Fader Vår.
Mat. 6, 9-13.
FORORD
Bønn er blitt kalt kristenlivets pulsslag. Med det er sagt at det egentlig er umulig å være en kristen uten bønn. Frafallet begynner i lønnkammeret.
I all religion er det bønn. Noen hedninger ber langt mer enn mange kristne. Det er ingen skam for dem å be åpenlyst.
Spørsmålet blir da: kommer det fra hjertet? Eller er de mange ord og ritualet viktigst. Også på Jesu tid var det noen som la mer vekt på å bli sett når de bad enn bønnens innhold.
Prof. Hallesby sa noe treffende: Bønnens kjennetegn er hjelpeløsheten. Og det er sant. For den driver oss på kne og inn i lønnkammeret.
Disse linjene er ikke ment som opplysning om bønn. Det hjelper lite. Kan de heller være en lyskaster som viser noe av herligheten ved bønn, noe som kan hjlpe en trett vandrer til å se hva han kan få - alene med Jesus.
1. FADER VÅR.
Denne Jesu bønn finner vi to steder i NT, og det vesentlige er likt. I Mat. 6 står den midt inne i Bergpreika, mens den er svar på spørsmål fra disiplene i Luk. 11. De bad om at Jesus måtte lære dem å be.
Er det noe vi ikke kan, er det rett bønn. Jesus bad den aldri selv - for seg selv. For slik kunne han ikke be. Men han visste at du og jeg kunne be slik, og at vi behøver det.
Pontoppidan sier at bønn er å tale enfoldig med Gud i sitt hjerte. Rett bønn er derfor ikke et rituale eller oppramsing av en regle. Det er hjerterop fordi kristendom er en hjertereligion.
Jesu bønn har noe å fortelle oss om bønnens vesen.
1) Vi kan gå til Gud som far.
Det er også kjent fra GT at Gud kalles far. For Israel var han en far for folket, i kraft av Abrahams utvelgelse. Jerem. 31, 9. Og i en forstand er Gud far for alle mennesker i kraft av skapelsen. Efes. 3, 14-15. Det sier oss at alle mennesker burde tilhøre Gud. På grunn av syndefallet gjør de ikke det av natur. Derfor måtte vi ha et nytt farsbegrep. Jesus står i en særstilling. Han er Guds enbårne Sønn og kunne bruke ordet far på en opphøyet måte.
De troende har Gud til far i en hellig og intim betydning: han er far for hver enkelt av oss som barn i en familie. Vi er ikke en gruppe med Gud som en opphøyet leder. Vi er kommet nær ham.
At dette er viktig, ser vi av bruken i Bibelen. I GT brukes ordet far om Gud 11 ganger. I NT som er mye kortere brukes det hele 155 ganger.
Hva betyr dette for oss?
Først betyr det at vi har fått Guds vesen og natur. Vi ble født inn i Guds rike ved den nye fødsel. Da fikk vi del i guddommelig natur. 2. Pet. 1, 4. At vi da er kommet inn i en guddomelig familie, sier Jesus så fint i Joh. 20, 17: gå og si til mine brødre. Da mente han disiplene.
Derfor kan vi gå til Gud som barn til foreldre. Det forteller om tillit. Vi kan komme med alt. Vi trenger ingen mellommann og behøver ikke være redd. Vi fikk jo ikke trelldommens ånd så vi skulle frykte. Vi fikk barnekårets ånd, og den roper Abba, Far i vårt indre. Rom. 8, 15. Vi får føle oss som barn og ikke som treller, sier S. Odland. Ved den nye fødsel legger Gud dette ned i oss: vi tør å gå med alt.
Det betyr også at Gud har omsorg for oss som en rett far har for sine små. Han vil hjelpe og gi oss alt vi behøver. Salme 103, 13: Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer Herren seg over dem som frykter ham.
La oss derfor gå fritt og frimodig. Han tar imot som far tok imot den fortapte sønn. Luk. 15.
2) Han er VÅR far.
