En liten stund.
Joh 16, 16–22
Vi er midt inne i Jesu avskjedstale her. Disiplene er bedrøvet, for han har sagt dem flere ganger at han skal lide. Han har sagt at han skal dø og at han skal sende Ånden til dem. Det er en forberedelse for framtida han taler om her. Helt fra kap. 14 har denne talen vart, og den går inn i bønnen i kap. 17. Han tar seg virkelig god tid til å tale med de nærmeste vennene sine. Og det er de som snart skal føre hans gjerning videre.
Og da er det han bruker uttrukket ”en liten stund” hele sju ganger i denne teksten, se også kap. 14, 19. Det er dette uttrykket som skaper uro og tanker. Hva mener han med det? Og dette uttrykket står i forbindelse med Åndens komme. En kort, liten stund kan oppfattes og oppleves ganske lang når vi er spent og stresset. Og det var disiplene nå. Jesus understreker derfor flere ganger at det ikke er lenge igjen før noe skal skje.
Men hva mener han egentlig med dette? Hvilken stund kaller han kort? De lærde har ikke vært enige om det. Og det kan referere til flere slike ”stunder” i tiden etter dette.
1. Jesu død.
Dette var natta mellom torsdag og langfredag. En liten stud var i dette tilfelle bare noen timer før Jesus skulle gå fra dem. Da ser de ham ikke lenger. Og Jesu død den store begivenhet i påsken som nå var kommet. For da er han det egentlige påskelammet som alle ofringer i GT peker fram mot.
Døperen hadde jo kalt Jesus for ”Guds lam” (Joh 1, 29) ca. 3 år før. Lammet var et offerdyr som skulle lide døden for folkets synder. Det hadde vært utallige slike offer i tabernaklet og senere i templet i Jerusalem.
Jesu død er slik uttrykk for at synden er sonet hos Gud, og det endelige oppgjør er skjedd for at folket kan bli frelst og berget i evigheten. I den gamle pakt ble folket frelst før Jesu død ved å tro på løftet om en frelser som skulle komme. I den nye pakt og vår tid blir vi frelst på løftet som er oppfylt i Jesus. Han er død og har sonet vår synd. Ved å bekjenne synden og ta imot frelsen i Jesus, er vi løst fra vår fortid og innviet til Guds rike.
For disiplene var det altså bare ”en liten stund” til at dette skulle skje. De skulle ikke se ham lenger.
2. Oppstandelsen.
Jesu stod opp fra de døde tredje dagen etter hans død. Også det var en ”liten stund”. Det skjedde søndag morgen, på den første dag i uken. Det er forresten derfor vi feirer søndag og ikke sabbat. Det var en stor begivenhet for displene og de første kristne at Jesus ble løst fra graven. Det ser vi av det som skjedde dagene etter oppstandelsen. Og denne dagen var det verd å minnes, og de kristne begynte å samles hver søndag.
Men oppstandelsen betyr noe stort. Jesus døde ikke bare for synden og seier over den, men han seiret påskedag også over døden. Derfor er dette selve seiersdagen der alt dette er underlagt ham her i tiden.
Paulus har vitnet sterkt om oppstandelsen i 1. Kor. 15. Der sier han at alt annet er forgjeves om ikke Jesus oppstod fra graven. Vårt liv og vår tro og vårt arbeid er intet verd. For da er døden og fortapelsen det siste for alle mennesker. Så sier han med seierstone: Men nå er Kristus stått opp! All motstand er brutt og fienden beseiret.
3. Pinse.
Ettersom ordene ”en liten stund” står i forbindelse med Ånden, er det rimelig å tro at han også mente Åndens komme. Det er femti dager mellom påske og pinse. Det engelske ordet ”pentacostals” (pinsevenner) kommer av det greske ordet for femti. Vi ser hvordan tidsrommet for ”en liten stund” utvides.
Ånden skulle på en måte være Jesu stedfortreder på jord. Han var trøsteren og hjelperen for dem når han selv hadde forlatt dem. Ånden skulle lære dem alt de behøvde om frelsesverket og veien til himmelen. Nå forbereder han dem på det. Det skal ikke bli alene igjen, det hadde de fryktet. Og hvordan ville det da gå? Nei, han ville sende Ånden som deres hjelper. De skulle være visse på at han fremdeles var deres venn.
4. Jesu gjenkomst.
Jesu oppstandelse er også en bekreftelse på at vi skal stå opp av graven. Noen til dom og noen til evig liv. Gud har jo allerede vist at han har makt over døden og kan dermed vekke alle mennesker opp fraa gravene om de er flere tusen år gamle. I oppstandelsen skjer det en nyskapelse. Vi får et uforgjengelig legeme, sier Paulus.
Det som ligger foran oss er alltid ukjent og dermed fyller oss med spenning og kanskje uro. Og vi vet ikke alt om Jesu komme, verken om tidspunktet eller alle detaljer. Men vi vet AT han kommer igjen selv om det blir lenge til. Disiplene tenkte kanskje at det også var kort tid til den dagen. Og i Guds reknemåte er det kort. For han ser alt i lys av evigheten. Men disisplene syntes nok det var vanskelig.
-- De kunne ikke forstå dette og ba om forklaring. Hva mener du egentlig? V. 18. Da viser han dem et bilde fra dagliglivet som de sikkert kjente. Ved en fødsel har kvinnen det ondt. Hun opplever smerte og sorg. Men det varer bare en kort stund, så er det over. Da tenker hun ikke på hvor vanskelig det var, men gleder seg over et nytt menneske, hennes barn.
Slik er det, sier Jesus, med dere også. Dere har sorg nå og de ville nok oppleve mye mer motgang i årene som lå foran dem. Men en dag skal de se ham igjen, v. 22. Da skal det bli evig fryd og glede. Det tunge og vonde er forbi, ja, i evigheten er alt dette glemt for godt. I himmelen heter det: ”Ingen tar deres glede fra dere”, v. 22.
Er du også på vei dit? Nå kan du begynne.
