63) Joh. 9, 39-41.
Domssøndag.
Kristi kongedag.
Dom er
et farlig ord. Det setter skille mellom mennesker, og det vekker ofte motstand
og forargelse. For dommen setter merkelapper på folk, og det er ikke lett å
akseptere. I tre bibelvers taler Jesus her om dommen.
Ordene
foran teksten er hans bekreftelse på at han er Guds Sønn, og da har han
myndighet til å avsi dom. Tidligere i kapitlet har han også vist at han har
makt da han helbredet en blindfødt. I kapitlet etter dette taler Jesus om seg
selv som hyrde og frelsesdøren. Det skulle ikke innebære noen dom, men heller
omsorg og hjelp.
Det
viser seg da at Jesus som frelser også forarger menneskene. For vi vil helst
berge oss selv og dermed få ære for det også. Mens Jesus stadig taler om at han
er den eneste mulighet vi har til å bli berget for evigheten. Når så menneskene
ikke vil vite av det, kom naturlig nok Guds reaksjon og dom. For han er konge
over alt folket og har dermed myndighet. Vi samler budskapet om noen ord.
1. Om å se.
Synet
gjør at vi vet hvor vi går og noe av det som er omkring oss. Da vet vi om
farene og om vi er på vei mot målet. Derfor er det viktig å se rett og ha et
klart syn.
Åndelig
sett er syn uttrykk for å være klar over sin åndelige tilstand. Det er å forstå
noe av Guds plan og frelse. Vi vil aldri skjønne dette helt og fullkomment her
i livet. Det vil alltid være slik at vi ser som i et speil. Paulus sier til
korinterne: «Nå ser vi som i et speil, i en gåte. … Nå kjenner jeg stykkevis.»
1. Kor. 13, 12. Vi er som barn og vet litt om noe. Det fullkomne åndelige syn
får vi først i evigheten. Avgjørende er at vi har fått åpne øyne slik at vi ser
det viktigste i livet og får det rette med Gud.
2. Om blindhet.
Noen
tror at de ser og lyver for seg selv. Det er selvbedrag. Det er dette Jesus vil
vise fariseerne og oss alle i dette avsnittet. Han taler om at de som ikke ser,
skal se, og de som ser, skal bli blinde. Da mener han nok at de som tror de
ser, skal miste sitt innbilte syn en dag. «Vi er alle blindfødte og vet ikke
hva vi skal gjøre for å bli seende,» sier W. F. Besser med rette.
Fariseerne
skjønte at han siktet til dem. De sier: Vi er kanskje også blinde? Selv trodde
de at de hadde ganske godt syn på åndelige ting. Men Jesus gjennomskuet dem som
han alltid gjør med mennesker.
Det kan
være flere slags blindhet. Bakgrunnen for denne samtalen er sikkert
helbredelsen av den blindfødte i begynnelsen av kapitlet. Dette var sikkert
uforståelig for hans foreldre og nærmeste. C. H. Martling kaller det «den
gåtefulla blindheten». For lidelsen er gåtefull. Vi vil vel aldri forstå den
fullt og helt. Vi tror at Gud kan gjøre alt og at måtte kunne finne en måte å
hjelpe de lidende på. En slik tanke er i seg selv blindhet, for da forstår man ikke
at Gud er en suveren Gud.
Noen har
sagt at ingen er så blinde som den som ikke ser sin egen blindhet. Utsagnet er
kanskje et paradoks. Men det betyr at den blinde ikke forstår sin egen
situasjon. Men egentlig burde de forstå det. Det er logisk at den som ikke ser,
han ser ingen ting og må skjønne at han er blind. Men det kan være mer
behagelig å late som om man ser. Da blir nederlaget ikke så stort i første
omgang. Men den blinde vil alltid bli avslørt. Og da skal det vise seg at bak
all blindhet ligger synden. Syndens former og uttrykk er ulike, men har ett
fellestrekk: Den motstand mot Gud. Ville folk omvende seg og tro på Jesus,
ville synet komme! Det er den eneste vei. Det ligger et dekke over de vantro,
for denne verdens gud har forblindet dem. 2. Kor. 4, 4. Men sier han, «når de
omvender seg til Herren, blir dekket tatt bort» (2. Kor. 3, 16).
3. Om skyld.
Det noen
ikke tenker på er at synd medfører skyld for Gud. Jesus svarer fariseerne: Nå
sier dere: vi ser. Derfor er dere fremdeles skyldige. V. 41. Synd er motstand
og uvilje mot Guds bud og vilje. All sammenlikning vil halte og ha svake sider.
Men det sier noe: Bryr du deg ikke om trafikkreglene f. eks. i en rundkjøring,
vil du snart oppleve et «krasj». Det vil få følger og du dømmes i retten som en
skyldig.
Skyld er
derfor en følge og reaksjon på noe galt vi har gjort. Men det kan gå lang tid
mellom gjerningen og den endelige dom. Slik er det mange ganger i verden, og
slik er det i Guds rike. Men hele tiden ligger skylden der selv om du ikke
føler den. Du kan være sikker på at Gud holder regnskap med alt og vil føre det
fram i lyset i rett tid.
4. Dom.
Til dom
er jeg kommet til denne verden. Slik innledes teksten vår. Det skulle vi ikke
tro etter ordet i Joh. 3, 17: Gud sendte ikke sin Sønn for å dømme verden. Han skulle
frelse. Det var hovedsaken hele tiden. Selv sier han i Joh. 12, 47: Jeg er ikke
kommet for å dømme verden. Det gjelder hans første komme. Det skal skje på den ytterste
dag, kap. 12, 48. Bibelen er stjerneklar på det.
Men også
dom kan være flere ting. Ordet betyr også å skille fra hverandre. En dom er jo
egentlig det: Den skyldige blir skilt fra de uskyldige i en sak. Da er det faktisk
slik at selve Jesus forkynnelse setter et skille mellom troende og vantroende.
Det er fremdeles slik.
Ved en
sann og rett forkynnelse av Guds ord, vil tilhørerne bli delt i tro grupper.
Noen tar imot og nikker gjenkjennende mens andre rister på hodet og tenker:
Dette vil jeg ikke ha noe med å gjøre. Til en slik dom kom Jesus. Det skjedde
stadig vekk der han var.