Med dette setter han oss inn i en sammenheng. Selv om han behandler alle individuelt, er vi også med i en barneflokk. Det er usynlige bånd som binder de troende sammen hvor vi enn møter dem på denne jord. Og denne enheten er tilstede selv om vi har ulike meninger om mange ting.
Velsigna band som bind Guds folk i saman her, i same kjærleik, same sinn som i Guds himmel er.
Vi tror ikke det kan bli en ytre enhet blant alle kristne på denne jord. Vi er for forskjellige til det. Og vi er allerede ett legeme i Kristus. Jesu bønn i Joh. 17, 21 er egentlig oppfylt. Vi eier en åndelig enhet. Den indre forening mellom oss og ham skjer i troens øyeblikk. Alle gjenfødte eier det.
3) I himmelen...
Jesus lærte disiplene å be til en Far "som er himmelen". Og med det vil han minne oss om flere ting, tror jeg. Først at Gud er opphøyet og hellig og skal derfor møtes med respekt og ærefrykt og ydmykhet. Og dette blir enda større når vi vet han innbyr oss helt inn i sin nærhet. I det høye og hellige bor han, og hos den som er sønderknust i sin ånd. Jes. 57, 15. Jesaja opplevde dette som ung, da dørstokkene ristet i templet. Jes. 6, 3. Vi skal ikke behandle Gud som et menneske. Han krever respekt som en far. Han bor i himmelen.
Dernest sier dette at han har makt og rett til å svare våre bønner. Han eier himmel og jord. Jesus og Gud er ett, derfor kan han si ved avslutningen av sitt liv: Jeg har fått all makt... Mat. 28, 18.
Og endelig skal det tale til oss om at vårt egentlige hjem er der oppe. Vi hører til der far er, i hans bolig. Nå er vi i utlendighet. Vårt rike (borger-skap), sier Paulus, er i himlene. Fil. 3, 20. Ordet for rike betyr både samfunn og borgerrett. Det er der vi hører hjemme.
La oss leve slik, i tillit og respekt for vår Far.
2. BØNN OM OSS OG GUD.
De tre første bønnene handler om vårt forhold til Gud. Det kommer først i bønnen fordi det er viktigst. Guds sak er hovedsaken også for en kristen. Våre egne behov må alltid komme sist. La oss defor gå til disse tre bønnene med stort alvor og la det tale til hjerte.
1) Guds navn.
Det første vi ber om er at Guds navn må "helliges". Vi kan her minnes det andre budet som taler om ikke å misbruke Herrens navn. Nettopp dette ser vi så ofte nå både blant barn og voksne. Banning og misbruk av Guds navn er faktisk så offentlig akseptert at det skjer daglig i radio og fjernsyn uten at det blir påtale. Det vitner om lite respekt.
Først må vi si at Guds navn ER hellig - vår oppførsel forandrer ingen ting på det. Hellighet er en egenskap ved Gud. det betyr at han alltid er og gjør det som er rett, og at han ikke tåler synd og urettferdighet i sin nærhet. Serafene proklamerte det for Jesaja kap. 6.
Men han vil også ha hellighet og "krever" det va sin skapning. Peter skriver: Dere skal være hellige, for jeg er hellig, sier Herren. 1. Pet. 1, 14ff. Vårt dagligliv skulle avspegle Guds hellighet. Et dårlig kristenliv vanhelliger Gud og er ikke til ære for hans navn. Luther sier noe om at navnet vel er hellig, men vår bruk av det er ikke hellig.
Vi kan bare leve et slikt kristenliv ved å leve etter Bibelen. Da vises det hellige liv. Gunnes oversetter verset slik: La ditt navn lyse blant oss. Det skal lyse gjennom vårt liv så verden ser at vi er Kristi brev og en vellukt for Gud. 2. Kor. 2,15; 3, 3.
Blir Guds navn æret og helliget ved ditt og mitt liv?
2) Guds rike.
Den neste bønn henger sammen med den første. For vi ærer hans navn også ved å arbeide for Guds rike. Be og arbeid, heter det. Men her er bønnen et virkelig arbeid. For Guds rike kommer ikke av seg selv. Det må arbeides fram i denne syndens verden.
