Apg 2, 1–11ff
Jødisk pinse er til minne om at loven ble gitt på Sinai. 2. Mos. 20. Mye folk var samlet i Jerusalem pinsedag, jøder fra hele Romerriket. Peter er blitt leder nå. Hva skjedde denne dagen som fikk slik betydning for kristenheten?
1. Først: Ånden kom, og med det en ny tid. Ånden hadde vært på jord før, det ser vi i GT. Den kom over enkeltpersoner og i spesielle forhold og handlinger. Profetene opplevde Åndens kraft og virksomhet, og de virket særlig i og for landet og folket Israel.
Men i Apg. 2 er det fortalt om en annen og ny pinse. Det er en engangshandling. Dette skulle aldri gjentas. Det som hendte i Jerusalem, var noe unikt. Gud grep inn i verden på en helt spesiell måte. Nå skulle ikke Ånden bare være for enekeltpersoner, gjerne i høyere stillinger. Og Åndens gjerning var ikke begrenset til Israel som det i stor grad hadde vært.
Nå skulle Den hellige Ånd være for alle folk og nasjoner og for alle slags folk. Vi kan på den ene side se på tungetalen som et vitnesbyrd om det. Guds ord skulle ut til alle nasjoner og forkynnes på alle språk. Derfor hørte folk i Jerusalem Guds tale på sitt tungemål. De var kommet fra fjerne land med et annet morsmål. Nå ble Ordet forkynt nettopp på det språket.
Man mener at dette var noe annet enn den tungetale som er nevnt f. eks. i 1. Kor. 14, 13ff. Det var en annen manifestasjon av Åndens nærvær, og saklig sett er det noe av det samme.
De var alle samlet på samme sted, står det, v. 1. Det var nok både de tolv disiplene (Mattias ble valgt i stedet for Judas, kap. 1, 15ff) og kanskje noen andre som hadde fulgt Jesus og som fremdeles var trofast mot ham. De var samlet på salen, trolig i bønn og samtale om det som hadde hendt.
Da kom det en lyd, v. 2. Det var som en storm fylte huset. De skjønte nok at noe spesielt skulle skje og satt i spenning. Tunger av ild satte seg på hver av dem, et ytre tegn på at Ånden var der. Derfor står det også: De ble alle fylt med Ånden, v. 4. I følge med Jesus i omkring tre år hadde de sikkert ikke opplevd noe slikt. Det var helt nytt.
Når de så begynte å tale på andre tungemål, ble dette nye enda tydeligere. De styrte ikke sin egen tunge – men ”alt etter som Ånden ga dem å tale”. Noen som taler i tunger i vår tid, sier noe av det samme. Vi vet ikke om de skjønte grunnen til at dette kom. De hadde trolig ikke tid til å reflektere over det. Det skjedde nye ting i rask rekkefølge.
Lukas skriver nå en forklaring om forholdet i byen. V. 5. Det var kommet en del nye folk dit på grunn av pinsen. Det var jøder som skulle feire høytiden. Og han sier: ”Fra alle folkeslag under himmelen.” Rent geografisk er det folk fra Romerriket, som for mange var den daværende kjente verden. Om Lukas var til stede, vet vi heller ikke. Han hadde hørt om dette fra Peter og de andre disiplene.
2. Reaksjon frå folket.
Disse menneskene hørte lyden fra salen og undret seg. Folk fra fjerne land kunne høre at de talte nettopp på deres språk. De var helt ute av seg av undring. Slikt hadde de ikke hørt før. Og da kan en lett bli forvirra. De mente tydelig nok at noen galileere ikke kunne så mange språk, v. 7.
Og det står klart nok hva disiplene talte om. ”Vi hører dem tale om Guds store gjerninger på våre egne språk,” v. 11. Her blir også mange land og folkegrupper nevnt. De var fra Mersopotamia, Lille-Asia, Egypt og vestover i Nord-Afrika. Det var folk fra Roma og arabere. Det var trolig mange tusen mennesker som var samlet til høytiden
Gud ville vise at alle folk hørte med og skulle få høre evangeliet. Guds tale til verden var ikke begrenset til jødefolket. Alle nasjoner og folkeslag var Guds eiendom ifølge skapelsen, og alle kunne få del i evangeliet ifølge Jesu død og oppstandelse.
3. Peters tale.
Etter den egentlige teksten her, kommer Peters tale. Den er et unikt stykke arbeid som han nok fikk av Gud i samme stund. Den var ikke utarbeidet og nøye forberedt. Nå var det Gud selv som var predikant gjennom et vanlig og syndig menneske. Og slik er det egentlig alltid. Vi er ikke noe bedre.
Vi skal bare nevne to ting fra Peters tale her. Men det er viktig!
a) Det som skjedde var oppfyllelse av profetier i GT. Det var altså ikke noe tilfeldig eller vanlig. Gud hadde forberedt denne dagen for lenge siden – ca. 4-500 år før Kristus virket profeten Joel (prof. I. P. Seierstad). Og Peter viser til ham i talen og sier: ”Dette er det som er sagt ved profeten Joel”, v. 16. Deretter siterer han fra kap. 3 om at Gud skal sende Ånden i de siste dager.
Joel gjør det klart at når Ånden kommer på denne måten i den siste tid, da skal alle få den. Ikke bare unge og gamle, menn og kvinner – men også treller og slavinner. Det siterer Peter og forkynner dermed at evangeliet om Jesus er for alle folkeslag. Det er en mektig misjonstale som ingen kunne misforstå. Det ble samtidig et kall til alle som hørte: ta imot det og bring det videre. Egentlig var dette altså kjent for jødene.
b) Han talte om Messias som skulle komme. Og han var kommet. Messias var Jesus fra Nasaret. Etter Guds ord kan ingen komme bort fra det. For noen som hørte dette, var det uhørt. Jesus var jo bare et menneske som hadde levd blant dem. Var ikke Messias noe mer? Det stakk i hjertet på folk, v. 37. Og ganske tidlig på dagen var det noen som spottet, v. 13.
Hovedsakene med Messias var korset og oppstandelsen, og Peter la ansvaret for Jesu død på tilhørerne, dvs. de daværende jøder. V. 23-24. Han talte rett ut, og viste at Jesus var oppfyllelsen av profetier. Det var altså en del av Guds plan med verden. Og Jesus måtte dø for å sone synden. Det ligger som en undertone i hele budskapet.
Frukten av dette var at nå kunne alle mennesker bli frelst ved å påkalle Herrens navn, v. 21. Vår del er å komme, vende om til Gud og få syndenes forlatelse. Nå var vekkelsen i Jerusalem begynt. Frukten lot ikke vente på seg – tre tusen sjeler samme dag, v. 41. Og det fortsatte siden.
Nå er det opp til oss om vi vil ta imot det samme budskapet og komme til Frelseren.
Kom til din Frelser, oppsett det ei,
Her i sitt ord han viser deg vei…
.
