145) Mat. 26, 36-45.

Mat. 26, 36-45. 1. faste.

Denne dagen skal vi samles om Jesu bønn i Getsemane. Ordet betyr oljepresse. Der kjempet han en ufattelig kamp. Det kan se ut som om han kjempet både med seg selv, med Gud og med djevelen. I forkant hadde han også en kamp med disiplene som sovnet og ikke ser ut til å fatte alvoret i denne stunda. Derfor er det stor dramatikk i Getsemane denne gangen. I dag ligger hagen der så fredelig og nærmest innbydende for turister og andre. Derfor må vi sette oss tilbake i tid og tenke oss inn i Jesu situasjon og det han opplevde.

Jesus hadde med seg de tolv disiplene, og han bad om at de ni skulle stanse ved inngangen mens han gikk lenger inn i hagen for må be, v. 36. Han tok med seg tre av de tolv, Peter og de to Sebedeus-sønnene. Det var Jakob og Johannes. De var vitner til Jesus kamp og bønn og må ha fortalt det videre til disiplene, slik at f. eks. Matteus kunne skrive det her.

1. Bedrøvet.

Da Jesus var kommet et stykke inn i hagen, stanset han og ba de tre om å være der og våke. Selv gikk han lenger inn for å tale med sin far. Men til de tre sa han: Min sjel er bedrøvet inntil døden, v. 38. Sorgfull og tung om hjertet gikk han videre. Det var dine og mine synder han bar og all den elendighet som finnes i verden. Han begynte virkelig å kjenne at byrden var stor. Det er umulig for oss mennesker å forstå hva han led og tenkte i denne stund. For det er en guddommelig smerte han har, og den kan ikke vi sette oss inn i.

Likevel kan vi også oppleve noe av en slik bedrøvelse. Det kan være ulike grunner til det, både rent jordiske og menneskelige som alle mennesker kan få, og åndelige ting som holder på å ta motet fra oss. Vi kan bli bedrøvet ved sykdom og død, fattigdom og strid i familie og nabolag. Men vi kan også bli det når vi ser på våre egne fall og synder. Fortida er nok skjult under Jesus blod for en kristen, men ikke minnet om dem. Og vi ser også at vi faller i synder og gjøre noe som vi angrer på i etterkant. Det bedrøver oss. Og vi ser på andre mennesker – de kan være snille og gode, men er uten liv i Gud. Da må også vi si: Min sjel er bedrøvet.

2. Er det mulig.

Kampen var så stor at spørsmålet brøt fram i Jesus som menneske: Er det mulig å slippe dette? Finnes det ikke en annen vei? Som Gudesønn visste Jesus at det var bare lidelsen og døden som kunne gi frelse for verden. Men som menneske hadde han de samme begrensninger som alle andre. Hans legeme var redd lidelsen og spurte etter en annen vei. Det kan synes underlig for oss nå, men det viser at han var et virkelig menneske og ikke bare lignet oss i det ytre.

Også vi spør ofte etter en lettere vei, både som kristen og i menneskelivet. En kristen vil noen ganger møte motstand også i vårt land. I mange land har det vært regulær forfølgelse der kristne måtte lide martyrdøden. Mon ikke de også har spurt den Allmektige Gud om å få slippe kampen. Det ligger i vår natur å finne en annen og lettere vei der vi kan gå utenom farene og motgangen. Vi er på den måten typiske som Peer Gynt som stadig gikk utenom. Han unngikk vanskene og alvoret og tok heller ikke et oppgjør med seg selv. Han lyttet til Bøygen som alltid sa: Gå utenom!

For en kristen er det ikke vei utenom korset og å følge etter Jesus på hans veier. Det er den smale vei som fører til målet.

