Joh. 17, 6-11.
5.e. Påske.Jesu bønn for displene. Joh. 17,
6-11.
Bønn for
disiplene, v. 6-19.
Her
tenker Jesus særlig på de 12. Jeg ber for dem, v. 9. De var frelst og hadde
lært mye av Jesus gjennom ca. tre år. Men det var mange farer på veien. De var
ennå ikke ved veis ende. Og da er det godt med forbønn. Slik er han også her et
eksempel for oss: om be for hverandre og hjelpe hverandre framover i livet med
Gud. I sin yppersteprestlige bønn ber Jesus om flere ting. Det er stort å følge
ham i denne bønnen. Her er bare et utdrag av den.
.
1) De er i verden, v. 11.
Han
minner dem om det. Men de er ikke av verden eller lik verden. Der er en
vesensforskjell mellom verden og Guds folk. Når noen prøver å viske ut dette
skille og vil ha alle like, har de ikke en bibelsk tankegang. Forskjellen er
som lys og mørke, natt og dag og vil alltid være der.
Han ber
ikke om at vi skal slippe all lidelse, v. 15. Vi blir ikke tatt ut av verden
straks motgangen kommer. Men han lover her å stå med oss, gå ved vår side og
hjelpe oss gjennom alt det onde. For vi har en oppgave her i verden. I v. 18
sier han: Jeg har utsendt dem til verden. Vi er hans representanter på jorden.
Evangeliet skal stadig videre.
.
Hadde vi
fått høre evangeliet om ikke noen hadde reist hit? Det var en og annen som var
lydig og gikk på Guds bud. Slik er det i hvert land og hver bygd.
.
2) Bevar dem i ditt navn,
sier han
videre i v. 11. Det er på grunn av hans gjerning vi er frelst. Og av samme
grunn blir vi bevart. Det er ikke vår anstrengelse som gjør det, eller at vi er
så gudfryktige. Navnet betyr personen. Vi blir bevart bare på grunn av Jesus,
derfor skulle vi holde oss nær til ham. Skjult i ham er vi trygge i liv og i
død.
Han ber
om at disiplene må bli bevart. I den nynorske utgaven av 1978 står det:
hald dei fast. Og vi trenger en slik sterk hånd som holder oss fast i storm og
uvær. Ja, også når det er lett å leve, da har vi lettest for å gå på avveier.
Det er ikke selvsagt i en vond verden. Djevelen arbeidet stadig imot oss og har
som mål å lede oss til fortapelsen.
Når det
står at han skal bevare oss, er det underforstått at vi ikke kan det selv og at
det ikke er en selvfølge å bli bevart hele veien. Det har den kristne kirke
lært i alle år. Vi er i en farlig verden med mange fiender. Vi kristne er
heller ikke supermennesker i det åndelige. Det er så lett å falle. Det er
bakgrunnen for sangen: Jeg vil stride gjerne lide for min salighet. Men den som
legger sitt liv i Jesu hender, er trygge. Da er de han som bevarer oss. Det
sier han klart i Joh. 10, 28-29: Ingen skal rive dem ut, og ingen kan
rive dem ut. Det er Jesus som er vår trygghet og ikke noe i oss selv.
3) Hellige dem,
fortsetter
han, v. 17ff. Denne tanken går utover vår tekst, men vi må ha den med også her.
Vi skal kort peke på to sider ved helliggjørelsen nå. Først er vi hellige i
Jesus. Han helliger seg for oss, v. 19. Ved sin død på korset gjorde han oss
fullstendige frelst, og det får vi når vi tar imot. Joh. 1,12. Vi får leve i
Jesu gjerning for oss. For Guds åsyn står vi fullkomment rene og rettferdige og
hellige.
Det
betyr også å leve daglig i sannheten (17). Det er å leve forsiktig i hverdagen
og ikke slurve i dagliglivet. Tenk litt på det: Jesus ber om at disiplene må
leve rett her i verden. Bare da kan de være hans vitner. Og det skal skje ved
Ordet, der har vi veiledning og hjelp til et rett og sant kristenliv hjemme og
på arbeid og i fritiden. En kristen bøyer seg for det som står skrevet. Denne side
ved helliggjørelsen er praktisk. Og her trenger vi selv å be mye.
4) Enhet. V. 11.
Det er
en viktig del av Jesu ønske for oss troende. Derfor ber han om at vi må være
ett. Han kommer tilbake til det i v. 21ff. Men vi må være oppmerksom på at det
ikke er en organisatorisk enhet han tenker på her. Noen har lett for å si at
alle kristne må være i den samme kirke og den samme organisasjon. Det kan se
logisk ut i våre øyne.
Da må vi
legge merke til at han sier: «likesom vi er ett». Det er den åndelige enhet som
er mellom Guds Fader og Guds Sønn. Selv om de har forskjellige ytre tjenester
for oss, er de likevel ett i Ånden. Treenigheten er en enhet. Slik skal også
alle troende være ett i det åndelige. Vi har den samme far og den samme Frelser
og den Ånd er med oss hver dag. Sett fra denne synsvinkelen er Jesu bønn
oppfylt. Vi er en enhet. Og Paulus taler om noe av dette i brevet til Korinterne. Om vi er
mange og forskjellige lemmer, er vi likevel ett legeme. 1. Kor. 12, 12ff. Vi
skal også minnes at det var èn kirke i mange hundre år (den katolske kirke),
men det var likevel ikke enhet og fred om alt i den.
Det
er altså den åndelige enhet Jesus er opptatt av. Og den gjelder først og fremst
vår tro på Jesus Guds Sønn som vår eneste frelser og redningsmann. Hvis noen
fatter tillit til og tror på en annen «frelser», er enheten brutt. Da har vi
ikke samfunn med det menneske. For denne enheten handler også om samfunn mellom
de troende.
Samfunnet
og enheten blir også brutt om et menneske bygger på sine egne gjerninger og
sitt eget liv som frelsesgrunn. Da er det stor åndelig avstand til et gjenfødt
menneske som bare lever ved Guds nåde.
Så
får vi leve vårt kristenliv i lys av Jesu store bønn. Om alle andre glemmer meg
i sine bønner, er Guds Sønn daglig ved Guds trone og husker oss. Da kan vi ha
frimodighet til å gå videre.
