Lys og salt.
Mat. 5, 13-16. Helgemessedag. 1. s. I nov.
Her har vi noen vers om hvordan de kristne er og hvordan de hellige har vært mens de var her på jorden. Med korte og fyndige ord er de lys og salt. Det taler om en dobbelt oppgave og virksomhet her i verden. Det er nyttig for oss kristne å minnes Jesu ord også her. For noen ganger kan vi glemme hvem og hva vi er blant andre mennesker.
Her i begynnelsen av bergpreika har Jesus minnet disiplene om at de er salige og nevnt flere sider ved saligheten her i verden, v. 1-12. Nå går han enda mer praktisk fram og viser fram de kristnes liv og tjeneste for andre.
Vi legger merke til at Jesus ikke sier de skal og bør være lys og salt. Som troende mennesker er vi det. Spørsmålet kan være hvor tydelige vi er det. Det også taler Jesu om. Vår innflytelse og vitnesbyrd om Kristus her i verden kan avhenge av det. Da er begge disse to bildene nødvendige og kan ikke skilles. Men begge bildene har noe felles: De viser at Guds folk skiller seg ut i verden. Vi er et annerledes folk. Det er et hovedpoeng.
1. Salt.
Jesus nevner først at vi er jordens salt. Det er et skarpt bilde. Men det viser noen spesielle sider ved vårt kristenliv som vi gjør vel i å ta vare på.
- For det første har saltet den egenskap at den svir i sår. Det gjør ondt. Det minner oss om at verden kan irritere seg over på oss. En kristens liv minner dem om at de også er syndere og ikke feilfri. Når vi kristne tar vår tro på alvor, vil det uro andre. Et hellig liv er en dom over dem selv, for de ser at slik er ikke de – selv om de forsøker å si det motsatte. Vi er en stadig påminnelse for folk at Gud lever. Paulus minner kolosserne om det i Kol. 4, 6: La deres tale alltid være vennlig, krydret med salt. Det gjelder både vitnesbyrdet og dagligtale.
- Saltet bevarer fra råte. Her tenker vi kjøtt o.a. som mat. Også det bilde passer på oss kristne. Vi har ansvar for hverandre som mennesker. Det gjelder i første rekke for andre troende. Vi skal ikke bare prøve å vinne ny for Jesus. Vi skal også hjelpe de som allerede hører ham til. Her er mange farer vi verden som vil ødelegge gudslivet vårt. Om noe går galt for et menneske, skal vi ikke kritisere og anklage dem. Det er så lett. Men det ødelegger. Vi må lære å forstå og å tilgi og gi hjelp. Da er du med og bevarer et menneske. Du er salt.
Det samme gjelder for andre mennesker og for det samfunnet vi bor i. Gud ville ikke ødelegge Sodoma om det var ti rettferdige der. Slik er det også nå: De troende holder dommen og synden borte fra et land og et sted. Uten dem ville det sett mye verre ut. Jo mer ekte vi er, jo mer er dette sant. For de rettferdiges skyld vil han spare landet. Så skal vi merke oss at saltet virker i det skjulte, men er der likevel.
- Jesus sier her indirekte at saltet kan tape sin kraft. Og da duger ikke lenger. Saltet er bare nyttig så lenge det er salt. Blir det oppblandet med noe annet, kan det ikke lenger brukes. Det er alvorlige ord til oss kristne. Vi kan bli for snille som mennesker slik at folk ikke ser hvor alvorlig vi tar troen. Derfor advarer Bibelen oss mot å bli lik denne verden. Rom. 12, 2.
2. Lys.
Jesus er verdens lys, det er sant. Joh. 8, 12. Som han er vi også det. Fort vi har fått del med ham. Lyset skal vise vei for oss selv og for andre vi møter. Men lyset viser også grøftene på siden av veien og dermed farene i livet.
1) Verden ligger i mørke. Slik har det vært etter syndefallet. Profeten sa noe om dette, og det blir sitert i NT da Jesus skulle komme til verden: Det folk som satt i mørke, har sett et stort lys. Mat. 4, 16. Det er syndens mørke som holder folket borte fra himmelveien. Alle mennesker som lever borte fra Gud, er i åndelig mørke og fortapt.
2) Jesus er lys. Som et lys er jeg kommet til verden, sier han. Joh. 12, 46. Han er den eneste redning for folket. Da han kom, forkynte han dette slik: omvend dere, for himlenes rike er kommet nær. Mat. 4, 17. Vi må la Jesus få frelse oss, vi kan ikke det selv.
3) Nå er vi Jesu representanter i verden. Derfor sa han: Dere er verdens lys. Jesus kunne ikke være her for alltid. Han måtte ha noen sendebud, noen som var villige til å gå i hans sted. Paulus skriver tydelig om det i 2. Kor. 5, 20: Så er vi da sendebud i Kristi sted. Det kan vi ikke være og gjøre av oss selv. Vi er som månen i forhold til solen: Vi er bare et gjenskinn av det Jesus er. Jesus er lyset i oss. Om det må vi si litt her:
- Alle ser oss, v. 14-15: En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Det er umulig å være en anonym kristen i det lange løp. Verden ser oss og følger nøye med om vi gjør noe galt. Noen er snare til å dømme oss da. Det skal gjøre oss mer forsiktige. Men vi skal også huske at vi er feilende syndere og må innrømme det.
- Lyset viser vei. Det opplyser også de farlige stedene, veigrøfter og noe som stenger veien. Men hovedsaken er å belyse veien til målet. Derfor skal vi være fyrlykter. Gjennom livet gjelder da apostelens ord: Gjør alt til Guds ære, 1. Kor. 10, 31. Da vil det bestemme hva jeg skal være med på.
- Lyset kan slukkes ut. Om det skjer, er vi en fare for oss selv og for andre. Derfor skulle vi gjøre som i tabernaklet og templet: Noen skulle passe på at lampen alltid lyste. La lyset skinne, sa Jesus her. Folk skal kunne se at vi er kristne i hverdagen, i handel og vandel og talemåte. Det er med og leder folk til frelse, jfr. 1. Pet. 3, 1-2.
