122) Mat. 16,13-20.

En bekjennelse.

 Mat. 16,13-20.

6.s. Treenighet. Aposteldagen.

Jesus hadde vært på vandring, avvist dem som krevde tegn og under og talt om fariseerne og deres skadelige lære. Det er synden som ligger bak alt dette. Den leder menneskets tanker vill slik at vi får urette forestillinger om det å være en kristen. Det ser vi stadig i avisdebatter og samtaler. Folk forstår ikke hovedsaken med Jesu komme.

Nå søkte Jesus avsides om Cæsarea Filippi nord i Israel. Nå begynte en viktig samtale som Jesus hadde med sine disipler. Her ble det åpenbart flere viktige sider ved gudslivet og kristendommen. Det må vi stanse for her.

1. Hva sier folk?

Det er underlig hvordan mange er opptatt av andre mennesker mener. Publikum har alltid hatt stor makt, og mange retter seg etter det de fleste mener og gjør. Derfor kan opinionsmeninger være problematiske. Har folk gjort seg opp en selvstendig mening, eller blir mange styrt av naboen eller kjendisers tanker?

Her i v. 13 er ikke det problemet. Det er Jesus som ønsker å høre hva folket tenker om ham, om de har forstått at han er Messias. Og det fører vår tanke til vårt eget folk i vår tid. Hva tenker de om Jesus? De fleste tror jeg mener at han nok har levd og var et bra menneske. Men ikke noe mer.

Det er egentlig ikke noe nytt svar. Noen har tenkt slik gjennom hele historie. Striden i den første kristentid var nettopp om det: Var Jesus bare et menneske, eller var han også Gud? Eller var han bare Gud?

Som menneske var Jesus god og fin på alle måter etter Bibelen. Som Gud er han langt borte, og vi kan aldri nå ham. Han er for overnaturlig.

Hva svarte disiplene? I v. 14 får vi høre at meningene var delte blant folk. Han kunne være døperen, Elias eller en annen profet. Det var nok ikke så interessant for Jesus. Han visste nok det. Da peker han på dem og går direkte til saken: Men dere, hvem sier dere at jeg er?

Det er veldig personlig. For Jesu åsyn må vi ta stilling til ham. Det er avgjørende for vårt evige ve og vel. Det er ikke likegyldig hva vi tenker om Jesus og hvordan vi stiller oss til ham. Og hver av oss må svare for oss selv. Hva betyr han for meg?

2. Peters svar.

Da kommer Peter med sin store bekjennelse. Det er et vitnesbyrd som er blitt stående i vår bibel. Og mange andre har senere sagt det samme – gjerne med andre ord. For her ligger noe ganske vesentlig i den kristne tro.

Du er Messias, den levende Guds Sønn, v. 16.

Da er alt sagt. Slik taler ingen av seg selv, og det er mot all fornuft. Vår tanke sier: Et menneske kan ikke være sønn av den allmektige Gud. Det overgår vår forstand. Derfor sier Jesus til Peter: Dette har du ikke av deg selv. Det har Gud i himmelen åpenbart for deg. Det som er for høyt for vår egen tanke, må Gud vise oss på overnaturlig måte, så å si. En åpenbarelse er noe gudgitt. Han viser oss noe vi ikke kan forstå av oss selv, og det er noe som gjelder vårt innerste og evige liv. Da kan det skje at vi plutselig «ser» noe og forstår noe vi trodde var uforståelig.

Peters ord blir mer enn ord: Du er Messias. Det er han som profetene og Skriftene har talt så mye om i gammel tid. Det hadde Peter hørt om før av de skriftlærde og andre. Men det var jo så langt borte og så lenge til at det berørte ham ikke. Nå ser han: Det er jo Jesus! Han er oppfyllelsen av alle profetier om Messias. Han er barnet som er født og sønnen som er oss gitt. Jes. 9, 7. Han er den som skal bli såret for våre synder, Jes. 53, 5. Han er den rettferdige, spiren hos Jeremias 23, 4f. Og han er vår rettferdighet, sa profeten. Peter har nok ant noe av dette uten å se alt på den gang.

