156) Mat. 18, 12-18.

Mat. 18, 12-18. 5.treenhet.

I verset foran denne teksten finner vi Jesu hovedprogram. Jesus sier det selv: Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt. I alt han ellers gjør, vil han frelse mennesker. Og han strekker seg så langt som mulig og gjør det han kan for å lede mennesker på rett vei slik at de blir frelst. Teksten har så to eksempler, om man vil.

A. En villfaren sau.

Jesus forteller en lignelse omtrent som den i Luk. 15, 3-. Det er et tenkt tilfelle med bakgrunn i det han sa og opplevde i første del av kapitlet. Der talte han om barnet som eksempel på omvendelse og den frelse han var kommet for å gi.

Disiplene var opptatt av hvem som var den største i himmelriket.  Da stilte Jesus fram for dem et lite barn og sa: Slik må dere bli for å komme inn i himmelriket. Vi må være små og hjelpeløse.

Akkurat slik er det også med et lam eller en sau som forviller seg. Der er ukjent utmark og ville dyr som jakter på de små. Eieren har omsorg og ønsker det beste for dyrene sine. Når han merker at ett av dem mangler, går han straks ut på leting. Det er uttrykk for at han gjør alt han kan for å berge sine. Det er ett av de beste bilder på Jesus. Han forlater alt det andre for å finne den ene.

Her kan vi først tenke på hans komme til denne verden som frelser. Da gav han sitt liv for å sone verdens synd. Han døde på et kors, og hva mer og større kan en gjøre for andre? Livet er det dyreste vi har. Og han gav det for andre.

Så tenker vi på hans gjentatte kall til syndere. Den hellige Ånd gjør oss urolige og ber oss å gjøre opp vår sak med Gud. For noen skjer det gjennom mange år, for Herren gir ikke opp så lenge det er håp. Han vil ikke at noen skal gå fortapt, som Peter uttrykker det. 2. Pet. 3, 9 og vår tekst v. 14. Han leter og leter ett den bortkomne. Slik er Jesu kjærlighet. Hvordan kan folk forakte ham og forfølge hans folk?

Men det lykkes ikke alltid. Noen ganger må han slutte å kalle. Her sier han: Skulle han finne det, v. 13. I svensk oversettelse 1917 heter det: «Och händer det.»  Ja, det hender noen ganger, men ikke alltid. Og norsk oversettelse av King James sier rett ut: Hvis han skulle finne den. Usikkerheten er der. Og er alt tapt når han ikke når fram.

Men når det skjer. Han finner en villfaren. Da skjer det noe. For da kommer gleden. Den er større en over alt det andre han eier. Bildet er klart. En fortapt synder er funnet og berget hjem. Hele himmelen fryder seg hver gang en synder blir omvendt.

B. En villfaren mann.

Straks går han over til noe annet. Det gjelder ikke bare en villfaren synder som må vinnes for Gud. Nå taler han om en bror som synder mot en annen. Han tenker nok på en kristen som forgår seg mot andre kristne. Og det hender dessverre mange ganger. Hva skjer da?

Det bygges en mur mellom to kristne brødre, ja, kanskje mot hele menigheten. Det setter et skille i en forsamling og et nabolag og en bygd. Situasjonen er ikke som før. Og det ser helt umulig ut. For vi mennesker er ganske sta og egenrettferdige i mange ting. Det gjelder ofte å kjempe for sitt syn til siste slutt.

Da kommer Jesus med et trefoldig råd. Noe mer enn det, kan vi ikke gjøre i slike tilfeller. Men det er viktig å følge Guds regler for samliv.

1) Først skal vi gå til den som har forgått seg og tale vennlig med ham. Her skal vi gå forsiktig fram. Du har en fair sjanse for å nå inn til ham når han ikke har et galleri som hører. Ønsket om å vinne er mindre uten tilhørere. Du kommer lettere inn til kjernen av problemet. Men betingelsen er ydmykhet og vennlighet og vilje til å innse at kanskje du også har gjort en feil. Da blir ofte motstanden mindre og viljen til samarbeid større.

