Korsets gåte. Hebr. 13, 20.
Grundtvig skrev i en salme: ”Ja, jeg tror på korsets gåte.” Og korsets gåte er det uforståelige, der tanken står stille, jeg fatter det ei. Korset er egentlig uforklarlig. Ved å forklare slike saker, mister de ofte noe av det åndelige og guddommelige preg. Kristendommen kan da lett bli noe sammenlignbart med det menneskelige, og folk taper respekt for det.
Korset er nemlig det dypeste innhold i evangeliet. Det var det nederste trinn i Jesu lignelse ytre sett. For da var han virkelig Verdens Frelser. ”Jeg forstår det ikke,” sier noen. Og det er helt rett. Dypest sett kan ingen forstå det som skjedde på Golgata.
Men Gud kan åpenbare noe av det for oss, og han gjør det ofte litt etter litt. Det er voksteren i nåde. Og han gjør det ved Ånden og Ordet. Her gjelder ikke våre tanker og innfall eller følelser om det. Alt det er blindveien i frelsesspørsmålet.
Ø. Andersen skal ha sagt på Fjellhaug en gang: ”I hjertet er det mange tanker, men ingen av dem er Guds.” Slik er det nok på grunn av vår falne natur. Men Gud viste menneskene noe i Det Gamle Testamentet, og det kaster lys over Jesus.
Hva er korsets gåte?
Selve hovedsaken er at Gud i Kristus tok bort verdens synd som domsårsak. Ved troen blir menneskene løst frå sin fortid og alt det onde. Vi stiger inn i et nytt forhold til Gud selv.
Nå skal vi lese noe om det i Hebreerbrevet, men baklengs – slik kineserne har gjort det. Hva står det om det der?
1)Kap. 13, 20: ”Men fredens Gud, han som i kraft av en evig pakts blodførte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde.”
Her ser vi hele Jesu gjerning. Det er et kjerneord og en fasit, slik som vi også ser det i den lille bibel, Joh. 3, 15: For så har Gud elsket verden at han gav…
a) En evig pakts blod taler han om. Det er Jesu offer, som når lenger og er bedre enn ofrene i GT. Blodet er en hovedsak, og her tales om en ny pakt og om et annet blod enn dyreblod i GT.
Det er evig, sier han. Det gjelder nå og inn i evigheten og himmelen. Det skal ikke gjentas, dette offeret er skjedd en gang for alle. Og denne pakt ble skapt i Guds evige råd før skapelse og tid. Slik er det en evig pakt på flere måter.
b) Gud reiste Jesus opp, står det. Uten oppstandelsen var blodet unyttig. For den viser at Gud står bak, han ordner frelsen og gav seier. Ingen andre kunne reise opp en død. Og fårene som han taler om, er de troende til alle tider. Det er Guds sanne folk.
2) Kap. 13, 10-13: Vi har et alter som de ikke har rett til å ete av, de som tjener ved teltet.
Her taler han om offerstedet – alteret. Blodet ble båret inn, til soning for folkets synd. Derfor led Jesus. Og det skjedde utenfor porten, v. 12. Det betyr forakt og hat fra folket. For de tilhørte egentlig innenfor.
Det er litt av gåten ved korset. Trass i forakt og motstand til og med fra de ledende i Israel, var det nettopp Jesu blod som tok synden bort.
3) Kap. 12, 18-24: For dere er ikke kommet til et fjell som en kan føle på …, men v. 22: dere er kommet til Sions berg … til Jesus (v. 24).
Fjellet i v. 18 er Sinai som representerer loven og budene og kravet. Etter Jesu komme, er det et tilbakelagt stadium. Det tilhører den gamle pakt og gjaldt for jødene på den tid. Vi i den nye pakt er kommet til Sions berg som er Golgata og til Jesus som alt representerer en ny tid med en ny pakt som gjelder for alt folket. Hva sier vers 24 om dette?
