108) Luk. 2, 36-38

Luk. 2, 36-38. Romjul.

7) Anna Fanuelsdt.

Historien om Anna finnes bare hos Lukas, det samme er tilfelle med Simeon. De er begge vitner om at Jesus ble født. Både en mann og en kvinne skulle gjøre det. Ordene hos den siste profet i GT ble dermed oppfylt, Mal. 3, 1. La oss stanse litt ved denne kvinnen som kan være et eksempel for oss i vår tid også.

I begynnelsen av kapitlet leser vi om Jesu fødsel. Han kom til verden som et lite barn i Betlehem. Etter åtte dager reiste foreldrene med barnet til Jerusalem der det ble omskåret etter jødisk skikk og fikk navnet Jesus, v. 21. Derfor er nyttårsdag Jesu navnedag.

Deretter omtales Simeon som var en rettferdig og gudfryktig mann. Etter ham kommer noen ord om Anna Fanuelsdt. Hun var av Asjers stamme. Deres land lå ved kysten i nordvest fra Karmel til Tyros. Hva står det om denne kvinnen?

1. Hun var en profetinne.

De fleste profeter er menn i Bibelen. Men vi kjenner noen kvinner som er profeter i GT. Anna levde i overgangen mellom den gamle og den nye pakt, uten at det skal ha betydning for hennes kall. Annas profetgjerning i dette tilfelle er som vitne om Jesus, og det kan alle gjøre. Hva hun har profetert om før, vet vi ikke noe om.

En profet kan ha flere oppgaver. Han kan tale om fremtiden og vise hva som skal skje en gang. Det gjør mange profeter i GT. Han kunne også tale til sin egen samtid både til trøst og til advarsel og dom. Men i Det nye testamentet kan vi se profeten med slike oppgaver, som i 1. Kor. 14, 3: Den som taler profetisk, taler for mennesker, til oppbyggelse, formaning og trøst.  Det står delvis i motsetning til det å tale i tunger.

2. Hun var en gammel enke.

Hun levde med sin mann i sju år etter sin jomfrutid. Som enke hadde hun så levd til en alder av 84 år. På den tid ble mange gift da de var unge, f. eks. tenåringer – 15-17 år. Vi vet ikke hvor gammel hun var da du ble gift, men hun kan altså ha levd som enke i ca. 60 år. Det vitner om troskap, selv om hun kunne ha giftet seg om igjen. At hun ikke gjorde det, kan henge sammen med det neste vi hører om henne. Som enke kan hun ha møtt vansker i livet. Det var ingen enketrygd i de dager, og det står ikke noe om at hun hadde barn som kunne forsørge henne. – Noen tolker og oversetter det slik at hun hadde vært enke i 84 år, og da må hun ha vært over 100 år ved Jesu fødsel.

3. Hun hadde en sann kristens karakter.

Med noen få uttrykk beskriver Lukas hvordan Anna er. Han må trolig ha hørt det av disipler eller kjente fra den tid. Hun levde på folkemunne som en gudfryktig kvinne. Det er et godt ettermæle å få her i verden. Her er flere sider ved henne som tilsvarer en kristens liv.

En kristen er en troende. Det er på en måte inngangsporten til et liv med Gud. Alt Guds folk har vært troende til alle tider. Vi finner troende i den gamle pakt, og troen er mye omtalt i den nye. Noen bodde blant ugudelige mennesker og led mye, men i sitt hjerte klynget de seg til sin Gud. Og det som gav dem kraft og nytt mot, var nettopp at de hadde det skriftlig i hellige bøker. Det er mange profetier om Messias, og de levde i den troen som patriarkene og profetene hadde hatt. Når det stod skrevet i bøkene, visste de at det ville skje. Derfor var troen både en tro på Gud og på hans ord. Det henger nøye sammen.

