Luk. 10, 25-37 (B).
En lovkyndig kom til Jesus. Noen kom nok for å teste ham eller sette ham fast og vise at han tok feil. Andre kunne komme for å få hjelp. Men det er ikke sikkert at de alltid gjorde det av et rent og helt hjerte – slik det så ofte er med oss mennesker. Vi kan også ha blandede motiver for det vi gjør og sier.
Denne mannen var en lovkyndig – det betyr at han var godt kjent i Skriftene, her betyr det Det gamle testamentet. Ordet lovkyndig (gr. Nomikos) henger nettopp sammen med ordet for loven, som her betyr Mose lov. Og det står direkte at han kom for å friste Jesus. Ordet friste kan også bety å prøve. Sammenhengen viser ofte om det var negativt eller positivt ment.
Spørsmålet er ganske underlig: Hva skal jeg gjøre – for å – arve? Visste han ikke at det var en umulighet? Vi får en arv på grunn av fødsel eller ved et testamente. I prinsippet kan vi ikke gjøre noe som helst for å få en arv. Den er et praktisk eksempel på nåde. Spørsmålet er om han virkelig mente det han sa. Gjorde han det for å prøve å lure Jesus til å si noe som var mot loven? Men det var et religiøst spørsmål. Han tenkte og talte om det evige liv, ikke om jordiske goder.
Jesu svar.
Når Jesus svarer spiller han ballen over til den lovlærde, v. 26. Han burde jo vite hva loven sa og hvordan vi får del i evig liv i Guds rike. Hva sier loven? Var et greit spørsmål som svar. Men så føyer Jesus til: hvordan leser du? Jesus viser til Skriften som autoritet fra Gud. Han tenker ikke bare på kunnskap, men også på å forstå det Gud sier. Det går an å lese Bibelen galt – som historie eller verdslig kunnskap på linje med andre bøker. Og man kan legge inn i Skriftene noe av det vi selv tenker. Vi fortolker det vi leser mens vi leser og i ettertid. Det er alltid en fare for oss.
Som svar på Jesu spørsmål, siterte den lovkyndige fra loven, v. 27. Og han tok fram det viktigste budet, om kjærlighet til Gud og nesten. Det var det Jesus svarte da fariseerne kom og spurte om det største bud i loven, Mat. 22, 34ff. Derfor gav Jesus ham rett, v. 28. Men da får den lovlærde et tillegg som han ikke hadde tenkt: «Gjør dette, så skal du leve.»
Tenkte Jesus på lovgjerninger som frelsesvei her? Nei. For han visste at hvis et menneske prøver å elske Gud av hele seg selv og sin neste, vil han komme til kort. Det klarer ikke et menneske noen gang. Men den lovlærde var ikke moden for nådeordet og det frie evangelium. Han måtte først bli stående fast i sin udugelighet og slik se at han var en synder. Før man har en slik erkjennelse, blir ingen frelst. Da vil man prøve igjen og igjen for å tekkes Gud. Mange slår av på noen krav for å kunne si: Jeg har holdt loven. Men Gud ser og vet om svik og svikt i slike tilfeller.
Hvordan reagerte den lovlærde på det?
Han forsøkte å diskutere svaret for å komme unna. Han ville slik rettferdiggjøre seg selv og sa: Hvem er da min neste? Kanskje han forstod litt av dette: Han kunne aldri elske Gud helt og fullt, derfor tok han fatt i det andre. Da er det Jesus varer med denne lignelsen som har flere lag av åndelige lærdommer. Og den historien går i flere trinn, både konkret og overført.
Falt blant røvere.
En mann var på reise. Slikt hender alltid, i alle land til alle tider. Det er ikke noe spesielt ved en dagsreise eller to. Men her er likevel noe å merke seg. Han reiste fra Jerusalem som ligger 800 m o h, og til Jeriko som ligger 400 m u h. Det blir en høydeforskjell på 1200 meter. Og det er til dels over øde og bratte strekninger – jeg har selv reist den veien i vår tid. Slike steder har alltid vært et godt skjulested for lyssky mennesker som gjerne lever av andre mennesker. Det skjedde også her: Mannen møtte røvere som slo han og tok alt han eide. Han var halvdød da de forlot ham.