2) Om det ikke lykkes, kan du ta med deg vitner. En eller to som er med og lytter. Det er ikke sikkert at de skal si så mye. Men de skal komme med stor vennlighet. Når du slipper opp for ord, kan en annen kanskje si det rette. Selvsagt må slike vitner avlegge taushetsløfte. Ingen ting skal ut om en slik samtale. – Men det kan altså låse seg fast også denne gang. Men nå har du vitne på at det er gjort. Ingen kan si at du ikke prøvde.

3) Den siste utveien er menigheten eller den forsamlingen dere går i. Vi skal være oppmerksom på at dette er en ganske drastisk vei å gå. Jeg har vært med på det. Det skaper en ekstra spent «ånd». En ‘synder’ kan nok føle seg beklemt i en slik situasjon og ønske at det hadde vært oppgjort på en annen måte. Og det kan kanskje også virke preventivt slik at oppgjøret blir gjort mer privat. Vi skal ha forståelse for slike tanker og ikke virke fordømmende på noen part.

Men blir det oppgjør på rett måte, vil resultatet bli godt her i tiden og rekke inn i evighet. Det som blir løst på jorden, skal også være det i himmelen, v. 18. Det motsatte er også tilfelle. Å løse og binde tilhører menigheten og ikke enkeltpersoner, selv om en person kan handle på menighetens vegn noen ganger.

Skjer det ikke noe denne gangen heller, må menigheten og forsamlingen lukke vedkommende ut fra seg. Det er resultatet av det som er bundet på jorden.

Ordene binde og løse er også brukt om å lyse i bann og å oppheve et bann. Den katolske kirke har brukt det, f. eks. i forbindelse med Luther og mange andre. En slik forståelse ligger imidlertid ikke i teksten. Det handler mer om «hvorvidt en bestemt handling eller foreteelse stemmer med evangeliets krav om et hellig liv eller ikke» (D.A. Frøvig).

For en kristen og en menighet er det alltid viktig å ha det rette med Gud og sin neste. Det vil Jesus minne oss om i dag.

155) Joh. 16,12-15.

Joh. 16, 12-15. s. før pinse.

Dette avsnittet står midt i talen om Ånden og rett etter ordene der han taler om Åndens oppgave: Han skal overbevise verden om synd, rettferdighet og dom, v. 8. Nå taler han videre om Åndens gjerning. For etter påske kommer pinse, og han skal vise dem mer av det de skal oppleve i senere tider. Vi ser på noe av det her:

1. Jesus har mye mer å si dem.

Det vi har i evangeliene av Jesus forkynnelse, er bare en del av det han sa. Alt kunne ikke rommes i en bok, jfr. hele verden ville ikke romme det om alt skulle skrives ned, Joh. 21, 25. Han gikk sammen med disiplene i over 3 år. Han brukte nok tiden godt og tale med dem om den åndelige sannheter i Guds rike mens de gikk lange strekninger gjennom landet. Mange kvelder ble trolig også brukt til det.

Måten og litt av innholdet Jesus brukte når han talte, kan vi se i f. eks. Bergprekenen (Mat. 5-7) og i avskjedstalen (Joh. 14-16) og den yppersteprestlige bønn i Joh. 17. Han taler både om himmelen, om troslivet og åndelige ting som vedrørte Ånden og om praktiske detaljer i vårt daglige liv. Det er sann og dyp veiledning om vårt liv i denne verden og om det som venter oss i det himmelske rike.

2. Hele sannheten.

Ånden skulle veilede dem til hele sannheten. Det innebærer at de ikke hadde fått vite alt mens han var på jord. Det kan være detaljer men også hovedsaker. I vers 12 sa han til dem at de ikke kunne bære det nå, de måtte vente til siden.

Jesus har ennå mye å si dem. Da må det være klart at når hele Guds ord – vår Bibel – var ferdig, hadde menigheten også fått alt det Gud ville si dem. Vi må ikke tenke at Ånden viser mennesker helt nye ting om Guds rike i dag. Det ville blitt en mengde tilfeldigheter hvis alle kristne skulle kunne stå fram å si: Ånden har sagt dette til meg – om noe som ikke er nevnt i Bibelen. Det er Bibelen som er vår siste åpenbaring om Guds vilje. Derfor må vi holde oss til den.