Hun var stadig i Guds hus. Der hørte hun hjemme. Hun vek ikke fra templet – her menes kvinnenes forgård ved templet. Her var Gud på en særlig måte, og de hun møtte her, var Guds eget folk. Som troende vet vi noe om hva det betyr. Det er godt å komme sammen i de helliges samfunn og få mot og kraft av andre mennesker. Om Paulus står det at han takket Gud og fattet mot da han så brødrene utenfor Rom. Han kom dit som fange. Apg. 28, 15. Korahs barn synger så vakkert om dette: «Min sjel lengter, ja, fortæres av lengsel etter Herrens forgårder,» Salme 84, 3. Guds hus er sentral for et Guds barn.

Anna tjente Gud i faste og bønn dag og natt, v. 37. Det krevde noe av henne. Hun måtte fornekte verdslige goder og gode, lette dager for Herrens skyld. Hun fornektet seg selv og korsfestet kjødet for å leve med Gud. Konkret betød det for henne at hun ikke tok til seg mat hele tiden. Det var en måte å konsentrere seg om Guds rike.

Hun var også stadig i bønn til Gud. Hun tjente Gud i bønn. Det er en måte å tjene Gud på som vi alle kan gjøre nesten til alle tider. Vi kan ha bønnelister over spesielle mennesker og land, og vi kan nevne dem for Gud hver dag i vår bønnestund. Det kan skje om natta når vi ligger våken og alt er stille. Men Gud hører, og vi har løfter om at han vil svare. Det skjer til hans tid og etter hans vilje. Det gir oss frimodighet til å fortsette.

Vi må også nevne dette: Hun talte om ham (Jesus) og lovpriste Gud. Det behøver ikke å bety at hun var predikant. Ordet for å tale er om vanlig samtale, å gi lyd fra seg. I klassisk gresk brukes det om samtale i familien. Anna har gått omkring på tempelplassen og snakket med mennesker og minnet dem om Messias: Nå er han kommet!

4. Hun er et eksempel på de hellige i Jerusalem.

Det står om henne at hun «ventet på forløsning for Jerusalem», v. 38. Og om den rettferdige Simeon står det at han «ventet på Israels trøst», v. 25. Det gikk altså noen og ventet i den hellige byen. De kjente Skriftene og visste at Gud hadde lovet sitt folk en redningsmann og nye tider. Noen levde stadig i denne forventningen og trodde det snart skulle skje noe.

Hun ventet på forløsning. Mange mente nok at det skulle skje politisk ved at de ble fri Romerveldet. Her er det tydelig at hun og Simeon tenkte åndelig. Forløsning er befrielse fra synden og dens makt. Og det er viktigere enn at folk og land ble selvstendige og fikk styre seg selv.

Mange tar nok feil også nå på dette området. Det har vært talt om sosialt evangelium og frigjøringsteologi o.l. Da setter de lett det menneskelige og jordiske i sentrum, og sjelelivet og dens behov og nød skyves til side. Anna Fanuelsdatter er et eksempel for oss i vår tid til å vente på den rette forløsning. Skriften gir oss klar beskjed om at befrielsen fra synd er hos Jesus. Men så ventet vi også en forløsning for Guds folk ved Jesu komme. Er vi alle rede til å møte ham?

107) Joh. 6, 44-47.

Høre og lære.

Joh. 6, 44-47. 2. pinsedag.

Teksten i dag står inne i et langt kapittel som begynner med at Jesus gjør et under og metter fem tusen menn med fem brød og to fisker. Han går også på vannet, og dermed har de fått to eksempler på hans makt.

Han taler videre om seg selv som livets brød og henviser til manna i ørkenen. Det reddet folket fra hungersnød i 40 år. Nå sier Jesus: Slik er det med meg også – jeg er det levende brød som kan berge dere fra synden og fortapelsen. Og det er bare jeg som kan det. Selv om mange fulgte ham, var det nå flere som trakk seg unna etter hvert. De knurret mot ham, slik Israel hadde gjort flere ganger i ørkenen.

