Nåde og sannhet.
Joh. 1, 16-18.
Her leser vi om Jesu komme og hans gjerning. Dette ser vi også i mange andre tekster og bibelavsnitt. Nå ser vi at det kommer en ny tid. GT var en forberedelsestid for Israel slik det uttrykkes her: Loven ble gitt ved Moses. Gud utvalgte Israel bl. a. for å vise sin frelse.
Vi kan lære noe om Guds handlemåte med mennesker ved å se i Bibelen. Slik Gud ledet Israel, slik vi han også handle med oss åndelig sett. Derfor er også GT god og nyttig lesning for en kristen ved siden av det historiske stoffet og åndelig oppbyggelse som finnes der.
Loven ble gitt ved Moses. Det er den gamle pakt som var en lovpakt på Sinai. Loven krever og truer og dømmer, men den gir aldri kraft til å oppfylle og holde loven. Den viser en vei: Du skal og du skal ikke. Men hvem har vilje og kraft til å oppfylle alt det Moses sa?
For loven ble gitt ved Moses. Han var Guds redskap og formidlet Guds tanker på denne måten. Men det er ikke Mose lov i den forstand at han har laget den. Slik må ikke uttrykket oppfattes. Det er Guds suverene lov som Moses fikk av Gud på Sinai. 2. Mos. 20. Derfor står det også at loven var skrevet med Guds finger. 2. Mos. 24, 12 og 31, 18.
Men: Nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. Det er evangeliet om Jesus og hans gjerning. Det kom til verden i og med at Jesus kom, for han er Nåden og Sannheten. Moses var bare en formilder av Guds vilje i loven, mens Jesus var i sin person nåde og sannhet. Han var selve evangeliet. Derfor kommer vi aldri utenom ham.
Det er ikke nok å gjøre så godt vi kan moralsk eller religiøst. Vi er kalt til å følge Jesus. Han er Guds Sønn og ingen kommer til Gud og himmelen uten gjennom ham. Joh. 14, 6. I vår tekst ser vi at Jesus var Ordet og Ordet var Gud, v. 1f. Og dette Ordet ble kjød, dvs. Han kom i menneskeskikkelse, v. 14. At frelsen er så sterkt knyttet til Jesus, ser vi av et ord hos Johannes første brev kap. 5, 12: Den som har Sønnen, har livet. Og en salmist synger slik: «Eier du ham, da eier du alt hva hjertet kan evig begjære.
I teksten står det videre: For av hans fylde har vi alle fått, v. 16. Det gjelder ikke alle mennesker her i verden. Det gjelder alle de som har tatt imot Jesus og tror på ham, v. 12. Der er et skille i verden, og det er slik nå som det var før: De som tror og de som ikke tror. Det er de frelste og de ufrelste, Guds barn og de fortapte. Vi må ikke viske ut dette skille. For det gjelder også i evigheten.
Her i nådens tid kan et menneske går over fra den ene til den andre gruppen. Det betyr ikke at vi kan gjøre det selv og når vi vil. Men muligheten er der når Gud kaller og rører ved oss. Og skillet går ikke mellom de snille og gode menneskene, de fromme og de som gjør mye godt – men skille går ved vårt forhold til Jesus.
Jødene ble utenfor dette nådesamfunnet fordi de vraket ham, v. 11. Det er Bibelen klar på. Og den er klar i dette: Som syndere har ingen av oss rett til Guds rike. Den retten tapte hele menneskeheten ved syndefallet, 1. Mos. 3. Det er grunnen til at Johannes kan skrive slik: De som tok imot ham, gav Gud rett til å bli Guds barn. Vi har ingen rett og er ikke Guds barn av natur. Og disse Guds barn fikk hans fylde. Hva er det? Det er noe alle troende har og ikke en spesiell gruppe mennesker. Det er ikke gode kristne som får det, men alle som lever med Gud.
Vi skal nevne noe av denne fylde her. For den består av flere ting, eller det er flere sider ved fylden som Gud gir sine barn som gave. Og prof. Sigurd Odland har nok rett når han sier om dette: De som tok imot Jesus «hadde fått øse av den uendelig rike kilde som hadde åpnet seg for dem i og med det som han, den ene, var fylt av.» Det var bare Jesus som kunne gi, og menneskene kan ta imot. Og hva er det vi får ta imot når vi kommer til Jesus?
1. Først: Syndenes forlatelse.
Her er vi ved en grunnleggende side ved oss kristne. Vi ble kristne i det øyeblikk vi tok imot syndenes forlatelse. Ingen er kristne uten dette. Og frelsen skjer i Jesus. Peter talte om det i Kornelius' hus, Apg. 10, 43: «Ham (Jesus) gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn». Det er altså omtalt i Det gamle Testamentet («profetene»). De vitner om at de som tror på ham (den kommende Messias), får tilgivelse for sin synd.
Og i vers 44 står det: «Mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet.» Og det var ordet om syndsforlatelse i Jesu navn. Vi må altså bygge på Guds ord i frelsesspørsmålet. Og det er først og fremst ordet om Jesus som fører til frelse. Der det blir tatt imot, skjer frelsen.