3. Ikke som jeg vil.

Det er seieren i Jesu menneskehjerte. Det var ingen vei utenom kors og død. Det visste han også før. Og nå var seieren vunnet for alltid. Et menneske vil som regel aldri gjøre Guds vilje, fordi det er bundet til verden og synden. Jesus hadde ikke nettopp det, men ellers var han et fullverdig og helt menneske. Og det vegrer seg for lidelse.

Og nå kunne si det frem, så å si offentlig ettersom dette ble kjent og nedskrevet i Bibelen. For hele livet var hans vilje ett med Faderens og underlagt ham i alle ting. Det er en voldsom utfordring for oss kristne. For vi har også en vilje, og den stemmer ikke med Guds plan og tanke. Vi vil oftest gå våre egne veier som er preget av syndens makt i verden. Også for en kristen kan det koste å si: Skje din vilje, som det står i Fadervår.

Jesus legger til: Bare som du vil, v. 39. Her er ett av de steder som viser hvor unik Jesus var også som menneske. Han gjorde ikke Guds vilje bare når det stemte med han egen tanke. Han gjorde den ikke bare når den var lett og behagelig. Han sa: Bare som du vil! Noe annet eksisterte ikke i hans liv. Det var Guds frelsesplan som skulle fullbyrdes.

4. Søvn.

Etter den første bønnen, går Jesus tilbake til de tre disiplene. Det var nattetid og dermed ganske naturlig at de var trette og sovnet. Mark. 14, 37 sier at bønnen hadde vart i èn time. Når vi sover, merker vi ingen ting av det som skjer omkring oss. Heller ikke betyr tiden noe. Vi er inne i en egen uvirkelig drømmeverden. Og det er en behagelig situasjon.

Tenker vi nå på vårt eget gudsliv, er søvnen livsfarlig. Vi skjønner ikke selv at vi er i fare, og at søvnen medfører vår egen åndelige død. Ingen tar til seg næring i søvne. Det er faktisk slik at ingen ting betyr noe for oss. Når Jesus en gang sa at alle jomfruene sovnet inn, Mat. 25, viste han tydelig at de ikke selv forstod hvilken fare de var i. De fem hadde ikke lagt merke til eller sørget for oljeforsyning nok. Jesus legger et veldig alvor inn over Guds menighet når han sier at så mange ikke var rede til å møte ham, selv om de ønsket det.

Aktivitet og mye arbeid er ikke tegn på en våken menighet. For søvnen ligger på innsiden, i vårt åndelige liv som ikke er knyttet til ytre virksomhet. Gudslivet er troens liv i full avhengighet av vår Frelser. En åndelig sovende kristen kan godt gjøre mye for Gud ytre sett. Og da vil han bygge sitt gudsforhold på det han gjør. Han regner med Gud, men bare som medhjelper. I en slik situasjon trenger et menneske virkelig hjelp:

5. Våk og be.

Jesu råd til disiplene og alle kristne ligger her. Bønnen er ikke her en bønn om å bli en bedre kristen, men å bli en rett og sann kristen og å bli bevart der. Disiplene skulle bevares i en rett avhengighet av Jesus både i påsken som nå nærmet seg, og senere i livet.

Derfor må de både våke og be. Vi har hjelpemidler til å våke. Arbeid og aktivitet kan hjelpe oss her. Den er ikke erstatning for troen, men en hjelp til våkenhet. Bruk av Guds ord er også viktig, og samtale med andre troende om troslivet. Og bønnen er naturlig også her. Den er jo samtale med vår Gud og Frelser. Pontoppidan sier om det: Bønnen er å tale enfoldig med Gud i sitt hjerte.

Slik ser vi at bønnen griper inn i hele tankegangen i vår tekst: Den er hjelp når vi er bedrøvet og gir svar på vi spør om det er mulig. Bønnen hjelper oss også til å fornekte oss selv og si ja til Guds vilje og å være våken. I bønnen er vi jo nær vår Frelser og Gud, og han våker alltid over oss. I bønnen kan vi da takke for at han vi være oss nær og gi oss det vi behøver.