Her er det vår tekst kommer inn. Han svarer på deres klage på flere måter. Det må vi se litt på, for i vår tid er det også slike mennesker. Hva sier Jesus her?

1. Gud må dra et menneske til seg.

Vi kan ikke komme når vi vil eller slik vi vil. Vi har fått en nådetid der Guds kall går ut til oss. Mange hørte det, men brukte ikke tiden rett. Noen slik går livet gjennom og blir mer og mer forherdet. Profeten Jesaja sier noe om det: Søk Herren mens han finnes, og kall på ham den stund han er nær.

Vi får noen nådestunder her på jord, og de kan være korte. Vi kan kalle på Herren når han først har kalt oss. Paulus siterer også Jesaja i 2. Kor. 6, 2 og sier: Nå er nådens tid, se, nå er frelsens dag. Gud er ikke en automat der vi når som helst kan trykke på en knapp og få vår vilje eller det vi ønsker.

Og Gud bruker sin Hellige Ånd til å kalle mennesker til seg. Det kan skje uavhengig av mennesker, men Gud kan også bruke sine vitner som sendebud her. Ved pinsetider er det på sin plass å peke på Åndens gjerning. Han ønsker å nå hver eneste en, men han må inn i vår hjerteliv og gi oss noe som varer ved. En stemningsbølge forsvinner lett i motgang eller når den blir gammel og slitt.

Har du hørt det stille kallet, dypt i sjel og sinn?

Det er Åndens røst som sier: Gå og lukk din Frelser inn!

2. Vi må høre.

I v. 45 sier han: Hver den som hører av Faderen…. Her har han sitert fra Jes. 54. Og i Åp. 2-3 står det flere ganger: Den som har øre, han høre. Det er så viktig at vi hører og hva vi hører. Det går inn i vårt hjerteliv og blir en del av oss. Det vi hører, er en del av vår personlighet.

Slik er det i politikk og handel og mange slags arbeid. Vi gjør det vi har hørt skal gjøres. Og Paulus knytter dette sammen med troslivet i Rom. 10: Der sier han først i v. 14: Hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? I fortsettelse i v. 15 siterer han fra Jes. 52, 7: Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt budskap (evangelium). I v. 17 konkluderer han slik: Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen kommer ved Kristi ord.

Det er en viktig årsak til at vi forkynner – om igjen og om igjen. Vi repeterer og påminner folket om Guds rike år etter år. For troen kommer. Vi kan ikke bestemme oss til å tro eller gjøre noe i Guds rike for å få den. Vi må høre. Derfor er det viktig med forkynnelse, og det er et svakhetstegn når prekenen blir kort og underholdningen desto større. La Guds ord rikelig bo i blant dere, står det noe om.

3. Vi må lære.

Det er mulig å høre uten å lære. I vår sammenheng er det noe viktig vi må lære. Og det kan vi egentlig bare lære i Guds ord. I frelsesspørsmålet er alt annet unyttig. Og det er særlig to ting vi må lære som mennesker:

- at vi mennesker er syndere. Synden er mer enn en sykdom som gjør oss svake og skrøpelige. Den skiller oss fullstendig fra Gud og alt det gode. Den fører oss inn i en evig fortapelse. Av natur vil vi gjerne unnskylde og bortforklare synden, mens Guds Ord og Ånd peker på dem og sier vi er fortapt i all evighet. Det er ikke noe det naturlige menneske har lyst til å høre. Det er likevel viktig og avgjørende at Gud får rett her.

- at Jesus døde for vår synd. Det betyr også at ikke noe annet kan berge oss fra synden enn ham. Når Jesus fra v. 50 begynner å tale om å ete hans kjød og drikke hans blod, v. 53, er det nettopp ved troen vi skal få tilegne oss det Jesus gjorde på korset. Nattverden var ikke innstiftet, men disiplene kjente til troen på Gud. Vi må lære at bare Jesus på korset kan frelse oss, og at vi får del i det ved enkelt å tro på ham.

