Martyrer.
Joh. 16, 1-4a. 2. juledag.
Stefanusdagen.
Det
siste vers i forrige kapittel handler om at Ånden skal komme som talsmann. Han
skal vitne om Jesus. Det er han som forklarer Jesus for oss, hva han betyr og
hvor viktig han er for vår frelse, v. 26.
Men også
disiplene skal vitne, v. 27. Det er de som har fulgt ham de årene han var en
offentlig person og predikant. Jesus overgir sin oppgave til sine disipler og
ber dem om å gå til jordens ende, Mat. 28,18ff. Da har de også løfter om hjelp
fra Ånden. Uten den makter ingen predikant eller misjonær å utføre oppgaven.
Men det
venter dem også andre ting.
1. De vil møte lidelse og motstand.
Alle
mennesker vil oppleve slike tilstander. Ingen er fritatt for slike negative
forhold i livet, selv om det ikke kommer like jevnt fordelt. Noen personer og
familier ser ut til å være ekstra tungt rammet av motgang på nesten alle måter.
Vi kan ikke forstå og forklare det.
Det fins
også lidelse som bare rammer de kristne og Guds tjenere. Også her er det ulikt.
Noen slipper meget lett fra all motstand og kamp i det ytre. Andre må gjennomgå
mye. Det henger litt sammen med hvilket land man lever i til enhver tid. De som
bodde i kommunistiske land tidligere, hadde ofte store problemer. Mange kom i
fengsel og ble sendt til arbeidsleir langt hjemmefra. Noe av det samme opplever
mennesker i dag i noen muslimske land.
Som
kristne vet vi at alt dette er forutsagt i Guds ord. Slik sett kommer det ikke
overraskende. Likevel er det ofte uventet og vanskelig å forstå at akkurat de skal oppleve det. Jesus og ellers i
Skriften har sagt det tydelig. Hvorfor kommer det så lite av dette i vårt land
og vårt folk? Man har forsøkt å forklare dette slik: Det er Guds menighet
globalt sett som blir forfulgt. Det er ikke sikkert det skal ramme alle
enkeltkristne. Noe sant kan det være i den forklaringen – slik har det i alle
høve vært når vi ser på kirkens historie.
Jesus
talte ofte om lidelse mens han var her på jord. Da han sendte ut de tolv
apostlene rundt i landet, sa han bl.a.: «Se, jeg sender dere som får blant
ulver.» Mat. 10, 16. Da har de liten grunn til å håpe på en fredelig tur. De må
til og med regne med døden. De er den svakeste og mest sårbare part i
konflikter. Ikke alle har møtt det, og det kan gi oss grunn til å tenke at de
skulle regne med at det kunne skje.
Dernest
sier Jesus at de er salige når folk hater dem og støter dem ut og spotter dem
fordi de er kristne. Det er motsatt verdens tankegang. De mener helst at folk
er salige når det går godt. Men Jesus sier altså at vi som tror har noe som
andre ikke forstår.
Og det
er faktisk slik: I motgangstider opplever et Guds barn at de er salige hos Gud.
Det er godt å være nær ham og vite at han er oss nær og tar seg av vår sak.
Paulus og Silas opplevde det i fengslet i Filippi. De sang lovsanger til Gud
mens de bar lenker. Og Hans Nielsen Hauge satt julaften 1799 i fengsel i
Trondheim. Og da skrev han salmen:
Jeg er hos Gud i nåde. Hva
skader verden meg,
om den en stund får råde og
stenger meg min vei?
Om den mitt legem binder i
fengslets mørke skjul,
dog ånden overvinner og
holder glad sin jul.
(Sangboken nr. 346.)
At det
finnes lidelse på grunn av vitnesbyrdet, er et tegn på at det ennå finnes
vitner, sier C. H. Martling. Verden gir de kristne skylden for mye her på jord.
Og mange irriterer seg over det Guds ord sier og synd og nåde. Men de kan ikke
lenger nå Jesus som er frelsens fyrste. Derfor angriper de de kristne i hans
sted. Og vi som er hans tjenere på jord, kan ikke vente å få det lettere enn
Mesteren selv. Det har han sagt.
I gammel
tid sa man gjerne at martyrenes blod var kirkens sæd. Det har ofte vært sant.
Noe av problemet for oss mennesker er at vi skyr lidelsen. Og da kan noen vike
unna for å være en sann tjener. Men historien lærer oss også at det ligger en
guddommelig kraft i denne lidelsen. Gud utruster dem på en særlig måte. Skal
han få gjøre det med oss nå?
Denne dagen
kalles Stefanusdagen, til minne om den første kristne martyr. Apg. 6-7. Senere
har det vært utallige kristne som har lidd for Jesu navns skyld, og mange måtte
lide døden. Og ingen vet hvem den neste blir. Også vårt land kan oppleve dette.
2. De får løfte om hjelp.
Den
teksten vi stanser for her står midt inne i Jesu siste tale, og den handler mye
om Ånden. Den kalles en talsmann og trøster og er en medhjelper for Guds barn.
Da Jesus drog til himmelen, kunne disiplene føle seg ensomme og hjelpeløse. Nå
var han borte som hadde vært lederen og støttestaven. Da var det de fikk et
ekstra løfte: En talsmann og trøster skulle komme i hans sted og være hos dem
for alltid.
Det var
Den hellige Ånd. Han kom på pinsedag, og da kom han for alle troende. Vi kan
regne med ham i vårt liv slik alle andre kan det. Og uten hans hjelp, var vi
hjelpeløst fortapt. Han kaller oss til å følge Jesus. Han gjør gjerningen når
vi blir frelst, og han leder oss gjennom dette livet.
Det
betyr ikke at vi alltid skal ha et lett liv og gå utenom alle farer og
vanskeligheter. Det hører med til menneskelivet. Men han har lovet å støtte
oss, gå ved vår side og hjelpe oss gjennom vanskene og ikke utenom dem.
Ånden
kalles også for Sannhetens Ånd. Det er vårt oppdrag og liv å leve i sannheten
og å vitne om sannheten. Det gjelder vår egen tilstand som syndere og
hjelpeløse mennesker. Og det gjelder sannheten om Kristus. Han døde for våre
synder og stod opp til vår rettferdiggjørelse. Rom. 4, 25. Bare han kan frelsen
menneskene. Det må de få vite.
3. Fremgang.
Da har
vi også løfte om at det vil nytte. Menighetens oppdrag er å bringe evangeliet
ut til hele verden slik at alle mennesker får høre det. Det går nok de fleste
forbi, men det er alltid noen som vil lytte til og vil til himlen oss følge. Slik
har det vært til alle tider og i alle land. Noen steder er det ekstra få som
lytter og kommer. Det kan komme av at det er sterke motkrefter og forfølgelsen
blir ekstra hard. Men også det er et vitnesbyrd.
At mange
vil komme, ser vi at ordene om evigheten. Gud har latt oss få vite i Skriften
at det v il bli mange i himmelen til slutt. Skaren blir som «tusen bjerge full
av sne». De er så mange at ingen kan telle dem, som stjerne på himmelen. Og når
himmelskaren blir omtalt, står det at de kommer fra «alle folkeslag og stammer
og folk og tungemål». Åp. 7, 9 og kap. 5, 9.
Da er
spørsmålet: Blir jeg med blant dem? Veien er stadig Jesus, som han selv sa,
Joh. 14, 6.
Er også
du med der? Ennå er det tid å komme! Amen.
