som andre.

- Han ble fylt av visdom, v. 40. Nå begynner skillet mellom ham og andre å komme til syne. Han var mer enn et menneske. De fleste har litt visdom, men han ble fylt av den. Noe av hans guddommelighet stiger fram nå.

- Guds velbehag var over ham, v. 40. Også her skiller han seg ut. Gud ser nok med velbehag på hele sin skapning uten at det blir sagt i hvert enkelt tilfelle. Men her blir det spesielt nevnt, fordi barnet var spesielt. Det hadde Lukas hørt og forstått. Derfor måtte det skrives ned.

- Tolv år gammel satt han i templet i Jerusalem, og de lærde undret seg over hans forstand og over de svarene han gav, v. 47. Selv foreldrene ble forundret da de fant han der. Det er tydelig at de til nå hadde sett på barnet som et vanlig barn, kanskje litt ekstra utrustet. Forstand må her bety kunnskap og innsikt i det Skriftene sa. Det var skriftlærde i Israel han samtalte med. De hadde nok aldri hørt et barn svar slik som ham.

- Han kalte Gud sin far, v. 49. Og templet var Guds hus der han måtte være. Nå var det Jesus som var forundret over foreldrene: Visste dere ikke at jeg måtte være her? For ham var det selvsagt, men foreldrene forstod ikke dette, v. 50. Det skulle gå ennå flere år før det virkelig gikk opp for dem hvem Jesus var.

Slik behøver også vi tid til å fordøye de åndelige sannheter. Det har også med voksteren i gudslivet å gjøre. Ikke alt blir klart første dag. Men i samlivet med Herren Jesus får også vi lære ham bedre å kjenne.

- Jesus var lydig mot foreldrene, v. 51. Her møter vi igjen mennesket Jesus som viste seg som et godt barn og en fin ungdom. Han kan være mønsteret for alle kristne ungdommer. For våre foreldre var våre «foresatte» som vi skulle bøye oss under inntil vi selv ble voksne og tok ansvar for våre egne liv. Menneskelig lydighet er en god dyd.

- Han fortsatte å vokse, v. 52. Han gikk fram i visdom – og fikk mer og mer lys og innsikt i Guds ord og vilje. Det gjaldt trolig også hans messiaskall. Det ble klarere med alderen. Og han hadde velvilje hos Gud og mennesker. Han levde slik et menneske skulle leve, også i ungdomsår.

Jesus står altså ikke bare for oss som Frelser, men også som forbilde. Et godt liv frelser oss ikke, men det kan ha stor betydning for våre medmennesker og for vår egen utvikling i livet med Gud.

109) Mat. 5, 13-16.

2012-01-05T15:49:00.002+01:00

Lys og salt.

Mat. 5, 13-16. Helgemessedag. 1. s. I nov.

Her har vi noen vers om hvordan de kristne er og hvordan de hellige har vært mens de var her på jorden. Med korte og fyndige ord er de lys og salt. Det taler om en dobbelt oppgave og virksomhet her i verden. Det er nyttig for oss kristne å minnes Jesu ord også her. For noen ganger kan vi glemme hvem og hva vi er blant andre mennesker.

Her i begynnelsen av bergpreika har Jesus minnet disiplene om at de er salige og nevnt flere sider ved saligheten her i verden, v. 1-12. Nå går han enda mer praktisk fram og viser fram de kristnes liv og tjeneste for andre.

Vi legger merke til at Jesus ikke sier de skal og bør være lys og salt. Som troende mennesker er vi det. Spørsmålet kan være hvor tydelige vi er det. Det også taler Jesu om. Vår innflytelse og vitnesbyrd om Kristus her i verden kan avhenge av det. Da er begge disse to bildene nødvendige og kan ikke skilles. Men begge bildene har noe felles: De viser at Guds folk skiller seg ut i verden. Vi er et annerledes folk. Det er et hovedpoeng.

1. Salt.

Jesus nevner først at vi er jordens salt. Det er et skarpt bilde. Men det viser noen spesielle sider ved vårt kristenliv som vi gjør vel i å ta vare på.

- For det første har saltet den egenskap at den svir i sår. Det gjør ondt. Det minner oss om at verden kan irritere seg over på oss. En kristens liv minner dem om at de også er syndere og ikke feilfri. Når vi kristne tar vår tro på alvor, vil det uro andre. Et hellig liv er en dom over dem selv, for de ser at slik er ikke de – selv om de forsøker å si det motsatte. Vi er en stadig påminnelse for folk at Gud lever. Paulus minner kolosserne om det i Kol. 4, 6: La deres tale alltid være vennlig, krydret med salt. Det gjelder både vitnesbyrdet og dagligtale.

- Saltet bevarer fra råte. Her tenker vi kjøtt o.a. som mat. Også det bilde passer på oss kristne. Vi har ansvar for hverandre som mennesker. Det gjelder i første rekke for andre troende. Vi skal ikke bare prøve å vinne ny for Jesus. Vi skal også hjelpe de som allerede hører ham til. Her er mange farer vi verden som vil ødelegge gudslivet vårt. Om noe går galt for et menneske, skal vi ikke kritisere og anklage dem. Det er så lett. Men det ødelegger. Vi må lære å forstå og å tilgi og gi hjelp. Da er du med og bevarer et menneske. Du er salt.

Det samme gjelder for andre mennesker og for det samfunnet vi bor i. Gud ville ikke ødelegge Sodoma om det var ti rettferdige der. Slik er det også nå: De troende holder dommen og synden borte fra et land og et sted. Uten dem ville det sett mye verre ut. Jo mer ekte vi er, jo mer er dette sant. For de rettferdiges skyld vil han spare landet. Så skal vi merke oss at saltet virker i det skjulte, men er der likevel.

- Jesus sier her indirekte at saltet kan tape sin kraft. Og da duger ikke lenger. Saltet er bare nyttig så lenge det er salt. Blir det oppblandet med noe annet, kan det ikke lenger brukes. Det er alvorlige ord til oss kristne. Vi kan bli for snille som mennesker slik at folk ikke ser hvor alvorlig vi tar troen. Derfor advarer Bibelen oss mot å bli lik denne verden. Rom. 12, 2.

2. Lys.

Jesus er verdens lys, det er sant. Joh. 8, 12. Som han er vi også det. Fort vi har fått del med ham. Lyset skal vise vei for oss selv og for andre vi møter. Men lyset viser også grøftene på siden av veien og dermed farene i livet.

1) Verden ligger i mørke. Slik har det vært etter syndefallet. Profeten sa noe om dette, og det blir sitert i NT da Jesus skulle komme til verden: Det folk som satt i mørke, har sett et stort lys. Mat. 4, 16. Det er syndens mørke som holder folket borte fra himmelveien. Alle mennesker som lever borte fra Gud, er i åndelig mørke og fortapt.

2) Jesus er lys. Som et lys er jeg kommet til verden, sier han. Joh. 12, 46. Han er den eneste redning for folket. Da han kom, forkynte han dette slik: omvend dere, for himlenes rike er kommet nær. Mat. 4, 17. Vi må la Jesus få frelse oss, vi kan ikke det selv.

3) Nå er vi Jesu representanter i verden. Derfor sa han: Dere er verdens lys. Jesus kunne ikke være her for alltid. Han måtte ha noen sendebud, noen som var villige til å gå i hans sted. Paulus skriver tydelig om det i 2. Kor. 5, 20: Så er vi da sendebud i Kristi sted. Det kan vi ikke være og gjøre av oss selv. Vi er som månen i forhold til solen: Vi er bare et gjenskinn av det Jesus er. Jesus er lyset i oss. Om det må vi si litt her:

- Alle ser oss, v. 14-15: En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Det er umulig å være en anonym kristen i det lange løp. Verden ser oss og følger nøye med om vi gjør noe galt. Noen er snare til å dømme oss da. Det skal gjøre oss mer forsiktige. Men vi skal også huske at vi er feilende syndere og må innrømme det.

- Lyset viser vei. Det opplyser også de farlige stedene, veigrøfter og noe som stenger veien. Men hovedsaken er å belyse veien til målet. Derfor skal vi være fyrlykter. Gjennom livet gjelder da apostelens ord: Gjør alt til Guds ære, 1. Kor. 10, 31. Da vil det bestemme hva jeg skal være med på.

- Lyset kan slukkes ut. Om det skjer, er vi en fare for oss selv og for andre. Derfor skulle vi gjøre som i tabernaklet og templet: Noen skulle passe på at lampen alltid lyste. La lyset skinne, sa Jesus her. Folk skal kunne se at vi er kristne i hverdagen, i handel og vandel og talemåte. Det er med og leder folk til frelse, jfr. 1. Pet. 3, 1-2.

108) Luk. 2, 36-38

2012-01-04T12:54:00.002+01:00

Luk. 2, 36-38. Romjul.

7) Anna Fanuelsdt.

Historien om Anna finnes bare hos Lukas, det samme er tilfelle med Simeon. De er begge vitner om at Jesus ble født. Både en mann og en kvinne skulle gjøre det. Ordene hos den siste profet i GT ble dermed oppfylt, Mal. 3, 1. La oss stanse litt ved denne kvinnen som kan være et eksempel for oss i vår tid også.

I begynnelsen av kapitlet leser vi om Jesu fødsel. Han kom til verden som et lite barn i Betlehem. Etter åtte dager reiste foreldrene med barnet til Jerusalem der det ble omskåret etter jødisk skikk og fikk navnet Jesus, v. 21. Derfor er nyttårsdag Jesu navnedag.

Deretter omtales Simeon som var en rettferdig og gudfryktig mann. Etter ham kommer noen ord om Anna Fanuelsdt. Hun var av Asjers stamme. Deres land lå ved kysten i nordvest fra Karmel til Tyros. Hva står det om denne kvinnen?

1. Hun var en profetinne.

De fleste profeter er menn i Bibelen. Men vi kjenner noen kvinner som er profeter i GT. Anna levde i overgangen mellom den gamle og den nye pakt, uten at det skal ha betydning for hennes kall. Annas profetgjerning i dette tilfelle er som vitne om Jesus, og det kan alle gjøre. Hva hun har profetert om før, vet vi ikke noe om.

En profet kan ha flere oppgaver. Han kan tale om fremtiden og vise hva som skal skje en gang. Det gjør mange profeter i GT. Han kunne også tale til sin egen samtid både til trøst og til advarsel og dom. Men i Det nye testamentet kan vi se profeten med slike oppgaver, som i 1. Kor. 14, 3: Den som taler profetisk, taler for mennesker, til oppbyggelse, formaning og trøst. Det står delvis i motsetning til det å tale i tunger.

2. Hun var en gammel enke.

Hun levde med sin mann i sju år etter sin jomfrutid. Som enke hadde hun så levd til en alder av 84 år. På den tid ble mange gift da de var unge, f. eks. tenåringer – 15-17 år. Vi vet ikke hvor gammel hun var da du ble gift, men hun kan altså ha levd som enke i ca. 60 år. Det vitner om troskap, selv om hun kunne ha giftet seg om igjen. At hun ikke gjorde det, kan henge sammen med det neste vi hører om henne. Som enke kan hun ha møtt vansker i livet. Det var ingen enketrygd i de dager, og det står ikke noe om at hun hadde barn som kunne forsørge henne. – Noen tolker og oversetter det slik at hun hadde vært enke i 84 år, og da må hun ha vært over 100 år ved Jesu fødsel.

3. Hun hadde en sann kristens karakter.

Med noen få uttrykk beskriver Lukas hvordan Anna er. Han må trolig ha hørt det av disipler eller kjente fra den tid. Hun levde på folkemunne som en gudfryktig kvinne. Det er et godt ettermæle å få her i verden. Her er flere sider ved henne som tilsvarer en kristens liv.

En kristen er en troende. Det er på en måte inngangsporten til et liv med Gud. Alt Guds folk har vært troende til alle tider. Vi finner troende i den gamle pakt, og troen er mye omtalt i den nye. Noen bodde blant ugudelige mennesker og led mye, men i sitt hjerte klynget de seg til sin Gud. Og det som gav dem kraft og nytt mot, var nettopp at de hadde det skriftlig i hellige bøker. Det er mange profetier om Messias, og de levde i den troen som patriarkene og profetene hadde hatt. Når det stod skrevet i bøkene, visste de at det ville skje. Derfor var troen både en tro på Gud og på hans ord. Det henger nøye sammen.