Derfor kan Jesus si i v. 47: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som tror, har evig liv. Det er veien til himmelen.

106) Luk. 11, 14-28

Den sterkeste. 

Luk. 11, 14-28. 3. s. Faste.

Her er i grunnen to saker og to tekster som begge handler om Jesus og Satan. Jesus har nettopp lært disiplene å be og vist dem hvor stor makt bønnen har. Og straks etter drev han ut en ond ånd hos en stum mann. Vi skal lære her at ånder var reelle i bibelsk tid og er det nok fremdeles. Men vi har ikke så lett for å indentifisere dem. Og i møte med slike onde forhold, er bønnen et viktig redskap. Vi skulle gjerne si som disiplene: Lær oss å be, v. 1. Og Jesus var selv en bønnens mann selv om han var Guds Sønn.

Vi møter to personer, og de er begge med i åndskampen om mennesket. Vi skal se på dette i et dobbelt perspektiv.

1. Den sterke.

Først møter vi den sterke. Det er satan og de onde ånder. Vi skal aldri undervurdere dem. De kan lure menneskene og de spiller på et stort register.

1) Han er sterk.

Han kom i skikkelse av en slange allerede i Edens hage. Han fristet Eva som falt, og senere har resultatet av dette fulgt slekta alle steder til alle tider. Og han fristet Jesus til ulydighet, Mat. 4. Daglig møter han oss på vår vei. Vi må regne med at djevelen er sterk. Derfor skal vi aldri lefle med det onde eller spøke med synden. Eventyrenes bruk av djevelen er oftest ikke bibelsk. For der er han ikke den bibelske djevel.

Han fanget Judas i pengenes garn – og han gikk fortapt.

Han prøvde seg på Peter, og han var nær ved et endelig fall. Men Jesu blikk seiret over ham, og han ble berget.

Han fanget Demas i verdens gleder og han forlot tjenesten, 2. Tim. 4, 9.

Josef ble også fristet i Potifars hus. Men han var så overbevist om den rette vei at han flyktet fra fristelsen. Og seiret.

2) Han har våpen.

Han vokter sine med våpen, står det. Han vil beholde sin eiendom. Huset er menneskehjertet eller legemet med kropp og sjel, sier hoffpredikant Fr. Hammersten i Sverige. Satan driver misjon, både ved å holde fast på sine og søke etter nye som kan føres bort fra Gud.

Han bruker alle midler og har mange våpen. Her er det sant at «hensikten helliger midlet». Det gjorde både jesuittene og Mao i hver sin kamp om mennesker. Undervurder aldri djevelen. Han leter etter og finner ofte vårt svake punkt. I Luk. 14, 18ff har vi en illustrasjon på det. I denne lignelsen blir noen holdt utenfor Guds rike av eiendom, arbeid og sitt eget hjem. Det er i seg selv lovlige ting, men blir hindringer når de kommer først. Det gjør oss opptatt, og travelheten har ført mange i fortapelsen. Det var så mye de måtte gjøre, og glemte sjelen. Bak denne strategi stod Satan selv. Hos Judas var det pengene, og for Josef var det det sjette bud. Peter hadde menneskefrykt.

I vår tekst var det en uren ånd som kom. Og vår tid er veldig uren. Du finner det skitne i radio og Tv, i aviser og ukeblader og bøker. På mange arbeidsplasser er det vanlig på skitne vitser og historier som er på kanten av det sømmelige både kristelig og menneskelig. Det er satans strategi og våpen for å føre mennesker til synd.

3) De har fred.

Der er en dødens fred i verden, når samvittigheten er sløvnet og vi bare tenker på oss selv. Paulus taler om noen som faller i djevelens snare, 2. Tim. 2, 26. Da sover de og ser ikke det som venter bak død og grav. Det er ikke det siste hvilested, som det så ofte blir sagt. De skal en dag vekkes opp av gravene og møte sin Gud. Men de skulle blitt vekket her i tiden, slik at de så at de hadde en falsk fred. De har fred som en sovende i et brennende hus. De skjønner ikke faren.