Hva denne hele sannheten er, har prof. Fr. Godet sagt noe i sin kommentar, bind 3: Han kaller det en høyere åpenbaring som sammenfatter alt det som står skrevet i apostlenes skrifter som går ut over Jesu ord i evangeliene. Det betyr brevene i NT, Apostelgjerningene og Åpenbaringen. Og hva kan det være? Godet sammenfatter det slik:

Forløsningen ved hans offer, forholdet mellom lov og nåde, hedningenes omvendelse uten lovens betingelser, jødenes omvendelse, det endelige frafall og kirken (menigheten) framtid. I tillegg kan vi gjerne nevne detaljer ved den siste tid. Her ser vi at Ånden brukte mennesker (de troende) til å skrive dette ned for ettertiden. Og derfor kan vi få innblikk i det nå. Det er dette Jesus kaller «de kommende ting», v. 13.

3. Ånden skal herliggjøre Jesus.

Åndens gjerning er videre og alltid å herliggjøre Jesus. Han peker alltid på Jesus og ikke på seg selv. Det er derfor åndsfylte kristne taler og vitner mye om Jesus og ikke om seg selv. Her var døperen Johannes et forbilde for oss (selv om han levde før Åndens komme). Han sa da han vitnet for folket: «Han skal vokse, jeg skal avta» (Joh. 3, 30).

Godet sier et fint ord også her: Ånden vil i en og samme gjerning få disiplene til å vokse i sannheten og at Jesus vokser i dem. Da blir også Jesus selv herliggjort og æret. Da må det være slik at til mer vi tar imot av Guds ord og blir i det, til mer blir Jesus æret. Da blir Jesus stor i mitt hjerte. En sann kristen har et sterkt ønske om det.

4. Alt er av Jesus.

Til slutt sier Jesus noe under som er kalt et paradoks. I v. 13 sier han at Ånden skal tale det han hører. I v. 14 sier han at Ånden skal ta av det Jesus har og forkynne. Og så i v. 15 står det at alt det Faderen har, er Jesus sitt.

Her har vi altså hele treenigheten som blir framstilt som en enhet men samtidig som forskjellige deler av guddommen. Som S. Odland sier er det ingen motsigelse mellom dem. Og løsningen ligger i hans store bønn i kap. 17. I v. 10 sier han ser: Alt mitt er ditt og ditt er mitt. Der er altså en slags mystisk enhet i guddommen der alle eier alt. Disiplene hadde ennå en begrenset evne til å forstå alt dette – slik som også vi ofte har det. Derfor er vi takknemlige for Åndens gjerning både ved å la noen skrive det ned og ved at han opplyser oss om det Skriften taler om.

På denne måten er vi avhengige av Gud i alt, også i å forstå Bibelen. I den er det en åndelige dimensjon som vi skal ta vare på. Dette gjør oss små og fattige i oss selv. Vår rikdom er alltid i Jesus.

«Må Herrens Ånd ta dekket bort, så syndere får se…».

154) Joh. 9, 39-41.

63) Joh. 9, 39-41.

Domssøndag. Kristi kongedag.

Dom er et farlig ord. Det setter skille mellom mennesker, og det vekker ofte motstand og forargelse. For dommen setter merkelapper på folk, og det er ikke lett å akseptere. I tre bibelvers taler Jesus her om dommen.

Ordene foran teksten er hans bekreftelse på at han er Guds Sønn, og da har han myndighet til å avsi dom. Tidligere i kapitlet har han også vist at han har makt da han helbredet en blindfødt. I kapitlet etter dette taler Jesus om seg selv som hyrde og frelsesdøren. Det skulle ikke innebære noen dom, men heller omsorg og hjelp.

Det viser seg da at Jesus som frelser også forarger menneskene. For vi vil helst berge oss selv og dermed få ære for det også. Mens Jesus stadig taler om at han er den eneste mulighet vi har til å bli berget for evigheten. Når så menneskene ikke vil vite av det, kom naturlig nok Guds reaksjon og dom. For han er konge over alt folket og har dermed myndighet. Vi samler budskapet om noen ord.

1. Om å se.

Synet gjør at vi vet hvor vi går og noe av det som er omkring oss. Da vet vi om farene og om vi er på vei mot målet. Derfor er det viktig å se rett og ha et klart syn.