Hun var stadig i Guds hus. Der hørte hun hjemme. Hun vek ikke fra templet – her menes kvinnenes forgård ved templet. Her var Gud på en særlig måte, og de hun møtte her, var Guds eget folk. Som troende vet vi noe om hva det betyr. Det er godt å komme sammen i de helliges samfunn og få mot og kraft av andre mennesker. Om Paulus står det at han takket Gud og fattet mot da han så brødrene utenfor Rom. Han kom dit som fange. Apg. 28, 15. Korahs barn synger så vakkert om dette: «Min sjel lengter, ja, fortæres av lengsel etter Herrens forgårder,» Salme 84, 3. Guds hus er sentral for et Guds barn.

Anna tjente Gud i faste og bønn dag og natt, v. 37. Det krevde noe av henne. Hun måtte fornekte verdslige goder og gode, lette dager for Herrens skyld. Hun fornektet seg selv og korsfestet kjødet for å leve med Gud. Konkret betød det for henne at hun ikke tok til seg mat hele tiden. Det var en måte å konsentrere seg om Guds rike.

Hun var også stadig i bønn til Gud. Hun tjente Gud i bønn. Det er en måte å tjene Gud på som vi alle kan gjøre nesten til alle tider. Vi kan ha bønnelister over spesielle mennesker og land, og vi kan nevne dem for Gud hver dag i vår bønnestund. Det kan skje om natta når vi ligger våken og alt er stille. Men Gud hører, og vi har løfter om at han vil svare. Det skjer til hans tid og etter hans vilje. Det gir oss frimodighet til å fortsette.

Vi må også nevne dette: Hun talte om ham (Jesus) og lovpriste Gud. Det behøver ikke å bety at hun var predikant. Ordet for å tale er om vanlig samtale, å gi lyd fra seg. I klassisk gresk brukes det om samtale i familien. Anna har gått omkring på tempelplassen og snakket med mennesker og minnet dem om Messias: Nå er han kommet!

4. Hun er et eksempel på de hellige i Jerusalem.

Det står om henne at hun «ventet på forløsning for Jerusalem», v. 38. Og om den rettferdige Simeon står det at han «ventet på Israels trøst», v. 25. Det gikk altså noen og ventet i den hellige byen. De kjente Skriftene og visste at Gud hadde lovet sitt folk en redningsmann og nye tider. Noen levde stadig i denne forventningen og trodde det snart skulle skje noe.

Hun ventet på forløsning. Mange mente nok at det skulle skje politisk ved at de ble fri Romerveldet. Her er det tydelig at hun og Simeon tenkte åndelig. Forløsning er befrielse fra synden og dens makt. Og det er viktigere enn at folk og land ble selvstendige og fikk styre seg selv.

Mange tar nok feil også nå på dette området. Det har vært talt om sosialt evangelium og frigjøringsteologi o.l. Da setter de lett det menneskelige og jordiske i sentrum, og sjelelivet og dens behov og nød skyves til side. Anna Fanuelsdatter er et eksempel for oss i vår tid til å vente på den rette forløsning. Skriften gir oss klar beskjed om at befrielsen fra synd er hos Jesus. Men så ventet vi også en forløsning for Guds folk ved Jesu komme. Er vi alle rede til å møte ham?

107) Joh. 6, 44-47.

2012-01-02T14:31:00.001+01:00

Høre og lære.

Joh. 6, 44-47. 2. pinsedag.

Teksten i dag står inne i et langt kapittel som begynner med at Jesus gjør et under og metter fem tusen menn med fem brød og to fisker. Han går også på vannet, og dermed har de fått to eksempler på hans makt.

Han taler videre om seg selv som livets brød og henviser til manna i ørkenen. Det reddet folket fra hungersnød i 40 år. Nå sier Jesus: Slik er det med meg også – jeg er det levende brød som kan berge dere fra synden og fortapelsen. Og det er bare jeg som kan det. Selv om mange fulgte ham, var det nå flere som trakk seg unna etter hvert. De knurret mot ham, slik Israel hadde gjort flere ganger i ørkenen.

Her er det vår tekst kommer inn. Han svarer på deres klage på flere måter. Det må vi se litt på, for i vår tid er det også slike mennesker. Hva sier Jesus her?

1. Gud må dra et menneske til seg.

Vi kan ikke komme når vi vil eller slik vi vil. Vi har fått en nådetid der Guds kall går ut til oss. Mange hørte det, men brukte ikke tiden rett. Noen slik går livet gjennom og blir mer og mer forherdet. Profeten Jesaja sier noe om det: Søk Herren mens han finnes, og kall på ham den stund han er nær.

Vi får noen nådestunder her på jord, og de kan være korte. Vi kan kalle på Herren når han først har kalt oss. Paulus siterer også Jesaja i 2. Kor. 6, 2 og sier: Nå er nådens tid, se, nå er frelsens dag. Gud er ikke en automat der vi når som helst kan trykke på en knapp og få vår vilje eller det vi ønsker.

Og Gud bruker sin Hellige Ånd til å kalle mennesker til seg. Det kan skje uavhengig av mennesker, men Gud kan også bruke sine vitner som sendebud her. Ved pinsetider er det på sin plass å peke på Åndens gjerning. Han ønsker å nå hver eneste en, men han må inn i vår hjerteliv og gi oss noe som varer ved. En stemningsbølge forsvinner lett i motgang eller når den blir gammel og slitt.

Har du hørt det stille kallet, dypt i sjel og sinn?

Det er Åndens røst som sier: Gå og lukk din Frelser inn!

2. Vi må høre.

I v. 45 sier han: Hver den som hører av Faderen…. Her har han sitert fra Jes. 54. Og i Åp. 2-3 står det flere ganger: Den som har øre, han høre. Det er så viktig at vi hører og hva vi hører. Det går inn i vårt hjerteliv og blir en del av oss. Det vi hører, er en del av vår personlighet.

Slik er det i politikk og handel og mange slags arbeid. Vi gjør det vi har hørt skal gjøres. Og Paulus knytter dette sammen med troslivet i Rom. 10: Der sier han først i v. 14: Hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? I fortsettelse i v. 15 siterer han fra Jes. 52, 7: Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt budskap (evangelium). I v. 17 konkluderer han slik: Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen kommer ved Kristi ord.

Det er en viktig årsak til at vi forkynner – om igjen og om igjen. Vi repeterer og påminner folket om Guds rike år etter år. For troen kommer. Vi kan ikke bestemme oss til å tro eller gjøre noe i Guds rike for å få den. Vi må høre. Derfor er det viktig med forkynnelse, og det er et svakhetstegn når prekenen blir kort og underholdningen desto større. La Guds ord rikelig bo i blant dere, står det noe om.

3. Vi må lære.

Det er mulig å høre uten å lære. I vår sammenheng er det noe viktig vi må lære. Og det kan vi egentlig bare lære i Guds ord. I frelsesspørsmålet er alt annet unyttig. Og det er særlig to ting vi må lære som mennesker:

- at vi mennesker er syndere. Synden er mer enn en sykdom som gjør oss svake og skrøpelige. Den skiller oss fullstendig fra Gud og alt det gode. Den fører oss inn i en evig fortapelse. Av natur vil vi gjerne unnskylde og bortforklare synden, mens Guds Ord og Ånd peker på dem og sier vi er fortapt i all evighet. Det er ikke noe det naturlige menneske har lyst til å høre. Det er likevel viktig og avgjørende at Gud får rett her.

- at Jesus døde for vår synd. Det betyr også at ikke noe annet kan berge oss fra synden enn ham. Når Jesus fra v. 50 begynner å tale om å ete hans kjød og drikke hans blod, v. 53, er det nettopp ved troen vi skal få tilegne oss det Jesus gjorde på korset. Nattverden var ikke innstiftet, men disiplene kjente til troen på Gud. Vi må lære at bare Jesus på korset kan frelse oss, og at vi får del i det ved enkelt å tro på ham.

Derfor kan Jesus si i v. 47: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som tror, har evig liv. Det er veien til himmelen.

106) Luk. 11, 14-28

2012-01-01T17:34:00.000+01:00

Den sterkeste.

Luk. 11, 14-28. 3. s. Faste.

Her er i grunnen to saker og to tekster som begge handler om Jesus og Satan. Jesus har nettopp lært disiplene å be og vist dem hvor stor makt bønnen har. Og straks etter drev han ut en ond ånd hos en stum mann. Vi skal lære her at ånder var reelle i bibelsk tid og er det nok fremdeles. Men vi har ikke så lett for å indentifisere dem. Og i møte med slike onde forhold, er bønnen et viktig redskap. Vi skulle gjerne si som disiplene: Lær oss å be, v. 1. Og Jesus var selv en bønnens mann selv om han var Guds Sønn.

Vi møter to personer, og de er begge med i åndskampen om mennesket. Vi skal se på dette i et dobbelt perspektiv.

1. Den sterke.

Først møter vi den sterke. Det er satan og de onde ånder. Vi skal aldri undervurdere dem. De kan lure menneskene og de spiller på et stort register.

1) Han er sterk.

Han kom i skikkelse av en slange allerede i Edens hage. Han fristet Eva som falt, og senere har resultatet av dette fulgt slekta alle steder til alle tider. Og han fristet Jesus til ulydighet, Mat. 4. Daglig møter han oss på vår vei. Vi må regne med at djevelen er sterk. Derfor skal vi aldri lefle med det onde eller spøke med synden. Eventyrenes bruk av djevelen er oftest ikke bibelsk. For der er han ikke den bibelske djevel.

Han fanget Judas i pengenes garn – og han gikk fortapt.

Han prøvde seg på Peter, og han var nær ved et endelig fall. Men Jesu blikk seiret over ham, og han ble berget.

Han fanget Demas i verdens gleder og han forlot tjenesten, 2. Tim. 4, 9.

Josef ble også fristet i Potifars hus. Men han var så overbevist om den rette vei at han flyktet fra fristelsen. Og seiret.

2) Han har våpen.

Han vokter sine med våpen, står det. Han vil beholde sin eiendom. Huset er menneskehjertet eller legemet med kropp og sjel, sier hoffpredikant Fr. Hammersten i Sverige. Satan driver misjon, både ved å holde fast på sine og søke etter nye som kan føres bort fra Gud.

Han bruker alle midler og har mange våpen. Her er det sant at «hensikten helliger midlet». Det gjorde både jesuittene og Mao i hver sin kamp om mennesker. Undervurder aldri djevelen. Han leter etter og finner ofte vårt svake punkt. I Luk. 14, 18ff har vi en illustrasjon på det. I denne lignelsen blir noen holdt utenfor Guds rike av eiendom, arbeid og sitt eget hjem. Det er i seg selv lovlige ting, men blir hindringer når de kommer først. Det gjør oss opptatt, og travelheten har ført mange i fortapelsen. Det var så mye de måtte gjøre, og glemte sjelen. Bak denne strategi stod Satan selv. Hos Judas var det pengene, og for Josef var det det sjette bud. Peter hadde menneskefrykt.

I vår tekst var det en uren ånd som kom. Og vår tid er veldig uren. Du finner det skitne i radio og Tv, i aviser og ukeblader og bøker. På mange arbeidsplasser er det vanlig på skitne vitser og historier som er på kanten av det sømmelige både kristelig og menneskelig. Det er satans strategi og våpen for å føre mennesker til synd.

3) De har fred.

Der er en dødens fred i verden, når samvittigheten er sløvnet og vi bare tenker på oss selv. Paulus taler om noen som faller i djevelens snare, 2. Tim. 2, 26. Da sover de og ser ikke det som venter bak død og grav. Det er ikke det siste hvilested, som det så ofte blir sagt. De skal en dag vekkes opp av gravene og møte sin Gud. Men de skulle blitt vekket her i tiden, slik at de så at de hadde en falsk fred. De har fred som en sovende i et brennende hus. De skjønner ikke faren.

