138) Mat. 21, 10-17.

Tempelrensingen.

Mat. 21, 10-17. 1. advent.

Jesus renser templet. Det hadde han gjort en gang før, Joh. 2, 13 ff. Det var en reell og historisk handling av Jesus, og på samme tid en symbolhandling. Den siste gjelder til alle tider – om et hellig sted som må bevares hellig. Og da må det noen ganger renses på en særlig måte. Og det er vi vitne til i dag. Hos Johannes skjer dette ved begynnelsen av hans offentlige tjeneste, og her skjer det ved slutten av den.

Jesus er på vei inn til Jerusalem og går opp til templet. Selv om han tidligere hadde vist at dette var et hellig sted der handel og pengekjærhet ingen plass hadde, gjentok det seg altså nå. Han renselse forrige gang hadde ingen varig virkning. Det minner straks om at renselsen må være stadig og gjentas hele tiden. Vi kan sammenligne det med noe så hverdagslig som å vaske hendene. Det er ikke nok at vi gjorde det i går eller forrige år. Det må gjentas hver dag, noen ganger flere ganger for dagen.

Det er tekst for første søndag i advent. Og bibelordet handler om at Jesus kom. Advent betyr komme eller å vente på noe. Nå venter vi på julehøytiden som nettopp handler om at Jesus kom til jord. La høytiden være nettopp det: å takke for at han kom og så følge ham på hans vei. For det er Guds vei som alltid er den rette.

Men teksten handler også om noe annet: nemlig grunnen til at Jesus kom, eller hva han skulle gjøre her i verden. Han renset templet, som kan stå som et bilde på hans frelsergjerning. Han skulle rense oss fra synden. La oss se litt nærmere på det som skjedde da.

1. Jesu gjerning.

Det kan se litt merkelig ut. Han begynte ikke med å tale eller trøste folket. Det var noe han ikke kunne overse og som han måtte gjøre først. Ellers ville alt annet være unyttig og faktisk meningsløst.

Han drev ut handelsmennene der, v. 12. Bakgrunnen for dette var trolig at folk som kom langveis fra og byfolk behøvde lam eller dyr for å ofre til Herren i templet. Og da måtte de har rette penger til å betale dyrene med. Noen benyttet anledning til å selge dyr og å veksle penger. Da gjorde de den feilen å flytte salgbodene helt opp til tempelplassen for å være så nær som mulig. Dessverre er det ofte slik at en feil vil gjenta seg slik det gjorde her.

Handel og pengeveksling er i og for seg lovlig nok. Men det ble feil når det skjedde i og ved Herrens hus. Det er ikke alt som skal skje der. Et hellig hus er for Gud og et sted for tilbedelse og offer for oss. Det lovlige blir altså synd ved å skje på feil plass. Slik vil det syndige tilsmusse det hellige og stedet vanhellig.

Ser vi på kirkehistorien, oppdager vi at pengenes makt har brakt synd og frafall inn i menigheten mer enn en gang. Det gjelder trolig Romerkirken så vel som senere menigheter. Penger kan få en veldig makt over alle mennesker, også de som tjener i Guds rike. Det er ett av de steder vi må være særlig våkne og på vakt.

2. Jesu tale.

I v. 13 ser vi hva Jesus sier. Han viser straks til det Skriften sier. Det er alltid trygt. Det står skrevet, sa Jesus, og siterer et ord fra Jes. 56, 7: Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk. Der skulle det ikke være plass for verdslighet av noe slag. Han ville vise hva et gudshus egentlig er. Det er både et bedehus og et sted der vi skal tilbe vår Skaper og Frelser. Da må alt det som forstyrrer holdes ute.

Mitt hus, sier han. Her tenker han på templet i Jerusalem. Det var fortsettelsen av tabernaklet under ørkenvandringen. Der ville Gud møte sitt folk, og det skulle derfor være et hellig sted. Som vi vet er den tid over med Jesu komme. Og vi kan ikke sidestille kirker og bedehus i dag med templet. Likevel er det et sted der Guds ord skal forkynnes og Guds folk på en særlig måte være i bønn. Det er et spørsmål om ikke altfor mye «verdslighet» har fått plass i slike hus nå. Vi må særlig passe oss for å gjøre et Guds hus til en arena for underholdning av ulike slag.

3. Jesus helbreder.

Nå viser Jesus sin makt på jorden og nøyer seg ikke bare med å tale. Og alt blir gjort for å vise at han er Gud og overbevise mennesker om det. Han helbreder også syke. De kom til ham i templet, dvs. på tempelplassen. Der var blinde og lamme som søkte Jesus for å få hjelp i legemlig nød. Det gikk nok rykte om Jesus etter flere års arbeid omkring i landet. Han hadde makt over sykdom av ulik slag. Der han var, ble det tent et håp om hjelp.

Og han helbredet dem, sier Matteus. I årenes løp var det nok mange som opplevde slik legemlig hjelp. Mesteren hadde omsorg for folket. Også her viste han sin guddoms makt, nå på slutten va hans liv og virke.

4. Barnas lovsang og ledernes reaksjon.

Noen barn stiger fram og blir forkynnere. Deres sang får Jesus til å si noen viktig. Også denne gang siterer han Guds ord. Det er hele tiden hans våpen og arbeidsmåte. Vil ikke folk høre Guds ord, vil de aldri bli omvendt og frelst. Vi må høre det Gud sier om oss selv og om frelsens vei i Jesus.

Vi synes kanskje det er underlig at ledere og lærde menn ble harme når Jesus gjorde under og barna sang på sin uskyldige måte. Det er ofte lite grunn til å anklage barn for noe når vi ser bort fra bråk og uro. Det var nok sangens innhold i dette tilfelle som irriterte dem. De kalte rett og slett Jesus for Davids Sønn, som var et uttrykk for Messias. Og det var selve kjernen i fariseernes anklage mot Jesus.

5. Profetisk.

Som Jesus renset templet på jord, vil han gjøre det samme med sin synlige menighet ved sin gjenkomst. Hans sanne menighet er ren og rettferdig allerede her på jorden. Den som er i Kristus har ingen mangler åndelig sett. Men det gjelder ikke alle i den synlige menighet. Den er nok skrøpelig, og noen lever der uten bryllupskledning på. Jfr. mat. 22, 11ff.

Ved sitt komme er det bare de som ved en sann tro på ham, er frelst og fri som blir med. Vi kjenner ikke alle dem, men Herren vet om hver enkelt. Hyklere og folk som lever i uoppgjort synd vil han rense ut. Det samme skjer med de som vil være kristne på egne gjerninger. Jesus vil hente hjem en ren og hellig flokk troende – de som er skjult i Kristus ved troen.