Åndelig sett er syn uttrykk for å være klar over sin åndelige tilstand. Det er å forstå noe av Guds plan og frelse. Vi vil aldri skjønne dette helt og fullkomment her i livet. Det vil alltid være slik at vi ser som i et speil. Paulus sier til korinterne: «Nå ser vi som i et speil, i en gåte. … Nå kjenner jeg stykkevis.» 1. Kor. 13, 12. Vi er som barn og vet litt om noe. Det fullkomne åndelige syn får vi først i evigheten. Avgjørende er at vi har fått åpne øyne slik at vi ser det viktigste i livet og får det rette med Gud.

2. Om blindhet.

Noen tror at de ser og lyver for seg selv. Det er selvbedrag. Det er dette Jesus vil vise fariseerne og oss alle i dette avsnittet. Han taler om at de som ikke ser, skal se, og de som ser, skal bli blinde. Da mener han nok at de som tror de ser, skal miste sitt innbilte syn en dag. «Vi er alle blindfødte og vet ikke hva vi skal gjøre for å bli seende,» sier W. F. Besser med rette.

Fariseerne skjønte at han siktet til dem. De sier: Vi er kanskje også blinde? Selv trodde de at de hadde ganske godt syn på åndelige ting. Men Jesus gjennomskuet dem som han alltid gjør med mennesker.

Det kan være flere slags blindhet. Bakgrunnen for denne samtalen er sikkert helbredelsen av den blindfødte i begynnelsen av kapitlet. Dette var sikkert uforståelig for hans foreldre og nærmeste. C. H. Martling kaller det «den gåtefulla blindheten». For lidelsen er gåtefull. Vi vil vel aldri forstå den fullt og helt. Vi tror at Gud kan gjøre alt og at måtte kunne finne en måte å hjelpe de lidende på. En slik tanke er i seg selv blindhet, for da forstår man ikke at Gud er en suveren Gud.

Noen har sagt at ingen er så blinde som den som ikke ser sin egen blindhet. Utsagnet er kanskje et paradoks. Men det betyr at den blinde ikke forstår sin egen situasjon. Men egentlig burde de forstå det. Det er logisk at den som ikke ser, han ser ingen ting og må skjønne at han er blind. Men det kan være mer behagelig å late som om man ser. Da blir nederlaget ikke så stort i første omgang. Men den blinde vil alltid bli avslørt. Og da skal det vise seg at bak all blindhet ligger synden. Syndens former og uttrykk er ulike, men har ett fellestrekk: Den motstand mot Gud. Ville folk omvende seg og tro på Jesus, ville synet komme! Det er den eneste vei. Det ligger et dekke over de vantro, for denne verdens gud har forblindet dem. 2. Kor. 4, 4. Men sier han, «når de omvender seg til Herren, blir dekket tatt bort» (2. Kor. 3, 16).

3. Om skyld.

Det noen ikke tenker på er at synd medfører skyld for Gud. Jesus svarer fariseerne: Nå sier dere: vi ser. Derfor er dere fremdeles skyldige. V. 41. Synd er motstand og uvilje mot Guds bud og vilje. All sammenlikning vil halte og ha svake sider. Men det sier noe: Bryr du deg ikke om trafikkreglene f. eks. i en rundkjøring, vil du snart oppleve et «krasj». Det vil få følger og du dømmes i retten som en skyldig.

Skyld er derfor en følge og reaksjon på noe galt vi har gjort. Men det kan gå lang tid mellom gjerningen og den endelige dom. Slik er det mange ganger i verden, og slik er det i Guds rike. Men hele tiden ligger skylden der selv om du ikke føler den. Du kan være sikker på at Gud holder regnskap med alt og vil føre det fram i lyset i rett tid.

4. Dom.

Til dom er jeg kommet til denne verden. Slik innledes teksten vår. Det skulle vi ikke tro etter ordet i Joh. 3, 17: Gud sendte ikke sin Sønn for å dømme verden. Han skulle frelse. Det var hovedsaken hele tiden. Selv sier han i Joh. 12, 47: Jeg er ikke kommet for å dømme verden. Det gjelder hans første komme. Det skal skje på den ytterste dag, kap. 12, 48. Bibelen er stjerneklar på det.