Paulus taler om en kamp som vi troende har, ikke mot mennesker, men mot djevelens åndehær i himmelrommet. Ef. 6, 12. Denne åndehær vil lede oss til synd og føre oss bort fra Gud. Og så dysser han oss i søvn og får oss til å tro at alt er vel. Det går bra til slutt, sier han. Det er en katastrofe i et menneskeliv. Da er alt håpløst. Da skjer noe:

2. Den sterkeste kommer!

En som er sterkere, står det. Det er Jesus, Guds Sønn og Menneskesønnen. Før han forlot denne jorden, forsikret han sine venner om dette: Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Mat. 28, 18. Han er skaper og kongen og herre over alt. Døperen Johannes sier i begynnelsen av sitt virke: Etter meg kommer en som er sterkere enn jeg. Mark. 1, 7. Det er også sant i forhold til djevelen, men han vil ikke innrømme det.

Han kom julenatt og ble menneske.

Han overvant alt på korset og i oppstandelsen.

Det lød et fullbrakt på Golgata. Da var også djevelen beseiret. Han behøver ikke å prøve seg mer. Han viste seg som seierherre over dem på korset, Kol. 2, 15. All synd er sonet og gjelden er betalt, og fienden er egentlig avvæpnet. Ingen behøver lenger å gå fortapt på grunn av sin synd. Djevelen har ikke makt til å dømme deg. Jesus sa: Nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Joh. 12, 31. Og ved døden gjorde han det til intet – Hebr. 2, 14. Det har den Sterkeste gjort!

Derfor er budskapet nå i den kristne kirke: Kom, for nå er det ferdig. Luk. 14, 17. Og dette: Alt er ferdig, kom til bryllupet.

3. Er det mitt?

Det er fullbrakt for hele verden. Forsoningen gjelder alle mennesker. Men hvorledes blir det også mitt?

Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det. Det var siste ord i teksten. Vi må høre hva Gud sier, tro det og ta imot. Jesus vil understreke at ingen er nøytrale i åndens verden, v. 23: Den som ikke samler med meg, han sprer. Den som tar imot Jesus, får rett til å bli Guds barn. Joh. 1,12. Den som tror på Sønnen, har evig liv. Joh. 3, 36. Det er veien – du går vel der?

105) Mat. 3, 13-17.

2012-01-01T12:11:00.000+01:00

Jesu dåp.

Mat. 3, 13-17. 2. s. Åpb.

Døperen Johannes var botspredikant og forkynte omvendelse og tro og et nytt og rett liv her i verden. Mat. 3 og Luk. 3. Men han talte også om Guds lam som bar verdens synd helt i begynnelsen av sin virksomhet, Joh. 1, 29. Det viser at han var profet og så hvem Jesus egentlig var. Derfor kunne han si: Han er den som skal komme, og han døper dere med ånd og ild.

En dag kom Jesus på sin vei fra Galilea til Jordan, trolig ved Jeriko. Der var Johannes med å døpe. Til tider var det mange som kom fra andre steder og lot seg døpe av ham, v. 5-6. Men Johannes forstod hvem som kom. De var nok i slekt, men det er uvisst om de kjente hverandre. Johannes nektet å døpe denne mannen, v. 14. Johannes visste han selv var en synder, og at han nå stod overfor et hellig menneske. «Jeg trenger å bli døpt av deg,» sier han. Det er den ydmyke Herrens tjener som sier det.

La det skje, sa Jesus. Det måtte skje, for nå skulle hans offentlige gjerning begynne. Og dermed skjedde dåpen. Hva betyr den?

Jesu dåp.

1. Var det kristen dåp?

Vi vet at den kristne dåp ble innstiftet først etter oppstandelsen og kort før hans himmelfart. Mat. 28, 18ff. Derfor kan ikke Jesu dåp være bevis for vår dåp, enten det er barnedåp eller voksendåp. Jesu dåp må være noe annet.

2. Var det Johannesdåpen?

Johannes døpte til omvendelse og syndenes forlatelse, og det var da beregnet på syndere som ikke levde i troen. Men Jesus hadde ingen synd å bekjenne. Han var syndfri og behøvde ikke syndenes forlatelse. Kunne han blitt vår Frelser hvis han var en synder? Selv om det var Johannes som døpte han, var dette noe helt annet enn det han hadde gjort før.

Johannesdåpen var også noe annet, som prof. D. A. Frøvig peker på: Dens vesen var å forberede og innvie menneskene til den messianske tid. Og det var begynnelsen på et nytt liv i Guds rike. Og der hører Jesus med.

3. Jesu dåp var for å fullføre.

Jesu svar til Johannes er viktig: «For slik er det riktig av oss å fullføre all rettferdighet.» Døperen må i alle fall ha forstått noe av betydningen her. For ordene kan virke ganske vanskelige å skjønne. Hva betyr å fullføre all rettferdighet?

Som bakgrunn for det må vi først vite at ingen uten Gud er rettferdig. Alle mennesker fra Adams tid er syndere og dermed underlagt Guds dom og vrede. Ingen kan heller gjøre noe for selv å bli rettferdig. Synden har fratatt oss all evne og mulighet til å bli frelst i egen kraft.

Når Jesus sier at de nå skal fullføre all rettferdighet, tenker han på en helt ny rettferdighet som ikke en gang englene kjenner til. Og her er vi ved kjernen av Jesu gjerning. Vi har minst tre prekener av Luther over denne teksten. Den finnes både i Kirkepostillen, huspostillen og i en årgang prekener. I Kirkepostillen sier han: «Skal de arme syndere komme til rettferdighet og bli salige, så må du døpe meg. For jeg har selv blitt en synder for de arme synderes skyld. Derfor må jeg gjøre det som Gud har befalt syndere å gjøre, for at de ved meg kan bli rettferdige.»

Her er vi ved hovedsaken ved Jesu komme. Han skulle selv bli en synder ved å ta på seg alle menneskers synd. Så skulle han gå inn under synderes kår. Et annet sted sier Luther at Jesus er blitt den største synder i verden, ved å bære alles synd. Johannesdåpen var bare ett trinn på denne veien. Den førte ham uvegerlig til Golgata og døden og senere oppstandelsen. Det måtte skje for å kjøpe oss en ny rettferdighet med hans eget blod. Ved å ta imot ham og tro på ham, blir vi rettferdige på grunnlag av hans gjerning. Det er bare slik vi kan bli sanne kristne. Men dette skjedde for alle mennesker til alle tider. Derfor er det mulig for alle å bli frelst.

Et under.

Etter dåpen skjedde et under. Himmelen åpnet seg for ham. Det var en veldig bekreftelse for ham selv som menneske. Nå så han også noe som de andre trolig ikke fikk se: Ånden steg ned over ham i form av en due. Da kom det en røst fra himmelen. Det er Gud selv som taler – og det var nok beregnet på de andre som sto der. «Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag.»

Nå ble det klart for alle som var ved Jordan: Guds egen Sønn er kommet til jord. Det var naturlig at de tenkte: Det må være den kommende Messias. Og nå er det også tydelig at hele treenigheten er samlet ved Jordan: Gud som talte fra den åpne himmelen, Ånden som steg ned over dem og Sønnen. Alle er med i det frelsesverk som nå begynner med Jesu offentlige liv på jorden.

Vi avslutter denne betraktningen med det siste Gud sa: I ham har jeg velbehag. Bare Jesus kan bestå testen fra Gud. Som Sønn er han fullkommen som Gud selv. Dermed kan han også skaffe oss en frelse og rettferdighet som er fullkommen. Og det er når vi er skjult i Jesus med hans rettferdighet at Gud kan ha velbehag i oss! Du har vel tatt imot den?

104) Luk. 2, 21.

2011-12-31T16:54:00.000+01:00

Kongens navn.

Luk. 2, 21. Nyttårsdag. Jesu navnedag.

I Salme 72 finner vi en beskrivelse av kongen. Det er Salomo som skriver der. Han spår om Messias' rettferdige styrelse og dens frukter; fred og gudsfrykt skal i rikeste mål og til evig tid blomstre blant Guds folk; Messias' herredømme skal utbre seg over hele jorden, idet alle folk skal hylle og tilbe ham; selve jorden skal bære mye frukt, v. 1-16. Derfor skal de prise hans navn til evig tid, 17.

Kongesalmen er en vakker hyllest til Messias og kan her brukes om Jesu navnedag. Vi vet ikke om den først var tenkt og skrevet om Israels konge. Men den fullstendige oppfyllelse kan bare skje ved himmelens konge. Det viser flere vers, f. eks. v. 8: Han skal herske fra hav til hav, fra elven inntil jordens ender. Det kan bare sikte mot Kristi rike som skal nå over hele verden. V. 11 kan bare oppfylles i Kristus: alle hedninger skal tjene ham. Alle folk skal en dag bli delaktig i hans rettferdighet og hans fredsrike. Da oppfylles ordet i Fil. 2, 9-11: hvert kne skal bøye seg for ham. Den samme tanke kommer igjen i v. 17. Løftet til Abraham klinger med: I deg skal alle jordens slekter velsignes, 1. Mos. 12, 3.

Hans navn er evig og vil aldri blekne. Stadig vil nye mennesker klynge seg til det. Welanders sang er skrevet ut fra dette verset: Navnet Jesus blekner aldri, tæres ei av tidens tann.

1. Jesu navn er evig,

sier denne profetien - så lenge solen skinner. Mange store navn er bleknet og glemt. Men Jesus består. Kristendommen vil bestå tross all motstand. Kommunismen med sin gudsfornektende filosofi har vart i over 70 år i Sovjet. Og kristendommen står fram sterkere enn noen gang. Ateister og aktive motstandere i vårt land og andre steder forsøker å ødelegge den kristne tro. Men den vil bestå så lenge noen er villig å følge kongen som bærer navnet. - Hvert eneste navn som du visste skal tape sin glans og forgå, men Jesus den første og siste, hans navn skal for evig bestå.

2. Jesu navn er et frelsernavn.

"De skal velsigne seg ved ham", står det. Det fører tanken til Abrahams velsignelse, 1. Mos 12, 1-3. Det tror vi også taler om Messias. Hva er denne velsignelse som er så betydningsfull? I v. 12 har han sagt det klart: Han skal frelse den fattige som roper...han skal forløse deres sjel. Velsignelsen i Kristus er frelsen fra synd. Derfor sier engelen: du skal kalle ham Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Mat. 1, 21. Det blir vårt når vi bekjenner synden og tror tilgivelsen i Kristus. Ved det navnet fant jeg frelse, intet annet frelse kan.

3. Jesu navn gjelder for hedningene.

"Alle hedninger skal prise ham salig." Synet utvides, og grensene sprenges. Hans navn skal skyte friske skudd så lenge solen skinner. Det er de nyfrelste i hedningeland og hos oss. Så lenge tiden varer er det mulig å bli frelst. Noen vil stadig legges til Messias' rike.

Du skal gi ham navnet Jesus, sa engelen til Josef. Navnet betyr Herren frelser og er det samme som Josva i GT. Han fikk altså et navn som svarer til hans gjerning. Han skulle frelse. Men hva er det?

4. Jesus skal frelse fra synd.

Han skulle ikke komme som en politisk eller militær frigjører. Og han var ingen ny religionsstifter på linje med Buddha og andre. Det viktigste var ikke å gi folket lykke og ri her i verden. Jesu gjerning går lenger – helt inn i evigheten. Han vil at folket skal komme dit. Men synden er stengselet. Den utelukker folk fra Guds evige paradis.

Derfor skulle Jesus frelse folket fra synden ved å då som et sonoffer, slik jødene ofret dyr hver dag og på de store høytider. Ofte var det et lam som måtte dø. Nå kom det suverene Guds lam som tok ansvaret for alle verdens synder. Nå er det slik den som tror og tar sin tilflukt alene til Jesus, vil få tilgivelse for sine synder og være rede til å dø. Du er vel det?

103) Mat. 2, 15-23.

2011-12-31T16:35:00.000+01:00

Barnemordet.

Mat. 2, 15-23.

Stefanusdag 2. juledag.