Her er mange slike mennesker i verden i dag konkret sett. Det er uteliggere i storbyene og etter hvert også på mindre steder rundt i landet. Vi møter dem i slumstrøkene i Calcutta i India og de fleste andre land og storbyer i dag. Det er syke og gamle og ensomme og utstøtte mennesker over alt. Og vi møter noen av dem.
Jesus vil si den lovlærde og oss: Hvis ikke troen viser seg i ansvar og omsorg for noen av disse, eier du ingen rettferdig og troen er død. Du og jeg kan ikke redde alle. Det er avgjort og realistisk. Men vi kan hjelpe noen over kneika og kanskje berge livet til en og annen. Alle er like for Gud i så måte.
Men i overført og åndelig betydning er dette også sant: Hvert eneste menneske er på reis mot evigheten. Og noen drar stadig lenger nedover i syndens verden, mot Dødehavet så å si. Og på denne reisen er det et utall røvere. Noen jakter på oss, både legemlig og åndelig.
Røvere.
Røvernes plan og oppgave var tydelig. De kledte av ham, ydmyket ham og tok alt. De slo ham slik synden slår et menneske ned i umenneskelighet. Og når de var ferdige med ham, gikk de sin vei. Verden er aldri lenger venner med oss enn de kan utnytte oss. Det opplevde den fortapte sønn, Luk. 15. Ingen gav ham noe, står det. Festen var over. Ha lå halvdød igjen i veikanten. Vår tid er full av slike syndere. Det er ikke mye håp igjen da. De ligger bokstavelig talt på gravkanten. Snart er de i evigheten, og ingen forandring kan skje da.
Hvem er disse røverne?
Ja, det er de som bruker synden som redskap for å skaffe seg penger og makt. Det er røverbanden til alle tider. Og de har mange slags uniformer som vi bør kunne kjenne dem igjen på.
Kong Alkohol talte man gjerne om før. Det er en hard herre å tjene. Og denne røveren ser så uskyldig ut. Ta deg bare et glass. Eller: Stiv deg opp med en flaske øl. Du kan slutte når du vil. Det er en av de største løgner denne «kongen» kommer med. Titusener ligger ved veien på grunn av den. Og i kulissene er det folk og organisasjoner som gnir seg i hendene over fortjenesten. Og noen unnskylder alt med at staten får inn så mye avgift på dette at den knapt kan klare seg uten. Alkoholen er knyttet til pengemakten og etterlater seg en hærskare av vrak som aldri kan reise seg igjen om de ikke får en hjelpende hånd i tide.
Det samme gjelder på en måte Narkotika. Røverne er gjerne kamerater og venner. De lover de unge en himmelsk opplevelse og sier at de aldri vil glemme det som vil da. Det begynner også her ofte i det små. Tendensen er at det bare øker med årene (ja, med ukene), og menneskene blir fullstendig avhengig av rusen. De gjør alt de kan for å skaffe penger – og dopen er dyr. Meget dyr. Heller ikke de vil klare seg selv, de bare synker dypere og dypere ned i ødeleggelse og fortvilelse. Langs livets landevei er mange slike i dag, og de vil aldri bli berget på egen hånd. En annen hånd må rekkes til dem.
Men det fins andre røvere. Vår egen likegyldighet er en av dem. Det er den lunkne kristendom og den døde tro og en utrolig selvopptatthet som preger mange av oss. Gode tider og rikdom har gjort folket kalde for andre nød – både timelig og åndelig nød. Det var i trange tider med lite penger at misjonen for eksempel ble født. De gav ikke av sin overflod. De første misjonsforeninger hadde noen ganger navnet «øreforening». En eller noen få øre ble lagt i korga. De hadde ikke mer. I dag spanderer mange utrolig mye på seg selv. Det er lett å si at vi fortjener det. Men gjør vi egentlig det? For likegyldigheten har evnen til å smitte, den drar andre med seg. I sin ytterste konsekvens må lidende mennesker lide ennå mer fordi vi bruker så mye på oss selv. Jesus var streng med folket i Laodikea, Åp. 3. Det var en sløv og selvtilfreds kristenflokk som mente de hadde alt de behøvde – uten en tanke på andre.
