Grunnvoll og liv.
1 Kor 3, 10–17
Sammenhengen her er talen om ulike predikanter i Korint. Folket delte seg i synet på dem, og det ble dannet grupper av kristne i byen. Det var uheldig. Folk har en tendens til å legge mest vekt på det menneskelige. Her vil Paulus bl. a. understreke at uansett vårt arbeid og hva vi gjør, er det Gud som gir vekst. Hans arbeid er alltid det vesntlige. Det skal vi komme i hu, og det kan hjelpe oss til mer ydmykhet i tjenesten.
La oss se hva apostelen sier om vår tjeneste og liv med Gud ut fra dette avsnittet. Vi kan heller ikke her kommentere eller tale om alle sider verken ved kristenlivet eller i teksten. Derfor skal vi vesentlig stanse ved tre ting: Grunnvollen, livet og dommen.
1. En rett grunnvoll.
I åndelig sammenheng kan det være tale om flere slags grunnvoller. Men det er vesnetlig og nødvendig at vi har en rett grunn for vår tro slik at vi ikke bedrar oss selv. For spørsmet er her om jeg er frelst og hvorledes jeg blir det.
Da sier Paulus at ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som allerede er lagt, 11. Vi må altså bygge på noe i fortiden. Og da sier han at det er bare en person som gjelder i Guds rike. Det er Jesus fra Nasaret. Når vi tror på ham, utelukker vi alt annet. Ingen gode gjerninger gjelder eller en fin moral og alvorlig religiøsitet. Heller ikke kunnskap om kristendom eller iver i arbeidet for Gud eller store offer er grunnvoll for troen. Alle andre religioner faller også bort.
Her er det bare Jesus som er grunnvoll. Paulus sier noe om det i kap. 2, 2: ”Jeg ville ikke vite av noe iblant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet.” Det betyr forsoningen på korset der han døde for alle våre synder og slik betalte vår regning. Her skilles våre veier, også i forholdet til Islam. Det er ikke de få ting som synes felles med en annen religion, som er viktig. Det er det store skille: Jesus som døde for menneskenes synder. Bare Jesu forsoning er grunnvoll. Den er sikker og svikter aldri. Det er derfor vi kan synge så frimodig:
Om noen meg nå spørre vil
og grunn for salighet,
og om det hører mere til
som man bør have med.
Jeg svarer med et freidig mot:
Min grunn er Jesu blod.
En annen sanger sier det slik: Den grunn hvorpå jeg bygger er Kristus og hans død. Er også ditt frelseshåp bygget der? Er det fullbrakte verk på Golgata ”det eneste håp som du eier”? Da kan du virkelig stemme i den sangen som lyder slik:
”Gud være lovet, min sjel er frelst i kraft av blodet.” Det er et vitnesbyrd som holder til siste stund. - Men vårt ord i dag taler om noe mer:
2. Livet videre.
Dette ser vi av v. 12-13. Her taler Paulus om å bygge videre på den rette grunnvoll. Nå taler han ikke lenger om hvorfor vi er kristne, men hvordan. Og det er både kristenlivet og tjenesten. Men siden det står i en sammenheng med forkynnelse, har han kanskje det spesielt i tanken. I v. 6 står det at Paulus plantet og Apollos vannet. Og det må særlig være ved forkynnelsen, siden de var forkynnere. Og i v. 8-9 tales om arbeidere i Guds rike. Her er det også trolig forkynnelse og menighetsbygging.
Og da er spørsmålet: Hvordan arbeider vi for Gud? Og hvordan lever v i som kristne? Når Paulus skal tale om det her, er det særlig materialet han tenker på. Vi er Guds bygning, hvordan er huset bygget? Materialet avgjør hvordan resultatet blir.
Det viser seg at det er to slag materialer, og spørsmålet er om materialet består ildprøven. Guds dom sammenliknes altyså med ild som fortæres noe, mens det andre blir igjen. Slik vil det være i Guds dom.
Den ene gruppen av materialer er gull, sølv og kostbare steiner. Det er noe som tålet ilden selv om de er små og viser lite igjen. Men de er verdifulle og de varer i lange tider. Det er bilde på alt det vi av hjerte gjorde for Jesus. Vårt motiv i dette er alltid det som tjener Guds rike. Da arbeider vi etter Guds vilje og ikke slik vi selv ønsker det skal skje. Da er vi også i harmoni med selve grunnvollen.
Den andre gruppen består av tre, høy og strå. Det kan virke stort og vikser godt igjen. Men det brenner godt! Og da blir det ingen ting igjen. Alt går opp i røyk. Og hva er det bilde på? Spørsmålet er om motivet. Det vi gjorde for oss selv, til egen ære og makt, er slike materialer. Slikt arbeid vil aldri bestå i Guds dom.
Spørsmålet kan også stilles slik: Hvorledes brukte jeg talene Gud har gitt oss? Består med andre ord mitt virke for Gud prøven? Det er trolig det M. Orheim tenker på når han synger: ”Så sjå meg i mitt hjarta inn - om du der inne noko finn, som ikkje er av deg?” Hva skal så skje ved avslutningen i denne verden?
3. Dom og lønn.
I v. 14-15 tales om lønn i himmelen. Og det er lønn som gjelder Guds medarbeidere. Jfr. Kap. 9, 24-25. Det er noe sant i sangen: ”Vi synger tidt om seierens lønn der hjemme, om å få stjerne i vårt krone der.” Peter sier også noe om det i første brev kap. 5, 4: Ærens uvisnelige krans. Også Jesus taler om det i Mat. 10, 41f. Selv de som gir noen et glass vann, skal få lønn. Vi vet lite konkret om hva det blir. Men vi kan altså ha noe i vente hos Gud etter et liv i ærlig tjeneste for Gud.
Men lønnen kan tapes. Tjenesten blir jo bedømt av Jesus og prøvd av ham på guddommelig måte. Flammene skal prøve alt. Da vil det unyttige brennes opp.
Slike troende blir frelst om de står på grunnvollen Jesus og tror på ham som sin eneste redning. Men det blir med nød og neppe. De mister alt det de har gjort. Det holdt ikke mål.
Av dette kan vi se at det er ikke dommedag der verden skal dømmes til evig pine som omtales her. Her gjelder det troende det hverdagslivet skal prøves av Gud. Det blir nok en alvorlig dag for oss alle. Mon noen går helt fri? Har vi ikke alle noe i vårt liv som var gjort av selviskhet og håp om menneskelig og guddommelig gunst. Det er godt mulig at mange fikk ros for slikt arbeid, for det ruvet slik i Guids rike på jord.
Men holder det for Gud? Det spørsmålet må vi nok leve med hele livet - inntil vi er hjemme.