Men også dom kan være flere ting. Ordet betyr også å skille fra hverandre. En dom er jo egentlig det: Den skyldige blir skilt fra de uskyldige i en sak. Da er det faktisk slik at selve Jesus forkynnelse setter et skille mellom troende og vantroende. Det er fremdeles slik.

Ved en sann og rett forkynnelse av Guds ord, vil tilhørerne bli delt i tro grupper. Noen tar imot og nikker gjenkjennende mens andre rister på hodet og tenker: Dette vil jeg ikke ha noe med å gjøre. Til en slik dom kom Jesus. Det skjedde stadig vekk der han var.

153) Joh. 15, 13-17.

Joh. 15, 13-17.

13. treenhet.

Den største form for kjærlighet er offeret. Kjærlighet med ord er ofte lite verd. Ordene kan glemmes og de koster mange ganger lite. Kjærlighetens kjennetegn er å gi og å ofre noe for andre. Offerets verdi viser kjærlighetens størrelse og tyngde.

Her sier Jesus at den aller største kjærlighet er å gi sitt liv for sine venner. Dette er innledningen til påskehøytiden. Derfor vil han nå minne dem om hans egen kjærlighet og hva den vil koste.

1. Kjærlighet.

Kjærligheten er noe uforklarlig, ja, vi kan si noe guddommelig. Samtidig er det noe av det fineste på denne jord. Tenk på bildet av to gamle som går hånd i hånd langs en sti. De har kanskje levd femti-seksti år sammen i ekteskap. Og fremdeles holder de sammen. Kjærligheten er et sterkt lim mellom mennesker. I vår Bibel har vi noen slitesterke ord om kjærlighet – når vi ser den fra Guds side.

a) Den lille bibel sier det slik: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Joh. 3, 16. Dette er det største og viktigste vi kan vite om kjærlighet. Og i teksten vår sier Jesus at ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for vennene sine, v. 13. Det er ganske ubegripelig for det naturlige mennesket. Likevel har vi eksempler på at mennesker er smittet av denne kjærlighet. Det kan være kapteinen skipet som holder på å synke. Han lar alle andre gå i livbåtene og blir selv igjen når det ikke er plass til flere. Det er ekte sjømannskap inspirert av bibelen.

Gud elsker alle, også de verste mennesker som alle andre forakter og dømmer. De er med i Guds kjærlighet. Han gjør alt for å berge dem. Men det siste steget må de ta selv, ved troen å ta imot en ferdig frelse.

b) Kjærlighetens apostel skriver mange år etter Jesu død at Guds kjærlighet er åpenbart og vist fram for oss mennesker. 1. Joh. 4, 9-10. Det skjedde da Gud sendte sin enbårne Sønn til verden, for at vi skulle leve ved ham. Det var ikke vi som tok initiativet og prøvde å elske Gud. Vi var ikke i stand til det. Synden hadde ødelagt alt for oss.

Dette har ingen ting med menneskelige følelser for hverandre å gjøre. Her taler Ordet om noe som er mye sterkere. «I dette», sier han. Gud elsket oss ved å ofre alt. Han sendte sin eneste Sønn til verden for å sone våre synder. Det er en tale som vi kanskje forstår best. Menneskene holder som regel fast på alt de har, og særlig det kjæreste og dyreste. Men det var det Gud ofret.

c) Hedningenes apostel forklarer dette videre slik: «Gud viser sin kjærlighet til oss.» Rom. 5, 8 (6-8). Gud forklarer hva kjærligheten er og betyr ved å vise den fram for alle mennesker som vi høre. Og det gjorde han før vi hadde forbedret oss og forsøkt på det. Mens vi ennå var syndere, sier han. Da må vel folk tro at det er ekte. Paulus rører her ved noe av det sterkeste i hele Bibelen. For han taler om påsken.

I Joh. 15, 16 sier Jesus noe meget viktig om dette: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere.» Det er utvelgelsen. Gud bestemte og Gud begynte og Gud utførte alt sammen selv. Sett på denne måten er vi utenfor alt i Guds rike. Vi er hans verk helt og fullstendig, Ef. 2, 10.

