173) Joh. 11, 1-5.

62)

43. Joh. 11, 1-5.

20. s. Treenighet. Lasarus.

Jesus hadde vært ute i landet og talt Guds ord, vi vet ikke hvor det var. Hadde før talt om seg selv som den gode hyrde, kap. 10, og hadde bekreftet at han var sendt av Faderen. Folket forstod at han mente Gud hadde sendt ham, og fariseerne og folk i Juda ville ikke høre det. De regnet det som gudsbespottelse. Derfor ville de steine ham nå.

En dag fikk han bud om at en nær venn var syk og trolig lå for døden. Da var han kanskje øst for Jordan og virket der. Men han ville ikke dra til Betania med en gang. Denne sykdom er ikke til døden, sa han til disiplene. Joh. 11, 4. Jesus hadde alltid en plan, selv om folket ikke forstod det med en gang.

1. Heimen i Betania.

Jesu barndomshjem var i Nasaret i Galilea. Der var han født og oppvokst. Da han var omkring 30 år gammel, reiste han hjemmefra etter å ha arbeidd sammen med sin far som var bygningsmann. Etter den tid hadde han ikke noe sted han kunne kalle for sitt. Derfor bodde han noen ganger hos venner.

Et slikt hjem var i Betania utenfor Jerusalem. Der bodde tre søsken sammen, trolig var alle ugifte. Det var søstrene Marta og Maria. Vi kjenner litt il dem, f. eks. fra samværet som er omtalt i Luk. 10, 38ff. Det skjedde trolig en tid før dette. Da fikk Maria den fine attesten: Hun har valgt den gode del som ikke skal tas fra henne.

Lasarus var bror deres. Men nå var blitt syk. Det står ikke noe om hvilken sykdom han hadde. Det var ikke poenget her. Nå skulle Jesus vise sin makt ennå en gang. Han hadde gjort det ofte før. Men mange var vantro og så ikke Guds under i9 det som skjedde ved helbredelse og andre under.

Nå skulle et stort under skje i nærheten av Jerusalem. Lasarus var trolig en mann som mange kjente. Han bodde i en liten landsby tett ved hovedstaden. Vi kan regne med at han var ofte der og var kjent blant folk.

Nå skulle Jesus få vise at han hadde makt over sykdom. Menneskelig sett burde folket tro og ikke så tvil om han nå. Det var et unikt under som skulle skje. Da han kom fram til dem, hadde Lasarus vært fire dager i graven, v. 17. Det var ingen tvil om at han var død. Et menneske kunne ikke hjelpe et slikt menneske til å få liv. Her måtte det større krefter til. Og nå ville Jesus vise at han var Gud. Det var nødvendig å få folk til å se det når rett før hans død og senere oppstandelse.

Men søstrene var nok mest opptatt av at han skulle få livet igjen.

2. De sendte bud.

Marta og Maria må ha visst hvor Jesus var, og derfor kunne de sende bud til ham som nådde fram til han. Det er også tydelig at det var et nært forhold mellom Jesus og Lasarus. For de sendte bud til Jesus med disse ordene: Herre! Se, han som du elsker, er syk. Jesus var glad i denne mannen, fordi de hadde en felles tro. Vi vet lite om Lasarus visste at Jesus var Messias. Men de hadde i alle fall et menneskelig og åndelig fellesskap som knyttet dem sammen.

Det er også klart at søstrene hadde tillit til Jesus. De hadde hørt mye om han og trolig også sett under han hadde gjort. Disiplene hadde trolig også fortalt om reisene rundt i landet, og om det som hadde skjedd der.

Slik skaper tillit og tro på at han også nå ville komme. Og de visste at han ville gjøre noe for ham. Ettersom flere dager gikk uten kontakt med Jesus, begynte tvilen å gnage i dem. Ville han nå fram i tide? Det v ar det store spørsmålet de hadde. For de tenkte ikke så langt at han ville vekke ham opp fra døden. Det var en for stor tanke. Det ser vi av samtalen senere. Døden var også så sikker for folket, at mange jøder kom for å trøst dem i sorgen, v. 19.

3. Til Guds ære.

Før han kom fram, talte han med disiplene. Også de behøvde litt undervisning om Guds under nå. De var heller ikke så sikre på hva som nå skulle skje. Sendebudene hørte nok også på det han hadde å si, v. 3-4.

Hva ville Jesus si i en slik stund?

Jo – nå ville han vise dem at Gud skulle fremfor alle ting bli æret! Det er hans navn det står om. Det er i grunnen meningen både med det andre budet i lovtavlen og den første bønn i Herrens bønn, Fadervår. Det handler om Guds navn.