Stefanusdagen er martyrenes dag. Og teksten på denne dagen handler om Jesus og hans foreldre som måtte flykte fra modere til et annet land. Jesus kunne lett blitt en martyr denne gangen. Men dagen viser også at Gud bevarer sine når de er i hans plan. Han kunne selvsagt ikke tillate at Herodes skulle drepe Guds Sønn, når han kom for å frelse verden. Stefanus ble den første martyr i kirkehistorien (Apg. 7). Etter ham har det vært utallige martyrer for Guds sak. Men Jesusbarnet ble altså berget i tide. Noen sannheter finner vi her.

1. Verden er sjelden de troendes venner.

Noen ville hylle Jesusbarnet i Betlehem. Der finner vi noen hyrder var gjette sine dyr denne natta. De fikk englebesøk og som de første hørte de budskapet om verdens frelser. Og der i stallen fortalte de foreldrene om det de hadde hørt denne natta. Det gjorde slikt inntrykk på den unge Maria at hun tok vare på ordene og tenkte mye på hva det skulle bety, Luk. 2, 17-19. Evangeliet var forkynt for første gang.

Noen vise menn fra Østerland fikk også et budskap gjennom en stjerne som var tent. Mat. 2, 1ff. Også de vandret den lange veien til Betlehem og hyllet barnet og gav dem gaver. For de skjønte at det var en konge som var født.

Men kong Herodes hadde ondt i sinne og ville drepe ham. Da fikk Josef besøk fra himmelen med advarsel om det som skulle skje. Han skulle stå opp og ta familien med til Egypt. De var blitt flyktninger. Der skulle de vente på nytt bud fra Herren.

Slik har Guds menighet i alle år vært utsatt for trusler. Kirkehistorien beretter om mange spesielle forfølgelsestider. Etter aposteltiden ble det flere tider med stor motstand mot de kristne i Romerriket. Da den katolske kirke stort sette var enerådende forfulgte den grupper av protestanter flere ganger. Men også protestanter har forfulgt andre grupper til visse tider. I vår tid kjenner vi til hvordan kristne i kommunistiske land muslimske land har møtt mye motgang og lidelse.

Ofte har det vært og er landets ledere som undertrykker og bekjemper de kristne. Når de ikke underordner seg i alt og passer inn, må de bort. Som kristne skal vi tenke at vi ikke er avhengige av staten og lederne i landet. Gudslivet kan blomstre og bære frukt på tross av motstand. Det ser vi ofte. «Kirkeskipet seiler best i motvind,» heter det.

2. Jesus opplevde motstand.

Det er underlig. Han skulle være en som skaper fred og var en fredens mann. Han drev ikke politikk og oppfordret ikke til væpnet kamp mot noen, heller ikke den romerske hær. Men hans forkynnelse skapte uro i samvittighetene. Og da fikk han motstand, slik alle forkynnere vil få.

Jesu liv var preget av dette særlig i det siste året av hans offentlige virke. Da ble det klart at hans ord var en dom over mange selvrettferdige. Og de går lett til angrep som forsvar. Som vi vet endte det med døden. Den var nok forutbestemt fra evighet av som vår frelsesgrunn. Men

Noen mennesker ble redskap til hans død. Slik er det også i vår tid. Noen mennesker samler til Guds rike, andre spreder og ødelegger så mye de kan.

3. Guds ord blir oppfylt.

Det er et særtrekk hos Matteus at oppfylte profetier blir nevnt og forklart. Flere ganger peker Matteus på det. Jødene skulle vite at Jesus var Messias. Mange lærde kjente profetiene om Messias, og her kunne de lese om hvordan de ble oppfylt.

I denne teksten ser vi også det. Mens Jesu og foreldrene var i Egypt, skjedde en massakre i Betlehem. Alle guttebarn under to år ble drept, og Herodes var nok sikker på at den nye lille kongen var tatt av dage. Han var redd for sitt embete og gjorde det han kunne for å rydde ham av veien. Vi kan være visse om at det var stor sorg og mye skrik i byen disse dagene det pågikk. Og de forstod ikke grunnen til det heller.

Når Matteus forteller om dette, legger han til en kommentar: «Da ble det oppfylt som er talt ved profeten Jeremia, som sier: En røst ble hørt i Rama, gråt og stor klage. Rakel gråt over sine barn og ville ikke la seg trøste, for de er ikke mer.» Kap. 2, 17f. Ordet viser til Jer. 31, 15. Rakel var gravlagt i Betlehem, og Rama var en by nord for Jerusalem som jødene måtte gjennom på vei til Babel. Matteus ser en parallell mellom disse stedene og tidene.

Det andre stedet er v. 23: De bosatte seg i Nasaret, «for at det skulle bli oppfylt som var talt ved profetene, at han skulle kalles en nasareer». Det betyr først at de reiste hjem, for de de var fra den byen, Luk. 2, 4. Nå skulle de reise hjem igjen og ikke være i Betlehem eller andre steder.

Slik kan vi være sikre på at profetier i Bibelen vil bli oppfylt. Det gjelder også for vår tid. Ordene om Jesu gjenkomst vil bli oppfylt når tiden er inne. Det samme gjelder Guds tale om evigheten, om to steder som menneskene kan komme til – evig liv og evig død. Tror vi det Gud sier, og er vi beredt til å møte ham når dagen kommer?

102) Luk. 1, 46-55.

2011-12-31T13:05:00.000+01:00

Marias lovsang.

4) Luk. 1, 46-55. 4. s. Advent.

Denne dagen er det Jomfru Marias kjente lovsang som møter oss. Hun er blitt kalt Jesu mor. Noen holder særlig av henne, som den Katolske kirke. I den engelske kirkes Bønnebok er den med i kveldsgudstjenesten. Og Marias lovsang er et vakkert uttrykk for kristen bekjennelse og takk til Gud, uten at vi gjør Maria til en ekstra helgen. I Guds rike er vi alle kun tjenere for den ene og levende Gud.

En engel kom til Maria og forkynte at hun skulle føde en sønn, og Josef fikk også besøk fra himmelen da han var i tvil om Maria. Løftene i Bibelen skulle gå i oppfyllelse og verdens frelser skulle nå komme til verden. Mat. 1 og Luk. 1. Da hun ble klar over dette, blir hun poet og sanger.

Marias lovsang er uttrykk for hennes egen opplevelse med Gud og dermed takk til ham, og den er preget av bibelhenvisninger til Salmenes bok og andre bibelske bøker. Hun kjente godt Skriftene og brukte dem i sin bønn, slik jødene gjør. Nå skal vi minne om noe her:

1. Marias ydmykhet.

Det er ikke en hovmodig kvinne vi møter her. Hun har små tanker om seg selv og hadde vel aldri tenkt noen gang at hun skulle få en slik ekstra-oppgave i livet. Hun var født av ringe kår og en vanlig arbeider-familie. Faren var snekker og murmester og bygde hus. Og som kvinne var hun heller ikke så høyt verdsatt i den gamle verden. Noen utdannelse var det ikke tale om og heller ingen stilling i synagoge eller samfunnet ellers.

Hun sier: Gud har sett til sin tjenerinnes ringhet, v. 48. Ordet for tjener er det samme som for slave (hunkjønn) og kan bety hushjelp eller en som går til hånde. Men i v. 54 kaller hun Israel for Guds tjener, men der bruker hun et annet ord. Hun føler seg ringe og liten i en slik tjeneste som Gud nå har gitt henne.

Denne ydmyke innstilling er og skal være felles for oss alle som tjener Herren, uansett på hvilket nivå eller sted. Vi er syndere selv om vi er tilgitt og rettferdiggjort. Og det sømmer seg for oss å sitte nederst. Bibelen ber oss også om å ydmyke oss under Guds veldige hånd, 1. Pet. 5, 6. Det ligger i vår gamle natur å være store og bety noe. Og det er vanskelig å bøye seg, det koster å være liten der mange andre vil herske og styre. Maria kjente sin stilling og ringhet. Biskop J. C. Ryle har rett når han i en preken ber oss om å kopiere Marias hellige ydmykhet. En påtatt, falsk ydmykhet har ingen verdi.

2. Marias glede.

Selv om hun er ydmyk og ser sin egen ringhet, vet hun også at Gud har gitt henne en ny og stor oppgave. Og hun kritiserer ikke Gud for den. Hun lovpriser ham og gleder seg. Det er uttrykk for takk for oppgaven, selv om hun kanskje ikke forstod alt slik det kom til å bli. Men som jøde visste hun at Messias skulle komme, og nå var hun den som skulle føde ham inn i verden. Kanskje kjente hun profetordet i Jes. 7, 14 også: Se, en jomfru skal bli med barn.

Hun begynner sangen slik: Min sjel opphøyer Herren. Det viser at hun forstod at oppgaven kom fra Gud. Nå ville hun gi ham ære ved å opphøye ham. Hun skulle stå i skyggen i takknemlighet. Ja, hun sier videre: Min ånd fryder seg i Gud. Hennes glede er ikke begrunnet i noe hos henne selv, men i Gud og min Frelser. Alt dreier seg om himmelen og Guds rike. Det heter også i NT: Gled dere i Herren, Fil. 4, 4. Den jordiske glede kan ikke sammenlignes med den åndelige, himmelske glede. Det er som to forskjellige verdener.

Og Maria er tydelig på at fryden og gleden kommer på grunn av Guds gjerning. Fordi han har gjort store ting mot meg, v. 49. Hun ser altså stort på oppgaven selv om hun er liten. Hun må ha forstått at hun skal være redskap for en stor Guds gjerning – og det var jo Messias. Det hadde nå gått flere hundre år siden den siste profet om han var kommet til folket. Og dermed går hun over til det neste trinn i lovsangen:

3. Marias bibelkunnskap.

Hun viser at hun kjenner Bibelen (GT) og vet hvorledes Gud har handlet med sitt folk i tidligere tider. Det samler hun i begynnelsen av dette avsnittet slik: Hans miskunn er fra slekt til slekt, v. 50. Nå tenker hun på og noterer noe fra Israels lange historie som viser at hun kjente den og hadde forstått hovedpoenget: Gud hadde ledet dem.

Gud gjorde storverk, v. 51. Han berget sitt eget folk og hjalp dem mot fienden: han spredte dem som var overmodige. Slik var han gjennom hele det gamle testamentets tid. Salme 68, 2 sier f. eks.: Gud reiser seg, hans fiender blir spredt. I neste vers fortsetter hun dette og sier: Han støtte mektige ned av deres troner og opphøyet de små. Her kan vi vise til salme 107 som sammen med salme 106 taler sterkt om Guds gjerninger i den gamle pakt. Gud var f. eks. med Moses og beseiret farao. Ja, han gav dem mat, v. 53 som manna i ørkenen. Som billedspråk er dette sterk tale om Guds velsignelse over Israels folk i farne tider.

Som en konklusjon på det kan hun si: Han tok seg av Israel, v. 54. Her viser hin konkret til Abraham og hans ætt, v. 55. Hun har også visshet om at slik skal det alltid være – til evig tid.

I denne siste del viser Maria at hun viser til folkets historie og forstår at det er Gud som har ledet dem i alle år. Det er en god tanke for alt Guds folk. La oss se tilbake på Guds folks historie og lære av den. Vi kan se at vårt kristenfolk også har gått feil noen ganger. Det er en sterk lærdom. Men de ganger de fulgte Guds ord og gikk på hans veier, skal vi etterfølge. Jfr. Hebr. 13, 7. Då får også vi grunn til lovsang.

101) Mat. 11, 2-11.

2011-12-30T17:44:00.000+01:00

3) Mat. 11, 2-11.

Her møter vi Jesus og døperen Johannes. Døperen sitter i fengsel fordi han hadde talt til kongen om hans synd. Og det liker ingen. Og der i et kaldt fangehull kommer trolig tvilen: Er virkelig Jesus den Messias vi ventet på etter Skriftene? Er du den som skal komme, tenker han, v. 3.

Mange kjenner til slike tanker om ulike spørsmål i livet og troen på Jesus. På TV var det for noen år siden en serie som ble kalt: Tvil og tro. Mye rart ble sagt der. Men saken er kjent nok. Men det kan bli feil hvis selve tvilen blir kalt ærlighet, slik det ble sagt i serien. Det innebærer ofte at vi ikke skal ha noe svar. Det er ikke redelig å stå fram med klare svar i trosspørsmål. Da er du en hykler. Det har lenge vært tendensen. Men da er tvilen ofte teoretisk. Annerledes blir det når tvilen er eksistensiell. Da er du ikke fornøyd med å dvele ved tvilen og famle etter et umulig svar.

