Nød.
Joh 4, 46–54
Jesus helbreder sønnen til en embetsmann. Også denne begivenheten har noe å lære oss i dag. Vi må bare lytte til og se hva som er skrevet og be Gud om lys over Ordet. Noen stikkord kan her hjelpe oss til å se innholdet.
1. Nød.
Høvedsmannen var i nød. Sønnen var syk. Og ingen kunne ikke hjelpe ham, ser det ut til. Det var stor nød i hjemmet. Og da hjalp det ikke om han var kongens mann og slik var i en høy stilling i folket. Nøden går inn gjennom alle dører til alle hjem. Og vi vet av erfaring at sykdom og nød rammer både rike og fattige, unge og gamle.
Den legemlige nød kan være tung å bære. Og noen mennesker får det vanskelig på den måte, kanskje gjennom hele livet. Vi skal ha medfølelse og omtanke med dem. Det er ikke alltid lett å beholde troen i slike stunder, og håpet forsvinner ettersom årene går og ingen forbedring er i syne.
Likevel er den åndelige nød større. Og den rammer alle. Den kommer av synden i oss og omkring oss. Når tanken på evigheten møter oss, blir det ganske uutholdelig. Hvordan kan jeg møte Gud med min synd? Jeg har ikke vært slik som jeg skulle, og jeg har gjort mye som ikke tåler lyset. Hva kan jeg gjøre med det?
2. Jesus.
Han hadde nok hørt om denne mannen som gjorde alle ting vel. Kanskje det var løsningen? Nå hørte han at Jesus var kommet til Kana i Galilea, og høvedsmannen bodde i Kapernaum, som også ligger i den landsdelen. Ryktet om Jesus gikk ofte foran ham, og folk var spent hva som kom til å skje.
Der Jesus går fram, vil det alltid hende noe for noen. Men det er visst aldri slik at alle tar imot hans hjelp og budskap. Men her var det en blant mange andre som fattet tillit til Jesus. Om ingen andre kunne hjelpe, var sikkert denne mannen i stand til å gjøre noe for gutten. Det hadde han hørt av folk.
Dermed gikk han av sted. Han satt ikke bare og ventet og tenkte at han kommer kanskje forbi her også! Nei, han oppsøkte Jesus. Og slik er det når nøden og trangen er blitt stor. Då må vi gå, selv om det er mørke natten slik det var med Nikodemus. Joh. 3.
3. Bønn.
Da han så møtte Jesus, hadde han en eneste bønn. Du må komme ned og helbrede sønnen min. Han ligger for døden. Han var tilsynelatende ikke i nød for sin egen sjel. Og han tenkte ikke på det åndelige liv. Her gjaldt til et jordisk liv. Alle er normalt glade i sine egne barn og andre slektninger. Vi vil dem vel på alle måter. Og Jesus sier ikke nei til det. Han har hjelp til alle i all slags nød. Om folk bare ville komme.
Og han ber. Det var et spørsmål til Jesus. All slik bønn er egentlig et spørsmål. Som mennesker og syndere føler vi at vi ikke har noen rett til å få noe av Gud. Etter syndefallet har vi mistet slike rettigheter. Men med Jesu komme har vi fått en ny rettighet: Vi kan be. Det er mulig for oss i alle situasjoner å spørre Gud og hans Sønn om hjelp. Det har vi benyttet oss av mange ganger. Det gjorde også denne kongens mann.
4. Under og tro.
Da kommer nok et uventet svar. Dersom dere ikke ser tegn og under, vil dere ikke tro, v. 48. Verbet står i framtid: dere kommer ikke til å tro. Det er ikke viljen som understrekes her. Det er bare en konsekvens av deres holdning. Og nektinga er dobbel: På ingen måte (vil dere tro). Den saken er fastlåst og ser håpløs ut.
Mange vil se og føle før de tror. Da kan vi godt si det slik: Den tro som krever synlige bevis, er egentlig ikke tro. For troen tror uten å se. Den fester lit til den som taler og tar han på ordet. Den behøver ikke noe under.
Det er interessant å se mannens reaksjon. Han forsvarer seg ikke, diskuterer ikke med Jesus, gjør ikke noe forsøk på å vise at han tror. Han bare fortsetter å be: Herre, kom ned før barnet mitt dør. For ham var saken grei og praktisk. Gutten må bli frisk, vi har ikke tid til å diskutere.
5. Han lever!
Nå fikk Jesus anledning til å vise at han ville hjelpe, og hvilken stor makt han hadde. For han så at mannen trodde og at det var nød for ham. Men mens mannen trodde at Jesus måtte komme til hans hus og legge hendene på ham, ville nå Jesus vise at han hadde makt på avstand.
Gå hjem, sa Jesus. Din sønn lever.
Igjen skulle troen prøves. Mente Jesus virkelig det? Nei, han tvilte ikke. Han trodde ordet Jesus sa, står det. Det er en velsignet setning. For slik er det alltid i Guds rike. Gud har talt, og vi tror det er sant. Våre synder er tilgitt, navnet er skrevet i Livsens bok, himmelen er åpen for oss når vi dør.
Vi har ingen bevis. Troen tror det umulige, og sier: Takk, Jesus!
På veien hjem kom tjenerne mot ham og sa: Gutten lever. Og det viste seg at underet skjedde i samme øyeblikk som Jesus hadde talt. Det var sant! Og troen ble styrket, og hele familien trodde. Jesus var virkelig Frelseren.