a) Først står det at Jesus er en mellommann. Det er en som går imellom to parter for å forlike eller ordne opp mellom dem. I den kristne tro er det et godt uttrykk. For vi kan ikke gjøre noe selv. For oss venter bare en dom over synden. Derfor kom Jesus inn som mellommann og ble vår stedfortreder i møte med Gud. Han levde, kjempet og døde for oss. 1. Tim. 2, 5-6. ”Det ingen maktet, det gjorde han.” Og når mellommannen har ordnet opp i saken, går vi fri. Gjelden skal bare betales en gang. Og straffen og dommen kan bare skje en gang. Ordet om mellommannen er dermed et frihetsord til oss.
b) Dernest står det at det kom en ny pakt. Alle jøder kjente lovpakten fra Sinai. Som en lov krevde den lydighet 100 %. Loven kjenner ingen ettergivenhet eller nåde. Der gjelder bare krav og gjerning. Skjer ikke det på tilfredsstillende måte, venter dom og straff.
Men Jesus kom med en ny pakt. Der er det ikke spørsmål etter krav og prestasjoner. I Jesu pakt gjelder bare nåde. Her får vi alt gratis, for ingen ting. Frelsen er Guds gave til syndere, og han spør ikke etter hvor mange synder eller hvor store synder vi har gjort i livet. Han ber oss bare om å komme slik vi er og legge alt åpent fram for ham. Da stryker han det ut, renser og gir oss en ny og fullkommen rettferdighet.
c) Ordet her taler også om blodet som renser samvittigheten og livet vårt. Han bruker uttrykket ”bestenkelsens blod”, som i 1. Pet. 1, 2. Det taler om en renselse som foregår hele tiden. Johannes skriver om det: ”--- og Jesu, hans Sønns blod, renser oss fra all synd. 1. Joh. 1, 7. Det står i nåtid, det er noe som skjer nå. Vi lever i den rensende flod, når vi lever i lyset, bekjennelsen og åpenheten for Gud.
d) Det står også at dette blodet taler. Fra 1. Mos. 4, 10 vet vi at Abels blod roper til Gud. Uretten og synden blir kjent i himmelen. Gud vet om at det onde som skjer iblant oss. Det taler om synd og dom i en urettferdig verden.
Men Jesus blod taler bedre, står det her. For det taler om frelse og nåde og sier at hele frelsen allerede er ferdig. Det er Guds ord og Guds Ånd som taler om det. Der må vi alltid finne svaret. Og det taler direkte til meg personlig, og frihet og frelse og evig liv. Det er bedre enn alle verdens krav og regler. Til frihet har Kristus frigjort oss, sier Paulus. Gal. 5, 1.
Mange sangdiktere har sett dypt inn i dette. ”Nå ble forsoningen tydet oss herlig, troen den kjenner ditt tilsagn er sant,” skrev biskop Johan Nordahl Brun i 1786. Og predikanten Per Nordsletten skrev i 1883: ”Når Djevelen sier: Du er ikke så at nåden i Kristus deg tilhøre må. Da roper det navnet: Men slik er dog jeg, at jeg tar imot selv en synder som deg.”
4) Kap. 12, 2: Med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå den glede som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone.
Her er noen fine tanker: Jesus led tålmodig – hvorfor gjorde han det? Hvorfor tålte han menneskenes smerte og Guds vrede helt til enden? Svaret gir han her: For den glede som ventet ham. Hvilken glede var det Jesus tenkte på og ville møte etter lidelsen?
Mon det ikke var alle de frelste? Han visste det var noen som ville ta imot og tro på ham. Apostlene utenom Juda ville komme dit. Røveren på korset ville komme dit – han hørte også Jesu rop: Det er fullbrakt, Johs. 19, 30.
Profeten hadde sett noe av dette mange hundre år før. Messias skulle ”se etterkommere og leve lenge” (Jes. 53, 10). Og ved det ville Gud selv bli æret. Mange har krenket Gud gjennom livet i alle årtusener. Få har gitt ham virkelig ære her i livet. Men når alle de frelste kommer hjem, blir det annerledes. Da skal en stor skare i himmelen si: ”Frelsen og æren og makten tilhører vår Gud,” Åp. 19, 1. Og i v. 7 blir vi oppfordret til å glede og fryde oss ”og gi ham æren”.
Det er de frelstes framtidsutsikter.