Døperen var ærlig. Han ville ha svar, for det gjaldt hans liv og innerste vesen og tro. Derfor sendte han bud med sine venner til Jesus med et direkte spørsmål. Og Jesus ga svar. La oss stanse ved noe om en slik tvil her:

1. Bibelen sier: Du kan få svar.

Det er faktisk normalt å ha svar på det viktigste i livet. Det er jo naturlig og vanlig at vi vil ha og får svar på mange jordiske ting. Om min ektefelle faktisk er min ektefelle? Er jeg nordmann eller? Slike banale spørsmål har vi svar på. Vil ikke Gud da gi oss svar på det som er mye større for oss: Om de himmelske ting.

Mye er meningsløst uten visshet. Kom Jesus virkelig for å lage tvil hos oss? Er han Guds Sønn og verdens Frelser? Julen er svaret sammen med hele bibelhistorien. Forakter du den, vil du aldri få svar. Men Jesu komme gir håp som bygger på noe fast og sikkert.

Vi finner flere ord og utsagn om vissheten i Bibelen. De er bekreftelse på at saken er sann. Joh. 3, 36 lyder: Den som tror på Sønnen, har evig liv. Slik slår Bibelen det fast. Johannes skriver også i slutten av evangeliet: Dette er skrevet for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn. Joh. 20, 31. Det du har, det eier du. Og det bibelordet er viktig, for det viser oss at troen ikke er knyttet til våre egne følelser og meninger og tanker. Den er bare knyttet til det som står skrevet.

Og Hebr. 11, 1 sier at tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om det du ikke kan se. Et annet viktig vers er 1. Joh. 5, 12-13: Den som har Sønnen, har livet. Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror.

Paulus sier et par steder om en slik frelsesvisshet. I Fil. 1, 6 står det: Jeg er fullt visst på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag. Og om seg selv sier han: For jeg vet hvem jeg tror på, 2. Tim. 1, 12.

Alt dette skulle borge for at frelsesvisshet er normalt for en kristen, og at denne visshet har vi ikke i oss selv eller ved at vi er fornøyd på noen måte med oss selv. Vi eier den i Gud og hans ord, og at hans Sønn er vår frelse. Guds ord er det eneste sikre og faste og pålitelige.

2) Vi kan tvile.

Tvilen kan komme fordi vi er mennesker med den falne natur. Og den er lunefull og ustadig. Men tvilen er ikke tegn på vantro eller at vi er forkastet av Gud. Gud hadde ikke forkastet døperen om han spurte om Jesus var den rette Messias. Vi kan også spørre oss selv – og det er sundt: Er det rett med meg? Er det noe bak døden? Er Jesus nødvendig til frelse? Det er mange slike tanker som kan komme hos et menneske.

Grunnen til slik tvil kan være flere. Kanskje du er syk og har slitte nerver og er nedfor menneskelig talt? Eller har du gjort en synd som ikke er oppgjort eller blitt verdslig i livet der Guds rike ikke betyr så mye for deg lenger? Da kan vi gå til Jesus med alt og be om ny nåde.

Eller er det slik at Gud vil prøve deg og din tro? Har jeg noe som er mer dyrebart og kjært for meg enn frelsen i Jesus? Slik ville han prøve Abraham da han skulle ofre Isak, 1. Mos. 22. En kristen kan synge midt i tvil og vansker: Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste. Han er det største for oss her i verden.

Noen ganger tillater Gud at djevelen frister oss på en ekstra måte. Job er et viktig eksempel på det. Han hadde fått mye av Gud. Men han tillot at Satan røvet alt fra ham. Lot hadde nok mange urolige tanker, men kunne bryte ut: Jeg vet at min gjenløser lever, Job. 19, 25. Om han hadde det ondt nå, visste han at redningen kom. Gud ville berge han – og det fikk han oppleve til overmål. Jfr. også Åp. 12, 10.

3) Løsningen.

Døperen sendte bud til Jesus. Og han brukte mennesker som mellommann der. Noen ganger der det viktig for oss også. Vi får tale med noen eller skrive til et menneske vi tror kan hjelpe oss. Mange av oss har hatt bruk for det.

Sangen lyder slik om dette: Send bud på ham når hjelp du trenger til… Eller det er som Lina Sandell synger: En liten stund med Jesus, å, hvor det jevner alt….

Vi går nå til Åp. 12, 11. Der står flere ting:

a) De har seiret ved Lammets blod, eller i kraft av dette blod. De har bygd sitt frelseshåp alene på Jesu verk. Ved enhver tvil og uro går de til Jesus der de får rensning for all synd og en fast og sikker grunnvoll for livet.

b) De seiret ved det ord de vitnet. De kan bety bekjennelsen som kristen. Det ligger en veldig kraft i å vitne om sin frelser og bekjenne ham for andre. Om det koster, gir det kraft. Men ordet de vitner er ikke deres eget, for frelsens sannhet er hentet fra Guds eget ord. Vi er ikke frelst fordi vi er gode nok eller kan leve rett i alt, men vi bygger vårt håp på det som Ordet fra Gud sier. Det er nådens ord om frelse for Jesu skyld.

c) De elsket Gud mest av alt. Vårt eget liv hegner vi om her i tiden, men vår dyreste skatt i alt er Herren Jesus. Da kan vi være villig til å lide for hans skyld og å ofre noe for ham. SWå kan vi bare takke Gud for alt og gi ham ære. Amen.

100) Luk. 10, 25-37 (B).

2011-12-29T10:11:00.000+01:00

Luk. 10, 25-37 (B).

En lovkyndig kom til Jesus. Noen kom nok for å teste ham eller sette ham fast og vise at han tok feil. Andre kunne komme for å få hjelp. Men det er ikke sikkert at de alltid gjorde det av et rent og helt hjerte – slik det så ofte er med oss mennesker. Vi kan også ha blandede motiver for det vi gjør og sier.

Denne mannen var en lovkyndig – det betyr at han var godt kjent i Skriftene, her betyr det Det gamle testamentet. Ordet lovkyndig (gr. Nomikos) henger nettopp sammen med ordet for loven, som her betyr Mose lov. Og det står direkte at han kom for å friste Jesus. Ordet friste kan også bety å prøve. Sammenhengen viser ofte om det var negativt eller positivt ment.

Spørsmålet er ganske underlig: Hva skal jeg gjøre – for å – arve? Visste han ikke at det var en umulighet? Vi får en arv på grunn av fødsel eller ved et testamente. I prinsippet kan vi ikke gjøre noe som helst for å få en arv. Den er et praktisk eksempel på nåde. Spørsmålet er om han virkelig mente det han sa. Gjorde han det for å prøve å lure Jesus til å si noe som var mot loven? Men det var et religiøst spørsmål. Han tenkte og talte om det evige liv, ikke om jordiske goder.

Jesu svar.

Når Jesus svarer spiller han ballen over til den lovlærde, v. 26. Han burde jo vite hva loven sa og hvordan vi får del i evig liv i Guds rike. Hva sier loven? Var et greit spørsmål som svar. Men så føyer Jesus til: hvordan leser du? Jesus viser til Skriften som autoritet fra Gud. Han tenker ikke bare på kunnskap, men også på å forstå det Gud sier. Det går an å lese Bibelen galt – som historie eller verdslig kunnskap på linje med andre bøker. Og man kan legge inn i Skriftene noe av det vi selv tenker. Vi fortolker det vi leser mens vi leser og i ettertid. Det er alltid en fare for oss.

Som svar på Jesu spørsmål, siterte den lovkyndige fra loven, v. 27. Og han tok fram det viktigste budet, om kjærlighet til Gud og nesten. Det var det Jesus svarte da fariseerne kom og spurte om det største bud i loven, Mat. 22, 34ff. Derfor gav Jesus ham rett, v. 28. Men da får den lovlærde et tillegg som han ikke hadde tenkt: «Gjør dette, så skal du leve.»

Tenkte Jesus på lovgjerninger som frelsesvei her? Nei. For han visste at hvis et menneske prøver å elske Gud av hele seg selv og sin neste, vil han komme til kort. Det klarer ikke et menneske noen gang. Men den lovlærde var ikke moden for nådeordet og det frie evangelium. Han måtte først bli stående fast i sin udugelighet og slik se at han var en synder. Før man har en slik erkjennelse, blir ingen frelst. Da vil man prøve igjen og igjen for å tekkes Gud. Mange slår av på noen krav for å kunne si: Jeg har holdt loven. Men Gud ser og vet om svik og svikt i slike tilfeller.

Hvordan reagerte den lovlærde på det?

Han forsøkte å diskutere svaret for å komme unna. Han ville slik rettferdiggjøre seg selv og sa: Hvem er da min neste? Kanskje han forstod litt av dette: Han kunne aldri elske Gud helt og fullt, derfor tok han fatt i det andre. Da er det Jesus varer med denne lignelsen som har flere lag av åndelige lærdommer. Og den historien går i flere trinn, både konkret og overført.

Falt blant røvere.

En mann var på reise. Slikt hender alltid, i alle land til alle tider. Det er ikke noe spesielt ved en dagsreise eller to. Men her er likevel noe å merke seg. Han reiste fra Jerusalem som ligger 800 m o h, og til Jeriko som ligger 400 m u h. Det blir en høydeforskjell på 1200 meter. Og det er til dels over øde og bratte strekninger – jeg har selv reist den veien i vår tid. Slike steder har alltid vært et godt skjulested for lyssky mennesker som gjerne lever av andre mennesker. Det skjedde også her: Mannen møtte røvere som slo han og tok alt han eide. Han var halvdød da de forlot ham.

Her er mange slike mennesker i verden i dag konkret sett. Det er uteliggere i storbyene og etter hvert også på mindre steder rundt i landet. Vi møter dem i slumstrøkene i Calcutta i India og de fleste andre land og storbyer i dag. Det er syke og gamle og ensomme og utstøtte mennesker over alt. Og vi møter noen av dem.

Jesus vil si den lovlærde og oss: Hvis ikke troen viser seg i ansvar og omsorg for noen av disse, eier du ingen rettferdig og troen er død. Du og jeg kan ikke redde alle. Det er avgjort og realistisk. Men vi kan hjelpe noen over kneika og kanskje berge livet til en og annen. Alle er like for Gud i så måte.

Men i overført og åndelig betydning er dette også sant: Hvert eneste menneske er på reis mot evigheten. Og noen drar stadig lenger nedover i syndens verden, mot Dødehavet så å si. Og på denne reisen er det et utall røvere. Noen jakter på oss, både legemlig og åndelig.

Røvere.

Røvernes plan og oppgave var tydelig. De kledte av ham, ydmyket ham og tok alt. De slo ham slik synden slår et menneske ned i umenneskelighet. Og når de var ferdige med ham, gikk de sin vei. Verden er aldri lenger venner med oss enn de kan utnytte oss. Det opplevde den fortapte sønn, Luk. 15. Ingen gav ham noe, står det. Festen var over. Ha lå halvdød igjen i veikanten. Vår tid er full av slike syndere. Det er ikke mye håp igjen da. De ligger bokstavelig talt på gravkanten. Snart er de i evigheten, og ingen forandring kan skje da.

Hvem er disse røverne?

Ja, det er de som bruker synden som redskap for å skaffe seg penger og makt. Det er røverbanden til alle tider. Og de har mange slags uniformer som vi bør kunne kjenne dem igjen på.

Kong Alkohol talte man gjerne om før. Det er en hard herre å tjene. Og denne røveren ser så uskyldig ut. Ta deg bare et glass. Eller: Stiv deg opp med en flaske øl. Du kan slutte når du vil. Det er en av de største løgner denne «kongen» kommer med. Titusener ligger ved veien på grunn av den. Og i kulissene er det folk og organisasjoner som gnir seg i hendene over fortjenesten. Og noen unnskylder alt med at staten får inn så mye avgift på dette at den knapt kan klare seg uten. Alkoholen er knyttet til pengemakten og etterlater seg en hærskare av vrak som aldri kan reise seg igjen om de ikke får en hjelpende hånd i tide.

