Rettferdig ved tro.
Rom. 3, 24.
Den engelske presten Albert Barnes som har skrevet fortolkninger til mye av Bibelen, sier om dette verset: Det er essensen av evangeliet. Og Luther kaller læren om rettferdiggjørelsen for hovedartikkelen i den kristne tro. Det er altså viktige ting som er skrevet her.
Tre-fire spørsmål kan vi stille ved dette verset: Hva betyr rettferdiggjørelsen, Hvorledes skjer den, og Hvorfor kan Gud gjøre syndere rettferdige? Og dette: Hvordan blir det mitt? Det er viktig for et menneske å få svar på disse spørsmålene.
I. Hva er rettferdiggjørelse?
Det er viktig og vi behøver et rett og godt svar, om det som Bibelen oss. For her tenker vi ikke på en menneskelig og jordisk rettferdighet, og heller ikke om det folk flest mener med rettferdighet. Her er det bare Guds tanker som gjelder, for her taler vi om Guds rike.
Paulus sier: de blir rettferdiggjort. Og det sier at de var urettferdige. Bibelen er klar på dette: Alle er syndere for Gud, Rom. 3, 23. Helt fra syndefallets dag, 1. Mos. 3, gjelder dette. Og vi synder hver dag og hvert minutt, i ord, gjerninger og tankeliv. Alt det vi har er urettferdig i Guds øyne. Og da er framtida bare et evig helvete.
Men – sier Ordet: Vi kan bli rettferdige, dvs. frikjent fra alle synder. Vi kan stå uten ansvar for vår synd innfor Gud. Det er veldig. Det betyr rettferdigheten her. Hva skal jeg gjøre da, for å få den? Det er et livsviktig spørsmål. For noe må jo skje om vi skal få en slik forandring.
Her svarer Rom. 8,33: Gud er den som rettferdiggjør. Det er altså et Guds verk. Alt er Guds gjerning når det gjelder frelse. Han frikjenner oss fra synden, frelser og tilregner oss sin egen fullkomne rettferdighet. Her er det ikke noe som vi har gjort selv, alt er av Gud. Det er som Brorson synger:
Gud for alle riker,
dømmer selv og sier:
Denne han er fri!
Denne han er fri!
Han er tod i Jesu blod,
Satan, synd og død må rømme,
hvem vil meg fordømme?
Det skjer ved Guds domsstol. Gud er selv dommer, og da er det rett!
Rosenius sier noe om dette: Det er som om han (synderen) i alle sine levedager aldri har gjort det minste vondt.”
Da er du fullkommen, for Gud har gjort alt.
Et par vakre bilder fra GT kan vi minne om: Først Sakarja 3, 4: Engelen sa: ”Ta de skitne klærne av ham (det er synden og alt dens vesen). Og til ham selv sa han: Se, jeg tar din misgjerning bort fra deg og kler deg i høytidsklær.” Det får du høre i evangeliet: Jesus tar din synd fra deg. Det er dine gamle klær. Deretter gir han deg nye klær, høytidsklær. Det er Guds egen rettferdighet som Jesus kjøpte til deg på Golgata. I ham er du festkledd og skikket for himmelen.
Dernest står det i Jesaja 61, 10: ”Jeg vil glede meg i Herren… For han har kledd meg i frelsens drakt, i rettferdighetens kappe har han svøpt meg – lik brudgommen – og bruden.” Han har gjort det, og vi står ikledt Guds egen drakt. Rosenius sier videre: ”Vår rettferdighet består i det som Kristus gjorde for oss.”
Vår rettferdighet er ved troen Jesus selv. Vi er skjult i ham, helt og fullt. I den greske oversettelsen Septuaginta står et ord som betyr en lang kleding. Den dekker hele meg, foran og bak. Slik er Jesus for Guds barn.
II. Hvordan skjer det?
Blir vi frelst og salig ved et godt og langt liv? Eller ved mange gode gjerninger, for mennesker i nød og som gaver til Guds rike? Må ikke det telle, slik at vi fortjener noe av frelsen.
Ordet sier her: Det er ufortjent. Den tanken er helt motsatt av det mennesker ønsker og vil. For vi vil gjerne gjøre noe. I dag taler man om at alle er verdifulle, særlig for barna. Og fra en synsvinkel er det rett og sant. Men vi har ingen ting av verdi som gjelder til frelse. Guds rike er noe helt annet enn denne verden.
Jesus sier i Mat. 9, 13: Han er ikke kommet for rettferdige. Her betyr det slike som mener de er gode nok for Gud. De behøver ikke å bli bedre. For det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Og åndelig talt er vi alle mennesker dødssyke. Derfor behøver vi en helt annen frelse enn våre egne gjerninger.
