Frafall og frelse.
Joh. 6, 66-69.
Noe hadde skjedd før dette hendte. Jesus hadde mettet 5000 og gått på sjøen. Det var to store og synlige under. Var ikke det nok til å overbevise disiplene og folket om at Jesus var Gud? Da viste han at folket ville dø i ørkenen uten mat, og at han var i stand til å gjøre det umulige. Uten Jesus og hans gjerning ville folket dø evig, og å bli frelst er et under som bare han kan gjøre. Det var livsviktige sannheter for folket på den tid, og det er det fremdeles.
La oss stanse for noen hovedsaker her. Vi gjør vel i å ta Jesu ord på alvor. Vært evige vel og vel avhenger av det.
1. Frafall.
Ordet sier her at mange av disiplene trakk seg tilbake og gikk ikke lenger omkring med ham, v. 66. Her menes det ikke noen av de tolv, men av den flokken som fulgte med Jesus fra sted til sted. Og her etter brødunderet var det en hel del som gjorde det. Det er tale om «folket» som hørte ham og så underet han gjorde, v. 22 og 24. De var opptatt av underet og det store som skjedde der Jesus kom.
Men da Jesus begynte å tale til dem om hjerteforholdet og hva frelsen egentlig var, tok de anstøt. Og det var særlig dette at Jesus var nøkkelen til evig liv. Han var livsens brød og dermed den eneste som kunne frelse dem. Det ble form mye.
Mange av disse sa etter talen: «Dette er harde ord! Hvem kan høre dem?» Og med å høre mener Bibelen også å ta imot det de hører. Det ville de ikke. Og her var det ikke bare fariseere og skriftlærde som tok anstøt. Det var folkemengden, vanlige hverdagsmennesker. Hvorfor skulle de ta anstøt?
Jo, det var trolig den tanken at denne tømmermannssønnen skulle være Guds sønn og ikke Josefs sønn. Det var ofte nettopp det folk reagerte mot. For det var blasfemi å si noe slikt. Og prof. Sigurd Odland har sikkert rett når han sier at de tok anstøt fordi Jesu lære og tale her «stod i strid med deres ennu altfor kjødelige ønsker og Messias-forestillinger».
Og Jesu lære er alltid i strid med våre mennesketanker. Jesu ord er ikke alltid vanskelige å forstå, men det er vanskelig for oss å tilegne oss dem. Det er vårt kjød – vår naturlige og syndige natur – som reagerer. Da har folk flest lett for å sjonglere med bibelordet og ta det som passer.
Også i vår tid er det mange ting som folk reagerer på og derfor forlater de den enfoldige tro på Jesus. Det gjelder abortsaken som handler om drap av små liv, om kvinneprestsaken der likestillingstanken og kvinnesak overtar føringen og neglisjerer Guds ord. I det hele tatt er underordningstanken i Bibelen vanskelig for mennesket å akseptere. Derfor er slike spørsmål en god test på bibeltroskap. Det er ikke vanskelig å akseptere det som alle er enige om. Men spørsmålet er alltid om vi vil gjøre som Bibelen sier, når vi selv er uenig i bibelordet. Derfor er også spørsmålet om hva som er synd, viktig. Og i den sammenhengen kommer homofilispørsmålet inn. Du ser det klart: Her vil mange – både prester, biskoper og lekmenn av ulik slag gå mot Guds ord.
Spørsmålet blir altså: Lar vi Guds ord i Bibelen være vår øverste autoritet? Da må vi ofte si nei til vår egen mening. Det er mange for stolte til å gjøre. Og da kommer uvegerlig frafallet. I begynnelsen kan det være et mer hemmelig og usynlig frafall. Men i rette øyeblikk – når folkets flertall er forandret i den retning – stiger mange fram med sin nye bekjennelse. Men den er egentlig ikke ny. De har kanskje tenkt på det i lang tid, men har ikke våhget å stå fram. Nå blir det plutselig populært «å stå fram» med alle ting. Derfor kan vi regne med at det finst et hemmelig frafall på andre områder også.
2. Ny anledning
Hvor viktig er det for oss å følge Jesus? Er vi villig til å gjøre det på tross av mye motstand, åndelig og gjerne fysisk. Jesu venner var nå kommet inn i en kritisk fase som ville bli avgjørende for hans nære venner også. Vil også dere gå bort? Sier han. v. 67. På den måten stiller han dem på valg og gir dem frihet til å svare. I Guds rike gjelder faktisk dikterens ord: «Tvang til tro er dårers tale.» Også dette er sant: «Kun til helved kan der tvinges, men til himlen bare ringes.»