Paulus taler om en kamp som vi troende har, ikke mot mennesker, men mot djevelens åndehær i himmelrommet. Ef. 6, 12. Denne åndehær vil lede oss til synd og føre oss bort fra Gud. Og så dysser han oss i søvn og får oss til å tro at alt er vel. Det går bra til slutt, sier han. Det er en katastrofe i et menneskeliv. Da er alt håpløst. Da skjer noe:

2. Den sterkeste kommer!

En som er sterkere, står det. Det er Jesus, Guds Sønn og Menneskesønnen. Før han forlot denne jorden, forsikret han sine venner om dette: Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Mat. 28, 18. Han er skaper og kongen og herre over alt. Døperen Johannes sier i begynnelsen av sitt virke: Etter meg kommer en som er sterkere enn jeg. Mark. 1, 7. Det er også sant i forhold til djevelen, men han vil ikke innrømme det.

Han kom julenatt og ble menneske.

Han overvant alt på korset og i oppstandelsen.

Det lød et fullbrakt på Golgata. Da var også djevelen beseiret. Han behøver ikke å prøve seg mer. Han viste seg som seierherre over dem på korset, Kol. 2, 15. All synd er sonet og gjelden er betalt, og fienden er egentlig avvæpnet. Ingen behøver lenger å gå fortapt på grunn av sin synd. Djevelen har ikke makt til å dømme deg. Jesus sa: Nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Joh. 12, 31. Og ved døden gjorde han det til intet – Hebr. 2, 14. Det har den Sterkeste gjort!

Derfor er budskapet nå i den kristne kirke: Kom, for nå er det ferdig. Luk. 14, 17. Og dette: Alt er ferdig, kom til bryllupet.

3. Er det mitt?

Det er fullbrakt for hele verden. Forsoningen gjelder alle mennesker. Men hvorledes blir det også mitt?

Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det. Det var siste ord i teksten. Vi må høre hva Gud sier, tro det og ta imot. Jesus vil understreke at ingen er nøytrale i åndens verden, v. 23: Den som ikke samler med meg, han sprer. Den som tar imot Jesus, får rett til å bli Guds barn. Joh. 1,12. Den som tror på Sønnen, har evig liv. Joh. 3, 36. Det er veien – du går vel der?

105) Mat. 3, 13-17.

 Jesu dåp.

 Mat. 3, 13-17. 2. s. Åpb.

Døperen Johannes var botspredikant og forkynte omvendelse og tro og et nytt og rett liv her i verden. Mat. 3 og Luk. 3. Men han talte også om Guds lam som bar verdens synd helt i begynnelsen av sin virksomhet, Joh. 1, 29. Det viser at han var profet og så hvem Jesus egentlig var. Derfor kunne han si: Han er den som skal komme, og han døper dere med ånd og ild.

En dag kom Jesus på sin vei fra Galilea til Jordan, trolig ved Jeriko. Der var Johannes med å døpe. Til tider var det mange som kom fra andre steder og lot seg døpe av ham, v. 5-6. Men Johannes forstod hvem som kom. De var nok i slekt, men det er uvisst om de kjente hverandre. Johannes nektet å døpe denne mannen, v. 14. Johannes visste han selv var en synder, og at han nå stod overfor et hellig menneske. «Jeg trenger å bli døpt av deg,» sier han. Det er den ydmyke Herrens tjener som sier det.

La det skje, sa Jesus. Det måtte skje, for nå skulle hans offentlige gjerning begynne. Og dermed skjedde dåpen. Hva betyr den?

Jesu dåp.

1. Var det kristen dåp?

Vi vet at den kristne dåp ble innstiftet først etter oppstandelsen og kort før hans himmelfart. Mat. 28, 18ff. Derfor kan ikke Jesu dåp være bevis for vår dåp, enten det er barnedåp eller voksendåp. Jesu dåp må være noe annet.