Det samme gjelder på en måte Narkotika. Røverne er gjerne kamerater og venner. De lover de unge en himmelsk opplevelse og sier at de aldri vil glemme det som vil da. Det begynner også her ofte i det små. Tendensen er at det bare øker med årene (ja, med ukene), og menneskene blir fullstendig avhengig av rusen. De gjør alt de kan for å skaffe penger – og dopen er dyr. Meget dyr. Heller ikke de vil klare seg selv, de bare synker dypere og dypere ned i ødeleggelse og fortvilelse. Langs livets landevei er mange slike i dag, og de vil aldri bli berget på egen hånd. En annen hånd må rekkes til dem.

Men det fins andre røvere. Vår egen likegyldighet er en av dem. Det er den lunkne kristendom og den døde tro og en utrolig selvopptatthet som preger mange av oss. Gode tider og rikdom har gjort folket kalde for andre nød – både timelig og åndelig nød. Det var i trange tider med lite penger at misjonen for eksempel ble født. De gav ikke av sin overflod. De første misjonsforeninger hadde noen ganger navnet «øreforening». En eller noen få øre ble lagt i korga. De hadde ikke mer. I dag spanderer mange utrolig mye på seg selv. Det er lett å si at vi fortjener det. Men gjør vi egentlig det? For likegyldigheten har evnen til å smitte, den drar andre med seg. I sin ytterste konsekvens må lidende mennesker lide ennå mer fordi vi bruker så mye på oss selv. Jesus var streng med folket i Laodikea, Åp. 3. Det var en sløv og selvtilfreds kristenflokk som mente de hadde alt de behøvde – uten en tanke på andre.

Sekter og åndsmakter i himmelrommet er også røvere som stjeler sjeler og fører folk på avveier. Ef. 6, 12. Vi har kamp mot dem, sier Paulus. Et fellestrekk for mange grupper utenfor evangelisk kristendom er at de krever noe i tillegg til troen på Jesus. Den lovkyndige kunne Skriftene, men stod utenfor Guds rike. Det er så viktig å vite og tro at det bare er Jesus som frelser. Vi skal ikke ha noe i tillegg. Det er grunnloven i troens verden.

Udugelige hjelpere.

På denne veistrekningen som mannen vandret på, kom også Guds tjenere. De er også på vandring. Men de er ute på reis for å hjelpe andre. Det er kallet de fikk. Her møter han en prest og en levitt. Begge var Herrens tjenere ved templet i Jerusalem. Men mange prester bodde i Jeriko og tok veien til Jerusalem når de hadde tjeneste. Der hadde de sitt vanlige ritual og en fast turnes for arbeidet.

Men da det virkelig røynte på, var de udugelige. Både presten og levitten så mannen, står det. Og de forstod nok at han var i nød. Men det var ikke deres bord. Presten gikk ned samme vei, står det. Han var altså ferdig med sin tjeneste for denne gang. Han hadde fri. Dermed lot de begge mannen ligge og hastet videre.

Skulle han få hjelp, måtte det andre folk til.

En utstøtt.

Samaritaneren var ikke velsett i Israel. Denne gruppen bodde til vanlig i Samaria og var ikke ekte jøder. Dermed var de utstøtt av folket. Slik hadde han ingen rettigheter selv om han kunne reise i landet. Jødene hadde ikke samfunn med dette folket, sier Johannes, Joh. 4, 9.

Men samaritaneren hadde noe annet og mer verdifullt enn de to andre. Han hadde et hjerte som så den syke på en annen måte. Han fikk inderlig medynk med ham, v. 33. Og et slikt hjerte kan ikke gå videre. Han måtte stanse, bøye seg ned og gjøre noe. Her vil Jesus fortelle den lovlærde at slik er troen i praksis. Den som eier Guds rettferdighet, ville handle slik.

Han gikk ikke fra ham etter en kort behandling. Han løftet mannen opp på sitt eget dyr og tok han med seg til et herberge der han fortsatte å stelle ham. Det forteller oss at mannen var fattig, han kunne ikke betale for seg på herberget. Den fremmede gjorde alt. – Her kommer vi lett til kort i vårt eget menneskeliv.

Og ennå mer er det sant i vårt åndelige liv og samfunn med Gud. Ingen kunne hjelpe oss mot vår synd og skyld. Men Guds Sønn kom forbi og stanset. Han hadde hjelp av alle slag mot all synd og skrøpelighet.

Også samaritaneren måtte videre. Neste dag talte han med verten i herberget og ba ham hjelpe mannen. Skulle det koste noe, skulle han komme tilbake og gi fullt vederlag. Han hadde omsorg for ham i livet videre også. Det er Guds handlemåte. Slik må også vi som kristne tenke. Det gjelder den menneskelige siden med lidelse og nød, og det gjelder det åndelige liv.

Dette sinn får vi i gjenfødelsen og den nye rettferdighet som bare Gud kan gi. Den viser seg i gjerninger, som Jakob skriver om: Vær Ordets gjørere og ikke bare dets hørere, Jak. 1, 22. En ren og usmittet gudsdyrkelse er en praktisk kristendom, v. 27. Vi legger merke til at han ikke taler om troen på Gud, men om å dyrke, tjene Gud. Det er vårt praktiske liv og hellighet i hverdagen. Mon ikke mange av oss har mistet den? Troen uten gjerninger er død og unyttig, Jak. 2, 17 og 20. Også dette hører med til evangelisk kristendom. Derfor sa Jesus til den lovlærde: Gå du bort og gjør likeså, Luk. 10, 37.

99) Joh. 6, 24-36.

2011-11-05T14:34:00.000+01:00

Brød.

Joh. 6, 24-36.

Hele kap. 6 i Johannes-evangeliet henger sammen der det siste bygger på det som er sagt tidligere. Og dette har et stort og viktig innhold. Jesus benytter som ellers jordiske tanker og forhold for å vise hva Guds rike er.

Jesus har mettet 5000 og gått på vannet. Folket var igjen og så at Jesus og disiplene var borte. De reiste da over til Kapernaum og ville vite når Jesus kom dit. De var hele tiden opptatt av det synlige og nyttige. Det er naturlig for menensket. De så ikke underet og Guds gjerning. Det sier han rett ut, v. 26. Men han benytter anledningen til å tale åndelig til dem. La oss se litt mer på det her.

1. Mat som varer, v. 27.

Folket var opptatt av den synlige maten. De arbeidet for å få tak i den, slik menneskene til alle tider har gjort. I og for seg er ikke det galt. Vi behøver brød for legemet. Jesus gjorde også det. Han hadde måltid sammen med sine. En tysk oversettelse eller parafrase treffer meningen godt: Tenk ikke alltid bare på hva dere behøver for deres daglige liv» (Die beste Nachricht aller Zeiten). Vi har lov å tenke på det, men ikke bare det!

Problemet er at det gjelder bare for dette livet. Det varer ikke inn i evigheten. Jesus vil da si oss dette: Arbeid ikke bare for den mat som forgår. Livet er noe mer enn dette livet. Vi har en sjel som skal eksistere gjennom alle evigheter, og hvilken mat har vi for det?

Den skal vi 'arbeide' for. Det betyr forst og fremst at det ikke ikke av seg selv, like lite som vår naturlige mat kommer automatisk til alle mennesker. Det ser vi av alle de som sulter omkring i verden. Men 'å arbeide' her betyr ikke å gjøre noe for å fortjene frelse. Hele Bibelen argumenterer mot den tanken. Luthers tale om at frelsen var av bare nåde og bare ved troen (sola gratia et sola fide), er den eneste vei til Gud. Vårt 'arbeid' i denne sammenheng er av et ganske annet slag. Det skal vi se nedenfor.

Den som kan gi oss denne mat er Jesus, som her kalles Menneskesønnen. Han har og er den mat som varer ved til evig liv. Og han skal gi oss den, sier han. Allerede her er det klart at frelsen er av nåde. Den er noe Gud gir i Kristus. Han er spesielt utvalgt og salvet til det: For på ham har Faderen, Gud, satt sitt segl. Gud utvalgte Sønnen til frelsergjerningen, fordi det ikke var noen i himmel eller på jord som var i stand til det. Det må vi si igjen og igjen, for vi mennesker glemmer så lett.

Da Jesus talte slik, var det naturlig at folket kom med spørsmål, og legg merke til at han avviste ikke det. Men de tenkte også nå jordisk og menneskelig: «Hva skal vi så gjøre for å gjøre Guds gjerninger?» De hadde forstått at det 'arbeidet' Jesus talte om, hadde noe med Guds gjerninger å gjøre. Men hva bestod det i?

2. Guds gjerninger, v. 28.

Jesu svar var kontant og konkret. Nå burde de ikke være i tvil. Gud krevde ikke spesielle og store gjerninger av dem. Det var ikke slik frelsen kom. Gud skulle ikke gi dem frelse som lønn for strev og lovoppfyllelse. Det var vel det nærmeste de tenkte på.

Nei, svaret var åndelig: «Dette er Guds gjerning at dere skal tro på ham (Jesus) som han (Gud) har sendt.» Vi ser at Jesus konkretiserer Guds gjerninger med en eneste 'gjerning'. De skulle ikke være opptatt av mange de ting de måtte gjøre for Gud. Alt var konsentrert om det ene: Troen på Jesus.

Her er vi inne ved en hovedsak i den kristen lære og tro. Både Romerbrevet og Galaterbrevet har det som hovedtema. Vi kan ikke gå inn i alle detaljer om det her. Vi skal bare peke på noen viktige vers. I Rom 3 ser vi klart at vi blir frelst ved tro av nåde. Gang etter gang blir disse uttrykkene gjentatt. Han taler først om synden og loven og sier at nå er Guds rettferdighet åpenbart «uten loven», v. 21. Da skjer frelsen ved tro, v. 22 og av Guds nåde, v. 24. Troen gjentas så i v. 25, 26, 27, 28, 30 og 31. Paulus vil slå det fast for romerne og for oss alle: Guds gjerninger samles i det ene: Troen på Kristus.

Vi henter også et vers fra Galaterbrevet, kap. 2, 16: «Men da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Kristus, da trodde også vi på Kristus Jesus, for å bli rettferdiggjort ved tro på Kristus og ikke av lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdiggjort av lovgjerninger.» Det er klar tale. Uansett hvor mange og store og gode gjerninger vi har gjort her i livet – de hjelper oss ikke en millimeter fram til Jesus. De er tvert om en hindring hvis vi bygger på dem. Våre liv og gjerninger har et helt annet siktemål.

Martin Luther var en av dem som strevde mye med sine egne gjerninger. Han kunne få fred i hjertet og være trygg på at han var et Guds barn. Han pinte seg selv, gjorde botsgjerninger og reiste til Rom og mye mer. Men freden uteble. En dag da han lerste i Rom. 1, kom han til v. 17 og leste med forundring: «Som det står skrevet: Den rettferdige av tro skal leve.» Og han tenkte: Er det slik å være en kristen og å bli et Guds barn?

3. Tegn, v. 30f.

Folket var opptatt av tegn og bevis og noe synlig. De ville at Jesus skulle vise dem i handling noe stort, før de kunne tro. De ville ha bevis for troen før de trodde. Men er det da en tro? Troen kjennetegnes nettopp av at den ikke ser eller kan bevise. Troen har tillit til Gud og hans ord og hans Sønn. Denne tillit er selve troen.

Nå viser de til et tegn som Moses hadde vist folket i ørkenen. Noe slikt ville også de ha. Da tenker de på manna under ørkenvandringen. Denne hendelsen viser at Gud sørget for sine selv i ørkenen der det ikke fantes mat for mennesker. Tegnet er da at de skal tro at Gud vil gjøre dette også for dem slik han har gjort før. Noe annet tegn lover han ikke, men viser til Guds folks historie.

4. Brød, v. 32ff.

Jesus tar opp tråden med manna og sier: Det er rett at folket fikk manna. Men det var ikke Moses som gjorde det. Det var Gud. Og han gjør det fremdeles – Jesus taler nå i nåtid: Min far gir dere ... Det er en Guds gave som gjelder akkurat nå og videre framover

Jesus bruker nå tre uttrykk når han taler om brødet, og de forklarer hva Guds gjerning er når han frelser menneskene. Det første er «brødet fra himmelen» eller himmelbrød. Her taler han altså ikke om jordiske ting, men om noen som kommer fra himmelen og dermed hører himmelen til. Det er noe guddommelig.