Av natur er vi alle utenfor Guds rike. Vi er åndelig døde mennesker, Ef. 2, 1. Det gjelder nordmenn og afrikaner og alle andre på denne jord. Av natur har vi ikke del i Riket.
Porten inn til Gud er troen på Jesus. Omvendelsens og gjenfødelsens trange port er lik for alle. Vi må inn der om vi skal få del i himlenes rike.
Og Bibelen forteller noe om hvordan dette rike er. Det er et usynlig rike, som ikke er av denne verden. Joh. 18, 36; Luk. 17, 20f. Det egentlige og endelige rike er i himlene. Men allerede nå eier de troende det ved troen. Det er ikke et politiske rike med sosial velferd som kjennetegn. Det er et troens rike kjennetegnet av syndenes forlatelse og fred med Gud.
Det er dette rike vi skal be om skal komme. Som Luther sier: at det også må komme til oss. Vi ber om at dette Guds rike må være i den enkelte av oss, og at det må komme til våre bygder og byer. Vi ber ikke om en overfladisk og følelsesbetont vekkelse. Vi ber om en bønnevekkelse og en samvittighets-vekkelse. Bedehus og menighet er forgjeves uten et bønnefolk. Deretter utvides horisonten og bønnen strekker seg ut til hedninger langt borte. Det blir nød for svarte og gule i de troendes hjerter. Og bønnen stiger opp om nye utsendinger, trofaste sendebud som er villige å gå og ofre for at riket skal nå til enda en ny landsby.
Da kommer den tredje bønnen:
3) Guds vilje.
La din vilje skje! Slik skulle vi be. I boken "Fra bønnens verden" har Hallesby et kapittel som heter: Bønnens skole. Den er frivillig, men ikke leytt.For den sender oss inn i nøden. Han lærer oss å be ved å sende nød og trengsel til oss. Noen fag er lette, andre tunge. Denne tredje bønn er kanskje vanskelig for alle kristne.
Å be om at Guds vilje må skje, henger sammen med v. 33: Søk først Guds rike. La din vilje skje på jorden. Vi vil ofte at vår viljer skal skje her. Den synes vi er best og koster minst. Her skal vi lære at Guds vilje er viktigst. Den danske presten Skocgaard-Petersen sier: Den er en grunntone i ethvert redelig og våkent kristenliv.
Og hvorledes lærer vi denne bønn eller dette faget i Guds skole? Luther sier i Forklaringen: Vi ber her om at Gud må bøye egenviljen vår, slik at vi gjør hans vilje emd glede. Vi ber om at Gud må bryte alle vonde planer og all vond vilje i oss. Bare da kan Guds vilje skje.
Tenk! Gud må bøye oss. Det har vi erfart mange ganger. La oss si litt om Guds vilje nå:
a) For det første: Den skjer uansett - i himmelen. Der er alt fullkomment og derfor godt. Derfor er himmelen himmel. Dedn skjer uten tvang og uten tvil, og med glede og lyst. I Salme 103, 20 heter det at englene setter hans ord i verk og lyder røsten fra hans ord.
Slik er det ikke på jord. Den falne slekt kjenner ikke Guds vilje og ber ikke om at den må skje.
b) Dernest: Hvordan er det med oss i oss og ved oss? Skjer Guds vilje i de daglige småting såvel som i livskallet? Nå skal vi få be om det og søke det. Derfor er dette en stor bønn. Guds vilje skal skje her som i himmelen, sier Jesus. Er det mulig? Så lenge synden rår i verden, vil det ikke skje i alt.
Når vi lever i og etter Guds ord og er villig til å la Gud bestemme over livet vårt, vil det likevel skje noe. Vi får be om ledelse og så må vi prøve alt på Guds ord. Rosenius sier: Nårf du må berstemme deg og velge, skal du be at ingen ting må ha framgang som ikke er Guds vilje.
Vi får be i tro, og overlate resultatet i Guds hånd. Hovedsaken er at jeg er villig til å gjøre det Gud vil uansett hva det fører med seg for meg selv.
c) Her er også noe framtidig. Når Jesus kommer i sitt herlighetsrike, vil alt bli fullendet etter Guds vilje. Det skjer på den nye jord. Der er ingen motstand. Den tredje bønn er dermed en bønn om Jesu gjenkomst da Guds vilje blir enerådende.