Av nåde, sier Paulus. Det er som gave, av Guds godhet. Ingen ting i oss kan brukes. Hele frelsen er Guds verk. Olav Valen-Sendstad skrev i boka Rettferdiggjort ved tro: Noen synes det er selvfølgelig å være en kristne. Men Guds ord sier at det er det minst selvfølgelige.
Ja, slik er det. I v. 22 sier han det slik: Ved tro. Og det er å ta imot, ha en åpen hånd og et fattig sinn. Rosenius sier om troen: ”Ikke alene kunnskap om Gud--- men at du i din syndenød ble så grepet av evangeliet og Guds rettferdighet, at du ikke kan leve uten det.” Slik har Guds folk alltid tenkt og trodd. Og vi ser noe av det samme i Landstads salme fra 1833: Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste.
Vi ser det også i Rom. 4, 5: ”Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet.” Derfor er troen ingen lite sak. D er får du del i hele himmelens frelse.
III. Hvorfor kan det skje?
Det blir nå et viktig spørsmål. Hvis Gud kan til og frelse en synder slik uten noen egen anstrengelse, da må Gud selv ha gjort noe i forkant. Det er altfor stort og viktig til at han kan ordne det uten et forarbeid.
I v. 25 har vi et svar. Gud stilte Jesus til skue i hans blod som en nådestol ved troen. Det ordet peker tilbake på 3. Mos. 16 om den store forsoningsdagen. Da ble offerblodet dynket på lokket på paktens ord som en soning for folkets synder. Og dette lokket kalles ”nådestol”. I den nye pakt er det Jesu offer og hans blod som gjelder. Der er nåden og forsoningen og frelsen. Jesu død var grunnvollen og forutsetningen for vår frelse. Ingen er frelst og berget for evig uten å tro på det.
Det skjedde som kjent i påsken. Der finner vi frelsens grunn. For der på korset ser vi at Jesus bærer alle synder og betaler all skyld med sitt liv og død. Han har fjernet syndet så fullstendig at den ikke lenger finnes for den troende.
Rom. 8, 3 sier noe her: Det som var umulig for loven, det gjorde Gud. Det vi ikke kunne klare ved å være god og gjøre gode gjerninger, det gjorde Gud. Og det gjorde han ved å sende Jesus til korset.
Om det står det i Kol. 2, 14: Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Hele vårt liv taler imot oss når Gud viser oss vår svikt og fall og synder. Så sier Paulus: Han utslettet alt sammen. Det er borte.
En salmedikter sier det slik:
Hvem kan tenke på den smerte
uten med et såret hjerte
om endog en synder led.
Men her led den evig høye
– smelt mitt hjerte, gråt mitt øye,
se, her lider hellighet!
Å, la aldri noensinne
korsets tre meg gå av minne,
som du, frelsens fyrste, bar.
Men la kors og død og smerte
tale, rope til mitt hjerte
hva min frelse kostet har.
Frelsen er fri og gratis for oss. Men det kostet Gud alt – hans egen sønns liv.
Har du tatt imot det. Eier du dette evige liv i Jesus? Hvis ikke er du evig fortapt. Det er den ubehagelige sannhet vi må tenke gjennom.
IV. Hvorledes får jeg det?
Som sagt nytter ingen gjerning eller gode forsetter. Det er alt bortkastet. Men en profet har sagt det kort og klart: ”Kom, la oss gå i rette med hverandre.” Jes. 1, 18. Å gå i rette med betyr her et oppgjør. Vi forteller ham alt om våre synder, så mye vi kan komme i hu. Slik legger vi saken fram for Herren. Da sier han: Om dine synder er så røde som skarlagen, skal de bli hvite som snø. Selv den farge som ikke kan fjernes, kan han ta bort. Det gjelder altså de verste synder og de største syndere.
Og Salme 103, 3 sier: Han som forlater all din misgjerning… Her er ingen unntagelse. Alt i vårt liv er regnet med, også det vi ikke kan huske nå. Han tilgir og later alt.
Til slutt et ord igjen av Paulus i Ef. 1, 7: I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse. Etter hans nådes rikdom. Vi løses fra synden og vår egen fortid ved å tro på blodet. Og der er rikdom nok i nåden for oss alle sammen. Underet er at nåden aldri blir oppbrukt. Så stor og ufattelig er Guds rikdom.
Du får det ved tro på Jesus. Amen.
Nils Dybdal-Holthe.
