Herlighet og kjærlighet.
Joh. 13, 30-35. 4.s. Påske.
Jesus taler om sin bortgang. Selv om døden er noe som rammer alle mennesker, var det vanskelig for disiplene å innse og akseptere at også Jesus skulle gå fra dem. Han var ennå en ung mann på vel 30 år. Selv på den tid var det ingen alder. Døden var ennå langt borte. Men Jesus vil forberede dem på dette og taler flere ganger om det.
I den sammenheng har han flere ting å tale med dem om. Det kan virke som om han gir dem et slags «testamente» før han skal dø. Og her er det bare litt av dette vi hører. Noen stikkord kan vise oss det.
Herliggjort.
Jesus taler om en dobbel herliggjørelse i disse vers. Jesus er herliggjort, og Gud er herliggjort. Hva sier det oss?
Ordet «herliggjøre» forekommer 5 ganger i v. 31-32. Ordet (doxa) betyr egentlig mening eller forestilling om noe i klassisk gresk, f. eks. Homer. Det kom så lett til å bety anseelse og ære i religiøst språk. Det fikk også betydningen stråleglans og skinn og dermed noe overnaturlig og himmelsk.
Senere ber Jesus sin far om å få den herlighet han hadde før verden ble til, altså i evigheten. Joh. 17, 5. Og det viser at herlighet er noe som hører himmelen til. Når Jesus her sier at han er herliggjort, kap. 13. 31, viser det at Gud allerede nå hadde begynt å gi ham sin ære og heder tilbake. Han hadde jo levd på jorden sammen med syndere og skulle bære all verdens synd på seg. Selv om det ennå ikke var skjedd fullt ut før på korset, er det vanlig i bibelsk språkbruk å tale som om det allerede er gjort. Og dermed er også Gud herliggjort i Jesus.
En følge av det er at nå skal Gud herliggjøre Jesus i seg selv (i Gud), v. 32. Og det vil skje snart. Kap. 13 hos Johannes begynner jo med disse ordene: «Det var før påskehøytiden.»
En liten stund.
Det er dette han vil si i v. 33: Ennå en liten stund er jeg hos dere. Det skal skape trygghet og trøst på tross av avskjeden som må komme. Jesus skulle jo ikke leve et vanlig menneskelig. Han skulle bare leve så lenge som han behøvde for å fullføre sin gjerning.
Han innleder dette med å si: Mine barn. Her står egentlig ett ord som betyr «små barn». Nå taler han som Mesteren. I forhold til ham er de ennå små, og det forstod de nok. Ordet fore-kommer bare her i evangeliet, men brukes flere ganger i hans brev.
Det er bare få timer igjen før forholdet mellom dem skal forandres. Påsken betyr et brudd mellom Jesus og disiplene menneskelig sett. De vil savne ham, og de skal lete etter han som om han var forsvunnet. Men de kan ikke følge ham lenger bokstavelig talt. Likevel blir de ikke alene selv om han forlater dem. Senere vil han fortelle dem det konkret og si at de vil få en annen talsmann, nemlig Ånden. Og den har fulgt Guds folk i alle år etter pinsedag. Slik er vi i samme situasjon som disiplene var i etter denne dagen. Det er først senere i historien de og vi skal følge Jesus helt inn i hans himmel og være hos ham form alltid. Det er i evigheten.
Et nytt bud.
I mellomtiden får de og vi et oppdrag av Jesus. Et nytt bud gir jeg dere, sa han, v. 34. Og det handler om kjærlighet. Det er ikke nytt i forhold til den gamle pakt – der finner vi også budet om nestekjærlighet. 3. Mos. 19, 18. Men det er et fornyet bud, friskt og ubrukt. Nå kommer en ny tid der kjærligheten får et annet utspring og årsak.
Som jeg har elsket dere – slik er den rette kjærlighet. Fra den vil den troende få det nye liv også i hverdagen. Slik skal også dere elske hverandre, sier han. Det er ikke et legalt påbud: Gjør det, ellers vil dere bli straffet. Da er vi tilbake i lovens pakt. Men en kristen ser og tror at han er elsket av Gud og hans Sønn. I ham ligger frelsens grunn. Og det får følger for hans daglige liv. Den kjærlighet Gud elsket oss med, blir en ny kraft i vårt liv der vi elsker alle andre som har tatt imot denne kjærlighet og frelse. Vi elsker hverandre. Det er det nye for-holdet mellom de troende. De er ett i Kristus.
Dette blir så det rette og store kjennetegn på Guds barn. Folk vil legge merke til det. De ser at vi er uenige i noen saker. Men er det rett med oss, vil de også legge merke til vår innbyr-des kjærlighet. Det ser vi når noen av de troende lider ondt, da vil Guds barn hjelpe hverandre både i troen og i hverdagslivet.
Når denne kjærlighet blir kald og dør, er det også fare for gudslivet. Kjennetegnet er borte. I vår tid må vi være ekstra oppmerksom på dette, for verden er blitt så kald og hjerteløs. Men all slags hjelpearbeid og nødhjelp er egentlig sprunget ut av denne Guds kjærlighet til ver-den. Må vi ta vare på den.
Kirkefaderen Tertullian siter folk på sin tid som sier om de kristne: «Se, hvor de elsker hver-andre. De er rede til å dø for hverandre.» (Apologien). Det er den høyeste form for kjærlig-het. Har vi den?
