2. juledag.
Et skille.
Mat. 10, 32-39.
Denne dagen har vi en alvorlig tekst som ikke bare handler om Jesu nåde og frelse. Den handler om at Jesus setter et stort skille i verden – mellom frelst og ufrelst, mellom rettferdige mennesker og fortapte. Dette skille har alltid vært der og vil vare ved så lenge jorden står og solen skinner. Vi har ikke noe bibelord for at alle skal bli frelst til slutt. Det er en dagdrøm som svinner som dogg for sol.Flere ord og uttrykk i teksten viser dette klart. Jesus har nettopp sendt ut de tolv disiplene for at de skulle forkynne Guds ord. Og så minner han dem om at de vil møte motgang i kristenlivet. Det må også tilhørerne regne med. Livet med Jesus er ingen dans på roser. Men i alt dette vil Han være hos oss og nær oss, sier Jesus. La oss se på noen uttrykk han bruker om den kristne kamp og liv.
1. Bekjenne og fornekte.
Jesus krever åpenhet om vår religion og tro. Den som bekjenner Jesus for mennesker, skal oppleve at Mesteren vedkjenner seg ham i himmelen, v. 32. En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules, sier han. Mat. 5, 14. Det skal ikke oppfattes som et krav og påbud: Nå må jeg bekjenne Jesus alle steder. Det blir lett et lovisk stress som ingen er tjent med.
Saken er heller slik: En som lever med Gud i sitt hjerte og har det godt med en god samvittighet, vil stråle ut noe som viser hvem han tror på. Folk vil med andre ord merke om du er en levende kristen. Det vil vise seg, ofte uten at ord blir brukt.
Her står ordet bekjenne i motsetning til å fornekte i neste vers. Det kan være å skamme seg over å være en kristen og dermed fornekte ham. Eller det kan være som Peter som med rene ord sa at han ikke kjente Jesus. Feighet i møte med motstandere kan få samme resultat. Med et ord som lett kan mistolkes lovisk, kan vi likevel si med Matthew Henry: Det er vår plikt ikke bare å tro på Kristus, men også bekjenne ham. Om vi svikter her, har vi likevel adgang til nådens trone som vi kan komme til utallige ganger. Det skal ikke være en sovepute, men en mulighet for synderen.
Her sier Jesus noen helt spesielt om sitt komme til verden, v. 34ff. Først peker han på at vi har en tendens til å tenke feil. Dere må ikke tenke, sier han. Og hvor ofte har vi ikke tenkt galt om både verdslige og åndelige spørsmål. Også lærde og flinke mennesker kan begå den feilen. Vi må derfor tenke over hvordan vi tenker.
Det han vil peke på denne gangen er han ikke kom for å gi fred for enhver pris, eller rettere sagt: en spesiell pris måtte betales. Han taler ikke om nasjonal og politisk fred. Noen jøder tenkte nettopp slik: Når Messias kom, skulle han befri Israel fra Rom og andre undertrykkere og gjøre land og folk til en sterk og stor nasjon. Hvis også disiplene tenkte slik, merk v. 1, gjorde de fundamental feil. Et slikt budskap måtte de ikke gå ut i landet med. Han var kommet med sverd. Heller ikke det betyr konkret med tanke på krig.
Deres hovedoppgave var å forkynne at himlenes rike var nær, v. 6. Der dette skjer vil det bli strid. Det sørger det åndelige Åndens sverd for. For en rett forkynnelse samler aldri alle mennesker. Det kan skje for en kort tid. Men når Guds ord får makt, vil det sette skille mellom mennesker og ikke samling. Og det skiller vil gå midt gjennom en familie, gjennom by og bygd og nabolag. Skillet går mellom de som tror på Jesus og de som ikke gjør det.
Dette henger sammen med kjærlighet, v. 37. Kjærlighet viser hva og hvem vi setter høyest. Hva har mest verdi for oss? Er det de jordiske ting og folk, eller de himmelske. Der vil skille gå. Derfor sier Jesus her: Den som elsker sin familie høyere enn meg, er utenfor Jesu samfunn: «er meg ikke verd». Det er sterke ord. Prof. S. Odland sier om det: «Den som svikter her, så han lar foreldre og barn går foran Jesus ... han står i åndelig henseende for lavt til å kunne høre Jesus til og i sannhet være hans disippel».
Jesu må være den eneste og største for en kristen. Prof. D. A. Frøvig forklarer det litt nærmere og sier: «De må ... derfor være villige til å bryte med sine nærmeste, hvis kjærligheten til dem kommer i strid med den kjærlighet de skylder Jesus.» En kristen kan ikke være litt kristen og litt verdslig. Gud krever en absolutt overgivelse, om vi kan si det slik. For kjærligheten betyr det indre og nær forhold mellom de troende og Guds Sønn.
4. Korset og livet.
Og en slik overgivelse kan føre med seg store offer, v. 38f. Det koster noe å følge Frelseren. Den som ikke er rede til det, vil i alle tilfelle svikte til slutt. Han vil ikke være villig til å betale prisen for Jesu fellesskap, enten det er martyrdød, tap av anseelse og venner el. a.
Jesus taler her om korset. Da mener han ikke sitt kors og forsoningen som ble fullført der. Det kan eller skal ikke vi hjelpe ham med. Men han taler om vårt kors. Jesus var villig til å ta lidelsen, spotten og døden for vår skyld. Nå ber han oss om det samme. Vårt kors er uttrykk for den lidelse vi må bære fordi vi er kristne. Det er ikke alle lidelser og motgang som er et «kors». Det er bare det vi bærer for Jesu skyld.
Å finne sitt liv er i første del av verset brukt i betydningen å verge sitt jordiske liv med dets velstand og ære og rykte som tilhører det verdslige liv. Men da taper en også alt. Da er man åndelig død selv om en har det jordiske livet i behold.
Å miste sitt liv i siste del av verset betyr å frivillig gi avkall på det verdslige, jordiske liv for å kunne følge Jesus. Og da finner man og får det evige liv og berger sin sjel.
Det er disse to sidene ved livet det alltid dreier seg om i kristendommen. Alt annet er underordnet det å få det rett med Gud