La ditt navn holdes hellig, sier vi i bønnen. Mener vi virkelig det? Det er i alle fall sikkert at mange misbruker hans navn. Det skjer blant voksne og blant barn. Og vi hører det ofte i radio og TV. Det ser ut til at ingen lenger skammer seg over å håne Gud på den måten. Og i budet står det tydelig: Du skal ikke misbruke din Guds navn.

Og likevel skjer det så mange ganger. Nå skulle Jesus gjøre et under som ingen kunne motsi. Den døde Lasarus skulle reise seg fra graven. Marta løp ham i møte, og hun viser nåe en sterk på Jesus. Hadde du vært her, da var min bror ikke død, v. 21. Og noen jøder viste også tro på Jesus – det var slike som gråt og sørget over mannen. Noen av dem sa: Kunne ikke han som har åpnet blindes øyne, også ha gjort det slik at denne mannen ikke var død? V. 37.

Jo, det kunne han. Folket hadde redd. Men nå skulle det skje et større under. Selv om han hadde ligget i graven så lenge at han stinket, v. 39, hadde Jesus makt også over det. Og vi vet fra resten av kapitlet at han gjorde det. Og det var nå den store motstanden mot Mesteren kom. Verden og de religiøse tåler mye, men ikke Guds makt.

 

172) Mat. 5, 20-26.

61)

40. Mat. 5, 20-26.

19.s. Treenighet.  En del av Bergprekenen.

 Dette er en del av Bergprekenen. Jesus har talt om de salige, lys og salt og om loven. Guds ord er Guds vilje. Menneskene er skapt av Gud og dermed hans eiendom. Slik er vi alle underlagt Gud og hans styre og makt. Det er uavhengig av hva folk flest mener og tenker. Her har Jesus noe å si oss.

1. Himlenes rike, v. 20.

Hovedsaken for et menneske er i grunnen dette: Skal vi komme inn i Guds himmel en dag? Da sier Guds ord at vi må komme inn i Guds rike her i livet. Det begynner her. Derfor begynner døperen Johannes sin gjerning med å forkynne omvendelse. Mat. 3, 2: omvend dere, for himlenes rike er kommet nær. Og denne nærhet var at Jesus var kommet til verden. Han var Guds rike i person. Så ser vi at også Jesus begynner sin virksomhet som taler med å si akkurat det samme: Omvend dere. Mat. 4, 17. Det er som om han ville si: Nå er jeg kommet til verden, og nå må dere følge meg. For jeg er Guds rike.

Går vi så til apostlene og deres misjonsvirksomhet, ser vi det samme. Peter står i Jerusalem på pinsedag og taler alvorlig til folket i byen. Han viser til bibelske skrifter som taler om Messias og sier: Det var Jesus fra Nasaret. Og så legger han til: Omvend dere, Apg. 2, 38.

Omvendelsen betyr en ny retning av livet, ja, et helt nytt liv både i det indre og det ytre. Det er ikke lenger denne verdens og dens ting som er hovedsaken for oss. Et liv i omvendelse har Jesus som sentrum og hovedinteresse. Alt bygger på ham i starten og senere i livet.

Dette vil Jesus understreke så sterkt han kan i v. 20. Det har med vår rettferdighet å gjøre. Hvordan er vi mennesker egentlig. Er vi slik vi burde og skulle være? Og kan vi rette på dette ved å gjøre noe selv? De mange religioner blant hedningene handler nettopp om det: å leve slik at gudene vil godta oss. Og det de ikke selv får til, håper de på gudenes barmhjertighet og hjelp til.

Alt dette setter Jesus en strek over. De skriftlærde og fariseerne har prøvd dette, og de har gjort så mye som er mulig for et menneske. Men det er ikke nok. Målet er høyere – du må være slik som Gud, jfr. v. 48. De kristnes rettferdighet må overgå fariseernes. Det betyr egentlig at rettferdigheten vår må være av et annet slag enn fariseernes. For de tenkte menneskelig, mens vi må tenke åndelig. Alt står i forhold til Gud og ikke til mennesker. Derfor må vår rettferdighet komme fra Gud selv. Først da er den på rett spor. Og da blir det mer enn og noe annet enn å holde de ytre bud som Moses gav folket på Guds vegne. Vi skal ikke vrake Guds lov, det var ikke Jesu mening. Men vi skal se prinsippet bak loven, nemlig gudlikheten. Det taler Jesus mer om senere i livet på jorden.

