Jul.
Luk. 2, 1-14.
Det er jul nå. Folk opplever denne høytiden forskjellig. Noen er opptatt av stemning og lys og snø og engler. Barna er opptatt av gaver og mye godt på bordet. Ja, det gjør også de voksne i et velferdssamfunn som vårt. Overdådige julebord både hjemme og på arbeid preger tiden mange steder. Gode økonomiske tider gjør ikke alltid folk gudfryktige.
Den første jul var noe annet, og noe av det skulle følge oss også inn i vår jul. Josef og Maria var på reis. og det var strevsomt å reise på den tid, særlig når den unge Maria var med barn. De var trette og slitne og hadde ikke god anledning til å bade eller rense seg.
Da de kom fram, opplevde de at alle steder var det fullt. Herberget hadde ingen seng å by den unge fruktsommelige kvinnen. De måtte nøye seg med en stall. Blant høy og strå og husdyr skulle de oppleve sin første jul. De skulle innskrives i manntall slik at romerne visste hvor mange jøder det var i landet. Slikt hadde ikke skjedd der før i deres tid.
Innskrivningen skulle gjelde hele verden, står det. Noen mener det kan bety alle landsdeler av hele Palestina. Ordet er noen ganger brukt i en slik innsnevret betydning. Uansett gjelder det alle jøder. Den tyske presten W. F. Besser sier her: «Gud hadde også innskrevet dem og funnet at verden var i dyp gjeld til ham ved synd og misgjerning og hadde intet å betale med.» Og her har vi den åndelige dimensjon ved julebudskapet. Det var derfor Jesus kom.
Nå fikk det unge paret himmelbesøk. Noen jøder ute på marken fikk også det. Et budskap lød denne natten til hyrdene utenfor Betlehem der dette skjedde. Der en slik englesang lyder, er det alltid himmelbesøk. Da skjer det noe.
Det var en skremmende opplevelser. De ble redde og engstelige for dette uforklarlige og ny. En Herrens engel stod plutselig hos dem. Og det lyste omkring ham. «Meget forferdet» ble de, v. 9. Det er mye i denne verden som kan skremme oss, særlig når det skjer plutselig og uventet. Hva hadde vi sagt og tenkt om en engel uforvarende stod ved vår side i en sen nattetime? Og om han så talte til oss, ville vi trodd det?
Engelen forsikret dem om at det ikke var noen grunn til slik redsel. Han kom tvert om med en gledelig nyhet, om et godt budskap – et evangelium for folket. «Frykt ikke!» Gled dere heller over det som skjer i kveld! Slik kunne engelen sagt. For han har virkelig et budskap til dem og til hele jødefolket – ja, til alle sjeler i verden. Hva er det han sier?
1. En frelser er født.
Engelen sier det klart: Barnet som er født i dag er Messias. Det skjedde i Davids by som var Betlehem. v. 11. Og han er en frelser. Disse ordene forstod jødene. Det var en gjenklang av deres bibel, det gamle testamentet.
Og det er virkelig sant: Vi behøver en frelser. Verdens ondskap viser det klart i det ytre. Vår egen indre tankeverden er ikke noe bedre. Alt peker tilbake til syndefallet. Adam og Eva var representanter for oss alle. De var ulydige mot Gud og syndet og førte dermed hele menneskeheten senere ut i fall fra Gud. Etter dette har alle mennesker vært ulydige mot Gud og lever i synd.
Derfor trenger vi en redningsmann. Vi er som et mennesker ute på ville havet uten redningsbåt eller noen hjelper. Vi er som dødssyke mennesker i et land uten lege og medisiner. Slik er situasjonen til alle mennesker.
Julehøytiden er meningsløs uten dette bakteppet. Men nå er Jesus født! Frelseren kom til jord og vi har mulighet til å bli berget. Slik er julen vårt store håp om redning og frelse. Det var Jesu oppgave å frelse verden. Og det ble fullbrakt på korset på Golgata. Da ropte han «fullbrakt». Barnet ble vårt frelseshøvding og gjorde det vi ikke kunne.
For å få del i dette, må vi komme til Jesus og tro på ham. Det er å ta imot Jesu frelsesverk av bare nåde, Joh. 1, 12. Da blir vi født på ny og blir himmelborger.