Går vi så til Joh. 10 der Jesus taler om hyrden og saueflokken, ser vi dette i v. 11: «Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde setter sitt liv til for fårene (sauene).» Det er kjærlighetens største gjerning, og vi er over i neste avdeling:

2. Jesu død.

Ingen har større kjærlighet enn at han gir livet sitt for andre, v. 13. Det er påskebudskapet der frelsesverket skjedde og omtalt. Det viktigste skjedde på korset på Golgata – og så ved den tomme grav.

Døperen så Jesus komme mot seg en dag da han døpte ved Jordan. Da sier han etter en åpenbarelse av Gud selv: «Se, der er Guds lam som bærer verdens synd.» Joh. 11, 29. Det sa han ikke av seg selv. Da var han Guds røst som aldri før eller senere. Døperens finger pekte helt fram til Golgata.

I den eldre oversettelsen på nynorsk (fra 1938) står det slik: Sjå der Guds lam som tek bort verda si synd. Det tar med hele poenget ved Jesu komme. Han var her i verden for å gå til korset. Der skalle han fjerne all synd som domsårsak. Dermed blir korset ufattelig for et menneske. Gud tok på seg selv dommen ved å legge den på sin Sønn som vår stedfortreder.

I den stund var Jesus røveren, drapsmannen, Hitler, overgriperen, horkaren og skjøgen. Jesus var fariseeren og tolleren, de fine og nyttige mennesker – og de som ligger i veikanten og ikke greier mer i livet.

Der på korset sa ikke Jesus mye. Sju små uttrykk og setninger ble det. Ett av dem skal vi ta fram her: Det er fullbrakt, sa han. Joh. 19, 30. I den stund var alt ordnet som måtte og skulle gjøres. Å tro det er kristendom. Vi blir aldri kristne ved egne gjerninger om de enn er gode som gull. Kristendom er å tro på Guds gjerninger ved Sønnen. Der er forsoningen for dine synder, og der er forlatelse for dem. Der blir du renset hvit som snø, som profeten sa: «Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.» Jes. 1, 18.

Om noen meg nå spørre vil om grunn til salighet,

og om det hører mere til som man må have med –

foruten Jesu kors og blod som han for verden flyte lot –

jeg svarer med et freidig mot, min grunn er Jesu blod.

Det er frelsens grunn og frelsens innhold gjennom hele livet.

3. Vårt liv.

I v. 14 ser det ut som om Jesus kom med noe som motsier alt vi har forkynt om frelse. For han taler om dersom, et hvis. Og da følger ofte krav og betingelse. Han sier: «Dere er mine venner dersom dere gjør det jeg pålegger dere.» Dette kan se ut som et lovbud.

Men Jesus har en annen mening med dette. Legg merke til at han skiller mellom to slags typer mennesker: venner og tjenere (slaver). Vennen står i et fortrolig samfunn og forhold til sin herre, mens slaven gjør alt av tvang eller for vinnings skyld. De tronede tilhører ikke den siste gruppen. De er Jesu venner.

Guds barn har fått et nytt sinn, det er derfor de er hans venner. Da har de fått en ny vilje og lyst som ønsker å gjøre det Gud vil. Hans bud er ikke tunge og vanskelige for oss da, jfr. Mat, 11, 30. Jesus står ikke over sine venner med pisken og slår om vi svikter. Han har tatt oss inn i sitt fellesskap og vist oss sin vei og vilje med oss i livet. Det nye sinn som er skapt ved syndenes forlatelse, gjør at Guds vilje blir vår vilje som vi gjør med glede.

Vers 14 kunne vi med forsiktighet skrive slik: Dere er mine venner når det gjør det jeg har bedt dere om. Ved vårt liv viser vi med andre ord at vi tilhører Jesus. Hovedsaken ved det er nettopp kjærlighet. Slik Gud har vist oss den største kjærlighet, skal det avspeile seg i vår omgang med andre mennesker. V. 12. Det kan koste noe for oss også, men det er Guds vei. Vi skal vise den kjærlighet til andre som vi selv møtte hos Frelseren.

Og kraften til dette – hvor ligger den? Det er at vi hele tiden må gå til Jesus og hans gjerning på korset for vår skyld. Det blir vi aldri ferdig med. «Kraften til livets strid, finner du der.» Så er det altså sammenheng mellom Jesu liv og død og vårt.