Mark. 3, 13-19.
6. treenhet. Aposteldagen.
Her får
vi en kortversjon av Jesu kall til de tolv disiplene. Dette var i begynnelsen
av hans virksomhet, og han valgte seg ut noen medarbeidere.
1. Kallet.
Vi
legger først merke til det som har skjedd før selve kallet. En stor folkemengde
fulgte med han på veien. De hadde sett et under da Jesus helbredet en mann. Og
senere helbredet han mange. Det skapte naturlig nok interesse for taleren. Det
har alltid vært slik at ytre ting kan være med å vekke mennesker for nye ting
som kanskje har større verdi. Det ser vi ikke i øyeblikket.
Jesus
ville noe mer ennå være interessant. Han ville inn i folks hjerte og sinn. For
han var mest interessert i å sjelen ble berget, og ikke bare at legemet ble
friskt. Han visste at kroppen vår vil dø, mens sjelen er evig. Men for å nå inn
til mennesker, må han ha medarbeidere.
Derfor
kaller han noen til denne tjenesten. Da gikk han opp i fjellet og dermed bort
fra de store folkemengder. Når Gud kaller noen inn i sin tjeneste, skjer det
oftest i stillhet. Vårt indre må være innstilt på det guddommelige og ikke
alene på jordiske goder.
Da står
det: Han kalte til seg dem han selv ville, v. 13. Det er et kjerneord i
spørsmålet om å arbeide for Gud og være hans tjenere. Det er ikke et spørsmål
om det vi vil og har lyst til – slik blir det sagt noen ganger nå. Her er det
Guds vilje som teller. Jesus ser etter mennesker som han kan bruke. Det er tale
om nådegaver og åndelig utrustning og fremfor alt en ekte tro.
Her står
det så fint: De kom til ham. Slik må det være: De som Jesus vil ha, må være
villige å gå. Det står ikke på Jesus når han kaller – enten til frelse eller
tjeneste. Vi må også si ja. Det er ikke en lovisk tanke, men en nødvendig og
selvfølgelig konsekvens av kallet. «De kom til ham,» står det.
Videre
er det slik at han tok ut tolv av
dem. Det ordet som oversettes med å ta ut, betyr rett og slett å gjøre. Jesus
gjorde det. En oversettelse sier: Han valgte ut tolv. Det er på hans initiativ
og ved hans valg. Dere har ikke utvalgt meg, sier Jesus. Joh. 15, 16. Han
visste hva han gjorde, og han mente det.
2. Oppgaven.
Markus
forteller med en gang hva de tolv skulle gjøre. Det handler nå om deres framtid
og plass i Guds rike på jorden.
a) Men
først av alt står det at de skulle være
sammen med ham. De kjente nok litt til ham, men de manglet ennå mye. Det
var kunnskap om de åndelige ting, og det var delaktighet i hans sinn og indre
liv. Å være en kristen er ikke bare et ytre liv eller æ tilhøre en organisasjon
eller kirke. Kristendom er et indre, åndelig liv med Gud. Du tilhører Jesus
Kristus og har et indre samfunn med ham. Du leser hans ord og ber til ham.
Samfunnet er slik at du kan fortelle ham alt, og det i seg selv er en
frigjørelse. Kristendom er heller ikke tjeneste og arbeid for Gud. Det kan lett
utvikle seg og bli til lovisk trelldom der man må gjøre mest mulig. Å leve med
Gud er i første en hvile i troen, med tanke på at synden er forlatt og tatt
bort av Jesus. Guds løfter er at han er med oss hver dag og gir oss det vi trenger
av åndelig kraft og mot.
b) Dernest
blir disiplene utsendt. Jesus skulle sende
dem ut i verden. De skulle være Guds ambassadører i denne verden og hans
representanter som nå skulle gå ut i verden. De hadde nå en oppgave i livet.