Når folket hørte det, ble de interessert. Det vil vi ha. «Gi oss alltid dette brød,» sa de. Det er et personlig ønske om å få del i brødet. Spørsmålet er om de egentlig forstod hva Jesus mente. Reaksjonen senere kan tyde på at de ikke gjorde det.

Jesu forsetter med å si at det er Guds brød han taler om, v. 33. Det var ikke noe ubestemmelig som kom ovenfra. Det var faktisk Gud selv som kom. Frelsen kommer fra Gud, og det er han som gjør alt. Men Jesus fortsetter med å forklare dette:

Han sier: Jeg er livets brød, v. 35. Han taler om seg selv og sier dermed at han er Gud. Og skal de bli frelst, må de bli det ved ham. Det var hovedsaken og det ble anstøtssteinen, v. 60 og 66. Med ordene «livets brød» viser han at han er selve livet, og han er i stand til å gi liv. Det er bare hos ham de kan få åndelig, evig liv.

Det kaster bibelsk lys over frelsen for oss og alle mennesker. Sangen blir sann: «Du kjem ikkje utanom Jesus, om inn du til livet vil gå.» Det var sant i gamle dager, og det er like sant i vår tid. Derfor må du komme til Jesus, ta imot i tro og følge Jesus. Det triste i teksten er at de var vantro selv om Jesus talte så klart til dem og de fikk høre om tegnet jødene i GT hadde fått. Mange valgte å gå bort fra ham, v. 66. Jesus stilte til og med disiplene på prøve og spurte: Vil også dere gå bort? v. 67. Salig er den som da svarer: Nei! Vi vil gå med deg. Vil du det?

98) Joh. 6, 37-40.

2011-10-30T16:46:00.000+01:00

Livets brød.

Joh. 6, 37-40.

I denne teksten tales bl. a. om den siste dag, v. 39 og 40. I eldre bibler står det «den ytterste dag». Den ble sett på som den aller siste dag i verdenshistorien. Da var alt skjedd som skulle skje her i tiden. I alle tilfelle betyr dette uttrykket at vår tidsalder tar slutt. Det viser oss at livet her ikke skal fortsette for evig. Det kommer et punktum, både for det enkelte menneske og for vår verden slik vi kjenner den. Det kommer en evighet, og vi skal forberede oss for den. Har vi glemt det? Den kommer enten vil ønsker det eller ikke eller om forsøker å skyve tanken fra oss.

Jesus talte ofte om dette. Han ville vise disiplene at de ikke skulle være på jorden alltid. Og dette alvoret vil han også legg inn over oss. Du får en siste dag her på jord. Da skal du møte Gud. Døden er en dør inn til evigheten. Om denne dagen vil Jesus si oss noe nå.

1. Guds gave til oss.

Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg, sa Jesus, v. 37. Det er underlige ord. Gud gir de troende til Sønnen som gave. Det minner om Joh. 17, 6 og 9. Vi er Guds gave til Jesus. Han må da tenke på oss som noe stort og verdifullt. Det kommer igjen i kap. 17, 24: jeg vil at de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er. Han vil altså ta vare på sine venner og gi dem en plass i sitt rike. Men det er ikke så godt å forstå det for oss.

Jesus kjempet og eld for alle mennesker, han gikk i døden for oss. Han betalte vår synd og sonet vår skyld og straff. «Det var en som var villig å dø i mitt sted, for at jeg skulle leve ved ham.» Og som lønn fikk han oss alle av Gud. Vi er hans smertes lønn, som profeten taler om. Gud sier: Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og sterke skal han få til bytte. Jes. 53, 12. Her skal alle frelste hedninger og troende jøder være med.

2. Hvem er det?

Det er de som kommer til ham, v. 37. Han har gjort alt ferdig, men det må bli den enkelte til del. Det skjer når vi kommer og tar imot ham i tro. Og det er bare de som blir med i Jesu fellesskap her på jord og inn i Guds himmel.

Vi kommer til Jesus med vår synd, bekjenner alt for ham og sier det uten unnskyldning eller forbehold. Vi er som tolleren i templet som sa: Gud, vær meg synder nådig. Eller som Johannes skriver: Dersom vi bekjenner våre synd, er han trofast og rettferdig så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. 1. Joh. 1, 9. Da sier Jesus i ordet: Han vil jeg slett ikke støte ut. Han blir tvert om invitert inn i Guds familie. Der får vi tilgivelse og nåde og en fullstendig ny rettferdighet. Jesus kunne si om tolleren: Han gikk rettferdig hjem til sitt hus.

Så er det slik med en kristen: Vi blir aldri ferdig med å komme. For vi har alltid synd på samvittigheten. Vi forgår oss så lett og faller i ulike synder. Selv om det er småting i menneskers øyne, er noe vi gjør mot den hellige Gud. Og da må vi gjøre opp vår sak. Livet som kristen blir blant annet et slikt liv i ydmykhet og uverdighet for Gud. Men da er det også et salig liv.

I Åp. 22, 14 heter det: Salig er de som vansker kjolene sine. Haugianerne sa gjerne: Å tro er å komme til Jesus med sine synder. Det er bekjennelsen og oppgjøret. Det er veien for oss alle.

3. Løftet.

Den som kommer, skal ikke støtes ut. Det betyr at Jesus tar imot syndere. Det ser vi bekreftet i Luk. 15, 1-2. Fariseerne kritiserte Jesus nettopp for det. De mente tydelig nok at han skulle holde seg borte fra dem, slik de gjorde. Jesu oppdrag og misjon var derimot de fortapte, uansett hvor dypt de var falt moralsk og religiøst. Han tilgir syndere den dag i dag.

«Du får koma for tusende gong,» sier en sanger. Dette er et botnløst løfte, dypere enn det dypeste hav. Det er et av de beste ord i Bibelen, v. 37. Tidligere har han talt om livets brød, v. 35. Det er Jesus selv. Og nå sier han at den som kommer, skal få ete av dette brødet og få evig liv. Jesus og hans gjerning er vår åndelige mat. Det er dette Gud vil, v. 40. Gud gjør alt han kan for å frelse.

Vår del er å se på ham med troens øy, og høre hans ord og dermed ta imot ham. Da behøver du ikke mer, åndelig talt. «Den som ham har sett kan allting miste.» «Eier du ham da eier du alt hva hjertet kan evig begjære.» Slik synger vi og slik tenker og tror vi som Guds barn.

4. Den siste dag.

Her er et nytt løfte. Og det henger nøye sammen med det vi sagt ovenfor. For frelsen er ikke bare for dette livet. Det gjelder utover det og etter døden. Vi frelses for evigheten.

Derfor sier Jesus her: For dette er min fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv. Tanken med frelsen er altså det evige liv. Hva hjalp det om vi var frelst her i livet, og så var alt slutt? Eller skal det noe mer til for å bli berget etter døden? Da legger Jesus til dette: Og jeg skal reise ham opp på den siste dag, v. 40.

Den siste dag er når tiden er slutt og evigheten begynner. For de fleste av oss vil døden komme før evigheten begynner. Vi legges i grav og all forandring er utelukket. Vi blir i evigheten det vi er i graven.

Der er det Jesus gir et løfte: Han skal finne oss i graven, reise oss på slik han stod opp fra de døde. Og han reiser oss opp for å la oss få del i den himmelske evighet. Veien fra graven for en troende blir porten inn i himmelen. Når vi døde som troende, stsår vi opp som troende, og føres dermed inn i himlenes rike.

Mon du blir med når din siste dag kommer? Hvordan går du ned i graven? Nå er det tid å tenke og å vende om. Amen.

97) Joh. 6, 66-69.

2011-10-28T15:10:00.000+02:00

Frafall og frelse.

Joh. 6, 66-69.

Noe hadde skjedd før dette hendte. Jesus hadde mettet 5000 og gått på sjøen. Det var to store og synlige under. Var ikke det nok til å overbevise disiplene og folket om at Jesus var Gud? Da viste han at folket ville dø i ørkenen uten mat, og at han var i stand til å gjøre det umulige. Uten Jesus og hans gjerning ville folket dø evig, og å bli frelst er et under som bare han kan gjøre. Det var livsviktige sannheter for folket på den tid, og det er det fremdeles.

La oss stanse for noen hovedsaker her. Vi gjør vel i å ta Jesu ord på alvor. Vært evige vel og vel avhenger av det.

1. Frafall.

Ordet sier her at mange av disiplene trakk seg tilbake og gikk ikke lenger omkring med ham, v. 66. Her menes det ikke noen av de tolv, men av den flokken som fulgte med Jesus fra sted til sted. Og her etter brødunderet var det en hel del som gjorde det. Det er tale om «folket» som hørte ham og så underet han gjorde, v. 22 og 24. De var opptatt av underet og det store som skjedde der Jesus kom.

Men da Jesus begynte å tale til dem om hjerteforholdet og hva frelsen egentlig var, tok de anstøt. Og det var særlig dette at Jesus var nøkkelen til evig liv. Han var livsens brød og dermed den eneste som kunne frelse dem. Det ble form mye.

Mange av disse sa etter talen: «Dette er harde ord! Hvem kan høre dem?» Og med å høre mener Bibelen også å ta imot det de hører. Det ville de ikke. Og her var det ikke bare fariseere og skriftlærde som tok anstøt. Det var folkemengden, vanlige hverdagsmennesker. Hvorfor skulle de ta anstøt?

Jo, det var trolig den tanken at denne tømmermannssønnen skulle være Guds sønn og ikke Josefs sønn. Det var ofte nettopp det folk reagerte mot. For det var blasfemi å si noe slikt. Og prof. Sigurd Odland har sikkert rett når han sier at de tok anstøt fordi Jesu lære og tale her «stod i strid med deres ennu altfor kjødelige ønsker og Messias-forestillinger».

Og Jesu lære er alltid i strid med våre mennesketanker. Jesu ord er ikke alltid vanskelige å forstå, men det er vanskelig for oss å tilegne oss dem. Det er vårt kjød – vår naturlige og syndige natur – som reagerer. Da har folk flest lett for å sjonglere med bibelordet og ta det som passer.

Også i vår tid er det mange ting som folk reagerer på og derfor forlater de den enfoldige tro på Jesus. Det gjelder abortsaken som handler om drap av små liv, om kvinneprestsaken der likestillingstanken og kvinnesak overtar føringen og neglisjerer Guds ord. I det hele tatt er underordningstanken i Bibelen vanskelig for mennesket å akseptere. Derfor er slike spørsmål en god test på bibeltroskap. Det er ikke vanskelig å akseptere det som alle er enige om. Men spørsmålet er alltid om vi vil gjøre som Bibelen sier, når vi selv er uenig i bibelordet. Derfor er også spørsmålet om hva som er synd, viktig. Og i den sammenhengen kommer homofilispørsmålet inn. Du ser det klart: Her vil mange – både prester, biskoper og lekmenn av ulik slag gå mot Guds ord.

Spørsmålet blir altså: Lar vi Guds ord i Bibelen være vår øverste autoritet? Da må vi ofte si nei til vår egen mening. Det er mange for stolte til å gjøre. Og da kommer uvegerlig frafallet. I begynnelsen kan det være et mer hemmelig og usynlig frafall. Men i rette øyeblikk – når folkets flertall er forandret i den retning – stiger mange fram med sin nye bekjennelse. Men den er egentlig ikke ny. De har kanskje tenkt på det i lang tid, men har ikke våhget å stå fram. Nå blir det plutselig populært «å stå fram» med alle ting. Derfor kan vi regne med at det finst et hemmelig frafall på andre områder også.

2. Ny anledning

Hvor viktig er det for oss å følge Jesus? Er vi villig til å gjøre det på tross av mye motstand, åndelig og gjerne fysisk. Jesu venner var nå kommet inn i en kritisk fase som ville bli avgjørende for hans nære venner også. Vil også dere gå bort? Sier han. v. 67. På den måten stiller han dem på valg og gir dem frihet til å svare. I Guds rike gjelder faktisk dikterens ord: «Tvang til tro er dårers tale.» Også dette er sant: «Kun til helved kan der tvinges, men til himlen bare ringes.»