2. Det er skrevet.

Jesus går straks over til å vise til Guds ord. Der finner vi Guds vilje og ikke i vår egen tanke. Han viser stadig til Bibelen når han taler. I kapitlet foran står det som Jesu fristelsen da Satan møtte ham, Mat. 4. Og Satan er listig, han kommer med lure spørsmål for å lokke oss bort fra hovedsaken og bli opptatt av jordiske ting. Det gjorde han med Jesus også. Han ber Jesus om å vise sin makt – hvis han er Guds Sønn – ved å gjøre steiner til brød, å kaste seg ned fra tempeltinden og ta imot hele verdens herlighet som gave fra djevelen uten å gå korsveien.

Mange mennesker hadde nok tatt imot det. De er ofte blendet av de jordiske ting og ønsker mest mulig av det. Men Jesus var ikke bare et menneske. Han var Gud. Og han viser hver gang til ordet fra Gud og sier: Det står skrevet, det står atter skrevet. Og dermed stoppet han munnen på Satan. Han seiret over det vonde ved å bruke Bibelens ord. «Det er skrevet,» slår alle argumenter til jorden. For Guds ord har endelig autoritet for Jesus – og for oss som kristne. Det skulle vi huske i vår tid.

I tekstens sammenheng er det Guds bud han viser til. Og han sier ikke at de er opphevet eller må forandres. Det var tross alt ca. 1500 år siden Moses fikk dem. Men de var ikke gått ut på dato. De står der som budskap fra Gud til alle tider så lenge jorden står. I evigheten får vi ikke bruk for dem. Men det må vi vite at lovens ord ikke har frelst en eneste sjel. Heller ikke nå eller fremtiden kan den gjøre det. Guds krav er så stort og hellig at en synder ikke makter noen ting der. Det er overmot å si noe annet.

3. Jeg sier dere.

I denne situasjonen kommer Jesus til oss som han kom til disiplene. Han har noe nytt og annet å si dem. Dere har hørt – men jeg sier nå.

I først omgang sier han at budene og loven må forstås åndelig. Du har ikke oppfylt lovens ord ved å si at du ikke har drept noen, v. 21f. Det er bare den ytre betydning av budet: Du skal ikke slå i hjel.

Nei, sier Jesus. Budet har en dypere mening. Harme og vonde ord om noen er drap. Ofte er det begynnelsen til et virkelig drap. Men det er ikke poenget her. Selve vreden og ordene er brudd på Guds bud. For lovens kjerne og hovedinnhold er kjærlighet. Han kommer tilbake til det senere i kapitlet, v. 44. Du skal til og med elske din fiende. Og det gjør du ikke når du er vred. Utover i dette kapitlet kommer Jesus med flere eksempler på den åndelige forståelsen av loven. Her stanser vi ved dette ene.

I neste omgang har Jesus mer å si til den som erkjenner sin synd. Det ser vi når vi leser mer i Bibelen. Da døperen Johannes kom i tvil om Jesus virkelig var Messias, svarte Mesteren: Fortell ham hva dere hører og ser. Det skjedde under av mange slag, et vitnesbyrd om Jesu guddom – og så legger han til: Evangeliet forkynnes for fattige. Mat. 11, 5. De fattige er salige, Mat. 5, 3. Det er slike som ser sin synd og erkjenner at de ikke har rett til Guds rike. De får høre evangeliet – om Jesu tilgivelse og nåde mot syndere.

4. Forlik deg med mennesker.

Da står en ting igjen. Har du syndet mot mennesker, skal du gå til dem og gjøre opp. Betal tilbake det du skylder og be om tilgivelse for din urett. Det er Jesu klare ord her og andre steder. Det er både menneskelig og guddommelig rett. Og innerst inne vet du også at det er slik. Du kan ikke leve med uoppgjorte ting. Det vil koste noe. Det er ikke lett å ydmyke seg for mennesker. Men du blir glad og salig. Kanskje du må ta en telefon eller reiste bort til noen eller skrive et brev. Gjør det snart. Det blir verre senere. Vent med offer og bekjennelse og vitnesbyrd til du har forlikt deg med din bror. Men Gud selv vil gå med deg på den veien.

Amen.

171) Mat. 8, 14-17.

Mat. 8, 14-17. 18. s. Treenighet.

Peters svigermor.

