Barnemordet.
Mat. 2, 15-23.
Stefanusdag 2. juledag.
Stefanusdagen er martyrenes dag. Og teksten på denne dagen handler om Jesus og hans foreldre som måtte flykte fra modere til et annet land. Jesus kunne lett blitt en martyr denne gangen. Men dagen viser også at Gud bevarer sine når de er i hans plan. Han kunne selvsagt ikke tillate at Herodes skulle drepe Guds Sønn, når han kom for å frelse verden. Stefanus ble den første martyr i kirkehistorien (Apg. 7). Etter ham har det vært utallige martyrer for Guds sak. Men Jesusbarnet ble altså berget i tide. Noen sannheter finner vi her.
1. Verden er sjelden de troendes venner.
Noen ville hylle Jesusbarnet i Betlehem. Der finner vi noen hyrder var gjette sine dyr denne natta. De fikk englebesøk og som de første hørte de budskapet om verdens frelser. Og der i stallen fortalte de foreldrene om det de hadde hørt denne natta. Det gjorde slikt inntrykk på den unge Maria at hun tok vare på ordene og tenkte mye på hva det skulle bety, Luk. 2, 17-19. Evangeliet var forkynt for første gang.
Noen vise menn fra Østerland fikk også et budskap gjennom en stjerne som var tent. Mat. 2, 1ff. Også de vandret den lange veien til Betlehem og hyllet barnet og gav dem gaver. For de skjønte at det var en konge som var født.
Men kong Herodes hadde ondt i sinne og ville drepe ham. Da fikk Josef besøk fra himmelen med advarsel om det som skulle skje. Han skulle stå opp og ta familien med til Egypt. De var blitt flyktninger. Der skulle de vente på nytt bud fra Herren.
Slik har Guds menighet i alle år vært utsatt for trusler. Kirkehistorien beretter om mange spesielle forfølgelsestider. Etter aposteltiden ble det flere tider med stor motstand mot de kristne i Romerriket. Da den katolske kirke stort sette var enerådende forfulgte den grupper av protestanter flere ganger. Men også protestanter har forfulgt andre grupper til visse tider. I vår tid kjenner vi til hvordan kristne i kommunistiske land muslimske land har møtt mye motgang og lidelse.
Ofte har det vært og er landets ledere som undertrykker og bekjemper de kristne. Når de ikke underordner seg i alt og passer inn, må de bort. Som kristne skal vi tenke at vi ikke er avhengige av staten og lederne i landet. Gudslivet kan blomstre og bære frukt på tross av motstand. Det ser vi ofte. «Kirkeskipet seiler best i motvind,» heter det.
2. Jesus opplevde motstand.
Det er underlig. Han skulle være en som skaper fred og var en fredens mann. Han drev ikke politikk og oppfordret ikke til væpnet kamp mot noen, heller ikke den romerske hær. Men hans forkynnelse skapte uro i samvittighetene. Og da fikk han motstand, slik alle forkynnere vil få.
Jesu liv var preget av dette særlig i det siste året av hans offentlige virke. Da ble det klart at hans ord var en dom over mange selvrettferdige. Og de går lett til angrep som forsvar. Som vi vet endte det med døden. Den var nok forutbestemt fra evighet av som vår frelsesgrunn. Men
Noen mennesker ble redskap til hans død. Slik er det også i vår tid. Noen mennesker samler til Guds rike, andre spreder og ødelegger så mye de kan.
3. Guds ord blir oppfylt.
Det er et særtrekk hos Matteus at oppfylte profetier blir nevnt og forklart. Flere ganger peker Matteus på det. Jødene skulle vite at Jesus var Messias. Mange lærde kjente profetiene om Messias, og her kunne de lese om hvordan de ble oppfylt.
I denne teksten ser vi også det. Mens Jesu og foreldrene var i Egypt, skjedde en massakre i Betlehem. Alle guttebarn under to år ble drept, og Herodes var nok sikker på at den nye lille kongen var tatt av dage. Han var redd for sitt embete og gjorde det han kunne for å rydde ham av veien. Vi kan være visse om at det var stor sorg og mye skrik i byen disse dagene det pågikk. Og de forstod ikke grunnen til det heller.
Når Matteus forteller om dette, legger han til en kommentar: «Da ble det oppfylt som er talt ved profeten Jeremia, som sier: En røst ble hørt i Rama, gråt og stor klage. Rakel gråt over sine barn og ville ikke la seg trøste, for de er ikke mer.» Kap. 2, 17f. Ordet viser til Jer. 31, 15. Rakel var gravlagt i Betlehem, og Rama var en by nord for Jerusalem som jødene måtte gjennom på vei til Babel. Matteus ser en parallell mellom disse stedene og tidene.
Det andre stedet er v. 23: De bosatte seg i Nasaret, «for at det skulle bli oppfylt som var talt ved profetene, at han skulle kalles en nasareer». Det betyr først at de reiste hjem, for de de var fra den byen, Luk. 2, 4. Nå skulle de reise hjem igjen og ikke være i Betlehem eller andre steder.
Slik kan vi være sikre på at profetier i Bibelen vil bli oppfylt. Det gjelder også for vår tid. Ordene om Jesu gjenkomst vil bli oppfylt når tiden er inne. Det samme gjelder Guds tale om evigheten, om to steder som menneskene kan komme til – evig liv og evig død. Tror vi det Gud sier, og er vi beredt til å møte ham når dagen kommer?