For en kristen gjelder alltid å velge Jesus. Guds ord er klart: Det finnes ingen anne vei til frelse.. han sa det selv: Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til faderen uten gjennom meg. Joh. 14, 6. Og Peter sa på pinsedag: Det er ikke frelse i noen annen, for det finnes ikke noer annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved. Apg. 4, 12.

Menneskene vil ha flere veier å velge mellom. Men det er ikke saken her. Det finnes ikke noe alternativ. Valget er å ta imot Jesus eller å vrake ham.

Men her er det noe ved Jesus som er viktig. Jesus var en stor taler, et godt mennesker, en som kunne gjøre store under – til og med vekke opp døde. Men ingen ting av dette kan frelse. Her gjelder bare Jesus død og oppstandelse. Men det er nødvendig, v. 53-54. Det føles kanskje umoralsk for et moderne menneske.

Bakgrunnen er at vi alle er syndere. Og syndens lønn og dom er døden. Noen måtte dø for våre synder for å sone den for Gud. Skulle vi selv gjøre det, ville vi ubønnhørlig gå fortapt. Bare Guds sønn kunne det, og han gjorde det for vår skyld på korset. Frelse er å ta imot det han gjorde. Det er ikke vårt valg som frelser. Men det hører med.

3. Peter.

Som svar på Jesus spørsmål, stiger Peter fram som talsmann. Han svarer for seg selv, men vet nok at de andre er enige. Her ser vi at Peter hadde sett rett, han hadde forstått noe som folket var blinde for. Og han hadde forstått alvoret: Det var enten Jesus eller ingenting. Hvem skal vio ellers gå til, sier han. Det var ingen andre som kunne frelse, v. 68f. Det trodde de og visste de. Det er uttrykk for en meget sterk overbevisning. Vi vet at du er Guds hellige, og det er uttrykk for Messias. Det hadde han og de andre fått ved guddommelig åpenbaring. Her er ikke tale om menneskelig visdom eller evne til å forstå. Gud har vist ham noe som vi alle må få del i om det skal gå oss godt.

Det begrunner han med at Jesus har det som de behøver: Du har det evige livs ord. Vi har intet annet som vi kan bygge troen på, enn det som står skrevet.

Kort etter kommer dette opp igjen. Og da er det etter møtet i Cæsarea Filippi, Mat. 16, 17: Min Far har åpenbart dette for deg, sier han. Og Jesus sier noen til dem da: Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel, v. 26f. Valget gjelder Jesus eller verden og synden, og der er det intet alternativ. Hva har du gjort med det?

Paulus har et klart vitnesbyrd om sin tro: Jeg vet på hvem jeg tror, 2. Tim. 1, 12. Troen kan være svak og skjelvende, men den troende ser hvem som kan hjelpe. Den fester sin tro på personen Jesus og setter sin lit til ham. Job hadde også et slikt vitnesbyrd: Jeg vet vat min gjenløser lever, Job. 19, 25.

Og hvordan får vi en slik visshet? Ved å høre. Peter hadde vært sammen med Jesus i 3 år og hørt mange taler og ord om frelsen. Det skapte tro i hans sinn og hjerte. Det ser vi også i Jes. 55: Hør, så skal din sjel leve, v. 2-3. Og Paulus bekrefter at det er slik i brevet til romerne: Så kommer da troen av forkynnelsen. I) en annen oversettesle står det: Troen kommer av å lytte til evangeliet. Derfor skulle vi fortsette å høre – og ikke tro at vi kan alt fra før. Uansett hvor mye du vet, er det viktig å høre. Det er som mat vi behøver hver eneste dag. Jfr. Mat. 4, 4.

4. En forræder.

Tenk at det kan være slik! Selv i den indre flokk av Jesu ytre venner, kan det være en sviker og en hykler. «En av dere er en djevel,» sa Jesus her, v. 70. Og det var Judas, han som var glad i penger. Så glad at han stjal og forrådte Mesteren.

Det er en advarsel til oss. Djevelen er også etter oss for å forføre noen. Da skal vi høre enda mer av evangeliet. For Jesus er med hver eneste stund.

96) Joh 4, 5-26.

2011-10-16T10:18:00.000+02:00

2 s. åpb.

Joh 4, 5-26.

a) Jesus er på reis, og mange fulgte med ham. Han fikk disipler blant dem som fulgte ham. Han var som en lærer (en rabbi) for dem. I Mat. 11, 29 sier han: Lær av meg. Og da mener han ikke bare de tolv første disiplene, men alt Guds folk. Mange av oss har mye igjen å lære. Vi kommer så til kort. Og det bør gjøre oss små og ydmyke innfor Gud. Er det ikke slik? Vi vet egentlig så lite om Gud og Jesus og hans vilje.

b) Men her i Samaria møtte han en kvinne, v. 7. Hun var ute i et normalt og hverdagslig ærend: å hente vann fra brønnen. Men det ble et betydningsfullt møte. Det forandret henne og mange flere i byen hennes.

I v. 4 står det at Jesus måtte dra denne veien for å komme til Galilea. Men der var en annen vei som de fleste gikk på den tiden. I v. 9b får vi en forklaring på at det var slik: «Jøder har nemlig ikke omgang med samaritanerne.» Når han likevel 'måtte' reise gjennom Samaria, var det nettopp for å møte denne kvinnen. Han visste der var et menneske som behøvde hjelp.

Slik kommer også Jesus oss til hjelp. Han møter oss der vi er, og alt er planlagt av Gud. At han ville møte en samaritan, viser at han vil ha alle. «Ikke en så ussel er at ei Jesus har ham kjær,» sier sangeren. Denne kvinnen er representant for de utstøtte, både fordi hun var samaritaner, men også på grunn av hennes moralske liv. Jesus vil vise oss at vi må alle gå den samme vei til himlenes rike. Men han viser også at de fattige og utstøtte ikke automatisk blir frelst. Alle mennesker må bli frelst fordi vi ikke er det av natur. Derfor er det ikke sant det prof. Jervell sa etter et besøk i Harlem, New York: De fattige der er Guds barn. Det sier Bibelen nei til og det må også vi gjøre.

c) Jesus fikk gi henne noe. Hun ble forandret og et nytt menneske. Og hvorledes kunne det skje? Jo, ved forkynnelsen. Han talte til henne – det var gaven. Det gjorde alt. Slik kraft har hans ord. Paulus sier det samme i Rom. 10, 17: Troen kommer av/ved forkynnelsen. Når vi taler Kristi ord rent og tydelig uten å legge noe til aller trekke noe fra, da gjør ordet noe med tilhørerne. Det blir til frelse for den som tar imot, og til dom og fortapelse for de som avviser det. Derfor må vi forkynne – igjen og igjen. Guds ord og Ånd er håpet i arbeidet for Gud. Dersom han ikke bygger huset, arbeider vi forgjeves. Jfr. Salme 127, 1.

Det gjelder også i misjonsarbeidet ute og hjemme. Vi må ikke organisere og planlegge slik at Guds Ånd og Ord ikke får rom. Jeg tror vi har gjort det noen ganger, og det ble til skade for Guds rike. Vi kan stenge for Guds velsignelse med vårt liv og vår egen gjerning. Derfor må vi trø varsomt.

Hva er så Jesu ord i dette tilfelle?

Det ser vi av v. 10 og 14. Vi skal si litt om fire deler av Jesu forkynnelse for kvinnen:

1. Guds gave.

Jesus kom med en gave til denne kvinnen. Hun skulle ikke betale eller fortjene den. En gave er gratis. Han tilbyr henne frelsens gave der alt er av nåde. Ordet nåde heter på gresk doorea som betyr gratis, som en presang. «Kjente du Guds gave,» sier han. Nei, hun kjente den ikke. Dette var fremmed for henne. Men nå møter hun giveren. Han mener tydelig nok at gaven er også for henne. Om hun er utstøtt og en synder, får hun likevel gaven. Frelsen er lik for alle. Vi må alle ta imot gaven som en gave uten å komme med noen gjenytelse.

Ef. 2, 8 er klar her: Av nåde er dere frelst ved to, og det er ikke av dere selv. Det er Guds gave. Han stiller ingen krav eller viser fram henens gjeldsbrev som han ber henne betale. Kvinnen ved brønnen er lik røveren på korset. De står ribbet og nakne for Gud uten noe å betale med. Begge får frelsen som en fri gave. Slik gikk det også med alle andre syndere som ble frelst. Vi ble så fattige i egne øyne da vi møtte Jesus.

Profeten Jesaja sier det så fint i kap. 55, 1: «Alle dere som tørster, kom til vannene! Og dere som ingen penger har, kom, kjøp og et, ja, kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk.» Det er innbydelsen også i dag.

Visste du hvem det er som sier til deg... Nei, hun kjente nok ikke Jesus av utseende. Med dette vil Jesus si at HAN er gaven. Om du tar imot ham, får du alt det han er og har. Det er han som er frelseren og frelsen. Ved å ta imot ham i tro, blir vi Guds barn. Joh. 1, 12. Og da skjer det som Salme 5, 13 sier: Som med et skjold dekker du ham med nåde.

2. Levende vann.

Dette er også et bilde på frelse og det tilbyr Gud oss. Vi vet at vann er livsnødvendig, særlig i en ørken og øde land. På grunn av synden er Jesus livsnødvendig for oss for evigheten. Men vi må begynne å drikke det her i livet. Etter døden er det for sent. Av natur er vi døde ved våre synder og overtredelser, Ef. 2, 1. Derfor trenger vi noe som kan gi liv. Det er det bare Jesus som kan.

Han er vårt håp. Ellers er vi evig fortapt. Det er bibelsk lære. Kvinnen visste ikke dette, det var hennes ulykke. De fleste mennesker søker i denne verden etter lykke og fred. Men alt som finnes der, er uten liv . Om Israel sa profeten Jeremia: To onde ting har mitt folk gjort, de har forlatt kilden med det levende vann, og hugget seg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann. Jer. 2, 13. Det viser den veldige forskjell det er mellom kristendom og alle religioner og ismer i verden. Det gjelder død eller liv.

3. Tilfredsstillelse.

Spørsmålet er også: Hva kan gi fred i sjel og hjerte? Hva kan tilfredsstille den evige hunger som ligger i alle mennesker – til forskjell fra det verdslige. I v. 14 gir Jesus svaret: «Men den som drikker av det vannet jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vannet jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv.» Det kan ikke sies bedre at Jesus vil og kan tilfredsstille det dypeste i vår sjel. For vi har alle en evighetstørst i oss, slik det står i Fork. 3, 11: «Også evigheten har han lagt i deres hjerte.»

Bare Guds eget ord kan vise oss det og formidle dette 'vann' til oss. Alt i denne verden er kortvarig og gjelder bare for dette livet. Om Moses står det at han «valgte heller å lide ondt med Guds folk enn en kortvarig nytelse av synden» (Hebr. 11, 25). Du får aldri den åndelige rikdom i denne verden. Den er bare et glansbilde av virkeligheten.

4. Evig liv.

Det Jesus kan er en kilde som veller fram til evig liv. Det er målet for dette jordelivet og hensikten med alt. Det evige liv begynner her når vi blir frelst. Og så fortsetter det inn i evigheten som ikke har noen slutt. Jesus vil gi evighetsperspektiv over vårt liv. Vi skal ikke være fornøyd med det vi har her i verden. Vi er skapt og frelst til noe mer og større. Og det evige holder gjennom all motgang og varer ved så lenge som vi lever med Gud.

I sin store bønn sier Jesus: «Dette er det evige liv at de kjenner deg den eneste Gud og han du utsendte Jesus Kristus. Joh. 17, 3. Og Johannes skriver i 1. Joh. 5, 20: Han er den sanne Gud og det evige liv. Og sangeren har rett når han synger: Eier du ham da eier du alt hva hjertet kan evig begjære.

Når vi får en smak på dette liv, sier vi med kvinnen: Gi meg alltid dette vannet, v. 15. Har du fått drikke der?