Dom.
45) Matt 7, 1–5
Dette er siste kapittel i Bergpreika (Mat 5-7), jfr.
Preika i Luk. 6, 20-48. Den siste er kortere enn hos Matteus og har ikke helt
samme innhold. Den ble heller ikke holdt på et berg som hos Matteus, men på en
slette (Luk. 6, 17). Den blir derfor gjerne kalt en preken på en slette.
Hos Matteus er det derimot tydelig at Jesus gikk opp i
fjellet da han forkynte der (Mat. 5, 1). Noen kaller denne prekenen for ”rikets
grunnlov”, som i Norsk Studiebibel. Vår tekst i dag finnes begge steder med
litt variasjon. Det er mulig at Jesus har holdt disse to prekener til ulik tid
på forskjellige steder.
Det er alvorlige ord vi møter denne dagen, og ord som
gjelder og treffer alle mennesker. De handler nettopp om menneskenaturen
kanskje på sitt verste. De aller fleste mennesker, om ikke alle, er smittet av
denne infeksjonen.
I. Dommen.
Det Jesus fordømmer og taler om her, er en rask,
omfattende og urettferdig dom. Vår natur har så lett for å anklage andre for de
minste ting som ikke er etter vår egen mening. En viktig grunn til dette er
vårt eget hovmod. Noen har meget sterke tanker om seg selv og mener de kan
anklage andre for svakheter og meninger de selv ikke har. Det blir lett en urettferdig
dom. Og skaden blir desto større om man gjør det i en ukjærlig og hard ånd.
Nå mener ikke Jesus at vi ikke kan ha en mening om andre
og deres gjerninger. Det hadde han selv flere ganger. Og vi kan særlig ha
meninger om det vi vet er galt, enten ut fra gyldig norsk eller internasjonal
lov, eller bedømt ut fra Guds ord. Det er galt å drepe andre mennesker som
privatpersoner og andre slike saker.
Jesus mener heller ikke at ikke staten og styresmaktene
har lov å dømme. En offentlig domsstol er nødvendig i en syndig verden, men det
vil alltid være en diskusjon om hvor langt de skal kunne gå f. eks. i
spørsmålet om dødsstraff. Men ingen skal kunne ta saken i sin egen hånd i noen
slike alvorlige spørsmål.
Det Herren vil understreke og dømmer er den vane noen har
til alltid å finne feil hos andre. Og de henger seg ofte opp i småting som
egentlig betyr lite. Men en slik ”ånd” kan også lett overføres på alvorlige
ting. Slike mennesker er straks rede til å anklage andre og plassere skyld uten
en grundig undersøkelse. Det sier seg selv at det må gå galt. Slik var
fariseerne, og de er ingen gode forbilder og eksempler for oss.
II. Dom over dommeren.
Jesus understreker dette alvoret sterkt nå han fortsetter:
”For med den dom som dere dømmer, skal dere selv dømmes.” En slik ”privat
dommer” vil oppleve at han selv rammes av dommen og kritikken. Det heter også i
ordspråket: Du kritiserer det du selv gjør. En som dømmer andre, avslører seg
selv ganske snart: Han er selv skyldig.
Setningen i vers 2 var et ordspråk hos jødene, og Jesus
brukte det for å vise hvordan de selv var. Men egentlig er dette ment om Guds
dom over oss. Han vil bruke vårt eget liv som målestokk over vår dom. Det ser
vi også i Mat. 12, 37: Etter dine ord skal du fordømmes. Dommen begynner ofte
ved mennesker som kritiserer de som kritiserer. Men den endelige og avgjørende
dom er ved Gud selv. Og han tar aldri feil.
III. Flis og bjelke.
Nå bruker Jesus en sammenlikning for å forklare hva han
mener, v. 3. En flis er liten i forhold til bjelken. Det handler ofte om små
ting som blir store i forholdet mellom mennesker. En flis eller et lite fnugg
ser uskyldig ut og betyr lite. Bjelken er stor og tung og viser godt igjen.
Jesus bruker en meget liten ting og en meget stor ting som motsetninger. Folket
måtte jo se forskjellen og forstå poenget!
Meningen er trolig at vi mennesker er snare til å se og
dømme noe lite og kanskje ubetydelig hos andre mennesker. Her gjelder det
særlig den kritikksyke, men tendensen ligger nok i oss alle. Samtidig overser
vi at vi selv kanskje har større feil enn den andre. Da er det slik at jo mer
vi kritiserer andre, jo mindre tenker vi rett om oss selv. Vi opphøyer oss selv
ved å gjøre andre folk mindre ved å vise fram deres synder og mangler.
IV. Hykleri.
Jesus kaller de som dømmer andre slik for hyklere. Det er
en som gir seg ut for å være noe han ikke er. Det greske ordet betyr en
skuespiller. Og det er nettopp folk som spiller andre sitt liv, både dårlige
folk og store, fine mennesker som konger og fyrster. Men de ER ikke det de
utgir seg for å være. De er ofte ganske vanlige mennesker.
Redningen for hykleren i dette tilfelle er å ordne opp i
sitt eget liv først. Du blir ikke frelst og fri ved å forandre noe i ditt liv.
Men for en som tror på Jesus er det nødvendig om han skal leve med Gud. Vi
kjenner folk som dessverre er kristne men lever i synder. Her gjelder det nok
feil og mangler i hverdagen. Det kan være måten du snakker på og møter
mennesker. Det kan være uoppgjort synd med penger og andre praktiske saker. Det
er din bjelke. Eller det er sladder og løgn om andre som du ikke har tatt
tilbake. Du kan ikke leve slik som et Guds barn.
Jesus sier altså her: Dra først bjelken ut av ditt eget
øye! V. 5. Når du går til Gud med denne synden, skjer det noe med deg selv: Du
oppdager at du er en større synder enn ham du kritiserte. Og du tenker: Hvilken
rett har jeg til å dømme ham som er bedre enn meg?
Da vil du trolig bli mye mer forsiktig med å kritiserer
din bror og søster. Du vil veie dine ord på gullvekt og tenke etter: Hva er
rett og galt i dette. Og så går du til ham eller henne med frykt og beven, med
ydmykhet i sinn og kjærlige tanker og taler forsiktig om himmelveien. Kanskje
vi på den måten får være med å fjerne en liten flis fra andres liv.
…
