Syndserkjennelse
og frigjørelse.
Rom. 3, 19-21.
Av NDH.
Vi skal stanse for tre hovedbegrep i kristen tro ut
fra bl. a. denne teksten. Det er: Hvordan vi er, hva vi må se og hva skjer i
frelsen. Det er nødvendig for oss å se inn i noe av innholdet i det. Det hører
med til omvendelse og gjenfødelse og dermed frelsen.
I. Hvordan ser vi på oss selv?
Det er et stort og viktig spørsmål. Vi tenker da
først og fremst i forhold til Gud. Er vi gode nok og holder vi mål for Guds
åsyn slik vi er av natur og når vi gjør vårt beste her i livet? I religiøst
språk vil spørsmålet bli: Holder vi Guds lov, og er en ytre oppfyllelse god
nok? Har vi egentlig oppfylt budet som sier at vi ikke skal slå noen i hjel?
Hvis vi svarer ja på et slikt spørsmål, blir vi
ikke skyldige for Gud. Vi har en åpen munn og sier alt vi kan for å forsvare
oss selv og unnskylde situasjonen. Vi bortforklarer det ubehagelige og vil
fremstå i et bedre lys.
Grove og stygge synder forklarer man gjerne med arv
og miljø og en svak karakter. Og det kan vi ikke hjelpe for. Vi er født slik,
heter det gjerne. Samfunnet får ofte skylden og utviklinga i tiden der man lett
kan svare: Jeg kunne ikke annet, og alle andre gjør det jeg har gjort. Da blir
ansvaret tatt fra oss. Slikt er det mye av i dag.
Ved fine og mer ‘uskyldige’ synder finner man på
mer finurlige og raffinerte forklaringer. Da omtolker man Guds ord og sier at
den gjaldt nok i gamle dager, men ikke nå. Eller: Det er bare Paulus som sier
det. Mange ubehagelige bibelord blir dermed ufarlige for oss, fordi de var
tidsbestemt. Slikt skapes fariseere, og man går fri anklagen om synd.
II. Hva må vi se?
Kort sagt må vi se vår synd. Det er den som er
problemet. Slik må vi fjerne oss fra samfunnet og andre folks tanker og
livsstil. Vi må se at vi står alene framfor Gud med vårt liv. Tankene må løses
fra alt annet og bare se oss selv for Guds åsyn og vite at han ser alt. Det er
når vi står der og ser oss selv i Guds ords lys, at vi ser rett. For det er Gud
vi alle har med å gjøre.
- Den som bortforklarer synden og forsvarer seg,
har ikke sett synden slik den er. Spørsmålet for dem er hvordan de skal få se
synden? Er der en måte? I v. 20 sier Paulus: Ved loven kommer syndens
erkjennelse. Det er lovens andre bruk etter luthersk forståelse. Den er å
arrestere folk.
I kap. 7, 7 sier han videre: Er loven synd? Langt
derifra. Men jeg kjente ikke synden uten ved loven. Og i v. 8: Uten lov er
synden død. Da ser vi inn i Guds vilje med vårt daglige liv. Tar du det på
alvor, vil du oppdage at du kommer til kort. Gud vil peke på mye i ditt liv som
ikke er rett. Guds Ånd minner oss om at det ikke er selve gjerningen, men vårt
indre som er galt. Gjerningen er bare et uttrykk for det som bor i vårt hjerte-
som vi straks skal se på.
I 1. Kor. 15, 56 skriver den samme apostel: Syndens
kraft er loven. Og legg merke til at han begge steder taler til
hedningemenigheter og ikke bare til jøder. Det er noe som gjelder oss, ellers
hadde han ikke brukt tid og plass til å tale om det.
- Så kommer vi til en annen alvorlig sak: Folk ser
ikke sin synd, fordi vi ikke forkynner loven rett. Det blir ingen
syndserkjennelse av loviskhet eller sammenblanding av lov og evangelium. Mange
blir fornøyd med seg selv ved en slapp og forenklet lovforkynnelse. Taleren går
straks til nåden og trøster folk med Jesu død.
Saken er at Ånden må få vekke synderen og de navnkristne
til å se alvoret i synden og i sitt eget liv. Det finnes flere vekkerklokker.
Guds vilje og tanke er en evig lov som gjelder hele skaperverket og dermed alle
mennesker. Ånden arbeider med oss for å lede oss til en dyp og rett erkjennelse
av oss selv og vår synd.
Rosenius sier et sted: «Den som ikke lærer å kjenne
sin synd, kan heller ikke søke frelse, men skal til slutt dø.» Ut fra en slik
tanke blir syndserkjennelsen veldig alvorlig og nødvendig. Å bli frelst er ikke
bare å bli lykkelig, rope halleluja og se glad ut. Det er noe mye mer, og det
skjer ikke alltid på en gang.
Nå skal vi stanse for noen hovedtrekk i
syndserkjennelsen. Det er trappetrinn nedover i oss selv, ned i kjelleren så å
si. Er du villig å følge med på denne vandringen?