2. Var det Johannesdåpen?

Johannes døpte til omvendelse og syndenes forlatelse, og det var da beregnet på syndere som ikke levde i troen. Men Jesus hadde ingen synd å bekjenne. Han var syndfri og behøvde ikke syndenes forlatelse. Kunne han blitt vår Frelser hvis han var en synder? Selv om det var Johannes som døpte han, var dette noe helt annet enn det han hadde gjort før.

Johannesdåpen var også noe annet, som prof. D. A. Frøvig peker på: Dens vesen var å forberede og innvie menneskene til den messianske tid. Og det var begynnelsen på et nytt liv i Guds rike. Og der hører Jesus med.

3. Jesu dåp var for å fullføre.

Jesu svar til Johannes er viktig: «For slik er det riktig av oss å fullføre all rettferdighet.» Døperen må i alle fall ha forstått noe av betydningen her. For ordene kan virke ganske vanskelige å skjønne. Hva betyr å fullføre all rettferdighet?

Som bakgrunn for det må vi først vite at ingen uten Gud er rettferdig. Alle mennesker fra Adams tid er syndere og dermed underlagt Guds dom og vrede. Ingen kan heller gjøre noe for selv å bli rettferdig. Synden har fratatt oss all evne og mulighet til å bli frelst i egen kraft.

Når Jesus sier at de nå skal fullføre all rettferdighet, tenker han på en helt ny rettferdighet som ikke en gang englene kjenner til. Og her er vi ved kjernen av Jesu gjerning. Vi har minst tre prekener av Luther over denne teksten. Den finnes både i Kirkepostillen, huspostillen og i en årgang prekener. I Kirkepostillen sier han: «Skal de arme syndere komme til rettferdighet og bli salige, så må du døpe meg. For jeg har selv blitt en synder for de arme synderes skyld. Derfor må jeg gjøre det som Gud har befalt syndere å gjøre, for at de ved meg kan bli rettferdige.»

Her er vi ved hovedsaken ved Jesu komme. Han skulle selv bli en synder ved å ta på seg alle menneskers synd. Så skulle han gå inn under synderes kår. Et annet sted sier Luther at Jesus er blitt den største synder i verden, ved å bære alles synd. Johannesdåpen var bare ett trinn på denne veien. Den førte ham uvegerlig til Golgata og døden og senere oppstandelsen. Det måtte skje for å kjøpe oss en ny rettferdighet med hans eget blod. Ved å ta imot ham og tro på ham, blir vi rettferdige på grunnlag av hans gjerning. Det er bare slik vi kan bli sanne kristne. Men dette skjedde for alle mennesker til alle tider. Derfor er det mulig for alle å bli frelst.

Et under.

Etter dåpen skjedde et under. Himmelen åpnet seg for ham. Det var en veldig bekreftelse for ham selv som menneske. Nå så han også noe som de andre trolig ikke fikk se: Ånden steg ned over ham i form av en due. Da kom det en røst fra himmelen. Det er Gud selv som taler – og det var nok beregnet på de andre som sto der. «Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag.»

Nå ble det klart for alle som var ved Jordan: Guds egen Sønn er kommet til jord. Det var naturlig at de tenkte: Det må være den kommende Messias. Og nå er det også tydelig at hele treenigheten er samlet ved Jordan: Gud som talte fra den åpne himmelen, Ånden som steg ned over dem og Sønnen. Alle er med i det frelsesverk som nå begynner med Jesu offentlige liv på jorden.

Vi avslutter denne betraktningen med det siste Gud sa: I ham har jeg velbehag. Bare Jesus kan bestå testen fra Gud. Som Sønn er han fullkommen som Gud selv. Dermed kan han også skaffe oss en frelse og rettferdighet som er fullkommen. Og det er når vi er skjult i Jesus med hans rettferdighet at Gud kan ha velbehag i oss! Du har vel tatt imot den?