Til gagn.
Joh 11, 45–53
Lasarus var død og deretter vakt opp fra døden av Jesus. Da trodde mange på ham fordi de så et under. Jesus hadde vist at han var mer enn et menneske, de hadde Guds Sønn mellom seg. Men prestene ble redde. De var i tvil og visste ikke hvordan de skulle angripe saken. For de ville og måtte stanse ham. Han forførte folket og fikk mange tilhengere – på tross av frafallet i kap. 6.
Da kom Kaifas med svaret. Jesus måtte bort. De andre forstod ikke dette. Han måtte gripe inn. De ville ha fred.
Og det er noe sant i dette, om vi tenker på menneskelig vis og ønsker det rolig og godt. Da er det ingen tale om omvendelse, synd, Jesu gjenkomst og dom. Med en slik fred vil folk sove åndelig talt. Da ble det ingen langfredag, påskedag eller himmelfart. Folk fikk leve i sin synd og ble ikke uroet i den. Og de ville dø i synden.
Om ypperstepresten tenkte så langt, er uklart. Men han tok feil. Selve lederen for det åndelige liv i Israel tok feil.
Men Gud ville noe annet enn Kaifas. Jesus skulle dø. Men ikke slik fariseerne ville det. Kaifas var profet uten å vite og ville det. Han spådde om noe mer enn det jordiske. V. 51. Og heller ikke Kaifas forstod det. Han kjente ikke det himmelske råd. Han tenkte bare menneskelig, og det stenger ofte for Guds tanker. Vår fornuft er ubrukelig i det stykke.
Likevel var ordene profetiske. V. 51. Profetien omfatter flere forhold.
1. Det er til gagn for dere.
Folk har mange tanker om hva som gagner oss her i livet. Det er vanlig å tenke på penger, ære, makt, innflytelse – det ville gagne oss. Men folk ønsker også å være bra folk. De sier gjerne: Jeg er ikke verre enn andre! Som om det skulle være en god attest.
Men det verste er nok at folk stadig tenker jordisk, om å leve dette livet som godt som mulig.
Jesus sa noe om dette: Hva gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men tar skade på sin sjel. Mat. 16, 26. Når døden kommer etter et verdslig liv, har du ingen ting igjen.
Han sa også om en rik bonde: Sjel, i denne natt kreves din sjel av deg. Selv mente mannen at han hadde det godt og nok for mange år. Luk. 12, 19. Men hva er igjen når den siste dagen kommer?
Til en kvinne som hadde det travelt, sa Jesus: Ett er nødvendig. Luk. 12, 42. Vi mener at mange ting er nødvendige for å leve godt. Sett i evighetsperspektiv er det bare en ting som er nødvendig: å ha en frelst sjel. I Romerriket gikk slagordet: Brød og sirkus. Det ville folket ha, og det ga keiseren dem. Da var de i ro. Og vi synger med rette:
Om jeg eidde alt, men ikke Jesus,
tror du det var nok å stole på?
Kunne dette hjertet tilfredsstilles
med de ting som skal så snart forgå.
Om jeg hadde alt, men ikke Jesus,
å, hva vinning var det for mitt vel?
Hva er hele verden mot å eie
fred med Gud og frelse for min sjel!
2. En dør for alle.
Det er ypperstepresten som sier dette, men han fattet ikke selv betydningen av sine ord. For han talte profetisk om påsken og kom med den mest avgjørende lære i Skriften. Dette er kjernen i kristendommen. Uten den var vi ikke kristne. Da var det bare humanisme.
Paulus sier 2. Kor. 5, 14: En er død for alle … Han døde for alle. Han gikk in vårt sted og tok vår straff på seg. Han gikk dermed i fortapelsen for vår skyld. Profeten sier at han ble knust for våre synder, Jes. 53, 5. Det er den dypeste teologi vi kan lære. Vi har en stedfortreder som gjorde opp saken for oss.
Offerdyret i GT er forbilde på dette. Da dyret ble slaktet og ofret, visste de troende jøder at dyret døde egentlig for dem. De selv ble fri ved det. Helt fra utgangen av Egypt og påskelammet, er det en klar tanke – ja, gjennom hele Bibelen. ”Og aldri jeg utgrunne kan hva da ditt hjerte led,” sier en sanger. En sannen synger slik: ”Å, la aldri noensinne, korsets tre meg gå av minne, som deg, fredens fyrste bar.” Det var en munk som skrev denne sangen i 1306. Han ble så grepet av Jesu lidelse at han ga alt han hadde til de fattige.
3. Hele folket.
Kaifas sier også dette. Hvis ikke Jesus dør, vil hele folket gå til grunne. Han mente det jordisk i landet Israel på sin tid. Men det var noe han ikke skjønte der og da: Hvis Jesus ikke døde, ville alt folket gå fortapt. Jesu død var selve veien til Gud. Det var nødvendig at han ga sitt liv som det siste offer her i verden for folkest synder.
Derfor er det slik at alle mennesker utenfor Jesus vil gå fortapt. Ja, de er fortapt her og nå, om de ikke omvender seg. Det gjelder vårt eget folk, og det gjelder alle nasjoner og hedninger av alle slag. De må få høre om Frelseren og ta imot hans gjerning for dem. Da er også de berget. Amen.
