158) Mark. 11,25-26.

Mark. 11, 25-26.

10. s. etter treenhet.

Denne teksten er kort og er tatt ut av en sammenheng. En bedre sammenheng hadde vært å la teksten gå fra v. 20-26. Bakgrunnen er talen om fikentreet som var forbannet av Jesus fordi det ikke bar frukt, og renselsen av templet, v. 12-14 og 15-19. Men denne teksten taler om bønn og «betingelsene» for svar. Bibelen taler i grunnen mye om bønn. Ut fra denne teksten kan vi tale om tre forutsetninger for bønnhørelse.

1. Tro.

Bibelen binder sammen tro og bønn og sier at bønnen avhenger av tro. Tro er jo tillit til Gud, og den er vesentlig i en troendes liv. Hebreerbrevet 11 taler mye om tro. Uten tro, sier forfatteren, er det umulig å tekkes Gud, v. 6. Den som trer fram for Gud, må tro at han er til. Ordet ‘må’ betyr faktisk: Det er nødvendig (gr. Dei). Her er det også viktig å tenke at troens gjenstand (objekt) er viktigere enn troens styrke. Spørsmålet er hvem eller hva vi tror på og ikke om vi er sikker på det vil skje.

Sammen med bønn er denne tanken avgjørende. Ellers blir troen og bønnen et ønske og antagelse hos oss. Jesus sier i Mat. 21, 22: «Og alt dere ber om med tro i deres bønn, det skal dere få.» Tro og bønn er altså knyttet tett sammen. Det er tillit til at Gud kan og vil svare på bønnen. Dette ser nokså automatisk ut fra en menneskelig synsvinkel.  Men Jesus avgrenser det i Joh. 14, 13: «Og hva som helst dere ber om i mitt navn, det skal jeg gjøre.» Det er viktig å legge merke til tillegget som viser hensikten med bønnesvaret: «For at Faderen skal bli herliggjort i Sønnen.» Vi er utenfor alt dette. Det gjelder Gud og Jesus. Skal han gi oss noe, er det noe som herliggjør Gud.

Å be i Jesu navn betyr først at vi ikke går i vår egen kraft og myndighet. Jesus har nettopp talt om at han er lik Gud og har samme kraft og makt som han. De er ett. Dermed er Jesus i stand til å gjøre det Gud gjør. Vi vet også at han var med i skapelsen, Joh. 1, 3. Når vi så skal be i hans navn, er vi på en måte inne i dette kraftområdet der Gud er. Det er derfor vi kan be om hva vi vil – hva som helst. Hos Gud er der ingen begrensninger.

Men den engelske presten Marcus Dods skrev noe mer om dette (i The Expositor’s Bible): «Det betyr også at vi ber om slike ting som fremmer Kristi rike.» Her skal vi merke oss noe mer han sier: «Når vi gjør noe i en annens navn, er det for ham vi gjør det.» Og da er det selvsagt at vi prøver å gjøre det slik han ville gjort det!

Kanskje vi blir noe mer forsiktig med å be etter dette. For er det slik at vi bare ber om at Guds navn må bli æret og hans rike fremmet? Er det en av grunnene til at Gud ikke kan svare på vår bønn? Det er så lett å si i en bønn: I Jesu navn, amen. Det er ikke det Jesus mener.

Johannes skrev også noe om dette i sitt første brev: «Og dette er den frimodige tillit vi har til ham, at dersom vi ber om noe etter hans vilje, så hører han oss,» 1. Joh. 5, 14. Bønnen skal samsvare med Guds vilje, og den er alltid å ære Gud og tjene Guds rike.

2. Forventning.

I en rett bønn ligger det også en forventning om at han skal svare – slik det tjener hans sak. Og det forventer et Guds barn. En gjenfødt kristen ønsker at Guds rike skal komme først i alle ting. Der Guds Ånd får råde, må egeninteressen og egoismen vike. Vi ser fram til at Guds rike vokser og nye mennesker blir frelst og helliggjort. Da er det også klart at våre følelser virker med. Det vi brenner for, vil vi tenke på og se etter når det skjer. Der er vårt indre liv med.

Men også vår vilje er med her. Derfor ber vi Gud om å gjøre det. Og når han svarer med å be oss å gjøre noe i sitt rike, må vi gå. Det er ikke en verdslig viljessak, men en vilje som Gud får stelle med. Jesus sa virkelig til disiplene: Gå ut! Og de gjorde det.

3. Tilgivelse.

I v. 25-26 sier Jesus noe enda mer alvorlig: Når vi ber, må vi tilgi om vi har motstandere. Det kan så lett skje at vi får imot noen som gjør oss vondt på ulike måter. Da vokser en bitter rot opp i oss som tar bort velsignelsen i kristenlivet. Og her sier Jesus at det også tar bort bønnesvaret. Vi må tilgi andre, sier han, «for at også deres Far i himmelen skal tilgi dere deres overtredelse.» Vi har alle gjort oss skyldige i urett og synd og trenger derfor mye nåde. Her knyttes det sammen med bønnhørelse.

I neste vers blir det enda tydeligere: «Om dere ikke tilgir, da skal heller ikke deres Far i himmelen tilgi dere.» Det må alle kristne legge seg på hjertet. Jesus sier det samme i forbindelse med Fader vår i Mat. 6, 14f. Og det ligger egentlig i sakens natur: Vi må ha et åpent og rett forhold med Gud, om vi skal leve med ham og hans vilje. Bønnen er en del av dette.

Det er klart for mange troende at bønn er vanskelig når vi tenker litt dypere over det, slik Jesus har talt om her. Da blir ikke bønnen en mengde ord som hedningene var kjent for, Mat. 6, 7. Bønnen er en hjertesak i den åndelige verden. La oss derfor gå til Gud i ydmykhet og takke ham for muligheten til å be og be han lære oss å be, slik disiplene gjorde.