1) Først ser du gjerne den ytre handling. Du skal ikke slå i hjel. Nei, det har du kanskje
ikke gjort. Har du da holdt loven og går du fri fra det budet? Jeg kan jo ikke
bli anklaget for noe jeg ikke har gjort, sier du. Og det var faktisk sant hvis
det var hele syndserkjennelsen.
2) En åndelig
betydning av gjerningen. I Mat. 5 sier Jesus noe om at vrede er drap og et
vondt ord likeså. Det er ikke sikkert at vreden og ordet blir synlig og hørbar.
Men du har det i tanken og hjertet. Om det sjette bud sier Jesus at et
begjærlig blikk er synd.
Og vi kan gå videre: Avgudsdyrkelse (1. bud) er mer
enn å tilbe stein og tre og figurer laget av mennesker. Avgud er noe vi setter
først og som vi arbeider for og er opptatt av. I vår tid står levestandard og
materialisme, arbeid og hjem og hobby ofte som uttrykk for det.
Alt det som tar Guds plass i hjerte og liv er
avguder og dermed synd. Lovens ord griper inn i sjelslivet, i tanke og motiv
før det blir gjerning. Ja, selv om det ikke blir gjerning, er det synd. Det
fine hat og uvilje mot andre er synd. Urene tanker og begjær etter stadig mer
av denne verden er synd. Du går fortapt på det.
I Gal. 5 tales om kjødet. Det er den gamle,
medfødte natur som i sin innerste grunn er Gudfiendtlig og motstander av all sann kristendom. For
kjødet strider mot Ånden, står det, v. 17. Vår egen natur og Guds rike kan
aldri forenes. Og i v. 19ff tales om kjødets gjerninger. Det er når det indre
kjød kommer til uttrykk i det ytre og blir til handling. Ofte er slike gjerninger
synlige. Men ikke alltid. Noe kan skjules i vårt indre liv, men de er like
syndige når vi tillater dem og dveler ved dem.
Han regner opp mye: «Utukt, urenhet og skamløshet.
Her er avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, trette, avindsyke, sinne,
ærgjerrighet, splittelse, partier, misunnelse, mord, drukkenskap, svirelag og
annet slikt!» Det er altså mye mer enn han har notert her.
3) Vi kan gå dypere ned: Gud vil vekke vår samvittighet. Da må vi ta ansvar
for livet vårt. For det er vår skyld. Har du levd etter Guds vilje, også etter
at du ble en kristen? Vi skal ikke sammenlikne oss med folk flest. Vi skal
stille oss foran de speil Gud har gitt oss. Ett av dem er Guds lov og vilje. Et
annet er Jesus selv. Han levde et menneskeliv også til etterfølgelse. Thomas a
Kempis skrev om det. Og Johan Arndt skrev om «Den sanne kristendom». Slike
bøker er verd å lese for en kristen. Før i tiden leste de kristne mye i dem. Og
det vi leser – bibel og gode bøker – påvirker og former vårt liv.
En test på om samvittigheten er våken er om det er
vondt å synde? Skammer du deg over ditt syndeliv og føler du avsky for den del
av fortiden? Guds Ånd vil gjøre det vondt å synde. Det er en måte å føle avsky
for den. Så lenge den er behagelig, vil du beholde den – om så bare i tanken.
4) Vi må gå et steg lenger: Vår natur er vond. Den er fordervet av synd, den har makt over meg
og ødelegger meg trinn for trinn. Vår natur er ikke bare skadet, den er vond og
ødelagt.
Hvordan kan jeg se det?
Prøv og oppfyll alle Guds bud, gjør alt det Gud
krever – og gjør det av hjertet og med glede og lyst. Og her tenker en ikke
bare på de ti bud, men også på det Paulus forklarte om loven: Kjærligheten er
lovens oppfyllelse. Rom. 13. 10.
Gjør du det? Skjer det med glede eller av plikt og
tvang? Får Ånden arbeide skjer dette: Du blir til skamme. Du ser at syndens
makt er stor. Det er ikke bare selve gjerningen, men hjertet som er galt.
Synden er i vår natur, i kjødet. Synden er medfødt og en del av oss slik kjøtt
og bein er det. Den er like uløselig ett med oss. Du blir aldri fri den her i
livet. Vi er solgt under synden, Rom. 7,14. Det er ikke selve kjøtt og bein og
kropp som er synd, men synden bor i oss og er med oss slik vårt legeme er det.
– Dermed er vi på det nederste trinn:
5) Begjæret
og lysten til synd. Rom. 7, 7: Begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke
loven hadde sagt: Du skal ikke begjære. 2. Mos. 20, 17. Det er det 9. og 10.
bud. Selve begjæret er synd fordi det uvegerlig fører til synd om du følger
det. Og i Rom. 8, 7 står et lignende uttrykk: Kjødets attrå er jo fiendskap mot
Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det. Synden begynner
der.
