Luk 2, 40-52.
Kristi openberring.
Dette avsnittet er det eneste sted i Bibelen hvor vi får vite noe om Jesus som barn og ungdom. Vi skulle nok ønske å vite noe mer om disse 30 år i hans liv. Men holder det skjult for oss, han har vist oss det vi behøver å vite om Frelseren.
Foreldrene reiste tilbake til Nasaret der de kom fra etter Jesu fødsel og besøket i Jerusalem. Nå begynte arbeidet og hverdagen igjen. Hvert år reiste de til Jerusalem i påskehøytiden for å feire en av de største høytider i jødenes historie.
Etter tolv år ble denne reisen spesiell. Det står ikke noe om at barnet hadde vært med til hovedbyen før. Men nå er det presisert, slik skikken var ble Jesus med da han var tolv år. Det er hovedstykket i denne teksten. Men vi må peke på et par ting til.
1. Josef og Maria.
Jesu foreldre er gode forbilder for alle foreldre. Hvert år drog de opp til høytiden. De var sammen om å minnes påskelammet, det som var forbilde på Frelseren som skulle komme. De hadde gjerne tanker om at deres sønn skulle være det. Både hyrdene ved Betlehem og de vise menn fra Østen hadde antydet det. Og Maria gjemte disse ordene i sitt hjerte, står det. Det er også noe fint i det at de reiste regelmessig og lot gudsfrykten være en god vane.
Det var en lang vei å gå. Og det kostet dem noe å være borte på den måten. Han kunne ikke arbeide og tjene til livets opphold i denne tiden. Og det var trolig slitsomt å gå så langt selv om de hadde et esel med seg. De skulle også ha offerdyr til festen. Men de gjorde det for Gud, og da følger velsignelse med.
Da de mistet ham på hjemveien, ser vi også omsorgen de hadde for sitt barn. De dro tilbake og så etter ham. Det var viktig å få deres egen gutt med seg hjem, slik alle gode foreldre vil gjøre.
2. Barnet.
Det står noe om Jesus-barnet i denne teksten som vi knapt nok finner andre steder i Skriften. Det gjelder hans barne-og ungdomsår.
- Barnet vokste og ble sterkt, v. 40. Det er den vanlige vokster som alle barn normalt har, og det taler om hans menneskelighet. Han var som andre barn og vanlige mennesker. Slik sett var det ikke noe ekstra ved Jesus. Han ble større legemlig og utviklet krefter og evner som andre.
- Han ble fylt av visdom, v. 40. Nå begynner skillet mellom ham og andre å komme til syne. Han var mer enn et menneske. De fleste har litt visdom, men han ble fylt av den. Noe av hans guddommelighet stiger fram nå.
- Guds velbehag var over ham, v. 40. Også her skiller han seg ut. Gud ser nok med velbehag på hele sin skapning uten at det blir sagt i hvert enkelt tilfelle. Men her blir det spesielt nevnt, fordi barnet var spesielt. Det hadde Lukas hørt og forstått. Derfor måtte det skrives ned.
- Tolv år gammel satt han i templet i Jerusalem, og de lærde undret seg over hans forstand og over de svarene han gav, v. 47. Selv foreldrene ble forundret da de fant han der. Det er tydelig at de til nå hadde sett på barnet som et vanlig barn, kanskje litt ekstra utrustet. Forstand må her bety kunnskap og innsikt i det Skriftene sa. Det var skriftlærde i Israel han samtalte med. De hadde nok aldri hørt et barn svar slik som ham.
- Han kalte Gud sin far, v. 49. Og templet var Guds hus der han måtte være. Nå var det Jesus som var forundret over foreldrene: Visste dere ikke at jeg måtte være her? For ham var det selvsagt, men foreldrene forstod ikke dette, v. 50. Det skulle gå ennå flere år før det virkelig gikk opp for dem hvem Jesus var.
Slik behøver også vi tid til å fordøye de åndelige sannheter. Det har også med voksteren i gudslivet å gjøre. Ikke alt blir klart første dag. Men i samlivet med Herren Jesus får også vi lære ham bedre å kjenne.
- Jesus var lydig mot foreldrene, v. 51. Her møter vi igjen mennesket Jesus som viste seg som et godt barn og en fin ungdom. Han kan være mønsteret for alle kristne ungdommer. For våre foreldre var våre «foresatte» som vi skulle bøye oss under inntil vi selv ble voksne og tok ansvar for våre egne liv. Menneskelig lydighet er en god dyd.
- Han fortsatte å vokse, v. 52. Han gikk fram i visdom – og fikk mer og mer lys og innsikt i Guds ord og vilje. Det gjaldt trolig også hans messiaskall. Det ble klarere med alderen. Og han hadde velvilje hos Gud og mennesker. Han levde slik et menneske skulle leve, også i ungdomsår.
Jesus står altså ikke bare for oss som Frelser, men også som forbilde. Et godt liv frelser oss ikke, men det kan ha stor betydning for våre medmennesker og for vår egen utvikling i livet med Gud.