Desse versa seier oss at Peter var gift. Elles veit me lite om dei andre i så måte. Truleg var ikkje Paulus gift. Han ynskjer at alle skal vera som han. Her får me ei forteljing om at Peter si vermor var sjuk og vart lækt. Det fortel og om Jesu kraft til å lækja. At han gjorde med slekta til ein av dei næraste, er ein styrkje. Det var ikkje tvil om at ho var sjuk – og at ho seinare var frisk. Ingen kunne seia imot det. Jesus hadde nett lækt ein spedalsk og tenaren til ein høvedsmann. Nå kom dei til Peters sitt hus – der skulle og henda noko,

1. Kva som hende. V. 15.

Då dei kom inn i huset hans, såg dei at vermora hans låg sjuk. Det kan tyda på at dei ikkje visste noko på førehand. Kanskje Peter hadde vore lenge borte og heller ikkje visste det. Nå såg dei det. Ho låg til sengs og hadde feber. Kva gjorde Jesus då? Han handla ulikt når han møtte folk. Det var ikkje eit fast ritual i hans verksemd slik.

Han rørte ved handa hennar. Varsamt. Utan store fakter. Han ville ikkje skræma nokon eller gjera henne noko som ikkje høvde.

2. Fleire sjuke kom. V. 16.

Eit rykte kan vera anten til det gode eller det motsette. Men ryktet har alltid verknad og makt over folk sine tankar. Difor er sladder så stor synd. Du veit aldri kor langt det når. Her derimot verka samtalane folk imellom til det gode. Fleire fekk møta Jesus. Og det var nok ikkje sladder dei dreiv med her, for sladder og baktaling er å setja ut vonde rykte om folk for å skada dei. Somme trur at dei sjølve vert større når dei set andre lågare enn mange andre. Men det er vel nærare sanning å seia at dei sjølve søkk djupare.

Mange kom altså til Jesus. Det er draumen for mang ein misjonær og predikant: Tenk om folk ville koma og høyra! Ofte vert det med draumen. Men nokre gonger lukkast det. Jesus vert den einaste utvegen for folk. Dei kjem til han og ber om nåde.

Her var det sjuke folk som kom. Det var truleg ulike lekamlege sjukdomar, men særleg nokre blir understreka av Matteus: Dei var «forgjorde av vonde ånder». Jesus hadde makt over dei og dreiv dei ut. Slike vonde ånder var ein realitet i Israel og kanskje i vårt folk òg. Om all slags vondt er det sant: Han har makt til å ta det på seg.

3. Oppfylling av profetiar, v. 17.

Matteus har så ei teologisk forklaring på det som hende. Han kjende Skriftene og visste kva Gud hadde sagt i gammal tid ved profetane. Noko av dette vart nå oppfylt. V. 17. Det dei opplevde var rett og slett ei stadfesting av Guds ord til profeten ved Jesu gjerning.

Han siterer nå den kjende profetien hjå Jesaja kap. 53. Og den handlar om langfredag og Jesus død på krossen. Det er ikkje noko mindre. Men Jesus var ennå ikkje komen fram til krossen. Matteus ser det i ettertid når han skriv evangeliet sitt.

Då ser han: Det Jesus gjorde på krossen, omfattar alt. Ikkje noko er sett utafor. Det var synda han døydde for, men også for alle konsekvensane av synda. Alt det vonde og stygge i verda var med. Og det er ikkje tvil om at sjukdom og naud av alle slag er ei fylgje av syndefallet.

Men det er ikkje slik at ein sjukdom er ei fylgje av visse synder hjå den som er sjuk. Det er heilskapen Matteus ser. Synda i Edens hage førte alt vondt med seg. Det er difor me kan sjå at til og med truande menneske vert sjuke. Det er frukta av syndefallet generelt. Og den har me alle del i.

Profetordet lyder: han tok på seg våre plager og bar våre sjukdomar. Jes. 53, 4. Plage og sjukdom er synonyme for frukta av fallet. Alt det bar Jesus på sin lekam og døyde for. Og slik me framleis kjenner synda i oss, opplever me også sjukdom kan koma. Men ingen treng gå fortapt på grunn av dette. Jesus betalte for alt.

170) Mat. 6, 19-24.

Mat. 6, 19-24.

Her handler det om de sanne verdiene både her i livet og i evigheten. Vi har alle tanker om verdier, men de spriker ganske mye fra mann til mann. Våre interesser er forskjellige, og dermed blir våre valg også ulike.

Når Gud taler om verdier, er det ut fra et evighetsperspektiv. Da blir det ikke de jordiske ting som kommer i forgrunnen. Det blir den store forskjellen. Vi skulle lytte til Guds tale og innrette livet vårt mer etter du verdsetter. Han er vår Herre og Mester og Frelser.