Når folk så dem, skulle de møte Gud gjennom dem. Senere skulle de bli kalt
apostler og være offentlige sendebud fra Guds himmel og skaperen selv. De er
sendebud i Kristi sted, 2. Kor. 5, 20. Det gjelder senere for alle troende på
jorden, og i særlig grad for de som er spesielt kalt til en slik tjeneste. Paulus
fikk f. eks. denne beskjeden: «Men reis deg opp og stå på dine føtter! For
derfor viste jeg meg for deg: for å utvelge deg til tjener og vitne, både om
det du har sett og om det jeg vil vise deg.» Apg. 26, 16.
c) I
forlengelsen av dette blir det sagt at de skal forkynne. Det er hovedoppgaven som kommer først. De er utsendt i
verden for å forkynne. Vi må ikke slå av på det eller gjøre det mindre viktig.
En misjonær og predikant og prest skal gjerne gjøre mange ting. Men ingen ting
må overskygge at hovedsaken er å tale Guds ord. For Guds ord har et budskap til
alle mennesker. Det skiller ikke på rik og fattig, ung eller gammel. Derfor må
det proklameres for hele verden. Og i dag kan vi gjøre det på svært mange
måter. Misjonæren reiser ut og taler direkte. Radio og TV forkynner til nesten
alle mennesker i dag – det er blitt vanlig i nesten alle land at alle har sine
mottakere. Jesus sa f. eks.: Når dere går ut så forkynn at himlenes rike er
nær. Mat. 10, 7. Og dette: Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alle
skapninger. Mark. 16, 15. Paulus sier også dette: Ve meg om jeg ikke forkynner
evangeliet. 1. Kor. 9, 16. Det er oppgaven.
d) Til
slutt sier han at de skal få kraft.
Han gir dem makt, står det. For det har de ikke i seg selv. Uten den har ingen
av oss muligheten til å nå ut med Guds ord. Vi er helt avhengig av det. Her
sier han at de skal kunne helbrede syke og drive ut vonde ånder. Det kan skje
konkret. Jesus kan helbrede også i dag. Det står ikke på Guds kraft. Det er
heller ikke alle som har fått samme nådegave, heller ikke til å helbrede.
Likevel
må vi tenke at Guds plan er større en vår jordiske tanke. Vi ser jo at han
tillater lidelse i mange former, selv om det ikke er hans egen vilje. Noen
ganger må Gud tillate noe vondt i det jordiske for å får mennesker til å tenke
åndelig. Dessverre er det mange som i dag anklager Gud for det vonde og ikke vil
vende seg til ham.
3. Disiplene.
Deretter
regner han opp disiplenes navn, og ved noen av dem er det en kort kommentar.
Det er tydelig at dette er skrevet etter Jesu død – slik hele evangeliet er. Det
ser vi bl. a. av det han sier om Judas: Han som forrådte ham står mi fortid.
Det er tolv disipler, men vi skal ikke tale om hver enkelt her. Vi skal bare
peke på at de var forskjellige, både av yrke og legning og natur. Men det viser
at Gud kan og vil bruke mange slags kristne. Han ser etter ydmyke og villige
tjenere. Når de kommer til ham, vil og kan han forandre dem til å bli brukbare
i hans rike.
Peter er
et godt eksempel på det. Han står først i rekken her. Han hadde vært fisker og
var vant med uvær og tungt arbeid. Det gjorde kanskje at han også var hard i
natur og impulsiv. Men etter oppstandelsen og pinsedag ble han et nytt
menneske. Nå brukte han alt han hadde for å tjene Mesteren. Jakob og Johannes
var brødre og blir kalt tordensønner. De hadde antagelig et hissig temperament,
f. eks. Luk. 9,54. Matteus var toller og antagelig en økonomisk synder som
Sakkeus, Luk. 19. Jesus kunne også tilgi ham og bruke ham. Han skrev f. eks. et
evangelium om Jesu liv. Han brukte til og med Judas som svek ham til slutt.
I denne
rekken kan vi også stille oss, i ydmykhet og lydighet. Han vil kalle oss til
ulike oppgaver. Men målet er alltid at folk skal bli frelst.