Sekter og åndsmakter i himmelrommet er også røvere som stjeler sjeler og fører folk på avveier. Ef. 6, 12. Vi har kamp mot dem, sier Paulus. Et fellestrekk for mange grupper utenfor evangelisk kristendom er at de krever noe i tillegg til troen på Jesus. Den lovkyndige kunne Skriftene, men stod utenfor Guds rike. Det er så viktig å vite og tro at det bare er Jesus som frelser. Vi skal ikke ha noe i tillegg. Det er grunnloven i troens verden.
Udugelige hjelpere.
På denne veistrekningen som mannen vandret på, kom også Guds tjenere. De er også på vandring. Men de er ute på reis for å hjelpe andre. Det er kallet de fikk. Her møter han en prest og en levitt. Begge var Herrens tjenere ved templet i Jerusalem. Men mange prester bodde i Jeriko og tok veien til Jerusalem når de hadde tjeneste. Der hadde de sitt vanlige ritual og en fast turnes for arbeidet.
Men da det virkelig røynte på, var de udugelige. Både presten og levitten så mannen, står det. Og de forstod nok at han var i nød. Men det var ikke deres bord. Presten gikk ned samme vei, står det. Han var altså ferdig med sin tjeneste for denne gang. Han hadde fri. Dermed lot de begge mannen ligge og hastet videre.
Skulle han få hjelp, måtte det andre folk til.
En utstøtt.
Samaritaneren var ikke velsett i Israel. Denne gruppen bodde til vanlig i Samaria og var ikke ekte jøder. Dermed var de utstøtt av folket. Slik hadde han ingen rettigheter selv om han kunne reise i landet. Jødene hadde ikke samfunn med dette folket, sier Johannes, Joh. 4, 9.
Men samaritaneren hadde noe annet og mer verdifullt enn de to andre. Han hadde et hjerte som så den syke på en annen måte. Han fikk inderlig medynk med ham, v. 33. Og et slikt hjerte kan ikke gå videre. Han måtte stanse, bøye seg ned og gjøre noe. Her vil Jesus fortelle den lovlærde at slik er troen i praksis. Den som eier Guds rettferdighet, ville handle slik.
Han gikk ikke fra ham etter en kort behandling. Han løftet mannen opp på sitt eget dyr og tok han med seg til et herberge der han fortsatte å stelle ham. Det forteller oss at mannen var fattig, han kunne ikke betale for seg på herberget. Den fremmede gjorde alt. – Her kommer vi lett til kort i vårt eget menneskeliv.
Og ennå mer er det sant i vårt åndelige liv og samfunn med Gud. Ingen kunne hjelpe oss mot vår synd og skyld. Men Guds Sønn kom forbi og stanset. Han hadde hjelp av alle slag mot all synd og skrøpelighet.
Også samaritaneren måtte videre. Neste dag talte han med verten i herberget og ba ham hjelpe mannen. Skulle det koste noe, skulle han komme tilbake og gi fullt vederlag. Han hadde omsorg for ham i livet videre også. Det er Guds handlemåte. Slik må også vi som kristne tenke. Det gjelder den menneskelige siden med lidelse og nød, og det gjelder det åndelige liv.
Dette sinn får vi i gjenfødelsen og den nye rettferdighet som bare Gud kan gi. Den viser seg i gjerninger, som Jakob skriver om: Vær Ordets gjørere og ikke bare dets hørere, Jak. 1, 22. En ren og usmittet gudsdyrkelse er en praktisk kristendom, v. 27. Vi legger merke til at han ikke taler om troen på Gud, men om å dyrke, tjene Gud. Det er vårt praktiske liv og hellighet i hverdagen. Mon ikke mange av oss har mistet den? Troen uten gjerninger er død og unyttig, Jak. 2, 17 og 20. Også dette hører med til evangelisk kristendom. Derfor sa Jesus til den lovlærde: Gå du bort og gjør likeså, Luk. 10, 37.