Bare en ting skal vi si nå om hva Guds vilje alltid er: At mennesker må bli frelst. 1. Tim. 2, 4. Det blir bare de som tar imot Jesus og hans frelse. Joh. 1, 12. Inntil da skal vi be.
4) Daglig brød, v. 11.
Daglig brød betyr her alt det vi behøver for å leve. Det skal vi også få be om. Dette er den første bønn om våre egne behov. Og den står i midten i Fadervår. Det som står foran. gjelder vårt forhold til Gud. Og det som står etter handlere mer om mennesker imellom, selv om også det har med Gud å gjøre.
Det er altså etter Gud vilje å be om mat og klær og det vi trenger. Nok mat er etter Guds vilje. Han har omsorg for vårt daglige, menneskelige liv. Han vil oss vel. Derfor kan vi takke ham for dette også.
5) Syndenes forlatelse, v. 12 og 14-15.
Tilgivelse betyr å ettergi og å vise nåde. Forlatelse er å gå bort fra noe, forlate det. Her gjelder det synden - både mot Gud og mot mennesker. Det er en av de viktigste bønner vi kan be!
a) Å bli en kristen skjer ved å få syndenes forlatelse. Livet med Gud begynner der. Uten syndenes forlatelse er du ingen kristen. I Apg. 3, 19 heter det: Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres syunder kan bli utslettet. Det er frelse. Det handler om synd og tilgivelse. Det betyr ikke å forstå alt, bli lykkelig og leve et fint liv.
Vårt største problem er: Du er en synder for Gud, og dommen over synd kommer. Vekkelse er å se det, og å be om nåde. Og Gud kan tilgi på grunn av korset. Jesus døde nettopp for syn dere. "De røde blodsdråper fra Golgata roper om nåde og frelse for deg." Slik ble vi frelst.
b) Fortsettelsen er igrunnen det samme. Vi blir aldri ferdige med denne tilgivelsen, fordi vi faller i synd igjen og igjen. 1. Joh. 1, 7 og 9 er skrevet til troende. Der tales om å leve i lyset, bekjenne synd og bli renset. Etter 760 år som en kristen behøver vi det. Frafall er å ikke lenger ha bruk for syndenes forlatelse. Derfor er dette tegn på liv.
I v. 14-15 tales om uoppgjort synd. Hvis vi ikke bekjenner for Gud og mennesker, taper vi livet i Gud. Det er tydelig tale her. Paulus skriver i Ef. 4, 32: Vær gode mot hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus. Slik er et sant kristenliv.
6) Ledelse.
I v. 13 sier Jesus: led oss ikke inn i fristelse. Her ber vi egentlig om beskyttelse. For det er mange som frister de troende. Det viktigste ved alle fristelser er at det kan føre oss til fall og videre lede oss i fortapelsen. Alle våre hovedfinder prøver på det, både djevelen, verden og vårt eget kjød.
Her gjelder det å være på vakt og daglig be denne bønn og følge Ordet og Åndens ledelse. Ledlesen fra Gud handler også om at vi styrer unna fristelser og situasjoner som kan føre oss vill. Da kommer neste bønn:
7) Fri oss fra det onde.
Her ber vi om hjelp. Vi makter ikke å befri oss selv. Når Jesus ber oss om å be slik, nytter det. Gud har hjelp. Det skjer ved å bøye oss for Gud, si at vi behøver ham og ber han komme til oss.
Da tilgir han fall og nederlag, gir himmelsk kraft til seier og nytt mot til å vandre på Guds veier. Jesus blir vår seier, og den får vi eie på tross av egne nederlag. Han vil alltid støtte sitt svake barn.
Og da vil det skje: Riket er hans og makten og æren. Jeg blir liten og ydmyk - et barn bare. Jesus blir stor og får all ære, nå og i evighet.
Amen betyr: La det skje. Vi skal si det i bønnen. Jesus lærte oss det her, v. 13.