Det er ikke selvsagt at en kristen alltid vurderer livet slik Gud vil. Også en kristen kan bli så blendet av denne verden og verdiene der, at han nesten ubemerket prioriterer mer jordisk enn åndelig. – La oss nå se på det Jesus sier til oss her – i en del av Bergprekenen.

1. Skatter på jorden.

Etter at han har talt om bønn og faste, gir han oss en sterk oppfordring: Samle dere ikke skatter på jorden. Skatter på jorden er trolig alt det verdifulle av jordiske ting og tanker. Utviklingen i verden gjør at det faktisk blir flere slike «skatter».

Her kan vi nevne penger som en av skattene. Det har alltid vært en fristelse for folk, og mange har falt i dype grøfter på grunn av økonomi. Penger har vært en hengemyr for mange. De skulle være en snarvei til velstand, og de ble hengende fast uten å komme løs. Det ble deres ruin. Skattene på jorden er kortvarige og utrolig farlige for sjelen.

En annen skatt er makt og ære her i verden. Ja, noen søker også ære i Guds rike og lar det være en plattform for deres egen vilje og ambisjoner. Makt og ære går som regel på bekostning av andre. Oftest er det også deres egen vilje er drivkraften og ikke tjenesten i Guds rike. Det kan lett bli til skade for sjelen og undergang.

Bibelen advarer også mot havesyke. Og det ligger nettopp i ordet «samle» her. Og da gjelder ikke bare pengene i og for seg, men alt det penger kan brukes til og som verden ellers har å by oss. Det kan lett bli en mani å ha, å eie mest mulig av alle slag. Derfor sier Jesus her at vi ikke skal samle på alt. «Det er bare døde ting,» som en kone sa. Alt her i verden vil forgå.

Problemet med slike skatter er det Jesus sier i v. 21: «Der hvor din skatt er, der vil også hjertet ditt være.» Det åndelige liv blir konsentrert om det jordiske og synlige. Da har tanken på himmelen og det evige liv lett for å svinne bort. Det er altså ikke pengene og makten i seg selv som er farlige, men hvordan vi ser på dem. Og er det egentlig vårt eget? Er det ikke alt sammen lån fra Gud?

2. Skatter i himmelen.

Jesus har et godt råd mot alt dette. Det er å bli opptatt av og leve for det himmelske. Han vi vi skal konsentrere oss som kristne om de åndelige verdier, det Gud og himmelen betyr for oss.

Prof. Sigurd Odland har nok rett når han sier at det ikke er noen annen måte å samle disse skattene på «enn ved å leve således som Jesus i Bergprekenen lærer sine disipler». Det er ikke mulig å gjøre noen ekstrainnsats for å få mange skatter der. Det blir også en verdslig og syndig tanke. Vi skal leve her som kristne etter Guds ord og veiledning.

Og spørsmålet er da: Hvilke skatter taler Jesus om? Det kan ikke v ære noe annet enn det Jesus kom for å gi oss. Vi har flere ord og uttrykk for det: Det er en fullkommen frelse. Det er syndenes forlatelse hver eneste stund. Det er nåde og Guds fred over hverdagslivet, hans velsignelse og hjelp gjennom dagen og alt det han har å gi et Guds barn.

3. Lyset.

I denne samtalen peker Jesus nå på lyset. Hva har det med verden og himmelen å gjøre? Kanskje S. Odland sier det tydelig nok: Det viser «hva skade det medfører for hele menneskets indre liv hvis hjertet bindes til de jordiske skatter». Det er med andre ord hjertets tilstand det kommer an på. «Lyset i deg» er hjertet eller sentrum for det åndelige liv. Hvis det er «sykt», eller opptatt av de jordiske ting, vil man ikke være i stand til å se det åndelige. Da er man åndelig blind som verden er, jfr. 2. Kor. 4, 4.

I neste vers fører han tanken videre med talen om to herrer.

4. To herrer.

I det siste verset i teksten setter han problemet enda mer på spissen og sier: Du må velge det ene eller det andre. Det er umulig å tjene to helt forskjellige ledere. Du kan ikke være lydig mot begge når de står på hver sin side i kampen. Under krigen (1940-45) var det noen som ville være venner både med tyskerne og nordmennene. De var lojale mot tyskerne og ville samtidig være gode nordmenn. Da hadde folk et eget ord for dem: de var stripete. Og de mistet all respekt og tillit.

Det er en umulighet i den åndelige verden. Og de to motpolene er etter Jesu ord: Gud og mammon. Det siste står som uttrykk for alt det verdslige. Det kan ikke forenes med Guds rike og kristendom.