Den største.
Mat 18, 1–4. 10
Jesus og disiplene var kommet til Kapernaum i
Galilea. Der hadde han talt bl. a. om tempelskatten (kap. 17). Skatt har til
alle tider vært et omtalt og ømtålig tema blant mennesker. ”I samme stund” står
det i kap. 18, 1 kom disiplene til ham med et annet slikt tema: Hvem er størst?
Her tenkte de til og med på Guds rike. Der hadde de også en rangering. Og det er
vel ikke stort annerledes i dag?
Hvem er størst? Er det et spørsmål som høver for Guds
folk? Er det et tegn på modne kristne som lever i Guds vilje? Jesus tenkte nok
sitt, det ser vi av måten han handlet på nå. Han tok disiplene virkelig i lære
her, på en fin og pedagogisk måte.
Et lite barn.
Jesus ville at de skulle lære av barnet. Vi vet ikke hvor
stort det var. Men det kunne ikke være et spebarn, for han stilte det midt
iblant dem. Det var ikke størrelsen eller alderen på barnet som var viktig nå.
Det var barnets karakter. Derfor ber han dem om å ligne barna. Det kan vise hva
kristendom er. Det er noe ved barna som har betydning for vårt kristenliv og
vår tro.
Barnet er hjelpeløst i alle ting, særlig når det er lite.
Det kan ingen ting og må derfor lære alt. De lærer mye av sine foreldre helt
fra den første tid. Senere kommer de på skole og noen går der i mange, mange år
før de har fått sin endelige utdannelse. Barnet er også tillitsfullt og tror på
sine nærmeste. Men vi har også sett at barna er redde fremmede og holder seg
borte fra de som er harde og voldsomme. Mange barn har også lett for å lære og
husker mye av det de hører.
Alt dette kan overføres på de kristne og vårt forhold til
Gud. Slik er vi. Derfor kalles vi Guds barn. Vi er kommet inn i en slik
stilling hos Gud.
Omvendelse.
Det er særlig i forbindelse med omvendelsen at Jesus taler
om barnet. ”Uten at dere omvender dere og blir som barn,” sier han. Og vi
legger merke til at han taler til disiplene denne gangen, v. 1 og 3.
Hele Bibelen taler om omvendelse som en forutsetning for å
være i Guds rike. Profetene talte til Isarel og ba folket om å vende om til sin
Gud (Esek. 18, 32). Døperen Johannes taler omvendelse (Mat. 3, 2), og det samme
gjorde Jesus (Mat. 4, 17). Også Peter talte omvendelse til folket på pinsedag
(Apg. 2, 38) og senere (Apg. 3, 19). Det er en gjennomgangstone i Guds rike. Og
det er hele tiden tale til Guds folk. Det samme er også tilfelle i Bibelens
siste bok: I fem av sendebrevene blir noen kalt til omvendelse (Åp. 2-3). Ordet
omvendelse betyr forandring av ulik slag, både av retning, sinn og levemåte.
Men her i vår tekst er det egentlig ikke denne omvendelsen
Jesus taler om. Disiplene er nok kristne på denne tid. Men, som A. Barnes sier,
deres mening og innstilling til Guds rike og Messias må forandres. Det samme
sier Norsk Studiebibel (ved Th. Gilbrant): ”Formaningen om å vende om og bli
som barn (er) en fordring som stadig må gjentas og som er rettet til disiplene.
Derfor sier Jesus at vi ikke skal forakte de små, v. 10.
Barna er en viktig læremester for oss både menneskelig og åndelig. Og det har
noe med ydmykhet å gjøre når vi skal lære av noen som er mindre enn oss selv.
Vi tenker vanligvis at vi må lære av dem som er bedre enn oss selv. I Guds rike
er det annerledes her. De små skal lære de store. De har noe som vi kanskje har
glemt eller mistet.
Her sier Jesus noe mer: Barna har en engel med seg, og han
står alltid for Gud Faders åsyn. Gud har altså omsorg for de små. Har tar vare
på dem. Å være for Guds åsyn er nettopp et uttrykk for beskyttelse og vern.
Jødene mente at alle troende hadde en skytsengel med seg. Her har vi i alle
fall et ord for at barna har det. Bildet av barnet som leker ved fossen med en
engel svevende over seg, er faktisk et godt eksempel. Se også Hebr. 1, 14.
Jesus vil lære oss her at vi ikke skal forakte noe
menneske. Hver enkelt er skapt av Gud og han har omsorg for dem. Vi skal ikke
se ned på mennesker som er svake eller ikke så godt utrustret som de fleste
andre. De har lettere for å lære av barna og være som dem. ”Ikke engang dårer
skal fare vill,” sier en profet (Jes. 35, 8).
For Jesus er kommet for å søke og frelse alle fortapte,
som det står i v. 11. Det samme ordet finner vi om Sakkeus, Luk. 19, 10. Derfor
kan vi bare bøye oss i ydmykhet og syndsbekjennelse og be om nåde. Det er veien
for alle mennesker, og lykkelig den som innser det og går på Guds veier. Da
opplever han at Gud opphøyer den ringe og setter oss i himmelen, bare for
Kristi skyld. Det er det største vi kan oppleve, jfr. V. 1.
Er du også et slikt lite barn - som behøver alt?
--
