Mat. 18, 12-18. 5.treenhet.
I verset
foran denne teksten finner vi Jesu hovedprogram. Jesus sier det selv:
Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt. I alt han ellers
gjør, vil han frelse mennesker. Og han strekker seg så langt som mulig og gjør
det han kan for å lede mennesker på rett vei slik at de blir frelst. Teksten
har så to eksempler, om man vil.
A. En villfaren sau.
Jesus
forteller en lignelse omtrent som den i Luk. 15, 3-. Det er et tenkt tilfelle
med bakgrunn i det han sa og opplevde i første del av kapitlet. Der talte han
om barnet som eksempel på omvendelse og den frelse han var kommet for å gi.
Disiplene
var opptatt av hvem som var den største i himmelriket. Da stilte Jesus fram for dem et lite barn og
sa: Slik må dere bli for å komme inn i himmelriket. Vi må være små og hjelpeløse.
Akkurat
slik er det også med et lam eller en sau som forviller seg. Der er ukjent
utmark og ville dyr som jakter på de små. Eieren har omsorg og ønsker det beste
for dyrene sine. Når han merker at ett av dem mangler, går han straks ut på
leting. Det er uttrykk for at han gjør alt han kan for å berge sine. Det er ett
av de beste bilder på Jesus. Han forlater alt det andre for å finne den ene.
Her kan
vi først tenke på hans komme til denne verden som frelser. Da gav han sitt liv
for å sone verdens synd. Han døde på et kors, og hva mer og større kan en gjøre
for andre? Livet er det dyreste vi har. Og han gav det for andre.
Så
tenker vi på hans gjentatte kall til syndere. Den hellige Ånd gjør oss urolige
og ber oss å gjøre opp vår sak med Gud. For noen skjer det gjennom mange år,
for Herren gir ikke opp så lenge det er håp. Han vil ikke at noen skal gå
fortapt, som Peter uttrykker det. 2. Pet. 3, 9 og vår tekst v. 14. Han leter og
leter ett den bortkomne. Slik er Jesu kjærlighet. Hvordan kan folk forakte ham
og forfølge hans folk?
Men det
lykkes ikke alltid. Noen ganger må han slutte å kalle. Her sier han: Skulle han
finne det, v. 13. I svensk oversettelse 1917 heter det: «Och händer det.» Ja, det hender noen ganger, men ikke alltid.
Og norsk oversettelse av King James sier rett ut: Hvis han skulle finne den.
Usikkerheten er der. Og er alt tapt når han ikke når fram.
Men når
det skjer. Han finner en villfaren. Da skjer det noe. For da kommer gleden. Den
er større en over alt det andre han eier. Bildet er klart. En fortapt synder er
funnet og berget hjem. Hele himmelen fryder seg hver gang en synder blir
omvendt.
B. En villfaren mann.
Straks
går han over til noe annet. Det gjelder ikke bare en villfaren synder som må
vinnes for Gud. Nå taler han om en bror som synder mot en annen. Han tenker nok
på en kristen som forgår seg mot andre kristne. Og det hender dessverre mange
ganger. Hva skjer da?
Det
bygges en mur mellom to kristne brødre, ja, kanskje mot hele menigheten. Det
setter et skille i en forsamling og et nabolag og en bygd. Situasjonen er ikke
som før. Og det ser helt umulig ut. For vi mennesker er ganske sta og
egenrettferdige i mange ting. Det gjelder ofte å kjempe for sitt syn til siste
slutt.
Da
kommer Jesus med et trefoldig råd. Noe mer enn det, kan vi ikke gjøre i slike
tilfeller. Men det er viktig å følge Guds regler for samliv.
1) Først
skal vi gå til den som har forgått seg og tale vennlig med ham. Her skal vi gå
forsiktig fram. Du har en fair sjanse for å nå inn til ham når han ikke har et
galleri som hører. Ønsket om å vinne er mindre uten tilhørere. Du kommer
lettere inn til kjernen av problemet. Men betingelsen er ydmykhet og vennlighet
og vilje til å innse at kanskje du også har gjort en feil. Da blir ofte
motstanden mindre og viljen til samarbeid større.
2) Om
det ikke lykkes, kan du ta med deg vitner. En eller to som er med og lytter.
Det er ikke sikkert at de skal si så mye. Men de skal komme med stor
vennlighet. Når du slipper opp for ord, kan en annen kanskje si det rette.
Selvsagt må slike vitner avlegge taushetsløfte. Ingen ting skal ut om en slik
samtale. – Men det kan altså låse seg fast også denne gang. Men nå har du vitne
på at det er gjort. Ingen kan si at du ikke prøvde.
3) Den
siste utveien er menigheten eller den forsamlingen dere går i. Vi skal være
oppmerksom på at dette er en ganske drastisk vei å gå. Jeg har vært med på det.
Det skaper en ekstra spent «ånd». En ‘synder’ kan nok føle seg beklemt i en
slik situasjon og ønske at det hadde vært oppgjort på en annen måte. Og det kan
kanskje også virke preventivt slik at oppgjøret blir gjort mer privat. Vi skal
ha forståelse for slike tanker og ikke virke fordømmende på noen part.
Men blir
det oppgjør på rett måte, vil resultatet bli godt her i tiden og rekke inn i
evighet. Det som blir løst på jorden, skal også være det i himmelen, v. 18. Det
motsatte er også tilfelle. Å løse og binde tilhører menigheten og ikke
enkeltpersoner, selv om en person kan handle på menighetens vegn noen ganger.
Skjer
det ikke noe denne gangen heller, må menigheten og forsamlingen lukke
vedkommende ut fra seg. Det er resultatet av det som er bundet på jorden.
Ordene
binde og løse er også brukt om å lyse i bann og å oppheve et bann. Den katolske
kirke har brukt det, f. eks. i forbindelse med Luther og mange andre. En slik
forståelse ligger imidlertid ikke i teksten. Det handler mer om «hvorvidt en
bestemt handling eller foreteelse stemmer med evangeliets krav om et hellig liv
eller ikke» (D.A. Frøvig).
For en
kristen og en menighet er det alltid viktig å ha det rette med Gud og sin
neste. Det vil Jesus minne oss om i dag.