For en kristen gjelder alltid å velge Jesus. Guds ord er klart: Det finnes ingen anne vei til frelse.. han sa det selv: Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til faderen uten gjennom meg. Joh. 14, 6. Og Peter sa på pinsedag: Det er ikke frelse i noen annen, for det finnes ikke noer annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved. Apg. 4, 12.
Menneskene vil ha flere veier å velge mellom. Men det er ikke saken her. Det finnes ikke noe alternativ. Valget er å ta imot Jesus eller å vrake ham.
Men her er det noe ved Jesus som er viktig. Jesus var en stor taler, et godt mennesker, en som kunne gjøre store under – til og med vekke opp døde. Men ingen ting av dette kan frelse. Her gjelder bare Jesus død og oppstandelse. Men det er nødvendig, v. 53-54. Det føles kanskje umoralsk for et moderne menneske.
Bakgrunnen er at vi alle er syndere. Og syndens lønn og dom er døden. Noen måtte dø for våre synder for å sone den for Gud. Skulle vi selv gjøre det, ville vi ubønnhørlig gå fortapt. Bare Guds sønn kunne det, og han gjorde det for vår skyld på korset. Frelse er å ta imot det han gjorde. Det er ikke vårt valg som frelser. Men det hører med.
3. Peter.
Som svar på Jesus spørsmål, stiger Peter fram som talsmann. Han svarer for seg selv, men vet nok at de andre er enige. Her ser vi at Peter hadde sett rett, han hadde forstått noe som folket var blinde for. Og han hadde forstått alvoret: Det var enten Jesus eller ingenting. Hvem skal vio ellers gå til, sier han. Det var ingen andre som kunne frelse, v. 68f. Det trodde de og visste de. Det er uttrykk for en meget sterk overbevisning. Vi vet at du er Guds hellige, og det er uttrykk for Messias. Det hadde han og de andre fått ved guddommelig åpenbaring. Her er ikke tale om menneskelig visdom eller evne til å forstå. Gud har vist ham noe som vi alle må få del i om det skal gå oss godt.
Det begrunner han med at Jesus har det som de behøver: Du har det evige livs ord. Vi har intet annet som vi kan bygge troen på, enn det som står skrevet.
Kort etter kommer dette opp igjen. Og da er det etter møtet i Cæsarea Filippi, Mat. 16, 17: Min Far har åpenbart dette for deg, sier han. Og Jesus sier noen til dem da: Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel, v. 26f. Valget gjelder Jesus eller verden og synden, og der er det intet alternativ. Hva har du gjort med det?
Paulus har et klart vitnesbyrd om sin tro: Jeg vet på hvem jeg tror, 2. Tim. 1, 12. Troen kan være svak og skjelvende, men den troende ser hvem som kan hjelpe. Den fester sin tro på personen Jesus og setter sin lit til ham. Job hadde også et slikt vitnesbyrd: Jeg vet vat min gjenløser lever, Job. 19, 25.
Og hvordan får vi en slik visshet? Ved å høre. Peter hadde vært sammen med Jesus i 3 år og hørt mange taler og ord om frelsen. Det skapte tro i hans sinn og hjerte. Det ser vi også i Jes. 55: Hør, så skal din sjel leve, v. 2-3. Og Paulus bekrefter at det er slik i brevet til romerne: Så kommer da troen av forkynnelsen. I) en annen oversettesle står det: Troen kommer av å lytte til evangeliet. Derfor skulle vi fortsette å høre – og ikke tro at vi kan alt fra før. Uansett hvor mye du vet, er det viktig å høre. Det er som mat vi behøver hver eneste dag. Jfr. Mat. 4, 4.
4. En forræder.
Tenk at det kan være slik! Selv i den indre flokk av Jesu ytre venner, kan det være en sviker og en hykler. «En av dere er en djevel,» sa Jesus her, v. 70. Og det var Judas, han som var glad i penger. Så glad at han stjal og forrådte Mesteren.
Det er en advarsel til oss. Djevelen er også etter oss for å forføre noen. Da skal vi høre enda mer av evangeliet. For Jesus er med hver eneste stund.
