Luk. 14, 15-24.
Fire store kall.
Vi har hørt denne lignelsen fortolket og talt over mange ganger, og kanskje litt ulikt. Her er flere sannheter. Nå undres jeg på om her ikke også er en kort misjonshistorie skjult i det som Jesus forteller? Det er kanskje den korteste som noen gang er fortralt. Og det gjelder særlig innbydelsen som Gud sender til menneskene – de nådekall vi får. Og vi finner at det særlig dreier seg om fire store nådekall til slekta. Jeg håper ikke dette vil være å presse teksten utilbørlig. Det kan her fungere som en illustrasjon på Guds gjerning.
I.
Det første vi ser er i v. 16: En mann gjorde et stort selskap (nattverd) og innbød mange. Først legger vi merke til at han taler i fortid. Det er noe som er skjedd, et tilbakelagt stadium for Jesus på en måte. Vi ser også at han innbød mange, altså ikke alle. Dette gir til kjenne at det dreier seg om ”fine” folk. Det alminnelige er ikke at en mann innbyr mange småkårsfolk til et stort selskap. Her er det Jesus som taler.
Nå forteller Skriften at Gud en gang i tiden innbød noen av verdens befolkning og gav dette folk et særlig løfte. I 1. Mos. 12, 2 finner vi at Gud sier til Abraham: Og jeg vil gjøre deg til et stort folk. Løftete gjaldt altså ikke noen andre enn Abraham og hans familie her. Ingen andre slekter hadde del i dette løftet. Ser vi på Skriften og historien, finner vi at det virkelig ble mange.
Med andre ord: Gud gjorde en pakt med Abraham og hans familie og innbød dem til å være hans folk. For her er begynnelsen til jødefolket, Israel.
II.
Det andre kallet finner vi i v. 17. Han sendte sin tjener ut – kan det være andre enn Jesus? Vi merker oss at det er brukt entall, og kan følgelig ikke brukes om oss som Guds sendebud. For vi er mange.
Ved den tid nattverden skulle holdes kom han. Det var en bestemt tid. Og vi minnes ordet av Jesus: Himlenes rike er kommet nær (Mat. 4, 17). Han skulle si til de innbudte, jødene. Jesus var nettopp sendt til dem, som han sier i Mat. 15, 24.
Budskapet til tjeneren var: Kom, for nå er det ferdig. Jesus begynte sin virksomhet med å tale slik: Tiden er fullkommen, omvend dere og tro på evangeliet. Mark. 1, 15. Og han avsluttet livet med å rope: Det er fullbrakt. Joh. 19, 30.
Da skjer noe merkelig i lignelsen: Alle unnskyldte seg, v. 18-20. Og senere skal vi se at ingen av disse fikk være med på festen. Og faktum er at de ville ikke så lenge at de kunne ikke til slutt! Slik var det da Jesus kom. I Luk. 13, 34 ser vi det. Jesus sier: Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn --- Og dere ville ikke.
III.
Nå leser vi v. 21 og finner et tredje kall nevnt: Gå i hast ut på byens gater og streder. Nå er det blitt hastverk. Han har arbeidet hele dagen, og det lir mot kveld. Grensene er nå flyttet ut på byens gater og veier.
Etter Jesu oppstandelse får noen kvinner dette budet: Gå av sted i hast. Mat. 28, 7. Og disiplene fikk budet: Gå ut i all verden. Da sa Jesus: Dere skal være mine vitner, i Jerusalem og ---- Apg. 1, 8. Og her begynte de å virke, og grensene ble flyttet stadig lenger ut. Midt-Østen fikk høre Ordet, Europa fikk budet. De fattige skulle få høre. Gud gjør ikke forskjell på folk. Alle skal få en anledning. Rom. 2, 11.
Det ble gjort. Men det er ennå rom. Noen mangler, for huset skal bli fullt!
IV.
Og det fjerde og siste kall finner vi i v. 23. Nå lyder det kort og klart: Gå ut! Et enkelt kall og befaling. Det siste. Og vi merker oss noe: Gå ut på veiene og ved gjerdene. Nå er altså grensene flyttet helt ut til det siste sted. De er ikke lenger i byen. De er kommet ut på landet. Hedningene skal få høre, og der er millioner som ennå venter. Har de fått et spesielt kall?
Misjonshistorien sier ganske klart at det skjedde. William Carey er et eksempel på det. Misjon var ganske uinteressant for den kristenflokken som Carey talte til i 1792 og sa: Vent store ting av Gud, og våg store ting for Gud! Han fikk et kaldt svar: Vil Gud frelse hedningene, greier han det uten vår hjelp.
Men Carey reiste ut, til India. Noen få hadde gjort det samme før. Men dette ble snart et verdenskall for de kristne, i USA, i England, i Europa, i Norge. Og fordi dette var et kall fra Gud og ikke noe påfunn av mennesker, ble folk drevet ut i tjenesten. Hedningemisjonen ble en realitet.
Nå kommer et tillegg i teksten som ikke har stått før: Nøde dem inn, sier Jesus. Huset skal bli fullt. Det greske ordet (anangkazå) betyr å tvinge noen, nøde dem så å si med makt. Vi skal ikke bruke fysisk makt. Ingen kommer til himmelen med det. Men det handler om å overtale og forkynne så sterkt vi kan. Da er det Ånden som må lede dem til omvendelse. Det kan ikke vi.
Og huset ble fullt. Nå haster det, før Jesus kommer igjen. 2. Pet. 3, 12. Hvem skal bli den siste som inntar sin plass i Guds rike? Kanskje det er du som leser dette nå! Men utsett det ikke, kom i dag.
Vi så i begynnelsen at det bare var en tjener og ikke mange. Hvordan skal vi forstår det? Paulus sier at vi er Kristi sendebud, ja vi går i hans sted. 2. Kor. 5, 20. Når vi t aler og formaner, er det som om Gud selv gjør det. Vi er mange sendebud. Men det er egentlig Guds egen Sønn som gjør det. ”Den som hører dere, hører meg,” sa Jesus. I Guds rike er det slik at det er Jesus som går omkring og taler.
La oss derfor lytte til ham, selv om budbæreren på jorden er skrøpelig. Guds eget ord er ikke skrøpelig.
