Arbeid
Luk. 12, 41-48. 13.s. Treenighet.
Her tales om en husbonde i Jesu formaningstale. Og det
handler vesentlig om tre ting: Husbonden overlot alt til tjeneren, husbonden
kommer tilbake og han finner da to slags tjenere. Det er mest en tenkt
situasjon slik det kan være og ingen lignelse eller eksempelfortelling. Dermed
er det tydelig at den er gyldig til alle tider – slik hele Bibelen er. Peters
ord i v. 41 viser at han peker bakover til det Jesus alt har sagt og utvider det.
Vi må se på det Jesus sier her:
1. Gud overlater arbeidet til oss.
I v. 42 taler Jesus om en tenkt herre som overlater et ansvar
til sin forvalter. Han må være trofast og klok. Og han skal settes over
husfolket for å gi dem mat. Vi kan tenke oss en arbeidsleder i en bedrift. En
mann skal nå forvalte sin herres eiendom og arbeidssted.
Overført til oss kan det være forkynnere og andre arbeidere i
Guds rike. Hva gjør vi med Bibelen, evangeliet, misjonen osv? Og i siste
instans er vi alle tjenere for Gud, hver på vårt sted og med de gaver vi har
fått.
Først må vi spørre: Har vi selv tatt imot
frelsen? Gud vil at alle skal bli frelst, og det betyr at hver enkelt av oss må
ta imot Jesus som vår egen frelser. Joh. 1,12. Noen kapitler tidligere sa Jesus
dette: Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på
sin sjel. Luk. 9, 25. Det mest vesentlige i vårt liv er at vi blir frelst. Alt
det andre må underordnes dette ene. Både døperen Johannes og Jesus og disiplene
talte til folket om omvendelse og tro. Det er fremdeles veien.
Da skjer dette: Vi blir Guds tjenere. Og det viktigste i
tjenesten er nettopp å bringe evangeliet ut til hele verden. Ingen må glemmes.
Spørsmålet til oss er da: Har vi vært gode forvaltere for
Gud? Vi eier ingen ting selv, og derfor skal vi gjøre regnskap for alt vi er og
har.
Det gjelder vårt liv. Har Gud fått sin vilje med det. Er vi
kommet på den rette hylle i livet slik at Gud fikk bruke oss maksimalt?
Og det handler også om vårt «gods», våre penger og evner og
gaver. Hva har vi gitt il Gud? Det er den engelske predikanten Spurgeon som sa
en gang: «Tjen så mye du kan, spar så mye du kan og gi det du kan.» Jeg kjente
en gang en mann som het Gunnar. Han hadde vært 50 år i søndagsskolen. Hver
eneste søndag hadde han snakket med barna om Gud, selvsagt uten lønn. Det er imponerende.
Og Paulus vitnet om sitt liv slik: «Men for meg selv akter jeg ikke livet mitt
et ord verd, når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjeneste jeg fikk av Herren
Jesus: å vitne…» Apg. 20, 24. Vi skal ikke skryte av vårt liv, men vi kan tenke
etter: Hvordan har livet mitt vært? Hva tenker Gud?
2. Herrens gjenkomst.
I v. 46 sier han: Da skal denne tjenerens herre komme en dag…
Ordet om Jesu gjenkomst er en bibelsk sannhet som er omtalt over 300 ganger i
NT. Vi kan aldri komme unna det. Ingen kan bortforklare det. En dag vil vi ikke
lenger være her. Også de som er i gravene skal rykkes bort.
Det vil skje uventet. Han kommer og tar oss bort. Vi skal
rykkes bort, sier Ordet. 1. Tes. 4, 17. Vi kjenner ikke alle detaljene om
dette. Det må vi innrømme. Men vi vet at
han kommer, og det er i grunnen nok.
Likevel har han gitt oss noen tegn på at det nærmer seg. Vi
vet ikke dato og år, men vi kjenner tidsånden at det nærmer seg. Og i verset
foran vår tekst, v. 40, sier Jesus: Vær da også dere rede. Og i v. 36 talte han
om å vente for å kunne ta imot ham.
3. To slags tjenere.
Når han kommer vil han ikke bare finne hedninger og verdens mennesker
som går fortapt. Han vil også finne to slags tjenere i Guds rike. Det er en
vanskelig sannhet å ta imot erkjenne. For det gjelder også meg, prestene,
predikantene, misjonærene, tillitsvalgt i misjon og kirke. Og på denne dagen
skal alt fram i lyset og komme til syne. Noe av det siste den siste profeten i
GT sier er dette: «Da skal dere igjen se forskjell mellom den rettferdige og
den ugudelige, mellom den som tjener Gud og den som ikke tjener ham.» Mal. 3,
18.
Det kan ikke være tvil om at det her gjelder tjenere i det
jordiske gudsrike. En hedning eller en verdslig tjener ikke Gud og gir seg som
regel ikke ut for å gjøre det heller. Det er tale om mennesker som kaller seg
troende og kristne. Og på en særlig måte gjelder det slike som er i en
offentlig tjeneste for Gud. Av dem er det grovt sagt to slag.
a) En god tjener.
Han blir kalt salig i v. 43b. Han er salig her i livet i
tjenesten og på fritid, og han blir fullkommen salig i himmelen.
Her i livet skal Guds folk være i arbeid og virksomhet for
vårt Herre. Gud vil ha tjenere. Ordet som brukes her er doulos som betyr slave. Det er en arbeider som er lydig mot sin
herre og bunden til ham.
Han gir mat til folket i rett tid. Det er trolig uttrykk for
å gjøre Guds vilje og å sørge for de som behøver (åndelig) hjelp. Den gode
Herrens tjener vil være både sjelevinner og sjelesørger.
b) En dårlig tjener.
Den andre type tjener er ikke slik. Han mener det er lenge
til gjenkomsten og vi har god tid til å forberede oss. I mellomtiden vil han
både nyte livets goder og angripe andre mennesker og tjenere. Han er en sadist,
som W. Hendriksen sier. Han slår og plager andre for moro skyld. Han visste hva
som var rett, men gjorde det ikke.
På denne bakgrunn sier Jesus: Den tjener som kjente sin
herres vilje og ikke stelte i stand, skal få mange slag. Ja, han blir hardere
straffet enn de som ikke kjente Guds vilje. Det er nok fortapelsen Jesus tenker
på. Og det gjør saken veldig alvorlig:
Det går an å være en kristen og en Herrens tjener i det ytre,
men være frafallen i sitt indre. For vårt ytre liv viser hvordan sjelslivet er.
Derfor er formaningen og kallet til oss denne gang også dette: La det ikke bli
slik at vi bedrar oss selv ved iver og arbeid, men forsømmer vårt eget
hjertelig med Gud.