Gamle Simeon var en annen som fikk en slik åpenbarelse, Luk. 2, 25ff. Ånden hadde åpenbart for ham at han ikke skulle dø før han hadde sett Messias. Da Josef og Maria kom med barnet inn i tempelgården, så han det straks: Der er han. «Mine øyne har sett din frelse,» sier han, v. 30.

Du er den levende Guds Sønn, vitnet Peter. Jesus hadde evig liv og kunne gi det til de som kom. Han var ikke et vanlig menneske. Det ble klart for Peter nå. Han var faktisk Gud. Og det er essensen i et sant vitnesbyrd: Vi har sett hvem Jesus er og hva han betyr for oss.

Vitnesbyrdet er å fortelle det. Vi sier til andre hva Jesus betyr for oss og hva han har gjort for oss. Da skjønner vi at ikke alle prekener er vitnesbyrd. Det må være personlig: jeg har møtt Jesus, han er min frelser og mitt eneste håp i døden og evigheten. Derfor er han så viktig for meg her i livet.

1. Timoteus brev er et av de aller siste brev Paulus skrev. Og der gir han oss et vitnesbyrd i kap. 1, vers 16: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største. Og i sitt siste brev der han har den siste anledning, sier han: Jeg vet hvem jeg tror på, og jeg er viss på… 2. Tim. 1. 12.

- Men Jesus går videre i sin samtale med Peter og sier:

3. Et løfte.

Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min menighet, v. 18. Det betyr først at Peter ikke er alene som kristen. Det skal bli en menighet på jord. Det er Guds forsamling av alle de som tror på ham. Alle som i nådens tid tror på Jesus i alle land til alle tider hører med til menigheten. Dette er teksten for aposteldagen i kirkeåret, men det er ikke bare de som tilhører Guds menighet. Det er alle troende.

Og så sier Jesus at han skal bygge denne menighet. Den er som et hus som skal reises. Men det kan ikke vi mennesker gjøre. Her har vi et løfte om at Jesus selv skal gjøre det. Jesus selv er hele vintreet, og vi er grener på ham. Joh. 15. Peter bruker bildet om huset og sier vi er levende steiner i Guds byggverk. 1. Pet. 2, 5.

Jesus holder nå på med å bygge denne menighet. Hver gang et menneske blir frelst – i Norge eller i andre land – legges en ny stein til huset. Det er han som frelser og dermed bygger sin menighet.

Noen prøver å bygge selv. Det vil alltid mislykkes. Derfor arbeider Ånden med å ta fra oss vår egen selvtillit i frelsesspørsmålet. Han må vise oss at vi ikke makter noe her. Vi er syndere tvers gjennom og kan bare ved frelses ved syndenes forlatelse. Da får vi evig liv og blir en levende stein på Guds byggverk.

Jesus gir oss så et annet løfte: Dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Verken vår egen død eller djevelen og andre krefter skal kunne ta fra oss denne frelse. Guds menighet vil bestå til alle tider. Det er Guds faste ord, selv om det har vært og kan bli store forfølgelser og mange lir martyrdøden. Jesus er alltid den sterkeste.

4. En oppgave.

Vers 18-19 er et viktig ord for katolikkene. Det handler om Peter som grunnlag kirken i Rom og om himmel-nøklene. Nå skal vi se litt på det siste, for det handler om den oppgave Jesus ga disiplene og alle troende. Det er forkynnelse og misjon. Da kan vi løse og binde mennesker her i verden med virkning inn i evigheten. Det skjer ved forkynnelsen av Guds ord og i særlig grad om Jesus.

Nøkkelen til å løse på jorden er forkynnelsen om Jesu frelse ved tro av nåde. Den som tar imot det, blir løst og fri. Joh. 8, 36. Det er Sønnen som gjør oss fri ved sin død og oppstandelse. Denne frelse står fast i himmelen.

Å bli bundet på jorden er å si nei til evangeliet for å gå sin egen vei. Da er du bundet til Guds evige dom for evig. Ingen kan løse deg i evigheten. Det må skje her i tiden ved evangeliet. Det er så viktig at vi ordner vår sjelesak (dvs. lar Gud få gjøre det) mens vi lever i nådens tid.

Amen.