Her er vi ved den totale synd i vårt liv. Vårt indre
liv er så ødelagt at det verken kan eller vil følge Guds vilje. Da er det
egentlig ikke underlig at ugudelige mennesker ikke tåler Guds rike. (Det er
ikke sikkert at alle opplever det i den samme rekkefølge og intensitet som jeg
sier det her. Men i hovedsak er det slik.)
Det er ikke den tilfeldige tanke som dukker opp i
sinnet som er synd. Det sier Jak.1, 14f. Men det er ja til tanken. Da er tanken
besudlet og fylles av begjær etter å gjøre det tanken vil. Da blir synden
unnfanget, sier Jakob. Det er som med Eva i hagen: Hun diskuterte med djevelen,
1. Mos. 3. Til slutt gav hun ham rett – og tok.
Loven sier: Du skal ikke begjære. Det er galt. Alt
i en slik tanke er synd. Det du ikke skal, det er synd. Uten loven ville vi
ikke forstått det. Kommentatoren Godet sier: Begjæret er så naturlig for
mennesket at vi ikke ville forstått det uten loven, dvs. uten at Gud hadde sagt
det. I Rom. 7, 8 står det: Synden benyttet seg av budet og vakte alle slags
begjær i meg. I v. 10 sier han: Jeg døde. Og Rom. 8, 8 slår det fast: De som er
i kjødet, kan ikke være Gud til behag.
Når lovens krav blir levende i samvittigheten, er
det vekkelse i ditt hjerte. Da opplever du gjerne det som salmisten sier: «Jeg
står for Gud som allting vet, og slår mitt øye skamfull ned. Jeg ser min synd…»
Og da har du mistet troen på deg selv: Du kan ikke
bli frelst. Du hindrer Gud og kan ikke hjelpe til. «Hvor skal jeg hen med denne
nød?» Hallesby sier om dette: «Gud har gjort sitt under. Synderen har fått en
tilstoppet munn og er blitt skyldig for Gud. Nå har han ingen flere
unnskyldninger å anføre. Og han har intet å innvende mot det Gud nå sier til ham.»
Dette er den farligste stund i vekkelsen.
Spørsmålet er: Hva gjør jeg nå? For det er ikke frelse i selve vekkelsen. Du
har tre alternativ:
a) Du kan si Gud farvel og trosse ham. Du skal
klare deg selv og behøver ingen Gud. Da er du fortapt.
b) Du kan slå av på kravet og si: Det er altfor
alvorlig, Gud har ikke ment det slik. Det må finnes en lettere vei. Vi lever nå
i en ny tid. Da blir du en fariseer og en egenrettferdig person. Men du er
fremdeles fortapt. Gud vil ikke ha noen egenrettferdige i sin himmel.
c) Eller du kan gi Gud rett i alt og gi opp. Det er
ditt eneste håp om frelse. Og da har vi ett spørsmål igjen:
III. Hvorledes skal jeg bli frelst?
Det er hovedspørsmålet og en hovedsak for et
menneske. Man kan nok svare på det med ulike ord og forklaringer, men vi må
ikke vike fra Guds ord i sak. I Luk. 18 taler Jesus om tolleren i templet. Han
var helt forskjellig fra fariseeren. Tolleren hadde bare en bønn: Nåde. Vær meg
synder nådig, sa han. For han så at han var ingen ting i møte med Gud. Han var
uverdig og dømt. Han diskuterte ikke og forsvarte seg ikke. Han bare ropte om
hjelp – som en synder.
Det
ropet er nødvendig for å bli frelst. Da skjer det som
teksten sier i v. 21: han får høre: «Nå er Guds rettferdighet åpenbart uten
loven.» Det skjedde noe på korset (ved siden av selve forsoningen): Gud
åpenbarte frelsen. Han viste den fram på en helt annen måte enn før. Og det
kulminerte i ordet: Fullbrakt! Joh. 19, 30.
Men det skjer også en åpenbarelse ved gjenfødelsen.
En fattig synder oppdager og ‘ser’ noe han ikke hadde forstått før: Det er meg
det gjelder! Jeg er frelst og fri – ikke på grunn av noe i meg selv. Det er
bare Jesus som gjelder i mitt sted. Han døde for meg! Han tok den straff som
jeg skulle tatt. Og dermed er jeg fri. Det er frelse uten loven.
Mine gjerninger og anstrengelser gjelder ikke.
Tolleren ble rettferdig ved å kaste seg ned for Gud og erkjenne at han var
uverdig. Fr. Wisløff synger slik: «Da fikk jeg kaste min byrde av, da fikk jeg
svømme i nådens hav. Takk være blodet.» Ordene er ikke alltid like hos oss. Men
saken er slik.
Da kan du faktisk takke for loven og Guds krav. De
viste deg din uverdighet. Og så takker du enda mer for nåden. Gud har åpnet
himmeldøren for deg. Du er rede til å dø – takk være blodet.
Har du tatt imot det?
---