Det betyr at en troende eier syndenes forlatelse så lenge han lever med Jesus. Ingen blir frelst ved egne prestasjoner eller et gudfryktig og religiøst liv. Alle gode ting er viktige her i verden, men de frelser ikke. Vi har ofte lett for å bygge vårt himmelhåp på noe i oss selv og mener vi må gjøre noe for å vli Guds barn. Det sier Bibelen nei til. Det er nåde og gave den første gang, og siden er det slik hver eneste dag og stund. Guds gave varer evig.
Derfor heter det i vers 16: Og det nåde over nåde. Det kan også oversettes: Nåde istedenfor nåde. Om du tror at du har brukt opp Guds nåde etter noen år, sier Gud her: Det kommer stadig ny nåde. Den blir ikke oppbrukt. Og den er alltid like ny. Derfor kan du glede deg over nåden i dag.
Men hvorfor er det slik? Hva bygger en slik uendelig nåde på? Det er det neste vi må se på.
2. Forsoningens grunn.
Jesu frelsesverk er grunnen til vår frelse. Alt det han gjorde ble vårt. Å bli frelst er derfor å ta imot Jesus. For da tar vi imot Jesu offer for synd. Der har vi en stødig grunnvoll for vår frelsesvisshet og livet med Gud.
Jesu gjerning var å dø. Da ble all verdens synd lagt på ham. Skyldbrevet ble naglet til korset, og hans blod (som er beviset på hans død) 'betalte' for vår synd. Han ble slik vår løsepenge. Det hadde han sagt til disiplene flere ganger. Vi ser det i mat. 16, 21: Fra den tid begynte Jesus å gi til kjenne at han skulle lide og dø. Og i Mat. 20, 28 sier han selv: Menneskesønnen er kommet ... for å gi sitt liv som løsepenge. Dette ordet (gresk: lytron) var den pris som ble betalt for å kjøpe fri en slave, eller å befri noen fra dødsdom. Den som tar imot Jesus, får altså det. Syndens lønn er døden, og Jesus selv tok denne dom.
Alt som måtte og skulle gjøres var med i Jesu død på korset. Ved troen blir det vårt. Da har vi en frelsesgrunn som holder gjennom hele livet og som er nok i døden og dommen. Denne grunn er fast og trygg, og du behøver aldri tvile på den. Om du kjenner uro og uvisshet om det er nok, er det djevelens røst. Du skal heller be og synge
Led meg hen til frelsens klipp – på meg selv jeg stoler ei!
I den kløfter kan jeg hvile, der er sikkert ly for meg.
På den klippe vil jeg bygge, glad, frimodig, frelst og fri.
Her jeg finner ly og skygge. Her går stormen meg forbi.
3. Barnekår.
I Rom. 8, 15 ser vi at vi har fått barnekårets ånd. Det betyr at vi har fått Gud til far og vi kan be med trygghet: Fader vår. Vi har lov til å gå til Gud med alt. Det er nåde for en synder. Og når vi kan gå med alle ting, er det hans fylde nåde over nåde.
Men Gud har omsorg for sine. Derfor gjør han det med glede og vil gjerne at vi skal ha tillit til ham slik at vi våger å komme når vi er den største nød. Her kan vi lære noe av Guds behandling av Israel. Det er Guds spesielle folk. Men de var ofte ulydige og handlet mot Guds vilje. Gud måtte straffe og dømme det, men han forlot ikke folket. Han ga de nye anledninger til å vende om. Det er slik en god far er.
«Jeg har en Fader i det høye som faderomhu for meg bær.» Slik sang Lina Sandell etter at far hennes var dø. Og Jesaja sier: Helt til deres alderdom er jeg den samme, til de grå hår skal jeg bære dere. Jes. 46, 4. Og Paulus sa om Israel: I førti år bar han dem, eller sørget for dem (NO 78). Apg. 13, 18. Det er noe av hans fylde som vi alle troende har fått. Det skal han gjøre med oss også.
4. Saligheten.
Her tenker vi på den evige hvile hjemme hos Gud. Det er målet for livet. Vi har en hellig arv i himmelen som er gjemt for oss. Den eier vi ved troen allerede nå. Har folk flest glemt den himmelske arv? Er vi for opptatt av det jordiske og materielle? Slik lever vi i en farlig tid. Og faren er at vi innstiller oss på det jordiske. Vi har det godt her i verden, og mange er med og hjelper andre til å få det godt på jorden.
Det er likevel ikke hovedsaken. Det aller viktigste for ethvert menneske er å få en frelst sjel. Det er noe av sannheten om oss. Og fylden av nåde er at vi kan bli frelst – ved troen på Jesus. Der er det mulig. Men vi må huske at det bare er der vi kan bli frelst fra synden og eie himmelarven. Det gjelder for nordmenn og det gjelder for hedninger og muslimer og hvilket navn vi har på folk.
Er du en av dem som tok imot i nådens tid? Ennå er det rom, står det.