2. Glede.
Engelen sier også til hyrdene noe mer: Jeg forkynner dere en stor glede, v. 10. Den store gleden i denne sammenhengen er ordet om Jesus som var født. Jesu komme til jord er en stor glede for verden. Det ville Gud at folket skulle høre. Derfor sendte han engelen med dette budskapet. På grunnteksten står det egentlig: For se, jeg evangeliserer dere (med) en stor glede. Han skulle jo sagt: jeg forkynner dere at et barn er født. Men nå sier han at en stor glede er kommet. Da blir det som W. F. Besser sier: Han «kaller slik det lille Jesusbarn med et nytt navn; det må hete: Det lille barn (er) en stor glede.»
Gleden henger sammen med er egentlig Jesu gjerning på jord. Han kom for å dø for våre synder. Han skulle ta bort alle synder ved å bære syndens skyld i vårt sted. Et slikt ord vil være til usigelig glede for den som ser sin synd og vet at han har et langt og alvorlig skyldbrev. Når han så oppdager at han ikke har noe å betale med, kan fortvilelsen komme. Vi føler det samme som profeten Jesaja i kap. 6, 5: Jeg er fortapt.
Når vi så hører om en som har betalt og som vil ta imot oss og gi oss alt det vi behøver, blir det sannelig glede i synderhjertet. Da blir ikke glede at alt går godt for oss her i livet, eller at vi finner mange gleder og fornøyelser i denne verden. Da blir jubelen og gleden en ekte og sann julefryd: Tenk, jeg er frelst og fri fra synden og har fått navnet skrevet i himmelen.
Det er nok dette Paulus mener i Fil. 4, 4: atter vil jeg si dere: glede dere. Evangeliet om Jesus skal få leve i oss hele tiden og være en stadig og varig glede i sjelen. Det kan nok hende at noe vil forstyrre gleden, men da må vi gå tilbake til gledens grunn: det Jesus gjorde for oss på korset. Der er det aldri forandring eller skygge.
3. For alle.
Denne glede skulle være for alt folket, står det. Her ser vi at evangeliet er ment og bestemt for alle mennesker. I dette juleevangeliet finner vi altså misjonstanken. Vi kan ikke beholde det for oss selv, vi må sende det ut til alle mennesker.
Denne tanken finner vi også igjen i himmelen. Det står om de som kom dit i Åp. 7 bl.a.: Den store skaren som stod for tronen, var av alle folkeslag og stammer og folk og tungemål, v. 9. Da må ordet om Jesus ha kommet ut til alle der noen har tatt imot. Og de skal være i himmelen en dag. Av hver eneste slekt og stamme skal det være noen som kom til ham og ble frelst. Det blir også en gledesgrunn: Tenk at jeg i min slekt skulle få lov å bli med!
4. Et tegn.
Hyrdene skulle få et tegn på at de kom til rett sted og fant det rette barnet. De skulle lete etter et barn som var svøpt og lagt i en krybbe, v. 12. Det var trolig noen andre nyfødte barn i Betlehem. Det kunne være i herberget eller i et hjem i byen. Men bare dette barnet skulle ligge i en krybbe. Det var tegnet.
Dette tegnet taler om fattigdom, noen svært få hadde ventet. De fleste mente vel at Messias skulle fødes i et større og bedre hjem i landet. Kanskje hyrdene også ble forundret. Men nå skulle de anerkjenne det fattige lille barn som verdens frelser. Det skal ydmykhet til for å tenke det. Mange jøder hadde trodd at Messias skulle være en jordisk konge som skulle befri folket fra romerriket og gjøre dem til en ny og fri nasjon politisk. Jesus kom som konge, men hans hovedsak var å befri folket fra synden og fortapelsen. Det var hans gjerningen ved hans første komme.
5. Lovsang.
Den som tar imot frelsen i Jesus, har grunn til og får lyst til å prise Gud. Englene gjorde det, og hyrdene var lydige og gikk til Betlehem og møtte Frelseren. Det er da vi opplever sann fred her i verden. Tenk om alle mennesker var frelst og levde sitt liv i troen på Jesus! Da ville freden herske her. Og det skal en gang skje. Men til den dagen må vi være med og utbre evangeliet om den store glede som er Jesus selv. La alle få høre det.
